Langfredag illustrert
Over ser man illustrasjonen til Langfredag fra Breviarium Romanum. En større kopi av bildet kan sees her.
Katolsk
Anglo-katolikkene vil berike den katolske liturgiske tradisjon
Når 1000 tidligere anglo-katolikker denne uka blir katolikker, og også (av pave benedikt) har fått muligheten til å styre seg selv, og ta vare på sin egen tradisjon, vil de kunne hjelpe alle katolikker ut av den estetiske ørkenvandringen de har vandret i i 40 år. Det skriver i alle fall Damian Thompson:
… But one thing the former Holy Trinity people will be bringing with them is a meticulous and dignified Anglo-Catholic tradition of interpreting the Roman rite. In England, at least, this could turn out to be the essence of the “Anglican patrimony” of the Ordinariate. Many of those coming over anticipated the Benedictine liturgical reforms that, until now, the Catholic bishops have been slow to implement. If the Ordinariate congregations celebrate the Eucharist in the spirit of the great Mass at Westminster Cathedral that the Pope attended on the Saturday of his visit – a rare glimpse of Benedict’s ideals put into practice – then Rome will be delighted. And, at long last, cradle Catholics will be shown a path out of the aesthetic desert in which they have been wandering for 40 years.
Han skriver også i samme artikkel:
… Now we enter delicate territory. I don’t want to suggest that there is tension between the Bishops of England and Wales and the Ordinariate: on the contrary, the Bishops’ Conference is far more warmly disposed towards the new body than we could have anticipated a year ago. That is one of the fruits of the papal visit. Also, I’ve yet to come across any evidence that these new Catholics see themselves as a Church within a Church: for example, the former parish priest and many parishioners of Holy Trinity, Reading, are clearly looking forward to becoming integral to the town’s Roman Catholic community, celebrating their own Mass at St James’s, the town centre Catholic parish. …
Hundrevis av anglikanere blir katolikker
Avisa Dagen skrev for et par dager siden (og Vårt Land hadde en lignende artikkel i papiravisa, om de mange hundre anglikanerne i England og Wales som denne uka blir opptatt i Den katolske Kirke:
I Storbritannia forbereder i alt 33 større grupper av anglikanere seg til å bli opptatt i Den katolske kirke i dagene før påske. Ifølge nyhetsbyrået Kathpress dreier det seg om ca 20 prester og 600 legfolk, som vil slutte seg til det nyoprettede ordinariatet «Our Lady of Walsingham». Etter flere ukers forberedelser vil de konvertere skjærtorsdag eller 1. påskedag, hvor de vil motta fermingssakramentet (konfirmasjonssakramentet) og offisielt bli opptatt i Den katolske kirke. Den første prestevielse til det nye ordinariatet vil skje i pinsetiden.
Vatikanet etablerede i november 2009 gjennom det pavelige dekretet «Anglicanorum cætibus» en ordning for anglikanere som ønsket å tre inn i Den katolske kirke. Dermed er det blitt mulig for grupper av anglikanere å konvertere til den katolske tro og samtidig beholde en rekke av sine egne tradisjoner. I den kommende tid vil det bli etablert lignende ordinariater i USA, Canada og Australien, opplyser Rom.
Dette er interessant lesning, men jeg reagerte litt på det lave tallet som ble nevnt. BBC melder her om 900 lekfolk og 61 prester. Og her kan vi lese om 1000 lekfolk og 64 prester.
Bildet under viser Mgr Keith Newton. «He is picutred at Southwark Cathedral after receiving former Anglicans into full communion with the Church on Tuesday. Note the crozier. He is not just a Protonotary Apostolic, but an Ordinary.»
God oppsummering av debatten om Vatikankonsilet i L’Osservatore Romano
John Allen har som vanlig en god og presis analyse av stridsspørsmål innen Kiriken; i debatten om det var dokumentene Vatikankonsilet produserte eller bare den senere fortolkningen av dem som er problemet, plasserer han pave Benedikt midt i sentrum av debatten – med en balansert forståelse:
…. When it comes to interpretations of the Second Vatican Council (1962-65), some progressive Catholics are tempted to see Pope Benedict XVI’s “hermeneutic of reform,” which stresses continuity with the pre-Vatican II church, as the opposite end of the spectrum from more liberal views. That’s not, however, how most people in the Vatican size things up, where the “hermeneutic of reform” is instead understood as a balanced position between thinking that church history began with Vatican II, and thinking that the council was just plain wrong.
