Effekten av pave Benedikts motu proprio om den gamle messen

TLM /

Father Z. skriver om et intervju med SSPXs ledende biskop, Bernard Fellay, der han uttaler seg om hva som skjer med den tradisjonelle latinske messen i resten av den katolske verden (SSPX og flere andre grupper bruker jo bare denne messen). Han sier at lite har skjedd i praksis etter pavens motu proprio, fordi det er så stor motstand mot pave Benedikt på dette punktet, men prisipielt er åpningen for den tradisjonelle messen svært viktig:

14. Your Excellency, do you think that the Motu Proprio, despite its deficiencies, is a step toward restoring Tradition?

It is a step of capital importance. You could even call it an essential step, even though so far it has had practically no effect, or very little, because there is massive opposition by the bishops. At the juridical level, the Motu Proprio has recognized that the old law, the one pertaining to the traditional Mass, had never been abrogated: this is a step of capital importance in restoring Tradition to its place.

15. Practically speaking, have you seen across the world any important changes on the part of the bishops concerning the traditional Mass since the Motu Proprio?

No. A few here and there who obey the Pope, but they are rare.

16. How about the priests?

Yes, I see a lot of interest on their part, but many of them are persecuted. It takes extraordinary courage simply to dare to apply the Motu Proprio as it was worded; and of course, yes, there are more and more priests, especially in the younger generations, who are interested in the traditional Mass. It is very encouraging! …

Pater Lutz om NÅDEN – del 3

Gamle tekster, Teologi /

I tredje og siste del av sitt kapittel om NÅDENS LIV (se første del her – og andre del her) skriv pater A. J. Lutz følgende:

C. Viljefriheten og frelsesvissheten.

At den første og avgjørende impuls til det gode ikke kommer fra mennesket, betyr imidlertid ikke at mennesket er helt passivt, tvert imot: «Gud virker i dere både det å ville og det å virke etter det som tekkes ham» (Filip. 2, 13).

Vi virker med Gud, etter at Gud med sin allmakts nåde har satt våre sjelskrefter i bevegelse. For Guds virksomhet er ikke drepende, men livgivende. Gud virker i oss å ville, han kuer altså ikke viljen, men gjør den levende og virksom. «Den gjerning Gud med sin virksomhet har begynt, den fullbyrder han ved sin med, virkning, for det er ham som virker først at vi vil. Deretter virker han med vår viljesakt for å fullbyrde gjerningen. Det at vi vil, gjør. Gud uten oss, men når vår vilje er satt i bevegelse, slik at vi begynner å virke, så virker Gud med oss» (St. Augustin).

Likesom Gud ved den helliggjørende nåde gjør oss delaktig i sin guddommelige natur, således gjør han oss delaktige i sin virksomhet. Og det er sannelig til større ære for Gud at han gjør viljen virksom enn om han var nødt til å sette den ut av spill for å frelse oss. …

Pater Lutz om NÅDEN – del 3Les mer »

Santissima Trinita dei Pellegrini i Roma – og hvordan messen bør feires

Liturgi, TLM /

Jeg skal til Roma en uke i mars, og regner da med å få besøkt FSSPs kirke Santissima Trinità dei Pellegrini for første gang – kanskje prøver jeg også å få snakke med sognepresten Fr.Joseph Kramer. I går jeg leste jeg nokså tilfeldig et innlegg om ham på The Hermeneutic of Continuity-bloggen – som sier mye interessant om messefeiring generelt:

Fr Kramer especially emphasised that the restoration of the traditional form of the Roman Rite is not a matter of «going back» to the time before Vatican II. He spoke particularly of the greater warmth and communication between bishops and priests, and between priests and people. I agree with him. There was certainly warm and open communication in some cases but I think he is right that this has been greatly improved in recent decades.

Another important consideration is the reverence with which Mass is celebrated. One side of the «mutual enrichment» is surely that with the celebration in the vernacular of the newer form of the Roman Rite, it is much less acceptable for the priest to gabble through the rite, paying little attention to the words, in order to finish the Mass as quickly as possible. I think that this has fed into the present-day celebration of the usus antiquior. You are probably not going to come across the celebration of Low Mass in fifteen minutes. In that sense too, there is no going back.

The usus antiquior does not encourage the priest to impose his own personality on the Mass – you say the prayers devoutly and carefully but without arbitrarily imposed delays. Nevertheless, I think that priests who say the EF Mass nowadays do not do so in irreverent haste.

