Liturgi

Under kan man se og høre tre deler av et interessant foredrag med Martin Mosebach om den tradisjonelle messen – fra vinteren 2009, så langt jeg kan se. (Mange er ikke så sterke i tysk, men man kan gjøre et forsøk – selv må jeg konsentrere meg en hel del, men da forstår jeg det meste.)

Die Alte Messe ist eine Messe für Konvertiten

Die Alte Messe braucht Übung

Die Liturgie baut sich ihren Raum

Jfr. sist innlegg om syndbekjennelsen (se her); slik er syndsbekjennelsen i den tradisjonelle latinske messen (her i norsk oversettelse). Man bøyer seg dypt når man sier den, presten sier den først og ministranten ber Gud miskunne seg over ham, deretter bekjenner ministranten/folket sine synder, presten ber Gud miskunne seg over dem og gir absolusjonen. Man bekjenner sine synder til Gud, til fem navngitte helgener og til alle, deretter ber man de samme fem helgener og alle om forbønn.

Denne syndsbekjennelse burde vi ha beholdt; jeg kan ikke se noe galt med den. (I Norge er vi tross alt heldige som nesten alltid bruker en nokså lik (litt forkortet) syndsbekjennelse, i flere andre land brukes bare de veldig minimalistiske alternativene.)

Jeg bekjenner for Gud den allmektige, den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og for dere brødre (eller: deg fader), at jeg har syndet meget i tanker, ord og gjerninger: ved min skyld, ved min skyld, ved min store skyld. Derfor ber jeg den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og dere brødre (eller: deg fader), be for meg til Herren vår Gud.

Den allmektige Gud miskunne seg over deg/dere, tilgi deg/dere dine/deres synder og føre deg/dere til det evige liv. Amen.

P. Den allmektige og nådefulle Gud + gi oss forlatelse og tilgivelse, og utslette våre synder. Amen.

Se dette også på latin, og i sin sammenheng HER.

Martin Mosebach skrev i januar i år et interessant stykke om hva som ble borte i messen syndsbekjennelse i 1970; at man ikke lenger bøyer seg, at prest og menighet ikke lenger bekjenner til hverandre, helgenene har nesten helt forsvunnet ut (nevnt 10 ganger før, mot én gang nå), den sakramentale absolusjonen (for venielle synger) er borte.

At man ikke skal bøye seg når man bekjenner sine synder virker nokså meningsløst, men det står jo ikke noe om hvordan hode eller kropp skal holdes, så jeg bøyer meg alltid (men bare halvparten så dypt som i den gamle messen). I min oppvekst i Den norske kirke var jo også nettopp her presten knelte foran alteret – det var en knelepute foran alteret bare for syndsbekjennelsen.

Les videre hva Mosebach skriver:

The reform of the liturgy did away with four characteristics of the old Confiteor prayer:
1 The profound bow in which he prayer was spoken;
2 The structure of the prayer as a dialogue between the priest and the congregation;
3 The invocation of various saints by name; and, finally,
4 The sacramental of absolution.

The profound bow is the oldest part of the prayer. In the early days of Christianity every mass began with the prostration. A person threw himself on the ground in order to approach oriental kings. The early Christians for this reason chose this most reverent form of showing devotion and subjection when they had to enter the presence of the God-man and His sacrifice. At first nothing was said. In the 8th century the custom arose of saying at this point during the prostration (which had gradually evolved into a deep bow) the confession of sins as it had been prescribed from the beginning for the start of the sacrificial rite of the New Testament.

The dialogue form of the Confiteor derives from the divine office of the monks. It was always exchanged between two neighbors in the choir stalls; one monk confessed his sins to the other – the other monk begged God’s mercy for him. In the pontifical solemn mass of the old rite this tradition is preserved; here the Confiteor is recited by two canons. This form sprang from the insight that most sins against God are at the same time sins against one’s neighbor too, that repentance must lead to reconciliation and that every man must rely on the prayer of others. In order to really acknowledge one’s guilt a listener is necessary. In order that, after the confession, the intercessory prayer of the listener may effectively develop the confessing party is obliged to keep silence. A further element of meaning was added as the relation between neighbors on a bench became a relationship between priest and congregation. …

The formula “indulgentiam” which follows the confession of sins and the petitions for forgiveness is an early formula for absolution. The sign of the cross which the priest makes while speaking this prayer has taken the place of imposition of hands. … In any case it is clear that the Church regarded the “indulgentiam” as a sacramental that absolves from venial sins. …

Deretter skriver Mosebach en hel del om helgennavnene som ble borte i syndsbekjennelsen – les hele stykket her.

