Katolsk

På NLM-bloggen (NLM=The New Liturgical Movement) leser jeg et interessant (og litt dristig) innlegg om Vatikankonsilet og den påfølgende liturgireformen. For noe katolikker er den nye liturgien (på morsmålet) det eneste forbinder med konsilet skriver Peter Kwasniewski. Men selvsagt tok konsilet opp mange andre spørsmål, skriver han, og det som skjedde med liturgien årene etter konsilet var egentlig noen annet (eller mye mer) enn det biskopene hadde bedt om. Slik skriver han:

Pope John Paul II pointed out: “For many people, the message of the Second Vatican Council was perceived principally through the liturgical reform” (Vicesimus Quintus Annus, 12).

That’s just the problem in a nutshell, isn’t it? If the liturgical reform itself was bungled—and, in the wake of the scathing critiques of Gamber, Ratzinger, Nichols, Lang, Mosebach, Robinson, Reid, et alia, it is no longer intellectually honest to think that it was not, in some very important respects—and, what is worse, if its implementation was still further compromised by the prevailing secularism of the environment into which it was launched, one must ask: What version, or rather, what caricature, of Vatican II did those many people perceive whose idea of the Council came, perhaps exclusively, from the liturgical revolution?

They took in little or nothing of the authentic doctrine of the Council—the salubrious doctrine that, according to John XXIII’s intention and the very words of Vatican II itself, fully accorded with the teaching of former ecumenical councils, especially those of Trent and Vatican I. … …

… What is necessary today is to show, patiently, persistently, and accurately, with the humility and confidence born of careful study, that the fathers of Vatican II did not desire or ask for the liturgical reform that came out of Bugnini’s Consilium, that the Novus Ordo Missae is not in full accord with Sacrosanctum Concilium, and that the teaching of the sixteen official documents of Vatican II supports rather than dismantles traditional Catholic theology and piety. …

Dette leste vi Matutin tirsdag i første uke i det alminnelige kirkeår, fra Fra Jesu Siraks sønns visdoms bok 11,11-28

Stol på Gud alene

Den ene sliter og strever og har det travelt, men alt blir bare verre; en annen har det tungt og trenger hjelp, er fattig på styrke og rik på armod; men Herren ser til ham i nåde, reiser ham opp av fornedrelsen og bringer ham ære, så mange må undre seg over ham.

Medgang og motgang, liv og død, armod og rikdom — alt kommer fra Herren. De gudfryktige får Herrens gaver i varig eie; det han har behag i, vil for alltid ha fremgang. Eti mann kan bli rik ved sparing og gjerrighet, men hva har han igjen for det? Om han sier: «Nå vil jeg slå meg til ro og nyte det jeg har samlet» — så vet han ikke når tiden kommer, når han må avstå sitt gods til andre og dø.

Utfør det som er pålagt deg, gå opp i det og bli gammel mens du gjør din gjerning. Undre deg ikke over synderens medgang, men stol på Herren og gjør ditt arbeid. For det er ingen sak for Herren å gjøre den fattige rik på et blunk. Herrens velsignelse er den gudfryktiges lønn, brått kan han la sin velsignelse blomstre. Si ikke: «Hva mer har jeg bruk for? Hva mer kan jeg skaffe meg nå?» Si ikke: «Jeg har det jeg trenger; hva ondt kan vel ramme meg nå?» Motgang glemmes på lykkens dag; og på motgangens dag glemmes lykken. For det er ingen sak for Herren å gjengjelde et menneske etter dets ferd den dagen det dør. En kort stunds ulykke fjerner minnet om gode kår; når mennesket dør, skal dets livsferd bli kjent. Pris ingen lykkelig før han er død, på sin utgang skal mennesket kjennes.

De fleste (?) vet nok at de siste dagene i advent (fra og med 17/12) har egne messer, tekster og antifoner (antifonene har jeg skrevet om tidligere år). I år har jeg sett litt mer på evangelietekstene disse siste dagene før jul, og de er veldig lette å beskrive; de forteller rett og slett om Jesu ættetavle og om Josefs reaksjon da Mria hadde blitt gravid, og så om Johannes døperens unnfangelse, engelen Gabriels besøk hos Maria, møtet mellom Maria og Elisabet (med mMrias lovsang: Magnificat), og Johannes døperens fødsel (med Sakarjas lovsang: Benedictus). Her ser man alle tekstene:

