Evangelietekstene de siste dagene i advent

De fleste (?) vet nok at de siste dagene i advent (fra og med 17/12) har egne messer, tekster og antifoner (antifonene har jeg skrevet om tidligere år). I år har jeg sett litt mer på evangelietekstene disse siste dagene før jul, og de er veldig lette å beskrive; de forteller rett og slett om Jesu ættetavle og om Josefs reaksjon da Mria hadde blitt gravid, og så om Johannes døperens unnfangelse, engelen Gabriels besøk hos Maria, møtet mellom Maria og Elisabet (med mMrias lovsang: Magnificat), og Johannes døperens fødsel (med Sakarjas lovsang: Benedictus). Her ser man alle tekstene:

17/12 – Matteus 1,1–17
Ættetavle for Jesus Messias, sønn av David, sønn av Abraham: Abraham ble far til Isak, Isak ble far til Jakob, og Jakob ble far til Juda og hans brødre. Juda ble far til Peres og Zerah ved Tamar, Peres ble far til Hesron, som ble far til Ram, far til Amminadab, far til Nahsjon, far til Salma; Salma ble far til Boas ved Rahab. Boas ble far til Obed ved Ruth, Obed ble far til Isai, og Isai ble far til kong David. David ble far til Salomo ved Urijas hustru, Salomo ble far til Rehabeam, far til Abija, far til Asa, far til Josjafat, far til Joram, far til Uzzija, far til Jotam, far til Ahas, far til Hiskija, far til Manasse, far til Amon, far til Josjija; og Josjija ble far til Jekonja og hans brødre, ved den tid da folket ble bortført til Babylon.
Etter folkeflytningen til Babylon ble Jekonja far til Sjealtiel, som ble far til Serubabel, far til Abiud, far til Eljakim, far til Asor, far til Sadok, far til Akim, far til Eliud, far til Eleasar, far til Mattan, far til Jakob, far til Josef, Marias mann. Og av henne ble Jesus født, han som kalles Messias (Kristus).
Og således er det i alt fjorten slektledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David inntil folkeflytningen til Babylon, og fjorten ledd fra folkeflytningen og frem til Messias.

18/12 – Matteus 1,18–24
Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Mens hans mor Maria var trolovet med Josef, og de ennå ikke var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved den hellige Ånd. Josef, hennes husbond, var en rettskaffen mann; han ville ikke bringe skam over henne, men besluttet å skille seg fra henne i all stillhet. Men som han gikk og tenkte på dette, viste Herrens engel seg for ham i drømme og sa til ham: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved den hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for det er han som skal frelse sitt folk fra deres synder.» – Alt dette skjedde for at det skulle gå i oppfyllelse, som Herren forkynte ved profeten:
«Jomfruen skal unnfange og føde en sønn, og hans navn skal være Emmanuel» (det betyr: «Gud med oss»). Og da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde befalt ham, og førte sin hustru hjem til seg.

19/12 – Lukas 1,5–25
I de dager da Herodes var konge i Judea, var der en prest ved navn Sakarias. Han hørte til Abias ukeskift, og hans hustru, som het Elisabet, var av Arons ætt. De var begge rettferdige i Guds øyne, holdt alle Herrens bud og forskrifter og var ulastelige i all sin ferd. Men de hadde ingen barn, for Elisabet var ufruktbar; og de var nå begge oppe i årene. Men så en gang var Sakarias i templet for å forrette tjenesten for Herrens åsyn, – det var hans ukeskift som hadde tur. Og en dag ble han, som skikken var, tatt ut ved loddtrekning til å brenne røkelsen i Herrens helligdom. Hele folkemengden sto utenfor i bønn, mens røkelsesofferet ble frembåret. Da viste Herrens engel seg for ham, til høyre for røkoffer-alteret. Sakarias ble forferdet ved synet, og frykten grep ham. Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarias! Din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal gi deg en sønn, som du skal kalle Johannes. Han skal bli deg til glede og fryd, men også mange andre skal få grunn til å glede seg over hans fødsel. For han skal være stor i Herrens øyne: Vin og berusende drikker skal han ikke røre, men fra mors liv av skal han bli fylt med hellig Ånd. Mange av Israels barn skal han føre tilbake til Herren, deres Gud; han skal gå i forveien for ham, i Elijas ånd og kraft, for å forsone fedrene med barna, og føre de opprørske inn på de rettskafnes veier, så folket kan bli rede for Herrens komme.»
Sakarias sa til engelen: «Hvordan skal jeg kunne være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.» Da svarte engelen ham: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er blitt sendt for å tale til deg og forkynne deg dette gledesbudet. Inntil det er hendt, skal du nå miste talens bruk og være stum, fordi du ikke trodde mine ord. Men de går i oppfyllelse når tiden er inne.»
Imens stod folket utenfor og ventet på Sakarias, og undret seg over at han ble så lenge inne i helligdommen. Og da han endelig kom ut, var han ute av stand til å ytre et ord, og de forsto at han hadde hatt et syn der inne. Selv kunne han bare gjøre tegn til dem; han var og ble stum.
Da hans tjenestetid var forbi, vendte han hjem. Og kort tid etter ble hans hustru Elisabet med barn. Fra da av holdt hun seg innendørs, i fem måneder. Og hun sa til seg selv: «Dette er Herrens verk. Slik har han nå til sist villet slette ut det som var min skam blant folk.»

