Et par vennlige katolikker ga meg tidligere denne uka en engelsk utgave av Msgr. Brunero Gherardinis bok «Concilio Ecumenico Vaticano II: Un discorso da fare» – på engelsk er tittelen blitt: «.. A Much Needed Discussion».
Så langt har jeg lest halvparten av boka, og jeg kommer om ikke lenge med utdrag og kommentarer.
En kirkrettsblogger jeg ofte leser fortalte sist uke at han var blitt utnevnt av pave Benedikt XVI til Referendarius (Referendary) of the Apostolic Signatura. As one of some dozen international consultants to the Church’s highest administrative tribunal, it will be my privilege and responsibility to advise*, on an as-needed basis, the officials of that dicastery regarding matters impacting the administration of law and justice within the Church.
Han skriver også om en katolsk verdensnyhet (som jeg ikke har sett på norsk ennå) at biskoper på Malta har bedt samboende par om å ikke motta kommunion. Om dette skriver han:
It’s been chuckle time, again, reading some secular press characterizations of the Maltese bishops’ recent statement against reception of holy Communion by cohabiting couples. One would think, to judge from various secular headlines, that the bishops of Malta and Gozo had hurled some kind of anathema at quivering couples whose only sin was to love too much. Balderdash.
The bishops’ statement is, instead, a model of pastoral solicitude and firm but gentle recollection of the saving truths taught by Christ and his Church. …. Han viser så hvilken paragraf i kirkeretten som uttaler seg tydeligst om dette spørsmålet, canon 916: A person who is conscious of grave sin is not to celebrate Mass or receive the body of the Lord without previous sacramental confession …
Og her kan vi lese hva den maltesiske bispekonferansen selv skriver:
Lately, several people have been questioning whether couples who are unmarried and who cohabit are able to receive Holy Communion.
We wish to affirm that everybody – these couples included – is welcome in the Church, who shall continue to offer all the spiritual support that is necessary. As your Bishops, we encourage you, among other things, to participate in the life of the Church and attend for the celebration of the Mass.
However, the Catholic Church reiterates that those couples who live together outside of marriage are not to receive the Eucharist. The Church does not impose this as a form of punishment, but rather because their way of living is not in conformity with the Sacrament of Christian marriage. Besides this, their life-style is not consistent with the Church’s teaching regarding the Eucharist and their situation does not manifest the moral disposition which is proper in order to receive the Eucharist. The teaching of the Magisterium of the Church states that in order to receive the Eucharist, a person must be in full communion with God and the Church. … …
Et innlegg på en blog jeg ikke har lest før, sier noe som vel også kan passe på denne bloggen:
A large part of the Catholic blog sphere is centred around Catholic priest bloggers who aim to promote the Extraordinary Form of the mass. This group of bloggers attract people because they act as a conduit to express dissatisfaction and hope. The «Hermeneutic of Continuity» has attracted in access of one million visitors and «Saint Mary Magdalen» also has a very strong following. Another very influential blog, not a priest, is «Damian Thompson» who works for the Daily Telegraph.
The key point of their blogging is to address how the Liturgy «should» be celebrated. They have bought into the blog sphere an historical debate on Vatican II liturgical reforms versus pre-Vatican II liturgy. The main point is that there «should» be a continuity in our liturgical worship rather than some kind of rupture that seeks to destroy the pre-Vatican II liturgical worship.
Den første av mange kommentarer til dette innlegget begynner slik:
Ah, I wondered how long it might take you to venture into this minefield. … I am one of those who reads Fr Blake and Damian Thomson on a daily basis; I used to read the famous Fr Z as well. I gave up on Fr Z and am seriously considering doing the same with the guy from the Telegraph. Why? simply because, from my observation 90% of the posts are complaining about this or that; they are essentially negative and I am much more positive about the Church and the Divine Liturgy.
Those who have a hankering for the EF have my total support, but they live in cloud-cuckoo land if they believe that everything was better pre-Vatican II and everything will be better again if only the EF becomes the OF. … …
Father Z. skriver om messen som presten kan lese for seg selv – når han har årsdag for sin prestevielse, og kanskje nå spesielt i forb. med avslutningen av ‘presteåret’. (Jeg skrev også om disse bønne i forb. med 10-årsjubieelt for min egen prestevielse 8. kanuar i år.)
Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … …
Omnípotens et miséricors Deus, humilitátis meae preces benígnus inténde: et me fámulum tuum, quem, nullis suffragántibus méritis, sed imménsa cleméntiae tuae largitáte, caeléstibus mystériis servíre tribuísti, dignum sacris altáribus fac minístrum; ut, quod mea voce deprómitur, tua sanctificatióne firmétur.
Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … …
Huius, Dómine, virtúte sacraménti, peccatórum meórum máculas abstérge: et praesta; ut ad exsequéndum injúncti offícii ministérium, me tua grátia dignum effíciat.
Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …
Omnípotens sempitérne Deus, qui me peccatórem sacris altáribus astáre voluísti, et sancti nóminis tui laudáre poténtiam: concéde propítius, per hujus sacraménti mystérium, meórum mihi véniam peccatórum; ut tuae majestáti digne mérear famulári.
Father Z. skriver så interessant om disse bønnen, og om prestens (ydmyke) tjeneste, og spesielt altertjeneste, bl.a. slik:
The prayer focuses on priest’s self-awareness of his lowliness and that who he is and what he does is from God’s grace and choice and not his own.
It also emphasis the relationship of the priest to the altar, that it, the bond of the priest and Holy Mass. In the older form of Holy Mass, after the consecration during the Canon at the Suppplices te rogamus… the priest bends low over the altar, puts his hands on it… they were annointed, the altar was annointed… kisses the altar, makes the sign of the Cross over the consecrated Host on the corporal, over the Precious Blood in the chalice, over himself. Christ is Victim. Christ is Priest. The priest is victim and priest as well. This moment during Holy Mass reveals the mysterious bond of altar where the priest sacrifices the victim, the sacrificial victim and the sacrificing priest. They are one. At the altar he is alter Christus, another Christ, offering and offered.
What also comes to mind as I look at this is the Augustinian reflection of the speaker of the Word and the Word spoken, and the message and reality of the Word and the Voice which speaks it. The voice of the priest and the priest himself are merely the means God uses in the sacred action, the sacramental mysteries at the altar, to renew in that moment what He has wrought. Finally, this is done through mercy. The words misericors, clementia, largitas, benignus all point to the mercy of God. … …
Jeg har nettopp lest mange kommentarer til et blog-innlegg om at pave Pail VI i 1970 angret på at han hadde tatt bort pinseoktaven. Den ble til 1969 feiret hver dag til og med lørdag akkurat som selveste pinsedagen – som vi fortsatt gjør i påskeoktaven. Jeg har stadig vanskeligere for å forstå at alle forandringene som kom i liturgien i 1969 på noen måte skulle være nødvendige. (Men denne uka skal jeg feire to private TLMer, så da får jeg jo oppleve pinseoktaven i alle fall de to dagene.)
Av de mange kommentarene til det nevnte blog-innlegget, er det én som uthever seg; ved å være positiv og konstruktiv, og ved å vise hva som virkelig skjer av liturgiforandringer mange steder i Kirken:
Our Sunday EF Missa Cantata is in an old traditional looking church with its original high altar. The early morning low Mass is a “private” daily Mass just started in a typical modern in-the-round-church.
A half dozen years ago, our diocese probably had not seen a TLM in 35 years, and the current situation – with a half dozen priests who celebrate the TLM, all but one ordained in the last 10 years – would have seemed impossible to imagine.
Ditto (and perhaps more significantly) with the most recent daily OF Mass I attended last week. The celebrant processed in wearing a beautiful Roman chasuble carrying chalice in veil topped with burse, preceded by a single adult male server in surplice and cassock. No singing, the congregation reciting the day’s Introit. Not a single extemporaneous word preceding the Sign of the Cross (nor anywhere else in the Mass). Straight to the Confiteor, then the Kyrie in Greek after the Absolution. Silent Offertory with the priest visibly whispering his prayers, quietly recited Roman Canon with no saints nor any of the half dozen optional Through Christ Our Lord’s omitted. The Sanctus, Per ipsum ….. per omnia saecula saeculorum, and Agnus Dei in Latin, no hands held or handshakes anywhere, most everyone receiving HC on the tongue, prayer to St. Michael at the end of Mass and “Most sacred heart of Jesus, Have mercy on us” (thrice) as the celebrant and server processed out in silence.
