Teologi

Messens hovedstruktur – Innledning

Liturgi, Teologi /

Jeg nevnte for et par dager siden et foredrag fra fjerde Fota Liturgical Conference; Prof. Manfred Hauke holdt foredraget “The “Basic Structure“ (Grundgestalt) of the Eucharistic Celebration According to Joseph Ratzinger”. Foredraget kan i sin helhet leses her.

Jeg siterer litt fra starten av foredraget, der dr. Hauke presenterer ganske tydelig hovedspørsmålet han vil ta opp; er messen et offer eller et måltid, og hvordan er det eventuelt begge deler:

The discussion concerning the “basic structure” of the Holy Mass has been concentrated up to now primarily in the German-speaking countries. We find a certain foreshadowing of the debate already in a controversy in the years before the First World War: Franz Seraph Renz (1884-1916), in a substantial monograph on the history of the Eucharistic sacrifice, proposed the thesis that the Eucharistic sacrifice, in its essence, is a meal (1902). As Ratzinger does not refer to the controversy that sprang from this suggestion (especially in the years 1906-1910) or to its connection with a certain condemned proposition in the decree of Pope Pius X, “Lamentabili”, against Modernism (1907), we mention it here only briefly.

The “tendency towards an increasing importance of the meal aspect of the Holy Mass” begins with the Augsburg theologian Franz Seraph Renz. Renz “confused the nature of the sacrificial act with the purpose of union with God” and states that: “the Eucharistic worship is essentially a meal with a sacrificial character”. The ideas here described would be reelaborated by a student of Renz, Franz Sales Wieland (1877-1957), according to whom before Irenaeus the Eucharistic celebration was understood as a meal. Only after Irenaeus did the thankgiving sacrifice [Danksagungsopfer] become a presentation/offering sacrifice [Darbringungsopfer]. Wieland was challenged by the Innsbruck dogmatic and fudamental theologian Emil Dorsch SJ (1867-1934). The relevant works of Wieland were put on the Index because they were seen to be connected to proposition 49 of the anti-Modernist decree of Pius X, “Lamentabili” (1907): “When the Christian supper gradually assumed the nature of a liturgical action those who customarily presided over the supper acquired the sacerdotal character”.

Et katolsk tidsskrift kritiserer messens syndsbekjennelse

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Tidsskriftet er «The Tablet», som utgis i England. Jeg abonnerte selv på det en gang (bare ett år, tror jeg, 1995) og utover 90-tallet leste jeg det også av og til – men jeg husker ikke at det var så liberalt den gangen. I forbindelse med den nye engelske oversettelsen av messen, latterliggjør de syndsbekjennelsen – ganske sjokkerende.

Det er verd å merke seg at syndbekjennelsen som latterliggjøres, er den vanlige som brukes i den nye messen alle steder; det eneste nye er at man på engelsk nå skal si «ved min skyld» tre ganger – slik det alltid har vært på latin. Jeg kjenner ikke til at verken barn eller voksne i Norge har problem med syndsbekjennelsen, men for noen (liberalere) blir veklegginga på vår synd og skyld mer enn de kan klare. Les selv hva The Tablet skriver:

At Mass we have cards in the pews so we can follow the revised translation of the Mass. The options for different parts are there. This week our parish priest used the homily to speak about it. When he read out the words of the Confiteor, with the changes in bold, he was greeted with gales of laughter and even he had to smile.

I confess to almighty God
and to you, my brothers and sisters,
that I have greatly sinned
in my thoughts and in my words,
in what I have done and in what I have failed to do,
[All strike their breast]
through my fault, through my fault,
through my most grievous fault;

No-one today in their right mind – unless perhaps they have just murdered someone – is going to harp on about «my fault, my fault, my own most grievous fault» while beating their breast, especially if they are reflecting on ordinary everyday thoughts or words that most Mass-goers might be expected to have. The picture the words give of breast-beating illiterate peasants with cloth caps and mud-clotted boots is like something out of Monty Python. …

Father Z. skriver om dette, og har fått en drøss av kommentarer – bl.a. én som sier: «But remember: it is less about the translation than the problem of accepting the Church’s teaching about sin.»

Corpus Christi – Bolsena/Orvieto i Umbria – året 1263

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Jeg er så heldig at jeg har besøkt svært mange byer i Italia, og hvert år i forb. med Corpus Christi (egentlig i går, men hos oss og mange steder iverden feires dagen kommende søndag) tenker jeg på turen jeg hadde for litt over fem år siden til Orvieto, en flott, gammel by i Ubria, nesten midt mellom Roma og Firenze. Det tar bare litt over en time med toget fra Roma, før man går fra jernbanen opp til den gamle byen. (Eller tar banen opp – avstanden er litt kortere enn å gå opp til Fløien i Bergen, og banen nesten lik Fløibanen.) Byen er bl.a. kjent for sin fantastiske domkirke, som vi kan se på bildene under.

Før denne turen visste jeg ikke at Orvieto har noe å gjøre med festen katolikker kaller Kristi legeme og blods fest eller Corpus Christi – les om det eukaristiske underet i Bolsena/Orvieto HER og HER (pdf-filer) – og som vi feirer i Norge i morgen (men som mange steder fortsatt feires torsdag denne uka). Mer om dette kan vi lese på katolsk.no:

“I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.

Urban IV var så imponert over miraklet i Bolsena at han året etter i bullen Transiturus, som ble utstedt i noe forskjellige former den 11. august og 8. september 1264, foreskrev Kristi Legemsfest (Corpus Christi), 60 dager etter påske, for hele Kirken. Bullen var full av glødende lovprisninger til Det hellige Sakrament. Men på grunn av pavens død i oktober samme år, ble beslutningen først gjennomført under Avignon-paven Klemens V i 1311.”


Har MF forvitret? – rektor forsvarer seg

Generelt, Teologi /

I Vårt Land i dag hadde MFs rektor; Vidar Haanes, et grundig leserinnlegg der han forsvarer det som er skjedd på «huset» de siste 30-40 år. På nettsidene har VL et utdrag av dette innlegget, som kan leses her. På nettet gjengis hele avslutningen av Haanes’ innlegg:


«Har da MF forvitret, som Espen Ottosen hevder? Sigurd Odland hevdet det samme da han forlot MF i 1915, likeledes Carl Fr. Wisløff i 1975. Skyldes det utviklingen på MF at Den norske kirke er delt i synet på homofilt samliv og at et flertall av bispekollegiet har endret syn? Ble ikke alle disse biskopene utdannet på MF i en tid da institusjonen var en høyborg for konservativ teologi (Espen Ottesen), og brødrene Aalen og Carl Fr. Wisløff var høyborgens voktere?

