Teologi

Messen som en offerhandling

Katolsk, Teologi /

Jeg har skrevet om at messen er et offer mange ganger tidligere, og her tar jeg med et stykke skrevet om dette temaet av Fr John Hunwicke – tidligere anglikansk prest, nå i Ordinariatet i England. Han skriver mye interessant på sin blogg – nesten noe nytt hver dag – og her er det han skrev for et par dager siden:

The central purpose of the Mass … even before the ‘Supper’ aspect … is sacrifice. Do you feel any little doubts lurking on the outskirts of your mind about this proposition?

Doubt 1: Why did S Paul call the Eucharist the Lord’s Supper (kyriakon deipnon)?

But deipnon, Supper, is, surprisingly to us, sacrificial language. In the Greco-Roman world, sacrifice was a communal activity. After the animal was killed and the prescribed portions sacrificially burned, the rest was cooked and eaten by the worshippers in a supper which was not just a sequel but was an integral part of the sacrificial ritual (what the Jews called a Communion Sacrifice). Many such invitations have come to light in the rubbish dumps of ancient Egypt, preserved by the dryness of the desert sand. … That is why so many excavated temple complexes have dining rooms and extensive kitchen areas attached to them; although sometimes the sacrificial banquet happened, like Christian Eucharist, in a private home (when this happened, the phrase in the papyri is en tei idiai oikiai). And it is one reason why S Paul is so concerned about his Corinthian converts partaking «in the tables of demons». To do so is to share in the pagan sacrifice. Look at I Cor 10:14-22 and note the parallelism the Saint draws between pagan sacificial banquets and the sacrificial banquet which is the Eucharist. Kyriakon deipnon certainly did not, as liberals like to assume, mean some informal sort of matey event («an expression of fellowship») or a plate in front of the television during Channel Four News.

Doubt 2: Did Jesus really have the Holy Sacrifice of the Mass and its sacrificial theology in mind when he sat at table with his disciples hours before his death?

Jacob Neusner powerfully argues that he did … [New Testament Studies 1989 pp287-290] Jacob Neusner? Who’s he? He’s a very distinguished and learned rabbi and academic expert on first century Judaism and Christian origins.

Oh yes? So why didn’t I hear about him when I was doing New Testament Studies? Because his researches often give strong support to the Catholic and Orthodox Faith from an academic, non-Christian, Jewish standpoint. Your mentors, careful men, naturally wanted to spare you such explosive material, and anyway they were far too busy teaching you about the Synoptic Problem, the Historical Jesus, the non-physical nature of the Resurrection, and the inauthenticity of most of S Paul’s letters.

But you can’t expect me to take seriously what a Jewish scholar thinks about Jesus. I don’t see why not. Pope Benedict did. In the first volume of his Jesus of Nazareth, the entire section on the Sermon on the Mount was indebted to an analysis by Neusner. And Neusner, in another brilliantly argued piece, shows that the reason why our Lord ‘cleansed’ the Temple on the first Palm Sunday was to denote the termination of the Jewish sacrificial system (particularly the offering of the tamid lamb, morning and evening, for the People; their Temple taxes, paid in Temple shekels acquired from the money-changers, went to provide the lambs) because he purposed, on Maundy Thursday, to replace it with his own sacrifice of the Eucharist: Table in place of Table, Sacrifice in place of Sacrifice.

Avisartikkel som blander sammen fraskilte og gjengifte

Katolsk, Teologi /

Det har de siste par årene vært en hel del diskusjon i Den katolske kirke om den tradisjonelle regelen som sier at katolikker som er gjengifte (som altså lever i endre/tredje etc ekteskap som kirken ikke kan godta) ikke kan motta kommunion og andre sakramenter i Kirken. Noen ønsker at slike katolikker (gjennom en vurderings- og modningsprosess) likevel skal kunne motta sakramentene, mens andre mener at den tradisjonelle disiplinen må opprettholdes.

Men det som i alle fall er sikkert, er at denne diskusjonen ikke handler om fraskilte (som ikke har giftet seg på nytt), som en norsk avis skrev for en ukes tid siden. Jeg skrev da et innlegg til avisen, men valgte å ikke offentliggjøre det, siden journalisten lovet å rette opp feilen. Så langt har jeg ikke sett noen korrigering, og i dag legger jeg innlegget mitt ut på bloggen – i revidert og anonymisert form.

Ganske mange feil i en artikkel om Den katolske kirke

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe det an når jeg nå ønsker å kommentere avisartikkelen «Avansert øvelse til de skiltes beste», for svært mye i artikkelen er feil. Og det verste er at skilte mennesker ved å lese artikkelen kanskje vil tro at de ikke kan motta kommunion/ nattverden i Den katolske kirke.

La meg først liste opp en kortversjon av feilene:
– det handler ikke om skilte katolikker, men om gjengifte
– dette handler ikke om å få erklært sitt første ekteskap ugyldig, der har Kirken regler man har fulgt i flere hundre år
– det handler ikke her om at synder kan tilgis, men om man fortsetter å leve i synd

Derimot er det riktig at pave Frans i denne saken handler nokså subtilt og uklart, og har latt være å si tydelig hva han selv mener.

Så litt mer om hvert av disse punktene:

For det første handler ikke denne saken om fraskilte katolikker i det hele tatt, den handler om (fraskilte og) gjengifte katolikker. Det handler om katolikker som lever i ekteskap nr 2 (eller 3 etc) som ikke har fått lov til å gifte seg i Kirken (fordi de har vært gift tidligere), men som altså er sivilt/ borgerlig gift. Men katolikker må alltid gifte seg med Kirkens velsignelse for at de skal kunne regnes som gifte, så hvis de bare er sivilt gift regnes deres forhold moralsk sett nesten som om de var samboere.

Fraskilte personer har ingen begrensninger mot å motta kommunion/ nattverd i Den katolske kirke. Riktignok er deres første ekteskap brutt, siden de har fått en sivil skilsmisse, og de regnes også som bundet til sin første ektefelle (og er ikke frie til å gifte seg på nytt), fordi ektepakten binder ektefellene til hverandre helt til døden skiller dem. Men de kan skrifte sine synder (inkl eventuelle synder i forb. med ekteskapsbruddet) og få tilgivelse, og slik siden motta nattverden og andre sakramenter. Hvis de lever alene og ikke inngår nye ekteskapslignende forhold, vil ikke deres skilsmisse være noe tema i Kirken.

Alle katolske bispedømmer har et Tribunal (en domstol) der katolikker kan ta sitt avsluttede ekteskap og be om å få dette erklært ugyldig/ få det «annullert». Dette er en ganske lang og tung prosess, men får man medhold der, kan man senere gifte seg i Kirken og deretter motta alle sakramenter uten begrensning. En slik ekteskapsvurdering i Tribunalet har Kirken hatt i svært lang tid, og den er selvsagt akseptert av alle. (For et års tid siden forenklet pave Frans denne prosessen noe, uten at det skapte noen kontroverser.)

Det diskusjonen i Den katolske kirke nå handler om, er katolikker som ikke ønsker å ta sitt ekteskap til Tribunalet, eller som har fått nei på sin forespørsel. Disse gifter seg likevel med en ny partner (sivilt, for de kan ikke få kirkelig vigsel). Konsekvensen har vært at de ikke kan motta kommunion (eller andre sakramenter) i Kirken, og bl.a. pave Johannes Paul presiserte dette ved flere anledninger. De skal riktignok mottas av prestene og i menigheten med all mulig vennlighet og omtanke.

Det er egentlig (logisk sett) ganske enkelt å forklare hvorfor det er slik. Man kan få tilgivelse når man angrer en synd og også gjør sitt beste for å ikke synde på nytt. Lever man i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne (eller også som samboer), gjør man derimot tydelig ikke sitt beste for å la være å synde igjen – for man fortsetter jo å ha sex med en person man ikke er lovformelig gift med. Derfor (sier denne logikken) kan man ikke motta syndstilgivelsen i skriftemålet og heller ikke andre sakramenter.

