Eksempel på en anglikansk-inspirert liturgi

Liturgi, Økumenikk /


Mange lurer sikkert på hva det betyr at anglikanerne vil få beholde litt av sin liturgiske tradisjon når de blir katolikker. Bildet over viser litt av hva det innebærer – og forklarer også hvorfor noen (moderne) katolikker ikke liker det som nå er i ferd med å skje.

På nettesidene til en av disse menighetene ( i Texas) beskrives også messen slik: «THE HOLY SACRIFICE OF THE MASS Sunday: 7:30 a.m., 9:00 a.m., 11:00 a.m. and 6:00 p.m. (The Sunday morning Masses are according to The Book of Divine Worship, Rite I, and the Sunday evening Mass is celebrated in Latin according to the Missal of Paul VI).» Og menighetens historie beskriver slik:

Our Lady of the Atonement Church is a Roman Catholic parish of the Archdiocese of San Antonio, and is the first of several “personal parishes” erected in the United States for the Anglican Use Liturgy. This parish has no affiliation with the so-called “Continuing Anglican Movement,” nor with any branch of the Episcopal or Anglican churches. Rather, its members, many of whom are converts from the Episcopal Church, have been granted permission to retain some elements of the Anglican liturgical heritage while being fully Roman Catholic. Throughout the world the Catholic Church has numerous liturgical rites all under the authority of the Roman Pontiff, and the Church has always taught that there can be legitimate diversity in unity. While the liturgy used at Our Lady of the Atonement Parish is not a separate Rite, it is the only approved variation of the Latin Rite in the United States.

Pope John Paul II greets Fr. Phillips The creation of the “Anglican Use” parishes stemmed from the statement made by Pope John Paul II in 1980, as a result of a proposal from the bishops of this country to develop terms under which former Episcopal clergymen and other members of the Episcopal Church could be admitted to full communion in the Catholic Church while still retaining some elements of their liturgy, tradition and devotional life. On August 15, 1983, a small group of converts from the Episcopal Church was received into the Roman Catholic Church by the Most Reverend Patrick F. Flores, Archbishop of San Antonio, in the Cathedral of San Fernando. At the same ceremony, the Reverend Christopher G. Phillips, also a convert to the fulness of the Catholic Faith, was ordained by the Archbishop to be their pastor. These eighteen people were the founding members of Our Lady of the Atonement Parish. For the first time in the history of the Western Church a group of Protestants was welcomed into the bosom of Holy Mother Church with a Pastoral Provision which includes the right to seek the establishment of Personal Parishes under the authority of diocesan bishops, a unique liturgical use, particular devotional practices, and a married clergy on a limited basis. …

Anglikanere i resten av verden som blir katolikker

Økumenikk /

Det skrives mye om anglikanere i England som nå er i ferd med å bli katolikker, men det fins mennesker også i mange andre land som er i ferd med å gjøre det samme – i USA for eksempel. Og i USAhar man i 30 år hatt såkalte «Anglican use» menigheter, som har beholdt en del av sin liturgiske arv i alle disse år. Det har vært få menigheter, og de har vært fullt ut plassert i et vanlig katolsk bispedømme. Nå vil det bli mange flere, og de vil også løsrives vanlig vanlige bispedømmer og få sin egen (noemer frittstående) ordinarius:

For more than 30 years, groups of American Anglicans have prayed, labored and sacrificed to come home to Rome and live out their Catholicity within the Bark of Peter. A crack in the door was opened when Pope John Paul II created the Pastoral Provision, which allowed for married Episcopal priests to convert to Roman Catholicism. Following more theological training, they could then be ordained Catholic priests and live out their lives and ministries in the Catholic Church.

More than 100 Anglican and Episcopal priests took the Pope up on his unique offer. Within three decades several vibrant Anglican Use Catholic parishes were established and continue to grow in numbers.

Last year, another Roman pontiff, Benedict XVI, kicked the Vatican doors wide open to Anglicans when he announced Anglicanorum Coetibus calling for the worldwide establishment of Anglican Ordinariates. This news not only sent shock waves throughout the heart of Anglican England, it brought forth a tide of Anglican priests and their bishops who are willing to be fully united with their Apostolic roots and be the bedrock foundation of a yet-to-be-established English ordinariate.

This is entirely new ground. All Anglican Ordinariates, no matter where they are established in the world — England, the United States, Canada, Australia, Africa or elsewhere — are being developed from scratch without a blueprint in hand except, perhaps, for the few and flourishing Anglican Use parishes in America.

