Katolsk

Mange katolske biskoper i Afrika var nylig samlet

Sandro Magister skriver slik om dette møtet i Ghana for noen få dager siden:

They were five cardinals and forty-five bishops from as many African countries who met in Accra, the capital of Ghana, from June 8-11. All in the clear light of day, not almost in secret like some of their colleagues from Germany, France, and Switzerland, who had gathered a few days before at the Pontifical Gregorian University in Rome.

But while at the Gregorian the objective was changing the Church’s stance on divorce and homosexuality, in Accra the push was in the other direction.

The marching route was indicated from the very first remarks by Guinean cardinal Robert Sarah, prefect of the congregation for divine worship:

– “not to be afraid of reiterating the teaching of Christ on marriage”;
– “to speak at the synod with clarity and with just one voice, in filial love of the Church.”
– “to protect the family from all the ideologies that want to destroy it, and therefore also from the national and international policies that impede the promotion of positive values.”

On this marching route there has been complete consensus. Even the only bishop of black Africa who in recent months had spoken out in favor of «openness» to divorce, Gabriel Charles Palmer-Buckle of Accra, elected by the bishops of Ghana as their delegate to the synod, was found to be in agreement with all present in the defense of Catholic doctrine on the family.

In addition to Sarah, the other African cardinals present were Christian Tumi of Cameroon, John Njue of Kenya, Polycarp Pengo of Tanzania, and Berhaneyesus D. Souraphiel of Ethiopia, this last created by Pope Francis at the last consistory.

Organized by the symposium of episcopal conferences of Africa and Madagascar, the title of the meeting was “The family in Africa. What experiences and what contributions for the 14th ordinary assembly of the synod of bishops?» …

… …

Intens debatt før høsten bispesynode om ekteskapet

Internasjonalt diskuteres det ganske intenst før oktobers bispesynode om ekteskapet, og noen syns å merke at de mest radikale forslagene nå mister støtte. Bl.a. Sandro Magister skriver mye om dette, og nylig dekket han en artikkel i “La Civiltà Cattolica”, der den dominikanske teologen Jean-Miguel Garrigues anbefalte at skilte og gjengifte katolikker skulle få lov til å motta sakramentene. Men Magister gir mest plass til et motsvar til dette forslaget fra en annen dominikaner, og skriver bl.a.:

Of the two exceptions to the ban on communion for the divorced and remarried proposed by “La Civiltà Cattolica,” the more instructive is the first, because it has been for some time the more frequently adopted in pastoral practice.

Fr. Garrigues formulated it as follows:

“I think of a couple in which one of the partners has been previously married, a couple that has children and an active and recognized Christian life. Let’s imagine that the previously married person has submitted the previous marriage to an ecclesiastical tribunal that has decided for the impossibility of pronouncing nullity in the absence of sufficient proof, while they themselves are convinced of the contrary, without having the means to prove it. On the basis of testimony to their good faith, to their Christian life and their sincere attachment to the Church and to the sacrament of marriage, in particular on the part of an expert spiritual father, the diocesan bishop could admit them with discretion to penance and the Eucharist without pronouncing the nullity of the marriage.”

And this is how his theologian confrere replied to him:

“It is like saying that experts in the matter, who dedicate a great deal of time to it, have not been able to find proof of the nullity of the bond, so the bishop, who is not a specialist in the field of marriage, in his soul and conscience could rely after one or two conversations on the good faith of the spouses and the attestation of their spiritual guide.

“One may respond: ‘But their marriage is null.’ In this case, if it really is so, why not marry them? And why act in secret, with confidentiality? Because there are doubts? And if they are not to be married, how will the fact that their first marriage is null change the fact that they are living together without being legitimately married with a sacramental bond? How does this open access to absolution and the Eucharist for them?

“When spouses ultimately apply to the ecclesiastical tribunals (when they do so…) it is because they think that there is some foundation for the nullity of their bond, it is because they are convinced in their soul and conscience that their marriage is null. And if the tribunal does not agree with them, will they be persuaded by this? So all those who apply to the ecclesiastical tribunals will be able to say in conscience that their marriage is null, and the bishop will be able to absolve all of them and authorize all of them to receive communion.

“At that point there would be nothing left to do but to close the tribunals, which would be replaced by the bishops, and even the churches, because a simple civil marriage would produce the effects of a sacramental marriage.”

What is interesting to note is that this same “particular case” now illustrated by “La Civiltà Cattolica” had already been the object of examination by the magisterium of the Church – with an outcome in the negative – in the «Letter on Eucharistic communion for the divorced and remarried faithful» published in 1994 by the congregation for the doctrine of the faith. …

Les hele denne artikkelen, som også referer til utviklingen i land som Frankrike, Tyskalnd og Argentina.

Dristige tanker om liturgi, at den tradisjonelle messen kan berike oss i dag

Fr. Hunwicke skriver på sin blogg en hel om liturgien, og har svært god kunnskap om latin, liturgisk historie og (selvsagt) om den nye liturgien Ordinariatet har fått godkjent. Han skrev nylig slik:

The Abbot of Fontgombault, in an interview reported in the blog Rorate Caeli, said (among many interesting things) the following:

Many young priests … want a liturgy that is richer in the level of rites, associating more strictly the body to the celebration. Would it not be possible to propose in the Ordinary Form the [EF] prayers of the Offertory; to enrich it with [the] genuflections, inclinations, signs of the cross, of the Extraordinary Form? A rapprochement would [thus] easily take place between the two Forms, giving an answer to a legitimate [desire] and, additionally, a longed-for desire of Benedict XVI.