For the celebration of the newer form in the vernacular, we can also learn from this mutual enrichment. The Mass is not the place for the priest to show off his communication skills, to entertain the congregation, or even to show how devout he is by his pauses, his pious emphasis of certain words, or his theatrical expression. Our task is to say Mass devoutly, and to allow the Holy Spirit to speak through the Liturgy itself.

Pater Lutz om NÅDEN – del 2

Gamle tekster, Teologi /

I andre del av sitt kapittel om NÅDENS LIV (se første del her) skriv pater A. J. Lutz følgende:

B. Hvorledes mennesket forbereder seg til nåden. Den understøttende nåde.

Nåden ville opphøre å være nåde hvis mennesket kunne fortjene den med sine gjerninger. Allikevel er det Guds mening at vi skal forberede oss til den. Det hender nok at Gud på et eneste øyeblikk fører en vantro eller et ugudelig menneske til troen og til et hellig liv, f. eks. Paulus. Men som regel foregår omvendelsen og rettferdiggjørelsen mindre plutselig. Det krever en medvirkning fra menneskets side. «Gud har skapt oss uten oss, men han frelser oss ikke uten oss» (Augustin). Sjelen er jo ikke en død og forstenet organisme. Hvor dype sår den fikk av arvesynden, så er den allikevel en levende organisme med tanker, vilje og følelse, altså med evner til å oppfatte det guddommelige når det kommer til oss. Vi er «Guds medarbeidere» (1. Kor. 3, 9).

Det første skritt til rettferdiggjørelsen er troen. Ikke bare den faste tillit til Guds barmhjertighet, som for Kristi skyld vil tilgi oss våre synder, men også den faste overbevisning om alt det Gud har åpenbart. …

Pater Lutz om NÅDEN – del 2Les mer »

Pater Lutz om NÅDEN – del 1

Gamle tekster, Teologi /

Pater A. J. Lutz’ bok «Kjenn din tro» er en fullstendig gjennomgang av den katolske tro. Mye av det han skriver er selvsagt felles for alle kristne, og ingenting av det han skriver er kontroversielt eller polemisk – det er en helt normal framstilling av den katolske tro anno 1945. Noe av det hadde og har likevel en viss sprengkraft i det lutherske Norge, bl.a. det han skriver om nåden. Her er første del av kapittel XIII. NÅDENS LIV

A. Den helliggjørende nåde.

Den frelse Jesus har fortjent oss ved sitt hellige liv og sitt korsoffer, skildres i de hellige bøker og i den kristne tradisjon under mange vakre bilder. Den er himmelsk lys! «Engang var de mørke, men nå er de lys i Herren. Ferdes som lysets barn» (Ef. 5, 8).

Den er et felles liv med Kristus: «Jeg er vintreet, de er grenene, bli i meg så blir jeg i dere» (Johs. 15, 4-8). De kristne er også lemmer på Kristi legeme og lever ved hans ånd. «For liksom legemet er ett og har mange lemmer, men alle lemmer på legemet er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For vi er alle døpt i en Ånd til ett legeme, enten vi er jøder eller hedninger, treller eller frie» (1. Kor. 12, 12-13). Den kristne sjel er også Guds tempel: «Om noen elsker meg skal han holde mitt ord og min Fader skal elske ham og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham» (Johs. 14, 23). De kristne er også Guds barn: «alle dem som tok imot ham, har han gitt makt til å bli Guds barn» (Johs. 1, 12). Således blir vi Jesu brødre: «For dem som han kjente i forveien, dem har han også i forveien bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, så Han skulle bli den førstefødte mellom mange brødre» (Rom. 8, 29). Er vi Guds barn i samfunn med Guds evige Sønn så er vi også «delaktige i den guddommelige natur» (2. Peter 1, 4).

Det finnes altså i det kristne menneske to liv: Det menneskelige, som vi blir delaktige i ved vår naturlige fødsel, og det guddommelige, som skapes i oss ved vår forening med Kristus. …

Pater Lutz om NÅDEN – del 1Les mer »

Troskongregasjonen mer velvillig enn de engelske biskopene

Økumenikk /

Troskongregasjonen ønsket at prestene som går inn i det nye ‘ordinariatet’ i England ikke skal trenge å vente lenge før de blir ordinert – de skal opptas i Kirken askeonsdag i år og prestevies pinsedag. De engelsk biskopene ønsket at de skulle forberede seg et helt år (vanligvis er det minst tre år, og enda mer om man er gift), men her var det Trokongragasjonen som bestemte. Fra the Tablet:

The English and Welsh Catholic bishops were overruled in their request for former Anglican clergy wishing to join the ordinariate to undergo at least one year’s formation before ordination as Catholic priests. It is understood that the Catholic bishops wanted a longer period of formation for clergy but the Vatican’s Congregation for the Doctrine of the Faith (CDF), which has overall jurisdiction of the ordinariate, said they should be ordained more quickly. Ordinariate-minded Anglican clergy who resign from the Church of England by Ash Wednesday are due to be ordained at Pentecost, after just a few months’ formation.

