Liturgi

Vatikankonsilets reform må reformeres!

Enda grundigere enn den korte meldingen jeg ga lørdag, handler et stykke på det italiensk/engelske nettstedet www.chiesa om liturgiproblemene og hva som nå ser ut til å skje i Vatikanet.

Erkebiskop Albert Malcolm Ranjith Patabendige Don, (fra Sri Lanka) er av pave Benedikt blitt utnevnt til ny leder for Vatikanets kongregasjon for gudstjenestefeiringen. Han ga i slutten av juni et intervju i den franske, katolske avisen “La Croix.” I dette intervjuet kritiserer han «mange tendenser som har skjult liturgiens egentlige mening». Og disse tendensene, sier han, krever en «nødvendig korrigering», en reform av reformen. Vi må vende tilbake til liturgien i Vatikankonsilets ånd».

Overskriften på intervjuet var “Vatikankonsilets reform ble det aldri noe av”, og det inneholder spørsmål om bruk av latin, hvilken vei den liturgiske bønnen skal rettes og enkelte andre ting.

Hele intervjuet kan leses her:

Preken søndag 23. juli

(Les tekstene for Den katolske kirke for denne søndagen. )

Tekstene i dag handler om hyrder, om gode hyrder og dårlige hyrder. Et svært aktuelt tema siden vi alle både er hyrder for noen andre, og selv blir påvirket og/eller styrt av andre mennesker som er våre hyrder.

Bibeltekstene gir eksempler både på dårlige hyrder, først, fra Det gamle testamente, der Herren sier gjennom profeten Jeremia: ”Ve de hyrdene som ødelegger og sprer den flokken jeg har på beite, lyder ordet fra Herren. Derfor sier Herren, Israels Gud, om hyrdene som gjeter mitt folk: Dere har spredt mine sauer og jaget dem bort og har ikke tatt dere av dem. Nå skal jeg ta meg av dere og straffe dere for det onde dere har gjort.”

Dette er ganske skremmende ord, egentlig, for hva om vi også er slike dårlige hyrder, som gir råd og leder andre mennesker til undergang og fortapelse? Det er dessverre ikke slik i det virkelige livet at noen er nøytrale, eller ikke leder eller påvirker andre på noen måte. Det vi gjør får alltid en effekt, la oss håpe og be om at det er en positiv effekt. …

16. søndag i kirkeåret

Den første lesningen denne søndagen er fra profeten Jeremia (23,1-6), der det bl.a. står:
Ve de hyrdene som ødelegger og sprer den flokken jeg har på beite, lyder ordet fra Herren. Derfor sier Herren, Israels Gud, om hyrdene som gjeter mitt folk: Dere har spredt mine sauer og jaget dem bort og har ikke tatt dere av dem. Nå skal jeg ta meg av dere og straffe dere for det onde dere har gjort, lyder ordet fra Herren.

Evangeliet er fra Markus (6,30-34), og her er noe av teksten:
På den tid samlet apostlene seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort og hva de hadde lært folket. … …. Da nå Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han syntes inderlig synd på dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han gav seg til å lære dem lenge og grundig.

Les søndagens tekster her:

Signaler om messefeiringen

Mot slutten av sommeren er det sagt at dokumentet fra fjorårets bispekonferanse om Eukaristien skal utgis, og noen sier at visse korrigeringer av messefeiringen vil være inkludert i dette dokumentet. F. Fessio, SJ, sier at følgende kan tenkes, ut fra pavens prioriteringer og uttalelser de siste årene:

Certainly if you look at his writings on the liturgy, there is a great emphasis on the tradition of church music, the beautiful and holy Gregorian chant and polyphony. There is the question of the direction of prayer, and the lessening of the taboo against celebrating Mass in the direction of the East. He is very supportive of more adoration and more kneeling, liturgical actions ….

Les mer om dette på denne siden: (Mitt sitat er hentet fra pkt. 5, et stykke nede på siden.)

Messen som offer – hvilken vei skal alteret vende?