Og et par dager tidligere skrev han enda grundigere (og skarpere), bl.a. dette:

(1) I know many readers will disagree; but I believe that an important way ahead in the direction of resacralising the Novus Ordo is through the sanctioning of alternatives derived from the Vetus Ordo. Happily, the Ordinariate Ordo Missae has led the way to a very significant and exemplary extent. Its authorisation deserves to be bracketed with Summorum Pontificum and the New English translation of the Missal, as one of the three major achievements of the last Pontificate in terms of Liturgy; and as a major contribution, from our beloved Anglican Catholic tradition, to the whole Western Church.

Mass may begin with the Tridentine Praeparatio at the foot of the Altar. The Tridentine Offertory Prayers may be used; they are printed as Form 1 of two alternatives. Mass may conclude with the Last Gospel.

(2) Moving in exactly the opposite direction: alternative Eucharistic Prayers should be ruthlessly cut back. Their introduction was a flagrant violation of Sacrosanctum Concilium 23; the defence of the innovation by Pietro Marini (p141: » … consistent with the early Roman liturgy, which actually had used several anaphoras») seems to me … until someone enlightens me … a plain lie.

Here again, the Ordinariate Ordo Missae leads the way. It prints, in its main text, (an Anglo-Catholic translation of) the Canon Romanus, the First Eucharistic Prayer, used daily and universally in the Roman Rite until the disorders of the 1960s. (In an appendix, it does provide the pseudo-Hippolytan Prayer «not to be used on Sundays or Solemnities».)

I believe that the single most important liturgical reform which traditional clergy of whatever jurisdiction (if obliged to use the Novus Ordo) can effect, completely lawfully and without any permission from anyone, is to have a definite personal principle of exclusively using the Roman Canon, weekdays as well as Sundays. However much the Roman Rite varied in its various dialects and in different centuries, the Canon was the profoundly sacred moment of Consecration and of Uniformity, both synchronic and diachronic, binding together all who had ever celebrated, all who were at that moment celebrating, that Rite. I regard the introduction of alternative Eucharistic Prayers as by far the worst of the post-Conciliar corruptions. In an act of amazingly arbitrary Clericalism, the revisers placed the central Act of the Rite totally at the mercy of the daily whimsy of each celebrant.

(3) Rubrics should be redirected towards the holiness of the Great Sacrifice.

The most significant example of this is the the double genuflexion, i.e. before and after each Elevation, prescribed in the Ordinariate Rite.

Such things can be found among Novus Ordo celebrants … … Anglican Catholics for a century brought in the Tridentine rite gradually. While there were parishes where they went overnight from Mattins to the Missal, most clergy gradually added more of the Missal to the Prayer Book, both in terms of text and of ritual, until, perhaps decades later, they had got there. Should we undermine Catholic Clergy who feel they can take their people with them most easily by a gradual transformation of the OF … until the day comes when the transition to the EF is totally painless?

Odd Sverre Hove støtter biskop Eidsvig

Odd Sverre Hove kommer i Vårt Land / Verdidebatt med svært sterkt forsvar for at vi katolikker kan registrere alle katolikker som er bosatt i Norge – uten å måtte vente på en aktiv og personlig innmeldelse. Og han legger til at Den norske kirke bør hjelpe oss katolikker i denne saken. Slik avsluttes hans innlegg:

… Paragraf 9 i Lov om ­trudomssamfunn sier for eksempel ikke at det er forbudt for trossamfunnene å ha globale medlemskapsregler. Tvert imot sier paragraf 9 at det er opp til det enkelte trossamfunn selv å treffe alle avgjørelser om medlemskapsordninger.

Som global størrelse har Romerkirken temmelig avanserte medlemskapsregler. De står i selve den kanoniske kirkeretten. 
Og lovens paragraf 9 gir katolikkene full frihet og rett til å legge den kanoniske ­
kirkerettens medlemskapsregler til grunn. Uten noe som helst forbehold.
Reglene i katolikkenes kanoniske rett er altså blant annet globale. Er du katolikk i for eksempel Polen, og så flytter du til Norge, da er du per definisjon å regne som katolikk i Norge. Du trenger ikke noen ny innmelding.

Derfor ville det være en rystende 
skandale for trosfriheten dersom ­anmelderne skulle få politiets og rett­vesenets medhold i at det er straffbart 
av biskop Eidsvig og folkene hans å 
oppfylle lovens paragraf 9 ved å operere med globale kriterier for medlemskap 
in casu: å regne katolske utlendinger 
bosatt innenfor Oslo Katolske Bispe­dømmes geografiske område som ekte medlemmer av bispedømmet. Det er jo det de faktisk er. Og det følger altså også norsk lov.

Religionsfrihet. Selv er jeg av teologisk overbevisning antikatolikk. Men i denne saken holder jeg med biskop Eidsvig og Oslo Katolske Bispedømme. Og jeg synes 
andre trossamfunn, inkludert Den 
norske kirke, burde gjøre felles sak med katolikkene til forsvar for paragraf 9 i Lov om trudomssamfunn. For den para­grafen 
handler om en viktig side ved selve 
religionsfriheten i Norge.