For that taxonomy to work, there have to be credible exponents of the “just plain wrong” position. That’s where Italian historian Roberto de Mattei and Monsignor Brunero Gherardini, a canon of St. Peter’s Basilica, enter the picture.
Both have published provocative books about Vatican II. Last year, de Mattei offered Il Concilio Vaticano II: Una storia mai scritta (“The Second Vatican Council: A Story Never Told”), styling Vatican II as a rupture with tradition comparable to the French Revolution, and faulting every pope since Pius X for allowing it to happen. Gherardini produced Concilio Vaticano II: Il discorso mancato (“The Second Vatican Council: The Missing Discussion”), in which he said some council fathers believed “the church was to be a kind of research laboratory rather than a dispenser of truths from on high.”
Both books were recently reviewed in L’Osservatore Romano, the official Vatican newspaper, and in both cases the verdict was fairly negative. The commentary on de Mattei came from Italian Archbishop Agostino Marchetto, author of a study of the council openly critical of the more liberal “Bologna school” associated with Italian scholars Giuseppe Alberigo and Alberto Melloni. Marchetto wrote that de Mattei’s work is “ideological” and suffers from “extremist tendencies.” Likewise, Inos Biffi, a medieval expert and a frequent writer for L’Osservatore, charged that Gherardini doesn’t so much “discuss” Vatican II as “denigrate” it.
The dividing line is this: If the post-Vatican II period brought some confusion and excess, is that the fault of the council itself? Benedict XVI, and figures in sync with his views such as Marchetto and Biffi, say no; traditionalist critics such as de Mattei and Gherardini say yes.
All this illustrates a core insight about the Catholic Church: Deciding who the moderates are depends on the range of views one takes into consideration. When you see the whole picture, it’s often tougher to conclude that the Vatican, or the pope, represents an extreme.
Les hele John Allens innlegg her – helt på slutten av artikkelen.
Skjærtorsdag illustrert
Over ser man illustrasjonen til Skjærtorsdag fra Breviarium Romanum. En større kopi av bildet kan sees her.
Stadig mer diskusjon om Vatikankonsilets resultater
Med unntak av de katolikker som syns at alt som skjedde etter Vatikankonsilet har vært såre vel, bortsett fra at man nå begynner å miste det man hadde vunnet tidligere – Det er vel ingen norske prester (ordinert de siste 20 år) i denne gruppen, vi opplevde alle svært grundig å bli tvunget til å godta alt det nye og forkaste alt det gamle under våre studieår. – men bortsett fra disse katolikker som er fornoyd med alt det nye, lurer vi andre på – og diskusjonen begynner langsomt å bli mer seriøs – om det a) var utviklinga etter konsilet som er skyld i alt det uheldige som skjedde, eller b) var det slik at konsilets tekster var altfor åpne for ulike tolkninger, eller c) er det feil i selve konsiltekstene?
Sandro Magister har skrevet om dette de siste ukene; 8/4 High Up, Let Down by Pope Benedict og 18/4 The Disappointed Have Spoken. The Vatican responds – den siste artikkelen viser at debatten har kommet inn i selveste L’Osservatore Romano. Denne debatten om Konsilet er ganske kompleks, og jeg er derfor glad for at Shawn Tribe i går skrev følgende oppsummering av den – her er starten:
I have been following with great interest some of the recent entries of Sandro Magister on the debate occurring within Italian circles at the present moment about the Second Vatican Council and the question of continuity and rupture.
Key players in the debate as featured by Magister have been Cardinal Giacomo Biffi (archbishop emeritus of Bologna), Archbishop Agostino Marchetto (former secretary of the Pontifical Council of Migrants and author of The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council), Inos Biffi (professor emeritus at the theological faculties of Milan and Lugano), Canon Brunero Gherardini (a canon of St. Peter’s Basilica, professor emeritus of the Pontifical Lateran University and author of two works at the heart of this debate, Concilio Vaticano II: Un Discorso da Fare and now Concilio Vaticano II: Il Discorso Mancato) and Professor Roberto de Mattei (of the European University of Rome and author of Il Concilio Vaticano II: Una Storia mai Scritta).