«I have thought for a long time that we, in this country, are perhaps more ready than any other,» Fr. Christopher Phillips, pastor of Our Lady of the Atonement Anglican Use Catholic Church, told a Becoming One gathering of American Anglicans Wednesday evening. «We have sizable parishes already in full communion with the Holy See.»

Fr. Phillips was referring not only to Our Lady of the Atonement, but also Our Lady of Walsingham Anglican Use Catholic Church in Houston and St. Mary the Virgin Anglican Use Catholic Church in Arlington. All three Texas-based Anglican Use parishes have been in existence for more than a quarter of a century and have been thriving Catholic congregations within their respective Catholic dioceses. At the same time, they have successfully maintained their own unique Anglican patrimony. … ….


Les mer om dette her. – Les også mer om hva som skjer i USA på dette feltet.

Salme 119 – He

Liturgi /

Lørdag leses til non åtte vers fra salme 119 som begynner med ‘h’ (på hebraisk):

Salme 119 (118), 33-40 (He)
v33 Herre, lær meg dine forskrifters vei, så vil jeg følge den helt til slutt.
v34 Gi meg forstand, så jeg følger din lov og holder den av hele mitt hjerte!
v35 La meg gå på den sti dine bud viser, for jeg har min glede i den.
v36 Bøy mitt hjerte til dine lovbud og ikke til ussel vinning!
v37 Vend mine øyne bort fra svik, hold meg i live på din vei!
v38 Stadfest ditt ord for din tjener, så jeg kan ha age for deg.
v39 Ta bort den vanære jeg frykter, for dine dommer er gode!
v40 Se, jeg lengter etter dine påbud, hold meg i live ved din rettferd!

Nyheter fra England – hvordan blir tidl. anglikanske prester mottatt?

Økumenikk /

I går publiserte de katolske biskopene i England og Wales et brev der de ganske konkret beskriver hva som vil skje med anglikanere som nå ønsker å bli katolikker: De fem anglikanske biskopene vil bli ordinert til katolske prester før fasten begynner neste år, anglikanske prester (ca 50) vli bli ordinert til katolske prester til pinse, de troende vil bli opptatt i Kirkens fulle fellesskap til påske.

Dette er mye raskere enn vanlig, Hovedregelen er at en protestantisk prest skal vente minste tre år før han bli ordinert til katolsk prest, og er han gift (som vel de fleste av disse er), kan det ta mye lenger. Men vår Kirke kommer til å følge den gamle regelen som sier at en gift mann ikke kan bli biskop (og jeg tror alle de fem aktuelle anglikanske biskopene er gift).

It is expected that the retired former Anglican Bishops whose petitions to be ordained are accepted by the CDF, will be ordained to the Catholic Diaconate and Priesthood prior to Lent. This will enable them, together with the Ordinary and the other former Anglican Bishops, to assist with the preparation and reception of former Anglican clergy and their faithful into full communion with the Catholic Church during Holy Week.

Before the beginning of Lent, those Anglican clergy with groups of faithful who have decided to enter the Ordinariate will then begin a period of intense formation for ordination as Catholic priests.

At the beginning of Lent, the groups of faithful together with their pastors will be enrolled as candidates for the Ordinariate. Then, at a date to be agreed between the Ordinary and the local diocesan Bishop, they will be received into the Catholic Church and confirmed. This will probably take place either during Holy Week, at the Mass of the Lord’s Supper on Holy Thursday or during the Easter Vigil. The period of formation for the faithful and their pastors will continue to Pentecost. Until then, these communities will be cared for sacramentally by local clergy as arranged by the diocesan Bishop and the Ordinary.

Around Pentecost, those former Anglican priests whose petitions for ordination have been accepted by the CDF will be ordained to the Catholic Priesthood. Ordination to the Diaconate will precede this at some point during Eastertide. Formation in Catholic theology and pastoral practice will continue for an appropriate amount of time after ordination. …

Kristi kongefest – Encyklikaen Quas primas fra 1925

Gamle tekster, Liturgi /

Kommende søndag feirer vi Kristi kongefest i Den katolske Kirke. Denne festen ble innstiftet av pave Pius XI i 1925, og kom som et resultat av ‘det hellige år’ det året (se under). Så vidt jeg vet er det ingen norsk oversettelse av encyklikaen tilgjengelig, men jeghar nå funnet et gammelt hefte fra St Olavs forbynds forlag fra 1926 med en oversettelse av hele encyklikaen. Jeg holder på med renskriving av teksten (i dette tilfellet er det en del arbeid), og arbeides kan følges her.

