Jeg sitter søndag kveld og ser på bilder vi tok i London sist uke. Det første bildet viser den katolske Westminster Cathedral, med følgende tekst over inngangen: DOMINE JESU REX ET REDEMPTOR, PER SANGUINEM TUUM SALVA NOS.
De neste tre bildene er fra the Victoria and Albert museum: et flott alterkrusifiks og to fine messehakler.
Denne uka har vi kunnet lese at en 10 års avtale om leie av Bredtvet kirke er undertegnet. Avisa Dagen kan også fortelle at det fortsatt er noen som protesterer mot at Den norske kirke skal gi fra seg Bredtvet kirkeke. Og groruddalen.no kan fortelle at katolikkene nå har vært og sett på Bredtvet kirke – jeg feiret selv katolske messer der hver søndag i september og oktober i fjor, inntil vi ble bedt om å oppgi vår leieavtale.
Vi er et par dager i London, og i dag var vi hele dagen i the National Gallery, der jeg så mange bilder og altertavler fra før 1500, bl.a. disse to:
The Coronation of the Virgin: Complete (1370-1) – Jacopo di CIONE
Christ on the Cross, and Other Scenes (1487) – NICCOLO di Liberatore
Det er ikke lov å fotografere på museet, så disse bildene er fra http://www.nationalgalleryimages.co.uk/ – der man også kan bestille bilder i større format.
Som siste utdrag fra Eamon Duffys bok «The Voices of Morebath» tar jeg med enkelte nokså konkrete ting man måtte gjøre i Morebath for å kunne feire messen igjen, og kunne gjennomføre andre katolske tradisjoner – etter at England igjen ble katolsk under dronning Mary (det varte bare 5 1/2 år). Det katolske alteret måtte på plass igjen i kirken, siden protestantene hadde krevd at disse skulle bort og erstattes med kommunionsbord foran i koret. Videre leser vi (på s 162) hvordan sognepresten (sir Christopher) ledet restaureringsarbeidet:
… The parish was by now working at full stretch to meet the stringent requirements of the official Catholic restoration … The Vicar and Wardens trooped off to Exeter in 1555 to present a new inventory of their church goods to the Royal Commissioners, this time not as a prelude to confiscation but to establish what was still missing and in need of provision. Ten yards of canvas were bought to make a new Lent cloth, Cecily at Moore was paid seven groats for making up a new surplice, and allowed to keep the seven-pence-worth of linen she had left over. From a series of business trips William Hurley brought back a new pyx for the Sacrament and, separately, the winter and summer volumes of a new breviary `of the largest volumen’ for Sir Christopher to say his service. Two sets of vestments (long since out of hiding) were being repaired, and the wardens paid … for a makeshift crucifix while a better one was carved. … They also packed up their English Bible and their copy of Erasmus’ Paraphrases, and sent it by carrier to Exeter to be handed over to the authorities there. …
Best of all, confident that the Marian restoration was here to stay, parishioners and neighbours now brought out of hiding the flotsam rescued from the Edwardine purge of imagery. Sir Christopher himself gave back the painted cloth with the picture of his patroness St Sidwell, John Williams of Bury produced an image of Mary …. William Morsse at Loyton returned the figure of John from the Rood group, the widow Jordan gave `tralis and Knottis’, and `of diverse wother perssons here was rescevyd pagynttis and bokis and diversse wother thyngis concernyng our rowde lowfth’. The vicar was enchanted: `lyke tru and faythefull crystyn pepyll this was restoreyd to this churche by the wyche doyngis hyt schowyth that they dyd lyke good catholyke men’.
Here Sir Christopher was perhaps idealising. Not everyone who returned goods to Morebath church was motivated by pure zeal for the Catholic truth. Edward Rumbelow, executor for small legacies to the church from his father and from Roger Budd, donated a valuable tunicle (not necessarily originally belonging to Morebath), which more than covered those legacies, but he wanted the church to reimburse him for the difference … John Williams of Bury expected to be paid for having kept safe so many of the parish’s endangered images: he nagged on about this, and seems to have threatened to pursue the matter in the episcopal courts. ….