Mer enn noen gang tidligere i MFs historie legges det til rette for åndelig vekst og modning i studietiden, gjennom gudstjenesteliv, åndelig veiledning, retreat og jevnlige samtaler med studentene i de kirkelige profesjonsutdannelsene. Jeg er overbevist om at det viktigste MF kan gjøre for kirken i dag er å utdanne prester som ikke bare fremfører offisielle standpunkter, men som har lært å arbeide teologisk med de bibelske tekstene som norm, som kjenner kirkens historie og kan lære av den, og som kan tolke og formidle det kristne budskap til mennesker i vår egen tid til tro og etterfølgelse.»

Svaret er vel heller (sett fra katolsk synsvinkel) at MF ikke har noen mulighet til å stå imot en langsiktig liberaliserende utvikling innen Den norske kirke. Denne kirken har ikke noe læreembede som kan sørge for at man holder fast den apostoliske tro, så hva skal da kunne korrigere de ulike vitenskapelige resultater man kommer til og trender som dominerer akademia?

I Den katolske Kirke står læren fast, og Kirkens biskoper har myndighet til å sørge for at denne læren blir fulgt innenfor Kirkens mange institusjoner og læresteder. Men også når systemet slik er i orden (og det er det ikke innenfor de protestantiske kirkene, de var en viktig grunn til at jeg ble katolikk i 1994), er det likevel ofte en utfordring og en kamp å sørge for at alle følger Kirkens offisielle lære og avgjørelser – det har de siste 40 års katolsk historie vist ganske tydelig.

Nokså ny, katolsk, teologisk blogg

Data/blogg, Katolsk, Teologi /

Flere katolske teologer har gått sammen om å skrive en teologi-blogg: http://newtheologicalmovement.blogspot.com/, som jeg har sett på en del de siste 5-6 dagene. De skriver under pseudonymer, og forklarer også hvorfor de gjør det. De har bl.a. en interessant side med mange spørsmål og svar (av Reginaldus) på teologiske spørsmål.

Sist helg skrev de følgende om konfirmasjonen i forb. første lesning den søndagen fra Acta 8:

After having been baptized by St. Philip (the deacon, not the apostle), the Christians of Samaria still had need of the full outpouring of the Holy Spirit which is given through the sacrament of confirmation. To this end, it was fitting that the apostles in Jerusalem sent Sts. Peter and John (apostles) to bestow the Holy Spirit through the laying on of hands.

In this event, we see both that confirmation is a sacrament distinct from baptism and that it is most necessary in the life of the Church and of the individual believer. It will be fitting for us to reflect upon this sacrament, since this liturgical season is the time most commonly set aside for the administration of confirmation in dioceses throughout the Latin Church.

Recognizing that St. Luke tells us that the Samarian disciples had not yet fully received the Holy Spirit, since they had only been baptized and had not been confirmed; we are led to the following question: How necessary is the sacrament of confirmation? …

Enda mer om MF og homofilt samliv

Teologi /

Det var ganske forutsigbart at dekanus ved Teologisk Fakultet i Oslo, Trygve Wyller, er glad for en større åpning for homofilt samliv på MF – som Vårt Land melder i dag. Wyller forventer også (eller håper, vil jeg tro) at MF skal gjøre et formelt vedtak om at de åpner for homofilt samliv. Men her er jeg ganske enig med MFs rektor, som sier at det er ikke slik ting fungerer. Lærerrådet ved MF gjør jo ingen vedtak av den typen, og det gjør man heller ikke på TF – for det er ikke slik vitenskapelige høyskoler fungerer.

Men samtidig møter retor Haanes seg selv nesten i døra; for om MF blir bedt (av kirke eller stat) om å avgi en uttalelse om dette temaet, da vil de jo likevel avgi en offisiell uttalelse om det. Noen utdrag fra dagens VL under:

… Det er veldig positivt, både for Den norske kirke, for de homofile og for norsk kristendom, at flere ansatte på MF enn før forstår at spørsmålet om homofilt samliv kan besvares med et ja innenfor rammen av kristen tro, sier Wyller.

Han sier at han nå regner med at «de ansvarlige organene ved MF fatter vedtak om det samme». En gallup er ikke forpliktende for institusjonen og ikke det samme som en uttalelse fra lærerrådet. Dette blir for alvor betydningsfullt dersom lærerrådet også sier ja til homofilt samliv. Jeg ser med forventning fram til at dette skal komme til uttrykk i forskjellige dokumenter, og at MFs ledelse, styre og forstanderskap slutter seg til det, sier dekanen. …

…. MF-rektor Vidar L. Haanes stiller seg uforstående til Trygve Wyllers ønske om at de ansvarlige organene ved MF nå må «fatte vedtak» i samsvar med Vårt Lands undersøkelse.

Wyller må i så fall si noe om hva han mener med «vedtak». Når fatter TFs styringsorganer prinsipielle vedtak på standpunkter om teologiske standpunkter? spør Haanes. … Wyller vet like godt som oss at vi er en akademisk institusjon. MF fatter ikke lærevedtak.

Har ikke MF gjort det tidligere?
Jo, lærerrådet avga læreuttalelser og vi gir fremdeles høringsuttalelser i konkrete saker. Men det er slutt på den tiden at vi kommer med uttalelser på eget initiativ i konkrete spørsmål, sier Vidar L. Haanes.

MFs rektor uttaler seg temmelig uklart

Teologi /

Jeg syns MFs rektor Vidar Haanes uttrykker seg uklart og ganske underlig – i alle fall slik Vårt Land siterer ham i lørdagens avis. Legg merke til at Haanes her uttaler seg om en generalsekretær i en av Den norske kirkes største frivillige organisasjoner, en mann som tidligere selv ogaså satt i MFs forstanderskap:

MF-rektor Vidar Haanes: Kjøde forstår ikke
Rolf Kjødes uttalelser viser at han verken forstår eller respekterer hvordan en vitenskapelig høgskole fungerer. Det er ikke min oppgave som rektor å beordre hva ansatte skal mene i bestemte spørsmål. Når noen, stiller spørsmål ved om jan-Olav Henriksen kan være ansatt ved MF er det min oppgave som rektor å forsvare hans plass og akademiske frihet ved MF, sier MF-rektor Vidar L. Haanes om Normisjon-general Rolf Kjødes uttalelser.

… Har MF et gigantproblem?
Nei. MF har et godt og bredt studietilbud og en god, kirkelig forankring. Vi legger stor vekt på en teologi som er forankret i bibel og bekjennelse for våre prestestudenter. jeg ser ikke at det er et problem at MFs lærere ikke går i takt i alle spørsmål.

(om forholdet til Universitetets teologiske fakultet) … MF er i sine grunnregler forankret i skrift og bekjennelse. Dessuten har vi en tett kontakt med det aktive menighetsliv i Den norske kirke. For oss er nok en kirkelig teologisk profil mer avgjørende enn for TF, svarer Vidar Leif Haanes.

Det virker på den ene side som om MFs rektor sier at 1) MF er en god, vitenskapelig høyskole – som selvsagt har forskningsfrihet og publikasjonsfrihet. Men på den annen side 2) er MF også «forankret i skrift og bekjennelse». Men hva skal dette siste bety? På hvilken måte begrenser dette den helt frie, vitenskapelig forskning? For gamle Mf-venner, er det i alle fall underlig at det ikke skal få noen betydning for forståelse av et av de viktigste etiske spørsmål i vår tid; ekteskap, familieliv og seksualitet.