I Kristi rike. Vi var nemlig av den mening at der umulig kan arbeides mere effektivt på å tilveiebringe freden og å befeste den end ved å gjenreise Vår Herres herredømme. Og der var virkelige tegn til stede som lot håpe på bedre tider: En velvillig og stadig voksende bevegelse blant folkene henimot Kristus og hans kirke som alene kan bringe frelse. En bevegelse som ga til kjenne at mange som hadde foraktet Frelserens herredømme og likesom hadde, vendt han rike ryggen, holdt på med skyndsomme skritt å vende tilbake til lydighetens plikter.

Og alt det som er hendt i løpet av det hellige år, alt det som er blitt gjort i dette evig minneverdige år – mon det ikke bidro meget til en forøket forherligelse av Kirkens stifter, Vår herre og høyeste konge? Det er vidunderlig i hvilken grad misjonsutstillingen har stimulert menneskenes tanker og hjerter og fylt dem med begeistring ved å se Kirkens daglige uavlatelige arbeide for utbredelsen av sin guddommelige brudgoms rike i alle land og selv på de mest fjernliggende øer i verdenshavene. Her lærte man å kjenne de store områder som er vunnet for den katolske tro ved dådskraftige og uovervinnelige misjonærers svette og blod. Og her kunne man også se hvor omfangsrike de regioner enda er som venter på å bli underlagt vår Konges frelsesbringende, milde herredømme. – Og de store folkeskarer som i jubelåret valfartet til den hellige stad fra alle verdens kanter under ledelse av sine biskoper og prester, hva siktet de alle til annet enn å lutre sine sjeler og ved apostlenes graver og foran Oss å bekjenne sin troskap mot Kristi rike for nu og for bestandig?

Og dette vår Frelsers herredømme syntes likesom omstrålet av nytt lys og ny glans, da Vi tilkjente seks bekjennere og jomfruer de himmelske hærskarers æresbevisninger etter nøye å ha prøvet den heroiske grad av deres dyder. O, hvor Vår sjel ble fylt av glede og trøst, da en umåtelig folkemengde i St. Petersirkens glans utropte etter det høytidelige dekrets forkynnelse: «Tu Rex Gloriæ, Christe! Du, herlighetens konge, Kristus». Mens mennesker og stater, bortvendt fra Gud, går sin ruin og sin undergang i møte, oppfylte av gjensidig hat og tvedrakt, vedblir Guds kirke å rekke menneskeslekten det åndelige livs næring, avler og oppfostrer generasjoner av hellige menn og kvinner. Kristus opphører ikke med å kalle til sitt himmelske rikes evige lykksalighet alle dem som Han kunne regne blant sine beste undersåtter slektninger i sitt jordiske rike.

Dessuten ble det i det store jubileumsår også sekstenhundrede år siden synoden i Nikea. Med glede forordnet Vi at dette centenarium skulle feires med store høytideligheter, og Vi selv ville festlig minne denne begivenhet i den Vatikanske Basilika; og det så meget mere som hin synode definerte at den Enbårne var av samme vesenhet som Faderen, (consubstantialitas) og at alle måtte anerkjenne denne sannhet som hørende til den katolske troslære, og fordi hin synode også innflettet i sin trosbekjennelse eller sitt symbolum de ord «cujus regni non erit finis – der skal ikke være ende på hans rike», hvorved den stadfestet Kristi kongelige verdighet.

Således har dette hellige år på mere enn én måte gitt anledning til å illustrere Kristi rike. Derfor forekommer det Oss at Vi gjør en gjerning som i fremragende grad ligger for Vårt apostoliske embede, når Vi oppfyller de bønner av så mange kardinaler, biskoper og troende som enten enkeltvis eller i fellesskap er rettet til Oss, og avslutter dette hellige år med å innføye i den kristelige liturgi en særegen festdag til forherligelse av Vår herre Jesus, Kristus som konge.

Det her gjeldende anliggende fryder Oss i den grad, at vi føler trang til åt drøfte det en stund med dere, ærverdige brødre! Deretter vil det være deres oppgave å tilrettelegge for folkets sans og fatteevne alt det Vi kommer til å si om den kult vi skylder Kristus som konge. det på den måte og i den hensikt at den årlige høytid Vi skal innføre må ledsages og følges av mangfoldige nyttige frukter for fremtiden.

Læren om Jesu Kristi kongedømme.