In recent weeks, Magister has run two further articles which pertain to this debate: High Up, Let Down by Pope Benedict (which contains a sort of summary of the various positions and figures as well as an article «On Continuity» by Francesco Arzillo) and The Disappointed Have Spoken. The Vatican responds (which contains Inos Biffi’s «Conciliar Rereadings», a review of Gherardini’s book taken from «L’Osservatore Romano», April 15).
Without the benefit of full access to all of the Italian texts (namely the writings of Gherardini and de Mattei themselves), and accordingly relying on the summaries and responses we are given, my sense is that the crux of the matter is the question of whether the documents of the Second Vatican Council are themselves in continuity, but either falsely interpreted, understood or enacted in rupturous ways (and thus no fault of the documents themselves), or whether the very documents of the Council itself have (or at least potentially have) elements of rupture within them that stand in need of clarification or correction. …
Palmesøndagsmessen på Petersplassen
Vårt Land tar i dag med følgende NTB-melding om palmesøndag på Petersplassen – men har ikke med de fine bildene under:
Paven, som fylte 84 år lørdag, ledet en fargerik markering i strålende solskinn på Petersplassen. Både kardinaler, biskoper, prester og tusenvis av vanlig troende hadde med seg palmeblader for å feire palmesøndag.
Paven la stor vekt på menneskets forhold til Gud i sin tale og ba om at «vi må være en del av generasjonen som søker Gud».
Palmesøndag innleder påskehøytiden og markerer Jesu inntog i Jerusalem søndagen før korsfestelsen. Paven har en hektisk uke foran seg som avsluttes første påskedag, når han skal gi sin tradisjonelle Urbi et Orbi-velsignelse – for byen og verden.
Uheldig start på den nye ungdomskatekismen
Kan katolikker bruke prevensjon? Jeg leste 11/4 (HER) følgende om hvordan dette spørsmålet er omtalt i den italienske utgaven av den nye katolske ungdomskatekismen:
CNA and EWTN News reported this morning that question 420 in the Italian, Q&A-format YOUCAT, slated for release on April 13, states:
“Q. Puo una coppia christiana fare ricorso ai metodi anticoncezionali?” (Can a Christian couple have recourse to contraceptive methods?)
“A. Si, una coppia cristiana puo e deve essere responsabile nella sua facolta di poter donare la vita.” (Yes, a Christian couple can and should be responsible in its faculty of being able to give life).
In the English version, however, question 420 reads:
Q. May a Christian married couple regulate the number of children they have?
A. Yes, a Christian married couple may and should be responsible in using the gift and privilege of transmitting life.
Vårt Land skriver nå også om dette. Dette skal nå rettes opp, men et uavklart spørsmål gjenstår; hvordan kunne man gjøre en slik feil? Den tyske grunnversjonen av katekismen var vel tydelig nok, på andre språk er det ikke blitt feil, og enhver oversetter og utgiver måtte vel vite at en katolsk katekisme ikke kunne godta (kunstig) prevensjon?
Den amerikanske forleggen kan heller ikke huske at dette spørsmålet var problematisk i oversettelsesarbeidet:
… told LifeSiteNews that he did not recall any problems with the original German text. He noted that with all translations it is common to have an “editorial back and forth”; however, neither he nor his staff recall such over Question 420.
On the Ignatius Insight blog Brumley wrote: “The problem did not originate with the German text – at least not if the Italian translation is based on the same German text as that on which Ignatius Press based its translation. The German text of question 420 asks whether a Christian married couple may regulate the number of children they have. It does not ask whether the couple may use methods of contraception.”
YOUCAT, intended to be handed out to millions of youth attending World Youth Day in Madrid Spain from August 16-21, includes a foreword from Pope Benedict XVI.