Professor Oftestad ikke overrasket over MFs utvikling

Teologi /

I avisa Dagen skriver man også om Vårt Lands artikler om synet på homofilt samliv på Menighetsfakultetet, delvis refererer de VLs artikler, dervis har de selv intervjuet personer. De har bl.a. intervjuet professor Bernt Oftestad, som har vært på MF i 40 år (jeg møtte ham som ganske ung lærer da jeg begynte der i 1975). Oftestad er på ingen måte overrasket:

MF-professor Bernt T. Oftestad er på sin side overhodet ikke overrasket over utviklingen i holdninger blant lærerstaben ved fakultetet han selv har vært tilknyttet siden 1970-tallet. Han mener de som nå uttaler seg i hoderystende vendinger, «må ha snorket i timen».

De har rett og slett ikke skjønt at dette har sammenheng med den hermeneutikken (teksttolkningen, red. anm..) man la seg på da fakultetet vedtok å støtte ordinasjon av kvinnelige prester på 1970-tallet, sier han.
Oftestad mener også at denne utviklingen er en konsekvens av at Menighetsfakultetet knyttet seg institusjonelt til biskopene og kirkelige organer i Den norske kirke når det gjaldt presteutdannelsen. Da denne ordningen ble etablert på 1990-tallet, ble det eksplisitt utttrykt fra fakultetes side, gjennom lærerrådet, at man ville stille seg nøytral til biskopers eventuelle læreavvik.

Allerede da var det klart at noen av biskopene hadde et homopositivt standpunkt. Den kirkelige posisjon som fakultetet inntok før årtusenskiftet, gjorde at fakultetet ville måtte reflektere den teologiske utviklingen i Den norske kirke, sier han.

Oftestad selv var ingen teologisk aktør i striden rundt Henriksen for ti år siden, da han i år 2000 var blitt fratatt sitt professorat i kirkehistorie grunnet sin konversjon til Den katolske kirke.

Trist utvikling på Menighetsfakultetet

Teologi /

Man kan nok se små tegn til at utviklinga ville gå den veien allerede da jeg var student på MF – 1975-82 – i alle fall syntes jeg det, jeg var på flere områder (spesielt bibelsynet) ikke så fornøyd med mine lærere – men nå er det blitt ganske tydelig at MF har fått et moderne/liberalt syn på ekteskap og homofilt samliv.

I går skrev Vårt Land om dette:

Homoliberal boom på presteskole
For ti år siden ble en MF-lærer fjernet fra etikkundervisning fordi han var homoliberal. Nå er nær halvparten på MF enige med ham. 47,5 prosent av lærerne og stipendiatene ved Det teologiske menighetsfakultet (MF) mener at kristen etikk åpner for at mennesker av samme kjønn kan ha sex. Det viser en ny undersøkelse Vårt Land har gjennomført blant ansatte ved fakultetet. …

… MF-rektor Vidar Haanes sier han er «litt overrasket» over det høye antallet som sier ja til homofilt samliv ved Menighetsfakultetet. … Rektoren legger til at utviklingen også gjenspeiler den endringen i teologisk oppfatning som man ser ellers i kirken.

Hva står MF for i dette spørsmålet?
MF har ikke et offisielt syn i dette spørsmålet. Men det betyr ikke at vi er livssynsnøytrale. Grunnreglene forankrer MF i Den hellige skrift og den evangelisk-lutherske bekjennelse og vi forutsetter lojalitet, særlig knyttet til kirkelig utdanning. Samtidig har våre ansatte akademisk frihet og underviser i en rekke forskjellige disipliner der fagkompetansen er det viktigste. …

Og i dag skriver Vårt Land:

Homosyn ved MF gigantisk problem for kirken. – Vår sterke uro for utviklingen er blitt bekreftet, sier Normisjon-general Rolf Kjøde. Problemet med liberal etikk ved MF viser seg å være langt større enn jeg hadde forestilt meg. Hvis tallene Vårt Land la fram i går er representative, er det veldig alvorlig for MF og et gigantisk problem for norsk kirkeliv, sier Rolf Kjøde. …

(Han sier også) … For meg er det en ny vinkling fra MF. Tidligere tegnet lærerrådet profilen, og alle deres uttalelser i saken har vært entydige. Nå har MF fått ny ledelsesstruktur, og det er sagt at rektor tegner profilen. Midt i det som nå avdekkes om endrede holdninger i lærerstaben, har rektor likevel sjansen til å markere fakultetets tradisjonelle ståsted som offisiell profil. Det er dypt beklagelig at han ikke ønsker å gjøre det, men bøyer av for lærepluralismen.

Den katolske Kirke kommer ikke til å følge etter MF, det er helt klart, og samarbeidet med MF på enkelte områder vil nå bli noe mer anstrengt fra vår side – regner jeg med.

«Liturgien må igjen fokusere på Gud»

Liturgi, Teologi /

Dette sa kardinal Raymond Burke onsdag 11. mai i et foredarg på «the Dominican House of Studies» i Washington D.C. Hele foredraget kan sees i videoen (lenger nede), og i en oppsummering av foredraget (her) leser vi bl.a.:

Cardinal Burke says liturgy must shift focus away from self and back to God

Cardinal Raymond L. Burke delivered a lecture on what he calls a nearly 50-year trend of self-centered liturgy last week at the Thomistic Institute in Washington, D.C.

“In the time since the Second Vatican Ecumenical Council, but certainly not because of the teaching of the council, there has been exaggerated attention on the human aspect of the sacred liturgy,” said the high ranking Vatican official in his May 11 address.

Cardinal Burke acknowledged upfront that the topic could seem redundant because the liturgy is, by its very essence, God-given and God-directed.

“Is not the Church by its very nature divine? That is, called into being and sustained in being by God, and therefore centered in God. Are not the Church herself and her worship by definition directed toward God?” he asked.

But, the American cardinal said, in the last 50 years undue attention has been given to the “human aspect of the sacred liturgy, which has overlooked the essence of the sacred liturgy as the encounter of God with us by means of sacramental signs. That is, as the direct action of the glorious Christ in the Church, to give to us the grace of the Holy Spirit.”

The over-emphasis on the human dimension, said Cardinal Burke, has raised the need to discuss this important topic. Cardinal Burke drew on Old and New Testament scripture passages to demonstrate that God is the first and last object of worship in liturgy. …

Se og hør hele foredraget i videoen under:

Cardinal Raymond Leo Burke from Province of Saint Joseph on Vimeo.