Det har allerede lenge vært alminnelig skikk og bruk i overført forstand å kalle Kristus konge, fordi Han i allerhøyeste grad og uten sammenligning overgår og overstråler på en ganske enestående måte alle skapte ting.

Således sier man om Ham at Han hersker, styrer og regjerer i menneskenes intelligens, ikke på grunn av at hans ånd overgår alle intelligenser i skarphet og ved omfanget av sin viten, men fordi Han selv er Sannheten og fordi alle dødelige er nødt til å øse sannheten hos Ham og å motta den av Ham i lydighet. … …

Opprinnelig var festen lagt til siste sødag i oktober, og den feires fortsatt på denne søndagen i den tradisjonelle latinske messen. Men for den nye messens del ble festen i 1969 flyttet til siste søndag i kirkeåret.

Salme 119 – Dalet

Liturgi /

Fredag leser vi åtte vers fra salme 119 (118) som åpner med bokstaven ‘d’. De fleste vers her starter med ordet ‘derek’, som betyr vei, v30 (over) begynner slik: ‘derek emuna bacharti’ = ‘trofasthetens vei har jeg valgt’.

Salme 119 (118),25-32 (Dalet)
v25 Jeg ligger hjelpeløs i støvet. Hold meg i live etter ditt ord!
v26 Jeg fortalte om mine veier, og du svarte meg. Lær meg dine forskrifter!
v27 La meg skjønne den vei dine påbud viser! Jeg vil grunne på dine under.
v28 Bittert gråter jeg av sorg. Reis meg opp etter dine ord!
v29 Hold meg langt borte fra løgnens vei og unn meg i nåde din lov!
v30 Troskapens vei har jeg valgt, dine dommer har jeg for øye.
v31 Jeg holder fast ved dine lovbud. Herre, la meg ikke bli til skamme!
v32 Jeg vil løpe den vei dine bud viser, for du frir mitt hjerte fra angst.

Forbedring av liturgien – og den gamle messen

Liturgi, TLM /

En engelsk prest skriver på sin blogg at liturgien i løpet av bare noen få år er blitt mye bedre – roligere og mer fokusert på Gud:

A strange thing is going on in the Church at the moment. Former liturgical enemies seem to be reconciling, lions lie down with lambs, all that sort of thing.

Going back a mere handful of years—well within the lifetime of this blog, at least in its earlier incarnation—the lines of battle were well drawn between those faithful Catholics who thought we should adhere faithfully to the liturgical books of Paul VI, and ‘those attached to the former books’, as Pope John Paul put it.

Now, of course, it is not a case of ‘former books’, for Pope Benedict has made both forms of the Roman Rite perfectly current, hoping, it is said, to recreate the Roman Rite anew without legislation or coercion. It will take time, but it is beginning to work.

To begin with, there is the more solemn style of celebration that he has introduced. We saw some excellent examples during the Papal visit to the UK. Some grumbled at the less traditional aspects of the Masses at Bellahouston and Birmingham, but really they should be comparing the whole thing to the Masses during the visit of Pope John Paul. The atmosphere was entirely different, … …

Ting skjer også ganske hurtig mht den tradisjonelle latinske messen, skriver han (men jeg kan ikke si at jeg ser dette i Norge så langt):

A few days ago, I met a brother priest at the seminary whom I had not seen for some time. He is, shall we say, not unknown in Catholic media circles. No, it isn’t Mgr Loftus. In passing he happened to mention to me that he was starting to celebrate the traditional Mass from time to time. I was taken aback, because although I am aware that this priest is on the more orthodox side of things, I had never associated him in any way with traddydom. He saw my surprise, and said quietly ‘yes, well, it’s the future, isn’t it?’

He’s not the only one. In one southern English diocese, about twenty per cent of the priests now celebrate the traditional Mass at least from time to time. Most of these are in their forties or younger. They haven’t stopped celebrating the Ordinary form as the norm, but, one might say that the Missa Normativa is no longer the Missa Formativa in their life or the life of their parish. I mean that behind their celebration of the Mass of Paul VI lies a positive experience of the Mass of Pius V ….

Kirkemøtet bringer fram gamle minner

Økumenikk /



Jeg følger følger ganske godt med på hva som skjer i Den norske kirke, og da jeg så at Svein Arne Lindø stod på valg til ny kirkeårdsleder, og senere også ble valgt, fulgte jeg ekstra godt med. Da jeg begynte svært ung, usikker og blyg på Bryne gymnas i 1971, var Svein Arne nemlig min mentor og veileder, leder av ei bibelbruppe i skolelaget – og betydde nok mer for meg enn han selv vet.

