Data/blogg

Fortsettelse av mitt brev til prestevenner sensommeren 1994, der jeg forklarte hvorfor jeg jeg forberedte meg til å bli katolikk:

Embedssynet /lekfolkets rettigheter – Det lederskapet Gud har innsatt i kirken, med apostlene – og deres moderne etterkommere, biskopene (og prestene) – i spissen må ikke settes opp imot det allmenne prestedømmet og jeg ikke se at dette gjøres i den katolske kirke. Protestantenes veldige problemer med autoritetsspørsmålet, med å lede kirken etter Guds ord, ble etter hvert et av de største problemene for meg – en vanlig, politisk, demokratisk ordning kan jeg ikke se som noe godt svar.

Apostolisk suksesjon – Jeg har etter hvert begynt å se det som et alvorlig problem at protestantene har brutt med den apostoliske tradisjon, både rent fysisk og med det som innholds-/ læremessig var den katolske/allmenne kirkes syn i mye over 1000 år.

Klosterlivets velsignelser/forbannelser – Luther reagerte som vi vet svært på klosteridealet og påpekte her mange farer og misbruk. Ironisk nok var klostrene på god vei opp av sine dype bølgedal på Luthers tid og mange vil i dag se det som et stort tap at man tok bort denne måten /muligheten til å leve for Gud på. Spesielt gjorde man det vanskelig for kvinnene å finne en livsform der de kunne innvie seg spesielt til Gud – så lenge de verken kunne eller kan bli prester.

Helgenrespekten – Her er det for det første mange misforståelser ute og går; også katolikker vil kalle det blasfemi om f.eks. jomfru Maria blir tilbedt som en guddom. Vi kan faktisk (forsøksvis) snu på det og si at protestantene går glipp av mye når de ikke benytter seg av de avdøde helliges forbønn og hjelp, slik de ber om levendes hjelp og forbønn. Løsningen på dette problemet for meg har blitt å forstå at både levende og avdøde kristne er med i Guds familie, Kristi hellige legeme og at de avdøde både kan og ønsker å be for oss, vi tror jo på det evige liv. At forholdet til f.eks. jomfru Maria noen steder kan føres for langt, rettferdiggjør jo ikke at protestantene oppføreres seg som om hun ikke lever i dag

Generelt til disse punktene må jeg si at jeg med forundring ser tilbake på mitt teologiske studium, der jeg aldri lærte hvorfor de katolske synspunktene var feil, bare at de var feil – i tillegg var jeg jo veldig ofte feil informert om hva katolikkene står for. Når jeg så med et nytt utgangspunkt har sett på spørsmålene, har (til min forundring) de lutherske synspunktene i de fleste tilfeller rast sammen som korthus.

Under reformasjonen var det tydelig at enkelte ville betale den skyhøye prisen det virkelig var å bryte ut av det kirkelige fellesskap; de trodde det var mulig å bryte med kirken for å komme i et nytt, uavhengig og bedre forhold til Gud. Å arbeide for reformer er en ting (og det er det alltid mange som gjør innenfor den katolske kirke), men å bryte med det kirkelige fellesskapet er i virkeligheten noe veldig dramatisk. For meg kan det i dag ikke være tvil om at det er den katolske kirke som har den ubrutte tradisjonen tilbake til apostlene og at kristne som står utenfor fellesskapet med denne kirke har satt seg sjøl i en veldig vanskelig situasjon.

Nå ser jeg at jeg har argumentert veldig sterkt for at den katolske kirke er den rette kirke og avslørt for dere hvor min søking vel vil ende, jeg skal så avslutte med det som for meg har blitt de avgjørende spørsmål:

For meg har det alvorligste spørsmål blitt om Gud virker med hele sin fylde i den lutherske kirke; når ordinasjonen er mangelfull og sakramentforståelsen så mye svakere enn i den «gamle kirken» – for ikke å snakke om den sakramentforakten /direktespiritualiteten som preger så mange kristne i Norge (jfr. min tidligere vurdering av situasjonen i Arendal frikirke). Mitt spørsmål har til slutt blitt om lutherske prester er rett ordinert, om nattverden der blir feiret på en rett og virkningsfull måte.