Of course, the other side of the coin is visible hereabouts to those who want it (as many do). But I never see it myself, because I stay away from bad liturgical news, and hence account only the good.
PINSEDAGENS SEKVENS – på norsk og latin:
Kom, o Hellig Ånd, hit ned! Lysets stråle til oss led fra din høye helligdom.
Far for slekt så arm og ring! Gode gavers giver, bring lys i våre hjerters rom.
Du, som vet å trøste best, sjelens venn og milde gjest, svale tilflukts åpne dør,
hvile for hver tynget mann kjølig under solens brann, lindring når vårt hjerte blør. –
Salighetens lys, treng inn! Fyll til dypest bunn hvert sinn som i tro mot deg er vendt.
Uten lys fra guddoms vell eier ingen i seg selv noe som for deg er rent.
Avtvett urenhetens spor, kveg med dugg den tørre jord, rens og hel de syke sår.
Bøy alt det som stivnet til, smelt det frosne ved din ild, led du den som veiløs går.
Skjenk hver sjel som på deg tror, hver som liter på ditt ord, dine gaver, syv i tall.
Kraft til enden du oss unn og en salig oppbruddsstund. Oss til evig glede kall!
———————————————————–
Veni, Sancte Spiritus, Et emitte coelitus, Lucis tuae radium.
Veni pater pauperum, Veni dator munerum, Veni lumen cordium.
Consolator optime. Dulcis hospes animae, Dulce refrigerium.
In labore requies, In aestu temeries, In fletu solatium.
O lux beatissima, Reple cordis intima, Tuorum fidelium.
Sine tuo numine, Nihil est in homine, Nihil est innoxium.
Lava quod est sordidum, Riga quod est aridum, Sana quod est saucium.
Flecte quod est rigidum, Fove quod est frigidum, Rege quod est devium.
Da tuis fidelibus, In te confitentibus, Sacrum septenarium.
Da virtutis meritum, Da salutis exitum, Da perenne gaudium. Amen. Alleluia.
Pave Benedikt er rett mann, på rett sted, til rett tid, skrev Martin Mosebach i en artikkel på tysk (her oversatt til engelsk) for ca en måned siden, i forb med pavens femårsjubileum:
Pope Benedict XVI has described the hours before the election that raised him to the throne of Peter with these words: “I saw the guillotine approaching.” Nobody knew better than he what would await the new Pope. Nobody but he had a more precise assessment of the four decades that had passed since the end of the Vatican II.
This council holds an exceptional position among the councils of Church history. In the past a council decided a theological dispute which had built up and introduced a phase of consolidation. Vatican II, however, which in its constitutions had largely confirmed the traditional teaching of the Church, initiated a period of theological controversy, of uncertainty, loss of substance and manifest rupture in Tradition.
It wanted to introduce an “opening to the world” but, after forty years, one has to admit that the Church is able to make clear less than ever before her most essential concerns. She has lost the power to advocate her own mission despite transforming herself into the secular domain with the greatest assiduity. Theological chaos had as a consequence that in many countries religious instruction worthy of the name no longer existed. In Germany, Catholic Christianity became an unknown religion also among, of all people, Catholics. Many spoke of a revolution in the Church. Her internal and external appearance had changed so radically that one could hardly speak any more of “development” and “evolution,” those favorite concepts of ecclesiology.
These negative results, however, were hardly able to discourage Benedict XVI. … …
Les gjerne hele stykket – se lenke over.
Father Z har et informativt innlegg om pinsedagens kollektbønn i den gamle og den nye messen (hvorfor man valgte å bytte bønnen ut er uklart for meg):
Kollektbønn etter messeboken fra 1962:
Deus, qui corda fidelium
Sancti Spiritus illustratione docuisti:
da nobis in eodem Spiritu recta sapere,
et de eius semper consolatione gaudere.
(En mest mulig ordrett oversettelse til engelsk:)
O God, who taught the hearts of the faithful
by the light of the Holy Spirit,
grant to us, in the same Spirit,
to know the things that are right,
and to rejoice always in His consolation.
Kollektbønn etter messeboken fra 2002 (3. utgave av novus ordo):
Deus, qui sacramento festivitatis hodiernæ
universam Ecclesiam tuam
in omni gente et natione sanctificas,
in totam mundi latitudinem Spiritus Sancti dona defunde,
et, quod inter ipsa evangelicæ prædicationis exordia
operata est divina dignatio,
nunc quoque per credentium corda perfunde.
