I over 1000 år knelte alle katolikker hver gang ordene «et incarnatus est …» («Han er blitt kjød …») ble sagt eller sunget i trosbekjennelsen. Etter 1970 bøyer vi oss bare litt ved disse ordene (og ofte bøyer man seg veldig lite eller ikke i det hele tatt), så ved vårt kroppsspråk (som også påvirker vårt sinn) identifiserer vi oss vel ofte i liten grad med Jesu ydmykelse da han ble menneske. Kanskje vi skal begynne å notere oss disse spesielle ordene i trosbekjennelsen i litt større grad, og huske hver gang vi bøyer oss/ kneler at Jesus virkelig ble kjød (i julen) og slik identifiserte seg med oss for å forberede vår frelse.

Jesu identifisering med oss mennesker syns jeg er det aller viktigste ved julehøytiden, og siden jeg for ganske mange år siden mistet den barnlige julegleden, er det kanskje det eneste jeg personlig syns er viktig med julen. I julen begynte for alvor iverksettelsen av Guds frelsesplan, som han måtte sette i verk etter at menneskene hadde syndet mot ham. Gud sendte sin egen sønn for å frelse oss mennesker; Jesus ble født i en stall i Betlehem og begynte sine ca. 30 år på jorden, et liv som ble kronet med hans død på korset for vår skyld, og hans oppstandelse.

De første versene i Johannesevangeliet er prekentekst i juledagsmessen, og de uttrykker veldig tydelig og gripende denne Jesu nedstigning fra himmelen til jorden, og viser også julens gave til oss mennesker, at vi får bli Guds barn:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud.      (Joh 1,1.14.11-13)

Apostelen Paulus tar også opp dette temaet, og fører det litt videre; han snakker også om at Jesus ydmyket seg enda mye mer enn å bli født som menneske, han døde også – for å gi oss en evig frelse. Slik skriver Paulus i en berømt hymne i kapittel 2 i brevet til filipperne:

Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik,
men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset.    (Fil 2,6-8)

Julehøytiden viser oss altså at Jesus virkelig ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse, ble oss mennesker lik og døde for oss, alt dette for å frelse oss.

Også trykt på katolsk.no

Hos lifesitenews har jeg lest et interessant intervju med kardinal Eijk, erkebiskop i Utrecht i Nederland. Her er litt av intervjuet:

Cardinal Eijk, what is the state of health of Catholicism in northern Europe? We know that the Church is experiencing a difficult situation…

The Catholic Church is shrinking throughout northern Europe. The Netherlands has the questionable honor of being the leader in this phenomenon: we were the first country where the shrinkage began. In the meantime, there is a decrease in the number of faithful throughout northern Europe. Especially in Germany where decline is rapid … but I know that even in countries like Spain and Italy the shrinkage is a phenomenon that’s being felt.

What is the reason for this?

The main cause is the individualism that characterizes modern Western society. Because of the increase in prosperity, people have become independent. One can still see the difficulty families have in passing on the faith, in a context where it’s increasingly pushed out the door. In social life, the Christian religion is no longer present and is viewed with scarcely hidden or even manifest hostility. As far as the Netherlands is concerned, we are in a phase in which parishes are merging and many churches are no longer being used for worship.

Cardinal, you have spoken about “individualism” but are there also other causes?

The cause is the lack of active faithful who participate in Church celebrations and support the church as volunteers and/or with their financial contributions. In Holland there are no church taxes. The Church in Holland survives on the basis of voluntary contributions from the faithful. This makes the Church poor, but also free from the State, which I consider a great advantage, one that surpasses the disadvantage of poverty. …. 

Cardinal Eijk, how do you think the picture will evolve?

The future collaborators of the priests in parishes will mainly be permanent deacons, catechists and volunteer deacons’ assistants. The churches that remain will be centers for large regional parishes. However, although the quantity [of parishes] is decreasing, their quality is increasing. This is the other aspect of the situation: we are becoming more and more a Church of choice, where people truly want to achieve something from the faith. And we mustn’t forget that the Church historically has known other ups and downs, and that ultimately we are in the hands of God. ….

Have you read the Viganò dossier? What do you think about it?

I cannot judge well the content of his letters, but it is clear that this matter should be thoroughly examined. In the meantime, many bishops have also asked for [a thorough investigation]. The Holy See has announced that it will examine more thoroughly the case of Theodore McCarrick, and I am of the opinion that this is very welcome. It has to be fully clarified if the Church wants her credibility back. …

Jeg skrev for noen uker siden denne bokanmeldelsen, som er kommet på trykk i St Olav tidsskift – SE HER (nr. 4/2018).