September 1994 – Oddvar Moi

Jeg har vikariert i St Franciskus menighet i Arendal i går og i dag, og det viser seg at det er akkurat 30 år siden jeg begynte å gå i denne kirken. Søndag 13. juni 1994 hadde jeg min avskjedsgudstjeneste i Arendal Frikirke, søndagen etterpå hadde jeg min siste lutherske nattverdgang (i Holt kirke, litt øst for Arendal). Deretter sendte jeg brev til alle medlemmene av menighetsrådet i Frikirken og reiste på en ukes ferie til Amsterdam. Da vi kom tilbake fra ferieturen, begynte vi å gå i St Franciskus menighet, hele sommeren og høsten 1994, inntil jeg ble opptatt i Kirkens fulle fellesskap 28/12-94 – og flyttet til Bergen dagen etter.

Mange lurte på hvorfor jeg ønsket å bli katolikk, og jeg skrev et brev til prestevenner i september samme år i skrev da bl.a.:

… de siste årene har jeg beveget meg teologisk fra å være en nokså ubevisst og lavkirkelig lutheraner til å bli stadig mer høykirkelig (når det gjelder embeds- og sakramentspørsmål, ikke nødvendigvis når det gjelder oppførsel).

Et utgangspunkt for tenkningen for meg ble etter hvert den type lutherske forståelse som definerer seg innenfor den kirkelige tradisjon helt fra oldkirken av og at reformasjonen bare var nødvendig for å rette opp visse «misbruk» i datidas katolske kirke. Den lutherske kirke er altså ikke først og fremst protestantisk, men allmenkirkelig. Ut fra dette meldte det seg da spørsmål som; 1) er det fortsatt nødvendig å opprettholde reformasjonens brudd og 2) er vi allmennkirkelige nok, står vi godt nok planta i den apostoliske tradisjonen?

Men før jeg kommer til det som ser ut til å bli min konklusjon – en (eventuell) opptakelse i den katolske kirke ligger enda noen måneder fram i tid – skal vi se litt på noen innsigelser mange har mot den katolske kirke:

Og da kan vi like godt spør; hva med alle «misbrukene», hva med de sakene som førte til reformasjonen; er de ikke like gyldige også i dag?

Frelsesforståelsen – Er det ikke slik at katolikkene blir frelst ved tro pluss gjerninger og de protestantiske ved tro alene? Jeg kan ikke se at den katolske kirke noen gang har lært noe slikt og økumeniske samtaler de siste åra har avslørt at det her ikke er noen avgjørende forskjell (bare litt forskjellige måter å beskrive forholdet mellom tro og gjerninger på) og at man i reformasjonstida her i stor grad misforstod hverandre. Når det gjelder den tids problemer med botspraksisen/ avlaten, så ble disse misbruk snart avskaffet og jeg kan på ingen måte se at protestantisk botspraksis i dag er bedre enn den katolske.

Nattverden/ messeofferet – At Jesu enegyldige offer på Golgata ikke skulle være nok, er en like umulig tanke for katolikker som for lutheranere. Men at Jesu ene offer for synd gjenoppleves/ gjenskapes i nattverden er en annen ting – som vel også lutheranere må hevde på en eller annen måte, så sant man mener at vi virkelig mottar Jesu legeme og blod. Det var interessant for meg å oppdage (da jeg studerte dette i sommer) at katolsk teologi så tydelig har sine røtter i det GT-lige offertjeneste. Og jeg har måttet konkludere med at protestantene dessverre i alt for stor grad stenger seg sjøl helt ute fra feiringen, gjenopplevelsen og mottakelsen av Jesu offer for våre synder, som jo er grunnlaget for hele vårt kristenliv.  …

Noe mer av begrunnelsen kommer om et par dager.

Den engelske presten, Fr Ray Blake, skriver at han publiserer færre ting på sin blogg nå enn før – i pave Benedikts tid:

…. someone recently asked me why I tend not to post so often as I did, and I must say I have been asking the same question about other bloggers.

The reign of Benedict produced a real flourish of ‘citizen journalists’, the net was alive with discussion on what the Pope was saying or doing and how it affected the life of our own local Church. Looking at some of my old posts they invariably began with quote or picture followed by a comment, Benedict stimulated thought, reflection and dialogue, an open and free intellectual environment. There was a solidity and certainty in Benedict’s teaching which made discussion possible and stimulated intellectual honesty, one knew where the Church and the Pope stood. Today we are in less certain times, the intellectual life of the Church is thwart with uncertainty. …

Nedgangen i innlegg er ganske tydelig også på min blogg – uten at jeg skal prøve å forklare hvorfor. Les Fr Blakes blogginnlegg selv – og les også alle kommentarene han har fått.