Noen tradisjonalister ønsker ikke å tolke Vatikankonsilet sammen med resten av Kirkens tradisjon

Katolsk, Teologi /

Jeg leste lørdag formiddag både artikkelen av prof. Mattei (som jeg skrev om her) og en artikkel der dominikaneren P. Giovanni Cavalcoli svarer på en kristisk artikkel fra David Werling i The Remnant. Enkelte tradisjonalister har en tendens (mer enn en tendens) til å tolke Vatikankonsilet i verst mulig lys, for så å forkaste det. De ser ikke ut til å ville lytte til bl.a. pave Benedikt, som vil tolke konsilet i lys av Kirkens tradisjon. (Igjen vil jeg anbefale nettstedet www.chiesa, der kan man lære mye.)

Etter en diskusjon om analog tenkning, og Aristoteles og Descartes, skriver P. Cavalcoli:

Analogical thought makes it possible to understand how a concept, while still remaining identical to itself, can however at the same time develop, progress, explicate and clarify itself. … Thus the doctrines of Vatican II must not be viewed as a disowning or rupture with the previous magisterium, but as a confirmation and explication of them. In other words, with Vatican II we know better those same truths of faith that we knew before.

Without a doubt, this thesis must be demonstrated, because in effect it is not always so evident. But as Catholics, supposing that matters of faith are at issue, we can suppose a priori that the Council cannot teach us something that is false or contrary to what the Church taught before, because this would suppose that Christ deceived us when he promised the apostles that the Holy Spirit would lead the Church to the fullness of truth, and said moreover: «Heaven and earth will pass away, but my words will not pass away.»

As for the practical-pastoral dispositions, however, we should not be surprised if, with the Council, the Church offers us a direction that contrasts with the directives of the precouncil. Here, at times, change is not only possible, it is necessary. What would we say if the Church, as happened in the Middle Ages, ordered us to confess only to the priest of our own parish? Here we do not face the problem: what magisterium to obey, the medieval one or that of today. It is clear that we must obey that of today.

Moreover, in this field the Church can even err: it can abandon attitudes that should be kept, or introduce laws that the test of experience shows to be harmful. In this case, efforts must be made either to restore what has been abandoned, or to correct mistaken decisions.

But in the field of dogma, where notions are immutable, all of that means nothing. The only progress that can and must be made does not lie in replacing concepts, but in deepening them, … And with that, I begin my response to the second point. I read further in «The Remnant»:

«Arzillo completely misses the point of the traditionalist argument. Traditionalists aren’t being disobedient to the Church’s Magisterium, especially when it comes to the issues of ecumenism and religious freedom. Traditionalists are simply pointing out the fact that the Church’s Magisterium has contradicted itself. …

What nonetheless seems to me should be taken into serious consideration in what «The Remnant» writes is effectively the fact that the language of the Council is not always clear, lending itself to contrary interpretations, even of a modernistic kind, which the modernists are now exploiting as if the Council agreed with them, while it is they who are falsifying the doctrines of the Council to their advantage.

On the other hand, it is important to follow the interpretations of the Council made by the subsequent magisterium, considering also the doctrinal condemnations issued by the congregation for the doctrine of the faith, condemnations that are generally aimed against false interpretations of the Council.

Moreover, a good guide for understanding the real meaning of the conciliar doctrines in continuity with the previous ones is the Catechism of the Catholic Church. And it is also very useful to follow the discourses of the pope, in which the tendency to present the Council in continuity with Tradition is evident. …

Finally, for a model of theology that demonstrates the possibility of continuity between Vatican II and the previous magisterium, allow me to direct you to the Czech Dominican priest, the servant of God Tomas Tyn (1950-1990), of whose cause of beatification I am the vice postulator. Fr. Tomas Tyn was proud of his traditionalism, but he lived it in full communion with the Church of the postcouncil. ….

Jeg har tatt med ca 1/4 av artikkelen her – les gjerne hele artikkelen.

En historisk forståelse av Vatikankonsilet og andre konsiler

Katolsk, Teologi /

Professor Roberto de Mattei (som jeg nevnte her) likte ikke kritikken han fikk for sin bok om Vatikankonsilet – «Il Concilio Vaticano II. Una storia mai scritta» – og har svart ganske grundig på kritikken her. (Nettstedet www.chiesa har ofte svært interessante artikler.)

Han begynner med å skrive at han ville ha foretrukket å bli vurdert av fagteologer eller -historikere, men det har han ikke blitt i denne omgang – dessuten er han blitt kritisert ut fra et ideologisk ståsted og ikke et faglig. Overskrifta på hans innlegger er at «konsilene kan også ta feil», og han bruker så en del tid på å vurdere hvordan Vatikankonsilet og andre konsiler kan og bør vurderes historisk. Her er et utdrag av hans artikkel:

The criticism of Marchetto and Introvigne seems to have a single purpose: to close off preemptively that debate which Benedict XVI has opened with an invitation to develop it. […]

I believe, on the contrary, that Vatican Council II can be discussed on the historical level in a way no different from how Church historians have always done.

Addressing them in 1889, Leo XIII wrote that «those who study it must never lose sight of the fact that it contains an ensemble of dogmatic elements that are imposed upon faith, and that no one can call into question […]. …

… The Church is indefectible, and yet, in its human part, it can commit errors and these errors, these sufferings, can be provoked, Leo XIII says, by its children and even by its ministers. But this takes nothing away from the greatness and indefectibilty of the Church. The Church, Leo XIII said, opening the Vatican archives to scholars, is not afraid of the truth. …

… My book is born from a profound love of the Church, of its magisterium and of its institutions, «in primis» of the papacy. And my love for the papacy wants to be so great as not to stop with the current pope, Benedict XVI, to whom I feel deeply bound, but seeks behind the man the institution that he represents. It is a love that wants to embrace with this pope all of the popes in their historical and intellectual continuity, because for a Catholic the pope is not a man, he is a bimillennial institution; it is not that individual pope, but it is the papacy, it is the uninterrupted series of the vicars of Christ, from Saint Peter to the reigning pontiff.

So then, there is no better way to express one’s attachment to the pope and to the Church than to serve, in all areas, the truth, because there does not exist any truth, historical, scientific, political, philosophical, that could ever be wielded against the Church.

And so we must not be afraid to tell the truth about Vatican Council II, the twenty-first in the history of the Church. I emphasize this word, twenty-first. Vatican Council II was neither the first nor the last Council of the Church’s history: it was a point, it was a moment of the history of the Church.

In the history of the Church, there have been twenty-one Councils that are held as ecumenical today. Some of these are unforgettable: the first, the Council of Nicaea, which defined our «Credo,» then the Council of Trent, Vatican Council I. Other Councils are forgotten today, which does not mean that they were not authentic Councils, supreme expressions of the Church’s magisterium.