Jeg har nå nettopp bestilt en bok (gjennom www.amazon.co.uk) som i hovedsak handler om hvilken retning alteret skal stå. Den heter «Turning Towards the Lord» og er skrevet av Uwe Michael Lang. Det er jo ikke slik at Vatikankonsilet bestemte at prestene skulle vende seg mot folket under messefeiringen, av en eller annen grunn ble det bare slik, og jeg har nå begynt å tenke den (kanskje upassende) tanken at det kunne kanskje være bedre at presten vendte seg sammen med folket mot Gud i noen av messens viktigste bønner. Jeg vokste opp i Den norske kirke, og der vendte prestene seg alltid mot alteret når de ba – noe alle syns var helt naturlig.

Muligens kunne en slik tilbakeforandring i alle fall få bukt med problemer vi noen ganger ser i katolske messer; at presten oppfører seg som om han snakker til menigheten når han ber nattverdbønnen. Helt upassende, og det er også andre elementer som noen ganger fører til at messen blir mindre tilbedende og mindre rettet mot Gud enn den burde være.

En overraskende ting med den boken jeg nå har kjøpt, er at kardinal Ratzinger har skrevet forordet i den, og der skriver han bl.a.:

This small book by Uwe Michael Lang, a member of the London Oratory, studies the direction of liturgical prayer from a historical, theological and pastoral point of view. At a propitious moment, as it seems to me, this book resumes a debate that, despite appearances to the contrary, has never really gone away, not even after the Second Vatican Council. The Innsbruck liturgist Josef Andreas Jungmann, one of the architects of the Council’s Constitution on the Sacred Liturgy, was from the very beginning resolutely opposed to the polemical catchphrase that previously the priest celebrated ‘with his back to the people’; he emphasised that what was at issue was not the priest turning away from the people, but, on the contrary, his facing the same direction as the people.

Hvor viktig er prestens preken?

Spesielt de siste par årene som prest i en luthersk kirke, følte jeg at vektelggingen av presten preken var altfor stor; hvordan kunne vel presten tilfredsstille alle i kirkebenken med sine velvalgte ord? Jeg kjente det derfor som en stor lettelse da jeg igjen ble prest, i Den katolske kirke, å vite at alt avhang ikke av mine velvalgte ord. Det dobbeltarbeidet jeg så hadde (i St Paul menighet og på St Paul skole) i seks år ga meg heller ikke så god anledning til å samle tankene rundt mine prekener som jeg nok burde.

Men også i Den katolske kirke bør nok prekenen vektlegges mer enn det ofte gjør; vel har vi bibeltekstene, bønnene og nattverdfeiringen i messen som gir oss rikelig næring, men man kommer ikke bort fra at presten på en fornuftig måte skal peke på viktige konsekvenser av Guds ord og Kirkens lære i sin preken, og slik hjelpe de troende til å leve rett som mennesker og som kristne.

I løpet av mitt studieopphold (og ved et visst press fra en som står meg nær) har jeg lovet meg selv å arbeide mer med prekenene fra nå av. Tenke grundig gjennom hva jeg bør ta opp i god tid før søndagen kommer, og også bruke mer tid til å formulere tankene presis og skriftlig på forhånd.

Denne uken har jeg tenkt mye på tekstene kommendse søndag, som handler om: Hvordan er en god leder? Nå er fredagen kommet, og tiden er inne til å få mine tanken ned på datamaskinen.

Preken søndag 16. juli

Preken 15. søndag i alm kirkeår, St. Paul kirke i Bergen

Det er godt å være tilbake i Norge etter nesten et halvt år i Italia; fem måneder med studier i Roma og så en ferietur de siste to ukene, der min kone og jeg har reist rundt på Sardinia og deretter i Umbria, Toscana og helt opp til Bologna.

Det gir mange inntrykk å være på nye steder, lese nye bøker, høre på lærde professorer, besøke mange kirker og se hvordan ulike prester feirer messen – men samtidig er det lettere å sove i sin egen seng hver natt, slippe å finne fram i nye byer, å snakke et nokså ukjent språk etc. Akkurat nå er vi vel mest fulle av inntrykk ett alle ting vi har sett og hørt – og så må vi ta fatt på å ordne opp i en del saker hjemme i Norge, og også begynne på arbeidet med å flytte til Stavanger i starten av august.