Reza Aslan: GUD, En menneskelig historie
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS, 2018

Jeg har lest en bok som prøver å forklare menneskers ulike oppfatninger av Gud, og må innrømme at jeg ble skuffet da forfatteren gang etter gang skrev om det noe meningsløse utgangspunktet han har for sin forskning: «Denne trangen til å menneskeliggjøre det guddommelige er innprogrammert i hjernen vår. Derfor har den blitt et sentralt trekk ved nesten enhver religiøs tradisjon verden har sett. Den prosessen i den menneskelige evolusjonen som har gjort at tanken om Gud oppsto, kan være bevisst eller ubevisst, men uansett tvinger den oss til å forme Gud i vårt eget bilde.» (s. 11) Men forskning skal vel ha et åpent utgangspunkt, og ikke starte med et bestemt svar på hvordan menneskenes oppfatning av Gud har oppstått?

Han skriver også innledningsvis noe annet som etter min mening viser at boken egentlig er uinteressant: «Jeg skal ikke prøve å bevise eller motbevise at Gud finnes, av den enkle grunn at ingen av påstandene lar seg bevise. Tro er et valg, og alle som sier noe annet, prøver å omvende deg.» (s. 12) Man kan ikke bevise at Gud finnes på samme måte som man beviser noe i matematikken eller ved empirisk etterprøving, men man kan argumentere for hva som er mest sannsynlig ut fra den verden vi lever i: hva gir best svar på de store spørsmål i tilværelsen?

Jeg hadde (vel altfor optimistisk) regnet med at man i en bok om gudsforestillinger skulle åpne med «blanke ark» og aller først stille spørsmålet om Gud virkelig finnes, argumentere for og mot dette før den gikk videre for å se på ulike gudsforestillinger og utviklinger. Men her har vi altså en bok som bevisst avstår fra å undersøke det som er virkelig avgjørende når det gjelder Guds eksistens og vesen.

Katolikker (som har lest katekismen) vil vite at presentasjonen av det kristne synet på hvem Gud er begynner med den såkalte allmenne gudsåpenbaring. Denne sier at vi kan lære og oppfatte litt om Gud ved å observere verden rundt oss, og hvis mennesker ikke tror at en gud eksisterer, må man ta opp det spørsmålet separat før man kan komme til en kristen tro. Katekismen viser så videre hvordan Gud stadig tydeligere har åpenbart seg; gjennom Abraham, Moses, profetene og til sist aller tydeligst gjennom Jesus Kristus.

Ingen kan imidlertid ta fra Reza Aslan at han skriver på en fengende og interessant måte. I en svært mye solgt bok som kom noen få år tidligere (på engelsk i 2013 og på norsk i 2017): SELOTEN, Historien om hvordan Jesus fra Nasaret ble Jesus Kristus, er dette fortellerdrivet enda tydeligere. Der bruker han nesten 100 sider til å beskrive Romerriket og Israel på Jesu tid, det er interessant lesning, men heller ikke den boken bidrar særlig mye når det gjelder å forstå hvem Jesus Kristus var og er.

Kanskje man da skal spørre seg hvor interessant vår bok GUD er, og om man bør lese den. Jeg syns den er interessant på to måter; den presenterer enkelte for meg ukjente kulturers oppfatning av gud, og den presenterer en dramatisk omtolkning av gudsbildet i Det gamle testamente, som jeg aldri hadde hørt om før.

Et eksempel på det første interessante elementet er beskrivelsen av utgravningene i byen Göbekli Tekle i det østlige Tyrkia, der man har funnet en kultur man mener er fra 12 000 til 10 000 f.Kr., som jeg må innrømme at jeg ikke kjente noe til fra før. Aslan beskriver også kulturer og deres religiøse elementer fra andre tidligere kulturer i Midtøsten, Anatolia og Helles på en interessant måte.

Men det er når forfatteren skal presentere fremveksten av monoteismen at jeg virkelig skvetter til og blir svært interessert, eller kanskje heller irritert. For når han skal beskrive fremveksten av monoteismen, begynner han med Akhnaton i Egypt, som var farao rundt 1350 f.Kr. Deretter går han til Zarahustra i Iran rundt år 1100 f.Kr. Hvor er det blitt av Abraham, tenkte jeg, som levde ca. 1800 f.Kr. og er opphavsmannen til de tre store monoteistiske religionene Jødedom, Kristendom og Islam?