Fylkesmannen bør konkludere i saken om medlemsregistrering

Magne Lerø skriver på nytt i Vårt land om medlemsregistreringssaken – og enda skarpere enn forrige gang. Slik begynner hans innlegg:

Valgerd Svarstad Haugland bør få farten opp og bestemme seg for om biskop Bent Eidsvig har drevet med bedrageri.

Det er ganske risikofritt å anmelde noen for lovbrudd. Da daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i 2006 anmeldte 16 offiserer for korrupsjon, sto hun fram som en minister som tok korrupsjon på ramme alvor. Anmeldelsen førte ikke til noe som helst, annet enn at noen av de anmeldte fikk sitt yrkesliv ødelagt. Strøm-Erichsen hadde ikke gjort noe galt. Hun hadde bare tatt ansvar og anmeldt.

Fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland anmeldte i februar Oslo katolske bispedømme for bedrageri. «Vi hadde ikke noe valg», forklarte hun til Vårt Land. Det hadde hun vitterlig. En anmeldelse var alt levert inn fra en ansatt. Dessuten hadde Fylkesmannen gående enn tilsynssak mot kirkesamfunnet. De kunne ventet på en skikkelig forklaring. Men mediene var på saken — og nå gjaldt det å være på ballen og vise ansvar.

Tilsynssaken rullet videre. I to omganger har bispedømmet gitt utførlige svar. Merete Helstad, lederen for Fylkesmannen juridiske avdeling, har nå hatt en måned på seg til å finne ut av om biskop Bent Eidsvik er en bedrager, eller om han bare har brukt tvilsomme metoder for å få tak i penger han mener bispedømmet har rett på.

Den katolske kirke aviser fullstendig at man har bedrevet bedrageri. De dokumenterer at de har 130.000 medlemmer. De er flere enn de får støtte for. Kirkesamfunnet leverer tung juridisk argumentasjon for at de ikke har brutt loven. Samtidig tar de kritikk på at de har benyttet «en lite betryggende metode». De lette opp potensielle katolikker i telefonklagen og satset på «grav først, spør siden-prinsippet».

Fylkesmannen har fått alt de trenger. Tilsynssaken bør kunne avsluttes før det blir skikkelige badetemperaturer i landet. ….

Liturgikonferanse i New York City

Konferansen Sacra Liturgia startet i går, og ved åpningen ble det presentert en hilsen fra kardinal Robert Sarah, lederen av Vatikanets liturgikongregasjon. Der sier han bl.a.:

When the Holy Father, Pope Francis, asked me to accept the ministry of Prefect of the Congregation for Divine Worship and Discipline of the Sacraments, I asked: «Your Holiness, how do you want me to exercise this ministry? What do you want me to do as Prefect of this Congregation?» The Holy Father’s reply was clear. «I want you to continue to implement the liturgical reform of the Second Vatican Council,» he said, «and I want you to continue the good work in the liturgy begun by Pope Benedict XVI.»

My friends, I want you to help me in this task. I ask you to continue to work towards achieving the liturgical aims of the Second Vatican Council (cf. Sacrosanctum Concilium, I) and to work to continue the liturgical renewal promoted by Pope Benedict XVI, especially through the Post-Synodal Apostolic Exhortation Sacramentum Caritatis of 22 February 2007 and the Motu Proprio Summorum Pontificum of 7 July 2007. ….

Les om konferansen på denne Facebook-siden – og lese hele kardinal Sarahs hilsen (under).

2015_litconf_sarah1
2015_litconf_sarah2
2015_litconf_sarah3

Vårt Land som eksperter på Den katolske kirke

Vårt Land har skrevet mye om Den katolske kirke det siste halvåret, en del har vært godt, men mye har vært av svært dårlig kvalitet. Jeg har ikke skrevet noe leserinnlegg til avisa om dette, men 4-5 ganger de siste månedene har jeg skrevet e-poster til avisas journalister. Min respons etter siste gang jeg skrev til dem, var God dag mann økseskaft – så det er tvilsomt om jeg prøver meg igjen.

Jeg tenkte riktignok på det igjen torsdag, da til og med VLs sjefsredaktør kastet seg inn i debatten (og skrev at «Fritt Ords styreleder bør avholde seg fra konspirasjonsteorier om journa­listikk«), og også påpekte at «Vårt Land er den avis med største kompetanse på norsk kirkeliv» – men jeg lot det klokelig være.

VLs sjefsredaktør hadde blitt kraftig opprørt over at en kjent katolikk sa: «Vårt Lands omtale av krisen i Oslo Katolske Bispedømme (OKB) undrer meg stadig mer.» og «… er det eneste som er riktig gjengitt fra denne korte samtalen at jeg anser meg som biskopens venn. Den opplysningen må ha gitt en konspiratorisk innstilt journalist et sløret blikk — han har i alle fall ikke gjengitt noen viktige presiseringer som jeg ga i samtalen.»

I kveld leste jeg en debatt på Verdidebatt om dette, der flere debattanter påpeker VLs underlige og tendensiøse valg i dekningen av medlemsregistreringssaken. LES GJERNE DEBATTEN HER.

