Katolsk

Pave Frans ba en tenåring si «du» til seg

Katolsk, Paven /

Under leser vi (fra Catholic Herald) at pave Frans snakket med en italiensk tenåring, og ba ham være «dus». Og noen legger kirkepolitiske ting inn i dette:

…. Pope Francis in getting Stefano to call him ‘tu’ is initiating a very familiar sort of relationship. No one on earth would have called Pope Paul VI ‘tu’ for example, after his immediate family had died. Moreover, the Pope is effectively cutting a swathe through centuries of protocol; it is a little bit like the Queen inviting you to call her Lilibet. And it goes further. The Pope provides us with a theological justification for this informality:

“He said to me, do you think the Apostles would have used the polite form with Christ? “Would they have called him your excellency? They were friends, just as you and I are now, and with friends I’m accustomed to using ‘tu’.”

Where to begin to unpack this? What this remark implies is that the way Christians should relate should take as its template the relationship between Christ and his disciples, a relationship of love not power. It implies that much of what goes on in the Vatican (where the polite form is de rigeur) is based on the worldly power template, and needs to change.

People in the Vatican will be horrified by this, for they will see it, quite rightly, as an attack on the entire modus operandi of the Papal court and the Roman Curia, all of which is based on a rigid if unwritten pecking order. With the use of one word, Pope Francis is signalling to the Vatican insiders that their day is over.

En sjokkerende messe i Amsterdam

Katolsk, Liturgi /

Den ganske så moderne redaktøren av bloggen PrayTell var i Amsterdam for et par uker siden, og gikk da til messen i den berømte Dominicuskerk, og skriver om besøket:

My first indication that Give Us This Day wouldn’t be of much use was when I looked at the Order of Worship handout. No Penitential Act, Gloria, or Collect. No first reading, responsorial psalm, second reading, Alleluia, or Gospel. Rather: song, prayer by female prayer leader, song repeated; welcome talk by another woman; song; a man read from Dorothee Sölle; homily by another woman; song; and on to the collection with piano intermezzo. Uh, no Nicene Creed. Then a table prayer with sung elements (no Sanctus) led by seven people (5 women, 2 men, none vested), and sharing of the bread and wine. Then general intercessions, blessing, and song. Coffee served at the platform.

I was flabbergasted by all this, to say the least. ….

Det var nok ingen gyldig katolsk messe som ble feiret denne dagen, og i en kommentar til innlegget (men så ble det tidlig stengt for flere kommentarer) skriver Paul Inwood:

… First of all, I agree that the Dominicuskerk is on the edge of the radar. It is heading towards what Huijbers and others described as a “post-Christian” incarnation. From what AWR says, it has moved even further than the last time I was there. I think the primary value at play in the gathering is that it is the assembly that confects the Eucharist: i.e. all are concelebrants in a deeper sense than RC theology would currently accept. Young people have drifted away because the advanced theological options espoused by communities such as this are simply too hard work for them.

Secondly, in earlier days the bishops recognized that by alienating themselves they would not help the pragmatic Dutch Church to get through the post-VII transition. A bishop like Zwartkruis would take tea every Sunday afternoon with his married clergy and his priests who had “left” but who were still actively ministering and had not been laicized (people like Oosterhuis, who BTW is a text writer rather than a composer). They would discuss pastoral strategy. This was not officially known, but many were aware of it.

A new generation of conservative bishops, led by the likes of Simonis, put paid to any future dialogue. A significant proportion of the Church simply went underground, and is still there. People are still attending some form of Eucharist — and it may bear some resemblance to AWR’s experience — just not visibly, unlike the Dominicuskerk folk; and so those people do not form part of the official statistics. In fact the bishops would prefer not to acknowledge their existence at all.

Thirdly, this is not just a Catholic problem. Non-catholic Christians in Holland are in the same situation. Official numbers have plummeted. Unofficial numbers are not accurately known any longer. …

Høytiden for Marias opptagelse i himmelen

Katolsk, Liturgi /

I går kveld (vigilen) og i dag (høytiden) har vi feiret høytiden for Marias opptagelse i himmelen. Begge messene har samme presfasjon, som – etter en vanlig innledning og før en vanlig avslutning – tydelig uttrykker den katolske læren om denne høytiden:

I sannhet, det er verdig og rett,
vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
ved Kristus, vår Herre.

I dag er Jomfru Maria, Guds mor, tatt opp til himmelen.
I henne har den seirende Kirke sitt utspring;
hun er bildet på den fullkommenhet Kirken engang skal eie,
og for ditt folk på vandring mot deg er hun håpets og trøstens kilde.
Du ville ikke overgi hennes legeme til gravens oppløsning,
for av henne var det din enbårne Sønn ble født,
han som er livets opphav.