17/12 – Matteus 1,1–17
Ættetavle for Jesus Messias, sønn av David, sønn av Abraham: Abraham ble far til Isak, Isak ble far til Jakob, og Jakob ble far til Juda og hans brødre. Juda ble far til Peres og Zerah ved Tamar, Peres ble far til Hesron, som ble far til Ram, far til Amminadab, far til Nahsjon, far til Salma; Salma ble far til Boas ved Rahab. Boas ble far til Obed ved Ruth, Obed ble far til Isai, og Isai ble far til kong David. David ble far til Salomo ved Urijas hustru, Salomo ble far til Rehabeam, far til Abija, far til Asa, far til Josjafat, far til Joram, far til Uzzija, far til Jotam, far til Ahas, far til Hiskija, far til Manasse, far til Amon, far til Josjija; og Josjija ble far til Jekonja og hans brødre, ved den tid da folket ble bortført til Babylon.
Etter folkeflytningen til Babylon ble Jekonja far til Sjealtiel, som ble far til Serubabel, far til Abiud, far til Eljakim, far til Asor, far til Sadok, far til Akim, far til Eliud, far til Eleasar, far til Mattan, far til Jakob, far til Josef, Marias mann. Og av henne ble Jesus født, han som kalles Messias (Kristus).
Og således er det i alt fjorten slektledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David inntil folkeflytningen til Babylon, og fjorten ledd fra folkeflytningen og frem til Messias.

18/12 – Matteus 1,18–24
Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Mens hans mor Maria var trolovet med Josef, og de ennå ikke var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved den hellige Ånd. Josef, hennes husbond, var en rettskaffen mann; han ville ikke bringe skam over henne, men besluttet å skille seg fra henne i all stillhet. Men som han gikk og tenkte på dette, viste Herrens engel seg for ham i drømme og sa til ham: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved den hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for det er han som skal frelse sitt folk fra deres synder.» – Alt dette skjedde for at det skulle gå i oppfyllelse, som Herren forkynte ved profeten:
«Jomfruen skal unnfange og føde en sønn, og hans navn skal være Emmanuel» (det betyr: «Gud med oss»). Og da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde befalt ham, og førte sin hustru hjem til seg.

19/12 – Lukas 1,5–25
I de dager da Herodes var konge i Judea, var der en prest ved navn Sakarias. Han hørte til Abias ukeskift, og hans hustru, som het Elisabet, var av Arons ætt. De var begge rettferdige i Guds øyne, holdt alle Herrens bud og forskrifter og var ulastelige i all sin ferd. Men de hadde ingen barn, for Elisabet var ufruktbar; og de var nå begge oppe i årene. Men så en gang var Sakarias i templet for å forrette tjenesten for Herrens åsyn, – det var hans ukeskift som hadde tur. Og en dag ble han, som skikken var, tatt ut ved loddtrekning til å brenne røkelsen i Herrens helligdom. Hele folkemengden sto utenfor i bønn, mens røkelsesofferet ble frembåret. Da viste Herrens engel seg for ham, til høyre for røkoffer-alteret. Sakarias ble forferdet ved synet, og frykten grep ham. Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarias! Din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal gi deg en sønn, som du skal kalle Johannes. Han skal bli deg til glede og fryd, men også mange andre skal få grunn til å glede seg over hans fødsel. For han skal være stor i Herrens øyne: Vin og berusende drikker skal han ikke røre, men fra mors liv av skal han bli fylt med hellig Ånd. Mange av Israels barn skal han føre tilbake til Herren, deres Gud; han skal gå i forveien for ham, i Elijas ånd og kraft, for å forsone fedrene med barna, og føre de opprørske inn på de rettskafnes veier, så folket kan bli rede for Herrens komme.»
Sakarias sa til engelen: «Hvordan skal jeg kunne være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.» Da svarte engelen ham: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er blitt sendt for å tale til deg og forkynne deg dette gledesbudet. Inntil det er hendt, skal du nå miste talens bruk og være stum, fordi du ikke trodde mine ord. Men de går i oppfyllelse når tiden er inne.»
Imens stod folket utenfor og ventet på Sakarias, og undret seg over at han ble så lenge inne i helligdommen. Og da han endelig kom ut, var han ute av stand til å ytre et ord, og de forsto at han hadde hatt et syn der inne. Selv kunne han bare gjøre tegn til dem; han var og ble stum.
Da hans tjenestetid var forbi, vendte han hjem. Og kort tid etter ble hans hustru Elisabet med barn. Fra da av holdt hun seg innendørs, i fem måneder. Og hun sa til seg selv: «Dette er Herrens verk. Slik har han nå til sist villet slette ut det som var min skam blant folk.»