Pavenes synspunkter på liturgien på 70-tallet

Liturgi /

Helt på slutten av kapittel 10 (Send in the Clowns) i sin bok «Pope Paul’s New Mass» skriver Michael Davies om hvordan daværende og nåværende pave reagerte på datidens misbruk:

The 6 December 1979 issue of The Wanderer reported that no less a person than Cardinal Ratzinger of Munich had expressed similar sentiments in a sermon delivered to the German Bishops’ Conference in the autumn of that year. He referred to the many kinds of autocratic arbitrariness «which dragged the dignity of Our Lord’s institution down to the embarrassing level of the home-made.» The promotion of active participation of the faithful had given rise to the widely held opinion that «the liturgy must be made by the community’s work.» This, he admitted, had led to a situation in which the liturgy’s «success is ultimately gauged by its entertainment value.»

In his letter Dominicae Cenae, dated 24 February 1980 and addressed to the Bishops of the World, Pope John Paul II offered an apology in his own name and theirs to the faithful who had been outraged by the type of abuse documented in this chapter. Such an apology by the Supreme Pontiff to the faithful must be unprecedented in the entire history of the Church. It reads:

I would like to ask forgiveness-in my own name and in the name of all of you, venerable and dear brothers in the episcopatc, for everything which, for whatever reason, through whatever human weakness, impatience or negligence, and also through the at times partial, one-sided and erroneous applications of the directives of the Second Vatican Council, may have caused scandal and disturbance concerning the interpretation of the doctrine and the veneration due to this great sacrament. And I pray the Lord Jesus that in the future we may avoid in our manner of dealing with this Sacred Mystery anything which could weaken or disorient in any way the sense of reverence and love that exists in our faithful people.

Pater Lutz skriver om sakramentaliene

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nå gjort klar en hel del kapitler p. A. J. Lutz’ bok «Kjenn din tro» – les den her. Bl.a. kapitlene IX. A. Jesu lidelse og offerdød X. Jesu absolutte syndefrihet og fullkomne hellighet XI. Kristus i herligheten XII. Antikrist XIII. Nådens liv. Dessuten mot slutten av boka: XXIV. Sakramentaliene XXV. Bønn og liturgi.

Her følger kapittelet om sakramentaliene:

XXIV. SAKRAMENTALIENE

Ved siden av sakramentene eller i forbindelse med dem fins det i Kirken andre hellige tegn og handlinger som har en viss likhet med sakramentene. Vi kaller dem «sakramentalier». De ble ikke innstiftet av Kristus, men av Kirken. De kom opp i tidenes. løp; men mange av dem stammer fra den apostoliske tid, for så. langt vi kan gå tilbake, har Kirken aldri vært uten sakramentalier.

De viktigste av dem er:

a. De seremonier som brukes ved meddelelsen av alle sakramenter og ved feiringen av det hellige messeoffer. Den sakramentale ritus som utgjør sakramentenes, egentlige vesen er jo ganske kort. Men for å henlede tankene på den, for å anskueliggjøre sakramentets virkning, for å vekke det fromme sinnelag som er påkrevet, ville Kirken omgi den sakramentale ritus med andre symboler og symbolske handlinger, f. eks. merker presten ved dåpen barnets panne og bryst med korsets tegn, legger sin hånd på dets hode, gir det litt innviet salt i munnen, gir det et brennende vokslys og en hvit kledning o.s.v. Likeledes innbefatter messeliturgien før og etter konsekrasjonen en rekke sakramentalier som harmonisk innordner seg under den hellige offerhandling.

b. Velsignelser og vigslinger. Det fins en lang rekke av dem i Kirkens ritualbok. Alle de ting som tjener mennesket skal jo også tjene Gud, all den stund mennesket selv har Gud som sitt siste endemål. Ved syndefallet og på grunn av sin solidaritet med mennesket kom den fysiske verden under en forbannelse eller en slags trelldom. …

Pater Lutz skriver om sakramentalieneLes mer »