Derfor priser vi deg med englers kor,
idet vi med glede bekjenner:

Fem myter om pave Frans

Katolsk, Paven /

På First Things kan vi lese en interessant artikkel om pave Frans, Artikkelen begynner slik:

He has been called an “improv pope,” a pope of many surprises, but the biggest surprise of all is that Francis continues to elude all efforts to classify him. Since the opening days of his papacy, a flood of commentators have come forth to tell us what to expect of him, only to miss the mark. Among the numerous errors about Francis, five in particular stand out.

1. “Francis is the anti-Benedict.”

Because Pope Francis is from Latin America, and Pope Emeritus Benedict from Germany—and because Francis is a natural extrovert and Benedict more reserved—some people thought that these stylistic differences signaled a difference in their whole way of thinking. But anyone who ever believed that was not being attentive. …

Og de andre fire punktene er de følgende:

2. “Francis is Not a Cultural Warrior.”

Following the first error flows a second: unlike the supposedly hard-edged Benedict, we have been told, Francis has a much softer touch. He avoids confrontation and strident denunciations, and wants no part of any culture war; nowhere is that clearer than in his treatment of the hot-button social issues. Religious reporter Allesandro Speciale recently wrote that Francis “has been less eager to engage in the culture wars over abortion or gay marriage cherished by his predecessors.” Sandro Magister added: “It cannot be an accident that after 120 days of pontificate Pope Francis has not yet spoken the words abortion, euthanasia, homosexual marriage.”

It’s hard to imagine more misleading statements than these. ….

3. “Francis is a ‘Social Justice’ Pope.”

When people say, as they often do, that Pope Francis is a “social justice pope,” what they invariably mean is that he cares about the poor above all else, and will focus his papacy on solving poverty. This is at once obvious and incomplete. Of course Francis, like his predecessors, cares about the poor, … …

4. “Francis Will Be More Charitable Toward Dissenters.”

No sooner was Francis elected than did dissenters start elevating him at the expense of his two predecessors, suggesting he would finally fulfill Vatican II’s promise. But Pope Francis does not see Vatican II as a charter for dissent any more than did Blessed John Paul II or Benedict. Francis has firmly said that to know Jesus is to be in full communion with the Church and Magisterium; …. ….

5. “Francis Loves the World.”

This is the greatest misconception of all. Francis, we are told, has an ease with the world that so many other religious leaders, fearful of modernity, lack. But this is not because Francis loves the world per se. Francis loves people, and wants to lead souls to Christ—and that is why he speaks so often about the devil, and warns against worldly temptation, urging us to flee it. …..

Hilsen fra en seminarist

Katolsk, TLM /

På St Svithun menighets nettsider fant jeg nylig en hilsen fra en prestestudent litt utenom det vanlige. Han heter Christan Tybing Skaaren, og skriver bl.a.:

Som noen kanskje vet, studerer jeg ikke for Oslo Katolske bispedømme, men for en gruppe som offisielt heter Fraternitas sacerdotalis sancti Petri, kort F.S.S.P, eller oversatt til norsk: Prestebroderskapet Sankt Peter. F.S.S.P ble grunnlagt i 1988 av en gruppe prester og seminarister som ønsket å fortsette å feire messen slik den var før liturgireformene etter det annet vatikankonsil, men som samtidig ikke kunne akseptere de ulovlige bispevielsene som ble foretatt av erkebiskop Lefebvre. F.S.S.P ble promulgert i 1988 av Pave Johannes Paulus II. F.S.S.P har i dag ca. 200 prester og 120 seminarister fordelt på 2 seminarer, ett i Tyskland og ett i USA. …

Hele hans hilsen til menigheten i Stavanger kan leses her.

Den hellige Knut, martyr 1086

Katolsk /

I dag feirer vi i Norden minnet om den Hellige Knut, Danmarks vernehelgen. På katolsk.no leser vi bl.a. følgende om kong Knut: «Knut beskrives som en imponerende og kongelig skikkelse, myndig og viljesterk, men selvbevisst og lidenskapelig. …. Han var konge i overgangen mellom vikingtid og middelalder, en tid som ikke bare var preget av krigstokter men også av indre spenninger mellom kongemakt og Kirke på den ene siden og rikets stormenn og bønder på den andre. Det var kongens oppgave å beskytte Kirken, og Kirkens oppgave å beskytte de små og svake, humanisere et primitivt samfunn hvor hedenskapet vel var fortrengt, men kristendommen ennå ikke riktig slått igjennom.»

Om kongens død (som beskrives på bildet) i 1086 leser vi samme sted:

Christian-albrecht-von-benzon_death_of_Canute_the_Holy

Knut hadde pådratt seg noen av sine stormenns vrede da han hengte jarl Egil Ragnarsen, sin håndplukkede hersker over Bornholm, og det meste av hans hushold for piratvirksomhet. Mange adelsmenn stakk til sjøs fra tid til annen på jakt etter en rask inntekt, og henrettelsen av en stormann fikk mange av de andre til å revurdere sin støtte til en slik problematisk monark.