But there were plenty of less mercenary gifts to maintain the priest’s sense of a returning tide of piety: the legacy of a coat from Roger Don at Exebridge `to be prayed for’, 6/8d from Thomas Stevyn of Clotworthy towards the altar crucifix and for painting the ceiling over the Sacrament, a pair of altar cloths from John Norman at Court, another altar cloth from Elizabeth Yondyll of Bampton, all in 1556. In the following year the Young Men and the Maidens … once more collected round the parish to paint the ceiling of honour above the high altar. Recording it all, Sir Christopher is careful to underline the pious motives behind these benefactions: the young men and the wives have money in store `of devocion’, the wives buy a manual `of there benevolence’, the young men paint the ceiling over the altar `of there owne frewyll’, John Norman makes up a shortfall of 9d for a mended censer `of his owne devocion’. And alongside the giving, the continuing scramble to keep pace with the pressure from the diocesan and crown authorities to hurry the restoration of full Catholic worship. ….
Etter disse fem årene med katolsk styre, ble England protestantisk igjen. Sir Christopher (som de fleste andre katolske prester) føyde seg etter alle bestemmelser, og da han døde i 1574, ble han etter eget ønske begravd i koret, mellom stedet der høyalteret hadde stått og det nye kommunionsbordet.
Eamon Duffy beskriver (på s 152) i sin bok «The Voices of Morebath» hva som skjedde da den katolske Mary ble dronning i England i juli 1553:
When news of the accession of Queen Mary reached Exeter at the end of the third week in July 1553, Bishop Coverdale was preaching to the citizens in the cathedral. As the whisper that England now had a Catholic monarch travelled round the building, the congregation stood up one by one and walked out, until none but a `a few Godly men’ were left to listen.’ It was a foreshadowing of the imminent evaporation of the gains which the Reformation had made in the West Country over the previous six years. There were by now, of course, many convinced Protestants in the region — among the gentry of Devon, like Peter Carew and Walter Raleigh, among the citizens of the city and market towns, like John Midwinter, who was to serve as Mayor of Exeter in 1554-55 despite having been a committed and active `proffessor of the ghosple’ under Edward; he was one of several such in Exeter.. There were even Protestants among the peasantry. Only one heretic was burned in the diocese in Mary’s reign, a Cornish woman from Launceston, Agnes Priest. …
… As the reign progressed, West Country Protestants in general found themselves members of a small and increasingly beleaguered minority, and even the convinced did not prove stout-hearted. … The Exeter parish of St Petroc housed most of the city’s elite. William Herne, their priest since 1528, had been sincerely converted to the new learning, and his parish led the rest in adopting the teaching and practices of Protestantism. A close friend of Alderman Midwinter’s, Herne told him in Edward’s reign that he would rather be torn apart by wild horses than say the Mass again.
Herne was no isolated figure: about seventy clergy, i 5% of the total number in the diocese, had married in Edward’s reign: these men must have subscribed to some at least of the teachings of the Reformation. All of them were now ejected from their livings by the diocesan authorities, but a third put away their wives, did public penance and found another benefice, where they functioned once more as Catholic priests (though at least half of those who did so were reported to be secretly consorting with their wives). …
Jeg har nettopp lest ferdig Eamon Duffys bok «The Voices of Morebath», som han skrev en del år etter sin enda mer berømte «The Stripping of the Altars» (som jeg også har kjøpt og skal lese snart). I denne nyere boka skriver Duffy om hvordan en landsby i sør-vest England opplevde reformasjonsårene. På amazon.co.uk kan vi lese følgende om boka:
In this text a Reformation historian takes us inside the mind and heart of Morebath, a remote and tiny sheep-farming village where 33 families worked the difficult land on the southern edge of Exmoor. The bulk of Morebath’s conventional archives have long since vanished. But from 1520 to 1574, through nearly all the drama of the English Reformation, Morebath’s only priest, Sir Christopher Trychay, kept the parish accounts on behalf of the churchwardens. Opinionated, eccentric and talkative, Sir Christopher filled these vivid scripts for parish meetings with the names and doings of his parishioners. Through his eyes we catch a rare glimpse of the life and pre-reformation piety of a 16th-century English village. The work also offers a window into a rural world in crisis as the Reformation progressed. Sir Christopher Trychay’s accounts provide direct evidence of the motives which drove hitherto law-abiding West-Country communities to participate in the doomed Prayer-Book Rebellion of 1549 – culminating in the siege of Exeter which ended in bloody defeat and a wave of executions. Its church bells confiscated and silenced, Morebath shared in the punishment imposed on all the towns and villages of Devon and Cornwall. Sir Christopher documents the changes in the community: reluctantly Protestant, no longer focused on the religious life of the parish church, and increasingly preoccupied with the secular demands of the Elizabethan state, the equipping of armies, and the payment of taxes.
