Teologi

Interessant bok om kristne med homofil legning

Generelt, Teologi /

Den profilerte informasjonslederen i Misjonssambandet, Espen Ottosen, har nylig gitt ut en interessant bok: Mine homofile venner Syv historier om å håndtere homofile følelser

I boka er det syv av Ottosens homofile venner som selv forteller om sitt liv og sine følelser. Til tross for ulik alder og livssituasjon fastholder de alle at homofilt samliv er i strid med Guds vilje – og lever deretter. Noen av dem forteller også om viktige endringer i livet, og definerer seg ikke lenger som homofile.

DagenMagazinet skriver ganske grundig om boka (les det selv HER), og nevner bl.a. at MFs kjente gresklærer gjennom mange år, Bjørn Helge Sandvei, er en av de sju som står fram.

Vatikanet planlegger et nytt dokument om presteseminarer

Teologi /

På Zenit leser vi i dag at Vatikanet i løpet av dette året for prester is aiming to prepare a «brief, forceful and very clear» document on the formation of seminarians as one of the elements to close the Year for Priests.

This was affirmed by Archbishop Jean-Louis Bruguès, secretary of the Congregation for Catholic Education, in an interview with L’Osservatore Romano today.

The archbishop explained that the preparation of the document over upcoming months will imply a meeting of the congregation’s permanent commission, made up of members of various dicasteries who deal with the formation of future priests.

The congregation, the prelate added, wants to send a message to priests that they have been «chosen, [the priesthood] is an honor. Be happy to be a priest.»

Mandag var jeg forøvrig med på mottakelsen arrangert av St Eystein presteseminar, etter messen i St Olav kirke, og møtte bl.a. mange av våre kjekke prestekandidater – samt flere andre gamle kjente.

Ny presteblogger – skriver om et vanskelig tema; skilsmisse og gjengifte

Data/blogg, Katolsk, Teologi /

Father John Boyle, fra Erkebispedømmet Southwark i England er tilbake som blogger – etter en lang pause. Hvorfor er han så tilbake med en ny blogg? Slik svarer han:

Firstly: The words at the top of this blog (Caritas in Veritate) summarise all that motivates me as a priest and as a human being. I may myself be far from a perfect example of an authentically developed person, but this project is one for a lifetime. …

Secondly: many people have expressed regret that I had pulled out of the blogosphere. They were very kind and charitable. I believe they spoke sincerely and truthfully.

Thirdly: I was at Father Finigan’s happy Silver Jubilee celebrations last Tuesday. It was of course a wonderful celebration for the parish and by the parish. … But it also brought many who communicate through the blogosphere together, those who write their own blogs or comment on blogs. It’s a good community and provides great mutual support. I want to be part of that, to both receive and contribute.

Han skriver også en av de første dagene om en artikkel han nylig fikk trykket i Canon Law Society, om spørsmålet om skilte og gjengifte katolikker; kan de motta kommunion? Noen prester (også i Norge) hevder at de kan det; hvis de selv er overbevist om at deres første ekteskap er ugyldig, kan presten i det såkalte «interne forum» gi dem tillatelse til å motta kommunion, selv om deres første ekteskap ikke er annulert, og selv om de ikke er gift i Kirken. Jeg har aldri forstått hvordan noen prester kan gjøre dette, og Father Boyle hevder også i sin (lange) artikkel at det er umulig. Slik konkluderer han:

It is now not at all uncommon for pastors to have within their flocks Catholics 1) who are in irregular marital situations following the breakdown of a previous marriage, or 2) who have married outside the Church in ignorance of the Church’s law concerning Canonical Form, or 3) who are simply living together without getting married or who, for some reason, have married civilly but are not prepared to marry ecclesiastically.

The situation of the second group above can be remedied with relative ease provided there is no impediment. They should be offered the possibility of convalidation or, where this would not be possible, sanation. They could then be re-admitted to the sacraments. People in the third group may not be admitted to Holy Communion until they marry according to the law of the Church.

This paper has dwelt on the situation of those in the first group. Given the repeated and consistent teaching of the Church’s magisterium on this matter, it can only be a matter of great surprise, and even of grave concern, that there are still some clergy who consider the so-called ‘internal forum solution’ as an option. Those who are divorced and remarried, if they are unable to separate for a just reason, must either agree to the ‘brother and sister’ solution and have recourse to the sacraments remoto scandalo (i.e. ensuring that all possibility of scandal has been removed e.g. by receiving Communion in a place where their condition as divorced and remarried is not known), or submit their previous union to the ecclesiastical tribunal for a judgement as to the nullity or otherwise of that union, before validation of their current union and eventual re-admittance to the sacraments.

Hele hans artikkel kan leses her (pdf).