Jens Petter Johnsen har vært kirkerådsdirektør noen år nå, og han betydde mye for meg mine første år som ung student i Oslo, fra 1975. Jeg var med ham som hjelpeleder på 3-4 nyttårskonferanser som skolelaget arrangerte på Sagavoll folkehøyskole i Gvarv i Telemark, og jeg traff ham også ofte i Oslo disse første studentåra, mens han var ledertreningssekratær og assisterende generalvikar i Laget.

Biskop Eidsvig på Den norske kirkes kirkemøte

Katolsk, Økumenikk /

Vår egen biskop var på Den norske kirkes kirkemøte i går, og snakket varmt om de menneskelige relasjonene så nå fins mellom katolikker og lutheranere i Norge:

… Jeg forlot Den norske kirke i 1977, og efterhvert forlot jeg også Norge, for godt trodde jeg selv. Da jeg kom tilbake, noe forbauset, var det ikke bare et gjensyn med egne trosfeller og til nye oppgaver med dem; det var til noe mer enn et høflig gjensyn med Den norske og lutherske kirke: Til et liv og, langt på vei, felles mål med dere. Å overse den kristne tradisjon som samler det store flertall av folket, ville være dumt og arrogant; det skjønte jeg faktisk av meg selv.

Det som overrasket meg var at de par prosent av befolkningen jeg representerte, var verd mer enn positiv oppmerksomhet fra deres side. Jeg opplevde sterk kollegialitet og mennesklig støtte – langt utover hva høflighet skulle tilsi – om det var med biskop Kvarme eller den nyss avgåtte preses, Skjevesland, eller hvem det nå var av biskoper, andre geistlige eller lege. Jeg ble nesten urolig av å føle meg så hjemme blant dere. – Da min forgjenger, biskop J. W. Gran, oppsøkte sine lutherske kollegaer tidlig i 1960-årene, ble han høflig mottatt, men på et par unntagelser nær hadde han følelsen av at de ikke helt skjønte hva han ville.

Den mennesklige side av dette er viktig nok, men viktigere var erkjennelsen av å komme til noe felles. Det katolske er ikke lenger uten hjemstavnsrett, noe som i verste fall kunne forstyrre en protestantisk og nasjonal kirkelig tradisjon ved kunstnere og akademikeres konversjoner. Det virker som om dere håper at katolisismen kan gi dere mer enn prosesjonskors og votivlys uten at de lutherske prinsipper rokkes. …

Sitatet er fra biskop Eidsvigs hilsen på møtet, som kan leses her (pdf). Og her kan man lese mer om møtet.

Salme 119 – Gimel

Liturgi /

Gimel er ‘g’, og i de siste to versene er ordet ‘gam’ brukt, som oftest betyr ‘også’.

Salme 119 (118),17-24 (Gimel)
v17 Gjør vel mot din tjener, så jeg kan leve og holde dine ord!
v18 Lukk opp mine øyne, så jeg kan se de underfulle ting i din lov.
v19 Jeg er en gjest på jorden, skjul ikke dine bud for meg!
v20 Min sjel fortæres stadig av lengsel etter dine dommer.
v21 Du har truet de frekke, forbannede, som farer vill og bryter dine bud.
v22 Ta spott og ringeakt bort fra meg, for jeg holder dine lovbud.
v23 Om høvdinger sitter og rådslår mot meg, grunner din tjener på dine forskrifter.
v24 Ja, dine lovbud er min lyst og glede, det er de som gir meg råd.

Salme 119 – Bet

Liturgi /

Vers 9 til 16 i salme 119 (118) – i onsdagen middagsbønn – starter for det meste med preposisjonen ‘be’, som beyr i eller med. Under den norske oversettelsen:

Salme 119 (118),9-16 (Bet)
v9 Hvordan kan den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til dine ord.
v10 Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill, bort fra dine bud!
v11 I hjertet gjemmer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg.
v12 Herre, lovet være du! Lær meg dine forskrifter!
v13 Med mine lepper regner jeg opp alle dommene fra din munn.
v14 Når jeg vandrer etter dine lovbud, er jeg glad som om jeg hadde all rikdom.
v15 Jeg vil grunne på dine påbud og tenke på dine stier.
v16 Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord.

Bønn for det ufødte liv – ved starten av advent

Katolsk, Paven /

Jeg sitter nå og forbereder en bønnesamling for det øfødte liv ved starten av advent i år – her i St Hallvard kirke, lørdag 27. november kl 17.00. Pave Benedikt minnet alle verdens katolikker om dette sist søndag under angelus:

Pope Benedict XVI is calling on all Catholics to join in a Vigil for All Nascent Human Life, to be celebrated in local parishes and dioceses Nov. 27.

After praying the midday Angelus together with those gathered in St. Peter’s Square, the Pope recalled that the event is «a joint initiative with the local Churches throughout the world and I have recommended it to be observed in parishes, religious communities, associations and movements too.»

«The time of preparation for Holy Christmas is a propitious moment to invoke divine protection for every human being called into existence, and also for a thanksgiving to God for the gift of life received from our parent,» he added.

The Hoy Father will celebrate the vigil in St. Peter’s Basilica on the eve of the First Sunday of Advent. The Congregation for Divine Worship and the Sacraments and the Pontifical Council for the Family collaborated in creating an outline for the vigil.

Fra zenit.org – jeg skrev også om det på denne bloggen 3. oktober.

Her er informasjon om bønnesamlingen i St Hallvard kirke – 27. november kl 17.00.

Amerikanske biskoper snakker varmt om blogger

Data/blogg /

Den amerikanske (katolske) bispekonferansen har sitt høstmøte denne uka, og Father Z. merker seg at de har snakket positivt om internett og om blogger. Han er glad for denne oppmerksomheten, selv om «Catholic Bishops in general today know as much about most social issues – in this case the Internet and social networking – as they did about astronomy in the 16th century.»

Les det han skriver her.

Om nettdebatter – hva fungerer best?

Data/blogg /

Svein Egil Omdal i Stavanger er en dyktig og erfaren journalist, som de siste åra har brukt mye av sin tid på (å arbeide med og skrive om) digitale medier. Han skrev nylig en artikkel om debatter på ulike nettsider, som faktiske ofte blir så dumme at de må forbigås i stillhet. Men det fins en løsning på problemet, mener han, og tar fram to eksempler;

Ennå debatteres det på de store nettavisene, skjellsord og saklige innvendinger om hverandre. Men leserne er ikke lenger prioritert. Dagbladet har gått lengst i å dytte dem inn dårlig opplyste rom der få beslutningstakere noensinne ferdes, men også Aftenposten, VG og de fleste regionavisene har tonet ned den folkelige samtalen som var så viktig for et par år siden. Vox Populi ble ganske enkelt en belastning på merkevaren.

For halvannen måned siden gjorde Dagsavisen det motsatte. De opprettet nettstedet Nyemeninger.no og gjorde det til selve motoren i nettavisen. Debattene løftes på forsiden, alle nyhetsartiklene har tydelige oppfordringer om å skrive kommentarer, og avisens egne menere deltar aktivt i diskusjonen. Vårt Land hadde allerede gjort det samme med Verdidebatt.no, som er i ferd med å bli en av landets viktigste arenaer for de som vil diskutere livssyn, toleranse, …

Les hele denne artikkelen her.

Jeg har selv lest verdebatt.no – litt i rykk og napp – og finner at selv om nettstedet er av interesse, så er det fortsatt så pass mange troll (dvs. folk som ødelegger nettdebatter) der, at de (selv om de må registrere seg med fullt navn) klarer å ødelegge mange debatter. Men Omdal mener likevel at Vårt Land her har lyktes langt på vei.

Salme 119 – Alef

Liturgi /

I dag – tirsdag i første uke – begynner vi å lese fra den kjente, lange og avanserte salme 119 (118 i Vulgata) i non-bønna i tidebønnene. Salma er konstruert slik at åtte vers starter med den første bokstaven i alfabetet på hebraisk, de neste åtte vers starter med den andre bokstaven i alfabetet etc. Og siden hebraisk har 24 bokstaver (konsonanter) i alfabetet, får salme 119 til sammen 196 vers.

Første bokstav i det hebraiske alfabetet er alef (som egentlig ikke uttales), og vers 1 og 2 starter med ordet asjer (salig), andre vers starter med nektiongsordet, af, noen med ata, som betyr ‘du’. Hele salme 119 kan leses på hebraisk og engelsk her – under den norske oversettelsen av v1-8:

Salme 119 (118),1-8 (Alef)
v1 Salig er den som er hel i sin ferd og følger Herrens lov.
v2 Salige er de som holder hans lovbud og søker ham av hele sitt hjerte,
v3 de som ikke gjør urett, men vandrer på hans veier.
v4 Du har gitt dine påbud for at de skal holdes nøye.
v5 Å, om mine fottrinn ble faste, så jeg kunne holde dine forskrifter.
v6 Jeg skal ikke bli til skamme når jeg gir akt på alle dine bud.
v7 Jeg priser deg av et oppriktig hjerte når jeg lærer å kjenne dine rettferdige dommer.
v8 Dine forskrifter vil jeg holde, du må ikke rent forlate meg!