Svaret er at Aslan med utgangspunkt i den kjente firekildehypotesen i Det gamle testamente påstår at Israelsfolket lenge hadde minst to guder. Den ene var El som beskrives slik: «El var en mild, fjern og faderlig guddom som tradisjonelt sett ble avbildet enten som en konge med skjegg, som en okse eller en kalv. Han var Kanaans høyeste gud …» (s. 130) Den andre guden var Jahve, som viste seg for Moses ved den brennende busk. Han beskrives bl.a. slik i boken: «En ørkengud fra Midjan ved navn Jahve.» (s. 128)

Det var ikke før år 586 f.Kr., da Jerusalem ble knust og folket sendt i eksil til Babylon, at noe nytt skjedde, skriver Aslan. Da kom «jødedommens fødsel, slik vi kjenner den – ikke gjennom pakten med Abraham, ikke ved utvandringen fra Egypt, men i de ulmende restene av et rasert tempel og et beseiret folks uvilje mot å godta muligheten for en beseiret gud. Selve trosbekjennelsen innen jødedommen, kalt shema, «Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6,4) ble formulert etter dette endringsøyeblikket i israelittenes historie.» Aslan rekonstruerer altså jødefolkets historie slik det passer ham (så krast vurderer jeg det han gjør), flytter ting frem og tilbake i deres historie, og ender da opp med at den jødiske monoteismen ikke oppstod før år 586 f.Kr.

Etter en slik behandling av monoteismen i Det gamle testamente har jeg ikke store forhåpninger når boken etter hvert kommer til Det nye testamente, og jeg må si at mine manglende forventninger slår til. Kapittelet om Kristendommen har overskriften «Gud er tre» og tar opp enkelte kristologiske stridigheter i Kirkens første tid, før «Kompromisset fra Nikea» (s. 156) nevnes og den hellige Augustin får æren av å formulere det synet på Den hellige treenighet som blir stående: «Gud er evig og uforanderlig. Men selv om det er sant, finnes Gud likevel i tre former: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd … (og) om det virker som (dette) motsier selve definisjonen av Gud, må den troende bare godta det som et mysterium og komme seg videre.» (s. 157)

Når man så kommer til bokens fremstilling av Islam, blir fremstillingen en del mer positiv, og da må vi nok ta med at Reza Aslan vokste opp i en lite praktiserende muslimsk (iransk) familie, før han i et karismatisk kristent ungdomsmiljø i USA ble en kristen. Men han var ikke en kristen mange år; kort tid etter at han begynte med universitetsstudier mistet han all tro på at Gud fins, men gikk likevel tilbake til Islam.

Men heller ikke fremstillingen av gudstro Islam kan på noen måte regnes som konvensjonell, for den leder ham til det som nå er hans gudstro; panteismen, også en svært overraskende utledning av Islam, mildt sagt. Han argumenterer (på en måte) med at Gud er én, og fører så dette videre til «alt er ett og ett er alt» og at «den Gud jeg tror på, er ikke en personliggjort Gud, det er en avhumanisert Gud, en Gud uten materiell form, en Gud som er ren eksistens – uten navn, essens eller personlighet.» (s. 180). Det siste sitatet jeg tar med er dette ganske sære (syns jeg) utsagnet: «Den enste måten jeg virkelig kan kjenne Gud på, er ved å stole på det eneste jeg virkelig kan kjenne: meg selv.» (s. 182)

Oppsummerende om Reza Aslans bok GUD, En menneskelig historie, vil jeg si at den på en ganske interessant måte beskriver en persons arbeid med religiøse spørsmål over flere år (20 år skriver han selv). Men bortsett fra dette personlige – og det overraskende synet på monoteismen i jødedommen, og den like overraskende konklusjonen med panteismen – har boken vel nokså liten verdi.

Helt til slutt er det tydelig fra media (det har vært en hel del mediedekning i USA og bøkene SELOTEN og GUD) at Aslan mener at det han skriver er vitenskap, og hans bok har 180 sider tekst og nesten 100 sider bibliografi og noter. Jeg er likevel ikke blitt særlig overbevist av de ganske dristige og spektakulære konklusjonene han presenterer ut fra det historiske og religionsvitenskapelige materialet han referer til.

Sandro Magister skrev for et par dager siden en artikkel med overskriften: The Pope Has Hit the Brakes, and On Homosexuality the Catechism Still Applies. Og etter å ha skrevet en del kritiske bemerkningen om om de to bispesyndene om familien, fortsetter han:

Instead, the synod on young people that will conclude on Sunday, October 28 seems to be the most peaceful ever.

So peaceful that even the most explosive argument of those put to discussion – concerning the judgment on homosexuality – was practically defused.