Noen syns dette er for strengt (og at det er utvilsomt ganske strengt) og ønsker å åpne opp litt. Ingen (biskoper) ønsker å åpne opp fullt og helt, slik at alle gjengifte skal kunne motta kommunion uten videre. Men noen ønsker å åpne for at man gjennom en prosess med en prest man kjenner, skal vurdere sitt eget liv moralsk, komme til større klarhet om sitt første ekteskap o.a. – og så skal denne prosessen kanskje åpne opp for at man igjen kan motta kommunion og de andre sakramentene.

Paven har skrevet nokså uklart om dette, faktisk er det en fotnote i hans lange dokument om saken som er det beste argumentet for en åpnere praksis. Flere syns han burde ha vært klarere. Noen bispekonferanser har uttalt seg litt tydeligere om at man gjennom en slik prosess igjen skal kunne motta kommunion; bl.a. går den tyske katolske bispekonferansen forholdsvis langt i denne retning, i Italia har biskopene vært mer restriktive og bare latt en veldig liten åpning for kommunion for gjengifte stå igjen, og noen biskoper har sagt at den tradisjonelle praksisen må opprettholdes. Denne praksisen har vært at hvis man lever i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne, og har et aktivt seksualliv, kan man ikke motta nattverden/ kommunion.

Det hadde vært fint om aviskommentaren hadde vist noe større forståelse for hva denne saken egentlig handler om.

p Oddvar Moi,
katolsk prest, Oslo

Fortsatt uklarhet rundt Amoris Lætitia

Katolsk, Teologi /

Tolkningen av dokumentet som oppsummerer de to bispesynodene om ekteskapet, Amoris Lætitia, og som ble offentliggjort for snart et år siden, fortsetter å skape (eller vise) uenighet, i januar ble det bl.a. kjent at (de to) biskopene på Malta skrev at «remarried people should receive Communion if they think they are at peace with God» . Les mer om dette her.

Nå skriver Sandro Magister at troskongregasjonens leder, kardinal Müller, har blitt intervjuet og tolket dokumentet svært mye mer restriktivt. Han sier bl.a.:

….. Q: Can there be a contradiction between doctrine and personal conscience?

A: No, that is impossible. For example, it cannot be said that there are circumstances according to which an act of adultery does not constitute a mortal sin. For Catholic doctrine, it is impossible for mortal sin to coexist with sanctifying grace. In order to overcome this absurd contradiction, Christ has instituted for the faithful the Sacrament of penance and reconciliation with God and with the Church.

Q: This is a question that is being extensively discussed with regard to the debate surrounding the post-synodal exhortation “Amoris Laetitia.”

A: “Amoris Laetitia” must clearly be interpreted in the light of the whole doctrine of the Church. […] I don’t like it, it is not right that so many bishops are interpreting “Amoris Laetitia” according to their way of understanding the pope’s teaching. This does not keep to the line of Catholic doctrine. The magisterium of the pope is interpreted only by him or through the congregation for the doctrine of the faith. The pope interprets the bishops, it is not the bishops who interpret the pope, this would constitute an inversion of the structure of the Catholic Church. To all these who are talking too much, I urge them to study first the doctrine [of the councils] on the papacy and the episcopate. The bishop, as teacher of the Word, must himself be the first to be well-formed so as not to fall into the risk of the blind leading the blind. […]

Q: The exhortation of Saint John Paul II, “Familiaris Consortio,” stipulates that divorced and remarried couples that cannot separate, in order to receive the sacraments must commit to live in continence. Is this requirement still valid?

A: Of course, it is not dispensable, because it is not only a positive law of John Paul II, but he expressed an essential element of Christian moral theology and the theology of the sacraments. The confusion on this point also concerns the failure to accept the encyclical “Veritatis Splendor,” with the clear doctrine of the “intrinsece malum.” […] For us marriage is the expression of participation in the unity between Christ the bridegroom and the Church his bride. This is not, as some said during the Synod, a simple vague analogy. No! This is the substance of the sacrament, and no power in heaven or on earth, neither an angel, nor the pope, nor a council, nor a law of the bishops, has the faculty to change it.

Q: How can one resolve the chaos that is being generated on account of the different interpretations that are given of this passage of Amoris Laetitia?

A: I urge everyone to reflect, studying the doctrine of the Church first, starting from the Word of God in Sacred Scripture, which is very clear on marriage. I would also advise not entering into any casuistry that can easily generate misunderstandings, above all that according to which if love dies, then the marriage bond is dead. These are sophistries: the Word of God is very clear and the Church does not accept the secularization of marriage. The task of priests and bishops is not that of creating confusion, but of bringing clarity. One cannot refer only to little passages present in “Amoris Laetitia,” but it has to be read as a whole, with the purpose of making the Gospel of marriage and the family more attractive for persons. It is not “Amoris Laetitia” that has provoked a confused interpretation, but some confused interpreters of it. All of us must understand and accept the doctrine of Christ and of his Church, and at the same time be ready to help others to understand it and put it into practice even in difficult situations. …..

Kjenner ikke igjen beskrivelsen av katolsk tro og praksis

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

Mandag denne uka var jeg til stede på følgende arrangement: Tarald Rasmussen og Helene Lund tar opp temaet «Anger og bot i Luthers teser». Oslo bispedømme og Oslo katolske bispedømme samarbeider om seks seminarkvelder på Litteraturhuset under overskriften «Luthers teser i vår tid?» Dette er den andre seminarkvelden.

Jeg sendte inn følgende spørsmål (det ble tilhørerne oppfordret til) etter det første foredraget: «Rasmussens beskrivelse av skriftemål, bot, syndstilgivelse, og avlat og skjærsild virker svært uklar for meg som katolikk. Det vil jeg gjerne ta opp i en replikk.» Men mitt spørsmål og ønske om oppklaring ble ikke tatt med i samtalen etter foredragene – og det var vel ikke å vente, siden arrangementet viste seg å være mye mindre siktet inn på teologisk presisjon enn jeg hadde regnet med.

Vårt Land hadde så (i dag) et referat av dette arrangementet (i papiravisa) der man bl.a. kan lese:

… Det var nettopp synet på den daglige bot som førte til Luthers konflikt med kirken, sa professor Tarald Rasmussen. — Luther individualiserte boten. Dette var det mest radikale, fordi presten ikke lenger fikk en sentral rolle, sa Rasmussen.

Kirkehistorikeren brukte sin innledning til å forklare hvordan man så på boten i Luthers samtid. Kirken praktiserte et botssakrament som alle måtte gjennom minst en gang i året. Det består av anger og bekjennelse overfor en prest som stiller spørsmål for å bevisstgjøre om synden og deretter tilsier syndenes forlatelse. Til slutt ilegger presten botsgjerninger, som ikke er en forutsetning for tilgivelsen, men skal gjøre godt igjen det man har gjort.

Avlaten kom inn som en mulighet for å kjøpe seg fri fra botsgjerninger, for eksempel å slippe å dra på en foreskreven pilegrimsreise. På Luthers tid var det utviklet videre til en praksis der man kunne kjøpe seg fri fra pinen i skjærsilden, altså for det som skulle skje etter døden.

… Vendepunktet for Luther knyttes ofte til hans såkalte reformatoriske oppdagelse da han leste i Romerbrevet og fikk en ny forståelse av Guds rettferdighet. Det er Luther selv som har beskrevet dette mange år senere — i 1545.

Men i forklaringen av tesene om avlaten som han skrev til sin skriftefar like etterpå, er det en ny forståelse av boten han omtaler. Han hadde fått åpenbart at ordet bot var et godt og positivt ord, og ikke et bittert og strengt ord, sa Rasmussen.

Det var nemlig boten som hadde fått munken Martin Luther til å møte veggen. Han hadde gått inn i augustinerordenen, som la spesielt vekt på boten, og særlig på det første leddet med anger og gransking av samvittigheten. Han opplevde at han aldri kom i mål. Det førte ham ut i fortvilelse, sa Rasmussen.

… Luther reagerte på avlaten fordi den tonet ned alvoret ved synden. Synd og nåde var noe som opptok både Luther og hans motstandere.