20/12 – Lukas 1,26–38
Da det led på den sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en ung pike trolovet med en mann som het Josef. Han var av Davids ætt; og den unge pikens navn var Maria. Engelen trådte inn til henne og sa: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket ved hans ord, og undret seg på hva dette kunne være for slags hilsen. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria. For du har funnet nåde hos Gud. Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja, ‘den Allerhøyestes sønn’ skal han kalles. Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende.» Men Maria sa til engelen: «Hvorledes skal dette kunne skje, – jeg har jo ingen mann?» Engelen svarte: «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg. Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn. Se, også Elisabet, din frende, har unnfanget en sønn, så gammel som hun er; hun er alt i sjette måned, hun som de kalte ufruktbar. For ingenting er umulig for Gud.» Maria svarte: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

21/12 – Lukas 1,39–45
I de dager skyndte Maria seg på vei opp i fjellene, til en by i Judea, hvor Sakarias bodde; der gikk hun inn til Elisabet og hilste henne. Og da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket fosteret i hennes liv, hun ble fylt med den hellige Ånd og utbrøt med høy røst: «Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød! Men hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg? Da lyden av din hilsen nådde mine ører, da hoppet jo barnet i mitt liv av fryd! Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse.»

22/12 – Lukas 1,46–56
På den tid sa Maria: «Min sjel forkynner Herrens storhet, og mitt hjerte jubler i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne, og fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg – hellig er hans navn – og hans miskunn mot dem som frykter ham varer fra slekt til slekt. Storverk har han gjort med sin arm, spredt de hovmodige for alle vinder. De mektige har han støtt ned fra tronen, og opphøyet de ringe. De sultne har han mettet med goder, og sendt tomhendte fra seg de rike. Han har tatt seg av Israel, sin tjener, tro mot sitt løfte om miskunn: Det som han gav våre fedre, Abraham og hans ætt, for evig tid.»
Så ble Maria hos Elisabet i omtrent tre måneder, og vendte deretter hjem til sitt hus,

23/12 – Lukas 1,57–66
For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham.

24/12 (morgen) – Luk 1,67–79
På den tid ble Sakarias, far til Johannes, fylt av den hellige Ånd og talte profetiske ord. Han utbrøt da:
«Lovet være Herren, Israels Gud! For han har gjestet sitt folk og bragt det frihet.
En mektig befrier har han oppreist for oss gjennom sin tjener Davids hus, tro mot sitt løfte fra gamle dager, gitt gjennom hans hellige profeters munn: Frelse fra våre fienders hånd, befrielse fra alle som hater oss!
Slik viser han miskunn mot våre fedre, troskap mot sin hellige pakt – den ed han svor til vår far Abraham om å befri oss fra våre fienders hender, så vi kan tjene ham uten frykt, og leve for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.
Og du, barn, den Høyestes profet skal du kalles, du skal være Herrens forløper og rydde vei for ham, du skal bringe kunnskap til hans folk om frelsen, gjennom tilgivelse for deres synder, ved vår Guds barmhjertighet og miskunn:
Den gjester oss fra det høye lik sol som rinner, for å lyse for dem som lever i mørke, i dødens skygge, og lede våre føtter på fredens vei.»

I ukedagsmessene denne siste uka (som er andre uke i advent) må jeg innrømme at jeg har blitt litt overrasket over valget av evangelietekster, spesielt de første tre dagene da innholdet ikke handlet om å forberede seg til jul, men beskrev Jesu frelsesbudskap mer generelt:

Mandag – Lukas 5,17–26
En dag mens Jesus underviste, var det fariseere og lovkyndige som var kommet fra hele Galilea og Judea og like fra Jerusalem til stede. Og kraft fra Herren til å helbrede var over ham. Så kom det noen menn bærende med en lam som lå på en seng, og de forsøkte å komme inn for å føre ham frem for Jesus. Men de klarte ikke å få ham inn på grunn av mengden. Da gikk de opp på taket, og firte både ham og sengen ned mellom taksteinene, midt foran Jesus. Da Jesus så deres tro, sa han til mannen: «Min venn, dine synder er deg tilgitt.» Men de lovkyndige og fariseerne begynte å tenke ved seg selv: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Ja, for hvem andre enn Gud kan vel tilgi synder?» Da Jesus merket hva de tenkte, svarte han dem: «Hva er dette for tanker? Hva er lettest, å si: ‘Dine synder er deg tilgitt,’ eller: ‘Reis deg og gå omkring?’ Men for at dere skal vite at Menneskesønnen her på jorden har makt til å tilgi synder, så sier jeg deg – » – og her vendte han seg til den lamme: «Reis deg, du, ta sengen med deg og gå hjem!» Og straks reiste han seg i alles påsyn, tok sengen – den han hadde ligget på – og gikk hjem, mens han priste Gud. Hele folket ble dypt grepet; de priste Gud og sa, fulle av ærefrykt: «Utrolige ting har vi sett i dag!»