Videoen over er fra VGNett. Selv er jeg visst håpløst akterutseilt; Twitter bruker jeg ikke i det hele tatt, og Facebook nokså mikroskopisk – men hvorfor er ikke Blogger nevnt i viseoen?

Fr Ray Blake er en engelsk preste-blogger jeg leser forholdsvis regelmessig, og han hadde nylig et innlegg der han skriver om hva messen helst skal brukes til, sett fra lekfolkets perspektiv; be til Gud eller lytte til presten? Det må selvsagt være begge deler, men det ser ut til de troendes egen (aktive) bønneaktivitet i (og før og etter) messen har blitt tonet ned en hel del de sist årene. Fr Blake skriver bl.a.:

Most people don’t know how to pray the Mass, and it is possibly more difficult when Mass is in the vernacular. The problem is they don’t know whether they should listen to what the priest is saying, or pray along with him, or allow his prayers to trigger their own, or what. It is made more difficult when the priest faces people, even if he is addressing God he appears to be really speaking to them.

Rightly some have suggested the Mass or at least the Eucharist Prayer is in crisis, as the Pope did in «Spirit of the Liturgy». One of the reasons for boredom at Mass, and then lapsation, is simply that people don’t know what to do at Mass. If anything, the liturgical reforms have deadened the people’s understanding of their priestly, intercessory, role at Mass.

The ancient custom of placing the dyptichs of the living and the dead on the altar during Mass might give us clue about what we should be doing during Mass. The idea is reflected in the Roman Canon where the living; the Pope, the Bishop the faithful are prayed for before the consecration, after the consecration, which acts as hinge, the faithful departed are prayed for. …

So, an idea for November, why not prepare an extensive list list of the dead (and the living too) to intercede for during the Eucharist Prayer: include relatives, friends, enemies too, ancestors, benefactors, notorious criminals, people in the news, war dead, forgotten dead and then intercede for them when the priest prays for the dead formally after the the consecration. Before it intercede for the living, there should be lots to pray for, our hearts are supposed be huge with charity at Mass. …

I går skrev sr Anne Bente Hadland på sin blogg om dagen i dag:

Alle år er troens år når man bekjenner seg som kristen, men det skader kanskje ikke med en påminnelse? I hvert fall, i morgen, 11. oktober, går vi i Den katolske kirke inn i Troens år, et år som starter på 50-årsdagen for åpningen av Det annet vatikankonsil – som forøvrig i sin tid ble åpnet på årsdagen for dogmet om Marias guddommelige moderskap i Efesos 1500 år tidligere. I tillegg er det i år 20 år siden verdenskatekismen kom, en frukt av konsilet, understreker pave Benedikt XVI. Året avsluttes med Kristi Kongefest neste år, altså ved utgangen av kirkeåret. ….

Sr Anne Bente har forøvrig skrevet mye (og interessant) på sin blogg den siste tida – besøk den gjerne her.

Den katolske Kirke i Norge har også en egen blogg som handler bare om TROENS ÅR.

En av de godt voksne og seriøse prestebloggerne i England, Fr. Tim Finigan, holdt nylig et foredrag ved the Catholic Theological Association Annual Conference, kalt «New Movements and New Media«. Der sa han bl.a. om blogging:

The rise of the Catholic blogosphere was not something engineered by Pope Benedict, though his election proved to be a focal point for many new bloggers at a time of growth. What he has done is to encourage this phenomenon and to give some fatherly guidance. Three successive annual messages for World Communications Day were devoted to the digital media. In 2009, the Holy Father spoke of how new technologies had brought about a shift in patterns of communication and human relationships. He addressed the “digital generation” encouraging the promotion of human understanding and solidarity. Remarkably he addressed the concept of Christian friendship in the context of a digital concept of “friend”, a clear reference to Facebook. Towards the end of his message, he appealed to young Catholics:

It falls, in particular, to young people, who have an almost spontaneous affinity for the new means of communication, to take on the responsibility for the evangelization of this «digital continent». Be sure to announce the Gospel to your contemporaries with enthusiasm. You know their fears and their hopes, their aspirations and their disappointments: the greatest gift you can give to them is to share with them the “Good News” of a God who became man, who suffered, died and rose again to save all people.