Men nå til dagens tekster
; hva er det vi hører om i dagens messe?
Det er om hvordan Gud kaller mennesker, og om konsekvensene av dette kallet.

1) profeten Amos og apostlene får sine oppdrag av Herren

2) de kommer begge med et nytt (og ofte kontroversielt) budskap

Bakgrunnen fra Det gamle testamente er som vi nok alle kjenner til at Gud kalte profeter for å fremføre hans budskap til folket. …

15. søndag i kirkeåret

Første lesning denne søndag er fra profeten Amos, 7,12-15.
Siden sa Amasja, presten i Betel, til Amos: «Gå din vei, du seer, kom deg av sted til Juda! Der kan du ha ditt levebrød, der kan du være profet. I Betel får du ikke lenger tale profetord; for det er en kongelig helligdom, ja, et rikstempel.» Da tok Amos til orde og sa til Amasja: Jeg er ikke profet og hører ikke til noe profetlag. Jeg er gjeter og dyrker morbærfiken. Men Herren tok meg bort fra saueflokken, og Herren sa til meg: «Gå og vær profet for Israel, mitt folk!»

I min preken i dag (nå er jeg nemlig tilbake i Norge/Bergen igjen og har vanlig menighetstjeneste) snakker jeg om at Gud kaller oss alle til tjeneste for seg og at dette kallet noen ganger kan være vanskelig å utføre, slik Amos eksempel viser – han ble jaget ut av landet. Jeg regner med å legge ut deler av min preken her om noen timer.

Tekstene for dagens messe kan leses her:

14. søndag i det alminnelige kirkeår

Dagens evangelietekst:

Siden gikk Jesus derfra og kom til sitt hjemsted, og disiplene fulgte ham. Da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Alle som hørte ham, var helt overveldet og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og har vi ikke søstrene hans blant oss?» Og de ble forarget og avviste ham. Men Jesus sa til dem: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på sitt hjemsted, blant slektninger og i sitt hjem.» Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, han bare la hendene på noen få syke og helbredet dem. Og han undret seg over deres vantro. Så drog han omkring til landsbyene og lærte folket. (Markus 6)

Les alle tekstene herog bønnene/antifonene:

OPPDATERING:
Dette var siste søndagen vi var i Italia; vi deltok i søndagsmessen i en kirke som (svært passende) lå like ved et badested en halv time sørøst for Rimini.

13. søndag i det alminnelige kirkeår

For det er ikke Gud som har skapt døden, og han gleder seg ikke over de levendes undergang. Gud skapte alle ting for at de skulle vare ved, de skapende krefter i verden tjener livet, det er ingen dødelig gift i dem. Nei, døden er ikke konge på jorden, for rettferdigheten er udødelig. Men Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det. (Visdommen 1)

Da en av synagogeforstanderne, som hette Jairus, fikk se Jesus, kastet han seg ned for hans føtter og bønnfalt ham: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne, så blir hun frisk og får leve.» (Markus 5)

Som vi ser i dette utdraget fra 1. lesning og evangeliet i dagens messe, er det Guds makt også over liv og død som står i sentrum i dagens messetekster. Noen ganger ser også kristne i praksis bort fra at det evige liv er vel så viktig som dette jordiske liv; da blir vår kristentro ganske så feilfokusert og forvirret. Noen ganger klarer vi ikke å tro særlig sterkt verken på dette eller andre av Guds løfter; da vil vi ha nytte av å igjen minnes om at både vårt liv og vår død fullt og helt er i Guds hånd.

(Muligens feirer mange menigheter i Norge i dag festen for Peter og Paulus. Her nede fra Italia er jeg noe usikker på om det gjøres i dag eller om de ble gjort for en uke siden. I Italia feirer vi de to apostelfyrstene på selve dagen, 29. juni.)