Tirsdag – Matteus 18,12–14
På den tid sa Jesus til disiplene: «Hva mener dere, – om en mann eier hundre sauer, og en av dem går seg bort: Lar han ikke da de niognitti bli tilbake oppe i fjellet, for å gi seg på leting efter den ene som er blitt borte? Og skjer det så at han finner den igjen, da er én ting viss: At han blir mere glad for denne ene, enn for de niognitti som ikke var gått vill. – Og på samme måte er det med den Far dere selv har i himlene: Heller ikke han vil se en eneste av sine små gå tapt.»

Onsdag – Matteus 11,28–30
På den tid svarte Jesus og sa: «Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile. Ta mitt åk på dere, og gi dere i lære hos meg, for jeg er mild og ydmyk av sinn; slik skal deres sjeler finne hvile. For mitt åk er godt å bære, og min byrde tynger ikke.»

De siste tre dagene er derimot mer «normale», i og med at her omtales Johannes døperen, som veldig ofte i advent (bl.a. 2. og 3. søndag i advent) hjelper oss til å forberede oss til julefeiringa ved å vende oss bort fra våre synder:

Torsdag – Matteus 11,11–15
På den tid sa Jesus til folkemengden: «Det sier jeg dere: Blant alle dem som er født av en kvinne, er det ikke stått frem noen større enn Johannes Døperen. Men i himlenes rike er selv den minste større enn han. Fra Johannes Døperens dager og frem til i dag øves det vold mot himlenes rike, der er voldsmenn som vil røve det til seg. Alle profetene, og Loven med, gjaldt for tiden inntil Johannes. Ja, om dere vil tro meg: Han er den Elija som skal komme. – Den som har ører, han høre!»

Fredag – Matteus 11,16–19
På den tid sa Jesus til folkemengden: «Dette slektledd – hvem skal jeg sammenligne det med? Det er lik barn som sitter på torvet og roper til hverandre: ‘Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse! Vi sang klagesanger, men dere ville ikke holde sorg!’
Johannes kom; han hverken spiste eller drakk, og så sier de: ‘Han er besatt.’ Menneskesønnen kom; han både spiser og drikker, og da heter det: ‘Se på den storeteren og svirebroren, venn med tolloppkrevere og syndig pakk.’ – Men Visdommen blir æret gjennom dens eget verk.»

Lørdag – Matteus 17,10–13
På veien ned fra fjellet spurte disiplene Jesus: «Men hva er det da de lovkyndige sier, at først må Elija komme?» Han svarte: «Det er riktig nok: Først skal Elija komme og sette alt i rette stand. Men jeg sier dere én ting til: At Elija alt er kommet, – de kjente ham bare ikke. Og så gjorde de med ham som de fant for godt. Og på samme måte skal de også la Menneskesønnen lide.» Da forstod disiplene at det var Johannes Døperen han talte om.

katolsk.no offentliggjorde i går kveld referat fra siste møte i Liturgikommisjonen. Jeg var selv en av de «nesten 25» som sendte inn svar på høringen som ble sendt ut før sommeren, og vi roses fordi «de aller fleste (svarene var) omfattende og/eller inngående, instruktive og meget saklige». Kommisjonen arbeider meget grundig (og de må faktisk ta tak i ting som burde ha blitt gjort for flere år/tiår siden) og har faktisk ikke kommet til en endelig diskusjon om selve ordlyden i dåpsritualet. Men de skriver interessant om bl.a. valg av bibeloversettelse:

Det mest utfordrende har nok vært valget av bibeloversettelse. Selv hadde kommisjonen ønsket overgang til Bibel 2011. Samtidig håper den på at Bibelselskapet vil akseptere visse mindre justeringer. Dette standpunkt høstet meget bred oppslutning under høringen. Men det kom også inn klare motforestillinger med en omfattende saklig begrunnelse. Motstanden mot overgang til Bibel 2011 ligger utelukkende på det norskspråklige plan. Mange mener at Bibel 2011 har en for moderat form av bokmål (grein i stedet for gren, fram i stedet for fram, huset ditt i stedet for ditt hus osv.). Spesielt viste det seg å være stor motstand mot å akseptere den nye oversettelse av Herrens bønn (Vår Far i stedet for Fader vår). Kommisjonen har i sine egne tekster (altså ikke-bibelske tekster) lagt seg på en mer konservativ bokmållinje.