Seriøs og viktig teologisk samtale i England – om messen som offerhandling

Teologi /

En katolsk journalist i England, Moyra Doorly, har skrevet at par interessante artikler i The Catholic Herald om forandringene i messen, som ble innført for førti år siden. Først analyserer hun SSPX’s vurderinger av konsilet og noen viktige kirkelige dokumenter om messen (og ser ut til å være enig med dem i stor grad). Deretter stiller hun noen viktige spørsmål til dominikaneren Fr Aidan Nichols om sine bekymringer om katolske messer i vår tid.

Fr Nichols er i sitt svar bare delvis enig med henne, men skriver likevel:
… the scale of this reform, even had its components been entirely felicitous, was imprudently chosen, since of its nature liturgical life has to strike people as something that happens, not as something that is planned. In the Latin church, in countries like our own, the effects have been at times deeply disorienting, as is obvious to someone coming into the Church (like myself) in the 1960s, and is readily discovered by the inquiring minder of a convert of later date (such as yourself). One of the principal sufferers has been the sense of the Holy Eucharist as a sacrificial act, since the combined effect of textual, ritual and architectural changes (by the latter I have in mind the almost universal adoption of celebration facing the people) has been – unintentionally, of course – to weaken the sense that this sacrament is the renewed Calvary of the Church’s oblation. And this is especially so when these changes are underpinned (as, unfortunately, is often the case) by a catechetics which prefers to concentrate virtually unilaterally on the more easily assimilable theme of the Eucharistic banquet.

Debatten handler aller mest om på hvilken måte messen er et offer til soning for våre synder – ting som jeg flere ganger har tatt opp på denne blogen. Den handler også om om det var bestemmelser om messen fra tida etter konsilet som forandra messen så dramatisk, eller om det var selve tekstene (eller i alle fall tydelige tendenser) fra Vatikanum II som innførte den nye forståelsen.

Et vanskelig år for katolsk-jødiske relasjoner

Katolsk, Teologi /

John Allen skriver at forholdet mellom katolikker og jøder ser ut til å ha blitt vanskeligere i løpet av det siste året:

We’ve seen continuing fallout from the revival last year of a Good Friday prayer for the conversion of Jews, uproar over lifting the excommunication of a Holocaust-denying bishop, and a trip to the Middle East where the pope drew rave reviews everywhere but Israel. This week alone brought a new chapter in old debates over Pius XII, and a mini-fracas over a note from the U.S. bishops saying that Christ’s message is meant for Jews too.

While each of those episodes has its own contours, collectively they seem to be telling us something important about where things stand between the two faiths.

The revolution in Jewish-Catholic understanding over the last fifty years, which has gone a long way towards healing wounds that took almost 2,000 years to accumulate, was quite possibly the most important inter-religious accomplishment of the 20th century. The question today is whether that momentum can be sustained in a new set of historical circumstances.

In that regard, recent vicissitudes seem to point to an inescapable conclusion: Lest Jewish-Catholic ties in the 21st century suffer death by a thousand cuts, it’s time for rational people on both sides to confront a couple of hard truths.

Videre sier han at både jøder og katolikker er ansvarlige for at forholdet mellom dem er blitt vanskeligere:
For Jews: Old habits must go

Here’s the first hard truth, meant for Jewish leaders (many of whom, it must be said, already get it): The old habit of criticizing the Catholic church first and asking questions later has to go, because the historical wheels are turning, and before long you may find a church that simply isn’t listening.

That’s a tough thing for any Catholic to say, given that the church was experienced as a source of pain by the Jewish people for so long. Yet the plain fact is that Jews do need to unlearn these psychological patterns, because pouncing on every perceived slight frustrates the best friends Judaism has on the Catholic side, and gives other Catholics an incentive to dismiss legitimate Jewish concerns. … …

For Catholics: Stop dragging Jews into our debates

Now for the second hard truth, this one directed at Catholics: We’ve got to stop dragging Jews into internal Catholic battles.

That tendency is best documented in the «Pius Wars,» meaning debates over Pius XII and his alleged silence during the Holocaust. Catholic conservatives tend to exonerate Pius XII as part of a broader defense of papal authority and wisdom; liberals tend to see Pius’ handling of the Jewish question as symbolic of wider failures of the Vatican and the papacy. In both cases, what may look like a discussion of the church and the Jews is often really about something else.