De jyske bøndene følte på samme måte som rikets stormenn at deres egne interesser var trådt for nær. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og sommeren 1086 brøt det ut et opprør i Vendsyssel, som etter hvert bredte seg til hele Jylland og Fyn. Jarlene tok Knuts bror Olav (1086-95) som leder. Knut flyktet fra kongsgården Børglum til Aggersborg, og deretter ble han drevet fra sted til sted, først til Viborg og deretter til Slesvig. Til slutt dro han til kongsgården i Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men han ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og da kongsgården var truet, søkte han sammen med sin bror Benedikt (Bent) tilflukt i trekirken St. Albani, Odenses første sognekirke. Kirkens asyl skulle egentlig respekteres, men de rasende jyske bøndene tok ingen slike hensyn.

Christian Albrecht von Benzon (1816-49): Knud den Helliges drab i Sct. Albani kirke 1086 (1843)
Mens lojale menn forsvarte kirkeporten, forberedte kong Knut seg på døden med skriftemål og kommunion, og deretter satte han seg foran alteret og sang salmer. I mellomtiden knuste bøndene kirkens vinduer og hogde hull i veggen, og deres steiner haglet inn gjennom vinduene. Kongen ble først truffet med en stein ved øyet, men med blodet rennende ned over kinnet fortsatte han å synge. Til slutt ble han rammet av et spyd som ble kastet gjennom korvinduet, og han døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og sytten ledsagere drept; deres navn var: Asmund, Blakke, Sven, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip. Det var den 10. juli 1086. Blant kongens følge var det bare hans bror Erik Eiegod som unnslapp.

Kongen ble umiddelbart gravlagt under kirkens leiregulv sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende. ….

Statue av Sta Sunniva på plass på Selje

Generelt, Katolsk /

13juli_sta_sunniva
Slik leser vi på nettsidene til NRK-Sogn og Fjordane, lørdag 6. juni, to dager før minnedagen til Sta Sunniva og Seljemennene:

Fylkesmann Anne Karin Hamre stod for den offisielle avdukinga i eit strålande sommarvêr, og dei mange frammøtte kunne endeleg ta den flotte, tunge statuen nærare i augesyn. «Vi venta på henne og segna kan leve vidare. Dette er eit viktig historisk augneblink,» sa hotelldirektør i Selje, Gerd Kjellaug Berge, då statuen kom til Selje for få dagar sidan.

Bilethoggaren Arne Mæland har stått for det kunstnariske uttrykkjet på statuen, som står med augene vendt utover mot klosterøya Selja. … Legenda fortel om den irske kongsdottera Sunniva, som saman med ein liten flokk rømde Irland då ein vikinghøvding ville gifte seg med henne. Dei rak i land på Selja og budde i bergholer.

Då Håkon jarl drog til øya for å drepe «inntrengjarane», rømde Sunniva med flokken sin inn i ein steinheller. Opninga rasa att bak dei, og irane vart levande gravlagde. Noko seinare fann kjøpmenn lysande og særs velluktande bein i hellaren, og tok dei med til kong Olav Tryggvason. Sunniva er den einaste kvinnelege helgenen i Norge.

Statuen av Sunniva skal setjast opp på torget rett framfor prestegarden og med utsikt med klosterøya. St. Sunniva er hogd på ein historisk stad, nemleg der David-statuen av Michelangelo blei laga. Det er bilethoggaren Arne Mæland som har stått for arbeidet.

Salve Regina

Katolsk, Liturgi /

Etter pinse har vi nå igjen begynt å synge Salve Regina (i advent synges jo «Alma Redemtoris Mater», fra 2/2 til påske synges «Ave Regina Cælorum» og i påsketiden synges «Regina Cæli lætare, alleluia»), og her hører vi den vanligste/best kjente melodien.

Jeg synger den nå etter hver messe jeg feirer, sammen med menigheten, både hverdags- og søndagsmesser. Nå i sommer er vi uten organist, og da er Salve Regina ekstra passende som avslutning i søndagens høymesse. Tidligere i år viste det seg at det er vanskelig å synge de tre andre Mariahymnene uten hjelp, og siden man helst ikke vil synge som som er feil, avsluttet jeg da de stille messene (ukedager og søndager) med tre «Hill deg, Maria». Det syns jeg også fungerer godt – og dette er også den gamle tradisjonen ved stille messer fra før 1965 (men da hørte det også med noen flere bønner).

Og her er en annen måten å synge Salve Regina på.

Vatikanstaten innviet til den hellige Josef

Katolsk, Paven /

13june_pp_frans_benedikt Fredag morgen velsignet pave Frans en ny statue av erkeengelen Mikael i Vatikanets hage, og samtidig innviet han Vatikanstaten til den hellige Josef. Her er slutten av hans korte tale:

… Cari fratelli e sorelle, noi consacriamo lo Stato Città del Vaticano anche a San Giuseppe, il custode di Gesù, il custode della Santa Famiglia. La sua presenza ci renda ancora più forti e coraggiosi nel fare spazio a Dio nella nostra vita per vincere sempre il male con il bene. A Lui chiediamo che ci custodisca, si prenda cura di noi, perché la vita della Grazia cresca ogni giorno di più in ciascuno di noi.