Fr. Ray Blake i England har nylig skrevet et interessant innlegg på sin blogg om hvordan messen ble feiret tidligere (og hvordan den korresponderte med folks private bønneliv), hvordan den liturgiske bevegelse og Vatikankonsilet ønsket noen (nokså forsiktige) forandringer i liturgien, og hva resultatet virkelig ble. Det er vanskelig å skrive noe fornuftig om disse tingene om man ikke kjenner liturgien (offentlig og privat) før 1970 ganske grundig (og faktisk kan feire den gamle messen). Ikke mange prester gjør det (og har derfor mindre å bidra med, etter min mening), men det gjør Fr. Blake – og skriver han bl.a.:

… One of the difficuties of the style of worship used at Mass over the last forty years is that it was difficult for many to recognise what happened in Church with what they do at home when they prayed. This dychotomy alone I suspect caused many to lapse. In most parishes Low Mass, with its profound silence, was all that was on offer, in larger parishes High or Sung Mass was usually left to the curates, with the Parish Priest hardly ever saying it. It was Low Mass that formed the spirituality of both priests and people. I don’t believe the VII Fathers intended what we ended up with what we have. They certainly intend some vernacular and I suspect their real intention was some blurring of the distinction of Low and High Mass. Their intention was to open up the treasures of the liturgy and form a liturgical people who participated fully in the liturgical life of the Church, hence the abreviation of the Divine Office.

It is prayerfullness within the the liturgy, not alonside the liturgy seems to be the aim of the Reform of Reform. It was prayerfullnes that marked the Holy Father’s liturgical celebration to Britain, and that prayerfulness was plainly recognisable both by Catholic and non-Catholic commentators in a way that the dancing, hand waving, wordy style of liturgy is not. …

..(Concerning the liturgical movement) … the reforms from Pius X through to Pius XII seem to encourage the non-passive involvement of the faithful. The expectation is that the people are at least singing the Ordinary and dialogues, understanding the texts that are used, so these, not a parallel or personal devotion are the underpinning of the Church’s life. At its best this happens in the Novus Ordo. The problem is it rarely happens. Antiphons are replaced by hymns, what should be sung prayerfully is said in a rather perfunctory way, with little personal prayerful engagement. What should be a prayerful encounter with God is not, and easily slips into a celebration of the community, or worse, the celebrant.

Pope Benedict speaks often about the ars celebrandi, essentially that seems to be about celebrating Mass prayerfully, which at the very least means the priest and other minister being recollected, recognisably prayerful. It is this recollectedness that is so characteristic of the older form of Mass. What I suggest the older form can learn from the newer form is the interaction between sanctuary and nave, which now seems so much part the experience of those who attend both forms, however the older form is always recollected, the newer form is not.

Han illustrerer denne artikkelen med et interessant bilde – fra Østerrike, tror jeg.

Her kan man se 150 flotte bilder fra den tradisjonelle latinske messen feiret i Peterskirken søndag 15. mai – tatt av L’Osservatore Romanos fotograf.

William Oddie i the Catholic Herald skrev fredag om de ulike reportene som forteller at pave benedikts liturgireform vil fortsette:

… what seems to me a potentially wondrous proposed advance. But will it happen? There is a danger that what amounts to an entirely new proposal of a fresh liturgical development, going beyond both the Ordinary and the Extraordinary forms of the Mass to something possibly better than either, will sink without trace: so here’s my two penn’orth towards getting it noticed and talked about, and I hope acted on. …

The fact is that both existing forms, as at present celebrated, lack something. Much has been alleged and lengthily spelled out about the defects of the Novus Ordo, so I say nothing about them here. But the Old Rite (I intend to call it that in future: “Extraordinary Form” sounds like a physical defect of some sort) also presents its difficulties, if for no other reason than that it has become so unfamiliar to many if not most people. I have always thought it nonsensical and wrong that the Old Rite should be banned in the aftermath of Vatican II; the liberalisation of its use following Summorum Pontificum was long overdue. But the great and undoubted riches of the Old Rite, it has seemed to me since I recently began to attend it on Sundays, are impeded from re-entering the mainstream of the Church’s liturgical life by an almost insuperable barrier. It’s very difficult indeed for anyone not actually brought up with it (and that’s a large and growing proportion of congregations these days) to find out what is actually going on, except at certain key points when bells, the elevations and so on, indicate it unmistakeably. ,,,

Så fortsetter Oddie å skrive (og kommentarene etter hans innlegg handler mye om det) om hvor vanskelig tilgjengelig den gamle messen er – når man ikke har opplevd den så mange ganger, i alle fall. Jeg har tenkt på dette en del de siste par dagene, og tenker også på det nå – når jeg er på vei for å feire den tradisjonelle latinske messen i St Joseph kirke: Er denne messen for vanskelig tilgjengelig, hvilke små grep kan vi gjøre for at det skal bli lettere etc. ?

«The Pope has made clear the older rite is here to stay» skriver dr. Alcuin Reid (alle som kjenner til ham, vet at han har støttet den tradisjonelle liturgien lenge og grundig) i en artikkel i the Catholic Herald. Han starter artikkelen slik:

It may seem rather odd that Pope Benedict XVI has expended so much energy on rules about the use of the old “Latin Mass” – after all, it would appear that most Catholics are content with the modern liturgy in the vernacular. Why, then, yet another set of rules from Rome in this Instruction?

The answer is found in the fact that, as the Instruction insists, the older rites are a “precious treasure to be preserved,” and that the Holy Father wants to offer this treasure “to all the faithful”, not as a quaint museum piece but as a living source of life and grace for the whole Church of today and into the future. All laity, clergy and religious should have access to its diverse riches.