Messer på 70-tallet – skrekkens eksempler

Liturgi /

Michael Davies har i sin bok «Pope Paul’s New Mass» flere kapitler med skrekkhistorier om hvordan messer ble feiret på 70-tallet. Jeg skal ikke plage folk med mange av disse (godt dokumenterte) historiene, men bare ta med et ørlite eksempel – og først si at jeg aldri har opplevd noe lignende selv, heldigvis, og jeg tviler på at vi hadde mye så graverende i Norge selv i de vanskelige 70-åra. Fra s 226-27 i Davies’ bok:

… The faithful are pressurized into receiving Communion in the hand while standing; those who kneel or attempt to receive on their tongue are sometimes refused Holy Communion or publicly abused. One elderly lady who attempted to receive in the traditional manner was asked: «Why are you sticking your tongue out at me, Madam, i haven’t done you any harm. Put out your hand so that I can give you the Host.» A good number of parishes now have Sunday assemblies presided over by laymen and the faithful are told that as it is the assembly of the community which matters they should attend these rather than travel to Mass in another parish.

The celebration of Mass without vestments even in the presence of a bishop is commonplace, as is the use of unofficial Eucharistic Prayers, frequently extempore. The use of dancing and audiovisual effects during Mass is far from unusual. The following incident which took place during a Solemn Communion Mass (for children the age of 10) demonstrates the type of liturgy which the French bishops consider acceptable. Throughout the Mass the atmosphere was one of a party …

Messer på 70-tallet – skrekkens eksemplerLes mer »

I messen for å tilbe eller for å lære?

Liturgi /

For noen dager siden leste jeg en anmeldelse av og en kommentar til John F. Baldovins bok «Reforming the Liturgy. A Response to the Critics» – som jeg også skrev om for et år siden.

Det jeg bet meg spesielt merke i her, var forholdet mellom det latrevtiske og det didaktiske i messen, som jeg er enig i er det viktigste temaet når vi spør oss selv hva messen er, hvordan den bør oppleves etc.. Slik skriver Baldovin om dette på s 141-41:

Has the didactic aspect of the reformed liturgy triumphed over the latreutic?

While this way of formulating the question might seem strange, it strikes at the heart of the debate over the reformed Roman Catholic liturgy. Aidan Nichols is representative of a number of the critics in framing the question as follows: «Is the Liturgy primarily latreutic, concerned with the adoration of God, or is it first and foremost didactic or edificatory, the conscious vehicle of instruction of individuals and the upbuilding of a community?»

Now of course the answer is that the question is badly put. Is it really a matter of either/or? After all, Sacrosanctum Concilium speaks of the purpose of the liturgy as the glorification of God and the sanctification of the human race (§§ 7, 10). The operative word in Nichols’ question is «primarily.» I think it is safe to say that the liturgy is primarily about glorifying God (with the caveat that it is always God’s act first), but at the same time I want to recognize that the conciliar constitution affirms that one cannot disassociate the latreutic and didactic elements of the liturgy. Our growth in holiness and our acknowledgment of the holiness and glory of God need to go hand in hand. In this sense it is important to emphasize the fact that the liturgy always has a didactic and edificatory aspect in addition to a latreutic one. Mistakes are made when the didactic element overwhelms the latreutic. As Robert Taft puts it, when people tell him they do not go to church because «they don’t get anything out of it,» he responds that what one «gets out of it» is «the inestimable privilege of worshiping Almighty God.»

Her siterer Baldovin også pave Benedikt:

Ratzinger is after a similar target when he speaks of the liturgical «turn toward entertainment»:

… the liturgy is not a show, a spectacle, requiring brilliant producers and talented actors. The life of the liturgy does not consist in «pleasant» surprises and «attractive» ideas but in solemn repetitions. It cannot be an expression of what is current and transitory; for it expresses the mystery of the Holy. Many people have felt and said that liturgy must be «made» by the whole community if it is really to belong to them. Such an attitude has led to the «success» of the liturgy being measured by its effects at the level of spectacle and entertainment. It is to lose sight of what is distinctive to the liturgy, which does not come from what we do but from the fact that something is taking place here that all of us cannot «make.»

Doubtless Ratzinger is correct about the contemporary tendency to make liturgy into spectacle and to make it «interesting.»

Hva ønsker Morgenbladet med sine artikler om Den katolske Kirke?

Katolsk /

Pater Arne Marco skriver i forgårs (nokså irritert) på sin egen blogg om Morgenbladets siste artikkel om Den katolske Kirke:

I den siste utgaven av Morgenbladet er der en underlig artikkel om Den katolske kirken med tittelen “Paven og hvermann”. Den begynner med å beskrive messen etter tradisjonell ritus som feires en gang i måneden i St. Josef … Hvorfor gikk ikke f.eks. journalisten i den engelske messen kl. 18.00 søndag i St. Olav for å oppleve folkelig katolisisme? Artikkelen virker som om den er helt ukjent med katolsk virkelighet.