Reformasjonen skjedde i flere omganger i England, fra midten av 1530-tallet under kong Henry VIII (som ble mindre streng i sin reformasjonsiver etter hvert), reformasjonen ble mer intens under hans mindreårige sønn, kong Edward, så hadde man 5 1/2 katolske år under dronning Mary, fra 1553, før den protestantiske tro festet grepet fullstendig i løpet av de mange årene dronning Elisabeth styrte landet. Eamon Duffy skriver hvordan dette påvirket den lille landsbyen Moreabeth, og skriver slik (på s 118) om det som skjedde da kong Edward overtok styret i 1547:
The Injunctions of 1547 looked like a somewhat expanded reissue of those of 1538: in reality they were a charter for revolution. They did incorporate the 1538 material, but in their new form all the qualifications and ambiguities that might give shelter to traditionalist religious practices were systematically edited out. Whereas in 1538 the recitation of the rosary was condemned if done superstitiously or without understanding, `saying over a number of beads not understood or minded upon’, now `praying upon beads’, the most basic form of lay Catholic piety, represented by the beads at the girdle of every matron in Morebath, was rejected absolutely, along with all `suchlike superstition’.
All processions were now forbidden, rendering redundant at a stroke the banners and streamers which Morebath had been investing in since the 1538 Injunctions had halted their spending on images. The new Injunctions ordered the destruction not only of all abused statues and shrines, but even of such images in stained glass windows, an advance towards an absolute ban on imagery almost without parallel in protestant Europe. The 1538 Injunctions had permitted lights before the Rood and the Sepulchre, … but for convinced Protestants, lights about the Sepulchre or the Crucifix were if anything grosser manifestations of idolatry than lights before the lesser images of saints. The 1547 Injunctions now banned all lights or candles anywhere in the church except the two on the high altar. …
Ardent Protestants now had the mandate they needed for an all-out onslaught on the forms of traditional religion. In London, evangelicals began a wholesale purge of all the images in the city churches and in St Paul’s. Initially the Council, worried about the dangers of unrest in the city, tried to halt such action, but in November the Commissioners accepted these radical initiatives, and supervised the removal of all the images in St Paul’s, including the great crucifix. In February 1548 Somerset and the Privy Council extended the total ban on all images to the country at large, on the tongue-in-cheek pretext that this would calm `strife and contention’ in the parishes. ….
Jeg oppdaget at det var 1. april i dag, da jeg leste følgende nyhet på katolsk.no:
… Hennes Majestet Dronningen egenhendig ber om å få den berømte olavsarmen med olavsrelikviet tilbake.
I begjæringen, som ble levert biskop Eidsvig via det apostoliske nuntiatur i Stockholm, heter det:
Da vår kong Fredrik VII i 1862 meget generøst skjenket benet som gave til dronning Josephine, fordi biskop Studach hadde anmodet om dette på vegne av norske katolikker, kan han umulig ha vært klar over at relikvien faktisk var ekte. Kongen skriver jo i sine daglige memoarer at han anså benet som en raritet blant andre rariteter i Kongens Museum i København og at nordmennene for hans del gjerne kunne venerere dette eldgamle skinnbenet. Nå når benet vitterlig synes å stamme fra Olav den hellige, synes det Oss derfor tilforlatelig å anmode om å få det tilbake snarest, slik at det kan stilles permanent på utstilling i Kongens Museum i København, hvor det historisk sett utvilsomt hører hjemme. ….
Jeg leste tidligere i dag om en katolsk sogneprest i Skottland som nylig publiserte en bok om upassende seksuelle holdninger og praksis ved presteseminarer, som Kirken ikke i særlig grad har innrømmet:
…. Fr Despard, the parish priest of St John Ogilvie church in High Blantyre, Lanarkshire, says he fears for the future of his Church if no action is taken to end the scandal.
He has taken the difficult decision to publish a book on his experiences, Priesthood in Crisis.
Yesterday, he admitted he had struggled with his conscience before going ahead with publication.
The book was first written in 2010 but he self-published it on Amazon’s Kindle store last week in the wake of the resignation of Cardinal Keith O’Brien.
In the bombshell book, Fr Despard writes: “My concern is that if we don’t face up to what is happening in reality, the Church will suffer enormous damage.
“The accusations I have been making may appear intolerable to some and truly I have trouble making them.
“Over and over, I have to continue to convince myself to keep writing despite the prejudicial nature of what I have to say.
