Børre Knudsen er blitt 75 år – vil bli husket i lang tid


Børre Knudsen er nylig blitt 75 år, og Vårt Land trykker i dag bildet over (når Knudsen heller saueblod over seg selv foran Storinget) og skriver:

I sin nye bok forteller den populære forfatteren, foredragsholderen og presten at han aldri tidligere har uttalt seg om abortsaken. Nå vil han ikke tie lenger, heller ikke om sin støtte til Børre Knudsen:

Om hundre år er det kun ett navn som vil bli husket fra norsk kirkehistorie i vår tid, og det er Børre Knudsen. Bortimot alene har han kjempet kampen for det ufødte liv. De fleste har ikke likt virkemidlene hans, som har inkludert blodige dukker. Men han kjempet den viktigste kampen av alle …

Jeg har alltid beundret Børre Knudsen, og er enig i at han kommer til å huskes. Jeg har også skrevet om ham på denne bloggen 7-8 ganger siden 2007, bl.a. tok jeg med følgende interessante sitat fra Vårt Lands dekning av 70 årsdagen:

… Kjell Arild Pollestad oppsummerte i et par korte setninger det mange av bokas 30 bidragsytere utdyper på trykk: «Det norske kristenfolk av alle konfesjoner vil om noen generasjoner være like takknemlig for det Børre Knudsen utrettet på 19-hundretallet som for det Hans Nielsen Hauge utrettet på 18-hundretallet. Det provoserende ved Børre Knudsen er at han taler sant.»

1 hendelser på “Børre Knudsen er blitt 75 år – vil bli husket i lang tid”

  1. Børre Knudsen er et menneske man bare kan ha den aller største respekt for! Ja, som Pastor Moi beskriver ham: Beundringsverdig! – Hva har ikke denne idealist og åndskjempe måttet lide, grunnet sitt forsvar for det ufødte liv? Dette siste forteller oss litt om hvilken tid vi lever i; hvor råhet og uforstand mer og mer preger et samfunn i drift. For det verneverdige er ikke lenger verdig et vern, i et samfunn, som mer og mer forfaller. De ekte; evige verdier for både den moralske- og sosiale orden – er byttet ut med politisert relativisering, hvor egosentrisitet og ditto hedonistisk livsstil preger et materialistisk samfunn, som på sikt ikke er bærekraftig.

    Man kan således med rette tale om en «dødens kultur», når livet i seg selv ikke lenger er en gave, men noe som kynisk og nærmest uproblematisk kan velges bort av mennesker, som (paradoksalt i denne kontekst) selv har fått inngitt denne rettmessighetens gave; nemlig sitt eget levde liv ved at fødes.

    «Om 100 år er allting glemt», sa vår store forfatter; Knut Hamsun. Men for somme (som eksempelvis Hamsun selv), så gjelder ikke denne noe mentale lovmessighet vedrørende det tids-historiske hukommelsestap. Og på Verdidebatt.no i dag (03.10.12), så er Professor i europeisk kulturhistorie; Bernt Torvild Oftestad, innom det samme, i sitt meget lesverdige innlegg; «Børre Knudsen – 100 år etter?» – om Børre Knudsen og hans (så alt for ærlige og likeframme) kamp for retten til liv for det mest uskyldige og rene som finnes angående «livets mysterium»: Barnet i mors mage!

    Professor Bernt Torvild Oftestad innleder sine velvalgte ord om presten og menneskerettsforkjemperen Børre Knudsen slik;

    – «Børre Knudsen vil altså ikke bli husket som en som brakte en viktig sak frem til seier. Snarere tvert imot. Staten vant i retten. Hans embetsnedleggelse ble ikke akseptert, og den begrunnelse han gav, avvist. Han fikk ikke stoppet loven om selvbestemt abort. Han greide heller ikke å bringe Den norske kirke på offensiven i kampen for det ufødte liv. Men han hadde rett i sin dom over loven, rett både ut fra Guds åpenbaring og ut fra naturretten….» –

    …Og om den politiserte lutherske kirke under statens overformynderi, skriver han bl.a. dette;

    – «…Men har reform- og frihetslinjen vunnet frem? Det kan man knapt hevde. Den norske kirke er tretti år etter fortsatt en statskirke. Det som skjedde ved grunnlovsendringene våren 2012, var bare et arrangement mellom statsmaktene. Den evangelisk-lutherske konfesjonskongen ble avskaffet og dermed kongemaktens kirkestyre, som ble overtatt av en annen statsmakt, Stortinget, som vedtar kirkelovene og har makt over kirkens økonomi.» –

    Oftestad forklarer avslutningsvis, hvorfor han selv konverterte til Den katolske Kirke; hvor Børre Knudsens engasjement faktisk la noe av premissene for overgangen til Moderkirken;

    – «Vi var noen som på forskjellige måter støttet Børre Knudsen den gang. Vi har siden gått ulike veier. Flere har gått inn i katolske kirker. Det ble ikke veien for Knudsen. Men for oss ble hans sak en viktig spore til oppbrudd. Vi innså ikke bare at den moderne norske statskirkelighet var et åndelig blindspor, – det var det mange som gjorde – men måtte også etter hvert innse at luthersk konfesjon led av skjebnesvangre ekklesiologiske og andre sentrale mangler som gjorde en slik statskirkelighet mulig, ja, sementerte den. Veien mot konversjonen var så smått begynt.» –

    Bernt Torvild Oftestad sin epistel på Verdidebatt kan i sin helhet leses her;

    http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread318067/

    Professorens ord er alltid både befriende- og lærerikt informativt for tro, ånd og tanke. For i den norske offentlige landskapskonsensus, så råder bokstavelig talt en ørkentilstand av det golde slaget; hvor svært lite spirer og gror av det sjelelige slaget. Men åndelig føde for det kristne budskap kan gis «intravenøst» via Internetts mange alternative kanaler, slik at ordet når de mange frimodige- og selvstendig tenkende. Så takk til Professor Oftestad og Pastor Moi, som oppmerksommer «en levende bauta» som Børre Knutsen! –

    Som Pastor Moi så korrekt siterer Kjell Arild Pollestad bevingede ord: «…Det provoserende ved Børre Knudsen er at han taler sant».

    Så skal vi da heller ikke glemme Knudsens gode medhjelper gjennom mange år; presten og forkynneren Ludvig Nessa, når man nu ydmykt istemmer: Gratulerer med 75-årsdagen, Børre Knudsen!

    Tor

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen