Jeg leste i dag et par interessant artikler i siste numer av St Olav tidsskrift – aller siste nummer av St Olav som eget tidsskrift, siden det nå er bestemt at det skal gå sammen med tidsskriftet «Broen» (som skal få navnet St Olav, så vidt jeg forstår). Sigurd Hareide skriver der ang. Den norske lutherske kirkes tanker om nå å begynne å snu alterne (40 år etter at vi katolikker gjorde samme feilen) bl.a. følgende motargumenter:
Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets saraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960 tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus-populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: «Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ‘Fader vår’?»
I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus-populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets «som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme», skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: «Men felles vending mot øst var ikke ‘feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ‘vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. Slik man i synagogen så i fellesskap mot Jerusalem, slik ser man her i fellesskap ‘mot Herren’.» Å feire nattverden vendt mot øst, er uttrykk for at menighet og prest sammen er «et vandrende Guds folk i oppbrudd mot øst, mot den kommende Kristus, som går oss i møte.»
Vendingen mot øst svarer i følge kardinal Ratzinger til nattverdens «eksplosive trinitariske dynamikk». Gjennom feiringen av nattverden bringes liturg og menighet ut over seg selv og sin lukkede krets til Faderen, ved Sønnen. forsamlet i Del Hellige Ånd. Dette trinitariske mønsteret kjennetegner også de klassiske nattverd bønnene som Den norske kirke et stykke på vei restaurerer i forslaget til ny nattverdliturgi. Når nattverden forrettes vendt mot øst. bringes både fremtiden i Guds rike og hele skaperverket inn i menighetens feiring. Det er derfor i følge Ratzinger paradoksalt at man i en tid hvor man gjenoppdager skaperverkets betydning, samtidig avsvekker betydningen av at kirkebygget står midt i kosmos, vendt møt ost, og på den måten Inviterer solen til å være et tegn for menigheten på lovsangen til Gud og Kristi mysterium.
Denne bevisstheten om liturgiens kosmiske dimensjon er også typisk for de ortodokse kirkenes gudstjenestefeiring, hvor tanken om feiring vendt mot folket er fullstendig fremmed. Innad i Den katolske kirke har det i tråd med dette blitt advart mot at versus populum-feiringen skal spre seg til de katolske kirker med østlig gudstjenesteordning. I stedet skal tradisjonen med å vende seg i bønn mot øst «ivaretas som et sant uttrykk for den østlige liturgiske spiritualitet», heter det i et skriv fra 1996 fra Vatikanets kongregasjon for østkirkene.