Om Marta og Lars Eskeland
Slik leser vi om ekteparet Marta og Lars Eskeland:
Fru Marta Eskeland hadde i stillhet lest sin manns, folkehøyskolebestyrer Lars Eskelands katolske bøker. Da hun så ble syk, overrasket hun ham ved å be ham sende bud til Hamar etter den derværende katolske prest. Denne reiste da like straks til Voss – det var i juli 1925 – gav den syke den nødvendige undervisning og opptok henne og hennes mann i Kirken. Følgende morgen frembar han det hellige messeoffer i hennes sykeværelse (det var den første messe hun bivånet) og gav dem begge den første hellige Kommunion. Det var en gripende høytidelighet. Så mottok den syke den siste salvings Sakrament. Ennå tre dager forblev sogneprest Kjelstrup på Voss og gav dem hver morgen den hellige Kommunion. Noen uker etter kom han tilbake for å holde gravferden – den første katolske gravferd på Voss etter kirkeomveltningen. Klokkene klemtet fra den eldgamle kirke med sine dyrebare minner fra Norges katolske storhetstid.
Marta Eskeland var av dem man før med ærbødighet pleiet å kalle «de stille i landet». All hennes ferd bar vitnemål om en sjelens adel og høyhet som gjorde et uutslettelig inntrykk på omgivelsene. Skriftens ord om «den sterke kvinne» har vel sjelden passet bedre på en kvinne enn de gjorde på fru Marta Eskeland. …
… Folkehøgskulestyrar Lars Eskeland ble født 1867 på Stord i Sunnhordland og kunne føre sine aner så langt opp som til Norges siste drottsete, Jon Smør. Han ble vår folkehøyskoles første mann. Mange tusener av vår bondeungdom fikk sin åndsdåp under hans lærestol og derved også livsglede og arbeidsglede. Lars Eskeland ble også bindeleddet mellom de gamle norske utbygder Island og Færøyane og moderlandet, han stod for dem som Norges største mann.
Når en åndshøvding som Eskeland tok skrittet over til Moderkirken, så måtte dette være en følge av grundig gransking og samvittighetsfull overveielse. Han så med uro den religiøse splittelse blant nutidens kristne og lengtet etter fast grunn under føttene. Samtidig følte han trangen til en kirke som med myndighet fra Gud kunne løse alle tvil og gi sjelen den næring som den så høyt savner i de kirkesamfunn som er kommet opp i tiden. Han trådte i juli 1925 over til den katolske Kirke sammen med sin hustru som døde 2. august samme år. Dette skritt skulle komme til å koste Eskeland meget, hans livsverk, folkehøyskolen på Voss, fra hvis ledelse han ble drevet bort fordi han fulgte sin samvittighet og vendte tilbake til fedrenes gamle Kirke.
Eskeland var med på Stiklestadferden i 1930. I den gamle erkebispestad holdt han en av sin åndfulle og uforglemmelige taler, kom inn på Kirkens fremtid i Norge og sa bl. a.: «Vi vil ikke få se det, men våre barns barn, når de om 100 år kommer her for å feire tusenårsfesten, da vil store deler av Norge være katolsk.»
Lars Eskeland døde fredfullt og stille 30. sept. 1942, lykkelig over å kunne motta Moderkirkens hellige nådemidler. Han ble gravlagt på Voss ved siden av sin hustru.
Eskeland var en høyreist, helstøpt kristen personlighet, en personlighet både fra åndens, viljens og hjertets side. Hans livsprogram var å arbeide for kristendom og norskdom. Med all sin glød og styrke gikk han inn for disse høye idealer.
Morgenbladet skrev om ham i anledning hans død: «Det var et tungt og sorgfullt budskap som nylig gikk over Norges land: Lars Eskeland er død. Denne vår kjære åndshøvding og dikter er ikke mere. Han hvis levende ord og personlighet har hatt så stor betydning først og fremst for bondefolket, men også for alle dem i landet vårt med syn og sans for landets bærende makter. Hvor kunne han ikke med sitt varme og følsomme diktersinn reagere overfor alt hvori han så en fare for vår fremtid som kristent folk. Han var en adelsmann i dette ords rette betydning.»
I 1930 deltok Lars Eskeland i den Katolske Internasjonale Uke i Genève. Han holdt der et foredrag om hvilket en hollandsk journalist skrev: «Halvannen time hørte man ikke en eneste lyd i den store og stuvende fulle sal uten hans vakre, begeistrede røst. Og da han sluttet, ble han belønnet med en ovasjon så overveldende at den lot endog mgr. Baudrillarts grandiose suksess langt bak seg.» …
Jeg er nå ferdig med å korrigere teksten i boka «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935. Det er ei bok på ca 140 A-4 sider, og deg kan i sin helhet leses her.
