Nyheter om instruksjonen til «Summorum Pontificum»


Andrea Tornielli skriver (på italiensk) om det had regner med denne instruksjonen om dokumentet om den gamle messen vil inneholde. Les det han skriver på italiensk her, og FatherZ’s oversettelse til engelsk her. Her er noe av innholdet:

… Above all, the instruction confirms that the Motu Proprio is universal law of the Church and that all are bound to apply it and guarantee that it be applied. The Instruction affirms that the possibility of celebration in the old rite was assured where ever there are groups of the faithful who request it. In the text it is not made more precise any minimum number of the faithful who must constitute the group.

It is said on the other hand that it is good – in accord also with the Post-synodal exotation on the Eucharist – that seminarians study Latin and know celebration according to the old form. The “sacerdos idoneus”, for celebration with the pre-Conciliar missal, does not have to be an expert Latinist, but that he know and understand what he is reading and is called to pronounce during the rite.

The Pontifical Commission “Ecclesia ei”, which for two years has been part of the Congregation for the Doctrine of the Faith, will be established as an organism called to settle questions and controversies, making judgments in the name of the Pope.

Bishops must not and cannot promulgate norms that restrict the faculty conceeded by the Motu Proprio, nor can they change the conditions. They are called, instead, to apply it. …

Pave Benedikts fastebudskap – fornyelse av dåpspakten

I sitt fastebudskap i år (hele budskapet kan leses her) fokuserer pave Benedikt alle mest (syns jeg) på hvordan vi i fasten skal forsøke å fornye og styrke vår dåpspakt:

Kjære brødre og søstre,

Fastetiden, som fører oss til feiringen av Den hellige påske, er for Kirken en høyst verdifull og viktig liturgisk tid. I henhold til dette er jeg glad for å gi et spesielt bidrag til at den måtte bli gjennomført med sann innlevelse. Mens det venter på det endelige møte med sin Brudgom i den evige påske, er Kirkens fellesskap flittig i bønn og gir nestekjærlige gaver, og intensiverer sin ferd med å rense ånden, slik at det fra forløsningens mysterium kan motta ytterligere nytt liv i Kristus, Herren.

1. Dette nye livet ble allerede gitt oss på vår dåpsdag, da vi «fikk del i Kristi død og oppstandelse. Da begynte for oss «hans disiplers glade og triumferende eventyr». I sine brev insisterer Paulus stadig på det spesielle fellesskap med Guds sønn som denne vaskingen frembringer. Det faktum at dåpen i de fleste tilfeller blir mottatt i spedbarnsalder, peker på hvordan den er en gave fra Gud. Ingen fortjener det evige liv gjennom sine egne anstrengelser. …. En spesiell forbindelse knytter dåpen til fastetiden som den gunstige tid til å erfare den frelsende nåde. Fedrene i Det annet vatikankonsil oppfordret alle Kirkens pastorer til å gjøre mer bruk av «de dåpstrekk som hører til fastetidens liturgi». I virkeligheten har Kirken alltid assosiert påskevigilien med feiringen av dåpen: Dette sakramentet realiserer det store mysterium der mennesket dør fra synden, blir gjort til deltager i livet til den oppstandne Kristus, og mottar den samme Guds ånd som reiste Jesus opp fra de døde.

2. For å kunne foreta vår reise mot påsken mer alvorlig, og forberede oss på å feire Herrens oppstandelse – den gladeste og mest høytidelige fest i hele det liturgiske år – hva kunne være riktigere enn å la oss selv bli ledet av Guds ord? Av denne grunn leder Kirken oss i søndagenes evangelietekster i fastetiden til et særlig intenst møte med Herren. Den kaller oss til igjen å følge skrittene i den kristne innføring: for katekumener i forberedelsen til å motta gjenfødelsens sakrament: for de døpte, i lyset av de nye og avgjørende skritt som skal bli tatt i Kristi etterfølgelse, å gi seg selv ytterligere til ham. …..

3. Gjennom å senke oss ned i Kristi død og oppstandelse gjennom dåpens sakrament, beveges vi hver dag til å befri våre hjerter fra byrden av materielle ting, fra et egosentrisk forhold til «verden» som gjør oss fattige, og forhindrer oss i å være tilgjengelige og åpne for Gud og vår neste. I Kristus åpenbarer Gud seg som kjærlighet (jfr. 1 Joh. 4,7-10). Kristi kors, «korsets ord», manifesterer Guds frelsende kraft (jfr. 1 Kor 1,18) som er gitt for å reise menn og kvinner opp på ny, og bringe dem frelse: Det er kjærlighet i dens mest ekstreme form (jfr. encyklikaen Deus caritas est, n. 12). Gjennom den tradisjonelle praksis med faste, almisser og bønn, som er et uttrykk for vår forpliktelse til omvendelse, lærer fasten oss hvordan vi skal leve Kristi kjærlighet på en stadig mer radikal måte. ….