… det skrives om konsilet “ … at messen skulle revideres og heretter burde holdes på lokale språk.” Men dersom man leser konsilets dokument om fornyelsen av liturgien “Sacrosanctum Concilium” (SC) fra 1963, ser man at bare den første halvdelen av denne bisetningen er korrekt. … Det er altså ikke på noen måte imot Konsilets intensjon at de troende er kjent med latin som liturgisk språk. Det er tvertimot ønskelig, noe man nøkternt kan fastslå at den etterkonsiliære kirke ikke har vært trofast mot. …

P. Arne har selvsagt helt rett i dette, og siterer en del avsnitt fra Sacrosanctum Concilium for å underbygge det. Og han skriver så videre:

… Et annet tema i artikkelen er det moderne. Vi blir bedt om å slutte med den “evinnelige demoniseringen av den moderne verden“. Det er ikke en demonisering det er snakk om, men å peke på problemer ved den moderne verden som i høy grad utgjør en stor trussel for mennesket og dets person. …

Etter å ha vært litt (for) opptatt av at jeg selv ble avbildet og sitert i artikkelen, har jeg nå begynt å tenke mer på hva Morgenbladet egentlig ønsker med det de her skriver – og hvor ullent og lite presist det hele var.

Det virker som avisa/journalisten vil vise hvor (håpløst) gammeldags og utdatert vår Kirke er, og så har de funnet den eneste tradisjonelle latinske messen som feires i hele Norge – der det heller ikke var mange samlet (selv om vi var dobbelt så mange på messen i februar). Men alle vet jo at det feires opp mot 25 katolske messer i Oslo hver søndag, og at disse ofte er helt overfylt – Vårt Land og andre aviser skriver jo stadig om dette.

I artikkelen kommer to katolikker mye til orde med sine synspunkter. De to er helt sikkert dyltige nok, men samtidig er de ganske langt ute på sidelinja i vår Kirkes teologiske debatt, så det spørs hvor mye nytte man kan få av deres innspill, spesielt når journalisten ikke ser ut til å ha så veldig mye kunnskap om Den katolske Kirke til å prøve disse uttalelsene på. Det skal visst komme et par artikler til i samme serie – jeg har ikke så store forhåpninger.

«Har jeg ikke rett til å leve?»

Katolsk /


Slik skriver DagenMagazinet om modige Marte Wexelsen Goksøyr som kjemper for alle med Downs syndrom:

Marte Wexelsen Goksøyr som har Downs syndrom, satte Stortingets vandrehall på hodet etter den muntlige spørretimen onsdag. …I den muntlige spørretimen ble ultralydforslaget et av temaene, og Wexelsen Goksøyr ventet i vandrehallen med fem spørsmål til statsministeren.
Det var flere som ville ha statsministeren i tale etter spørretimen. En av rådgiverne hans lovet at Wexelsen Goksøyr skulle få stille spørsmålene sine. Stoltenberg var ikke like sikkker på det, og bemerket til sin statssekretær at «slik kan vi ikke ha det» da han toget bort til TV2s kamera.
Men det gikk til slutt, og den engasjerte damen forlangte svar på om han tror at samfunnet vil bli bedre uten mennesker med funksjonshemning?

Innlegget Marte Wexelsen Goksøyr skrev i VG i forgårs kan leses her.

Vårt Lan skriver om det samme her.

Mer om «ånden fra Vatikankonsilet» – har den «oppgitt ånden»?

Katolsk /

(Jeg krever kanskje for mye av bloggens lesere når jeg har slike overskrifter; det handler jo ikke her om å stille spørsmål til selve Vatikankonsilet, men om å angripe en (feilaktig) tolkning av konsilet, som på flere området var feilaktig – og altfor radikal. Jeg kan også legge til at jeg ikke uten videre ‘kjøper’ Damian Thompsons argumenter her, han koker kanskje i for stor grad suppe på en spiker.)


Som en fortsettelse av mitt innlegg for to dager siden, leser jeg nå idag:

«The Spirit of Vatican II” isn’t so much a concept as a slogan. For over 40 years it’s been used to justify innovations ranging from Mass in the vernacular (like it or not, an overwhelmingly popular change) to co-consecration by “eucharistic ministers” (a heretical fantasy once widely indulged in “progressive” parishes). Above all, the Spirit of Vatican II – a post-conciliar phenomenon rather than something that emerged during the Council – has branded itself as the empowerment of lay people. The truth is more complicated. ….