(En mest mulig ordrett oversettelse til engelsk:)
O God, who by the mystery of today’s feast
sanctify Your universal Church in every people and nation,
pour down upon the whole breadth of the earth the gifts of the Holy Spirit,
and, because divine worthiness was at work
amongst the very beginnings of the preaching of the Gospel,
make them now to flow also through the hearts of believers.
På norsk lyder denne bønna slik:
Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest
helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag.
Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden,
og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt,
i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre…
Hele messen på norsk kan leses her.
I den svenske avisa Dagen leser jeg i dag om et felles luthersk-katolsk kirkemøte som ble avholdt i München nylig
… 200 000 tyska lutheraner och katoliker samlades i München för att ära Gud och visa att gemenskap faktiskt är möjlig. … För andra gången har tyska katoliker och protestanter firat ett gemensamt kyrkomöte. Det gjordes med buller och bång – stora friluftsgudstjänster, folkfest på den centrala gågatan och musikscener runt hela gamla stan väckte mycket uppmärksamhet.
Förbundspresident Horst Köhler och förbundskansler Angela Merkel samt de flesta regeringspolitiker var i München – vissa för att hålla bibelstudier eller delta i debatter. Många besökare köpte kyrkomötets oranga sjalar, för att visa att de hörde till gemenskapen. Alla hade de lockats av uppmaningen att hitta vägar för ett kristet liv i och för världen.
De flesta var också intresserade av att kyrkorna skulle komma vidare i de ekumeniska ansträngningarna. Det är exempelvis inte ovanligt med blandäktenskap, och många längtar efter att officiellt få ta nattvarden tillsammans. Men även efter detta kyrkomöte är det bara den ena sidan (protestanterna) som inbjuder den andra till nattvarden.
Jeg er positiv til økumenikk – og må her på bloggen av og til forsvare meg mot overivrige økumenikk-motstandere – men bl.a. resolusjonene som ble vedtatt i Müchen nylig viser at kirkemøtet der hadde enkelte underlige ting fore:
7 resolutioner:
för mer ekumenik, för en högre andel förnyelsebara energikällor, en atomvapenfri värld och för ett miljövänligare jordbruk (mot genetiskt förändrade grödor). Dessutom för mer ekologisk trafik – fler tåg, samt små och energisnåla bilar. Arbetsgrupper pläderar för en särskild skatt på finanstransaktioner, som ska finansiera utvecklingshjälpen, och kräver att tvångscelibatet för katolska präster ska avskaffas.
Et nettsted kalt divinumofficium.com har tekster og bønner til messen (og tidebønnene) alle dager i året – i messens tradisjonelle latinske form. Skriv inn datoen du ønsker, velg Sancta Missa (og om du vil ha rubrikkene med), og så kommer absolutt hele messen opp.
I dag feirer man i TLM minnedag for den hellige Venantius, og da kan vi bl.a. lese følgende inngangsvers:
Protexísti me, Deus, a convéntu malignántium, allelúja: a multitúdine operántium iniquitátem, allelúja, allelúja. (Ps. 63:2)
Exáudi, Deus, oratiónem meam, cum déprecor: a timóre inimíci éripe ánimam meam.
Glória Patri, et Fílio, et Spirítui Sancto. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, et in saecula saeculórum. Amen
Protexísti me, Deus, a convéntu malignántium, allelúja: a multitúdine operántium iniquitátem, allelúja, allelúja.
I går møtte det svært mange ekstra mennesker opp på Petersplassen til pave Benedikts angelusbønn – ca 150 000 sies det. På bloggen ‘justb16’ kan vi lese mer om dette:
A crowd of 150,000 filled St Peter’s Square on Sunday to support Pope Benedict XVI in the midst of the clerical sex abuse scandal. The Pope said that he appreciated this «beautiful and spontaneous show of faith and solidarity» and again denounced what he called the «sin» that has infected the church and needs to be purified, a theme in his addresses which has become stronger in recent weeks.
Despite grey skies and drizzle, the crowd, mostly Italians, were enthusiastic as they gathered for the Pope’s Sunday Angelus. Banners in Bernini’s colonnade read «Together with the pope,» and «Don’t be afraid, Jesus won out over evil.»