Messen som offer og måltid

Jeg holdt i forgårs en innledning til samtale for GRUKK (Gruppe for katolske konvertitter) i Oslo, om temaet «Messen som offer og måltid»

Der nevnte jeg innledningsvis at også i andre religioner bæres offer fram til de gudene man tror på, og offeret avsluttes ofte med at man (prestene eller hele folket) spiser deler av offergavene. I det jødiske tempelet var det også svært viktig å bære fram offer både av dyr og korn o.a. til Gud. Og Hebr 9,12 sier at Kristus har fullført disse gamle pakts offer, «ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning.»

Messen har for katolikker alltid blitt regnet som det viktigste offer presten (og folket sammen med ham) bærer fram for Gud, men de siste ca 50 år har denne forståelsen blitt svekket – derfor ønsket jeg å ta opp temaet. (Jeg sa en hel del mer, men bl.a. også det følgende.)

Den første eukaristiske bønn (som i veldig lang tid var den eneste, og er minst 1500 år gammel, og som jeg foretrekker å bruke) viser veldig tydelig at messen er Kristi offer som bæres fram for Gud.

Allerede fra starten av bønnen nevnes offeret tydelig: «Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer, som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske kirke. Skjenk den din fred, vern, samle og styr den over hele jorden …»

Og rett etter konsekrasjonen er det aller tydeligst:

Derfor minnes vi, Herre, vi, dine tjenere og hele ditt hellige folk, Kristi, din Sønns og vår Herres salige lidelse, hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og vi frembærer for din majestet et rent, hellig og fullkomment offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk.

Se mildt og nådig ned til dette offer, og motta det, slik du mottok din rettferdige tjener Abels gaver, og vår far Abrahams offer, og det hellige og uplettede offer som din yppersteprest Melkisedek frembar for deg.

Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet, så alle vi som her ved ditt alter mottar din Sønns hellige legeme og blod, må bli fylt med all himmelsk velsignelse og nåde. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Den siste delen her viser også tydelig til kommunionen, som kommer kort tid deretter. Kommunionsdelen av eukaristien begynner med Fadervår, så flere bønner og til sist, rett før kommunion, holder presten opp hostien og sier: «Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.» Deretter mottar vi kommunion, som en avslutning på offerhandlingen.

Det fantes tidligere også bønner som presten ba (oftest stille) før, under og etter messen som understreker dette offerperspektivet – og jeg ber fortsatt disse bønnene, privat for meg selv.

Før messen begynte var det bønnen «Ego volo celebráre Missam», som på norsk blir: «Jeg ønsker å feire messen og frembringe vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, i henhold til Den hellige romerske kirkes riter, til pris for den allmektige Gud og hele den triumferende Kirke, til nytte for meg selv og for hele den kjempende kirke, for alle dem jeg ber for generelt og spesielt, og til velsignelse for den hellige romerske kirke. Amen.»

Og helt på slutten av messen, når presten kysser alteret, har vi bønnen «Placeat tibi»: «La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

PINSEDAG

pentecost-el-greco

Første lesning pinsedag er selvsagt tatt fra Apostlenes gjerninger 2, 1-11:

Da dagen for pinsefesten opprant, var de samlet alle som én. Da hørtes plutselig et brus i luften, lik et veldig uvær som nærmet seg. Det fylte hele huset de befant seg i, og noe som lignet tunger av ild kom til syne, de delte seg og senket seg over hver enkelt av dem. I samme øyeblikk ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål, alt etter hva Ånden gav dem å forkynne.

På denne tid fantes der i Jerusalem mange innflyttede jøder, fromme mennesker, som kom fra folkeslag under alle himmelstrøk. Og da folk hørte denne støyen, strømmet de sammen i mengder. Men da hver enkelt hørte dem tale sitt eget språk, skjønte de hverken ut eller inn, og spurte, helt rystet og forvirret: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan det da gå til, at hver enkelt av oss som hører dem, hører sitt eget morsmål? Om vi er partere, medere, elamitter, om vi er fra Mesopotamia, Judea eller Kappadokia, Pontos eller Asia, Frygia eller Pamfylia, Egypt eller Lybia Kyrenaika, om vi er innflyttere fra Roma – jøder eller proselytter – eller vi er kretere eller arabere – så hører vi dem forkynne Guds storverk på vårt eget språk!»

Alle tekster i denne messen kan leses her – og bildet over er av El Greco, ca 1600.

Lørdag før pinse

I alle disse ukene etter påske har vi i både hverdags- og søndagsmesser lest fra Apostlenes gjerninger og Johannesevangeliet, og i denne siste messen før pinsevigilien og -dagen begynner, leser vi de siste avsnittene i begge disse to bøkene:

Første lesning: Apostlenes gjerninger 28,16–20.30–31

Vel fremme i Roma fikk Paulus tillatelse til å innkvarteres privat sammen med soldaten som skulle holde vakt over ham.