Men Luther forstår synden mer radikalt. Den lutherske tradisjon har derfor fått et preg av menneskets syndighet. Særlig har det kommet fram i salmetradisjonen og liturgien. Men det hører med en radikal forståelse av nåden. Frelsen kan ikke baseres på noe annet, sa Rasmussen.

Referatet er nokså korrekt slik jeg husker kvelden, og problemet med kvelden og dette referatet er at det ikke skaper noen klarhet (om hvorfor reformasjonen kom). Spesielt reagerte jeg på følge uklarheter:

Rasmussen snakket om fullkommen anger som Luther ikke klarte å tro at han fikk til – men en så grundig anger er heller ikke nødvendig for å få tilgivelse i skriftemålet (og Luthers skriftefar hadde i mange år bedt Luther om å ikke stille så strenge krav til seg selv). Det er utvilsomt slik at Den katolske kirke alltid har lært at syndenes forlatelse gis gratis, av nåde – men dette blir sjelden nevnt når protestanter presenterer årsakene til reformasjonen. Kirken lærer riktignok at det også er andre konsekvenser av våre synder, som vi må renses fra gjennom bot og gode gjerninger her på jorden, og i skjærsilden – men dette må aldri blandes sammen med selve syndstilgivelsen. Avlat handler egentlig (bare) om soning vår våre syndestraffer/-konsekvenser med tanke på renselsen i skjærsilden, og er en praksis som kirken «alltid» har hatt – mens det var noen korte perioder med salg av avlatsbrev som egentlig var problemet, og som konsilet i Trent stoppet for godt. Det er nok riktig at det mest radikale Luther gjorde var å forkaste apostlenes (og dermed biskopenes) myndig til å tilgi synder og til å lede Kirken, men nesten aldri (og heller ikke denne kvelden) gis det noen begrunnelse for et slikt nytt standpunkt.

Den katolske kirkes katekisme oppsummer ganske fint og tydelig Kirkens lære om skriftemål, bot og avlat, slik:

1485. Påskedags aften viste Herren Jesus seg for sine apostler og sa til dem: «Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20, 22-23).

1486. Tilgivelse for synder begått etter dåpen gis i et eget sakrament som kalles omvendelsens sakrament, skriftemålets sakrament, botssakramentet eller forsoningens sakrament.

1487. Den som synder, krenker Guds ære og kjærlighet, sin egen verdighet som menneske kalt til å være Guds barn, og det åndelige velvære i Kirken, hvor hver enkelt kristen skal være en levende sten.

1488. Sett med troens øyne finnes det ikke noe verre enn synd, og intet har verre følger for synderne selv, for Kirken og for hele verden.

1489. Det å vende tilbake til samfunnet med Gud etter å ha tapt det ved synd, er en tilskyndelse fra Guds nåde, Han som er full av miskunn og bryr seg om menneskenes frelse. Vi må be om denne kostelige gave både for oss selv og for våre medmennesker.

1490. Det å vende tilbake til Gud, det som kalles omvendelse og anger, innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, og det faste forsett ikke å synde mere i fremtiden. Omvendelsen angår altså både fortiden og fremtiden; den næres av håp og Guds miskunn.

1491. Botens sakrament utgjøres av tre handlinger fra den skriftendes side, og av prestens absolusjon. Skriftebarnets tre handlinger er følgende: anger, syndsbekjennelse eller å legge syndene frem for presten, og forsett om soning og godtgjørelse.

1492. Anger (også kalt ruelse) må skyldes årsaker som har med troen å gjøre. Dersom angeren springer ut av kjærlighet til Gud, kalles den «fullkommen»; skyldes den andre årsaker, kalles den «ufullkommen».

1493. Den som vil forlikes med Gud og med Kirken, må skrifte for presten alle de alvorlige synder han ennå ikke har bekjent, og som han husker etter nøye å ha ransaket sin samvittighet. Kirken anbefaler sterkt å skrifte mindre alvorlige (venielle) synder, uten at dette i seg selv er nødvendig.

1494. Skriftefaren foreslår for skriftebarnet måter for «godtgjørelse» eller «bot», for å gjenopprette den skade synden har forvoldt og for gjeninnføre de gode vaner en Kristi disippel skal kjennetegnes ved.

1495. Bare prester som har fått absolusjonsfullmakt fra den kirkelige myndighet, kan tilgi synder i Kristi navn.

1496. De åndelige virkninger av botens sakrament er følgende:

– forsoning med Gud. Ved den får pønitenten nåden tilbake;
– forsoning med Kirken;
– ettergivelse av den evige straff som dødssynd gjør hjemfallen til;
– ettergivelse, i det minste delvis, av den timelige straff som følger av synd;
– fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst;
– styrking av åndelig kraft til å stride kristnes strid.

1497. Full og individuell bekjennelse av alvorlige synder, etterfulgt av absolusjon, forblir den eneste ordentlige måte å forlikes med Gud og med Kirken på.

1498. Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd.

Takk til Øivind Benestad

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Sist uke tok Øivind Benestad ordet på Kirkemøtet (i Den norske kirke) og sa at han nå meldte seg ut av Den norske kirke, han forlot deretter møtet og lot sin plass stå tom resten av uka (litt dramatisk om ikke uventet). På Verdidebatt skriver han om sin begrunnelse:

Kirkemøtets flertall har i dag vedtatt en likekjønnet liturgi og lære for vigsel. Ekteskapet er blitt omdefinert i sin grunnstruktur. Den norske kirke har med dette endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Det er nå blitt offisiell kirkelære at kjønn er irrelevant i det kristne ekteskapet.

I kirkens teologi om familien er ikke lenger mor og far Guds ordning for barns unnfangelse, fødsel og oppvekst. Også «medmor» og «medfar» vil bli en del av kirkens lære. Som en naturlig følge av dette vil Den norske kirke på sikt måtte godta at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig og i tråd med Jesu liv og budskap. …

På Facebook skrev Dag Øivind Østereng (som forlot Den norske kirke i fjor sommer, og siden er blitt katolikk) bl.a. dette om Benestad:

Jeg har et sterkt behov for å takke Øivind Benestad her i all offentlighet for hans innsats for vårt kristne samfunn. Først i hans mangeårige politiske innsats mot ekteskapsloven av 2009 og videre hans kirkepolitiske kamp mot kjønnsnøytral liturgi for inngåelse av kirkelig vigsel. Øivind har målbåret sitt anliggende med Kristi sinnelag. Alltid mild og myndig. Han har ført utallige gode argumenter til torgs for alvoret i det å samfunnsmessig, men også nå kirkelig å demontere ekteskapet som guddommelig skaperordning mellom mann og kvinne. I dette har barneperspektivet vært hans dypeste anliggende. Han er møtt av en øredøvende taushet fra biskoper og andre aktører i kirkekampen. …

Jeg har fulgt Øivind i hans kamp og sett hvordan han har opptrådt i debatter, i media og i Kirkemøtet. Når Øivind har talt er det som om en dør går opp og lys slipper inn. Han har etterlatt seg en etterklang i rommet, slik den som taler sannhet gjør, når sannheten er fremmet i kjærlighet. …

Jeg slutter meg gjerne til denne takken for kampen som Øivind har kjempet i over 10 år. Jeg har fulgt ganske godt med på det han har gjort, siden vi kjente hverandre godt i studieårene – og jeg gjorde også en liten innsats på et av folkemøtene han arrangerte i 2008 mot den nye ekteskapsloven (se her og her)

Liturgy in the Twenty-First Century

Liturgi, Teologi /

Dette blir siste bok jeg får tid til å lese denne vinterferien (på Gran Canaria), i morgen reiser jeg tilbake til Oslo og mitt vanlige arbeid. Bokas fullstendige tittel er Liturgy in the Twenty-First Century, Contemporary Issues and Perspectives, og den er en samling av foredragene som ble holdt på konferansen Sacra Liturgia USA 2015 – amazon.co.uk beskriver den bl.a. slik:

Liturgy in the Twenty-First Century makes available the different perspectives on this from leading figures such as Raymond Leo Cardinal Burke, Archbishop Salvatore Cordileone, Abbot Philip Anderson, Father Thomas Kocik, Dom Alcuin Reid, and Dr Lauren Pristas.

Considering questions of liturgical catechetics, music, preaching, how young people relate to the liturgy, matters of formation and reform, etc., Liturgy in the Twenty-First Century is an essential resource for all clergy and religious and laity involved in liturgical ministry and formation. Bringing forth ‘new treasures as well as old,’ its contributors identify and address contemporary challenges and issues facing the task of realising the vision of Cardinal Sarah, Cardinal Ratzinger/Benedict XVI and the Second Vatican Council.

Konsilet i Trents erklæring om rettferdiggjørelsen

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

Når jeg nå leser en grundig framstilling av Martin Luthers liv og lære (se her) – og irriterer meg over at forfatteren uten videre ser ut til å være enig med Luther om at Den katolsk kirke på den tid stod for en gjerningskristendom (at man blir frelst av sine gjerninger) – oppdager jeg at det i dag er 470 år siden konsilet i Trent utga sitt viktige dekret om reffferidggjøreøsen. Der skriver konsilfedrene bl.a.:

THE COUNCIL OF TRENT
Session VI – Celebrated on the thirteenth day of January, 1547 under Pope Paul III
Decree Concerning Justification

CHAPTER VIII – HOW THE GRATUITOUS JUSTIFICATION OF THE SINNER BY FAITH IS TO BE UNDERSTOOD

But when the Apostle says that man is justified by faith and freely, these words are to be understood in that sense in which the uninterrupted unanimity of the Catholic Church has held and expressed them, namely, that we are therefore said to be justified by faith, because faith is the beginning of human salvation, the foundation and root of all justification, without which it is impossible to please God and to come to the fellowship of His sons; and we are therefore said to be justified gratuitously, because none of those things that precede justification, whether faith or works, merit the grace of justification.

For, if by grace, it is not now by works, otherwise, as the Apostle says, grace is no more grace.

CHAPTER IX – AGAINST THE VAIN CONFIDENCE OF HERETICS

But though it is necessary to believe that sins neither are remitted nor ever have been remitted except gratuitously by divine mercy for Christ’s sake, yet it must not be said that sins are forgiven or have been forgiven to anyone who boasts of his confidence and certainty of the remission of his sins, resting on that alone, though among heretics and schismatics this vain and ungodly confidence may be and in our troubled times indeed is found and preached with untiring fury against the Catholic Church. ….

For as no pious person ought to doubt the mercy of God, the merit of Christ and the virtue and efficacy of the sacraments, so each one, when he considers himself and his own weakness and indisposition, may have fear and apprehension concerning his own grace, since no one can know with the certainty of faith, which cannot be subject to error, that he has obtained the grace of God. …

Martin Luther – rebell i en brytningstid

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Jeg begynte i går å lese boka Martin Luther – rebell i en brytningstid, som nylig ble utgitt på Vårt Land forlag Forlaget skriver om boka bl.a.:

Martin Luther (1483–1546) har spilt en avgjørende rolle i brytningen mellom middelalder og moderne tid i Europas historie. Som ung munk utfordret han keiseren, kirken og paven, fordi han ønsket en forandring av kristendommen. Til tross for en voldsom kamp lyktes han ikke å reformere katolisismen. Resultatet ble et nytt kirkesamfunn og et omtegnet Europakart.

Som prest, forfatter og reformator svingte han pisken over sin samtid med et voldsomt arbeidsraseri. Han var en dyktig nettverksbygger og hadde et polemisk talent verden sjelden har sett maken til. Han oversatte egenhendig Bibelen fra perm til perm og skapte med protestantismen ikke bare en ny forståelse av kirke og kristendom, samfunn og familieliv, men også et nytt syn på mennesket.

Med et bredt perspektiv på samtiden og med dyp innlevelse skriver historiker Heinz Schilling om rebellen Martin Luther som en aktør i et storslått drama om religionens rolle i verden.

Så langt har jeg lest litt over 200 av de 600 sidene, og må si at jeg er ganske skuffet over Luther. For hans opprør virker i vår tid (og fra mitt perspektiv) ganske så misforstått; hans store oppdagelse var at vi blir frelst av nåde (men det har vel Kirken alltid visst), og hans protest mot Kirken og paven var jo av en slik art at ingen diskusjon egentlig var mulig (for han forkastet jo pavens og konsilenes autoritet ganske tidlig, og ville at hans lærepunktet skulle vurderes bare ut fra Bibelen – skulle man uten videre forkaste alt Kirke og kirkefedrene har lært i 1500 år ?), og så tidlig som 1520 begynner han å kalle paven antikrist og regner med at det er djevelen som virker gjennom paven og biskopene. Forafteren er også ganske så positiv til Luther og hans revolusjon, det overrasker meg litt.

På den annen side er det mye å lære fra denne boka; bl.a. at reformatorens navn skiftet fra Martin Luder via Martinus Eleutherius (den frie på gresk) til Martin Luther ca 1520.

Reformations: The Early Modern World, 1450-1650

Teologi /

Nå har jeg i seks hele dager lest boka Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire, og kommet til side 450 – og har da bare litt over 300 sider igjen, pluss nesten 150 sider noteapparat, bibiografi o.a. De siste 100 sidene har vært en svært grundig og interessant framstilling av den katolske motreformasjonen – jeg visste f.eks. ikke at Hl Carlo Borromeo to ganger ble forsøkt skutt/drept av sine motstandere, da han svært ivrig prøvde å reformere erkebispedømmet Milano rett etter konsilet i Trento.

Hos Amazon.co.uk kan man lese om denne boka, bl.a.:

A lively, expansive history of the Protestant and Catholic Reformations and the momentous changes they set in motion. This fast-paced survey of Western civilization’s transition from the Middle Ages to modernity brings that tumultuous period vividly to life. Carlos Eire, popular professor and gifted writer, chronicles the two-hundred-year era of the Renaissance and Reformation with particular attention to issues that persist as concerns in the present day.

Eire connects the Protestant and Catholic Reformations in new and profound ways, and he demonstrates convincingly that this crucial turning point in history not only affected people long gone, but continues to shape our world and define who we are today.

The book focuses on the vast changes that took place in Western civilization between 1450 and 1650, from Gutenberg’s printing press and the subsequent revolution in the spread of ideas to the close of the Thirty Years’ War. Eire devotes equal attention to the various Protestant traditions and churches as well as to Catholicism, skepticism, and secularism, and he takes into account the expansion of European culture and religion into other lands, particularly the Americas and Asia. He also underscores how changes in religion transformed the Western secular world. A book created with students and nonspecialists in mind, Reformations is an inspiring, provocative volume for any reader who is curious about the role of ideas and beliefs in history.

Fire kardinaler ber paven om klarhet

Katolsk, Paven, Teologi /

Danmark har en ganske interessant katolsk tidsskrift, Katolsk Orientering, og i siste nummer (Les det her, i pdf-format) skriver de på side 1 og 2 om usikkerheten mange føler etter de to bispesynodene i Roma om familien. Artikkelen åpner slik:

Klarhed udbedes

Fire fremtrædende kardinaler bad i september paven om klarhed over tvivlspunkter i Amoris Laetitia, men fik tilsyneladende ikke svar. Nu har de offentliggjort deres brev til paven

”Den hellige Fader har besluttet ikke at svare. Vi har opfattet denne suveræne afgørelse som en indbydelse til at fortsætte med overvejelser og diskussion, fredeligt og respektfuldt. Og derfor informerer vi hele Guds folk om vores initiativ og stiller samtlige dokumenter til disposition”.

Sådan skriver de fire kardinaler Raymond Burke, Walter Brandmüller, Carlo Caffarra og Joachim Meisner i en kommentar til en appel, der mandag den 14. november kunne læses på mange onlinemedier. Appellen blev oprindelig sendt til Vatikanet, der bekræftede modtagelsen den 19. september.

Kardinalerne skriver, at baggrunden for appellen er ”en dyb pastoral bekymring” over den ”usikkerhed” og ”forvirring”, som Amoris Laetitia har skabt blandt de troende. Videre står der i indledningen: ”Kirkens store tradition lærer os, at udvejen fra situationer som denne består i at henvende sig til Den hellige Fader og bede Den apostoliske Stol opklare den tvivl, som er årsagen til usikkerhed og forvirring”. Spørgsmålene beskæftiger sig med det kontroversielle ottende kapitel i dokumentet og især med spørgsmålet, om fraskilte gengifte kan modtage kommunionen. Dette spørgsmål har været diskuteret i månedsvis, og her har fronterne været trukket skarpt op.

Kardinal Kasper ser dokumentet som en bekræftelse af, at fraskilte gengifte i enkelttilfælde kan modtage kommunionen uden at være seksuelt afholdende. ”Der er åbninger der – det er helt klart” sagde han i april i Aachen kort efter, at Amoris Laetitia var blevet offentliggjort. Samme holdning indtager Wiens ærkebiskop, kardinal Christoph Schönborn.

Kardinalerne understreger, at de ikke ønsker dokumentet opfattet som et ”konservativt” angreb på de ”progressive”. De ønsker med initiativet at skabe klarhed og henvendte sig derfor til paven i bevidstheden om, at ” Petrustjenesten er en tjeneste for enheden og at det tilkommer Peter at styrke sine brødre i troen.” ”Vi håber, at ingen – med urette – dømmer os som modstandere af Den hellige Fader og som mennesker, der mangler barmhjertighed”, skriver de videre. ….

Svært bred økumenisk uttalelse om ekteskapet

Generelt, Teologi, Økumenikk /

16okt_ekteskapserklaring

«Vår tro på den treenige Gud forplikter oss til å bekjenne og forsvare Bibelens budskap om ekteskap, familie og barn.» Slik står det i en uttalelse som støttes av hele 36 ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Her er listen:

• Pinsebevegelsen i Norge • Normisjon • Norsk Luthersk Misjonssamband • Den Evangelisk Lutherske Frikirke • De Frie Evangeliske Forsamlinger • Misjonsforbundet • Det Norske Baptistsamfunn • Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) • Indremisjonsforbundet • Oslo katolske bispedømme • Trondheim stift/Den katolske kirke i Midt-Norge • Tromsø stift/Den katolske kirke i Nord-Norge • NORME – Norsk Råd for Misjon og Evangelisering • Den Norske Israelsmisjon • Evangelisk Luthersk Nettverk • OASE • Ungdom i Oppdrag • Kvinner i Nettverk • Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag • Norges Samemisjon • Den indre Sjømannsmisjon • Asia Link • Kristent Nettverk • Foursquare Norge • Doulos-nettverket • Den nordisk-katolske kirke • Kristen Muslimmisjon • Til Helhet • For Bibel og Bekjennelse (FBB) • Barn og Foreldrerett • JesusKvinner • Operasjon Mobilisering • Nettverk for Menn • Aglow International Norge • Den lutherske kirke i Norge • Frontiers Norge • Det evangelisk-lutherske stift i Norge • Stifelsen MorFarBarn

I erklæringen leser vi også:

Debatt.
Den kirkelige debatten om samliv, homofili og ekteskap har de siste årene vært intens. Etter at Stortinget i 2008 vedtok en kjønnsnøytral ekteskapslov, har frontene på den kirkelige arenaen blitt stadig tydeligere. Hittil har debatten først og fremst foregått i Den norske kirke, men på sikt vil tematikken trolig bli like aktuell i mange andre kirkesamfunn og kristne organisasjoner.

Nestekjærlighet.
Som kristne er vi kalt til å elske våre medmennesker i ord, holdninger og handlinger. Uansett hva de står for, oppfordres vi til å møte alle med vennlighet og saklighet. Det gjelder selvsagt også mennesker som har et annet ståsted enn oss i samlivsetikken. Noen av oss trenger kanskje å ta et oppgjør med seg selv i denne forbindelse, og be Gud og mennesker om tilgivelse. Alle trenger vi å be Herren om å gi oss mer av sin kjærlighet.

Ideologi.
Ofte blir spørsmålet om likekjønnet ekteskap framstilt som en kamp for eller mot homofilt samliv. En slik framstilling er for snever. Likekjønnet ekteskap er nemlig bare én del av en omfattende, kjønnsnøytral ideologi. Hvis kirker og menigheter tilpasser seg denne ideologien og omdefinerer ekteskapet, vil det endre hele deres teologi angående kjønn og seksualitet, foreldreskap og barn, ekteskap og familie.

Unyansert.
Til tross for at kristen samlivsetikk handler om mange ulike spørsmål, er det homofilt samliv som har fått nesten all oppmerksomhet de siste årene. I den forbindelse er det viktig å være klar over at mennesker med homofile følelser ikke er en ensartet gruppe: Noen kjemper aktivt for å fremme en homopolitisk agenda i samfunnet, og er ikke kristne. Noen er kristne og jobber for å endre ekteskapsteologien i kirken sin. Andre gjør det ikke. Atter andre lever som single fordi de har valgt å følge Bibelens samlivsetikk, men de har ikke noe ønske om å stå offentlig fram med sin tiltrekning til samme kjønn. Med andre ord: Å snakke om «de homofile» som en ensartet gruppe er altfor unyansert.

Toleranse.
Norge er et pluralistisk samfunn, der folk med ulik etikk og overbevisning lever side om side. Hver enkelt har frihet til å leve slik de vil, innenfor rammen av norsk lov. Et demokratisk samfunn vil kunne vedta lover og ordninger for samliv som vi ikke selv kan gå god for. Som kristne må vi tolerere at ikke alle – heller ikke staten – er enige med oss i etiske spørsmål. Men et demokrati må sikre mindretallets rett til å kunne hevde sin overbevisning, basert på velbegrunnede standpunkter, uten å bli møtt med fordømmelse, utstøtelse og straffereaksjoner. Det handler om toleranse begge veier.

Livets to utganger – hvor ender den lutherske kirke?

Teologi, Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag en ganske grundig artikkel om forståelsen av den kristne læren om livets to utganger, der luthersk biskop Tor Jørgensen og katolsk teologiprofessor Bernt Oftestad siteres (og man lurer på hva som skjer i Den lutherske kirke). Bl.a. skriver de:

På Verdidebatt 1. oktober … utfordret Jørgensen tanken om at livet har to utganger: «Bibelen forteller at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig», skrev Jørgensen.

En av dem som har reagert på den tidligere biskopen i Hålogalands utspill, er Bernt T. Oftestad. På sin Facebookside 5. oktober spør den pensjonerte kirkehistorikeren retorisk: «Kanskje Jesus tok feil? Det må biskop Tor Jørgensen og andre mene når de holder frem sin lære om at alle vil bli salige uansett».

Jeg spurte meg selv hvor lenge han egentlig har ment dette. Er det 10, 20, 30 år? Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke lærer at livet har to mulige utganger. Det ville ha vært naturlig å vurdere sin stilling som biskop hvis en ikke lenger deler kirkens lære. Både ved preste- og bispenominasjonen har man gitt løfter om at det skal man holde seg til, sier Oftestad til Vårt Land. Etter en teologisk helhetsvurdering forlot han selv Den norske kirke i år 2000.

Artikkel 17 i Confessio Augustana er tydelig på at livet har to utganger og at fortapelsen er straff. Ifølge min kirke, den katolske, er fortapelsen Guds handling, ikke djevelens. Og straffen er det skjebnesvangre ved å bli atskilt fra Gud for alltid. Ild og alt det der er metaforer, sier han. …

Oftestad (sier også): Det er alvorlig å leve, du skal vite at alt står på spill. Ved å si nei til evangeliet, så solidariserer du deg egentlig med satans, syndens og dødens makter. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly, et uttrykk fra tidligere forkynnelse. Oftestad ser Jørgensens utspill som et uttrykk for en tendens til å «fabrikkere sin egen Jesus, en Jesus som passer meg». Men da skaper du også en ny og annen virkelighet, mener han. Jørgensen avviser at han er i strid med kirkens bekjennelsesskrifter. …

Protestanter misforstår ofte katolikkers syn på Bibelen

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

I Vårt Land i dag (ikke på nett ser det ut til) skriver Erik Andvik om hvordan protestanter (her eksemplifisert ved Espen Ottosen) stadig misforstår katolikkers syn på Bibelen – som om vi skulle tro at Kirkens Tradisjon etter at NT var samlet, er viktigst. Andvik skriver bl.a.:

… Når Ottosen mener (Vårt Land 9. september) at «Den katolske kirke avviser at Bibelen er øverste autoritet for lære og liv» og isteden «fremmer (…) tankegods som først og fremst er hentet fra kirkens tradisjon», setter han bibel og tradisjon opp mot hverandre på en måte som er fremmed for katolikker. I den katolske forståelsen er det kirken som har gitt oss bibelen, og kirkens autoritet som underbygger bibelens autoritet. Bibelen er rett og slett en kirkelig tradisjon.

Bibelen kom ikke dalende ned til oss fra himmelen. Nytestamentet var ikke skrevet av Jesus. Vi har ikke engang noe tegn på at Jesus ba sine disipler om å skrive noe. … Jesus og apostlene hadde jo allerede sin bibel – det vi i dag kjenner som Det gamle testamentet.

Som trofaste jøder var det for apostlene helt utenkelig at noe skulle kunne verken trekkes fra eller legges til denne bibelen. Likevel, med grunnlag i kirkens selvforståelse som en ufeilbarlig kirke grunnlagt av Jesus Kristus som er Ordet og videreført ved apostolisk autoritet, utviklet det seg etter hvert en ny – ja, tradisjon – om at noen av apostlenes skrifter skulle anses som autoritative på lik linje med de jødiske skriftene. …

Denne kanon ble en del av kirkens Tradisjon, overlevert (latinsk trādere) fra generasjon til generasjon ned gjennom århundrene og helt frem til oss i dag. Det er ikke snakk om tradisjon av typen å spise grøt på julaften. Dette er Tradisjon med stor «T», en ufeilbarlig overlevering av det som kirken med grunnlag i apostolisk autoritet definerer som sentrale dogmer. …

Å sette opp bibel mot kirkens Tradisjon er for en katolikk like umulig som det ville være for Ottosen å sette opp evangeliene mot Paulus’ brev. For katolikker er bibel og Tradisjon en helhet. Fordi de er begge grunnlagt i Guds åpenbaring og beskyttet fra feil av Den hellige ånd, kan det aldri være noen reelle motsigelser mellom dem. Den katolske kirke setter ikke Tradisjonen over Bibelen. Bibelen er Tradisjonens høyeste skriftlige form, bindende autoritet for lære og liv.

«Vi lager barn» – av Eivor Oftestad

Generelt, Teologi /

vi_lager_barn_omslag_l Eivor A. Oftestad har nylig gitt ut en interessant bok: Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år. Siden jeg hørte om boka, har jeg vært mest interessert i den teologiske utviklingen av forståelsen av ekteskap og barn, og i går skrev Oftestad noe om akkurat dette på Verdidebatt, bl.a.: (Vi kjøpte forøvrig boka i går, og jeg håper å få lest den snart.)

Aasta Hansteen og Katti Anker Møller så kvinnesaken som en bevegelse hvor ånden seiret over legemet. Kvinne­frigjøringen var derfor uforenelig med det kjødelige ­ekteskapet.

Den norske kvinnekampen står i gjeld til pionerene fra slutten av 1800-tallet, blant dem Aasta Hansteen (1824–1908). Kvinnerettsforkjemperne var opptatt av teologi.

Det var ikke så rart, ettersom den kulturen de ønsket å endre var tuftet på en teologisk ekteskapsinstitusjon basert på Bibelens skapelsesberetning. Kvinne­kampen var en kamp om teologiske premisser, og Hansteen forkynte kvinnens frigjøring ved hjelp av teologiske argumenter.

Da Katti Anker Møller på ­begynnelsen av 1900-tallet ble en pådriver for en ny politisk­ ­regulering av morsrolle og barne­produksjon, var hun Aasta­ Hansteens «åndelige datter». …

… Trebarnsmoren Møller ble forkjemper for en ny status for morsrollen i industrisamfunnet. Etter hvert realiserte hun sine religiøse idealer gjennom å fremme sosialpolitiske tiltak og mødres rettigheter på veien mot den moderne velferdsstaten.

Underveis i sitt virke ble Møller imidlertid radikalisert i sosialistisk retning, og den religiøse motivasjonen ble tonet ned. Forståelsesmodellene var ikke lenger bibelske, men ­sosialøkonomiske. Der det å lage barn tidligere hadde vært avl for Guds rike, ble det nå produksjon for samfunnet. Morsarbeidet var et yrke som trengte statens støtte og som måtte verdsettes på linje med annet arbeid.

Hennes visjon ble det hun kalte «moderskapets frivillighet», og dermed avkriminalisering av abort. Bare ved å få til dette kunne kvinnesaken frigjøre kvinnen og revolusjonere samfunnet, mente hun.

Grunnlaget for all frihet var nemlig råderetten over egen kropp og det som var i den. Mens de tidlige kvinnesakskvinnene hadde kjempet for stemmerett og like rettigheter i ekteskapet, var det dette, mente Møller, som var den egentlige kvinnesak.

Denne bakgrunnen for den norske abortdebatten er ikke særlig kjent, men like fullt interessant om man skal forstå hvordan religion og politikk virket sammen i en viktig periode som la premisser for vår egen tid. …

Les mer om boka her (MF) – kronikk hos NRK – bokanmeldelse Minerva.

Om IVF – og genetisk ingeniørkunst

Katekisme, Katolsk, Teologi /

Vårt Land skrev i går om In Vitro Fertilisering at den kjente (og nokså radikale) telologen Jacob Jervell advarte mot den i 1984, litt før loven om kunstig befruktning kom i 1987:

Jervell var blant dem som (i 1984) fryktet at assistert befruktning ville kombineres med «den såkalte genetiske ingeniørkunst», at barn skulle bli menneskelige produkter med utvalgte egenskaper som går i arv.

Tre tiår senere konstaterer filosof Bjørn K. Myskja at Jervell fikk rett. Det er nå lov å kombinere assistert befruktning med «preimplantasjonsgenetisk diagnostikk (PGD) for å unngå alvorlige sykdommer, eller for å få et barn med en vevstype som egner seg for stamcelledonasjon til et sykt søsken», skriver NTNU-professoren i artikkelen «Assistert befruktning og familieverdier i forandring: Er vi på et moralsk skråplan?» i Nytt Norsk Tidsskrift. Der undersøker han om «utglidningen» man advarte mot på 80-tallet har slått til, og forskjeller i holdninger da og nå.

Få deler Jervells bekymring lenger, skal vi tro Myskja. Han mener folk har tatt en moralsk U-sving. Nå mener de at det er et gode å kunne få barn gjennom teknologi.

– Det de advarte mot på 80-tallet, ser vi nå som fremskritt. Det som før var åpenbart moralsk feil, er nå moralsk riktig. Flertallet har umerkelig endret syn, sier professoren til Vårt Land.

I samme artikkel står det også:

… teologen og feministen Astri Hauge skrev i Vidunderlige nye barn: Fra livmor til laboratorium (1988):

Når man først åpnet for assistert befruktning for ektepar, ville nye grupper kreve likebehandling. Man ville kreve at nye bruksområder ble åpnet.

Enslige og homofile ville kreve sin rett mens forskning på befruktede egg, surrogati og «kommersiell reproduksjonsservice» ville bli virkelighet, hevdet Hauge.

Argumentene ville fremstå som «logiske og akseptable isolert sett» … små skritt ville «naturlig» lede til nye små skritt ….

Noen (kanskje mange) vet vel at Den katolske kirke er mot all form for kunstig befruktning, siden «alle barn skal bli til gjennom en kjærlighetsakt». Medisinsk behandling kan sørge for at dette skal kunne skje, men man skal ikke flytte selve unnfangelsen bort fra kjærlighetsakten. Jeg skrev en oppgave om dette og andre medisinnske spørsmål på presteseminaret Allen Hall for akkurat 20 år siden, bl.a. dette:

The Congregation for the Doctrine of the Faith issued on February 22, 1987: Donum vitae. Instruction on Respect for Human Life in its Origin and on the Dignity of Procreation – Replies to Certain Questions of the Day.

Very early this document states that «From the moment of conception, the life of every human being is to be respected in an absolute way because man is the only creature on earth that God has wished for himself and the spiritual soul of each man is «immediately created» by God; his whole being bears the image of the Creator.»

From this basic understanding mainly two issues are discussed in the document; Prenatal diagnosis and Artificial fertilization. …

… When the document turns to Artificial fertilization it first of all says that the Church’s teaching on marriage and human procreation affirms the «inseparable connection, willed by God and unable to be broken by man on his own initiative, between the two meanings of the conjugal act: the unitive meaning and the procreative meaning. … fertilization is licitly sought when it is the result of a conjugal act which is per se suitable for the generation of children … from the moral point of view procreation is deprived of its proper perfection when it is not desired as the fruit of the conjugal act, that is to say of the specific act of the spouses’ union».

This excludes all kinds of In vitro fertilization, even the homologous kind, and also homologous artificial insemination, «except for those cases in which the technical means is not a substitute for the conjugal act but serves to facilitate and to help so that the act attains its natural purpose.» But the situation gets morally even more difficult when one considers that in the technique used for IVF several extra human embryos are produced and destroyed, and there are also other issues like heterologous artificial fertilization and surrogate motherhood to complicate the matter. Many of these issues are discussed in Donum vitae in great detail.

An underlying issue here is the question of a right to have children: «the desire for a child is natural: it expresses the vocation to fatherhood and motherhood inscribed in conjugal love. …. Nevertheless, marriage does not confer upon the spouses the right to have a child, but only the right to perform those natural acts which are per se ordered to procreation. A true and proper right to a child would be contrary to the child’s dignity and nature. The child is not an object to which one has a right, nor can he be considered as an object of ownership: rather, a child is a gift … (therefore the child has the right) to be the fruit of the specific act of the conjugal love of his parents; and he also has the right to be respected as a person from the moment of his conception.»

Den katolske kirkes katekekisme skriver også nokså tydelig om dette (og bygger på dokumentet Donum vitæ fra 1987):

2376. Teknikker som medfører adskillelse av foreldreopphav ved at en tredje person bringes inn (sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige. Slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved en annen person) krenker barnets rett til å fødes av en mor og en far det kjenner, og som lever sammen i ekteskap. De utgjør et brudd på «eneretten til å bli far og mor bare ved hjelp av hverandre».

2377. Dersom slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved egen partner) praktiseres innenfor ekteskapet, er de kanskje mindre skadelige, men de forblir moralsk sett utillatelige. De skiller den seksuelle handling og forplantningen fra hverandre. Den handling som gir opphav til barnets eksistens, er ikke lenger en handling hvor de to gir seg hen til hverandre, den «legger fosterets liv og identitet i legers og biologers hender, og lar teknikken overta styringen med menneskets opphav og bestemmelse. Et slikt maktforhold er i seg selv i strid med den verdighet og likhet som foreldre og barn skal ha felles». «Forplantningen mister moralsk sett sin særegne fullkommenhet når den ikke er villet som frukt av den ekteskapelige handling, det vil si ektefellenes særlige forening. (…) Bare ved å ta hensyn til det bånd som finnes mellom betydningen av den ekteskapelige handling og enheten i mennesket, kan forplantningen finne sted i samsvar med menneskets verdighet».

Rydder kontoret, gamle papirer kastes

Generelt, Teologi /

Jeg holder på å rydde kontoret, siden jeg skal flytte inn i nytt kontor (i Akersveien i Oslo) om en måneds tid. Denne gangen kaster jeg flere ting enn jeg har gjort ved tidligere oppbrudd, og beholder nesten bare ting jeg har skrevet de siste 20 år (også her kaster jeg en hel del). Bl.a. kastet jeg for noen dager siden alle prekener jeg holdt før 1995; det var ganske mange søndagsprekener (og -programmer) og bibeltimer fra mine seks år i Arendal Frikirke. Jeg så bl.a. at jeg hadde holdt en serie bibeltimer over Paulus’ brev til galaterne min første høst i Arendal. Jeg så at jeg hadde gjort grundig arbeid, men nå er det bare en kort oversikt igjen:

BIBELTIMENE I ARENDAL. FRIKIRKE H0STEN 1988

OVER GALATERBREVET

1. TORSDAG 1/9 GAL 1,1-9 – TEMA: Bare ett evangelium

2. TORSDAG 15/9 GAL 1,10 -2,10 – TEMA: Paulus’ apostelkall og kamp for de hedningekristne

3. TORSDAG 6/10 GAL 2,11-21 – TEMA: Korsfestet med Kristus, liv i Kristus

4. TORSDAG 20/10 GAL 3,1-14 – TEMA: Frelst ved tro

5. TORSDAG 3/11 GAL 3,15 – 4,7 – TEMA: Loven og løftet om barnekår

6. TORSDAG 17/11 GAL 4,8-31 – TEMA: Den gamle og den nye pakt

7. TORSDAG 1/12 GAL 5,1-26 – TEMA: Ånden og menneskenaturen

8. TORSDAG 15/12 GAL 6,1-18 – TEMA: Ansvar for andre og seg selv

Om reformasjonen og prestetjenesten

Katolsk, Paven, Teologi, Økumenikk /

Sandro Magister skriver i forbindelse med Joseph Ratzingers markering av presteordinasjonen 29/6 1951 en artikkel med følgende ingress: «“And so on the Catholic priesthood fell the fury of Protestant criticism.” At the anniversary of the priestly ordination of the future Benedict XVI, Cardinal Müller recounts his unyielding resistance to Luther’s followers.»

Til Ratzingers jubileum var det utgitt ei bok med 43 av hans prekener, og i bokas innledning skriver kardinal Gerhard L. Müller en del om reformasjonens og den moderne bibelkritikks uheldige virkning på forståelsen av prestetjenesten, bl.a.:

Vatican Council II sought to reopen a new path to the authentic understanding of the identity of the priesthood. So why in the world did there come, just after the Council, a crisis in its identity comparable historically only to the consequences of the Protestant Reformation in the 16th century?

I am thinking of the crisis in the teaching of the priesthood that took place during the Protestant Reformation, a crisis on the dogmatic level, by which the priest was reduced to a mere representative of the community, through an elimination of the essential difference between the ordained priesthood and the common one of all the faithful. And then of the existential and spiritual crisis that took place in the second half of the 20th century, which in chronological terms exploded after Vatican Council II – but certainly not because of the Council – the consequences of which we are still suffering from today.

Joseph Ratzinger highlights with great acumen that, wherever the dogmatic foundation of the Catholic priesthood declines, (it) does dry up that spring from which one can in fact drink of a life of following after Christ, …

…. Joseph Ratzinger subjects to detailed critical examination, in its turn, the historical criticism imprinted on Protestant theology and does so by distinguishing philosophical and theological prejudices from the use of the historical method. In this way, he succeeds in demonstrating that with the accomplishments of modern biblical exegesis and a precise analysis of historical-dogmatic development one can arrive in a very well-founded way at the dogmatic statements produced above all at the Councils of Florence, Trent, and Vatican II.

That which Jesus means for the relationship of all men and of the whole of creation with God – therefore the recognition of Christ as Redeemer and universal Mediator of salvation, developed in the Letter to the Hebrews by means of the category of “High Priest” (Archiereus) – is never made to depend, as a condition, on his belonging to the Levitical priesthood.

The foundation of the being and mission of Jesus resides instead in his coming from the Father, from that house and that temple in which he dwells and must be (cf. Lk 2:49). It is the divinity of the Word that makes Jesus, in the human nature that he assumed, the one true Teacher, Shepherd, Priest, Mediator, and Redeemer.