Tradisjonalister er misfornøyde med pave Benedikt
… The Holy See has given official confirmation that next October 27, in Assisi, Benedict XVI will preside over a day of «reflection, dialogue and prayer» … And he has already made it known that, with him as pope, the next encounter in Assisi will be reviewed and corrected, scrubbed clean of the slightest hint of the assimilation of the Catholic Church to other faiths. But all the same, the traditionalists are not forgiving him for this. …
Sandro Magister skrev for noen dager siden om flere tradisjonalisters skuffelse over pave Benedikt (les om det her), og hovedproblemet deres er at han forsvarer alle dokumentene fra Vatikankonsilet – men kristiserer ganske grundig deler av utviklinga etter konsilet. For flere tradisjonalister kritiserer også selve konsilet; selve dokumentene, eller (helst) helheten i det som skjedde under konsilet (dvs. hva mange biskoper ønsket (og klarte) å gjøre ved å få vedtatt mange nokså upresise dokumenter). Slik skriver Magister (men les gjerne hele artikkelen):
The pope errs – in their view – when he limits his criticism to the deterioration of the postcouncil. Vatican II, in fact – again, in their view – was not only poorly interpreted and applied: it was itself a source of errors, the first of which was the renunciation of the Church’s authority to exercise, when necessary, a magisterium of definition and condemnation; the renunciation, that is, of the anathema, in exchange for dialogue. …
La meg bare gjøre det ganske klart at jeg ikke deler denne kritikken av vår pave.
Er krusifikser og statuer dekket til?
Bildet over er fra the Brompton Oratory i London, som har dekket absolutt alle krusifikser, statuer og bilder i hele kirkerommet nå som pasjonstida har begynt. (Se flere bilder av det her.) I St Hallvard kirke gjorde vi det samme sist lørdag ettermiddag, men jeg var søndag i en annen kirke i Oslo der ingenting var gjort. Det er en god skikk, men den er ikke lenger obligatorisk.
Når kan påskevigilien begynne?
Jeg kjenner ikke til at tidspunktet for påskevigilien er blitt diskutert offisielt i Norge eller i Norden. Men hvis man tar alvorlig/bokstavelig at den ikke skal begynne før det er blitt mørkt, har man et problem i år (i nordlige deler av verden), når påsken kommer så seint. Anchorage i Alaska ligger ikke så veldig langt nord sett med norske øyne, men i år har erkebiskop Roger Schwietz gitt tillatelse til at påskevigilien i hans bispedømme kan begynne før sola er gått ned, men ikke før kl 20.00:
As Alaska’s famous sunshine once again grows increasingly strong this spring, Anchorage Archbishop Roger Schwietz has granted permission to churches and missions across the archdiocese to begin the Easter Vigil on Holy Saturday before sundown.
In an ancient Christian custom, the Catholic Church begins the celebration of Easter in the dark of night before – on Holy Saturday.
But in a land famous for midnight sun, the lengthening daylight hours of spring can make it more difficult for parishes to start the Easter Vigil in the dark. This year, Easter falls on the second latest date possible on the church’s calendar – April 24. Sunset won’t occur until 9:40 p.m. that day and full darkness won’t occur until 10:32 p.m.
So this year, Archbishop Schwietz has given permission for the Easter Vigil to start before darkness – but no earlier than 8 p.m. on Holy Saturday. …
Les mer om dette her. I Oslo er solnedgangen den 23. april kl 20.54 i Tromsø kl 21.24.