Tre dager senere kalte han sammen de ledende blant jødene i byen. Og da alle var samlet, sa han til dem: «Brødre! Jeg hadde ingenting gjort som kunne skade vårt folk, og heller ikke krenket våre fedres skikker. Allikevel ble jeg arrestert i Jerusalem og overlevert til romerne. De forhørte meg og ville slippe meg fri, siden jeg ikke var skyldig i noe som kunne medføre dødsstraff; men jødene protesterte, slik at jeg ble nødt til å innanke min sak for Caesar, – uten at jeg dermed har tenkt å rette noen anklage mot mitt folk. Og det er for å forklare dette at jeg har bedt om å få treffe dere og tale til dere: Det er for Israels håps skyld at jeg bærer denne lenken!»

Nå tilbragte Paulus to hele år i det huset han hadde leid seg inn i. Han tok imot alle som oppsøkte ham, og forkynte Guds rike og underviste fritt og uhindret om Herren Jesus Kristus.

Evangelium: Johannes 21,20–25

På den tid så Peter seg om og oppdaget at den disippel Jesus holdt så meget av, fulgte etter dem, – han som hadde lent seg opp mot Jesu bryst under måltidet og spurte hvem det var som skulle forråde ham. Og da Peter nå fikk øye på ham, spurte han Jesus: «Og hva med ham, Herre?» Jesus svarer: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved? Følg du meg.» Siden har det hett blant brødrene at denne disippel ikke skulle dø. Men Jesus sa jo ikke at han ikke skulle dø, bare: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved?»

Det er denne disippelen som beretter om dette og som har skrevet det ned: og vi vet at hans vitnesbyrd er fullt å stole på.

Det er også mange andre ting som Jesus har gjort. Så skulle hver enkelt skrives ned, da tror jeg ikke at verden var stor nok til å romme alle de bøker som da måtte skrives.

Alle tekster og bønner i denne messen kan leses her.

Søster Ingeborg-Marie av den Oppstandne Kristus, O.P., avlegger sine evige løfter

15mail_lunden_lofter

Dessverre hadde jeg ikke anledning til å være med da Sr. Ingeborg-Marie avla sine evige løfter 8. mai, men vi kan lese om det slik på Lunden Klosters nettsider:

Fredag, 8. mai 2015 avla vår søster Ingeborg-Marie av den Oppstandne Kristus, O.P. (Ingeborg-Marie Løvenskiold Grüner Kvam) sine høytidelige løfter hos oss, i Lunden Kloster.

Det var priorinnen, sr Anne-Lise, som tok imot løftene. Biskop Bernt I. Eidsvig Can.Reg. presiderte messen kl 18.00, sammen med flere prester. Det var mange som hadde funnet veien til klosteret for å være med på denne begivenheten.

Sr Ingeborg-Marie (f.1987) kommer fra Trondheim stift. Hun ble opptatt i den katolske Kirkes fulle fellesskap i 2005 i Trondheim og tråtte inn på Lunden 8. august 2009, hvor hun fullførte hele sin klosterutdannelse.

St Hallvard og Enerhaugen

I dag feirer hele Oslo Hallvardsdagen, og det gjør vi selvsagt også i St Hallvard menighet. Menigheten kunngjorde dagens program her, og de viktigste tingene skjer om ettermiddagen:

Kl 17:00 Pilegrimsliturgi ved St. Hallvardkatedralens ruiner i Gamlebyen. Deretter prosesjon til St Hallvard kirke

Kl 18:00 Pontifikalmesse med biskop Bernt Eidsvig. St. Hallvardguttene synger

Kl 19:00 Åpning av jubileet i menighetssalen v/ sogneprest, p. Carlo B. Le Hong Phuc

Avduking og presentasjon av kunstgave fra Liv Benedicte Nielsen og vår nye St. Hallvard-messehagel. Den kunstneriske utformingen er av samme kunstner. Deretter følger den tradisjonelle Hallvards-konserten

Forøvrig er det i dag akkurat 125 år siden vår menighet ble opprettet! Og vår menighet starter i dag sitt jubileumsår, som skal gå helt fram til 15. mai 2016, som er 50-årsdagen for vårt berømte kirkebygg (fredet av Riksantikvaren i 2012).

Jeg leste i går en interessant artikkel om Enerhaugen i Oslo, der vår kirke nå ligger. De gamle husene på Enerhaugen ble revet/sanert tidlig på 60-tallet, og viser ikke bildet under (fra 1959) nøyaktig det stedet vår kirke nå ligger?

enerhaugen_1959

Oslo katolske bispedømmer skriver om medlemsregistrering

For ikke lenge siden kunngjorde Oslo katolske bispedømme (OKB) en artikkel om medlemsregistreringsproblematikken hos oss, skrevet av administrativ leder Lisa Wade. Hun skriver om hvor vanskelig ansatte i bispedømmet og menigheter, og vanlige katolikker, oppfatter denne saken. Bispedømmet har en del ting å beklage mht hvordan en del mennesker ble registrert, men er ikke enige i alle anklager som er blitt rettet mot oss, og en del av jussen i denne saken er ganske komplisert. Hun skriver bl.a.:

…. Kravet om aktivt og uttrykkelig samtykke eller bekreftelse som grunnlag for innføring i medlemsregisteret ble først kommunisert til tros- og livssynssamfunnene i et rundskriv fra Kulturdepartementet i februar 2015. Tidligere har det ikke vært oppstilt klare kriterier for hvordan registrering av medlemmer skal skje, annet enn at det ifølge loven er opp til hvert enkelt trossamfunn å benytte sine egne kriterier og prosedyrer.