The discussions in the assembly were kept confidential. But according to what was made public by the official information sources, there was not even one statement in favor of a change in Catholic doctrine on homosexuality.

And yet the “Instrumentum Laboris,” meaning the starter document that the synod fathers were called to discuss, seemed to promise sparks when it stated in paragraph 197 (among other things, introducing for the first time into an official text of the Church the not-innocent acronym LGBT):

“Some LGBT youths, through various contributions that were received by the General Secretariat of the Synod, wish to ‘benefit from greater closeness’ and experience greater care by the Church, while some BC ask themselves what to suggest ‘to young people who decide to create homosexual instead of heterosexual couples and, above all, would like to be close to the Church’.”

And instead nothing. When it came time to discuss this paragraph in the third week of the synod, not even those synod fathers known as innovators came out into the open.

On the contrary, in reading the few lines dedicated to the topic by what was expected to be of the 14 “circuli minores” the one most inclined to innovate, “Anglicus B” headed by Cardinal Blase J. Cupich, one is struck by its explicit reference to the traditional doctrine on homosexuality contained in the Catechism.

Here, in fact, is how the relator of “Anglicus B” summed up the overall perspective of his working group, in the “relatio” presented in the assembly on October 20, concerning young people “who experience same-sex attraction:”

“We propose a separate section for this issue and that the main objective of this be the pastoral accompaniment of these people which follows the lines of the relevant section of the Catechism in the Catholic Church.”

So without changing a comma of the Catechism, which on homosexuals, in paragraphs 2357-59, says that “they must be accepted with respect, compassion, and sensitivity,” but also that they “are called to chastity,” because their “inclination” is “objectively disordered.”

……

First Things fortsetter artiklene fra bispesynoden (under pseudonymet Xavier Rynne II), og de er nokså kritiske. I et utdrag fra nr. 13 leser vi bl.a.:

JOHN PAUL II, YOUTH MINISTER
Pole that he was, Karol Wojtyła had a well-developed sense of historical irony. So from his present position in the Communion of Saints, he might be struck by the ironic fact that the Synod on “Youth, Faith, and Vocational Discernment” currently underway in Rome coincides with the fortieth anniversary of his election as Pope John Paul II on October 16, 1978. What’s the irony? The irony is that the most successful papal youth minister in modern history, and perhaps all history, was largely ignored in Synod-2018’s working document. And the Synod leadership under Cardinal Lorenzo Baldisseri seems strangely reluctant to invoke either his teaching or his example.

Følgende artikler er blitt publisert siden sist jeg nevnte dette:

Les kommentar nr. 10 – 16/10
Les kommentar nr. 11 – 17/10
Les kommentar nr. 12 – 18/10
Les kommentar nr. 13 – 19/10
Les kommentar nr. 14 – 22/10
Les kommentar nr. 15 – 23/10
Les kommentar nr. 16 – 24/10

Her er også et utdrag fra nr. 14:

The testimonies from successful young adult ministries that LETTERS FROM THE SYNOD has been privileged to publish for the past two and a half weeks all bear witness to a fact that both the Synod’s managers and some bishops can’t seem to grasp: In today’s cultural environment, at least in the West, young people are looking for the gospel, for friendship with Jesus Christ, and for communities in which the young and their spiritual mentors challenge each other to lead countercultural lives of integrity. They are not looking for more pandering in a world that already tells them they’re wonderful; they know they’re not, and they sense (and some know) that there are empty spaces in their lives the world cannot fill. That’s why the most vibrant young adult ministries in the 21st-century Church make religious and behavioral demands, even as they offer a hand of friendship, a supportive community, the Word of God in the Bible, and the grace of the sacraments.

More than one participant inside the Synod Hall and “Off Broadway” has observed that a lot of what’s been said by those the Synod managers evidently wanted in Rome for Synod-2018 sounds as if the Church had taken a trip back to the Seventies. … Cross-free, evangelically anorexic, soothing, Seventies-talk didn’t work in that lost decade. And it isn’t going to work now, when the cultural pressures on the young to conform to self-assertion rather than to embrace self-gift are even greater. …

Torsdag og fredag besøkte vi to fantastiske katolske domkirker i denne delen (sørvest) av Spania, først domkirken i Córdoba (som delvis er bygget på en tidligere moské), der vi var sammen med tusenvis av turister. Fredag reiste vi til Jaén og så den enorme domkirken der (og der var vi nesten alene). Domkirken i Córdoba vises over og domkirken i Jaén under. I dag så vi andre deler av Córdoba, bl.a. det tidligere store jødiske kvarteret – den kjente jødiske filosofen Maimonides var f.eks. født her.