But a Council enters into history through the documents that it has produced. In the XVI century there were two Councils: Lateran Council V (1512-1517) and the Council of Trent. The only dogmatic definition of the fifth Lateran Council was that according to which the individual human soul is immortal; the Lateran was under certain aspects a failed Council: …

… No Council, not even Trent or Vatican I, and much less Vatican II, is above Tradition. Benedict XVI affirms that the documents of Vatican Council II must be interpreted in their continuity with the Tradition of the Church. Tradition is not an event, it is not a part, it is the whole. Tradition is like Sacred Scripture: a source of Revelation, with the divine assistance of the Holy Spirit. …

… I have been criticized for overlooking the documents of the Council or for interpreting them in a vein of discontinuity with the Tradition of the Church. Neither the first nor the second statement is true. The interpretation of the documents of the Council is not up to me, nor to any aspiring interpreter of the Council, but it is up to the magisterium of the Church, and to the magisterium I adhere. What I present are the facts, what I reconstruct is the historical context in which those documents came to light. …

… Vatican Council II, let’s not forget, was not a dogmatic Council, but pastoral, which does not mean that it was devoid of magisterium, but its magisterium can be considered definitive and infallible only when it proposes again and explicates, as it often does, truths already defined by the ordinary and extraordinary magisterium of the Church.

The problem that interests me, however, is not the discussion of the texts of the Council; I leave this exegesis to the theologians, and first of all to the pope. The problem that interests me, as a member of the Church, is to understand the historical roots of the crisis that we are going through. Remote roots, because the crisis we are going through is plurisecular, but also close, because the current crisis goes back, even before 1968, to the time of Vatican Council II, which is not necessarily the 16 documents that concluded it, but the words, the actions, the omissions during and after the Council of the conciliar fathers, and, on the other side, the parallel magisterium, above all that of the media, which flanked the authentic magisterium of the pope and the bishops. …

… There is no tempest, however well-publicized or ferocious, that may frighten us, because the Church is always standing through the storms: heresies, scandals, revolutions have not shaken it or halted its march through history.

Katolsk biskop i Australia må gå av

Katolsk, Teologi /

Det har vært en hel del uro rundt en katolsk biskop som er bedt av Vatikanet/ pave Bendikt om å gå av 67 år gammel – han har selv sagt at han er blitt bedt om å slutte. Noen liker ikke dette, men Christopher Pearson i avisa The Australian forstår det ganske godt (pga det biskopen har gjort og fordi prosessen har tatt minst fem år), og skriver:

… The bishop in question was the outgoing Bishop of Toowoomba, William Morris. He is one of three men who have been relieved of their dioceses by the Vatican in the past few months.

The others were the bishops of Pointe-Noire in Congo-Brazzaville and Orvieto-Todi in Italy. But while they were removed for financial mismanagement in one case and misbehaviour in the other, Morris’s ouster was on doctrinal grounds.

Bishops are in some respects akin to sovereigns in their dioceses and, while it has the authority to remove them, the Holy See is usually very slow to do so, preferring discreet solutions such as early retirement.

The three forced departures in seven months have no precedent in recent years and suggest an increasing preparedness to intervene on the part of the Pope and his new prefect for the Congregation of Bishops, Cardinal Marc Ouellet. The previous prefect, Cardinal Giovanni Battista Re, was an uber-liberal.

The Catholic archbishop of Brisbane, John Bathersby, who will be retiring in 11 weeks, professed himself at a loss to understand the decision. He told the ABC: » I just wish it hadn’t happened and I don’t know why it happened and I would very much like to know.»

Perhaps I can enlighten him: Morris issued an Advent pastoral letter in 2006 that canvassed various options to make up for the lack of priestly vocations in his diocese.

Some were uncontroversial. Others, including the ordination of married or single women and recognising the validity of Anglican, Lutheran and Uniting Church clergy, were heretical.

He has since then maintained what he likes to call a dialogue on these non-options. …

Father Z. skriver også (naturlig nok) om dette.

Protestanters misforståelse av katolsk tro

Teologi, Økumenikk /

Tidligere i dag ble det skrevet en kommentar her på bloggen om protetstanter som misfostår katolsk tro – vårt syn på helgener i dette tilfellet. I kommentaren kan vi lese: » .. det skulle ikke lenger være mulig for en fagteolog å komme med slike utsagn som Teigen gjør. Så når han gjør det, må det være mot bedre vitende tenker jeg, og jeg tror jeg skjønner hvorfor.»

Jeg tor nok likevel denne mannen og andre protetanter uttaler seg ærlig nok, når de skriver hva de tror vi katolikker lærer. Men at de etter så mange år, og så mange forsøk på å forklare, fortsatt kan klare å misforstå så fullstendig – ja, det kan ikke jeg heller svare på. I juli i fjor stod det en reportasje i Vårt Land som fullstendig blandet sammen syndstilgivelse og avlat. Jeg skrev da et leserinnlegg til Vårt Land (les det her). Og etter at mitt innlegg stod på trykk, fikk jeg noen henvendelser fra folk som var litt opprørt; trodde vi katolikker fortsatt på avlat?

Jeg skal under ta med (helt anonymisert) litt av en privat debatt jeg hadde etter dette VL-innlegget mitt. Han som skriver er på min alder, har minst mellomfag i kristendom og har i flere år vært ansatt i kristne organisasjoner som forkynner o.l. (Jeg må innrømme at jeg dessverre svarte litt irritert på noen av disse anklagene, fordi ikke riktig klarte å tro at noen kunne misforstå så grundig.)

For meg verkar læra om avlat som brot på 1.bud. Eg forstår det som står om katolsk syn som om Gud rår for himmel og helvete, men skriftefedre og avdøde helgenar rår for skjærselden på vegne av Gud.

Eg kan ikkje sjå at livet har 3 utganger. Det står at eins gjerningar vert prøvd som gjennom eld, men derifrå å lage eiga lære om denne prøven og dessutan kunne «forhandle» med hjelp av botsøvingar om at andre sine gjerningar (Maria og helgenar) skal dekke over følgene av eigne synder. ….

Det er då ikkje merkeleg at det går rykter om at det er så mange katolikkar som ber til helgenar. For meg er dette rein avgudsdyrking og brot på 1. bud. Det er den treenige Gud me skal tilbe og han åleine. Det finst ingen annan mellommann enn Jesus åleine! Å be til avdøde menneske verkar på meg som totalt heidensk avgudsdyrking. Viss Gud åleine ikkje rår for skjærselden, korleis kan han då rå for himmel eller helvete? Skal ein be til ein død mellommann som skal påverke Jesus slik at hans soning også gjeld ei fullstendig soning som røvaren på korset vart tildelt?? …

Eg har lese henvisningane som du viste til. Der står det om katolsk syn, men inga bibelsk grunngjeving for det som etter mitt syn leder menneske bort frå Jesus åleine som frelsar og som sonar for all synd.

Jesu frelsesverk er så fullkome at det er INGENTING som helgenar og andre kan gjere i tillegg. Eg kjenner heller ikkje til noka skriftord om at menneske sine gode gjerningar gjer opp for andre sine. Viss dei gjer opp for andre sine synder, var det altså ikkje nok det som Jesus gjorde!