Tips til fasten – bøy hodet hver gang navnet ‘Jesus’ nevnes
Jeg begynte selv med dette når jeg feirer messen for ca 3 år siden; å bøye hodet hver gang navnene Jesus, Maria, pavens navn og dagens helgen nevnes. Fr. Hunwicke nevner i sin blogg at dette kan være en god vane å lære seg (og fortsette med hele livet) når årets pasjonstid nå begynner:
… Here is a possibility: get into the way of bowing your head reverently at the Holy Name of Jesus (and another name as well: vide infra). My apologies to those of you who do this already; but my impression is that very few people do, even among the pious, even among the pious clergy. Yet it is prescribed in the old Canon Law of the Patrimonial Church of England to be done by clergy and laity alike, and this order was explicitly retained in the twentieth century revision of Canon Law. And, of course, it was laid down in the old Ritus Celebrandi Missam: ‘When the Name of Jesus is named, [the celebrant] bows his head … and similarly whenevever the Name of blessed Mary is named, or that of the Saints of whom the mass is said …’. I try to do this, not only liturgically, but also when I hear the Name of our Saviour uttered lightly as an expletive. …
Dette er også foreskrevet for den nye messen, men jeg tror det er få prester som gjør det. Og her foreslås det at lekfolk også gjerne må gjøre det.
En katolsk biskop skriver til samboere
Erkebiskop Michael J. Sheehan i Santa Fe, New Mexico, lot et brev om samboerskap bli lest i alle katolske messer i erkebispedømmet søndag 3. april. Han snakker ganske tydelig og direkte om det moralske problemet samboerskap er, og peker også på hva slag konsekvenser det vil få for personer som lever slik:
Dear Brothers and Sisters in Christ,
We are all painfully aware that there are many Catholics today who are living in cohabitation. The Church must make it clear to the faithful that these unions are not in accord with the Gospel, and to help Catholics who find themselves in these situations to do whatever they must do to make their lives pleasing to God. ….We have three groups of people who are living contrary to the Gospel teaching on marriage: those who cohabit; those who have a merely civil union with no previous marriage; and those who have a civil union who were married before. These people are objectively living in a state of mortal sin and may not receive Holy Communion. They are in great spiritual danger. At the best – and this is, sadly, often the case – they are ignorant of God’s plan for man and woman. At the worst, they are contemptuous of God’s commandments and His sacraments.
Of these three groups, the first two have no real excuse. They should marry in the Church or separate. Often their plea is that they “cannot afford a church wedding” i.e. the external trappings, or that “what difference does a piece of paper make?” – as if a sacramental covenant is nothing more than a piece of paper! Such statements show religious ignorance, or a lack of faith and awareness of the evil of sin.
The third group, those who were married before and married again outside the Church, can seek a marriage annulment and have their marriage blest in the Church. Please remember that divorce still is no reason to refrain from Holy Communion as long as they have not entered into another marriage or sinful relationship. Many Catholics are confused on this point.
Christ our Lord loves all these people and wishes to save them – not by ignoring their sin, or calling evil good, but by repentance and helping them to change their lives in accordance with His teaching. ….
Les hele hyrdebrevet HER (pdf-fil). Brevet fortsetter med å nevne seks konkrete punkter; bl.a. kan personer som lever slik (i utgangspunktet) ikke motta noen sakramenter, og heller ikke være faddere ved dåp eller konfirmasjon.
«Den katolske og apostoliske Kirke.» – fra 1935
Her er underkapittel fire (og i denne omgang siste) fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:
Katolsk eller alminnelig er det navn som den gamle Moderkirke har hatt fra begynnelsen av. Og i sannhet, våre Fedres Kirke bærer dette navn med rette og med heder.
Den katolske Kirke er den alminnelige Kirke, den er Moderkirken i ordets egentligste forstand, utbredt i alle land, i alle verdensdeler. Den er ikke fra i går eller fra i dag, den har århundrer bak seg, ja snart årtusener, den er jo stiftet av vår guddommelige Frelser selv. Derfor bærer den heller ikke navn etter noe menneske, og forgjeves ville historien lete etter en blott menneskelig opprinnelse.
Den gamle Moderkirke er apostolisk «oppbygget på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hovedhjørnesten (Ef. 2, 20).
Den katolske Kirkes forstandere, paven og biskopene, er apostlenes rettmessige etterfølgere; for den gamle Moderkirke sitter inne med den apostoliske suksesjon. Herved forstås den uavbrutte rekkefølge av biskoper fra apostlenes tid ned til våre dager ved ordinasjon, foretatt av gyldig vigslede biskoper. Derfor har den katolske Kirkes prester makt til å frembære det hellige messeoffer og forvalte sakramentene.