Yet the habit of treating the Jewish community as a terrain for proxy fights is far more widespread. … …

Amerikanske biskoper har klargjort synet på jøders behov for Jesus Kristus

Katolsk, Teologi /

På sitt møte litt tidligere i juni reviderte de amerikanske katolske biskopene et dokument fra 2002, som langt på vei sa at jøder ikke trengte å tro på Kristus. Det nye dokumentet sier derimot:

5. The document [Reflections] correctly acknowledges that “Judaism is a religion that springs from divine revelation” and that “it is only about Israel’s covenant that the Church can speak with the certainty of the biblical witness.” Nevertheless, it is incomplete and potentially misleading in this context to refer to the enduring quality of the covenant without adding that for Catholics Jesus Christ as the incarnate Son of God fulfills both in history and at the end of time the special relationship that God established with Israel. The Second Vatican Council explained: [emphasis added]

“The principal purpose to which the plan of the old covenant was directed was to prepare for the coming of Christ, the redeemer of all and of the messianic kingdom, to announce this coming by prophecy, and to indicate its meaning through various types.”

Hele dokumentet kan leses her (pdf), og flere artikler kommenterer denne saken – HER – HER – HER.

Spenning i Kirken om forholdet til vårt sekulære samfunn – et svært interessant foredrag, del 2

Teologi /

På www.chiesa leser vi videre i erkebiskop Bruguès’ svært interessante foredrag, om en måte å forklare spenningene som fins i presteskapet (og blant de troende) mellom de som har et positivt og optimistisk syn på vår sekulariserte verden, og de som heller vil holde en tydelig avstand til denne. Den eldre generasjonen (som er mest optimistiske i forhold til verden) mister stadig støtte (og liker dette lite), men de har fortsatt for det meste maktposisjonene i Kirken:

There now exists within the European Churches, and perhaps within the American Church as well, a line of division, sometimes of fracture, between a current of «composition» and a current of «contestation.»

The first leads us to observe that secularization includes values with a strong Christian influence, like equality, freedom, solidarity, responsibility, and that it should be possible to come to terms with this current and identify areas of cooperation.

The second current, on the contrary, calls for keeping distance. It maintains that the differences or points of opposition, above all in the field of ethics, will become increasingly pronounced. It therefore proposes an alternative to the dominant model, and accepts the minority opposition role.

The first current emerged mainly during the period following the council; it provided the ideological framework for the interpretations of Vatican II that were imposed at the end of the 1960’s and in the following decade.

Things were reversed beginning in the 1980’s, above all – but not exclusively – under the influence of John Paul II. The current of «composition» has aged, but its proponents still hold key positions in the Church. The current of the alternative model has become much stronger, but it has not yet become dominant. This would explain the tensions at the moment in many of the Churches on our continent.

It would not be difficult for me to provide examples illustrating the contrast I have just described. …

Spenning i Kirken om forholdet til vårt sekulære samfunn – et svært interessant foredrag, del 2Les mer »

Prestens identitet i møte med en sekularisert verden – et svært interessant foredag

Teologi /

Sekretæren for Vatikanets undervisningskongregasjon, erkebiskop Bruguès, en 66 år gammel dominikaner, holdt nylig et interessant foredrag i forbindelse med året som skal markere prestenes rolle på en spesiell måte (og som starter nå kommende fredag). Erkebiskopen prøver å analysere situasjonenen vi har i dag, og sier bl.a. at de fleste prestestudentene i vår tid kjennetegnes ved at de vet svært lite om sin tro når de begynner studiene (fordi katakesen i de de fleste land har vært altfor dårlig), men at de oftest er mennesker som har tatt et klart standpunkt mht til sekulariseringa som nå preger mange vestlige land. Han sier videre at «we have experienced or even fostered an extremely powerful self-secularization in most of the Western Churches.

The examples are many. Believers are ready to exert themselves in the service of peace, justice, and humanitarian causes, but do they believe in eternal life? Our Churches have carried out an immense effort to renew catechesis, but does not this catechesis itself tend to overlook the ultimate realities? For the most part, our Churches have embarked upon the ethical debates of the moment, at the urging of public opinion, but how much do they talk about sin, grace, and the divinized life? Our Churches have successfully deployed massive resources in order to improve the participation of the faithful in the liturgy, but has not the liturgy for the most part lost the sense of the sacred? Can anyone deny that our generation, possibly without realizing it, dreamed of a «Church of the pure,» a faith purified of any religious manifestation, warning against any manifestation of popular devotion like processions, pilgrimages, etc.?

The collision with the secularization of our societies has profoundly transformed our Churches. We could advance the hypothesis that we have passed from a Church of «belonging,» in which the faith was determined by the community of birth, to a Church of «conviction,» in which the faith is defined as a personal and courageous choice, …

Prestens identitet i møte med en sekularisert verden – et svært interessant foredagLes mer »

Vurderinger av det annet Vatikankonsil

Katolsk, Teologi /

I går holdt pave Benedikt et innledningsforedrag ved en kirkelig kongress (Convegno Ecclesiale) i bispedømmet Roma, der han bl.a. uttalte seg om den rette forståelsen av Vatikankonsilet, og bl.a. sa:

«The Council was not a rupture which brought a new church into life, but a true and deep renewal of a single subject who develops.»