Denne draumen om å gjere noko sjølv for å kome lettare gjennom skjærselden, er den eldgamle tanken om at kvar må gjere opp sjølv. Ein har berre forflytta saka til skjærselden i staden for himmelen. Kyrkja har likefullt fullmakt gjennom pave og skriftefedre til å gje pålegg om gjerningar og pengegåver m.v. i dag som før. Dette vert gjerningskristendom og ikkje nåden åleine!.

Dette at andre (avdøde) sine gjerningar kan gjere bot på mine gjerningar som eg har gjort no, vil eg gjerne at du finn fram i skrifta for meg. Eg finn det ikkje godtgjort i dei skriva du viser til. Tvert om finn eg til og med forsvar for Mariadyrking! Kva er skriftgrunnlaget for slikt? …

Pave Benedikt om misjon blant jøder

Katolsk, Paven, Teologi /

Vårt Land har i dag også et interessant oppslag om pave Benedikts syn på jødene og deres omvendelse. Overskrifta (se over) er nokså ubalansert, men så begynner selve artikkelen slik: «Pave Benedikt sier at Israel er i Guds hender. «Kirken må ikke bekymre seg for omvendelse av jødene, men vente på tiden som er fastsatt av Gud.» Denne formuleringen av Benedikt XVI i andre bind av boken Jesus fra Nasaret vekker internasjonal oppsikt. Jeg tror utsagnet må forstås i lys av kirkens forhold til jøder ned gjennom historien, sier Rolf G. Heitinann, generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon.»

Rolf Gunnar Heitmann (min venn fra tidlig 80-tall) sier flere fornuftige ting om dette:

Heitmann leder selv en organisasjon som har som mål å få jøder til å tro at Jesus var Messias. Han tolker pavens siste uttalelser om kristen misjon blant jøder som en bekreftelse på det Den katolske kirke vedtok under 2. Vatikankonsil på 60-tallet, nemlig at jødene ikke kan lastes kollektivt for prosessen mot Jesus.

Vi må også huske på at israelsmisjon er noe annet i dag enn tidligere. Å komme til tro på Kristus er ikke det samme som å gi slipp på sin jødiske identitet. Tvert imot: Den kristne tro er jødisk, framholder Heitmann. ….

… Heitmann tror ikke paven nå forfekter det syn at det jødiske folk blir frelst «uavhengig av evangeliet». En slik utvikling vil være svært overraskende, sier Heitmann. Han merker seg at paven understreker Israels spesielle plass i frelseshistorien.

Hvordan tror du pavens uttalelser vil bli oppfattet?

Jeg tror de kan slå begge veier. Noen vil ta det til inntekt for sitt negative syn på israelsniLisjon, men det kan også åpne for en konstruktiv debatt om kirkens jødiske røtter og hva det vil si å være jøde og kristen i dag. En slik debatt hilser jeg mer enn velkommen.

Vårt Lands artikkel viser også til en artikkel av John Allen i Natinal catholic Reporter – en artikkel jeg ser mer på her.

«Er ikke den pavelige ufeilbarhet noe alt for overmenneskelig og mirakuløst til at vi kan tro på den?»

Gamle tekster, Teologi /

Se del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er femte og siste paragraf:

§ 5. – Er ikke den pavelige ufeilbarhet, selv med de innskrenkninger som Vatikankonsilet nevner, noe alt for overmenneskelig og mirakuløst til at vi kan tro på den?

Den pavelige ufeilbarhet gjør ikke paven til en slags gud, således som en del protestanter synes å tro. Han vedblir å være et svakt menneske som ved ydmyk tro må frelse sin sjel. Hans avgjørelser er like bindende for ham som for oss. Før han avgjør noe ex cathedra, er hans sikkerhet ikke større enn de øvrige teologers, og etter avgjørelsen kan han, like så litt som noen annen, gjenkalle den. I utøvelsen av sitt embete må han også stadig rette seg etter Kirkens tidligere lære og de tidligere pavers avgjørelser. Dessuten er han i sin samvittighet forpliktet til ikke å avgjøre noe uten et forutgående grundig studium, som ofte vil kreve at han rådspør andre teologer. Angående samarbeidet mellom hodet og lemmene i Kirken har vi talt i forrige avsnitt.

Når vi kristne tror at Gud inspirerte profetene og de bibelske forfattere både i den Gamle og den Nye Pakt, hvorfor skulle det da være alt for overnaturlig at Gud bevarer Kirkens overhode mot villfarelser. Ufeilbarhet betyr – som vi tidligere har sett – mindre enn inspirasjon. – ja, i og for seg er den mindre overnaturlig enn den guddommelige makt som Gud ledsager sakramentforvaltningen med. En som ved dåpens sakrament gjør et menneske til Guds barn, gjør noe mer vidunderlig enn paven når han uttaler en definisjon.

Ifølge Bibelen må vi også tro på Kirkens ufeilbarhet. «Aldri skal helvetes porter (= løgnens makter) tå makt over den» (Matt. 16, 18). På grunn av sin ufeilbarhet kalles Kirken «sannhetens søyle og grunnvoll» (1 Tim. 3, 15). Den skal «alle dager inntil verdens ende» forkynne hele Jesu lære uforfalsket (Matt. 28, 18-20; Joh. 14,16. 26; 16, 13). Kirken er den «sterke stad» (Es. 26, 1), «en trygg bolig, et telt som ikke flyttes, hvis peler aldri vil opprykkes og av hvis snorer ingen blir sønderrevet» (Es. 33, 20). «Intet våpen som dannes mot den, skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med den (= hver vranglære), skal den få domfelt» (Es. 54, 17). «Den skal ikke rokkes» (Salme 46, 6; 48, 9). Gud har gjort dens portstenger faste» (Salme 147, 13). Kirken må være ufeilbar, fordi «folkeferd skal vandre til dens lys» (Es. 60, 3). Kristus vil at det i hans Kirke skal herske «enhet i troen» (Ef. 4, 5. 13; Joh. 10, 16; 17, 21-23; Luk. 11, 17) ved at alle har sikkerhet om den samme lære.

Men, når vi må tro på Kirkens ufeilbarhet, hvorfor skal det da være vanskelig å tro på pavens ufeilbarhet, som er et av de midler Jesus bruker for å gjøre Kirken ufeilbar? Pavens ufeilbarhet er et privilegium Gud gir ham for Kirkens skyld. Han gjør klippen fast for å gjøre bygningen fast; Han veileder hyrden for å veilede hjorden. «Pavens ufeilbarhet er den ufeilbarhet Kristus har villet utruste sin Kirke med» – som Vatikankonsilet sier i sin definisjon. For oss kristne, som tror at Gud vil gi oss sikkerhet om sin åpenbaring, måtte intet være lettere enn å tro på et ufeilbart kirkelig læreembete. Det er fordi Gud vil gjøre oss ufeilbare at Han gjør paven ufeilbar. Paven er derfor ikke ufeilbar som privat person. Han har ingen garanti for at han ikke personlig kan ha en feilaktig oppfatning om ett eller annet punkt i dogmatikken. Hans ufeilbarhet hindrer ham bare i å fremsette en feilaktig anskuelse ex cathedra, dvs. som troslære for hele Kirken.