Pavens initiativ overfor anglikanerne forandret situasjonen

Paven, Økumenikk /

Én av de fem anglikanske biskopene som har annonsert at de vil konvertere, forteller at det var pave Benedikts brev Angecalorum Cætibus som forandret situasjonen:

The Anglican Bishop of Richborough, Keith Newton, told his flock that he plans to become Catholic because Pope Benedict XVI’s apostolic constitution “completely changed the landscape” for Anglo-Catholics and he now believes that he must lead the way to union with the Universal Church. … …

… Bishop Newton explained that although the issue of the ordination of women as Anglican bishops has been an important factor in his decision, it is “not the most significant.”

Noting the “surprise” of the Pope’s action on Anglican-Catholic relations, he said that most Anglicans have prayed for union with the Catholic Church. However, this union has seemed less likely because of “the new difficulties concerning the ordination of women and other doctrinal and moral issues affecting the Anglican Communion.”

“Although we must still pray for sacramental and ecclesial unity between our Churches that now seems a much more distant hope,” Bishop Newton said. The ordinariates provide an opportunity for “visible unity” and Anglicans are able to retain “what is best in our own tradition which will enrich the Universal Church.”

“I hope you will understand that I am not taking this step in faith for negative reasons about problems in the Church of England but for positive reasons in response to our Lord’s prayer the night before he died the ‘they may all be one’,” the bishop continued.

While expressing sympathy with the position that Anglicans with traditional views need leadership at a “vital” time, he rejected the example of a leader who should “stay to the bitter end like the captain of a sinking ship.” Rather, he noted the scriptural image of the shepherd, who must lead his flock from the front rather than follow it from behind.

Les hele nyhetsmeldinga her.

Hvordan kan den nye messen ligne mest mulig på den gamle

Liturgi, TLM /

I ett av sine nyhetsbrev skriver Windsor Latin Mass Society om et eksempel på hvordan en brudemesse blir feiret etter Novus ordo, på en måte som fikk mange til å tro at det var den tradisjonelle latinske messen som ble feiret:

… Our Holy Father, Pope Benedict XVI has on several occasions spoken of the need for a “Hermeneutic of Continuity” between the Extraordinary and Ordinary Forms of Holy Mass. By this he means that the Ordinary Form should demonstrate a lineage to its roots in the classic Roman liturgy. This wedding did exactly that. Rubrics of the Ordinary Form were followed precisely as in the Missal. If something was unclear or unspecified, the Tridentine custom was maintained. While there were characteristics unmistakably from the new rite, such as the presence of a concelebrant and the inclusion of Prayers of the Faithful, it might surprise some of our readers to see just what is possible and permissible in the modern liturgy:

• Celebration of the Mass ad oriéntem at the High Altar
• Celebrant and concelebrant wore Roman “fiddleback” vestments, maniples, and birettas
• Introit, Offertory, and Communion Antiphons, Gradual (instead of Responsorial Psalm) and Alleluia chanted by the choir from the 1974 Graduále Románum
• Chanted Opening Prayer, Prayer Over the Gifts, Preface, and Prayer After Communion
• Chanted Kyrie, Glória, and Credo (the latter because Sunday Propers were chosen for the 5:00 PM Mass time)
• Readings set to Gregorian Chant, one in English, one in French, and the Holy Gospel in Latin.
• Eucharistic Prayer I, the Roman Canon
• Holy Communion distributed at the Communion Rail

… In 1998, then-Cardinal Ratzinger mentioned in a speech that the average Catholic would find far less difference between the Extraordinary Form and the Ordinary Form celebrated as this wedding was, than between such a Mass and the Ordinary Form as typically celebrated in Western countries. Indeed, the experience, while in many ways different from the Extraordinary Form, was not all that different rubrically. If we exclude content differences in the texts of the Mass and focus on the externals only – which are what most people will remember from the Mass – there were many similarities. So many so, that a priest in attendance asked, “Is this what they call a ‘Tridentine’ Mass?”