According to the Pope, the Council «yielded good fruits», but was distorted by «an interpretive current which, referring to a supposed ‘spirit of the Council’, intended instead to establish a discontinuity with the Tradition of the Church, confusing, for instance, the objetively existing boundaries between the hierarchy and the lay faithful, observing the Church accordinng to a horizontal cut which excluded the vertical reference to God, in open contrast with Catholic doctrine.»

Det er ikke mer enn et par dager siden jeg måtte presisere dette overfor et par (unge) kommentatorer på denne bloggen – at selve konsilet kan en katolikk ikke kritisere. Samtidig er det fortsatt mange katolikker (litt mer opp i årene oftest) som tenker at konsilet på en måte brøt med tidligere tendeser, tolkninger, tradisjoner etc. i Den katolske Kirke; synspunkter som paven her nok en gang klart avviser.

“Refleksjoner etter Nordbøs bok” – av Knut Alfsvåg

Teologi /

Knut Alfsvåg er førsteamanuensis i systematisk teologi ved Misjonshøgskolen i Stavanger, og han skrev i dag et interessant leserinnlegg i Vårt land om striden om homofilt samliv innen Den norske kirke. Innlegget hans er ganske mildt i formen, men innholdsmessig leder det han skriver oss (i alle fall meg, og kanskje de fleste katolikker, og mange i Den norske lutherske kirke) til å innse at å leve side om side med motsatte syn på dette spørsmålet, nok vil være umulig. Her er en del av det han skriver:

Arnfinn Nordbøs bok Bedre død enn homofil? og den debatten som har fulgt i dens kjølvann, dokumenterer først og fremst to ting. Problemer i forhold til seksuell identitet er ikke uten videre enkle å håndtere, og den argumentasjon den kirkelige del homofile frigjøringsbevegelse bruker, forutsetter en nokså omfattende omtolkning av den kristne tro. Ved å bekjenne den kristne tro, bekjenner en samtidig en forståelse av Gud som Skaper og en forståelse av mennesket som ansvarlig overfor livets moralske utfordringer. Den kristne utgave av den homofile frigjøringsbevegelse forutsetter derimot en forståelse av livet som råstoff for menneskets frigjøring, og ser Gud først og fremst som begrunnelse og legitimering av de valg en da ser som nødvendige. Dette gir såpass ulike innfallsvinkler til virkelighetsforståelsen at de vanskelig lar seg forene; her må en faktisk velge. Det forutsetter imidlertid en viss evne til refleksjon og kritikk, noe det kan se ut til at det har vært lite rom for i denne saken så langt.

Det er, så langt jeg kan se, først og fremst tre problemer med det syn den kirkelige del av den homofile frigjøringsbevegelse slik hevder. 1) Det er uforenlig med den kristne tro slik den alltid har vært oppfattet, og slik den fremdeles oppfattes blant de aller fleste kristne verden over. En legger altså opp til en egen kristendomsvariant som bare er gangbar innen deler av den vestlige liberale protestantisme med de problemer det medfører for forståelsen av den kristne kirke som et globalt, økumenisk fellesskap. 2) Den moderne, ateistiske religionskritikk far i stor grad rett. Når Gud oppfattes som den som skal gi legitimitet til egne behov for frigjøring, er det svært nærliggende å oppfatte Gud som skapt i menneskets bilde og religiøsitet som en projeksjon av menneskets ønsker. Dette er et viktig religionskritisk argument, og det gir derfor grunn til undring når en ser i hvor stor grad den homofile frigjøringsbevegelse formulerer seg slik at denne kritikken treffer. 3) En taler usant om livet. Den seksuelle relasjon mellom kvinne og mann er konstituerende for menneskets identitet; uansett legning og livssyn har vi faktisk alle en mor og en far. Å late som om samkjønnede seksuelle relasjoner har samme betydning, er faktisk å ikke ta livet på alvor slik det nå en gang er gitt. … «

Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke

Teologi /

På mange språk (bl.a. engelsk) brukes ordet ‘katolsk’ også av protestanter, når de sier fram trosbekjennelsen. Men ikke på norsk, der man bruker ordet ‘allmenn’ – et ord som ikke er spesielt tydelig: Slik leser vi i dag i DagenMagazinet:

Kirkens bekjennelse er misvisende
MF-professor Hans Kvalbein mener benevnelsen «allmenn» er misvisende og at det bør erstattes med «en hellig verdensvid» kirke. Preses Olav Skjevesland vil overveie forslaget grundig. …

Ordet «allmenn» er en dårlig oversettelse av det greske «katholikos» som betegner det som er «over alt» og «universelt», og som i latin senere er blitt til «unam, sanctam, catholicam». Dette er brukt i den romersk-katolske kirkes trosbekjennelse (credo). Men å innføre begrepet katolsk i stedenfor allmenn, vil heller ikke fungere i Norge, fordi man her assosierer dette med en bestemt annen kirke, nemlig Den romersk-katolske kirke. Derfor bør revisjonen ta sikte på å vurdere et begrep som «hellig verdensvid kirke» isteden, mener MF-professoren.