According to Associated Press, the crowd interrupted Benedict frequently with applause and shouts of «Benedetto!» and the pontiff himself strayed from his prepared remarks to thank them again and again.
Jeg har flere ganger tenkt å legge ut den tradisjonelle angerbønnen, som den skriftende pleier å avslutte skriftemålet med – og nå gjør jeg det. Den brukes veldig mye av engelskspråklige når de skrifter, etter min erfaring, men brukes ikke så mye på norsk.
Den er slik på latin:
Deus meus, ex toto corde pænitet me omnium meorum peccatorum, eaque detestor, quia peccando, non solum pænas a Te iuste statutas promeritus sum, sed præsertim quia offendi Te, summum bonum, ac dignum qui super omnia diligaris. Ideo firmiter propono, adiuvante gratia Tua, de cetero me non peccaturum peccandique occasiones proximas fugiturum. Amen
På norsk:
Min Gud, av hele mitt hjerte angrer jeg det onde jeg har gjort og det gode jeg har unnlatt å gjøre. Ved mine synder har jeg krenket deg, du mitt høyeste Gode, du som fortjener å elskes over alle ting. Ved din nåde vil jeg gjøre bot, unngå synden og holde meg borte fra alt som kan lede til synd. For din Sønns lidelses skyld, miskunn deg over meg, Herre. Amen
Na jeg søkte etter denne bønnen på nettet, fant jeg til min overraskelse ressurser på norsk på Vatikanets nettsted http://www.fides.org; hele messen og lere andre bønner på norsk HER, og angerbønnen på mange språk HER (doc-filer).
I dag feirer katolikker (og også andre, spesielt her i Oslo) i Norge Hallvardsdagen. Her i St Hallvard kirke feirer vi ham selvsagt ekstra høytidelig – messe ved biskop Eidsvig kl 10.30. Pollestad har skrevet en fin salme om den hellige Hallvard, katolsk salmebok nr. 607:
Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i berg og å,
da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.
Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak.
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.
En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.
Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i berg og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.
Jeg har fått en kopi av den kjente konvertitten Krogh-Tonnings selvbiografi, som jeg nå leser. I boka lå avisutklippet som er gjengitt over, tatt fra tidsskriftet «Jesu Hjerte Budbringer», april 1954. Er det noen som kjenenr til det tidsskriftet.
Vi ser forøvrig på statistikken at Danmark da hadde svært mange flere katolikker enn Norge – nå er det ikke lenger slik.
Dearly beloved brothers and sisters, I too have come as a pilgrim to Fatima, to this “home” from which Mary chose to speak to us in modern times. I have come to Fatima to rejoice in Mary’s presence and maternal protection. I have come to Fatima, because today the pilgrim Church, willed by her Son as the instrument of evangelization and the sacrament of salvation, converges upon this place. I have come to Fatima to pray, in union with Mary and so many pilgrims, for our human family, afflicted as it is by various ills and sufferings. Finally, I have come to Fatima with the same sentiments as those of Blessed Francisco and Jacinta, and the Servant of God Lúcia, in order to entrust to Our Lady the intimate confession that “I love” Jesus, that the Church and priests “love” him and desire to keep their gaze fixed upon him as this Year for Priests comes to its end, and in order to entrust to Mary’s maternal protection priests, consecrated men and women, missionaries and all those who by their good works make the House of God a place of welcome and charitable outreach. …»
Hele pave Benedikts preken kan leses her.
13. mai 1917 var første gang jomfru Maria viste seg for tre gjeterbarn i Fatima i Portugal. En halv million var med i pavens utendørsmesse der i dag, skriver Vårt Land.
Les MYE om Vår Frue av Fatima på katolsk.no.
På vei til Portugal i går møtte pave benedikt pressen, og svarte på noen spørsmål; om Portugal som katolsk land, om sekularisering, om betydningen av åpenbaringene i Fatima, og også om overgepene innen Kirken. Vårt Land skriver slik om dette møtet med pressen:
Den romersk-katolske kirken har et stort behov for å «lære seg tilgivelse og forstå nødvendigheten av rettferdighet», sa den katolske kirkens 83 år gamle overhode da han tirsdag ankom Lisboa for et fire dager langt besøk i Portugal. «Kirkens tilgivelse kan ikke erstatte ofrenes behov for rettferdighet når det gjelder seksuelt misbruk av mindreårige, framholdt paven», før han fortsatte: «Den største trusselen mot kirken kommer fra synd innenfra, ikke fra fiender utenfra.»