The following year, the Holy Father addressed priests particularly. He spoke of the way in which digital communications offer priests new possibilities for proclaiming the word of God.

The spread of multimedia communications and its rich “menu of options” might make us think it sufficient simply to be present on the Web, or to see it only as a space to be filled. Yet priests can rightly be expected to be present in the world of digital communications as faithful witnesses to the Gospel, exercising their proper role as leaders of communities which increasingly express themselves with the different “voices” provided by the digital marketplace. Priests are thus challenged to proclaim the Gospel by employing the latest generation of audiovisual resources (images, videos, animated features, blogs, websites) which, alongside traditional means, can open up broad new vistas for dialogue, evangelization and catechesis.

Since April 2006, my blog has had six and a half million page views from nearly 4 million visitors. Other priests I know have up to ten times the number of readers that I have. Even a relatively low traffic blog by a priest who simply posts his sermons each week would get in excess of 200 unique visitors per day. There is no way that we would reach that number of people by preaching in Church or even by standing on a soap box in the local shopping mall. A priest who blogs is made acutely aware of his responsibilities by the (unmanageable) correspondence that he receives from the faithful who are grateful, confused by things that have happened in their local Church, in need of prayer, or puzzled by some aspects of Catholic doctrine. Whatever criticisms we might have of individual priests’ blogs this platform is certainly a means that can be used for evangelisation.

In 2011 Pope Benedict addressed the question of the internet a third time. He spoke of a vast cultural transformation parallel to the industrial revolution. I would suggest that it is also parallel to the invention of moveable type, something especially relevant to evangelisation. In this message he addressed the dangers of “cyberspace” particularly in regard to personal authenticity. He also reaffirmed that direct personal contact can never be replaced by virtual friendships and that such contact was fundamental for the transmission of the faith. He called us back to Christ:

In the final analysis, the truth of Christ is the full and authentic response to that human desire for relationship, communion and meaning which is reflected in the immense popularity of social networks. Believers who bear witness to their most profound convictions greatly help prevent the web from becoming an instrument which depersonalizes people, attempts to manipulate them emotionally or allows those who are powerful to monopolise the opinions of others.

In these messages, Pope Benedict used his authority, which is hugely respected by many Catholic bloggers, to offer a deeper vision of social communication and to invite us to an examination of conscience which is necessary from time to time when communication is made so easy, effective and powerful.

Det engelske tidsskriftet The Tablet liker ikke blogging noe særlig, soesielt ikke konservative, katolske blogger, og skriver:

[T]he use of social media, particularly blogs and tweets, where instant reaction is coarsening debate. And it’s evident not just in politics but in religion too, particularly in comment over the same topics that cause such vitriol in politics: life and death issues, sex, marriage, gays. Friends who work at The Guardian tell me that great care has to be taken in monitoring its website whenever Catholics write opinion pieces, given the aggression of many readers’ instant responses to them.

Critics of the Church and of Catholics are not only to blame. Nasty, unChristian remarks abound within the Catholic world. No wonder one Catholic journalist says he won’t read the most vicious sites of the Catholic blogosphere any more: he views them as an occasion of sin. But what’s worrying is that Rome is apparently keen to read them too.

The Vatican itself has become adept at using new media – check out YouTube, its tweets, its websites – realising the power of these twentyfirst-century opinion formers. The word is that Vatican officials are gleaning much of their “knowledge” of the Church beyond Rome from blogs, including those that have made spite their signature dish.

If we have reached a stage when Rome’s views are shaped by bloggers’ vitriol rather than the opinions of its nuncios and its bishops, let alone sounding out the people in the pews who pray and pay, then something deeply distorted is developing. It’s certainly no way for Rome to learn to talk human. (Father Z. kommenterer dette her – svært kritisk til the Tablet.)

Jeg har selv blogget i over 7 år, har ca 200 besøk pr dag, og fått kjeft noen ganger. Personlig syns jeg nok det kan være ubehagelig å lese kommentarer i blogger, nettaviser o.l., mens innleggene/sidene selv ofte er nyttige. Jeg har sensurert en del innlegg på min egen blogg, og f.eks. er kommanterene på Vårt Lands Verdidebatt hovegrunnen til at jeg besøker denne fellesbloggen forholdsvis sjelden.