“But so much of the problematic state of the priesthood stems from the junior seminaries, where training took place cut off from the world, that were laws unto themselves, where abuse became so rife that many had to be closed. …
Som de fleste andre ble jeg overrasket og lei meg da jeg hørte at Inge Lønning døde brått i går. Det er blitt skrevet svært mye om ham i løpet av denne mandagen på mange nettaviser, og Vårt Land har lagt ut hele dette intervjuet de hadde med ham 8. februar:
– Hvilket råd vil du gi dagens unge?
– Man skal aldri gi råd til unge. De gjør alltid det motsatte. Hovedregelen er at man skal svare hvis noen ber om råd. Hvis ikke, holder man kjeft. Som universitetsrektor ble jeg spurt hvilke råd jeg ville gi om yrke og studium. Jeg vet ikke noe annet fornuftig svar enn å følge hva man har lyst til og er opptatt av. Å spekulere i hva arbeidsmarkedet trenger er bortkastet. Det endrer seg.
– Hva var da din motivasjon for å studere teologi?
– Jeg startet med norsk bifag, som det het den gang, og hadde tenkt å fortsette med litteratur og historie. Men nysgjerrigheten på teologien ble etter hvert for sterk. Det har jeg aldri angret på. Jeg tror Jan Kjærstad, også en av mine studenter, har rett når han sier at teologi er universitetets eneste allmenndannende fag. Teologi er flere fag slått sammen – språk, historie, filosofi og etikk.
– Har du fått tilfredsstilt nysgjerrigheten?
– Ja. Ikke slik at det ikke er noe igjen av den. Jeg får fortsatt aha-opplevelser, særlig når jeg arbeider med bibeltekster. Når jeg fra tid til annen forbereder en preken oppdager jeg alltid noe jeg ikke har tenkt på før, selv om jeg har lest teksten mange ganger før. Særlig Johannes-evangeliet er som en kinesisk eske. Ballasten man får gjennom mange års bibelstudium gir innsikt i nåtiden.
– Hvordan?
– Det gir et korrektiv. Faren er jo at man blir slukt av sin samtid med hud og hår og tror at den er det fullkomne. Bibelstudiet gir en distanse som gjør at man får et annet perspektiv. Først og fremst når det gjelder å skille mellom stort og smått, mellom viktig og uviktig, mellom det som er umistelig og det som kan unnværes.
Bjørn Are Davidsen skriver på sin blogg om en artikkel i Dagbladet, som er (ganske så typisk) helt useriøs:
At aviser er ute etter overskrifter og klikk er ikke verdig en overskrift, selv om det noen ganger kan klikke for noen og enhver, særlig journalistene. På samme måte er det heller ikke verdt en overskrift eller heving av så mange øyenbryn at Dagbladet prøver å slå mynt på … hva som helst som sier noe annet enn kirken/kristne/kristen tro. Men at det nærmer seg påske er alltid verdt en overskrift.
Siden vi er i fastetiden er det altså bare å lene seg tilbake og vente på oppslagene som kan fortelle at påsken/Jesus er ganske så annerledes enn beskrevet i kildene fra det første århundre i Det nye testamentet. Siden disse er skrevet så lenge etter Jesu tid – nærmere bestemt fra rundt tyve (Pauli brev) til seksti år (Johannesevangeliet) etter – kan de altså ikke være troverdige. …
(Men) kilden som slås opp med store bokstaver (i Dagbladet) som hovedoppslaget på forsiden av nettutgaven er altså ikke fra det første århundret. Nå kunne man kanskje til nød tenke at en tekst fra det andre århundre i teorien kunne kaste noe lys over deler av hva som skjedde. Men teksten er heller ikke fra det andre århundre. Eller fra det tredje, fjerde, femte eller sjette. Den er heller ikke fra det sjuende eller åttende, som litt avhengig av hvordan vi tenker om dateringen er der vi finner Koranen. Som altså er skrevet svært mye for sent til at historikere kan bruke den som noe i nærheten av en kilde til Jesus. …
Bildet over viser Dagbladets nettside fra denne dagen, og Davidsen fortsetter:
…. I likhet med andre tekster fra mange generasjoner etter Jesus. Disse kalles gjerne for apokryfer som er en felles betegnelse for så sene og avledede tekster at historikere ikke kan bruke dem. Og denne teksten er til og med sen selv til apokryfer å være.
Men slikt er det ikke så nøye med i kampen om overskrifter. Under den kledelige mellomoverskriften Hadde kone ser Dagbladet dermed en tekst fra 800-tallet som en del av rekken av nye … funn om Jesus.