På norsk:
Kjære brødre og søstre, vi vigsler også Vatikanstaten til den hellige Josef, vokteren av Jesus, vokteren av den hellige familie. Hans nærvær gjør oss sterkere og modigere til å gi plass for Gud i våre liv, slik at vi alltid kan overvinne det onde med det gode. Vi ber Ham om å beskytte oss, og ta vare på oss, slik at nådens liv vokser sterkere i den enkelte av oss fra dag til dag.

Les om dette på engelsk her.

Videoen under viser pave Frans og pave emeritus Benedikt sammen, og pave Frans holder en kort tale og velsigner en ny statue av erkeengelen Mikael.

Filosofi og den tradisjonelle messen

Katolsk /

after_writing_pickstock Jeffrey Tucker skriver på TLM-bloggen om hvor mye mer vanlig den tradisjonelle messen er blitt (mange steder) de siste årene. Og en av grunnene/ forløperne til denne forandring, som for alvor kom i 2007, er en doktorgrad i filosofi skrevet av Catherine Pickstock. Slik skriver han om henne:

We know of the many milestones that made this happen but a hugely important one is often overlooked. It was a book that appeared in 1997. The title is After Writing: The Liturgical Consummation of Philosophy. The author: philosopher Catherine Pickstock. The book came as something of a shock, partially because of its brilliance and partially because, so little that is both new and true ever appears in any field. This book was both.

Here thesis spoke directly to the philosophical nihilism of our age, as channeled through the deconstructionist mode of thinking that began in mid-20th century and continues to this day. In this tradition of thought, much of what we believe has fixed meaning and consists of true propositions are really social and cultural fabrications filter through our own subjective understandings. Through this line of thinking, many categories of thought have been falling into the abyss: law, language, literature, sexual identity, and much more. ….

… so how does Pickstock fit in here? Pickstock’s thesis was utterly unpredictable and stunningly brilliant. She is willing to concede every one of the deconstructionist arguments in every field in which they have traditionally been applied. But, she said, there is one field that this critique cannot apply: liturgy. Why? Because liturgy makes special claims that other fields do not make. It comes from God and is delivered back to God in forms that developed over time through the experience of many generations working through a system of belief that seeks to communicate out of the limits of time. Its forms borrow from revelation and seek to perfect the presentation in light of the lived prayer lives and rituals of countless people and over a period of time that extends beyond any existing regime of elites. Thus does it lack the arrogance of the truth claims that are made for law, literature, or even plain language. Liturgy is defined by its deference to what has come before, and it is improved only in small forward motions and always in the context of that striving for contact with the eternal.

In the course of the argument, she singled out the pre-Trent Roman Rite for special investigation. Her presentation ran probably 10,000 words, piece by piece, and she explained so much that we might otherwise take for granted. Reading that section created a kind of love in the reader that one might not have had before, and there was a serious critique of modern liturgy embedded here.

Det kom også noe konkret ut av dette, skriver Tucker:

Now, here is some history that I don’t think has been put into print. For the Cardinal Archbishop of New York, John Cardinal O’Connor, had already heard that this phenom was in town. So when we all went to Mass that Sunday, he was very excited to meet her. When they met, Pickstock and he spoke and spoke, but at some point she said gently to him: «I understand that you do not have the Tridentine form of the Missal at this Cathedral? Would you consider permitting it. His response came immediately: «Absolutely. Consider it done.»

Then … to everyone’s amazement … it was done. This was years before Summorum Pontificum but the decision had a huge influence on the changing culture of the Catholic liturgy. …

En frimodig, grundig og interessant bekjennelse

Katolsk, Økumenikk /

Ragnhild Helena Aadland Høen har nylig skrev et slikt innlegg, en slik beskjennelse, om hvorfor hun ble en katolikk, og om hvor glad hun er for at hun tok det steget. Les hele innlegget på hennes egen blogg – her er bare overskriftene:

DEL I: DIN vei inn i Kirken

I løpet av disse årene har mange spurt meg om min vei inn i Kirken og hvorfor jeg konverterte. Det er veldig vanskelig å svare generelt på, rett og slett fordi det som mange egentlig lurer på er hvorfor DE burde vurdere å konvertere – noe som er et helt annet spørsmål. Alle har sin helt egne vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende. ….

Del II: Hvorfor jeg gikk ut av Den norske kirke

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok ut fra spørsmålet «Hvorfor konverterte du?», men det skal jeg ikke gjøre. Jeg tror det er fruktbart å bryte spørsmålet ned i to: «Hvorfor gikk du ut av Den norske kirke?» og «Hvorfor gikk du inn i Den katolske kirke?»