As for clergy, embracing the Spirit of Vatican II has been a necessary but not sufficient condition for getting on. Most of today’s bishops were steeped in “collaborative ministry” long before they received their mitres. Traditionally, a liberal English bishop could hold his own in a room full of Tabletistas, rolling his eyes at the mention of the Vatican to show that he was On Their Side but also moderating their more querulous demands. In the past he may have interfered on their behalf in parishes, too, if he caught a conservative priest trying to Turn Back the Clock. ….

Nå holder dette å forandres, mener Damian Thompson – og i Engalnd skyldes forandringa aller mest pave Benedikts besøk i fjor høst. Les hva han skriver her.

Prestens ansiktsuttrykk og blikk

Liturgi /

Michael Davies gir mange eksempler på klovnemesser o.l. i sin bok ‘Pope Paul’s New Mass’, men innrømmer også at disse jo bryter med de liturgiske reglene. Det er også klart for alle at grove brudd på liturgiske regler ikke lenger skjer på langt nær så ofte nå som på 70-tallet. Det jeg syns er viktigere i Davies’ bok, er der han beskriver hvordan de moderne liturgene beskriver hvordan prestene må begynne å feire messen på en annen måte; at fokus i mye større grad må være på menneskene som er til stede i messen (enn på Gud), og at dette i praksis betyr at det må være en kontinuerlig kontakt mellom presten og messedeltakerne gjennom aboslutt hele messen:

Father Hovda considers the facial expression of the celebrant to be crucial to a successful celebration-which virtually restricts «success» to good-looking extroverted presiders.

“It should not be necessary to say that absent-mindcdness or a far-away look in or on the presider are death to a worship assembly. It should not be, but it is … Good presidency mcans an effort to solicit the attention of each person in the assembly with one’s eyes, as well as with one’s general demeanor. To attend to anything else – even the book or the bread and wine – without attending to the persons present is the opposite of the style we seek.

One need not and one should not devour the congregation with one’s eyes. But there must be a constant exchange of interested, compassionate, encouraging looks, not only during reading and homily but also during song and prayer. The heavenward gaze (although there is nothing wrong with an occasional glance upwards if it fulfils a need) belongs to a view of the universe no longer with us. Our assembly gathers, conscious of the unseen and transcendent. But with our eyes we see, and what we see should be nothing less important than the people. Our brothers and sisters are the first sign of Christ’s presence, and the most important ones. “ …

The final paragraph of Father Hovda’s article makes explicit his belief that the Catholic concept of a cultic (sacrificing) priesthood has been replaced by that of a Protestant ministry: “These are, I think, important elements of the style and presence required of a good presider. Thoughtful readers will add others. Together we have to appreciate what Gregory Baum called the transition from a «cultic priesthood» to a «ministerial priesthood.» No longer «magical» persons, we are servants now, who must earn attention, respect, and cooperation. Our earning power is what we are talking about when we discuss style and presence. There is great satisfaction to be found in today’s ministry by men who are interested in being not stars but good servants.”

Vår Frelsers kirke, New York City

Katolsk, Liturgi /

Flott kirke? Jeg trodde egentlig ikke man kunne finne slike kirker i USA.

Les her om messe og foredrag av Martin Mosebach. «Mr Mosebach gave a forceful presentation on the Traditional liturgy: how it had been destroyed; its essential features; how it is being recovered; and its significance for the overall liturgical and spiritual life of the Church.»

P. Lutz om AVLATEN

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nå gått gjennom hele pater A. J. Lutz’ kapittel om sakramentene i boka ‘Kjenn din tro‘, og vil her trekke fram det han skriver om avtalaten. Avtaleten mindre kjent blant katolikker i dag enn i 1945, og bl.a. av den grunn vi vel i å høre på hva den lærde dominikaneren skriver. Han forsvarer selvsagt Kirkens avlatspraksis fullt ut, men skriver også: «… Imidlertid kan det ikke nektes at det finnes gjerninger som er til større gagn for sjelen enn å vinne avlat. Det er godt å bli fritatt for timelige syndestraffer; men det er bedre å fortjene den helliggjørende nådes vekst og en høyere grad av himmelsk salighet. De gode gjerninger som fører sjelen til en inderligere forening med Kristus og til et dypere livssamfunn med den hellige Treenighet, f.eks. den betraktende bønn, den iherdige selvfornektelse, den høysinnede, offervillige nestekjærlighet er til større velsignelse for sjelen enn avlaten. …»