Kirken bør finne ut om en vanlig, eller forbedret, samboerkontrakt, kan være til nytte

Generelt, Teologi /

Jeg skrev for noen dager siden følgende om tanker om diskusjoner blant kristne om den nye, kjønnsnøytrale ekteskapsloven: «At man opplever den nye ekteskapsloven som problematisk forstår jeg, men å gå så langt som å påstå at kristne heller bør inngå samboerkontrakter enn å inngå ekteskap etter den (nye) loven, syns jeg er ganske så sært.» I dag har imidlertid Claes Tande skrevet e lang og god kommentar til dette spørsmålet, som jeg velger å gi litt bedre plass og trykke her:

Jeg vil ikke kommentere DagenMagazinets gjengivelse av Flemestads forslag, som jeg forsåvidt heller ikke kjenner i detalj. Jeg tror imidlertid jeg forstår anleggendet, og oppfatter derfor ikke tanken som underlig.

Men jeg vil betrakte dette fra en annen synsvinkel, der det bærende element er i hvilken utstrekning kirken skal imøtekomme dem av sine medlemmer som har samvittighetsproblemer med å inngå et ekteskap som ikke er fritt for statsdefinerte elementer og konstallasjoner som de tar avstand fra. Husk at en borgerlig ekteskapsinngåelse er knyttet til fremføringen av et høytidelig samtykke og til partenes signaturer over deklatoriske og ofte i det minste indirekte definitoriske utsagn.

Jeg nevner noen eksempler, og tar det trinnvis:

* Når borgerlig ekteskap kun kan inngås dersom partene gir etter for en tvang om å relativisere sitt eget ekteskaps uoppløselighet (ved å innrømme sin ektefelles rett til skilsmisse og bekrefte sin egen), avtvinges de en forsikring som – dersom den er ærlig ment – definerer ekteskapet i strid med katolsk lære.

* Hvis kirken nekter å gjennomføre sakramental ektevielse med mindre paret har innhentet borgerlig ekteskapstillatelse, men den borgerlige ekteskapslov forbyr ekteskap mellom jøder og ariere (rettstilstanden i Tyskland etter Nürnberglovene), da bryter kirken med sin egen sakramentslov som sier at alle mennesker har rett til å gidte seg (medmindre etc. etc. – og en raseklausul er ikke blant unntakene).

Det første eksempelet var fra vår tids Norge, den annet fra Tyskland for to generasjoner siden. Kirken har da likevel (etter de nødvendige kirkerettslige tilrettelegginger og beslutningsprosesser) holdt fast ved en rett til å ektevie folk uavhengig av om de på forhånd har innhentet statlig ekteskapstillatelse, evt har giftet seg borgerlig, evt motsetter seg at kirken melder deres ekteskap tuil myndighetene.

Da er vi ved resonnementets annet trinn: …

Kirken bør finne ut om en vanlig, eller forbedret, samboerkontrakt, kan være til nytteLes mer »

Underlig forslag om “kristne samboerkontrakter”

Generelt, Teologi /

Noen kristne hisser seg for mye opp mht den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven, etter mitt syn. Loven er en katastrofe, det er jeg enig i, men har loven egentlig noen betydning for mitt eller andre heterofile ekteskap? Jeg kan ikke se at den har det, for en kristen forståelse av ekteskapet bygger jo (selvsagt) ikke på statens forståelse eller definisjon av ekteskapet.

Det er lett å si slikt for oss katolikker, kanskje, for en katolikk er jo ikke gyldig gifte før han/hun er gift i Kirken. Vi krever at samfunnet også må ha registrert ekteskapet (enten dette skjer samtidig med den kirkelige vigselen eller før), men det er jo den katolske forståelsen av ekteskapet som gjelder i Den katolske Kirke. Kirken har også obligatorisk foreberedelse av alle som skal gifte seg, flere ekstra spørsmål ved ekteskapsinngåelsen, samtidig so presten lyser Herrens velsignelse over ekteparet.