Den teologiske utviklingen i Den norske kirke var den utløsende faktoren for min konversjon – den trenger ikke være det for andre, som sagt. ….

Del III: Oppbruddet fra Kardemomme by

I avisen Vårt Land stod leserinnlegget mitt «Vi som forlater Kardemomme by» over en helside 17. september 2007. Jeg skal ikke sitere alt her, men tar med dette:«Jeg er en av de mange som snart sildrer ut av Den norske kirke. Inntil ganske nylig har jeg tenkt på meg selv som en helt vanlig, streit kristen. Jeg er verken høykirkelig, superkarismatisk eller bedehuskristen. Jeg tror simpelthen på alt det som kristne over alt og til alle tider har trodd på. Men så en dag våknet jeg opp og fant ut at jeg hadde fått et nytt navn. Jeg var plutselig en av ”de konservative”. Eller enda verre: ”De gammeltroende”. …….

DEL IV: Hvorfor gikk jeg inn i Den katolske kirke?

Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Det stod derfor klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge.

Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke. Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. Så få kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. ….

Del V: Avslutning

Dette ble jo nesten en liten bok likevel. Her er en kortversjon til avslutning.

Jeg er katolsk kristen fordi:
Den katolske kirke er den helt vanlige kristne kirken som forvalter den helt vanlige kristne troen som har blitt trodd av alle kristne over alt og til alle tider.
Den katolske kirke er det den sier at den er: Den er den historiske kirken som Jesus grunnla. Den er ganske enkelt the real thing.
…

Selv har jeg aldri skrevet så grundig som dette på bloggen min om hvorfor jeg ble katolikk. Men jeg har samlet noe stoff her, bl.a. et foredrag i Stavanger i 2006 og i en lydfil her noe jeg sa på predikantringen i Bergen i 2005.

Høytiden for de to apostelfyrstene Peter og Paulus

Katolsk, Liturgi /

Til matutin i dag (29. juni) leser vi fra Den hellige biskop Augustins prekener:

Disse martyrene har sett det de forkynte

Det er De hellige apostler Peter og Paulus’ martyrium som har helliget denne dagen for oss. Vi snakker ikke her om noen ukjente martyrer. «Deres budskap har lydt over hele jorden, og ordene deres har nådd til jordens grenser.» Disse martyrene har sett det de forkynte; de levde i rettferdighet ved å bekjenne sannheten og dø for sannheten. Den første blant apostlene, Den hellige Peter, næret en brennende kjærlighet til Kristus, og det ble ham forunt å høre: «Og jeg sier deg at du er Peter.» Han hadde jo selv sagt: «Du er Kristus, den levende Guds sønn.» Og Kristus sa ril ham: «Og jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke.» På denne klippe vil jeg bygge den tro som du bekjenner. På dette som du har sagt: «Du er Kristus, den levende Guds sønn», vil jeg bygge min Kirke. For du er Peter. Navnet Peter kommer av `klippe’ (petra), det er ikke ordet `klippe’ som kommer av Peter. Slik kommer navnet Peter av `klippe’ (petra) på samme måte som ordet `kristen’ kommer av navnet Kristus.

Som dere vet, valgte Herren Jesus ut sine disipler før sin lidelse, og han kalte dem apostler. Blant dem var det nesten ved alle anledninger bare Peter som ble betrodd å representere hele Kirken. Fordi han alene stod som representant for hele Kirken, ble det ham forunt å høre: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike.» Nå var det jo ikke en mann som fikk disse nøklene, men Kirken som enhet. Grunnen til at Peter gis en forrang, er altså at han representerte den universelle og ene kirke, og når ordene «Jeg betror deg» rettes til ham, så betyr det at alle har fått det betrodd. For at dere skal forstå at Kirken har fått nøklene til himlenes rike, hør nå hva Herren på et annet sted sier til alle apostlene sine: «Ta imot Den Hellige And», og straks etter: «Dersom dere tilgir noen deres synder, da skal de bli tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, skal de bli fastholdt.»

Det var altså med rette at Herren etter sin oppstandelse betrodde nettopp Peter å røkte hans får. Det var jo ikke slik at Peter alene gjorde seg fortjent til å røkte Herrens får. Men når Kristus taler til en, er det enheten som anbefales og betones. Og han taler til Peter først fordi Peter er den første blant apostlene. Ikke føl deg trist, apostel, men svar en gang, svar igjen og svar for tredje gang! La din bekjennelse seire tre ganger ved kjærlighet, for din selvsikkerhet ble overvunnet tre ganger av frykt. Det som du hadde bundet tre ganger, må løses tre ganger. Løs med kjærlighet det som du hadde bundet med frykt! Og allikevel har Herren betrodd sine får til Peter både en, to og tre ganger.