«Den 1200 år gamle teksten er langt fra den første som gir alternative historier om Jesus. Professor Karen L. King, historiker ved Harvard Divinity School, har oversatt en annen koptisk tekst funnet på en bit papyrus fra 300-tallet. Hun sier at det står noe som aldri er funnet på noen annen del av skrifter fra denne tidsepoken – at Jesus refererer til sin kone.» Mens det i realiteten verken er første eller siste gang Dagbladet lar seg dra etter nesen av bløff eller blindhet for historisk gangsyn når noe passer egen agenda.
Les gjerne selve artikkelen i Dagbladet.
Og her er det faktisk de beste moderne vitenskapsmenn som viser seg å være uvitende. Men Bjørn Are Davidsen (sammen med Sverre Holm og Andreas Masvie) gir seg ikke; det de skriver her i Aftenposten må Bjørn Are han ha skrevet hundrevis av ganger – i artikler og bøker – uten at fakta helt synker inn, og uten at han gir seg:
Eirik Newths artikkel «Langsomt blir allting til» i Aftenposten nylig forsøker å vise hvor gammel Jorden er – men enda bedre viser skribenten hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien.
Journalister vet å vinkle vitenskapshistorien som en kamp mellom kirke og viten. Newth er intet unntak og hevder at det tidlig på 1800-tallet var vanlig å tenke at Jorden var 6000 år. Da utkjempet visstnok vitenskapen «et av sine siste slag mot Kirken». Men at vinklingen er velkjent, gjør den ikke korrekt. …
… (flere fortsatte) å argumentere for en gammel jord, og mange teologer ble overbevist. Dermed kunne pave Pius VII, rundt år 1800, støtte at Bibelens skapelsesdager var av ubestemmelig lengde.
Men debatt ble det, og det skyldtes særlig King James-versjonens oppføring av årstall. Kanskje var det derfor Paley i 1802 understreket at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre?
Cuvier møtte derfor lite motstand da han i 1813 skildret Jordens historie som en rekke katastrofer. I 1816 skrev biskop George Gleig i innledningen til Stackhouse-Bibelen, at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at (fossiler) er etterlevninger av en tidligere jord».
Noen år senere, på Lyells tid, handlet ikke debatten så mye om Jordens alder, men om ulike landskap skyldtes katastrofer eller uniforme prosesser. Selv om mange foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si fra forskning. Det kan være greit om også journalistikken kan få med seg dette neste gang temaet er vitenskapshistorie.
Vårt Land skrev følgende på lederplass torsdag sist uke:
SELV OM norske katolikker er en liten gruppering internasjonalt, er veksten så stor at pave Benedikt XVI har omtalt Norge som et land med katolsk vekst.
BERNT EIDSVIG, som er biskop i den katolske kirken. i Norge, sa til Dagen i går ar han dusker at den nye paven bor se på pliktsølibatet på nytt, «Det er viktig å ta diskusjonen med en viss åpenhet. Jeg vil ikke spekulere i hva konklusjonen blir, men paven bor ta diskusjonen», sier Einsvig,
TILHENGERE AV sølibatkravet argumenterer med at hvis sjelens frelse er kirkens viktigste mål, blir tilgjengelighet viktig, Prestens tilgjengelighet som sjelesørger og omsorgsperson blir et argument for sølibatet. En prest uten familie kan vie seg til sitt kall og legge fra seg alt, for utelukkende å gi seg hen til den ene oppgaven redde sjeler over til det evige liv.
VI MENER at Eidsvigs innspill er viktig og betimelig. Ser man på den bakenforliggende årsaken til at den katolske kirke krever at deres prester lever i sølibat, er det nemlig ikke en teologisk, men en historisk begrunnelse som ligger bak. ….
Det er nå likevel svært liten grunn til å tro at Den katolske Kirke (den latinske ritus) vil få gifte prester – bortsett fra unntaklstilfeller, som bl.a. meg selv. I 2009 – i forbindelse med starten av det anglikanske ordinariatet – ble det bl.a. skrevet følgende:
… … Indeed, it seems that every time the celibacy issue is pushed, there’s a swift pullback to defend the current rule.
The day before details of the Anglican plan were made public, Pope Benedict XVI went out of his way to underline the importance of priestly celibacy during a visit to the northern Italian city of Brescia. Citing Pope Paul VI, he said celibacy was the way a priest «configures himself most perfectly to Christ,» manifesting and reflecting Christ’s own love for his church.
A few days earlier, the Vatican newspaper ran a long article by Italian Cardinal Dionigi Tettamanzi of Milan, who defended priestly celibacy as a choice that can attract and inspire people, without «impoverishing and even less suffocating the values of sexuality.»