Kjære brødre og søstre, gjennom det personlige møte med vår forløser, og gjennom faste, almisser og bønn, fører omvendelsens reise oss mot Påsken for å gjenoppdage vår dåp. La oss i denne fastetiden fornye den mottagelse av nåde som Gud skjenket oss i det øyeblikket, slik at den kan opplyse og lede alle våre handlinger. Hva sakramentet betyr og realiserer, er vi kalt til å erfare hver dag gjennom å følge Kristus på en stadig mer sjenerøs og autentisk måte. På denne vår reise, la oss betro oss til Jomfru Maria, som frembrakte Guds ord i tro og kjød, slik at vi – slik hun gjorde – kan gå inn i sønnens død og oppstandelse, og eie det evige liv.

BENEDICTUS PP. XVI

Msgr. Nicola Bux om «reform av reformen»

Msgr. Nicola Bux er rådgiver for paven i liturgiske spørsmål, og har nylig uttalt seg om pave Benedikts uttrykk «reform av liturgireformen» – hvordan går det med den? Les mer av intervjuet på Rorate Cæli (der man også tar opp hvordan reaksjonene til denne reformen er blant biskoper og prester rundt om i verden):

With this expression, which Ratzinger used when he still was the Cardinal Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, he meant that the reform that took place after the Council had to be resumed, and in some ways corrected there where, always using his words, the restoration of the painting had been too much, that is, by trying to clean, it had taken the risk of removing too many layers of color.

He started this restoration through his own style. The Pope celebrates the liturgy in a subdued, not loud, way. He also wants the prayers, songs, and anything else not to be in exhibitionist tones. And two special actions in his liturgies that are obvious should be noticed: he places the Cross between himself and the assembly, indicating that the liturgical rite is addressed … to Christ; and kneeling in the reception of Communion, indicating that this is not a supper, in the worldly sense of the word, but a communion with the body of Jesus Christ, that is worshiped first, in the words of St. Augustine, and only then eaten. …

Tradisjonalister og immobilister

Michael Davies diskuterer i sin bok om messen (s411-12), hvor viktig det er at det som skjer kan sees og høres. Han skiller da tydelig mellom det som sies til de troende, og det soom sies til Gud – og nevner også noe som handler om tradisjonalisters holdning mer generelt:

… An important distinction must be made here between those parts which are addressed to God and those parts which are addressed to the people, and this is one respect in which there was a place for reform. Certain parts of the Mass are intended for the instruction of the people, the Epistle and Gospel are obvious examples. Prior to the Council these were first read in Latin at the altar and then in the vernacular by the priest, facing the people. It would have been a reasonable extension of the reform undertaken by Pope Pius XII had the rubrics-been modified so that the parts of the Mass intended for the instruction of the people could have been read to them directly in the vernacular.

Those who would oppose such a development are not traditionalists but immobilists. An immobilist is opposed to any change simply because it is a change. It is understandable that many traditionalists, rightly horrified by the destruction of the Roman Rite, have developed an immobilist attitude and oppose any change whatsoever. They would thus make no distinction between a change with serious doctrinal implications, such as the abolition of the Offertory Prayers, and one with no such significance, such as the congregation singing the Pater Noster in a Missa Cantata. The Dialogue Mass is an accepted practice among French traditionalists while some English traditionalists look upon it as tantamount to Modernism. Such an attitude plays into the hands of the Modernists as it enables them to fabricate a caricature of the true traditionalist position.

The most reasonable position to adopt as regards the question of audibility, is that those parts of the Mass intended for the instruction of the people should be read directly to them in the vernacular. Those parts of the Mass addressed to God should be said facing the altar and need not be audible or in the vernacular. In this case, a distinction should be made between such prayers as the Gloria, in which the congregation can join, which can be said aloud, and the Canon, which is said by the priest alone in the person of Christ (in persona Christi), and need not be audible. If this principle is accepted the value of a celebration versus populum as an aid to audibility need not arise. …

De hellige Perpetua og Felicitas av Kartago

I dag feires Perpetua og Felicitas i den nye kalenderen, mens Thomas Aquinas feires når man følger den gamle kalenderen. På katolsk.no kan man lese om disse to kvinnelige martyrene, og om hvorfor deres dato ble flyttet: «Festen for disse martyrene ble snart svært berømt i hele den kristne verden, og ble nevnt i de eldste romerske og syriske kalendere og i den hellige Hieronymus’ martyrologium. Deres fest ble holdt den 7. mars i mange århundrer, men ble en tid flyttet til 6. mars for å gi plass til festen for den hellige Thomas Aquinas. Men i 1970 ble den flyttet tilbake til sin gamle dag, 7. mars.»

Om flyttingen av Thomas Aquinas skriver katolsk.no: «Thomas Aquinas’ minnedag var tidligere 7. mars, men i kalenderreformen i 1970 ble den ukarakteristisk nok flyttet bort fra dødsdagen til den 28. januar, translasjonsdagen i 1368. De nye kalendermakerne gjorde dette på grunn av ønsket om å unngå store fester i fastetiden. Hans navn står i Martyrologium Romanum.»

Bildene under tok jeg selv i Kartago sommeren 2008 – de viser minnesmerket som fortsatt står over Perpetua og Felicitas.



Hvor gammel er den «stille kanon»?

Som en fortsettelse på forrige innlegg, er det på sin plass å påpeke at det er 11- til 1200 år siden kanonbønnen begynte å bli sagt stille av presten. Slik beskriver Michael Davies utviklinga:

… For a long time the Canon was said aloud, probably to a recitative, but simpler, tone like the Preface. Recitation in a low voice appears towards the middle of the eighth century, and in the ninth century with Ordo Romanus the silent recitation became obligatory. In the east the practice was adopted much earlier. Everywhere the tendency was to surround the Canon with respect and a sense of mystery and to reserve it to the celebrant alone.

Father Fortescue believes that a practical reason accounts for the adoption of the silent Canon: «The Sanctus sung by the choir took some time; meanwhile the celebrant went on with the prayer, which in that case had to be said silently. So it became a custom, a tradition, and later mystic reasons were found for it.»

What is certain is that the transition must have taken place under the guidance , of the Holy Ghost and the reason is not hard to find-there could be no more appropriate manifestation both of the nature of the Canon and the awesome powers of the sacrificing priest. This is made clear in the quotation from Father Jungmann which began this chapter. Similar sentiments expressed by other Catholic authors are not hard to find-and the Catholic who would have questioned them before Vatican II would have been rare indeed. …

Jeg har ingen egen erfaring å bygge på, men jeg har vanskelig for å tro at lekfolket skulle ha noen problemer med at denne (mest høytidelige) delen av messen ble sagt stille – de som husker tilbake så langt, må gjerne informere meg/oss. Jeg ser det heller slik at dette hører sammen med at presten skulle vende seg mot folket, også i de delene av messen der han tydelig ber til Gud. Det gir jo ingen mening at man kaster ut det gamle alteret, setter inn et nytt bordalter, presten står nå vendt mot folket, men snakker fortsatt med hviskende stemme; da må han jo snakke slik at folk kan høre ham!

Tidligere fokuserte man på at presten ba bønnene, og spesielt den eukaristike bønn, til Gud, og da var det naturlig at han også vendte seg til Gud (det var også helt narurlig i min lutherske oppvekst). Men når fokus blir flyttet fra bønn til Gud – ja, et offer båret fram for Gud – til et nattverdsmåltid, da følger både retning og stemmebruk med på kjøpet. (Jeg må innrømme at jeg finner det litt forstyrrende, spesielt i små kapeller, å stå rett foran mennesker – og knapt kunne unngå å se på dem, et krusifiks foran meg hjelper bare delvis – når jeg ber til Gud.)

Michael Davies skriver også ting i dette kapittelet, som jeg ikke kan være enig i. Han skriver (og det gjør han gjennom hele boka) at katolikkene forandret dette (kanon med lav eller kraftig stemme) for å tekkes protestantene. Der tror jeg han tar feil; dette var ikke den viktigste begrunnelsen. Det var heller det man noen ganger kaller arkeologisme; at man vil gå tilbake til noe eldre, som man regner som bedre (selv om man også misforstod mye av dette på 60-tallet). Man tenkte at katolikker de første 600-800 år feiret messen først og fremst som et nattverdmåltid (med fokus på måltid), før middelalderen kom og ødela.

Den liturgiske bevegelsen (som begynte godt, men etter hvert løp løpsk) ønsket å forandre dagens liturgi slik at den stemte bedre med den tradisjonelle. Av to grunner ble de liturgiske forandringene mislykket: 1) de misforstod Kirkens gamle praksis og 2) de tok ikke hensyn til at Kirken, ledet av Den hellige Ånd, utviklet en tjenlig og god liturgi – som nok trengte justering, men som det var helt feil å kaste vrak på.

Den hellige stillheten

Jeg leser fortsatt i Michael Davies’ bok «Pope Paul’s New Mass» – har passert side 400, og det er fortsatt over 200 sider igjen. Nylig leste jeg om «Den hellige stillheten», som er hans betegnelse på en stille kanonbønnen, som rådet i Kirken ca 1200 år. Han sier bl.a. at to av de viktigste lederne av den liturgiske bevegelsen – Dom Pius Parsch og P. Joseph A. Jungmann – sterkt støttet denne tradisjonen.