Sist søndag var flere katolikker på pilegrimsferd langt vest i Norge, og på Ragnhild Helena Aadland Høens nye katolske blogg leser vi denne skildringa:

I dag, søndag 8. juli, er den store valfartsdagen endelig kommet. Om en liten time står små og store pilegrimer og tripper spent på Klosterbåt-kaien i Selje. Vi skal til Selja, Norges eldste pilegrimsmål, for å feire Seljumannamesse i klosterruinene der.

Selja er et helt spesielt sted der den åndelige gravitasjonskraften er til å ta og føle på. Dette er stedet der Kirken i Norge ble født. Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet.

Sogneprest Dom Alois Brodersen i St. Paul menighet skal feire den katolske høymessen klokken 8.30, og vi gleder oss. Det blir katolsk pilegrimsvandring over øya på vei til messen. Prosesjonen går på sti i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time.

Den lutherske Seljumannamesse-komiteen har uttrykt ønske om et sterkt katolsk nærvær i den lutherske gudstjenesten klokken 11.00. Der skal St. Hallvardsguttene synge og den lutherske Nidaros-biskopen Tor Singsaas vil tale. Blir fint!

I starten av den lutherske gudstjenesten blir det åpning av klosterets nyrestaurerte klokketårn, samt markering av Riksantikvarens 100-årsjubileum, der riksantikvar Jørn Holme og miljøvernminister Bård Vegar Solhjell deltar. …

Besøk gjerne den ganske nye bloggen: Sta. Sunniva av Selja – jeg legger den også inn i venstre spalte i min egen blogg.

I går så jeg for først gang (tipset av katolsk.no) at Sr Anne Bente Hadland på Katarinahjemmet har begynt å blogge. Bloggen har overskriften Ave crux, spes unica, og hun forklarer navnevalget (og bloggens bilde) slik:

Vær hilset, kors, det eneste håp. Dette mottoet bunner i den kristne grunnerfaring at korset – all lidelse og elendighet, det meningsløse og det absurde – ikke er den endelige sannhet om tilværelsen. Bildet er av den ennå uferdige portalen i Hylland munkelyd i Tinn i Telemark. Korset er en kopi av Borgund-korset og er bemalt med gull. Det lyser mot alle som ser opp mot det.

Hun skriver dette om hvorfor hun har begynt å blogge:

I årenes løp har jeg holdt en rekke foredrag og skrevet artikler om ulike emner som jeg ønsker å gjøre tilgjengelig her. Samtidig er det en anledning til å lufte tanker om dagsaktuelle emner og henvise til lesverdige kommentarer.

Som mange bloggere (bl.a. p Arnfinn og p. Arne Marco) bruker hun WordPress på wordpress.com. Selv bruker jeg som kjent også WordPress, installert på eget domene.

Jeg skrev litt før jul at bloggen Rorate Cæli hadde slettet et helt innlegg og alle kommentarene pga altfor mange hatske kommentarer. Men de har likevel ikke blitt kvitt kommentarproblemene, og skrev i et nytt innlegg i går:

We are trying to improve the general tone of the comments in this web log. …. One of the main purposes of this web log has always been to show that we, Traditional-minded Catholics, can be equally firm and balanced in our views. If you are a regular commentator and wish to help us, please do not post again comments that were obviously blocked or deleted. If they were blocked or deleted, there was a reason for it – and two of the main reasons are to avoid scandal to other readers and to improve the tone. …

Og i en av kommentarene til dette innlegget skriver en prest:

I am a traditional priest who has said only the old Mass for over 20 years. I consider this site to be the best news and most balanced presentation in what we fondly call «Traditon». There are two sides though. The posts bear the news which is reliable … The darker side of Rorate lives in the comments section. Some comments are simply too shameful for open Catholic participation; it is an area that is certainly not safe. We are responsible for everything we write. I fear for the writers of those comments and I fear for the readers even more.

… Some months ago I was sincerely sorry to hear several traditionalists say: «I don’t go to Rorate Caeli anymore». Reasons: the tone of bitterness and insufficient support of the Holy Father when he made an appointment or decision we didn’t understand.

I look to Rorate for the news. It is the only Internet site that I go to regularly that is why I was so sorry to learn that friends had stopped reading it. I find it too difficult to find my way around Fr.Z’s good blog so I wait for someone to tell me anything newsworthy form there. I found when it began and stay with it. I will sing an Alleluia even during Lent if the site loses its bitterness and shows greater support for our common Father.