Vårt svar til Fylkesmannen dreier seg om hvordan medlemsregistrering har skjedd i perioden fra 2010 og til våre rutiner ble endret i oktober 2014. Selv om bispedømmet tar selvkritikk på metoden som ble anvendt for å identifisere en del katolikker, er ikke det det samme som å medgi at vi har gjort noe ulovlig og straffbart. …

OKB forholder seg til de seneste tolkninger og retningslinjer fra myndighetene når det gjelder nye registreringer. Når det gjelder hva som tidligere har skjedd, er bispedømmet opptatt av å få frem hvordan praksisen har vært. Lovverket er uklart, praksisen har variert, og vi mener OKB må vurderes i lys av dette.

OKBs oppfatning er at det etter lovens ordlyd er opp til det enkelte trossamfunn selv å definere hva som skal til for å være medlem. Når man er døpt katolikk, bosatt i bispedømmet eller er norsk statsborger og ikke medlem i noe annet trossamfunn, har det etter vårt syn vært riktig å regne vedkommende som tilhørende Oslo katolske bispedømme. Dette har også å gjøre med bispedømmets forpliktelser i en universell kirke. Dersom for eksempel en polsk katolikk kommer hit, plikter vi å gi vedkommende et pastoralt tilbud. Etter kirkeretten er det her vedkommende har sitt formelle tilknytningspunkt til kirken. Derfor regner vi alle katolikker i vårt område som våre medlemmer. Fra og med oktober 2014 velger vi også å spørre hver enkelt om de ønsker å stå i registeret, ettersom myndighetene nå har kommunisert klart at de mener loven er slik å forstå. En god del ønsker av ulike grunner ikke å stå i registeret. Det er uansett Kirkens oppgave å gi disse et pastoralt tilbud. …

Pave Frans med mer tradisjonelle synspunkter om familien

Sandro Magister skriver slik om den siste utviklingen rundt høstens bispesynde om familien:

…. Until the synod of October 2014, Jorge Mario Bergoglio had repeatedly and in various ways shown encouragement for “openness” in matters of homosexuality and second marriages, each time with great fanfare in the media. Cardinal Kasper explicitly said that he had “agreed” with the pope on his explosive talk at the consistory.

But during that synod the resistance to the new paradigms showed itself to be much more strong and widespread than expected, and determined the defeat of the innovators. The reckless “relatio post disceptationem” halfway through the assembly was demolished by the criticism and gave way to a much more traditional final report.

In accompanying this unfolding of the synod Pope Francis also contributed to the turning point himself, among other ways by rounding out the commission charged with writing the final report – until then under the brazen dominion of the innovators – by adding personalities of opposing viewpoints.

But it is above all from the end of the synod on that Francis has taken a new course with respect to the one that he initially traveled.

From the end of 2014 until today, there has not been even one more occasion on which he has given the slightest support to the paradigms of the innovators.

On the contrary. He has intensified his remarks on all the most controversial questions connected to the synodal theme of the family: contraception, abortion, divorce, second marriages, homosexual marriage, “gender” ideology. And every time he has spoken of them as a “son of the Church” – as he loves to call himself – with ironclad fidelity to tradition and without swerving by a millimeter from what was said before him by Paul VI, John Paul II, or Benedict XVI. …

God dag mann økseskaft – i medlemsregistreringssaken

I dag skrev Vårt Land i et innlegg at Den evangelisk lutherske frikirke ikke registrerer mennesker som medlemmer før de virkelig har meldt seg inn i kirkesamfunnet – etter at Den katolske kirke forrige uke skrev til Fylkesmannen at vi har akkurat samme praksis (men med personer sm allerede har vært katolikker, har vi tidligere hatt en litt annen praksis, med tilbakedatering i noen tilfeller).

Jeg tok kontakt med Vårt Land, og her er (en lettere redigert utgave av) meningsutvekslingen:

Det er sikkert nytteløst å kontakte VL og påvise tendensiøse og urimelige tolkninger av medlemskapssaken (jeg har prøvd en stund nå), men i dagens oppslag tror jeg dere glemte å lese hele teksten OKB hadde sendt Fylkesmannen. I samme avsnitt står det jeg har markert fet, mens dere bare har tatt med siste del.

Basert på hva det betyr å være katolikk og medlem i Oslo katolske bispedømme, er det etter OKBs oppfatning avgjørende at vedkommende de facto er katolikk og bosatt innenfor bispedømmets grenser før 1. januar. Et barn av foreldre med forskjellig religionstilhørighet som døpes katolsk 2. januar 2015 utløser dermed ikke tilskudd for 2014 (som utbetales i 2015). En person som har gått i kirken i årevis, men først konverterer 20. januar 2015, berettiger heller ikke til tilskudd. Men for eksempel en polakk, som er døpt katolikk og har bodd i Norge før 1. januar 2015, skal etter OKBs syn berettige til tilskudd for 2014 – selv om han eller hun først skulle bli kjent for kirken og/eller bli punchet inn i OrgSys i februar 2015. …

Videre i artikkelen intervjuer man en person i Frikirken slik:

«Dersom en person har gått i Frikirken gjennom hele høsten og melder seg inn i februar, vil ­likevel ikke Solberg tilbake­datere innmeldingen, sier han.
– Men vedkommende var ­frikirkelig allerede året før, og det ville gitt mer tilskudd?
– Vi vil ikke behandle våre medlemmer ut ifra økonomiske hensyn. Folk blir medlemmer når de blir registrert.