20/12 – Lukas 1,26–38
Da det led på den sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en ung pike trolovet med en mann som het Josef. Han var av Davids ætt; og den unge pikens navn var Maria. Engelen trådte inn til henne og sa: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket ved hans ord, og undret seg på hva dette kunne være for slags hilsen. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria. For du har funnet nåde hos Gud. Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja, ‘den Allerhøyestes sønn’ skal han kalles. Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende.» Men Maria sa til engelen: «Hvorledes skal dette kunne skje, – jeg har jo ingen mann?» Engelen svarte: «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg. Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn. Se, også Elisabet, din frende, har unnfanget en sønn, så gammel som hun er; hun er alt i sjette måned, hun som de kalte ufruktbar. For ingenting er umulig for Gud.» Maria svarte: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

21/12 – Lukas 1,39–45
I de dager skyndte Maria seg på vei opp i fjellene, til en by i Judea, hvor Sakarias bodde; der gikk hun inn til Elisabet og hilste henne. Og da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket fosteret i hennes liv, hun ble fylt med den hellige Ånd og utbrøt med høy røst: «Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød! Men hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg? Da lyden av din hilsen nådde mine ører, da hoppet jo barnet i mitt liv av fryd! Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse.»

22/12 – Lukas 1,46–56
På den tid sa Maria: «Min sjel forkynner Herrens storhet, og mitt hjerte jubler i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne, og fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg – hellig er hans navn – og hans miskunn mot dem som frykter ham varer fra slekt til slekt. Storverk har han gjort med sin arm, spredt de hovmodige for alle vinder. De mektige har han støtt ned fra tronen, og opphøyet de ringe. De sultne har han mettet med goder, og sendt tomhendte fra seg de rike. Han har tatt seg av Israel, sin tjener, tro mot sitt løfte om miskunn: Det som han gav våre fedre, Abraham og hans ætt, for evig tid.»
Så ble Maria hos Elisabet i omtrent tre måneder, og vendte deretter hjem til sitt hus,

23/12 – Lukas 1,57–66
For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham.

24/12 (morgen) – Luk 1,67–79
På den tid ble Sakarias, far til Johannes, fylt av den hellige Ånd og talte profetiske ord. Han utbrøt da:
«Lovet være Herren, Israels Gud! For han har gjestet sitt folk og bragt det frihet.
En mektig befrier har han oppreist for oss gjennom sin tjener Davids hus, tro mot sitt løfte fra gamle dager, gitt gjennom hans hellige profeters munn: Frelse fra våre fienders hånd, befrielse fra alle som hater oss!
Slik viser han miskunn mot våre fedre, troskap mot sin hellige pakt – den ed han svor til vår far Abraham om å befri oss fra våre fienders hender, så vi kan tjene ham uten frykt, og leve for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.
Og du, barn, den Høyestes profet skal du kalles, du skal være Herrens forløper og rydde vei for ham, du skal bringe kunnskap til hans folk om frelsen, gjennom tilgivelse for deres synder, ved vår Guds barmhjertighet og miskunn:
Den gjester oss fra det høye lik sol som rinner, for å lyse for dem som lever i mørke, i dødens skygge, og lede våre føtter på fredens vei.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen