Teologi

Aller sist fra kardinal Ratzingers foredrag i Fontgombault tar jeg med det han sier helt mot slutten, om messen hellige offer, der de troende forener seg med Kristus i hans offer, og altså bærer seg selv og alt sitt fram for Herren, og slik vokser i tro og fellesskap.

This true sacrifice, which transforms us all into sacrifice, that is to say unites us to God, makes of us beings conformed to God, is indeed fixed and founded on an historical event, but is not situated as a thing in the past behind us, on the contrary, it becomes contemporary and accessible to us in the community of the believing and praying Church, in its sacrament: that is what is meant by the «sacrifice of the Mass.”

Trent did not make a mistake, it leant for support on the solid foundation of the Tradition of the Church. It remains a trustworthy standard. But we can and should understand it in a more profound way in drawing from the riches of biblical witness and from the faith of the Church of all the ages. There are true signs of hope that this renewed and deepened understanding of Trent can, in particular through the intermediary of the Eastern Churches, be made accessible to protestant Christians. …

Forsonig, soning for synd, er blitt fremmed for det moderne menensket, vi kan ikke se at vår synd virkelig sårer Gud, sier Ratzinger videre i sitt foredrag i Fontgombault. Og banaliseringen av liturgien kommer fra denne banaliseringen av vårt syn på Gud. Les selv:

All this has become very foreign to contemporary thought. Reparation («expiation») can perhaps mean something within the limits of human conflicts and the settling of guilt which holds sway among human beings, but its transposition to the relationship between God and man can not work. This, surely, is largely the result of the fact that our image of God has grown dim, has come close to deism. One can no longer imagine that human offences can wound God, and even less that they could necessitate an expiation such as that which constitutes the Cross of Christ. The same applies to vicarious substitution: we can hardly still imagine anything in that category – our image of man has become too individualistic for that.

With this key from the New Testament, Augustine interprets the Old Testament sacrifices as symbols pointing to this sacrifice properly so called, and that is why, he says, worship had to be transformed, the symbol had to disappear in favour of the reality. «All the divine prescriptions of Scripture which concern the sacrifices of the tabernacle or of the temple, are figures which refer to the love of God and neighbour» (City of God X, 5). But Augustine also knows that love only becomes true when it leads a man to God, and thus directs him to his true end; it alone can likewise bring about unity of men among themselves. Therefore the concept of sacrifice refers to community, and the first definition which Augustine attempted, is broadened by the following statement: «The whole redeemed human community, that is to say the assembly and the community of the saints, is offered to God in sacrifice by the High Priest Who offered Himself» (Ibid X,6). And even more simply: «This sacrifice is ourselves,» or again: «Such is the Christian sacrifice: the multitude – a single body in Christ» (Ibid X, 6).Sacrifice consists then, we shall say it once more, in a process of transformation, in the conformity of man to God, in His theiosis, as the Fathers would say. It consists, to express it in modern phraseology, in the abolition of difference – in the union between God and man, between God and creation: «God all in all» (1 Cor. 15; 28).

Les mer her (avsnitt 4 i foredraget).

I sitt foredrag i Fontgombault i 2001 tar kardinal Ratzinger opp sammen med diskusjonen om messen som et offer, også opp begrepet «påskemysteriet«, som er blitt mye brukt siden 2. Vatikankonsil – og, ifølge Ratzinger, ofte misforstått. Først skriver han om forståelsen av hva et offer er:

What emerges from it is that, in its course through the history of religions and biblical history, the idea of sacrifice has connotations which go well beyond the area of discussion which we habitually associate with the idea of sacrifice. In fact, it opens the doorway to a global understanding of worship and of the liturgy: these are the great perspectives which I would like to try to point out here. …

Så skriver han om forholdet mellom påske og offeret, der noen (helt feilaktig) ser en motsetning mellom påskemysteriet og offeret, mens Ratzinger mener det er en dyp sammenheng mellom disse to begrepene:
In the bibliographic review mentioned, Stefan Orth says that the fact of having avoided after Vatican II, the idea of sacrifice, has «led people to think of divine worship in terms of the feast of the Passover related in the accounts of the Last Supper.» At first sight this wording appears ambiguous: is one to think of divine worship in terms of the Last Supper narratives, or in terms of the Passover, to which those narratives refer in giving a chronological framework, but which they do not otherwise describe. It would be right to say that the Jewish Passover, the institution of which is related in Exodus 12, acquires a new meaning in the New Testament. It is there that is manifested a great historical movement which goes from the beginnings right up to the Last Supper, the Cross and the Resurrection of Jesus. But what is astonishing above all in Orth’s presentation is the opposition posited between the idea of sacrifice and the Passover.

The Jewish Old Testament deprives Orth’s thesis of meaning, because from the law of Deuteronomy on, the slaughtering of lambs is linked to the temple; and even in the earliest period, when the Passover was still a family feast, the slaughtering of lambs already had a sacrificial character. Thus, precisely through the tradition of the Passover, the idea of sacrifice is carried right up to the words and gestures of the Last Supper, where it is present also on the basis of a second Old Testament passage, Exodus 24, which relates the conclusion of the Covenant at Sinai. There, it is related that the people were sprinkled with the blood of the victims previously brought, and that Moses said on this occasion: «This is the blood of the Covenant which Yahweh makes with you in accordance with all these provisions.» (Ex. 24:8) The new Christian Passover is thus expressly interpreted in the accounts of the Last Supper as a sacrificial event, and on the basis of the words of the Last Supper, the nascent Church knew that the Cross was a sacrifice, because the Last Supper would be an empty gesture without the reality of the Cross and of the Resurrection, which is anticipated in it and made accessible for all time in its interior content.

Ratzinger går så videre og bemerker at også SSPX opplever at det er en motsetning mellom begrepene påskemysteriet og (messnes) offer, noe han mener er misforstått: (På samme måte som vi ser at SSPX (og noen andre tradisjonalister) ser på Vatikankonsilet som et brudd med Kirkens tradisjon, mens Ratzinger alltid presiserer at konsilet må forstås som en fortsettelsen av Tradisjonen.)
I mention this strange opposition between the Passover and sacrifice, because it represents the architectonic principle of a book recently published by the Society of St. Pius X, claiming that a dogmatic rupture exists between the new liturgy of Paul VI and the preceding catholic liturgical tradition. This rupture is seen precisely in the fact that everything is interpreted henceforth on the basis of the «paschal mystery,» instead of the redeeming sacrifice of expiation of Christ; the category of the paschal mystery is said to be the heart of the liturgical reform, and it is precisely that which appears to be the proof of the rupture with the classical doctrine of the Church. It is clear that there are authors who lay themselves open to such a misunderstanding; but that it is a misunderstanding is completely evident for those who look more closely. … … The paschal theology of the New Testament, upon which we have cast a quick glance, gives us to understand precisely this: the seemingly profane episode of the Crucifixion of Christ is a sacrifice of expiation, a saving act of the reconciling love of God made man. The theology of the Passover is a theology of the redemption, a liturgy of expiatory sacrifice. The Shepherd has become a Lamb.

I sitt foredrag i Fontgombault er Kardinal Ratzinger ganske skarp mot det man må kunne kalle liberal teologi; som ikke studerer Skriften og Tradisjonen med troens øye, men som føler seg fri til å finne på stadig nye ting. Han skriver: Not only is the authority of the ecclesiastical magisterium downgraded in the eyes of many, but Scripture too; in its place are put changing pseudo-historical hypotheses, which are immediately replaced by any arbitrary idea, and place the liturgy at the mercy of fashion. Where, on the basis of such ideas, the liturgy is manipulated ever more freely, the faithful feel that, in reality, nothing is celebrated, and it is understandable that they desert the liturgy, and with it the Church.