Les selv alt han skriver om avtalen:

2. Avlaten.

Til alle tider fantes det i Kirken høysinnede menn og kvinner som nådde fram til en dyp enhet med Frelseren på korset ved selv å lide. Enten var det forfølgelser de tålte for troens skyld, fengsel, landsforvisning, legemlige kvaler og døden; eller de ga selv avkall på de mest uskyldige naturlige gleder og tilbrakte sitt liv i faste og nattevåk og i heltemodige botsøvelser. Noen av dem hadde først levet i synd. Men de fleste var rene, kjærlige, sakt-, modige og ydmyke etter Jesu eksempel, og trengte neppe å sone, for deres hjerte var så forenet med Gud ved kjærligheten at alt spor av synd og syndestraff var utslettet hos dem. Skulle alle disse lidelser være nyttesløse? Nei, de har verdi for hele Kirken. «Nå gleder jeg meg i mine lidelser for dere, og utfyller i mitt kjød det som mangler i Kristi lidelser for hans legeme, som er Kirken» (Kol. 1, 24). Apostlenes og martyrenes kvaler, alle hellige kristnes botsøvelser «manglet» i Kristi lidelser. For den fullkomne Kristus er ikke bare det guddommelige offerlam som døde på korset i keiser Tiberius’ dager, men Kristus forenet med Kirken, d.v.s. med alle troende, gudelskende, gudsøkende mennesker som gir seg over til ham og danner et samfunn med ham, ved å bli delaktige i hans liv som Guds Sønn. Og likesom Kristus led i hele sitt naturlige legeme, slik vil han lide i sitt åndelige legeme, Kirken. Hans lidelse blir ikke fullbyrdet før tidenes ende, når «Gud er blitt alt i alle» (1. Kor. 15, 28). Forenet med Frelserens sonoffer, som er kilden til all hellighet og til all sonende verdi i de kristnes tålmodighet, danner helgenenes og alle fromme kristnes botsøvelser en åndelig skatt, som er Kirkens felles eiendom. For Kristus med sin frelsende, sonende kjærlighet er vår. …

P. Lutz om AVLATENLes mer »

En sogneprest har sluttet å bruke ekstraordinære kommunionsmedhjelpere

Liturgi /

– og han har gjort det med mye ‘frykt og beven’.

This past weekend I made one of those decisions in my two parishes that was very difficult, only in the sense that my own silly pride seems forever inclined to seek the approval of others. It was one of those decisions that I could’ve waited on … to see if many other parishes were doing this first, but that stupid “integrity” thing wouldn’t let me wait for that.

This weekend we made the move to refrain from the use of Extraordinary Ministers of Holy Communion. Thanks to this internet age in which we live, the appropriate teaching on this was hard to escape. Up to now, I hid behind my “ignorance”, but once I received the truth, the culpability of my dissent became more grave. I could no longer cower behind my lack of knowledge. My conscience got the better of me as I realized my dissent would now be direct. … (also, like the Holy Father, I place a kneeler in front of me to give our people the option of kneeling or standing) …

Of course, I spent the weekend giving our people the teaching (with love) on this, and the response (so far) has been anything from, “Thank you, SO MUCH, father … we have been waiting for years for this” to “I’m leaving the parish.” …

I’ll humbly take your prayers that I remain strong and full of God’s love and patience as I move from the easy “wait and see” position to the bloody front lines on this issue.

I USA kan man bruke både 10 og 20 ekstraordinære medhjelpere i en søndagsmesse, så bildet over er ganske representativt. I Norge er det på ingen måte slik, selv om det her også varierer en del fra menighet til menighet – og også hos burde man flere steder skjære ned på slike medhjelpere. I dokumentet Ecclesia de mysterio fra 1997 presiserte Vatikanet at slike ekstraordinære medhjelpere bare skal brukes når det er absolutt nødvendig. «Extraordinary ministers may …. also exercise this function at eucharistic celebrations where there are particularly large numbers of the faithful and which would be excessively prolonged because of an insufficient number of ordained ministers to distribute Holy Communion. This function is supplementary and extraordinary and must be exercised in accordance with the norm of law. …»

Les sogneprestens egen framstilling av hva han har gjort, og en ganske stor debatt om dette hos Father Z. Det som gjorde mest inntrykk på meg, er hvor ‘farlig’ det er for en prest å gjøre slike ting.