«Let us observe the solemn silence of the Canon. This complete silence is the most effective expression of the adoration and reverence due to God Who comes to us in the Mystery of the Mass. The ordained priest of God, like Moses, will enter alone the clouds that cover the mountain of God, while we continue in those sentiments of thanksgiving and reverence that we have learned from the angels. The strains of their chants will re-echo in our thoughts during the breathless silence of the Canon, until with overflowing hearts we join once more in the final, assenting Amen.» (Dom Pius Parsch)

«The priest enters the sanctuary of the canon alone. Up till now the people have thronged about him, their songs at times accompanying him in the fore-Mass. But the songs have become less frequent, and after the steep ascent of the Great Prayer they have come to an end in the triple Sanctus. A sacred stillness reigns; since is a worthy preparation for God’s approach. Like the High Priest of the Old Testament, who once a year was permitted to enter the Holy of Holies with the blood of a sacrificial animal (Hebr. 9.7), the priest now separates from the people and makes his way before the all holy God in order to offer up the sacrifice to Him.» [P. Joseph A. Jungmann)

Her legger Michael Davies til:

The fact that a sacred stillness no longer reigns during the numerous Eucharistic Prayers of the New Mass indicates, …, that the reform we have is not simply contrary to what the Fathers of Vatican II desired, but represents a turning of the back upon the liturgical movement of which Father Jungmann was one of the most outstanding figures.

Morgenblad-diskusjonen vinteren 2011

Etter forslag fra en leser samler jeg her en del kommentarer som har kommet inn, som omtaler Morgenbladets beskrivelse av Den katolske Kirke nå den siste måneden. Jeg har anonymisert kommentarene, valgt ut noe stoff (selvsagt) og redigert (ganske litt):

5/3
Gjennom denne artikkelserien, ved å bruke (to kritiske katolikker ) som sine sannhetsvitner, og overskrifter om “pervertert” kvinnelighet ol (de hadde latterlig nok også en artikkel om frigjøringsteologi) viser Morgenbladet seg som en aktivist. Et ikke ukjent fenomen i norske media, men helt hvorfor Den katolske kirken nok en gang skal få juling, klarer de ikke å artikulere. (Denne) “kritikken” er ikke noe annet enn en stråmann.

Serien handler ikke om Kirken. Men catholic bashing er alltid en grei måte å slutte seg til noen “verdier” på, som regnes som “moderne” og “opplyste”. Det er utelukkende provoserende fordi Morgenbladets eksistensgrunnlag er temaer som etikk, vitenskap og kunst. Her hadde man hatt en anledning til å komme nært inn på selve den levende hovedkilden til at man i det hele tatt har etiske diskusjoner, at vitenskap og kunst kontinuerlig produseres i Den vestlige kultur: hvis disse menneskene tror at de hadde levd i en fri og produserende del av verden uten Kirken, kan de starte en gravejournalistisk serie om hvorfor den ikke-vestlige verden ikke har produsert noe av vesentlig verdi de siste tusen år. … …

«Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan»

med en redegjørelse for læren om hennes opptagelse i himmelen

Oslo – St Olavs forlag 1952
Av pastor Dr. teol. J. van der Burg

Dette heftet – som ble ferdigskevet og fikk imprimatur høsten 1951, og utgitt i 1952 – kan nå leses her. Og her er innholdsoversikten:

I. Maria er den nye Eva, som ble forutsagt allerede straks etter syndefallet
II. Engelens budskap
III. Forventningen om den nye kvinne hos profetene
IV. Maria i Høysangen
V. Kvinnen, kledd med solen
VI. Maria er den nye Eva, ikke bare ved sin hellighet, men samtidig ved sin lidelse
VII. «Se, der er din mor»
VIII. Marias andel i Jesu åpenbaring. Bryllupet i Kana
IX. At Maria med hensyn til vår frelse inntar den samme plass som Eva med hensyn til vårt fall, er noe som Kirken alltid har lært
X. Marias jomfruelighet
XI. Marias uplettede unnfangelse
XII. Marias legemlige opptagelse til himmelen
XIII. Nådens mor – Himmeldronningen
XIV. «Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig»
XV. Mariadyrkelsens betydning for den kristne tro
XVI. Mariadyrkelsens betydning for det moralske liv
XVII. Rosenkransen

Ekstraordinær messe fra Sveits

Virkelig en ekstraordinær åpning på en messe (under), feiret av biskop Vitus Huonder i Chur bispedømme i Sveits – i en kirke i Einsiedeln. Biskopen velsigner folket på vei inn (som han skal, men burde ikke folk ha knelt?), mens en (enkel) prest går inn for å feire en tradisjonell latinsk messe med hendene samlet foran seg og øynene kastet (ydmykt) ned.