Les alle tekstene her og bønnene/antifonene:

Festen for apostlene Peter & Paulus

I Italia er 29. juni en helligdag/fridag siden det er festdag for de to apostlene Peter og Paulus, som kalles apostelfyrstene, og er viktige for katolikker over hele verden – men som likevel ikke feires så grundig som her i Italia alle steder. I Norge har vi (få) katolikker i mange år flyttet festen til nærmeste søndag, siden man vil at så mange som mulig skal få delta i feiring – og 29/6 altså ikke er fridag.

Hvorfor er apostlene Peter og Paulus, så viktige for Italia? Fordi de begge led martyrdøden i Roma. I mine økumeniske studer i vår har dette punktet blitt nevnt utallige ganger og spesielt i samtalene med den ortodokse kirke har dette poenget gitt paven (Peters etterfølger) og byen Roma et godt argument.

Tekstene for dagen er følgende, og nevner både Paulus’ og Peters vitnesbyrd:

Min kjære Timoteus, selv er jeg alt i ferd med å ofres, og tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, vært trofast. Og nå ligger rettferdighetens seierskrans ferdig til meg; den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dag . (2. Timoteus 4)

Jesus spurte sine disipler: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier Johannes Døperen, noen Elija, andre Jeremia eller en av profetene.» «Men dere,» spurte han da: «hvem sier dere at jeg er?» Da tok Simon Peter ordet, og svarte: «Du er Messias, Sønn av den levende Gud.» Og Jesus svarte ham: «Salig er du, Simon Bar-Jona! Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene. Og jeg sier deg, at du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold. (Matteus 16)

Les alle tekstene her og bønnene/antifonene:

Festen for Johannes døperens fødsel

For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. … Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud.

Vi har nettopp feiret St. Hans / Jonsok, men det er sikkert ikke alle som har tenkt på Johannes døperen i den forbindelse. Festdagen for hans fødsel er 24. juni, og kvelden før festen er da typisk starten på den store feiring, akkurat som julaften. Johannes var en av de aller mest kjente helgener i det katolske Norge – sammen med Per (Peter), Pål (Paulus) og Mari (Maria)- slik at både Jon (Jonsvaka=Jonsok) og Hans (St. Hans) var forkortelser av hans navn.

Johannes døperen er en av de veldig få helgener vi feirer fødselsdagen til – siden har er så viktig, og siden hans fødsel er så nært knyttet til Jesu fødsel. Hans oppgave, som kommer aller tydeligst til uttrykk i advent hvert år, var å foreberede mennesker til å ta imot Jesus. Og slik er han også viktig i vår egen tid.

Les alle tekstene til denne dagen og bønnene/antifonene.

Jesu Hjertefest

Soldatene kom til Jesus, og så at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, så også dere skal tro. Dette skjedde for at det skriftordet skulle gå i oppfyllelse: Ikke et ben skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret. (Deler av dagens evangelium, Johannes 19,31-37.)

I dag feirer Kirken høytiden for Jesu Hjerte, og i denne tradisjonen/fromheten forstås hjertet som et symbol på Kristi kjærlighet til menneskene. Denne fromhetstradisjonen (om vi kan kalle den det) var vel aller mest kjent og populær i Kirken mellom 1850 og 1950, f.eks. hadde også norske katolske kirker lenge store Jesu-hjerte statuer. Bildet her er fra St. Paul kirke i Bergen, der denne store statuen stod til høyre for koret frem til kirken ble «modernisert» på 70-tallet.

Les mer om Jesu Hjertefesten her:

Festen for Kristi legeme og blod

… Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: «Ta dette! Dette er mitt legeme.» Og han tok en kalk, takket, gav dem, og de drakk alle av den. Og han sa: «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny i Guds rike.» Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Slik lyder Herrens ord.

Slik hører vi i avslutningn av evangeliet i dag om selve innstiftingen av nattverden, og verset rett før evangeliet ble lest lyder slik Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i all evighet.

I Norge feirer vi festen for Kristi legeme og blod denne søndagen, en uke etter festen for Den Hellige Treenighet. Egentlig var festdagen nå på torsdag, men mange land (også Italia) flytter den til neste søndag. Les mer om denne festen på de katolske hjemmesidene.