These latest rules envisage the inclusion of recent saints and some new texts in the older liturgy. They even foresee new editions of the missal and other liturgical books of the older rites: the older liturgy will continue to exist and develop as it has over the centuries up until the Second Vatican Council. But it cannot, however, now have certain modern practices (altar girls, extraordinary ministers of Holy Communion, etc) imposed on it. Its integrity is guaranteed.

Of course, there are historical realities behind this Instruction and the 2007 Motu Proprio Summorum Pontificum which it clarifies. In the first place there is the controversy over the liturgical changes that followed the Council. Were they a legitimate development or did they involve a rupture with tradition? Neither of these documents settles that question, but the Instruction does, significantly, speak of the development of the Missale Romanum “until the time of Blessed Pope John XXIII” and of the “new Missal” approved for the Church in 1970 by Paul VI. ….

Her er et kort opptak (6:15) med highlights fra den tradisjonelle messen i Peterskirken søndag morgen – som sikkert varte to timer.

«Mitt inntrykk er at de fleste var glade for at den gamle messen forsvant; prestene ble kvitt redselen for å gjøre feil, og de mange kompliserte ritualene – og folk flest likte også det nye mye bedre enn det gamle.» Dette fortalte en prestekollega meg for ikke så lenge siden. Og jeg hadde hørt det samme selv. Det virker som det bare er slike minner igjen fra 60-tallet; ganske ensidige overflatiske, mens det er få som virkelig vet hva Kirken gjorde før 1965. Jeg svarte ham slik i en e-post:

Interessant det du sa om den gamle messen i dag, og jeg hadde hørt akkurat det samme som deg, og trodde det fullt ut, inntil for fire-fem år siden: At det var en helt nødvdendig opprydning som ble foretatt – mens de ortodokse hadde beholdt alle sine dubletter, unødvendig gester, korstegn etc. Men da jeg begynte å se grundigere på det, begynte jeg å se spor av den samme tendensen til å ødelegge alt gammelt som man gjorde mht arkitektur o.l. – i Norge aller tydeligst på 70-tallet. Det bildet er også en overdrivelse – som det første – men jeg syns i alle fall nå at mye av det man gjorde under liturgireformen var lite vellykket.

Å snu alterne er f.eks. en misforståelse (etter min mening) av hva den tidligste kirken hadde gjort – og det skjedde over alt, selv om det egentlig ikke var bestemt av noen dokumenter. Og akkurat det berører hovedpunktet for hva jeg syns er problematisk med hvordan messen i dag feires flere steder; at messen ikke lenger tydelig er et offer som bæres fram for Gud. Den blir for ensidig et menneskelig fellesskap; kommunionen er selvsagt et måltid, men det betyr ikke at hele messen er det.

I tillegg til den offisielle liturgireformen fikk man dessuten også flere negative ting som skjedde (spontant eller ved press fra folket/prester/biskoper – der Vatikanet til slutt ga etter); bl.a. at man ikke lenger skulle knele når man mottok kommunion, og ikke måtte ta imot hostien direkte på tungen.

Noen steder var det godt med en viss forenkling, f.eks. i den tradisjonelle dåpsliturgien, der jeg syns det blir litt vel mange renselser og eksorsismer og bønner – jeg mister litt oversikten. Men man forandret dåpsliturgien veldig mye mer enn det som var nødvendig, og det var nok delvis teologiske grunner til at man tok bort de aller fleste eksorsismene.

En tradisjonell vielse er også forskjellig fra den moderne, mest ved at selve vielsen skjer helt først, før brudemessen begynner. (Det kunne man se rester av i prinsebryllupet i England nylig.) Her var det et prinsipp (som man kan se flere steder); at alt skulle integreres i messen – bl.a. åpningen med vievann i søndagens høymesse. Om det er et vellykket prinsipp, kan man så diskutere.

Du nevnte at du heller hadde ventet at pave Benedikt skulle reformere den nye messen, heller enn å gjenåpne for den gamle – og du spurte om den gamle messen egentlig blir brukt særlig mye. I tall er det en forsvinnende liten prosent katolikker som regelmessig deltar i den gamle messen, prosenttallet for prester og seminarister er nok en del høyere. Jeg tror likevel ikke dette var det viktigste for paven; han ønsker helst (tror jeg) at den gamle messen skal påvirke måten alle katolske messer feires på. Og en generell justering av den nye messen vil da komme når tiden er moden.

Jeg har hatt en lang arbeidsdag i dag (søndag) og må få lome tilbake senere med en grundigere dekning av konferansen om den tradisjonelle messen i Roma – fredag, lørdag og søndag. Så langt jeg forstår var konferansen svært vellykket, med svært godt frammøte. Under ser dere tre bilder fra messen i dag tidlig; ved «alteret ved stolen» – første pontifikale høymesse (ved kardinal Brandmüller) i Peterskirken på nesten 50 år. John Sonnen har mange flere bidler fra messen og konferansen