Deretter sier han mer om tre kriterier som gjelder for teologien: 1) at vi har tillit til Skriften, 2) at Skriften leses ut fra Kirkens forståelse og 3) at vår forforståelse av sentrale begreper (her: offer) får stor betydning for vår konklusjon:

Let us return to the fundamental question: is it correct to describe the liturgy as a divine sacrifice, or is it a damnable impiety? In this discussion, one must first of all establish the principle presuppositions which, in any event, determine the reading of Scripture, and thus the conclusions which one draws from it. For the catholic Christian, two lines of essential hermeneutic orientation assert themselves here.

For the believing theologian, it is clear that it is Scripture itself which must teach him the essential definition of sacrifice, and that will come from a «canonical» reading of the Bible, in which the Scripture is read in its unity and its dynamic movement, the different stages of which receive their final meaning from Christ, to Whom this whole movement leads. By this same standard the hermeneutic here presupposed is a hermeneutic of faith, founded on faith’s internal logic. Ought not the fact to be obvious? Without faith, Scripture itself is not Scripture, but rather an ill-assorted ensemble of bits of literature which cannot claim any normative significance today.

Ole Martin Stamnestrø skriver i siste del av sin artikkel i St Olav (som jeg også nevnte HER) hvordan pave Benedikt ønsker å fremme en forståelse av Vatikankonsilet som en kontinuitet av Kirkens tidligere historie, og hvordan han gjennom sin frigjørelse av den tradisjonelle latinske messen ønsker å sørge for at en slik kontinuitet kan gjenoppstå innenfor liturgien. Slik av slutter han artikkelen:

Det kan på dette punkt være klargjørende å vende tilbake til Benedikt XVI. Det er et tankekors at nettopp den pave som mens han var kardinal, ofte ble ansett som en varm forkjemper for romersk sentrafisme på bekostning av kollegialitet, ja som en erke-ultramontan sønn av Det første Vatikankonsil, har tatt til orde for en begrensning av den mulighet Paven har til å forme liturgien. I Liturgiens ånd skriver Ratzinger:

Her tar Paven et oppgjør med progressive liturgikere som Bugnini og Marini. …

Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts løsningLes mer »

I tillegg til artikkelen jeg nevnte i går (SE HER og HER) har St Olav tidsskrift også en annen interessant artikkel om liturgien, skrevet av Ole Martin Stamnestrø. Han fokuserer på den noe underlige situasjonen at tradisjonalistene, som jo vanligvis støtter paveembede sterkt, nå noen ganger kritiserer pave Paul VI sterkt for å ha innført den nye liturgien, mens modernistene nå (overraskende nok) er blitt pavens sterkeste forsvarere (mht. liturgien). Et stykke ut i artikkelen leser vi:

Både Reids og Hemmings tradisjonalisme er til en viss grad problematisk. Reid har gjort Kirken en tjeneste ved å minne oss om Sacrosanctum Conciliums prinsipp om organisk vekst som det korrekte utgangspunkt for all liturgireform. Problemet er at det er en høyst subjektiv øvelse å skulle sitte til doms over hvilke liturgiske endringer som tilfredsstiller dette kravet, og hvilke som forbryter seg mot det. Paragraf 22 i Sacrosanctum Concilium paragrafen rett før formuleringen om organisk vekst – uttrykker med uomtvistelig tydelighet at det er det kirkelige læreembedets privilegium å dømme i disse spørsmål, men dette farer Reid raskt over. Denne tradisjonalisten er altså, efter mitt skjønn, ikke ultramontan nok. Dog har han oppnådd sitt mål: å formulere et prinsipp (med støtte i et konsildokument) som har beredt grunnen for en kritikk av den omfattende utøvelse av pavemakt over liturgien som Paul VI kom til å representere. Hemmings problem er enda større: Han gir svært lite rom for et levende kirkelig embede og går langt i å avvise både pavers og konsilers autoritet i møte med liturgien. Det inntrykk man sitter igjen med, er at naturlige ultramontarere som Reid og Hemming tvinges til å finne anti-ultramontane argumenter for å forsvare et ultramontant anliggende, nemlig bevaring av den ekstraordinære form som garanti for en tradisjonell katolisisme i mote med progressive tolkninger av Det annet Vatikankonsil. Med andre ord, hadde det ikke vært for at Paul VI som en mektig, men efter deres oppfatning liberal, pave satt en stund på St. Peters stol, hadde ikke behovet meldt seg for å lete med lys og lykte efter argumenter der liturgiens iboende autoritet opphøyes høyt over den pavelige autoritet.