Hver søndag/fest har også en bønn som mer en de andre bønnene viser dagens hovedtema, det er kirke-/kollektbønnen. I dag lyder den slik: Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder med Faderen i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

Les alle tekstene og alle bønnene/antifonene til denne søndagen, på mine hjemmesider.

Den treenige Gud

I dag feirer kirke festen for Den hellige treenighet, og om dette sentrale kristne lærepunktet sier katekismen bl.a. i artikkel 422 og 424:

«Men da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, og fra sin fødsel av selv underkastet loven, for å løskjøpe dem som levde bundet av loven, ja, for å gi oss en plass som sønner» (Gal 4, 4-5). Dette er «evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn» (Mark 1, 1): Gud har gjestet sitt folk.492 Han har oppfylt løftene til Abraham og hans ætt.493 Han har gjort det over all forventning: Han sendte sin «elskede Sønn» (Mark 1, 11).

Drevet av Den Hellige Ånds nåde og dratt av Faderen tror og bekjenner vi om Jesus: «Du er Messias, Sønn av den levende Gud» (Matt 16, 16). Det er på denne troens klippe, den tro den hellige Peter bekjente, at Kristus har bygget sin Kirke.

Les mer i Den katolske kirkes katekisme om Kristus/ Treenigheten her:

Pinsefesten

Sett fra ett perspektiv viser pinsefesten, som vi feirer i dag, at vi mennesker/ vi kristne fortsatt har mye å lære, både teoretisk, men aller mest praktisk. Slik lyder kollektbønnen/ åpningsbønnen i dagens messe:

Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

Og evangeliet, fra Johannes 15, sier det samme:

Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme. Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

17. mai i Roma

Jeg skriver nå dagen før DAGEN, dagen før 17. mai. I år skal vi feire i utlandet, og det gjør (i alle fall for meg) dagen litt viktigere.

Det er tradisjon i Roma at dagen bl.a. feires med messe ved Olavsalteret i kirken San Carlo al Corso. Les mer om denne kirken og dette alteret her, samt det biskop Gran skriver.

Også i år er det messe ved dette alteret, 17. mai kl 12.45, og vår nye biskop Bernt Eidsvig har tatt turen ned for å feire messen. Han har bedt meg om å holde prekenen, og siden jeg syns en slike type preken er ekstra vanskelig har jeg forberedt meg ekstra godt og skrevet fullt manuskript. Min preken kan leses her.

Den gode hyrdes søndag

I dag ligger vekten (igjen) på Jesu selvoppofrende kjærlighet. Slik elsker han oss, og slik gir han også oss et eksempel som vi skal prøve å etterleve i vårt møte med andre mennesker (ikke lett).

Siden jeg er i Roma og studerer, hold jeg ingen preken i dag, men koncelebrerte i en skandinavisk messe i Birgitta-søstrenes kirke. Men den tiden kommer snart igjen, og da er utfordringen å si noe nytt om en slik slik kjent tekst, og noe som virkelig kan hjelpe menensker i deres daglige liv.

Fra Johannes 10, 11 – 18
Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. … Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Jeg gir mitt liv for sauene. … Faderen elsker meg fordi jeg gir mitt liv for siden å ta det tilbake. Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen. Dette er det oppdrag jeg har fått av min Far.

Emmaus-søndagen

Denne søndagen hadde vi første hellige kommunion i St. Paul menighet (for barn i 3. klasse) og teksten var om emmausvandrerne som hadde kjent igjen Jesus da han brøt brødet, og så løp tilbake til Jerusalem sent om kvelden for å fortelle de andre disiplene om hva de hadde opplevd.

Teksten handlet mye om nattverden – hvordan vi gjenkjenner Kristus når vi mottar hans legeme og blod, og passet derfor godt til barna som den dagen for aller første gang skulle motta dette hellige sakrament.

Slik lyder teksten fra Lukas 24
(Emmausvandrerne) brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon.» Selv fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod Jesus midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»

Skroll til toppen