Oppdatert min oversikt over gamle tekster

Jeg har nå oppdatert min oversikt over gamle, norske, katolske bøker og hefter. Siden kan besøkes her, og under ser man hvilkes tekster som er tilgjengelige:

1906 En konvertits erindringer – av Knud Carl Ansgar Krogh-Tonning (Denne boken er skannet inn og kan leses på Nasjonalbibliotekets sider)

1926 Quas primas – Encyklika fra pave Pius XI om Kristi konge-festen

1927 Pater A. J. Lutz O.P.: Katolisismen og det personlige gudsforhold

1928 Pater A. J. Lutz: KORS OG ALTER. Tanker om Messeofferet og Messeliturgien

1930 Pater A. J. Lutz O.P.: Avlaten og de helliges samfunn

1935 Våre fedres gamle kristentro (arbeides med)

1936 Pastor Haakon Bergwitz: De søkte de gamle stier (konvertitthistorier)

1937 Pater A. J. Lutz O.P.: Hva har Luther å gi oss?

1944 Pastor J. van der Burg: Forklaring av den hellige messe

1945 Pater D. J. Boers OFM: KATOLSK PRAKSIS

1945 Pater A. J. Lutz O.P.: Kjenn din religion

1949 Pastor J. van der Burg: Den bibelske lære om rettferdiggjørelsen. En sammenligning mellom den katolske Kirkes og Luthers lære.

1949 Johannes Wember: Den katolske kirke og katolisismen

1951 Pater Finn D. Thorn: Kristus-tilbedelse og Maria-vyrdnad

1951 K. KROGH-TONNING – EN LUTHERSK TEOLOGS VEJ TIL DEN KATOLSKE KIRKE

1953 Pastor J. van der Burg: Bønnen for de avdøde. Med forklaring av Bibelens lære om et renselsesbad

1960 Pastor J. van der Burg: KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom

1963 Pastor J. van der Burg:Det bibelske skriftemål – med en forklaring av den katolske lære om avlat

1966 Pastor J. van der Burg: Om livets mening. Hvorfor gir ikke Gud oss med en gang den himmelske salighet? Hvorfor må vi først gjennomgå dette jordeliv med den fare å miste vår salighet?

ca 1968 Pastor J. van der Burg: Kritikk av den nye hollandske katekismen

1969 Pastor J. van der Burg: Ekteskapet og ekteskapsmoralen. Aktuelle spørsmål bl.a. om skilsmisse, fødselsregulering og abort

1971 Pastor van der Burg: Skal vi tale i tunger?

1973 Pastor J. van der Burg: Læren om Alterets Sakrament.

1973 Pastor J. van der Burg: Forskjellen mellom Katolisismen og Protestantismen

1976 Pastor J. van der Burg: Om Arvesynden og Den bibelske skapelsesberetning

1979 Pastor J. van der Burg: PAVEDØMMET i Bibelen og historien

I Morgenbladet: «Klar tale fra Roma»

I Morgenbladet i dag skriver Liv Hegna i et interessant leserinnlegg om den katolske messefeiringen. Under overskriften «Klar tale fra Roma» påpeker hun at den moderne messen (med presten vendt mot folket) faktisk er «blitt kritisk kommentert på offisielt kirkelig hold». Og hun fortsetter:

For eksempel har pave Benedict XVI, ved sin motu proprio av 7. juli 2007, klart tilkjennegitt sitt positive syn på feiringen av den tradisjonelle latinske messen (TLM). Denne motu proprio kan ikke forstås som annet enn en – om enn mild og i en forstand indirekte – kritikk av den messepraksis som uhjemlet fikk etablere seg etter Den annet Vatikankonsil. … Hadde det vært noe poeng i pavens motu proprio hvis det ikke var for å veilede de troende i retning av en nennsom gjeninnføring av den vakre tradisjonelle messen – til en smule fortrengsel muligens for den moderne messen med alle sine rariteter som at presten står vendt mot folket under forvandlingen, og dermed vender ryggen mot tabernaklet som i St. Olav katolske domkirke i Oslo?

Det var pave Johannes XXIII som i 1962 godkjente den form den tradisjonelle messen (TLM) nå har – etter at det hadde vært arbeidet med saken siden århundreskiftet. «Det bør ikke overraske noen at den salige Johannes XXIIIs messe vil bli feiret mer frekvent i fremtiden,» skriver biskop Arborelius videre i Missale Parvum. … Roma har talt klart.

«Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan»

Jeg nevnte nylig pater Thorns hefte om Jomfru Maria, som ble utgitt helt i starten av 1951. Senere samme år kom pastor van der Burg med et større hefte (75 s) om Jomfru Maria – som jeg nå har begynt å skanne inn. Det er klart at disse to heftene ble utgitt rett etter at dogmet om Jomfru Marias opptagelse til himmelen ble erklært året før – som et svar på mange protestanters innsigelser, vil jeg tro. I forordet til heftet skriver pastor van der Burg:

Den katolske Kirke tilber ikke Maria. Vi ærer henne og ber om hennes forbønn, men viser henne ikke noen guddommelig dyrkelse. Kristus er Gud og derfor uendelig opphøyet over Maria. Det er for Sønnens skyld at vi ærer moren. Han alene er vår Frelser. Men avhengig av Kristus inntar jomfru Maria en særlig plass i Guds frelsesplan. Og Gud vil at vi skal erkjenne det. Marias plass i Guds frelsesplan kan i all korthet uttrykkes med at hun er den nye Eva, som skulle virke med til vår frelse på lignende måte som vår første stammor har virket med til vårt fall. Hun er de frelstes mor i en virkelig betydning. Å bevise og forklare dette er hovedhensikten med foreliggende skrift.

Maria er de frelstes mor fordi hun er Frelserens mor. Men hennes medvirken til vår frelse besto ikke bare i hennes fysiske morsfunksjon, men meget mer i hennes hellighet (med hennes tro og gudhengivne liv), som var nødvendig for at hun kunne bli Guds mor. Dessuten hadde – som vi vil se – også hennes lidelse en særlig betydning i Guds frelsesplan.

At den kvinne som Guds Sønn ville bli født av, måtte eie en særlig hellighet, er innlysende. Når «det sømmer seg hellighet for Guds hus» (Salme 93, 5), hvor meget mer da for Guds mor? Et menneske må ha et rent hjerte for å motta Jesu hellige legeme og blod i den hellige Nattverd (Joh. 13, 8; 1 Kor. 11, 27-28). Men hvor meget helligere måtte ikke hun være som Guds Sønn ville ta sitt legeme og blod fra?

Denne særlige hellighet virket Gud i henne på grunn av Kristi forutsette fortjenester; men den var samtidig noe som etter Guds vilje krevdes til Kristi komme (og således også til vår frelse). Den egentlige årsak til vår frelse er Guds frivillige godhet. Men hans barmhjertige beslutning om å frelse oss ved å la sin Sønn bli inkarnert i vår slekt omfattet også det mirakel at Han beredte for Ham en verdig mor.

Liturgiske misbruk svekker troen

«Hvordan gå i messen uten å miste sin tro?» er tittelen på ei bok som nylig ble utgitt på italiensk (les om den her):

A weakening of faith in God, a rise in selfishness and a drop in the number of people going to Mass can be traced to liturgical abuse or Masses that are not reverent, two Vatican cardinals and a consultant have said.

US Cardinal Raymond Burke, head of the Vatican’s supreme court, said: “If we err by thinking we are the centre of the liturgy, the Mass will lead to a loss of faith.”

Cardinal Burke and Spanish Cardinal Antonio Cañizares Llovera, prefect of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments, spoke yesterday at a book launch in Rome.

The book, published only in Italian, was written by Fr Nicola Bux, who serves as a consultant to the congregations for the doctrine of the faith and for saints’ causes and to the office in charge of papal liturgies.

The English translation of Fr Bux’s book title would be, How to Go to Mass and Not Lose Your Faith. …

Pater Finn Thorn om Mariavyrdnad

I 1951 ga dominikanerpater Finn Dominique Thorn ut et dokument han kalte: Kristus-tilbedelse og Maria-vyrdnad. Det var «betraktninger i anledning proklamasjonen av dogmet om Jomfru Marias opptagelse i himmelen» året før. Heftet som kan leses HER eller i pdf-format HER åpner slik:

Den 1. november 1950 gav pave Pius XII. en dogmatisk formulering av den gamle katolske tro på Jomfru Marias opptagelse i himmelen. At vi her ikke står overfor noen ny lære har vi bl. a. et vitnesbyrd om i den offisielle almanakk som utgis av Oslo Universitet. Der leser vi den 25. mars: Marimesse om våren. Den dagen feiret våre forfedre Marias bebudelse. Den 15. august leser vi: Marimesse om høsten. Den dagen feiret våre forfedre Marias opptagelse i himmelen. Det «nye» dogme er altså ikke noe nytt. Det bekrefter høytidelig en gammel kristen tro som også var våre forfedres tro.