Den overbevisning at man ved å vende tilbake til den katolske eller alminnelige Kirke, kommer tilbake til fedrenehjemmet, …
Vatikanets erklæring om Assisimøtet i oktober
Det er nå kommet mer informasjon om fredsdagen pave Benedikt inviterer til i Assisi i oktober:
«Hvert menneske er til syvende og sist en pilegrim som søker etter sannhet og godhet»
VATICAN CITY, APRIL 3, 2011 ( Zenit.org ). Her er en pressemelding lørdag fra Vatikanets pressekontor, om Benedikt XVIs pilegrimsreise til Assisi i oktober.
Paven vil reise til Assisi for å markere 25-årsjubileet for det historiske møtet der i 1986, innkalt av pave Johannes Paul II, som samlet representanter for kristne samfunn og verdens religioner tilen dag for bønn og fred.
* * * * * *
«Pilegrimer for sannhet, pilegrimer for fred»
Assisi, 27. oktober 2011
Den 1. januar 2011, etter Angelus, kunngjorde pave Benedikt XVI at han ønsket å markere 25-årsjubileet for det historiske møtet som fant sted i Assisi den 27. oktober 1986 på et ønske fra den ærverdige Guds tjener Johannes Paul II. På dagen for jubileet, 27. oktober i år, vil Den hellige far til å holde en dag med refleksjon, dialog og bønn for fred og rettferdighet i verden, gjøre en pilegrimsreise til hjemmet til Saint Francis og innbyde andre kristne fra ulike kirkesamfunn , representanter for verdens religiøse tradisjoner, og i noen forstand, til alle menn og kvinner av god vilje, til å bli med ham på denne reisen.
… Hvert menneske er til syvende og sist en pilegrim i søken etter sannhet og godhet. Troende også er stadig på reise mot Gud, derav den muligheten, ja nødvendigheten, tale-og gå inn i dialog med alle, troende og vantro alike, uten å ofre ens egen identitet eller gi den former for synkretisme. I den grad det pilegrimsreise av sannheten er autentisk levd, åpner det veien til dialog med de andre, utelukker det ingen og det forplikter alle til å være en byggmester av brorskap og fred. Dette er elementer som Den hellige far ønsker å plassere i sentrum av refleksjon. …
Sitatet fra zenit.org over er fra Googles oversetter (med noen korrigeringer), det er ikke lenge før man faktisk kan bruke denne maskin-oversetteren i praksis.
Dagen skal bestå av fellesskap, måltider, foredrag, refleksjon, men på ingen måte felles bønn, og «uten å ofre ens egen identitet eller gi den former for synkretisme.» F. Hunwicke skriver om dette:
«Considering Papa Ratzinger’s subtlety and his views on the necessarily coherent, non-self-contradictory, nature of the Tradition and of the Magisterium, I can’t help feeling that his intention to have the meeting in that particular place may have, as one its purposes, a resolution of the worrying ambiguities in the original event.
«Can’t we wait and see what actually happens? If all is done with propriety, then presumambly the Holy Father is saying ‘This is what the true contextualised meaning of these occasions is; so let nobody in the future claim that the rough edges in the original format afford precedents for syncretism.’
… Having looked at the latest VIS communique, I see references only to addresses and to ‘silent prayer’. I feel strongly inclined, as I did in January, to trust the Holy Father’s disposition of this event. I suspect that he may intend to bring ‘Assisi’ under the umbrella of the Hermeneutic of Continuity. …
Biskop Kozon i Amsterdam pasjonssøndag
Det er kommende søndag at Københavns biskop Kozon skal feire en tradisjonell pontifikalmessen i St Agnes kirke i Amsterdam, og gi en del mennesker fermingens/konfirmasjonens sakrament.
(Jeg skrev litt om dette i januar. Les om dette på menighetens nettside,)
Aprilspøker på katolsk.no
Én av to aprilspøker på katolsk.no er denne: Tilpass katolsk.no etter egne preferanser! Som et ledd i videreutviklingen av nye katolsk.no er Informasjonstjenesten stolt av å kunne presentere nok en nyvinning: din personlige versjon av katolsk.no.