John Allen skriver om alt paven sa ved denne anledning, bl.a. dette:
… In terms of what we today can discover in this message, attacks against the pope or the church don’t come just from outside the church. The suffering of the church also comes from within the church, because sin exists in the church. This too has always been known, but today we see it in a really terrifying way. The greatest persecution of the church doesn’t come from enemies on the outside, but is born in sin within the church. The church thus has a deep need to re-learn penance, to accept purification, to learn on one hand forgiveness but also the necessity of justice. Forgiveness does not exclude justice. We have to re-learn the essentials: conversion, prayer, penance, and the theological virtues. That’s how we respond, and we can be realistic in expecting that evil will always launch attacks from within and from outside, but the forces of good are also always present, and finally the Lord is stronger than evil. The Madonna for us is the visible maternal guarantee that the will of God is always the last word in history. …
En nyordinert katolsk prest i Windsor Canada, Fr. Patrick Beneteau, feiret nylig sin første missa solemnis (TLM) – bare noen få dager etter sin aller første messe (som jeg regner med var novus ordo). Han ser tydelig rikdommen i begge formene av den latinske messen, og det er interessant å lese hans refleksjoner etter denne første missa solemnis:
The entire experience of preparing to celebrate the Extraordinary form of the Roman Rite has been an enriching one. In my second year of seminary I read Cardinal Ratzinger’s, «Spirit of the Liturgy,» and some of Louis Bouyer’s works on liturgy. I realized that, in many respects, the Liturgical Movement was still in need of being actually implemented and taught. Thus began my keen interest in the traditional celebrations of the Church’s liturgy in both forms of the Roman rite.
In celebrating this past Sunday’s Solemn High Mass, I was struck with how Christ-centered the entire Mass was. Every gesture, chant, rubric and prayer offered by either myself, the deacon, or subdeacon, focused my attention constantly on the fact that this sacrifice was being offered to the Father, through Christ’s sacred action, not my own – and this was very liberating. The ad orientem direction of liturgical prayer emphasizes this fact so clearly.
The second thing which struck me, out of the whole experience, was how incarnational the whole celebration of a Solemn Mass is. It counters so much of the hyper-cerebral tendencies that are current in today’s society at large; that we have to know and understand everything in its completeness. The Solemn Mass strikes all of the human senses and helps us to learn and to enter into relationship with God and others.
Although, somewhat nervous at the beginning of the Mass, I quickly felt entirely drawn into the great mystery of God, and felt as though I belonged to something so much greater than what was even occurring at Assumption Church. I felt the sense of the Church universal.
Learning both forms of the Roman Rite, as a transitional deacon, and now as a newly ordained priest, has, as Benedict XVI said in Summorum Pontificum, been a mutually enriching experience. What I have learned in the Extraordinary Form has assisted me in my celebrations of the Ordinary Form, ensuring that the focus is on Christ, and that I allow the liturgy to speak for itself, employing all of its incarnational power. What I have learned in the Ordinary Form has also helped me in my preparations for celebrating the Extraordinary Form as well — especially in my preaching as I attempt to always preach from the liturgy that is being celebrated, with its readings, its collects and its rich treasury of prayers.
Fra TLM-bloggen, der det også er flere bilder.
Før en reqiemmesse i dag (der familien har ønsket at messen feires på latin, novus ordo, med tekster, preken etc på norsk), har jeg også sett litt på den høytidelige avslutningen av begravelsesmessen etter gammel ordning. Denen avslutning brukes jo også i vår tid, selvsagt, og er det som skiller en katolsk begravelse tydeligst fra en protestantisk. Det gamle ritualet for denne for denne avslutningen/absolusjon ved båren er noe fyldigere enn det vi har i dag, og er slik (på norsk):
———————-
Denne første bønnen (Non intres) bes bare når den dødes legeme er til stede.
Presten ber:
Herre, gå ikke til doms med din tjener; for ikke noe menneske kan stå som rettferdig overfor deg om det ikke får din forlatelse for alle sine synder. Derfor ber vi: La ikke ditt dommerord slå ned den som kristentroens sanne forbønn taler for hos deg, men la din nåde komme ham (henne) til hjelp og la ham (henne) bli verdig til å slippe fra hevnens dom, siden han (hun) i livet var preget med den hellige Treenighets segl. Du som lever og styrer fra evighet til evighet.