En dag er minnedag for to apostlers lidelse. Men også de to var ett. Selv om deres lidelse fant sted på forskjellige dager, var de ett. Peter gikk i forveien, Paulus fulgte etter. Vi feirer apostlenes festdag, en festdag helliget for oss med apostlenes blod. La oss elske deres tro, deres liv, deres strev, deres lidelser, deres bekjennelse og forkynnelse!

Liturgisk konferanse i Roma

Katolsk, Liturgi /

sacra_liturgia_2013

I dag (torsdag) er det tredje dag av en viktig liturgisk konferanse i Roma; Sacra Liturgia 2013. Blant foredragsholderne er det fire kardinaler, fire biskoper, to abbeder, prester, professorer og andre. Slik ser listen ut; Antonio Cardinal Cañizares Llovera, Walter Cardinal Brandmüller, Malcolm Cardinal Ranjith, Raymond Leo Cardinal Burke, Archbishop Alexander Sample, Bishop Dominique Rey, Bishop Marc Aillet, CSM, Bishop Peter Elliott, Abbot Jean-Charles Nault OSB, Abbot Michael John Zielinski OSB Oliv., Monsignor Ignacio Barreiro, Monsignor Andrew Burnham, Monsignor Stefan Heid, Father Uwe Michael Lang, Cong. Orat., Fr Paul Gunter OSB, Dr Guido Rodheudt, Don Nicola Bux, Dom Alcuin Reid, Professor Tracey Rowland, Dr Gabriel Steinschulte, Professor Miguel Ayuso, Mr Jeffrey Tucker

Det liturgiske programmet viser at både den tradisjonelle og den nye liturgien brukes, nesten like mye. Slik leser vi:

The conference will open with solemn vespers and conclude with solemn first Vespers of Saints Peter and Paul, Exposition of the Most Blessed Sacrament, Te Deum and Benediction. On the first and second full days of the conference two solemn celebrations of the Mass will be organized, one according to the Missale Romanum 2002 another according to the Missale Romanum 1962. Celebrant and Preacher at Holy Mass according to the Missale Romanum 2002 – 18h30 Wednesday 26th June: Solemnity of St Josemaria Escrivà – Antonio Cardinal Cañizares Llovera. Celebrant and Preacher at Holy Mass according to the Missale Romanum 1962 – 18h30 Thursday 27th June: Votive Mass De Ssmo Eucharistiæ Sacramento – Walter Cardinal Brandmüller. Participants have the option of celebrating the feast of Saints Peter and Paul with the Holy Father in St Peter’s Basilica on the morning of Saturday, 29th June. The conference secretariat will request tickets for those who wish to attend.

Father Z. deltar på konferansen, og har skrevet en liten oppsummering av hva som skjer hver dag. Les referatene hans: dag 1– dag 2 – dag 3.

«Johannes ble Kristi forløper og hedret fremfor alle som er født av en kvinne.»

Katolsk, Liturgi /

Jeg feiret i kveld nettopp messen på dagens høytid for Johannes døperens fødsel. Messen har en egen prefasjon (og selvsagt også egne bønner og tekster), og prefasjonen har dette rike innholdet – etter den vanlige innledningen og før den vanlige avslutningen:

… Vi lovpriser din storhet
som vi ser i den salige Johannes,
han som ble Kristi forløper
og hedret fremfor alle som er født av en kvinne.
I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme;
ved sin fødsel bragte han stor glede,
og som den eneste av profetene
utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning.
I Jordans flod døpte han dåpens opphavsmann,
og således gjorde han dette vann hellig.
Ved sin blodige død fikk han bære
det høyeste vitnesbyrd om Kristus. …

Alle messen tekster, bønner og antifoner kan leses her.

Bildet over er Giottos: Fødsel og navnedag for Johannes døperen, ca 1313/14. En fresko i Peruzzi-kapellet i kirken Santa Croce, i Firenze.

Se flere bilder av Johanns døperen her.

Johannes er røsten av en som roper i ørkenen

Katolsk, Liturgi /

Slik leser vi i dag – 24. juni, Johannes døperens fødselsdag – til Matutin:

Fra Den hellige biskop Augustins prekener

Røsten av en som roper i ørkenen

Kirken feirer Johannes’ fødsel som en på sett og vis hellig fødsel; ikke engang blant fedrene finnes det noen hvis fødsel vi feirer med en årlig høytidsdag. Vi feirer Johannes’ fødsel, vi feirer også Kristi fødsel; dette kan ikke være uten betydning, og om vi kanskje ikke kan forklare det så godt fordi det er et så opphøyet mysterium, så kan vi dog gjøre oss dypere og mer fruktbare tanker om det. Johannes blir født av en gammel kone som er ufruktbar, Kristus av en ung kvinne som er jomfru.