He makes participants in this consecration and mission of his through the call of the Twelve. From them arises the circle of the apostles who found the mission of the Church in history as a dimension essential to the ecclesial nature. They transmit their power to the heads and pastors of the universal and particular Church, who operate on the local and supra-local level.

Papyrus som sa at Jesus var gift viser seg å være svindel

Apologetikk, Generelt, Teologi /

I en artikkel hos First Things leste jeg i dag:

… (I was) alerted to a fascinating piece of investigative journalism, published the previous day by The Atlantic. The article details Ariel Sabar’s exposure of the provenance of a Coptic papyrus that, some say, proves that Jesus was married. Sabar demonstrates that it is almost certainly a fake.

This artifact was dubbed “The Gospel of Jesus’s Wife” by Karen King, who staked much of her professional reputation on it. King, an authority on early Christianity and Gnosticism who holds the Hollis Chair of Divinity at Harvard—the oldest endowed chair at our nation’s oldest university—had announced the discovery of this papyrus at a 2012 Coptic conference in Rome. She published the results of her study of the papyrus two years later in the Harvard Theological Review, a first-tier, peer-reviewed journal of religious studies. If the papyrus turned out to be a forgery, the revelation might be discrediting for King and for others who lent it credence. (As King herself said, “If it’s a forgery … it’s a career breaker.”)

jesus_married King, however, is not the focus of Sabar’s article. Sabar investigated the seller of the artifact—a shady German fellow named Walter Fritz, whose varied exploits and proclivities make the characters in the Da Vinci Code seem downright conventional. A university dropout and part-time pornographer, Fritz managed to fabricate a Gnostic artifact that duped one of the world’s leading experts on early, extra-canonical Christianity, plus enough of her peers to satisfy the Harvard Theological Review. How did this happen? Perhaps the appeal of Gnosticism, for a certain type of scholar, made this artifact too good to check. …

Artikkelen over viser til en artikkel i The Atlantic, som åpner slik:

For four years, Karen L. King, a Harvard historian of Christianity, has defended the so-called “Gospel of Jesus’s Wife” against scholars who argued it was a forgery. But Thursday, for the first time, King said the papyrus—which she introduced to the world in 2012—is a probable fake.

She reached this conclusion, she said, after reading The Atlantic’s investigation into the papyrus’s origins, which appears in the magazine’s July/August issue and was posted to its website Wednesday night. …..

Jeg leste også den svært lange artikkelen i The Atlantic, som viser hvordan svindelen ble avslørt – LES DEN HER.

OPPDATERING:
Jeg ser nå (senere 22/6) at Bjørn Are Davidsen skrev om dette allerede 17/6 – SE HER.

De amerikanske biskopenes respons til massakren i Orlando

Generelt, Katolsk, Teologi /

Hos First Things kan vi lese en interessant artikkel om de amerikanske (katolske) biskopene og deres respons til massakren i Orlando – uenigheten handler om hvem man burde uttrykke sin medfølelse til:

On Tuesday, Fr. James Martin, the Jesuit journalist and editor-at-large of America, posted a video on Facebook about the recent massacre in Orlando. In his video, Fr. Martin expresses his dismay over the responses of the American Catholic bishops, not because the bishops failed to express sorrow, outrage, and solidarity with those suffering, but because they did not (except for Chicago’s Blaise Cupich) direct their condolences explicitly to the LGBT community.

Note well—Martin’s complaint is not about any lack of sympathy or solidarity, but about the language with which the bishops chose to identify the suffering. “All those affected” (Abp. Kurtz) isn’t enough. “The people of Orlando” isn’t enough, either. We need to stand with the identity group of which those affected were mainly members, because they were targeted neither as residents of Orlando, nor as random bystanders, but as members of that identity group. …

… The Catholic Church and the LGBT Community have divergent understandings of human nature, personal identity, the proper use of bodies, and the requirements for happiness. As Fr. Martin rightly points out, Catholics treat the LGBT Community as “other”—not because the Church wishes to exclude members of the LGBT Community from the mercy of Christ, induction into the Church, or eventual participation in the Sacraments (on the contrary, this is one of our great hopes), but because the beliefs, practices, politics, and morals proposed by the LGBT Community as an ideological bloc are fundamentally inimical to the primary end of man.

Those on the other side recognize the divide perfectly well. This is why defenders of traditional family structure are eo ipso “bigots” in their eyes. It’s why dissent from the political demands of Gender Ideology and its current linguistic usages is so severely punished. What, then, is Fr. Martin asking for when he chides the bishops for not expressing solidarity with the LGBT Community, or with “our LGBT brothers and sisters,” as Archbishop Cupich expressed it? He’s asking, whether or not he realizes it, for the bishops to recognize and tacitly endorse the sexual identities promoted by the LGBT Community—identities bound up fundamentally with the gender ideology promoted by the Community.

This, of course, would be deeply misleading on the part of the bishops, since the Church cannot endorse this ideology. It would also be an evangelical failure, and a failure of charity. The mission of the Church with respect to the LGBT Community is to oppose the fetishization of gender identity. The bishops’ duty is to tell LGBT people that they are known and loved as more than just exemplars of a sexual type. …

Møtet mellom alle ortodokse kirker i fare

Teologi, Økumenikk /

16juni_ortodokse
Sandro Magister skriver om dette viktige møtet, som etter planen skal avholdes om noen få uker, 19. til 26. juni:

There hasn’t been one for more than a thousand years, it’s been in the works for sixty years, and it has finally been convened for this Pentecost, which for the Eastern Churches falls on June 19 this year.

But just as the launch draws near, the much-implored pan-Orthodox Council is at risk of falling through.

And yet everything seemed to be moving in the right direction. At the end of January the heads of the fourteen Orthodox Churches of the Byzantine tradition, meeting in Chambésy, Switzerland, had come to a final agreement on the venue of the Council (the island of Crete), its starting date (June 19), its duration (until June 26), the procedural rules, and the documents to be brought up for discussion, five of them, on the following topics:

– the autonomy of the Churches and the manner of proclaiming it;
– the importance of fasting and its observance today;
– the sacrament of marriage and its impediments;
– the relationships of the Orthodox Church with the rest of the Christian world;
– the mission of the Orthodox Church in the contemporary world in regard to peace, freedom, and brotherhood among peoples.

On each point the voting was unanimous on the part of all fourteen delegations, except for the rules and the document concerning marriage, not approved by the patriarchate of Antioch. So all of the signs were good, in spite of knowing that at a pan-Orthodox Council only that which is unanimously approved is valid, and that every modification of a rule or document must also have the agreement of all. …

…. The most serious divergences, however, especially concern one of the five documents that will be discussed at the Council, the one on relations between the Orthodox Church and the rest of the Christian world, also available in English and French:

On April 22, the patriarchate of Bulgaria declared unacceptable some passages of points 4, 5, 6, 12, and 16 of the document that it had however approved three months before.

The document, in the judgment of the Bulgarian patriarchate, errs theologically, dogmatically, and canonically in failing to recognize that outside of the Orthodox Church there is no other “church” but only heresies and schisms; that Christian unity has never been lost, because the Orthodox Church has always been united and will always be so; that those who have fallen into heresy and schism must first return to the Orthodox faith and give obedience to it before being accepted in that which is the only true Church.

As a result, the patriarchate of Bulgaria has warned that it will approve the document only if it is rewritten at the Council as it requests. If not, it will not sign it and therefore it will lack the unanimity necessary for approval. … …

John Allen skriver også om dette møtet; 7. juni startet han artikkelen Leading cleric says Orthodox Church’s ‘Vatican II’ is a go slik: «»Unity is an objective, not a given,» says the Rev. John Chryssavgis, an archdeacon and theological adviser to Patriarch Bartholomew of Constantinople. «It may be there spiritually and liturgically and sacramentally, but to make it visible is hard, painful, slow work, and it takes time.»»

Og 12. juni startet han artikkelen Gut-check time in June for both Orthodox and Catholics slik: «Catholics may be tempted to see June’s «Holy and Great Council» of the Orthodox churches as having nothing to do with them, but that’s a serious mistake. Catholics have an investment in whether the Orthodox get their act together for theological, pastoral, and political reasons.»

Skroll til toppen