Utfordringen er at en omfattende sammenligning mellom Gunnes’ oversettelse (som brukes i dag) og Bibel 2011 viser at Gunnes’ oversettelse på ingen måte holder mål, hverken i forhold til Vatikanets krav eller i forhold til ønsket om en nøyaktig og enkel oversettelse. Kommisjonen har derfor konkludert med at den ønsker overgang til Bibel 2011, men under forutsetning av at den får gjøre visse justeringer i denne. Noen har begeistret inntatt dette standpunkt, andre med uvilje, men under henvisning til at det ikke finnes noe bedre. Å lage en komplett katolsk oversettelse (som enkelte av høringsinstansene hadde ønsket) er urealistisk. Skulle Bibelselskapet sette seg helt imot visse justeringer ….

Jeg hører med til de som mener at katolikker ikke trenger bruke en annen type bokmål enn det som er vanlig i Norge, slik at ordet «fram» og noen få diftonger ikke bør være noe problem. Men jeg forstår ikke riktig hvorfor oversettelsen av Fadervår skal være noe tema; oversettelsen vi bruker i liturgien (og det er vel den som er viktig) trenger jo ikke være den samme som i bibeloversettelsen – det er den jo heller ikke i dag. Det de skriver om Gunnes’ oversettelsen av NT er jeg enig i, den er ikke særlig god.

Fredag siste uke av kirkeåret leser vi til Matutin:

Fra Den hellige biskop og martyr Kyprians bok «Om udødeligheten»

La oss ikke frykte døden, men tenke på udødeligheten

Vi må huske på at vi ikke skal gjøre vår egen vilje, men Guds vilje, slik Herren har sagt at vi hver dag må be om det. Hvor bakvendt og forkjært er det da at vi ber om at Guds vilje må skje, men ikke straks følger Guds viljes bud når han kaller på oss og henter oss bort fra denne verden! Bare under tvang, ikke i fri lydighet, forlater vi dette liv. Vi stritter imot av alle krefter, og som trassige slaver føres vi frem for Herrens åsyn med sorg og klage. Og så venter vi å belønnes med himmelske gaver av ham som vi så motvillig er kommet til! Hvorfor ber og bønnfaller vi da om at himlenes rike skal komme, når det jordiske fangenskap er oss så kjært? Hvorfor ber vi så ofte og inderlig om at Guds rikes dag snart må opprinne, hvis vårt høyeste ønske og vår største lyst er å slave for djevelen i denne verden, ikke å herske sammen med Kristus?

Verden hater den kristne. Hvorfor elsker du da den som hater deg? Hvorfor følger du ikke heller Kristus, han som både har kjøpt deg fri og elsker deg? I sitt brev roper Johannes ut en advarsel mot å følge kjødets lyster og elske verden: Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt som er i verden, er kjødets lyst og øynenes lyst og verdens ærgjerrighet. Men verden og dens lyst vil forgå. Den som derimot gjør Guds vilje, forblir i evighet.

Høyt elskede brødre: La oss heller med et udelt sinn, med en fast tro og med urokkelig mot og kraft være rede til alt Gud vil! La oss stenge dødsfrykten ute og grunne over den udødelighet som følger etter! La oss vise at det er dette vi tror!
Høyt elskede brødre: Vi må tenke over og stadig ha for øye at vi har forsaket verden og bare for en tid lever her som gjester og fremmede. La oss omfavne den dag som viser hver enkelt av oss til vårt egentlige hjem. Den dagen rykker oss bort herfra, løser oss fra tidens snarer og bringer oss tilbake til Paradiset og Guds rike.,Hvem er vel i utlendighet uten å ha hastverk med å komme hjem? Vi regner jo Paradiset som vårt hjemland. Der venter mange av våre kjære på oss. En tallrik og mangfoldig skare av foreldre, søsken og barn lengter etter oss. De er allerede sikre på at de selv er berget, men er ennå urolige for vår frelse. Å få komme til dem, se dem og omfavne dem — hvilken glede både for dem og for oss! For en fryd å være der i det himmelske rike uten å frykte døden! Hvilken fullkommen og uendelig lykke å leve evig!