P. Lutz om: Åpenbaringen – Gud – Gud og verdensaltet – Guds forsyn

Gamle tekster, Teologi /

Den kristne religion har sitt utspring i en guddommelig åpenbaring. Vel bidrar også vårt medfødte, naturlige religiøse instinkt til å utforme den. Men det som skiller den kristne religion fra alle andre religioner er først og fremst noe som ikke er av denne verden, noe som kommer ovenfra og ”som ikke øyet har sett og ikke øret har hørt og som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte” (1. Kor. 2,9), m.a.o. en åpenbaring fra Gud.

På en måte er også naturen, hele verdensaltet og vårt eget naturlige sjeleliv en Guds åpenbaring. Verdensaltet med sin grenseløse mangfoldighet, sin storhet, skjønnhet og orden lærer oss at Gud er til som urgrunn og endemål for alle ting. ”Himlene forteller Guds ære og hvelvingen forkynner hans henders gjerning” (Salme 19, 2). Derfor erklærer også apostelen Paulus at de hedenske filosofer er uten unnskyldning for sin avgudsdyrkelse, ”for fra verden ble skapt har en kunnet se Guds usynlige vesen, hans evige kraft og guddom ved å tenke over de skapte ting” (Rom. 1, 20). Vår samvittighet fra sin side vitner om en høyeste lovgiver og dommer. For var mennesket selv opphav til den moralske lov som bor i oss, så kunne mennesket også – utslette eller forandre den; men det er umulig. Alltid vil samvittigheten hos normale mennesker hevde en del moralske grunnsannheter, anklage eller forsvare oss og sette seg opp mot en vilkårlig tolkning av vår plikt. Vårt hjertes udødelige lengsel etter et evig og grenseløst gode, en lengsel som intet skapt gode og heller ikke summen av alle skapte goder kan bringe til hvile, er også et vitnesbyrd om Gud.

Men den kristne åpenbaring er meget mer enn dette. For Gud er uendelig mer enn den makt som styrer verdensaltet og råder over menneskets sjeleliv. Gud er for det første alt det gode, edle, vakre vi kjenner eller aner, men fritt for all ufullkommenhet eller forandring. Deretter er Han det uransakelige mysterium som intet ord kan utsi, og som ingen analogi med de skapte vesener kan gi oss en anelse om. Det er bare én som kjenner Gud til bunns, Gud selv. Skal engler og mennesker få kunnskap om Guds indre så må Gud selv åpenbare det. …

Kapittelet over er fra første kapittel i p. A. J. Lutz’ bok ‘KJENN DIN RELIGION‘. Jeg har nå gjort klar de fire første kapitlene av denne boka, og de kan leses her:

I. Åpenbaringen

II. Gud

III. Gud og verdensaltet

IV. Guds forsyn

Siste krampetrekning fra «ånden fra Vatikankonsilet»

Liturgi /

William Oddie har satt dette som overskrift til en artikkel der han gir seg over i oppgitthet over de irske prestene som nå (forsatt) vil kjempe mot den nye oversettelsen av messen på engelsk. Han hadde ikke tenkt skrive mer om dette, sier han, siden kampen om denne oversetttelsen har vart i 10 år, og tusenvis av sider er skrevet om dette allerede. Han skriver likevel et innlegg som han avslutter slik:

… The fact is that the “battle” now beginning over the introduction of the new translation is little more, by comparison with the warfare of the past few years, than a final skirmish, virtually over before it has started. It is, quite openly, the last gasp of those whose watchword has been “The Spirit of Vatican II” (“Spirit”, in quotes, rather than reality), the final faltering assault of the hermeneutic of discontinuity and rupture. But these people have already lost. If you doubt that, have a look at the comments below last week’s online story headlined: “Irish priests claim new Mass translation is ‘elitist and sexist’.” In the end there were 124 comments on this story, all except a handful from outraged lay people hotly rejecting the complaints of these Leftist and anti-Roman priests.

One of them was from me. My comment simply was: “The instant, massive and almost unanimous hostility these elitist dissidents – who ludicrously complain about the elitism of the new translation – have aroused (see below), from the people in the pews who have suffered at their hands for 30 years, says it all. What a massive own goal their ‘urgent plea’ has turned out to be.”

Another of those who responded simply but eloquently asked: “Why can’t these priests do what Rome wants, we did not have these problems in the past… it’s getting like they used to say about the Anglicans and probably still do, a Pope in every pulpit.” Well, indeed; but the good news is that the tide has now turned: these dissident priests are ageing and on the way out. If we keep our nerve, we are virtually there: we shall overcome.

Skroll til toppen