Overfor denne gamle kirkelige tradisjon står norske protestantiske kristne i dag temmelig uforstående. Marimesse om våren – Marias budskapsdag – feires ennå i den lutherske statskirke. Men Marimesse om høsten – Marias opptagelsesfest – er ikke bare forsvunnet, den har i den siste tid endog vært gjenstand for lite forståelsesfulle angrep. Pavens proklamasjon av dette dogme er blitt karakterisert som et «kjempemessig kuriosum». Redaktøren av «Vårt Land» er endog gått så langt som til å avfeie det hele som «menneskedyrkelse for ikke å si likefram blasfemi».

Det er grunn til å stanse litt ved denne indignasjon fra protestantenes side. Hva er det som ligger til grunn for den? Vi kan se bort fra det vanlige, affektbetonte kompleks som gjør at enkelte protestanter fullstendig mister sin dømmekraft bare de hører ordet katolsk. Det er noe annet og dypere som ligger til grunn for indignasjonen denne gang. Det er neppe feilaktig å gå ut fra at den først og fremst har noe å gjøre med den sterke ekumeniske interesse som i dag gjør seg gjeldende blant katolikker og protestanter. Vår tids åndelige situasjon er så alvorlig at den maner de kristne til å stå sammen. De kristne kan ikke fortsette sin bekjempelse av hverandre når de selv trues av en felles ytre fiende. Stillet overfor de hedenske ideologier kan det bli skjebnesvangert at også kristendommen er merket av Splittelsens tegn. ….

Morgenbladets artikler er «basert på en manglende kunnskap om Kirken»

Slik (se over) beskriver p Arne Kirsebom på sin egen blogg Morgenbladets tre artikler om Den katolske Kirke. Han skriver også om hva de burde ha gjort:

… Jeg tror i sentrum av en betraktning av Kirken, må der være en betraktning av Kristus. Han er Kirkens grunnlegger og hun er hans brud. Kristus er det sanne mennesket, fordi han er mennesket unnfanget uten synd. Synd umenneskeliggjør mennesket prinsipielt sett. Derfor må Kirken til enhver tid blant sine mange oppgaver også gjøre oppmerksom på hva som er riktig og godt, hva som er ondt og galt. Ønsker man å kritisere Kirken, bør man påvise hvor hun svikter i å lære om riktig og godt. Gjør hun ikke det, bør man avlegge regnskap om hvorfor man kritiserer Kirken. En årvåken journalist burde ha denne egenskapen i sine intervjuer. …

Han skriver også slik om de mange henvisningene til Vatikankonsilet:

Det jeg undrer meg over er at det ikke blir påvist hvor i dokumentene fra Det annet Vatikankonsil det ønskes å oppheve sølibatet, ordinere kvinner, løsne ekteskapsmoralen osv. Det som står i dokumentene er det avgjørende, ikke hva enkelte kan ha tenkt på veien. …

P. Arne sier videre at han håper å få tid til å studere konsilets dokumenter grundigere for å «se hvilket belegg kritikken og reformkravene har i disse». Han vil nok finne at de aller fleste krav om forandringer ikke har noe som helst med konsilet å gjøre.

Vatikanet til Caritas Internationalis: «En katolsk institusjon må være katolsk»

Tha Tablet melder at Vatikanet har blandet seg inn i diskusjonen om hvem som skal bli/fortsette som leder av Caritas Internationalis, og skriver:

The Vatican has indicated that it blocked Lesley-Anne Knight from a second term at the helm of the Church’s largest development organisation because it wants a new leader who can strengthen its Catholic identity and forge more cordial working relations with the Holy See.

Rome’s reasons for failing to allow the re-appointment of Dr Knight as secretary general of the Rome-based Caritas Internationalis (CI) are given in a letter sent by the Vatican Secretary of State, Cardinal Tarcisio Bertone SDB, to all the world’s episcopal conferences and seen this week by The Tablet.

“During the next four years particular attention will have to be given to harmonising the theological dimension of Caritas Internationalis … with its role as an organisation operating on the international stage,” says the three-page letter, dated 15 February. It adds that the next CI secretary general will also need to improve communication with other ecclesial bodies and with the dicasteries of the Roman Curia that have an “interest” in CI activities.

The letter, which was also sent to bishops responsible for the 165 member charities that make up the Caritas confederation, further indicates that the advocacy work that Caritas carries out must be better coordinated “in strict cooperation with the Holy See, which is specifically competent in this regard”.

Similar sentiments were echoed on Tuesday by the head of the papal charity office charged with monitoring Caritas Internationalis. “We can be competent in organising, but lack certain qualities for coordinating the work or reinforcing Catholic identity,” said Cardinal Robert Sarah, president of the Pontifical Council “Cor Unum”, when asked by The Tablet why the Vatican denied Dr Knight the nihil obstat required for re-election. ….

Jeg må si at jeg ikkje kjente til at noe slikt var i ferd med å skje. Kan noen av leserne kan informere meg/oss?