For å være ufeilbar trenger paven altså på en måte Kirken, for så vidt han som overhode må henvende seg til Kirken. Han er hyrden, som for ikke selv å miste den rette vei må gå foran hjorden. Han er hodet, som nok står over legemet, men dog selv bare kan leve som et organ for legemet. Bare som vår tjener er paven ufeilbar. ….

«Dogmet om pavens ufeilbarhet hemmer hverken den personlige tenkning eller teologisk vitenskap»

Gamle tekster, Teologi /

Her er del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er fjerde paragraf:

§ 4. – Dogmet om pavens ufeilbarhet hemmer hverken den personlige tenkning eller fremskrittet av den teologiske vitenskap.

Mange protestanter har prinsipielt imot læren om den pavelige ufeilbarhet, fordi de mener at den dreper den personlige tenkning. Typisk for den oppfatning er en anmeldelse (i «Stavangeren» 1936) av en bok «De søkte de gamle stier» (en samling vitnesbyrd av fjorten norske konvertitter Sigrid Undset, Lars Eskeland, osv. – som svarer på spørsmålet hvorfor de ble katolikker). [Utgitt av pastor Håkon Bergwitz, hos Aschehoug, Oslo 1936.] Meget riktig sier anmelderen at «den katolske Kirkes autoritet og uforanderlighet har tiltalt dem». Men så forsøker han å avsvekke deres vitnesbyrd ved den overfladiske bemerkning at «trangen til å overta meninger som er ferdiglaget av andre, er sterk hos nåtidens trette mennesker». Med andre ord, den katolske Kirke skal være en institusjon for «trette» mennesker, som ikke gidder å tenke selv.

En slik prinsipiell forkastelse av autoritetstroen er ukristelig og uverdig for et menneske som vil tenke selv. Også Kristus og apostlene preket dogmer («ferdiglagede meninger»). «Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale …. Hva jeg taler, det taler jeg således som Faderen har sagt meg» (Joh. 12, 49-50). Apostlene tillot ikke de første kristne å tro hva de ville, eller å legge sine egne meninger i Bibelen. De påla dem en bestemt «lærdomsform» (Rom. 6, 17), bestemte dogmer om Kristi person, om nattverden, om dåpen, osv. På samme måte ville Jesus inntil verdens ende» forkynne sin bestemte lære («alt det Han har sagt») gjennom et levende læreembete (Matt. 28, 20; Joh. 14,16. 26).

All den spott med «ferdiglagede meninger» finner sin dypeste årsak i et vantro sinnelag, som forakter «troens lydighet» (Rom. 1, 5). Å ville tro på Guds ord, men samtidig kreve rett til å legge sin egen mening i det, er ingen tro. Troens dyd består nettopp i å underkaste sin mening, dvs. å tro på et levende, ufeilbart læreembete, som forkynner dogmer.

Isteden for å betrakte et ufeilbart læreembete som noe fornedrende og en hindring for vår åndsfrihet, må vi heller se i det en velgjerning av Guds godhet, som vil gi oss et sikkert middel til å kjenne sannheten, for at «sannheten skal frigjøre» oss (Joh. 8, 32). Vi trenger sikkerhet i troen, for at troen kan være en kraft som behersker hele vårt vesen og liv. l spørsmål som vedrører vår evige salighet, kan vi ikke nøye oss med hypoteser. Religiøs tvil er – som erfaringen viser – det religiøse livs død.

Den katolske Kirke gir oss sikkerhet og fred i troen. Og dette er dens beste anbefaling. Kristus er jo kommet for at vi skal ha «hvile» og «fred i troen» (Matt. 11, 28-29; Joh. 14, 27; Rom. 15, 13). Men av dette følger ikke at troen på et ufeilbart læreembete bare passer for mennesker som ikke gidder å tenke selv. En sådan påstand er bespottelig når man betrakter det omfattende teologiske studium som alltid har vært drevet i den katolske Kirke. Menn som Augustin, Hieronymus, Thomas av Aquino og de mange andre store teologer både i oldtiden, middelalderen og nåtiden har aldri følt pavedømmet som en hindring for sin forskning. En interessant kjensgjerning er at siden Vatikankonsilet har den teologiske vitenskap, istedenfor å gå tilbake, hatt en blomstringstid. Også lekapostolatet har tatt et stort oppsving. Betydelige teologiske forfattere er i den senere tid oppstått blant legfolket i hele den katolske verden.

Både for å bli katolsk og for stadig dypere å trenge inn i Kirkens lære kreves det en alvorlig søking. Intet kirkesamfunn respekterer menneskets personlige tenkning mer enn den katolske Kirke. …

van der Burg: «Aldri har noen pave definert en vranglære»

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nettopp gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er tredje paragraf:

§ 3. – Aldri har noen pave definert en vranglære.

Enhver tenkelig innvending ut fra dogmenes historie mot pavens ufeilbarhet har grundig vært undersøkt under Vatikankonsilet både av de tilstedeværende biskoper og andre teologer verden over. En beundringsverdig fast holdning har pavene i alle århundrer inntatt mot de mange kjetterier som stadig søkte å overvelde Kirken.

Som eksempler på at enkelte paver har vært utro mot Kirkens lære, nevnes ofte pave Liberius (352-366) og pave Honorius (625-638).

Pave Liberius beskyldes for at han under sin landflyktighet i Berea har undertegnet et ariansk dokument. Til dette svares:

1. Den trosformel som det påstås han skal ha godkjent, var ifølge Sozomenus’ beskrivelse (H. E. 4,15) den såkalte tredje formel av Sirmium, som keiser Konstantius i samme år da Liberius ble frigitt (358), hadde latt oppstille. Denne formel fortier visstnok ordet»hornoousios» (av samme vesen), men inneholder i og for seg ikke noe kjettersk, Sozornenus beretter at arianerne ba paven om å gi avkall på ordet «homoousios» på grunn av den sabellianske mening (den samme person) som noen lett kunne legge i det. Det var derfor på ingen måte pavens mening å fornekte den nikenske lære om Guds Sønns vesensenhet med Faderen.

2. Det finnes alvorlige beviser for at Liberius ikke har undertegnet noe, og at hele historien om pavens ettergivenhet er bygget på et falsk rykte (og falske brev) som arianerne hadde utbredt for å gi det utseende av at paven var på deres side.. Theodoretus av Kyrus, Sokrates og Sulpitius Severus sier i sin kirkehistorie (hvor de også behandler pave Liberius’ liv) intet om noen undertegning av et forelagt dokument, noe som vi kunne vente de sikkert ville ha fortalt om.