Cardinal Tettamanzi’s predecessor, Cardinal Carlo Maria Martini, is among those who have suggested the church find ways to «adapt» its celibacy rule in different situations. Some have said that, specifically where the priest shortage is greatest, exceptions might be made to ordain married men of «proven virtue.»
The issue has been raised in several synods of bishops, including one on priestly formation in 1990, where the reaction was typical: after a minority of bishops asked that qualified married men be ordained, the synod as a whole ended by voicing strong support for mandatory celibacy. Pope John Paul II quickly accepted the synod’s action and branded calls for ordaining married men as «systematic propaganda hostile to priestly celibacy.»
In 1993, a few weeks after bishops in western and northern Canada asked the Vatican to consider allowing married priests in sparsely populated areas, Pope John Paul told Canadian bishops that dropping the celibacy rule was «not the path to follow» in addressing a shortage of priests.
A similar pattern of events occurred during the 2005 synod on the Eucharist. Several Latin-rite bishops, citing the scarcity of priests in their regions, suggested ordaining married men. But the synod’s final propositions rejected that idea, and Pope Benedict closed the synod by praising celibacy as a «precious gift» for the whole church. …
Avisa Dagen la sent i går kveld ut et intervju med vår egen biskop Eidsvig i forbindelse med paveskiftet. Man kan se og høre et intervju med ham her. Fra intervjuet trakk Dagen ganske tydelig ut det biskopen sa om sølibatskravet for prestene:
… I samtale med Dagen om hvilke egenskaper han håper den nye paven skal inneha, løfter han frem at han håper den nye paven skal ha en villighet til å diskutere sølibatskravet som påhviler ordinerte prester i Den katolske kirke.
– I den vestlige verden er det en prestemangel, både i Europa og tildels også Nord-Amerika. Det er på tide å ta opp endel prinsipielle spørsmål, det håper jeg den kommende paven er i stand til, sier Edsvig til Dagen.
Han understreker at den nåværende paven trolig ikke fant disse diskusjonene tjenlig, men mener at grensen for hva som er tjenlig å debattere vil flytte seg med en ny pave.
– Jeg kunne tenke meg at gifte prester, såkalte viri probati, folk som har et stabilt ekteskap god utdannelse, de har sin menighets respekt, at muligheten for at de kan bli prester blir diskutert. Jeg skal ikke ta et utfall for gitt, men tror diskusjonen kan være nyttig prinsipielt. …
Som eneste gifte katolske prest i Norge, finner jeg det ganske interessant. Men bortsett fra kirkene med østlig ritus, er alle de hundrevis (men ikke over 1000 til sammen) av gifte prester blitt ordinert etter at det er gitt dispensasjon fra paven selv, og jeg ser vel knapt for meg at dette nokså lille nåløyet kan åpnes opp så veldig mye.
En familie i vår menighet som bor i Langhus/Ski ønsket å døpe sitt barn i Ski gamle kirke, så jeg besøkte denne kirken for først gang i mitt liv.
Om kirken – som er fra ca 1150 – kan vi lese:
Ski kirke besto opprinnelig av to deler: skip og kor. Den er bygd i en såkalt senromansk stil med massive murer, runde buer og rett avslutning på koret. Skipet har en rektangulær form og er 12,5 m langt og 7,6 m bredt. Koret er 6,5 m langt og 4,2 m bredt (innvendige mål). Murene er rundt halvannen meter tykke. Opprinnelig hadde Ski kirke bare to små vinduer på sydveggen, et i koret og et i skipet. Koret hadde egen inngang på sydveggen. Det var to innganger til skipet, en på sydveggen og en på vestveggen.
I middelalderen hadde kirken bare noen få benker langs veggene. De fleste i menigheten sto under hele gudstjenesten. Mennene stod på sydsiden og kvinnene på nordsiden i skipet.
Det fantes ikke annet lys i skipet enn det som slapp inn gjennom det lille vinduet høyt oppe på sydveggen. Koret var derimot opplyst av en rekke vokslys. Korbuen var langt trangere i middelalderen enn i vår tid. Menigheten så derfor bare noe av det som skjedde der framme.
Av gjenstander fra middelalderen, er det bare døpefonten som er bevart. Den er lagd i kleberstein og er trolig like gammel som kirken. Opprinnelig sto døpefonten ved vestre inngang. Her kunne udøpte bli døpt før de kom helt inn i kirken.
Les mer om kirken her. Bilde av den gamle døpefonten under.