Men akkurat det samme har jo Den katolske kirke sagt at de gjør – at de ikke registrerer mennesker før de formelt blir katolikker. Hva er det VL ønsker å oppnå med slik mangelfull sitering?

Til dette svarer VL: «Du har nok glemt å lese hele artikkelen. Det du påpeker er nevnt to ganger og har ingen betydning før 2015.»

Og jeg svarte ham:

Nei, da tar du feil. (Eller misforstår vi hverandre her, jeg forstår faktisk ikke hva du mener.) Slik har vi gjort det i 2010-14 (vi har tilbakedatert mennesker som har vært katolikker i mange år, og vært fast bosatt i Norge før årsskiftet, men ikke andre). For 2015 har vi ikke sendt inn noen tilbakedaterte.

Slik skrev OKB forrige uke til Fylkesmannen:

Kulturdepartementets tolkning av trossamfunnsloven som er kommunisert i rundskrivet 4.
februar 2015, oppfattes å være at signeringsdato på skjema for tilkjennegivelse av katolsk
tilhørighet skal settes som startdato for medlemskap i Norge. Hvis denne tolkningen av loven
er korrekt, så må medlemskap uansett tilbakedateres dersom punchedato er etter
signeringsdatoen. I listene som er sendt inn i 2015 har vi gjort vårt beste for å følge
Kulturdepartementets tolkning av hva som kan være startdato, selv om denne lovtolkingen
etter vår oppfatning ikke er riktig.

VL svarer meg igjen: «Det står jo i andre avsnitt av brødteksten: [Solberg] er ikke interessert i å kopiere innmeldingspraksisen som Oslo katolske bispedømme brukte på 13.303 medlemmer i perioden 2010 til og med 2014.»

Og jeg svarer ham:

Men vi har heller aldri gjort det som Frikirken ikke gjør.

I vårt tilfelle er det jo medlesskapsdefinisjonen det handler om – så langt jeg vet er det bare katolikkene og de nordiske folkekirkene som har medlemmer i utlandet som har blitt registrert når de kommer til Norge. Frikirken er jo ikke overnasjonal, så de kan ikke gjøre. Og de konkrete spørsmålene om hva de ikke gjør, det gjør ikke vi heller – så da blir det jo ganske underlig.

Sånn ser saken ut fra vårt perspektiv.

Kan dette være sant? Kirkelig fashion.

Man tviler på at det kan være sant når man ser bildene (kanskje fotografen har valgt det mest sjokkerende) for de fleste messehaklene er jo ikke i noen liturgiske farger, men BBC melder følgende:

Every two years, in the little Italian town of Vicenza, merchants gather for the biggest religious fair in the world. Vestment producers, sculptors and rosary sellers satisfy a growing demand for religious articles, from Pope Francis fridge magnets to devotional candles, a business that generates billions in Italy alone.

clerical_fashion1

clerical_fashion2

clerical_fashion3

Vårt Land: «Krever tilskudd for katolikker som ikke er medlemmer»

I dag skrev jeg en e-post til Vårt Land, med følgende åpning: Jeg må innrømme at jeg har blitt ganske oppgitt over VLs dekning av den katolske medlemskapssaken de siste ukene – men overskrifta over (fra papiravisas forside i dag) tar vel prisen.

VL svarte meg ganske raskt og sa at: «Jeg er enig i at dagens forsidetittel er upresis, fordi det er medlemskapsbegrepet som er stridens kjerne. Jeg vil sørge for å presisere dette.»

Vel og bra så langt, men avisas medarbeidere er ellers lite interessert i å beklage måten de har dekket denne saken på de siste månedene – men det var vel heller ikke å vente.

I går kveld hadde VL også en ganske tendensiøs artikkel med tilsvarende overskrift – på sine nettsider. Den lyder slik: Nektet å godta «nei». Artikkelen beskriver OKBs svar på spørsmålet fra Fylkesmannen om hvorfor tre av de ca 40 ringemedarbeiderne ble satt til andre oppgaver. Én behersket ikke det tekniske utstyret, én hadde en tendens til å føre lange samtaler, og én valgte å krysse av for «ring på nytt» når en person avskreftet sitt medlemsskap. Denne personen fikk naturlig nok ikke fortsette å ringe – men det denne personen gjorde, oppfatter VL tydeligvis som veldig viktig og typisk.

Dagen trykker derimot en fyldig utgave av en NTB-artikkel om bsipedømmets svar til Fylemannen – mye mer saklig og fyldig.

Den tyske bispekonferansen sjokkerer

De fleste vet at den tyske katolske bispekonferansen (i alle fall flertallet av biskopene) ønsker å åpne for kommunion for gjengifte, men i dokumentet de nå har offentliggjort (på flere språk) ønsker de å gå enda en hel del lenger – skriver Sandro Magister, først oppsummerende: The responses of the episcopal conference to the presynodal questionnaire describe what is already being done in Germany: communion for the divorced and remarried, tolerance for second marriages, approval of homosexual unions

Så skiver han litt mer utførlig:

When it comes to the question on “how to promote the determination of pastoral guidelines on the level of particular Churches,” the German bishops write: «Referring to social and cultural differences, some of the responses favour regional agreements on pastoral guidelines at local church level. The basis could also be formed by diocesan discussion processes on the topic of marriage and the family the outcome of which would be discussed with other local churches. This would be conditional on all concerned being willing to engage in a dialogue.»