3. Theodoretus av Kyrus (H. E. 2,17) og Sokrates (H. E. 2, 37) beretter at Liberius etter sin landflyktighet med stor glede ble mottatt av romerne, mens disse hadde vært så forbitret mot motpaven Felix, fordi denne, skjønt han hadde holdt seg strengt til den nicenske formel, dog hadde hatt forbindelse med dem som forkastet den. Pave Anastasius I (399-401) som var en av Liberius’ nærmeste etterfølgere, roser ham for hans troskap mot den nikenske trosbekjennelse. Alt dette er uforståelig dersom han noen gang skulle ha undertegnet et kjettersk dokument.

4. Om Liberius har undertegnet noe i sin landflyktighet, dreiet det seg i hvert tilfelle ikke om en definisjon ex cathedra, dvs. om en lære som han gjorde forpliktende for hele Kirken. Etter at Liberius var vendt tilbake til den pavelige Stol, har han alltid med ubøyelig mot forsvart «homoousios». Da keiser Konstantius et år etterpå (359) under trussel med landsforvisning krevet av biskopene undertegnelse av en kompromissformel, som skulle forene katolikkene med arianerne, var det alene han og få andre som nektet.

Det kjetteri pave Honorius blir anklaget for, består i at han rådet patriark Sergius av Konstantinopel til å la være å tale om flere viljer i Kristus, mens vi dog ifølge den kristne lære om Kristi to naturer må anta at Han foruten en guddommelig også har en menneskelig vilje.

Imidlertid er det helt uberettiget av den grunn å betrakte pave Honorius som en kjetter. …

«Dogmet om pavens ufeilbarhet er ikke noen ny lære.»

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er begynnelsen av andre paragraf:

§ 2. – Dogmet om pavens ufeilbarhet er ikke noen ny lære.

Valikankonsilets definisjon av pavens ufeilbarhet var like så litt en ny lære som de dogmer som er blitt definert på alle de tidligere kirkemøter (f. eks. dogmet om Kristi guddom på kirkemøtet i Nikea; dogmet om Kristi persons enhet på kirkemøtet i Efesus; dogmet om Kristi dobbelte natur på kirkemøtet i Kalkedon; dogmet om vesensforandringen av brød og vin til Kristi legeme og blod i Alterets Sakrament på kirkemøtet i Lateran; osv.). Kirkeforsamlingen har bare presisert en lære som alltid har vært inneholdt i den kristelige tradisjon. «Vi altså – således heter det i innledningen til definisjonen – idet vi trofast holder oss til den tradisjon som er mottatt helt fra kristendommens begynnelse av» osv. (Sessio IV, Cap. 4). Gang på gang henvises i aktstykkene til vitnesbyrd fra overleveringen.

Dogmet om pavens ufeilbarhet fremgår klart av den hellige Skrift (se tidligere), og er fra oldtiden av blitt anerkjent i Kirkens praksis. Den romerske Stol ble alltid betraktet som fundament for den kirkelige enhet. Dens lære var normen for alle menigheter. Biskopene visste at de for å bevare sitt samband med Kirken måtte være forenet med den romerske biskop, og fra alle kanter av verden henvendte de seg til ham for å høre hans dom. De vranglærere som den romerske Stol utelukket fra Kirken, ble av hele Kirken betraktet som ekskommunisert.

Kirkefedrene omtaler den romerske biskops læremyndighet med uttrykk som er ensbetydende med ufeilbar. Ignatius hilser Romerkirken som forstanderinne for kjærlighetssamfunnet», idet den er «opplyst i kraft av Guds vilje, oppfylt med Guds nåde uten å vakle, ren for enhver fremmed farve». «Med den romerske Kirke – skriver Ireneus – må alle troende på alle steder stemme overens». «Til denne kan ingen villfarelse få adgang» (Cyprian). Gjennom de romerske biskoper kan vi alltid bevise hva der er sant og sikkert» (Epifanius). «I denne ene Stol må enheten bevares av alle» (Optatus). «Den vandrer uklanderlig» (Gregor av Nazianz). «Den romerske Kirke bevarer apostlenes trosbekjennelse uforfalsket» (Ambrosius). «Hos Peters Stol alene blir fedrenes arv bevart uforfalsket» (Hieronymus). «Denne er den klippe som helvetes hovmodige porter ikke kan beseire»; «Gud har lagt sannhetens lære i denne enhetens Stol»; Når derfor Rom uttaler seg, «er saken avgjort, og enhver tvil er tatt bort» (Augustin). Vi må «adspørre den høyeste lærer blant lærerne, den som styrer den romerske Kirke og eier den øverste makt med hensyn til trosforkynnelse» (Johannes Cassianus), «Denne allerhelligste Stol har bevart den apostoliske nåde uforfalsket» (Theodoretus). «Den salige Peter, som lever og har forsete i sin egen Stol, gir troens sannhet» (Peter Chrysologus). Den romerske Stol, «er kronet med lys som utgår fra dens apostels åsyn, og opplyser hele jorden med strålene fra dette lys» (Moses av Korena). «Hvis man vil høre sannheten, spør da først og fremst den apostoliske Stols biskop, hvis sanne lære står fast ved sannhetens dom og støttes ved autoritetens beskyttelse» (Ferrandus, diakon av Karthago, + 546, Ad Sever. I). «Etterfølgere på den hellige og første og ærverdige Stol er sunne i troen, ufeilbare ifølge Herrens ord» (Johannes, biskop av Jerusalem 572-592, Ep. ad abatem albanorum catholicum). «Den apostoliske Stol er den ubevegelige festning Gud har grunnlagt, troens lysende søyle» (Sergius, erkebiskop av Kyprus, i en skrivelse til pave Theodor l 642-649). Peter er i sine etterfølgere «religionens grunnlag»; «den som forkynner den hele ortodokse lære og tilintetgjør enhver kjettersk ondskap» (Sophronius, patriark av Jerusalem, + 638). «Rom er solen som alle ser hen til for derfra å motta den hellige tro; her er hele Kirkens fundament, det som etter Herrens ord helvetes porter ikke skulle få makt over; det har nøklen til den rettmessige tro og bekjennelse, og opplukker den sanne religion for enhver, som kommer til det, mens det derimot tillukker og stopper den spottende munn på all heresi».. .. «Den hellige romerske Stol må man rette seg etter for ikke å være, og ikke å kalles kjetter» (Maximus av Konstantinopel). Pavedømmet «er i sannhet den sanne tros uforstyrrede og uforfalskede kilde fra begynnelsen av, den faste og rolige havn for hele Kirken mot enhver storm av kjetteri»; «den høyeste lærestol, som Kristus har nedlagt troens nøkler i, og som helvetes porter, det er heretikernes munn, ennå ikke har fått makt over og heller ikke skal få makt over inntil dagenes ende» (Theodor Studeta).

Også middelalderens store teologer lærte uttrykkelig pavens ufei!barhet. Sml. Bernard av Clairveaux + 1153 (Ep. 190; ad Innoc. II de error. Abæl.); Thomas av Akvino + 1274; Bonaventura + 1274.

Av senere teologer kan nevnes: …

Skroll til toppen