Dette er vanskeligere for protestantiske kirker, som har en mye mindre utvikla ekteskapsteologi, ingen obligatosiske ekteskapskurs, en mindre tydelig liturgi – og etter at prestene mista retten til å prøve ekteskap for 4-5 år siden, forstår jeg at Den norske kirke ikke lenger fører egne vigselsbøker.

At man opplever den nye ekteskapsloven som problematisk forstår jeg altså, men å gå så langt som å påstå at kristne heller bør inngå samboerkontrakter enn å inngå ekteskap etter den (nye) loven, syns jeg er ganske så sært. (At alle kirker kanskje må innføre esktra kirkelig vigsel, syns jeg derimot høres fornuftig ut.) Slik leste jeg i DagenMagazinet i går:

Samboerkontrakt kan bli løsningen for kristne
Et offentlig registrert samboerskap med kirkelig vigsel kan bli løsningen for kristne som finner det uakseptabelt å være registrert under den nye ekteskapsloven.

Roald Flemestad, i Den nordisk-katolske kirke i Norge, gjør det klart at en slik løsning må debatteres seriøst blant kirkesamfunn utenfor statskirken. I debatten lørdag ble det da også vist til et forslag som skisserer som mulighet at det gjennomføres en full kirkelig vielse, men uten at presten vier på vegne av staten. Prestekontoret sender derfor ingen papirer til offentlige myndigheter, og paret går heller ikke til byfogden for å bli registrert eller borgerlig viet. Isteden skriver paret under en samboerkontrakt som gir tilnærmet samme rettigheter og plikter som ekteskap, og der det slås uttrykkelig fast at paret anser seg som gift, med de rettigheter og plikter det medfører.

Flemestad har selv sans for en slik mulighet. Ekteskapet vil da kunne bygges på en juridisk kontrakt samtidig som offentlighetskravet sikres gjennom en kirkelig vigsel. Løsningen vil da komme som en erstatning for den kirkelige vigselsrett slik den er gitt av departementet på grunnlag av den nye ekteskapsloven.

Homofile organisasjoner reagerer på paven Benedikts uttalelser

Generelt, Teologi /

Jeg leste først på BBC og deretter i Aftenposten, at pave Benedikt har uttalt seg bl.a. om problemene knyttet til homofili i en tale til Vatikanets ansatte i går. Slik kan vi lese i Aftenposten:

«Kirken snakker om menneskets natur som «mann» og «kvinne», og ber om at denne orden respekteres.»

– Det som ofte uttrykkes og antydes med ordet «kjønn», leder til menneskets selvfrigjørelse fra skapelsen og fra Skaperen. Mennesket ønsker å skape seg selv på egen hånd, og alltid å bestemme helt alene om det som angår ham, sa Paven, som inntil 2005 het Joseph Alois Ratzinger.

Ved således å ville definere seg selv, lever mennesker i strid med «sannheten og skaperånden», konkluderte Paven. Han understreket alvoret ved å sammenligne med truslene mot miljøet.

– Regnskoger fortjener, ja, vår beskyttelse, men mennesket — som en skapning med et budskap som ikke står i motsetning til hans frihet, men som er en forutsetning for hans frihet — fortjener ikke noe mindre, sa han.

Homofile organisasjoner reagerer naturlig nok (ut fra ensidig dekning i media) svært negativt på dette, og det kan vi lese om de de to artiklene jeg har lenket til over.

Pave Benedikt har snakka tre ganger om syndefallets betydning i løpet av advent

Katolsk, Teologi /


På www.chiesa leser jeg en grundig artikkel om hvordan pave benedikt ved tre anledninger nå i advent har tatt opp den katolske og felleskristne læra om arvesynd; to gang med utgangspunkt i Paulus og en gang ved markeringa av jomfru Marias ubesmittede unnfangelse, 8 desember. Ved sistnevnte anledning sa han følgende:

«The mystery of the Immaculate Conception of Mary, which we solemnly celebrate today, reminds us of two fundamental truths of our faith: original sin first of all, and then the victory over this by the grace of Christ, a victory that shines in a sublime manner in Mary Most Holy.

The existence of what the Church calls ‘original sin’ is, unfortunately, overwhelmingly obvious, if we only look around ourselves, and above all within ourselves. The experience of evil is, in fact, so significant that it raises within us the question: where does this come from? Especially for a believer, the question is even deeper: if God, who is absolute Goodness, has created everything, where does evil come from? The first pages of the Bible (Gn. 1-3) respond precisely to this fundamental question, which tests every human generation, with the story of creation and of the fall of the progenitors: God created everything for existence, and in particular he created the human being in his own image; he did not create death, but this entered the world through the envy of the devil, who, rebelling against God, also drew men into deceit, inducing them to rebel (cf. Wis. 1:13-14; 2:23-24).