“Ban Contraception?” the banner ad said, urging viewers to click it in order to tell Congress to “support women’s health!” The suggestion that cultural conservatives want to make birth control illegal is risible. Most social conservatives, being Evangelicals, have zero problem with contraception whatsoever, and those Catholics who obey the Church’s teaching on contraception make zero effort to outlaw it.
But here we are. The HHS mandate requiring health insurance plans to cover not only contraception proper but also abortifacients and sterilization procedures abides. …
Det dreier seg igjen om at myndighetene i USA vil tvinge arbeidsgivere til å gi sine ansatte en sykeforsikring som dekker utgifter til prevensjon, sterilisering og abort. Av disse tre er prevensjon nokså problematisk (at det skal være et problem) for protestanter (og også en del katolikker), men hos FirstThings leser vi (over og under) om hvor viktig dette er for hele samfunnet:
… In Humanae Vitae, Pope Paul VI dealt not so much with issues of particularly Catholic morality but with the profound issues of the human person and human culture, arguing—indeed, prophesying, as it turns out—that contraception would lead to a “general lowering of morality” and the treatment of women as “mere instruments of selfish enjoyment.” He warned, too, of “the danger of this power passing into the hands of those public authorities who care little for the precepts of the moral law” who “may even impose their use on everyone.” When dealing with sexuality, we are not merely in the realm of religion but the realm of reason. These are not matters of religious scruples, but matters of public concern concerning the common good.
Thus, when Michael Gerson writes, “It is a valid public health goal to promote the broad availability of contraception” so long as it doesn’t trample fundamental rights, the faithful Catholic must object. For the widespread availability of contraception involves risks to women and consequences for society even beyond those envisioned by the prophetic Pope Paul VI. …
NARAL Pro-Choice America, is an organization in the United States that engages in political action to oppose restrictions on abortion and expand access to abortion. NARAL is often used as a short form of the name. The organization was formerly known as the National Association for the Repeal of Abortion Laws, then the National Abortion Rights Action League, and later the National Abortion and Reproductive Rights Action League.
Jeg leste nylig en ganske sjokkerende nyhet (egentlig) om president Obama, som er veldig stolt av denne organisasjonen som har sørget for at millioner av barn i USA er blitt aborterte:
Obama tells NARAL activists to ‘celebrate’ Roe, says ‘I couldn’t be prouder’ of them
WASHINGTON, D.C., February 7, 2013, (LifeSiteNews.com) – President Barack Obama addressed abortion activists at NARAL Pro-Choice America’s annual dinner on Tuesday, saying in his videotaped remarks that he was joining them to “celebrate the historic Roe v. Wade decision handed down 40 years ago.”
“To everyone at NARAL Pro-Choice America, thank you for your tireless advocacy,” Obama said. “I couldn’t be prouder of the work each of you is doing.”
Supporters of the powerful abortion lobby paid between $3,000 and $25,000 per table to attend the event.
In his video address, Obama praised the group’s outgoing president, Nancy Keenan, calling her a “friend and counselor to me and my administration.”
He welcomed her successor, Ilyse Hogue, who in a video released this week by NARAL called legalized abortion “foundational to every other thing we want to achieve for ourselves, our families, and our country.”
Hogue attacked the conservative TEA (Taxed Enough Already) Party movement in that same video, saying “The rise of the TEA Party has surfaced a real desire on the part of a few to ramp up restrictions on women’s freedom and to do what I call ‘stuff the genie back in the bottle.’”
As one of her first actions as NARAL president, Hogue last week praised the Obama administration’s controversial HHS mandate, saying it “affirms yet again the Obama administration’s commitment to fulfilling the full promise of its historic contraception policy.”
Da jeg leste om NARAL på Wikipedia, dukket også Bernard Nathansons navn opp. Han var svært aktiv i NARAL i starten, før han forstod at abort var galt/ en alvorlig synd – og flere år senere også ble døpt inn i Den katolske Kirke.
Tidligere denne uka åpnet parliamentet i London for «homofile» ekteskap. Engelske katolikker har reagert ganske kraftig på dette, bl.a. i denne artikkelen: Same-sex marriage will put Catholics under ‘intolerable moral pressures’.
Den amerikanske katolske presten, Fr. Longenecker, (som tidligere bodde i England i mange år) skriver ganske krasst om dette på sin blogg:
Today the UK Parliament took the first legal steps to sanction same sex marriage. The implications of their re-definition of marriage are very ominous indeed, and the ignorant arrogance of their lawmakers is breath taking.