Faren tror ikke at Johannes skal bli født, og han blir stum; Maria tror at Kristus skal bli født, og han Hir unnfanget ved tro, Vi har nå lagt frem det vi skal granske, og det vi må diskutere, har vi allerede nevnt; men dette har jeg sagt som en innledning, selv om vi ikke er i stand til å utforske de innerste foldene av dette store mysterium, enten av mangel på evne eller mangel på tid. Han som taler i dere skal gi dere bedre opplæring også når vi ikke er til stede: han som dere tenker på i fromhet, han som dere har gitt rom i deres hjerte, han hvis tempel dere er blitt.

Johannes synes altså å ha blitt stilt imellom som en terskel mellom de to testamenter, det gamle og det nye. For Herren selv vitner om at han er en slags terskel når han sier: «Loven og profetene inntil Johannes Døperen.» Han representerer altså den gamle tid, og han er herold for den nye rid. Siden han representerer den gamle tid, blir han født av gamle mennesker, siden han også representerer den nye tid, åpenbares han som profet mens han er i sin mors liv. For ennå før han ble født, sprang han av glede i sin mors liv da den hellige Maria kom på besøk. Allerede der var han blitt utpekt, han ble utpekt før han ble født. Det ble vist tydelig hvem han skulle være forløper for før denne kunne se ham. Dette er noe guddommelig og går ut over den menneskelige skrøpelighets mål. Så blir han født, får sitt navn, og farens tunge blir løst.’ Ta nå den symbolske betydning av det som skjedde i betraktning!

Sakarja blir slått med stumhet og er uten talens bruk helt til Johannes, Herrens forløper, blir født og løser stemmen hans. Hva er Sakarjas taushet om ikke en skjult profeti, på en måte tildekket og innestengt før Kristus ble forkynt? Sakarja får stemmen igjen når han kommer, den blir klar og tydelig da han som var blitt forutsagt; var i ferd med å komme. At Sakarjas stemme ble lest ved Johannes’ fødsel, tilsvarer at forhenget ble revet i stykker da Kristus hang på korset. Om Johannes hadde forkynt seg selv, ville han ikke ha åpnet Sakarjas munn. Tungen blir løst fordi en røst blir født. For da Johannes allerede hadde begynt å forkynne Herren, fikk han spørsmålet: «Hvem er du?» og han svarte: «Jeg er røsten av en som roper i ørkenen.» Resten er Johannes, men Herren er Ordet: «I begynnelsen var ordet.» Johannes er røsten bare for en tid, Kristus er Ordet i begynnelsen som er evig.

Fin liturgi i Salt Lake City

Katolsk, Liturgi /

13juni_b_sample

The Church Music Association of America er i disse dager samlet i Salt Lake City, og hver dag er det høytidelige messer og andre liturgier. På bildet feirer erkebiskop Sample (i Portland, Oregon) noe som ligner på en tradisjonell latinsk messe, men som faktisk er en høytidelig novus ordo messe – se flere bilder fra messen her.

Den hellige Josefs navn skal alltid nevnes i den eukaristiske bønn

Katolsk, Liturgi /

For noen få dager siden ble det kjent (og offentliggjort 19/6) at den hellige Josefs navn også skal legges til 2., 3. og 4. eukaristiske bønn – som mange kjenner til ble hans navn lagt til den romerske kanon i 1962, av pave Johannes XXIII. Denne gangen er det pave Benedikts initiativ som pave Frans her har videreført. Hele teksten kan leses på Vatikanets nettsider – her er siste halvdel:

…. The faithful in the Catholic Church have shown continuous devotion to Saint Joseph and have solemnly and constantly honored his memory as the most chaste spouse of the Mother of God and as the heavenly Patron of the universal Church. For this reason Blessed Pope John XXIII, in the days of the Most Holy Second Ecumenical Council of the Vatican, decreed that Saint Joseph’s name be added to the ancient Roman Canon. In response to petitions received from places throughout the world, the Supreme Pontiff Benedict XVI deemed them worthy of implementation and graciously approved them. The Supreme Pontiff Francis likewise has recently confirmed them. In this the Pontiffs had before their eyes the full communion of the Saints who, once pilgrims in this world, now lead us to Christ and unite us with him.

Accordingly, mature consideration having been given to all the matters mentioned here above, this Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments, by virtue of the faculties granted by the Supreme Pontiff Francis, is pleased to decree that the name of Saint Joseph, Spouse of the Blessed Virgin Mary is henceforth to be added to Eucharistic Prayers II, III, and IV, as they appear in the third typical edition of the Roman Missal, after the name of the Blessed Virgin Mary, as follows: in Eucharistic Prayer II: «ut cum beáta Dei Genetríce Vírgine María, beáto Ioseph, eius Sponso, beátis Apóstolis»; in Eucharistic Prayer III: «cum beatíssima Vírgine, Dei Genetríce, María, cum beáto Ioseph, eius Sponso, cum beátis Apóstolis»; and in Eucharistic Prayer IV: «cum beáta Vírgine, Dei Genetríce, María, cum beáto Ioseph, eius Sponso, cum Apóstolis «.