Les hele dette nyhetsbrevet HER (pdf). (Samtidig må vi kanskje spørre oss om det er ønskelig eller nyttig å gjøre de to formene av messen så like.)

Om en forkjemper for den tradisjonelle latinske messen

TLM /

På nettsidene til foreningen Windsor Latin Mass leste jeg også (pdf-fil) om Michael Davis, som i mange år hadde kjempet for at den tradisjonelle latinske messen måtte brukes mer – før han døde i 2004. Vi kan bl.a. lese om forholdet mellom Davis og kardinal Ratzinger:

After retiring from teaching in 1992, he was in 1995 appointed President of the International Federation Una Voce, the world’s largest advocacy group for matters pertaining to the Tridentine Mass. … In this leadership role, Davies spent the last years of his life traveling, giving speeches, and continuing to write, becoming the world’s top lay advocate of the Extraordinary Form.

Davies took the interesting path of having defended the positions of both then-Cardinal Joseph Ratzinger and SSPX founder Archbishop Marcel Lefebvre. Many Catholics find the latter’s actions grossly imprudent and disobedient. Some traditionalists did not believe the former had been acting aggressively enough to advocate the traditional liturgical views His Eminence expressed in his writings. Davies would have been more than interested to learn that the former Cardinal Ratzinger, in his new capacity as Supreme Pontiff, is pursuing reconciliation with Lefebvre’s organization.

Largely through his work with Una Voce, Davies had met several times with our present Holy Father. Indeed, Davies memorably shared the stage with Cardinal Ratzinger in Rome in 1998 at the event commemorating the tenth anniversary of both the Motu Proprio Ecclésia Dei Adflícta and the founding of the Priestly Fraternity of St. Peter. It was at this event that His Eminence made the now-famous statement that we would have to wait for a “new generation of prelates” before a “juridic” solution freeing the Tridentine Mass would be enacted. That statement was rather depressing for many who believed Cardinal Ratzinger to be the most likely member of the Curia to pursue such legislation. After the event, Davies assured skeptics that His Eminence would push for such legislation if it were possible. In 2007, Davies was vindicated when the now-Holy Father issued his Motu Proprio, Summórum Pontíficum, allowing any priest to celebrate the Tridentine Mass on his own volition.

Cardinal Ratzinger made a kind statement upon Davies’ passing. With his advanced theological and liturgical knowledge, and understanding of Vatican politics, it is telling that the now-Pope Benedict XVI saw value in Davies’ writings and work. …

En biskop feirer den gamle messen – og snakker om den

TLM /

I grenseområdet mellom Canada (Ontario) og USA (Michigan) drives det et ganske aktivt arbeid med å feire og utvikle den tradisjonelle latisne messen. Foreningen Windsor Latin Mass har et nettsted med ganske mye informasjon – som jeg har sett en del på i dag. Bl.a. hadde de en biskop fra staten Michigan – biskop Earl Boyea fra bispedømmet Lansing – som feires messen i deres kirker og også i et foredrag etter messen sa:

After Mass, Bishop Boyea attended the Flint Tridentine Community’s annual Anniversary Dinner and spoke briefly about Pope Benedict XVI’s Motu Proprio, Summórum Pontíficum.

His Excellency began by stating that he had recently re-read the Motu Proprio. He was struck by our Holy Father’s cover letter intending to quell fears of divisiveness that might arise over the classic Liturgy. He explained that learning to celebrate the Extraordinary Form at St. Josaphat a few years ago has affected his own celebration of the Ordinary Form of Holy Mass. He discovered a “sacrality” in the Traditional Mass which is too often missing in today’s vernacular Masses. The Tridentine Mass makes it clear that the Church’s Liturgy is not about “us”, but about offering worship to Almighty God. Having the EF as a valid liturgical option should remind clergy and laity to strive for reverence in all Masses, both Ordinary and Extraordinary Form.

He mentioned that Pope Benedict envisions the Ordinary and Extraordinary Forms enriching one another, and gave the example of the possibility of adding Prefaces and new Feasts to the Traditional Mass, and expanding the readings used.

His Excellency stated that any priest in his diocese is welcome to start offering the classic Liturgy. He told a questioner that if she would like it in her own parish, that she should talk to her pastor. He did, however, caution against having too many small Low Mass sites. He would rather there be fewer, but larger and better quality Mass sites, offering High Masses with music programs befitting the Extraordinary Form.

Les hele nyhetsbrevet med denne informasjonen HER (pdf).

Skroll til toppen