10. desember la paven bort sitt manuskript tydeligere enn vanlig og sa følgende personlige ord om syndefallets betydning, som en oppfølging av hva han hadde sagt onsdagen før:

«Dear brothers and sisters, in following St. Paul we saw two things in the catechesis last Wednesday. The first is that our human history has been tainted from the beginning by the abuse of created freedom, which intends to emancipate itself from the divine will. And in this way it does not find true freedom, but opposes itself to the truth, and as a result falsifies our human realities. Above all, it falsifies the fundamental relationships: with God, between man and woman, between man and the earth. We said that this tainting of our history is spread through the entire fabric, and that this inherited defect has increased, and is now visible everywhere. This was the first thing. The second is this: we learned from St. Paul that there is a new beginning in history and of history in Jesus Christ, He who is man and God. With Jesus, who comes from God, there begins a new history formed by his yes to the Father, and thus founded not on the pride of a false emancipation, but on love and truth.

But now the question arises: how can we enter into this new beginning, into this new history? How does this new history reach me? With the first tainted history, we are inevitably connected by our biological origin, we all belong to the one body of humanity. But communion with Jesus, the new birth in order to enter to become part of the new humanity, how does this take place? How does Jesus come into my life, into my being? The fundamental answer of St. Paul, and of the entire New Testament, is: he comes through the work of the Holy Spirit. If the first history gets underway, so to speak, with biology, the second gets underway in the Holy Spirit, the Spirit of the risen Christ. This Spirit created, at Pentecost, the beginning of the new humanity, of the new community, the Church, the Body of Christ.»

Aller grundigst tok paven opp dette temaet onsdag 3. desember, da hele hans preken tok opp (ut fra Paulus) forholdet mellom Adam og Kristus, forholdet mellom arvesynd og frihet – her trykker jeg alt han sa da: …

Pave Benedikt har snakka tre ganger om syndefallets betydning i løpet av adventLes mer »

Pave Benedikt fortsetter å snakke om det rette forholdet mellom tro og gjerninger

Katolsk, Teologi /

Sist uke tok pave Benedikt (under sin faste onsdagsaudiens) opp «emnet som var sentrum i kontroversene i reformasjonshundreåret, spørsmålet om rettferdiggjørelse. Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud?» Denna uka fortsetter han på samme tema og gjentar at lovgjerninger ikke kan gjøre oss rettferdige for Gud, men den frelsende tro det her er snakk om er ikke «tanker, meninger eller ideer. Denne troen er fellesskap med Kristus, som Kristus gir oss, og denne troen formes oss i Hans bilde. Eller sagt med andre ord, tro, når den er sann og ekte, blir den kjærlighet – uttrykker den seg gjennom kjærlighet. Tro uten kjærlighet, uten frukt, er ikke sann tro.»

Her er hele pavens tale fra i går (tatt fra Zenit):
In last Wednesday’s catechesis, I spoke of the question of how man is justified before God. Following St. Paul, we have seen that man is not capable of making himself «just» wit h his own actions, but rather that he can truly become «just» before God only because God confers on him his «justice,» uniting him to Christ, his Son. And man obtains this union with Christ through faith.

In this sense, St. Paul tells us: It is not our works, but our faith that makes us «just.» This faith, nevertheless, is not a thought, opinion or idea. This faith is communion with Christ, which the Lord entrusts to us and that because of this, becomes life in conformity with him. Or in other words, faith, if it is true and real, becomes love, charity — is expressed in charity. Faith without charity, without this fruit, would not be true faith. It would be a dead faith.

We have therefore discovered two levels in the last catechesis: that of the insufficiency of our works for achieving salvation, and that of «justification» through faith that produces the fruit of the Spirit. The confusion between these two levels down through the centuries has caused not a few misunderstandings in Christianity.

In this context it is important that St. Paul, in the Letter to the Galatians, puts emphasis on one hand, and in a radical way, on the gratuitousness of justification not by our efforts, and, at the same time, he emphasizes as well the relationship between faith and charity, between faith and works. …

Pave Benedikt fortsetter å snakke om det rette forholdet mellom tro og gjerningerLes mer »

“I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.”

Liturgi, Teologi /

Salme 119 (118)

89 I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.
90 Din trofasthet varer fra slekt til slekt; du har grunnlagt jorden, og den står fast.
91 Etter din ordning står den fremdeles, for alle ting må tjene deg.
92 Hvis ikke din lov var min lyst og glede, gikk jeg til grunne i min nød.
93 Aldri glemmer jeg dine påbud, for ved dem har du holdt meg i live.
94 Frels meg, for jeg tilhører deg! Jeg spør etter dine påbud.
95 De gudløse ligger på lur og vil gjøre ende på meg. Jeg akter på dine lovbud.
96 Jeg har sett at alt tar slutt, hvor fullendt det enn er, men ditt bud har ingen grense.