As regards the Latin text, these formulas are hereby declared typical. The Congregation itself will soon provide vernacular translations in the more widespread western languages; as for other languages, translations are to be prepared by the Bishops’ Conferences, according to the norm of law, to be confirmed by the Holy See through this Dicastery. All things to the contrary notwithstanding.

From the offices of the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments, 1 May 2013, on the Memorial of Saint Joseph the Worker.

Antonio Card. Cañizares Llovera, Prefect

Minnevandring for p Arnfinn Andreas Haram

Generelt, Katolsk /

Litt forsinka legg eg inn dette:

Måndag 10. juni 2012 døydde vår medbror Arnfinn Andreas Haram i liane ovanfor Tyrifjorden. Han vart liggande i den graskledte vegkanten, i det solfylde forsommarveret, og nett slik var det kan hende meininga at det skulle vere. Han som elska naturen så høgt, han fann si siste kvile blant blomar og gras, blant lyng og tre, med fuglesongen som den siste utgangshymne. No kviler Arnfinn i Guds famn, og me kviler i trua på at han lever for Guds trone.

På eitårsdagen for Arnfinn sin dødsdag arrangerte Sindre Bostad og underteikna ei minnevandring frå Damtjern opp til staden der Arnfinn døydde. Dei 2,5 kilometrane opp dit vart fylde med salmesong og rosenkransbøn, og vel framme hadde me ei kort sakramentstilbeding før vesper og endeleg Dei Profundis, salme 130 som me ber for dei avdøde. Det vart ei verdig og fredfull vandring for og med Arnfinn. ….

13juni-bilde-p-arnfinn

Foto: Øyvind Østang – Les meir her.

Å holde sammen det gamle og det nye er det vanskeligste

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Jeg møtte P. John Berg, superior i FSSP, i Sveits i mars 2012 og fikk et veldig godt inntrykk av ham. Etter at jeg møtte ham – i fjor sommer – ble han gjenvalgt som superior for 7 nye år. Jeg leser nå om det foredrag han holdt i USA nylig, der snakket han om kontinuitetens hermenutikk og sa bl.a.:

13juni_fr_berg

At the invitation of the Charlotte Latin Mass Community, Fr. John Berg, Superior-General of the FSSP, spoke on “Ephesus, Vatican II, and the Year of Faith,” and he compared different aspects of these two ecumenical councils in light of the Year of Faith. Fr. Berg also discussed various issues related to the Mass and Traditions of the Church, and accepted questions following the talk.

The talk lasted a little more than an hour and addressed many salient points about the founding principles of the Fraternity of St. Peter, which was based, in part, on the Protocol of 5 May 1988. … …

Father Berg also outlined problems that arose after the Second Vatican Council, as theologians on both the left and the right radicalized one another. In the end those on the right came to the conclusion that the documents of the Council should be read as a break with the pre-conciliar Church (a “hermeneutic of rupture”), while those on the left, in their triumphalism, reached the same conclusion, seeing the documents of the Council as a radical departure which thankfully left behind the pre-conciliar Church. In this common conclusion, both parties ultimately decided not to do the more difficult work of finding the “hermeneutic of continuity,” which Pope Benedict XVI said must be present. He then reviewed the solutions offered by Pope Benedict XVI to these problems, as well as the many gifts to the Church provided during his pontificate.

Er Den katolske Kirken «den store skjøgen»?

Apologetikk, Katolsk /

Some of the most common stereotypes against the Church are that it’s anti-Semitic, it hates women, it’s an enemy of science and it wants the faithful to suffer. All these common biases are analyzed in a book ‘La Grande Meretrice.’ Translated in English, it means the ‘great prostitute.’ It’s a phrase that references a passage in the Book of Revelation.

Despite the stereotypes, people still ask how valid are these accusations and are they true?

Lucetta Scaraffia is part of the editorial team at the Vatican’s Osservatore Romano. For the book, she gathered seven female experts who analyze these common stereotypes, as seen through different time periods of the Church.

En bok med denne tittelen (på italiensk=La gran meretrice) er kommet ut i Vatikanet og redaktøren av boka, Lucetta Scaraffia, sier om den:

“As serious and rigorous historians we were angry over the widespread fallacies that are said about the history of the Church. But even though non-Catholic historians have been rejecting them for a long time, they are still popular among cultured people. So, we wanted to demolish these ideas. Even though Catholics will always debate these points, it is important that they be discussed with truth and facts, and that the argument is cleared of all these mistakes.”

So to look deeply into some of these notions, the experts say one simply needs to look at history. History alone they say, overshadows the rumors.

“People either don’t know or don’t want to know the truth. These ideas are centuries old. For example, the Inquisition is viewed as the most cruel and fierce tribunal in history, even though there have been much worse examples. I am not saying it was something good, but it certainly wasn’t as cruel as other courts at the time. A book by Anna Foa, a Jewish historian, retraces the history of the Inquisition describing the tribunals as they really were.”

Skroll til toppen