Think about it for a moment. Nowhere, not in any time or any place, not in any culture or civilization from the most primitive jungle dwelling tribe to the most sophisticated society has marriage between two people of the same gender ever been contemplated. Some societies have accepted homosexuality or been lenient toward such practices, but no one has ever suggested that marriage could ever be between two men or between two women.
The idea that British lawmakers can take it upon themselves to change such a fundamental understanding of what it means to be human is simply incredible. I realize that they believe they are simply voting on an “equality issue”. This is not so. They have voted on a historic and fundamentally different definition of marriage. They have not voted to open marriage up. They have voted to destroy marriage.
Already “marriage” in our society is practically meaningless. Easy no fault divorce and multiple marriages, weddings that take place most anywhere with people writing their own ‘vows’ with their own ‘ministers’. The whole thing is a charade–a grotesque and hideous mockery of marriage, and the result will be that marriage will be meaningless. Weddings will be nothing but a sentimental display of self indulgence and the marriage itself will be a sham.
Same sex marriage actually destroys marriage, for in re-defining what marriage is, it is no longer marriage. It is something else. Furthermore, the erosion of marriage into meaningless sentimental clap trap or some sort of politically correct statement is not only the fault of the gay militants. It is also the fault of those people who break their marriage vows, divorce and then re-marry. …
På en måte er det ikke noe nytt som her kommer fram om presters misbruk av barn (bortsett fra mange grusomme detaljer), men i forbindelse med at mange dokumenter om dette misbruket, og biskopenes (dårlige) behandling av det, går en biskop av og kardinal Mahony kan ikke ha flere oppgaver for bispedømmet – konfirmasjoner o.a. som pensjonerte biskoper ofte utfører. Fra The Catholic Herald:
Cardinal Roger Mahony will “no longer have any administrative or public duties” as retired Archbishop of Los Angeles because of past failures to protect children from clerical sex abuse, Archbishop José Gomez has said.
Archbishop Gomez, Cardinal Mahony’s successor as Archbishop of Los Angeles, made the statement on the same day the archdiocese published the files of clergy who were the subject of a 2007 global abuse settlement. The material has been posted on a website, along with supporting information that includes the names of senior Church figures.
Archbishop Gomez also accepted Auxiliary Bishop Thomas Curry’s request to be relieved of his responsibility as the regional bishop of Santa Barbara.
Cardinal Mahony, now 76, led the archdiocese from 1985 until his March 2011 retirement. Bishop Curry, 70, was the archdiocese’s vicar of clergy and chief adviser on sexual abuse cases in the mid-1980s.
“These files document abuses that happened decades ago,” Archbishop Gomez said. “But that does not make them less serious. I find these files to be brutal and painful reading. The behaviour described in these files is terribly sad and evil. …»
Jeg leste også om det hos Father Z. tidligere i dag – HER og HER.
Aftenposten skriver i dag at (katolikk), lagmann i Bergen og tidligere dommer ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, Hanne Sophie Greve, sier at alle som jobber i helsevesenet bør få lov til å nekte å bistå kvinner som vil ta abort. Hun siteres slik: «I dette som i andre samvittighetsspørsmål, mener jeg at samvittigheten må komme først. Jeg mener eksempelvis at reservasjonsrett burde være fullt mulig når det gjelder henvisning til abort, når det gjelder kirurgisk abort, og når det gjelder énkjønnet forelderskap.»
Hennes begrunnelse for hvorfor det bør være slik er også interessant:
Greve mener at det vil være brutaliserende for samfunnet hvis de ansatte ikke hadde hatt anledning til å reservere seg på denne måten.
Du kan ikke vingeklippe samvittigheten på ett område uten at det får konsekvenser på andre områder. Da får vi det som i etisk filosofi er den største trusselen i et fredelig samfunn: at staten erstatter samvittigheten, at man ikke trenger å tenke på om man skader andre mennesker så lenge man følger loven. Samvittigheten skal verne samfunnets svake mot de sterke der loven tier, sier Greve.
Å gå rundt i New York City/ Manhattan er en spesiell opplevelse(jeg var der for første gang for 20 år siden), med høyhus uten ende og en helt spesiell atmosfære, og midt i denne enorme bygningsmassen ser man noe helt ekstraordinært, St Patricks katolske domkirke. Da kirken ble påbegynt i 1858 var det ute på landet – det kan man se på et par av bildene i denne brosjyren. Brosjyren og videoen under er laget nå fordi man skal samle inn rundt 300 millioner kroner for å pusse opp kirken. (Musikken i videoen under er litt overraskende, men sa er/var da kirken også irsk.)