Bispesynoden har ofte nevnt at Kirkens forkynnelse av Guds ord må bli bedre, og så har også flere foreslått av pave Benedikt selv er det beste eksempelet på hvor godt man kan og bør preke. På www.chiesa har jeg lest denne vurderinga av pavens måte å preke på – over teksten fra Salme 119 som er sitert over.

Joseph Ratzinger’s liturgical preaching is one of the outstanding features of his pontificate. It is one of the less examined and less well-known features, but it is perhaps the most fascinating. It is the most authentic expression of his thought. He writes most of his homilies himself, and sometimes improvises them. …

But returning to the synod, there is one homily above all that especially impressed the fathers. It is the one that Benedict XVI gave in the synod hall on the morning of October 6, the first day of its work, during the recitation of the third hour of the Divine Office.

Benedict XVI improvised it from start to finish. The media all over the world quoted only the passage in which the pope referred to the «collapse of the big banks.» But it is a homily that should be read and savored as a whole:

Dear brothers in the episcopacy, dear brothers and sisters, at the beginning of our Synod the Liturgy of the Hours presents a passage from Psalm 118 on the Word of God: a praise of his Word, an expression of the joy of Israel in learning it and, in it, to recognize his will and his Face. I would like to meditate on some verses of this Psalm with you. …

“I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.”Les mer »

Er Bibelen ufeilbarlig, hvordan kan Bibelen studeres historisk-kritisk?

Katolsk, Teologi /

Denne overskrifta bringer mine tanke tilbake til mine studieår på MF på 70-tallet; jeg kjempa da mye med spørsmål om Bibelens sannhetsgehalt og om hvordan man best skulle tolke den, hvilke metoder som var fruktbare. Jeg var lite fornøyd med svara jeg fikk på MF; man la seg litt for flatt i forhold til de teologiske trender, og etter mitt syn klarte man i liten grad å vise hvorfor Bibelen grunnleggende sett er troverdig – slik at troen ble hengene mye i lufta (fideisme).

Nå ser det ut til at bispesynoden i Roma har tatt opp de samme problemstillingene – mer radikalt og grunnleggende. John Allen skriver om hvordan disse to spørsmåla er blitt diskutert på en ganske grunnleggende måte, og at biskopene ikke ser ut til å nøye seg med enkle eller «moderne» svar. Slik spissformulerer han det:

The historical-critical method is valuable, but it’s not enough. It has to be integrated into the broader theological reflection of the church, which implies that theologians and exegetes need to work and play well together.

How much of the Bible is «inspired» and free from error? Is it just what one might call the Bible’s «theological» content, meaning what it teaches about salvation? Or is the whole Bible inerrant, and therefore «true,» even if that doesn’t necessarily mean literally, factually true?

Les også gjerne hele hans vurdering av denne tematikken: …

Er Bibelen ufeilbarlig, hvordan kan Bibelen studeres historisk-kritisk?Les mer »

Bispesynoden om Guds ord – enighet i Roma om mange spørsmål

Katolsk, Teologi /

Bispesynoden i Roma om «Guds ord» er ferdig med to av sine tre uker, og John Allen har kommet med en oppsummering om hva biskopene er blitt enige om så langt. Følgende ting, sier han, er blitt nevnt flere ganger og alle biskoper ser ut til å mene at dette er sentralt og viktig:


* The «Word of God,» in the Catholic understanding, is broader than the written texts of scripture. It refers principally to a person, Jesus Christ, so it is theologically inaccurate to describe Christianity (at least in its Catholic form) as a «religion of the book.»

* Scripture must be read in the context of the church, meaning its tradition, doctrinal teachings and worship. Among other things, this point implies a greater accent on the link between the Bible and the liturgy, especially the Mass.

* The Bible is not simply a piece of ancient literature, and therefore can’t be interpreted exclusively through the lens of history and literary criticism. Biblical interpretation has to press deeper, towards a «theological exegesis,» which relates specialized study of the Bible to the faith life of the church and the personal struggles of real people.

* The Bible is a natural bridge for better relations with other Christians and with Jews, since it represents a shared «common home,» despite obvious differences in interpretation.

* The church is obligated not merely to proclaim the Word of God, but also to listen to it. This is a special challenge, several speakers have pointed out, in a world where listening is often a lost art.

Several practical points were stressed so often that they’re also safe bets to be among the final propositions:
the need for better homilies; wider practice of Lectio Divina, meaning the use of the Bible in prayer; the need to make translations of the Bible available in all languages.

Skroll til toppen