The formulation is a bit contorted, but the facts speak for themselves. In almost all the dioceses of Germany, sacramental absolution and Eucharistic communion are given to the divorced and remarried, as already made clear by a previous document from the German episcopal conference, approved on June 24, 2014 and proudly exhibited in Rome at last October’s session of the synod on the family.

Og dette skrev de altså i 2014. Det skriver i år oppsummerer Magister slik:

Below is reproduced the section of the document with the responses to the most controversial points of the questionnaire: the divorced and remarried, mixed marriages, homosexuals.

Not only do the German bishops approve of giving absolution and communion to the divorced and remarried, but they also express the hope that civil second marriages be blessed in church, that Eucharistic communion also be given to non-Catholic spouses, that the goodness of homosexual relationships and same-sex unions be recognized.

They write that they do not intend in the least to bring into question the doctrine of the universal Church relative to marriage and family. But they do not explain how to reconcile this doctrine “cum Petro e sub Petro” with the pastoral practices that they have implemented in Germany.

In the judgment of Cardinal Gerhard Müller, in fact, such a reconciliation is impossible. On the contrary, “the idea that the episcopal conferences are a magisterium apart from the Magisterium, without the pope and without communion with all the bishops, is a profoundly anti-Catholic idea that does not respect the catholicity of the Church”.

Her er en lenke til dokumentet: The Vocation and Mission of the Family in the Church and Contemporary World
Response by the German Bishops’ Conference to the Questions Aimed at a Response to and an In-Depth Examination of the Relatio Synodi in the Preparatory Document for the XIV Ordinary General Assembly of the Synod of Bishops of 2015.

Her er dokumentet fra juni 2014: Theologically-responsible, pastorally-appropriate ways of assisting remarried divorcees

Lite presist av Vårt Land

I sin dekning av Oslo katolske bispedømmes svar til Fylkesmannen – som ble levert i går og presentert for pressen i dag – skriver Vårt Land for så vidt korrekt:

Vi argumenterer for hva vi mener loven krever for å tilhøre et trossamfunn. I lov om trossamfunn står det at trossamfunnet selv bestemmer hvordan innmeldingen i kirken skal skje, sier Lisa Wade, som er fungerende administrativ leder i bispedømmet, til Vårt Land.

Bispedømmets syn er at når en person er katolikk (altså døpt eller konvertert inn i kirken), norsk statsborger og ikke medlem i et annet kirkesamfunn, da er vedkommende også medlem etter norsk lov.

Men VL har samtidig som heading på sin hoved-nettside: Katolikkene står på sitt. Forsvarer prinsippet bak omstridt medlemsregistrering. Men det er faktisk ikke det de gjør; de har mange ganger beklaget at de har registrert mennesker som ikke er katolikker, og de har kritisert metoden fire medarbeidere har brukt og kalt den lite betryggende, men de kan ikke gå med på at det skal strykes så mange medlemmer som faktisk er katolikker – som Fylkesmannen truer med.

I artikkelen skriver VL også i sin undertittel: «Oslo katolske bispedømme viser til kirkeretten i sitt svar til Fylkesmannen.» Og videre:

Mens Fylkesmannen legger til grunn at man ikke er medlem før man melder seg aktivt inn i den norske grenen av kirken, mener OKB at man som døpt katolikk automatisk tilhører og er medlem av kirken der man til enhver tid bor. I brevet blir kirkeretten (kanonisk rett) brukt aktivt i argumentasjonen: «Det er grunn til å merke seg at etter kanonisk rett, er lokal tilknytning for kirkens medlemmer ikke en valgmulighet, men en rett og plikt». Med andre ord: Bispedømmet kan motta offentlig pengestøtte (mellom 800 og 900 kroner i året) for katolikker bosatt i Norge, uten at de selv aktivt har bedt om å bli oppført som medlemmer her.

Dette er ikke spesielt presist bl.a. fordi det ikke handler om nåværende eller framtidig praksis. OKB forsøker å argumentere for at medlemmer som tidligere ble registrert ikke skal underkjennes fordi Fylkesmannen i Oslo og Akershus og delvis departementet i slutten av 2014 og i starten av 2015 kom med en ny presisering av hva som skal til for å kunne skrive inn medlemmer – denne tolkningen/presiseringen hadde aldri blitt kunngjort tidligere. De nordiske folkekirkene er jo like forundret som katolikkene over dette.

For framtida vil nok katolikkene legge seg på en praksis som på forhånd er avklart med Fylkesmann og departement. Men nå er det slik at flere tusen medlemmer som er innført i medlemsregisteret for flere år siden kan bli strøket, fordi når OKB spurte disse om å bekrefte medlemskapet (etter krav fra Fylkesmannen) var det ikke mulig å få dette gjort før i januar og februar 2015.

Dagbladet/NTB skriver også om dette i dag, noe kortere og mer nøytralt, og har også med en lenke til OKBs svar til Fylkesmannen.

Skroll til toppen