Tradisjonalistene overrasker oss altså med en anti-ultramontan argumentasjon. Enda mer overraskende er den argumentasjon som brukes av progressive liturgikere, …

“Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970″Les mer »

Sigurd Hareide nevner i sin artikkel i St Olav tidsskrift «Med ryggen mot menigheten?» en interessant, men i praksis noe misforstått begrunnelse for at presten skulle være vendt mot menigheten under messen:

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket, har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967, hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populumfeiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste, årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promotorte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret. det ville vanligvis si vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populumfeiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan «våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse» mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi «virkelig prøve å lære av», skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning. …

Versus populum og ordets liturgi – fra St OlavLes mer »

Jeg leste i dag et par interessant artikler i siste numer av St Olav tidsskrift – aller siste nummer av St Olav som eget tidsskrift, siden det nå er bestemt at det skal gå sammen med tidsskriftet «Broen» (som skal få navnet St Olav, så vidt jeg forstår). Sigurd Hareide skriver der ang. Den norske lutherske kirkes tanker om nå å begynne å snu alterne (40 år etter at vi katolikker gjorde samme feilen) bl.a. følgende motargumenter:

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets saraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960 tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus-populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: «Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ‘Fader vår’?»

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus-populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets «som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme», skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: «Men felles vending mot øst var ikke ‘feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ‘vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. …

“Med ryggen mot menigheten? – interessant artikkel i St OlavLes mer »

En katolsk journalist i England, Moyra Doorly, har fortsatt sin debatt med Fr, Aidan Nchols, OP, i The Catholic Herald (jeg skrev om det i juli i år). Bakgrunnen for debatten denne gangen er samtalene mellom SSPX og Vatikanet – der SSPX bl.a. kritiserer messereformen etter konsilet, og sier at den moderne messen langt på vei har sluttet å være et offer som presten bærer fram for Gud.

Moyra Doorly er langt på vei enig i denne kritikken, og det er også Fr. Nichols til en viss grad. Fr Nichols peker mot slutten av sitt svar på at problemet i stor grad kunne løses ved at presten under den eukaristiske bønn vender seg mot Gud, og ikke lenger mot folket, som han har gjort i messen så langt – under Ordets del:

… I would agree with you that we need to «re-sacrificialise», in your invented but useful word, our common or garden usage of the rite of Paul VI – if not, in some respects, the rite itself. But to my mind the single greatest contribution we can make to that end is to press – judiciously and with respect – for the celebration of the Mass versus orientem, the Liturgy «turned towards the Lord». The celebrant stands ministerially in the place of Christ the High Priest. Appropriately, since our Great High Priest is Mediator between God and men, the Church’s priest, during the Liturgy of the Sacrifice – after, that is, the litany-like moment of the Bidding Prayers – turns at key moments to the body of the faithful, engaging their response («active» participation means engaged participation, not jumping up and down) to the sacred action of which he is protagonist. Essentially, however, in the celebration of the Sacrifice the ministerial priest is turned – always in spiritual attitude if, in our current practice, seldom in empirical fact – not to face the people but, with the beloved Son, to face the Father, to whom the Oblation of praise and thanksgiving, propitiation and supplication is addressed. Your desire for a clearer indication of the change in level as we move from the Liturgy of the Word to the Liturgy of the Sacrifice would be well met by the change of direction whereby the priest at that shift in gear turns from facing the people to facing the Father. A strengthening of the Offertory rite would appropriately accompany that change.

Les gjerne hele den svært interessante samtalen i The Catholic Herald.