… Vi har i utviklingsarbeidet tatt utgangspunkt i fem mye brukte klassifikasjonssystemer på norske katolikker i dag. Tjenesten krever kun at du klikker på den kategorien som beskriver deg best. Du vil da få tilgang til en spesialtilpasset side med nyheter som passer for deg. NB: husk å bokmerke siden! Kategoriene er som følger:
(Nyhetene fins bare som billed-filer, sannsynligvis for at de ikke skal spores av søkemaskiner, og de revolusjoneremde nyhetene skal sendes rundt over hele verden.)
Betongkatolikk
Foretrekker sin katolisisme i ren form knelende på ekstra hardt betonggulv. Alt var så mye bedre før?
Progressio-katolikk
Venter fremdeles på annonseringen av Det tredje vatikankonsil. Alt kunne vært så mye bedre hvis bare…Rødvinskatolikk
Liker lange eksistensielle diskusjoner over en god Amarone eller tre. Årlig kultur-reise til Roma er obligatorisk for det gode liv…Ungpikekatolikk
Romantikertypen. Glad i tradisjoner og renessansekunst. Elsker lukten av røkelse og gamle messebøker…Katolikk
Katolikk.
De øverste nyheten er for betong-katolikkene, de neste for progressio-katolikkene. Og nyheten under … jeg husker ikke riktig hvem det er ønsket det skulle skje. ??
Katolsk nødhelpsarbeid må være katolsk – del 2
Jeg skrev for akkurat en måned siden om at Vatikanet ikke har tillatt lederen av Caritas International å kunne gjenvelges for en ny periode. Jeg har også lest at Vatikanet burde ha håndtert dette bedre; konsultert med Caritas bedre om dette problemet i forkant etc. – og det kan det sikkert være noe i. I dag leser jeg at George Weigel om spørsmålet i First Thing, og fokuserer på de ideologiske problemene i denne saken. Konfliken har oppstått, skriver han, fordi:
…. it will be because the INGO (International non-governmental organizations) world is dominated by an unbending “progressive” orthodoxy on development and health care questions that sits poorly with Catholic understandings of how people are empowered to break out of the cycle of poverty. INGO shibboleths are also in sharp conflict with Catholic understandings of the best way to fight the AIDS plague in Africa and other poverty-stricken parts of the world. There is very little public evidence that Caritas International, under Ms. Knight’s leadership, challenged the rigidities in INGO thinking that are a real-world obstacle to empowering the poor and to driving down the incidence of HIV/AIDS. A case in point was her address to a “Catholic Networking Session” at the 2010 International AIDS Conference in Vienna.
There, Ms. Knight asked. “Is there a uniquely Catholic approach to the global HIV pandemic? And if so, what is it?” Her first answer: “I fear that there may be people here in Vienna this week who would answer that it is one characterized by dogma, hypocrisy, moralizing, and condemnation.” …. did Ms. Knight challenge this caricature? Not really. The best she could manage was to lament that Catholic AIDS workers (the largest group of non-governmental care-providers for people suffering from AIDS) “are still dogged by these criticisms.”
Nor, in answering her own question, did Leslie-Anne Knight say what she might have said, which is this: “Yes, there is a uniquely Catholic approach to the global HIV pandemic. It is an approach that takes seriously the dignity of the human person, which includes the capacity of men and women to change patterns of behavior that put themselves, …. And it is an approach that refuses to burn incense at the altar of the false god latex, where the real votaries of rigid dogma are to be found among those for whom condoms are instruments of salvation.”
Ms. Knight, I hardly need add, said none of this. To the contrary: she put the authority of her position behind a reiteration of the poverty/stigma/low-educational-levels mythology. Which is to say, she reinforced the rigidities that are the true obstacles to the “development innovation and collaboration” for which she called.
I don’t mean to suggest that Ms. Knight is singularly wrong-headed. What she said (and didn’t say) in Vienna expressed what is quite likely the consensus among many Caritas International-affiliated agencies. These agencies have absorbed from the INGO atmosphere in which they work, and from the governments and international agencies on whose funding they have come to depend, the approach to development and AIDS that shaped Ms. Knight’s speech and rendered it strangely anemic in its Catholic identity.
That identity is what the Holy See is determined to reassert in global Catholic development and health care efforts. As the drama of that re-set unfolds, support for the Vatican’s efforts by the leadership of the U.S. bishops’ Catholic Relief Services would be in order.