Pavens tilbud til anglikanere også aktuelt for lutheranere?


I siste nummer av «The Portal», som skriver om ‘Ordinariatet’ i England (og som kan leses her), intervjues kardinal Levada og Fr Hermann Geissler, og de sier bl.a.:

….. The Ordinariate is provided for Anglicans; but could this model be used for other groups? We know from Forward in Faith contacts in North America and Scandinavia that there are Lutherans who may well benefit from a similar model to the Ordinariate, would this be possible? The CDF acknowledged that this was an important question. Already they were receiving similar requests from Lutherans. Would this model be of use to them? “The Holy Father will do all he can to bring other Christians into unity.” ‘Seek ye first the Kingdom of God and everything else will be given you.’

Fr Hermann concluded, “Thank you sincerely for coming to Rome. We pray for you that the Ordinariate goes well. Priests are already ordained. We must be faithful to unity. We will do all we can to help you together with the Bishops of England and Wales. Be encouraged by the words of Jesus Christ, ‘Seek ye first the Kingdom of God and everything else will be given you.’ There will be suffering, but God will guide us.”

We thanked Cardinal Levada and Fr Geissler, and as we left the Vatican marvelled at the generosity and warmth of the welcome. We do indeed life in
interesting times.

Pater A. J. Lutz skriver om hva synd er

Her kan man lese hele kapittel XXII i boka «Kjenn din religion«:

XXII. SYNDEN

Ved å handle imot Guds vilje, slik som vi kjenner den gjennom Guds og Kirkens bud og vår samvittighet, gjør mennesket seg skyldig i synd. Årsaken til denne ulydighet er først og fremst det onde begjær som arvesynden etterlater seg i vår natur, og som gjør oss tilbøyelig til å glemme vårt evige endemål, salig, heten i Gud, for å søke vår lykke i de skapte ting. «Hver især fristes når han drages og lokkes av sin egen lyst» (Jakob 1, 14). Det onde begjærs makt blir øket ved verdens dårlige eksempel. «Alt det som er i verden er kjødets lyst og øynenes lyst og hovmod, og disse ting er ikke av Faderen, men av verden» (1. Joh. 2, 16). Med «verden» mener evangeliet menneskeheten for så vidt den lever etter sin syndige naturs impulser, i opprør mot Gud og søker å fortrenge Guds rike. Men det onde begjær kan også direkte påvirkes av Satan. Han kalles nettopp «fristeren». De onde ånder har vel ingen makt over vår frie vilje. Og ennå mindre har de makt over en sjel som eier nådens liv. Men med den makt de har over den materielle verden, kan de påvirke den del av vår natur hvor det sjelelige og det legemlige møtes, altså vår fantasi og vare sanser. Således framkaller de syndige drifter og illusjoner.

Gir mennesket etter for det onde begjær i den grad at det bevisst og frivillig vender seg bort fra Gud, for å søke sitt høyeste gode i sin egen onde vilje, eller i verdens rikdom eller vellyst eller i makt og ære eller i noe skapt i det hele tatt, så blir synden en dødssynd. Den dreper ikke det naturlige liv, men nådens liv går tapt, og mennesket er hjemfallen til den evige død. «Dersom de lever etter kjødet skal de dø; men dersom de dreper kjødets gjerninger ved Ånden skal de leve» (Rom. 8, 13). En dødssynd forutsetter altså to ting: …

Hele pater Lutz’ bok «Kjenn din religion» på plass

Jeg har nå skannet inn og korrekturlest hele boka «Kjenn din religion» av pater A. J. Lutz, O.P. – den kan leses her. OPPDATERING: Den kan også lastes ned som pdf-fil HER.

Under ser man en oversikt over alle kapitlene.

FORORD
I. Åpenbaringen
II. Gud
III. Gud og verdensaltet
IV. Guds forsyn
V. Den guddommelige Treenighet
VI. Mennesket og syndefallet
VII. Jesus, Gud og menneske
VIII. Guds Sønns liv på jorden
IX. A. Jesu lidelse og offerdød – B. Jesu død som årsak til vår frelse
X. Jesu absolutte syndefrihet og fullkomne hellighet
XI. Kristus i herligheten
XII. Antikrist
XIII. Nådens liv
XIV. De overnaturlige sjelsevner
XV. Kirken
XVI. Den kristne moral
XVII. Våre plikter mot Gud
XVIII. Kjærlighet til oss selv og til våre medmennesker
XIX. Krig og fred
XX. De fire hoveddyder
XXI. Kirkens bud
XXII. Synden
XXIII. Sakramentene
XXIV. Sakramentaliene
XXV. Bønn og liturgi
XXVI. Døden og det hinsidige
XXVII. Tidenes ende

Skroll til toppen