Der er apostlenes herlige kor, der er alle de jublende profeter, der er martyrenes talløse skare som gjennom kamp og lidelse har vunnet seierens æreskrans. Jomfruer som i urokkelig selvbeherskelse har undertvunget kjødets og legemets begjær, feirer nå sin triumf. Barmhjertige, som har gitt de fattige almisser og rause gaver og dermed øvet rettferdighet, får nå sin lønn. I lydighet mot Herrens bud har de forvandlet sin jordiske eiendom til himmelske skatter. La oss, høyt elskede brødre, ivrige og utålmodige ile frem mot dem! Måtte Gud se at det er dette vi har i tankene. Måtte Kristus se at det er dette vårt sinn og vår tro har som forsett. Jo sterkere vi har lengtet etter ham, jo rikere gaver vil han i sin kjærlighet gi oss.

Torsdag siste uke av kirkeåret leser vi til Matutin:

Fra Den hellige biskop Johannes Krysostomos’ prekener over Matteusevangeliet.

Hvis vi er får, seirer vi; hvis vi er ulver, blir vi beseiret

Så lenge vi er får, seirer vi, og enda vi er omgitt av talløse ulver, har vi overtaket. Men hvis vi blir ulver, blir vi beseiret. For da får vi ikke hjelp av hyrden. Han gjeter jo ikke ulvene, men sauene. Når du da ikke lar ham vise sin kraft, forlater han deg og går sin vei.

Men det han sier, er følgende: «Ikke bli urolige fordi jeg byr dere å være som sauer og duer når jeg sender dere ut blant ulvene. Jeg kunne gjøre det motsatte, ikke utsette dere for noe ondt og ikke kaste dere som sauer for ulver, men gjøre dere mer fryktinngytende enn løver. Men det er rett at jeg gjør som jeg gjør. For slik får dere større ære, og slik forkynnes også min kraft.» Dette sa han nemlig også til Paulus: Min nåde er nok for deg, for det er gjennom avmakt at min kraft utfolder sin fulle styrke. «Jeg har derfor bestemt at dere skal ha det slik.» For når han sier: Jeg sender dere ut som får, sier han underforstått: «Mist ikke motet av den grunn! For jeg har full visshet om at på denne måten vil ingen kunne overvinne dere.»

Men han ville også at de selv skulle bidra med noe så det ikke skulle se ut som de fikk alt gratis og fikk sin krone uten grunn. Derfor sier han videre: Vær altså listige som slanger og troskyldige som duer. Men noen innvender: «Hva formår vår kløkt når farene er så mange? Hvordan kan vi vise kløkt når vi tumles omkring i så mange bølger? Om sauen har fått aldri så stor kløkt, hva gagner det når den er blant ulver — og så mange ulver! Og om duens troskyldighet er aldri så stor, hva hjelper det når så mange hauker forfølger den?» Nei, for disse dyrene er det nok ingen hjelp i kløkt og troskyldighet, men for dere er disse egenskaper til stor hjelp.

Men la oss da se hvilken kløkt Kristus her krever. Slangens kløkt, sier han. Slangen gir slipp på alt. Om den så må kvitte seg med deler av kroppen, gjør den gjerne det når bare hodet er i behold. På samme måte, sier han, skal også du gi slipp på alt unntatt troen: pengene, kroppen, ja livet selv. For troen er hodet og roten. Selv om du mister alt, men har troen i behold, skal du senere gjenvinne alt, ja mer enn det. Derfor sa han at vi hverken bare skulle være troskyldige eller bare kloke. Nei, han forenet disse to egenskapene, slik at de to til sammen virkelig kunne bli en dyd. Han tok slangens kløkt for at de sår du får, ikke skal føre til døden, og duens milde enfold for at du ikke skal hevne deg på dem som skader deg, og ikke forfølge dem som legger snarer for deg. For har du ikke denne troskyldige mildhet, er ikke kløkten til noen nytte.

Ingen må tro at disse budene ikke kan oppfylles. For Kristus kjenner tingenes natur bedre enn noen annen. Han vet at villskap ikke slukkes med villskap, men med mildhet.