F.: Amen.
Deretter synges Responsorium.
Fri meg, Herre, fra den evige død på den forferdelige dag når himmel og jord skal rystes: + Når du kommer for å dømme verden med ild. V. Jeg frykter og skjelver mens jeg venter på dommen og den kommende vrede. Når himmel og jord skal rystes. V. Hin dag, vredens dag, jammerens og nødens dag, den store og bittert kvidefulle dag. +. Når du kommer for å dømme verden med ild. +. Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys lyse for dem. Fri meg, Herre, til V.
Mot slutten av responsoriet tar presten røkelse, som han velsigner.
Pr.: Herre, miskunn deg!
F.: Kristus, miskunn deg!
Pr.: Herre, miskunn deg!
Pr.. Fader vår / Paternoster (stille).
Presten signer båren med vievann og røkelse; så ber han:
Pr.. Og led oss ikke inn i fristelse.
F.: Men frels oss fra det onde.
Pr.: Fra dødsrikets makt.
F.: Frels, Herre, hans/hennes sjel (deres sjeler).
Pr. Han/hun (de) hvile i fred.
F.: Amen.
Pr.: Herre, hør min bønn.
F.: Og la mitt rop nå fram til deg.
Pr.: Herren være med dere.
F.: Og med din ånd.
Pr.: La oss be:
Vi ber deg, Herre, fri din tjeners/tjenerinnes sjel (tjeneres og tjenerinners sjeler) fra alle misgjerningers bånd, så han /hun (de) i oppstandelsens herlighet kan leve et nytt liv i samfunn med dine hellige og utvalgte. Ved Kristus vår Herre
F.: Amen.
Istedenfor ovenstående kan presten be kirkebønnen fra messen el. en annen passende bønn. Er båren til stede, blir denne bønnen bedt:
La oss be.
Gud, det er eget for deg å miskunne deg og skåne. Ydmykt trygler vi deg for din tjener/tjenerinne N.’s sjel, som du i dag har kalt hjem fra verden. Gi den ikke over i fiendens hender, glem den ikke i evighet, men la dine hellige engler ta imot den og føre den til Paradisets fedreland. La den ikke lide dødsrikets straff, men eie de evige gleder; for den har håpet og trodd på deg. Ved Kristus, vår Herre.
F.: Amen.
Presten gjør korstegnet over båren og sier:
Pr.: Herre, gi ham/henne (dem) den evige hvile.
Sv.: Og la det evige lys lyse for ham/henne (dem).
Pr.: Han/hun (de) hvile fred.
Sv.: Amen.
Presten ber:
Pr.: Hans/hennes sjel (deres sjeler) og alle avdøde kristnes sjeler hvile ved Guds miskunn i fred.
Sv.: Amen
—— Så følger også noe mer, som jeg ikke tar med i denne omgang ——-
På tilbakeveien til sakristiet eller på vei til graven ber presten skiftevis med sitt følge:
…..
…..
The Canons Regular of St. John Cantius (i Chicago) er en gruppe prester som feirer både den gamle og den nye katolske messen. Jeg har stor respekt for dem, og syns at de med på å berike vår Kirke. De er ikke negative eller ekstreme på noen måte (så langt jeg kjenner dem), men de arbeider for å gjøre Kirken og liturgien rikere på en konstruktiv og positiv måte. Med den bakgrunnen vil jeg gjerne bringe videre følgende nyhet:
The Canons Regular of St. John Cantius (Archdiocese of Chicago) are leading a pilgrimage in September, 2010 to Fatima, Portugal to help achieve the restoration off the Traditional Latin Mass to the Sanctuary of Our Lady of Fatima.
Included in this pilgrimage to the Fatima apparition sites will be a liturgical conference in Fatima providing clergy and laity with lectures on the history, spirituality, and mystical theology of the Classical Roman Rite.
On September 10 the Canons will celebrate a Solemn High Latin Mass (1962 Missale Romanum) at the High Altar of Fatima’s Basilica. This will be the first time in some 45 years that the High Altar has been used to celebrate the Traditional Mass.
