Prefasjon – Sanctus – så kommer konsekrasjonen, og deretter – Benedictus

Liturgi /

Under kan man se to videoer fra en messe sist uke, på festen for den hellige Katarina av Siena – som jeg fant på dette nettstedet. Det er som man vel forstår en tradisjonell latinsk messe, men første del av første video er prefasjonen, som ikke skiller seg noe fra den moderne messen. Men når koret så synger Sanctus (av Byrd), leser presten, diakonen og subdiakonen Sanctus stille (på mye kortere tid), subdiakonen går så ned trappen mens presten begynner på canon. Koret synger videre mens presten sier canon stille, helt fram til konsekrasjonen (om musikken varer så lenge), men ikke lenger.

I polyfone messer (der Sanctus kan ta ganske lang tid), har man ikke sunget mer enn første del av Sancutus før man stopper til konsekrasjonen. Etter konsekrasjonen synger man så andre del av Sanctus, dvs. Benedictus – se på videoen under.

Når Benedictus er ferdig sunget er det oftest helt stille under resten av canon – men det er mulig med svært stille og meditativ orgelmusikk. (Jeg tenker litt ekstra på hvordan messen synges fordi jeg skal ha en missa cantata om et par dager. Vi har også fått tak i en bok som beskriver hva organist, kor og prest skal gjøre når den tradisjonelle latinske messen synges.)

Utmeldelser av Kirken

Generelt, Katolsk /

43 personer har meldt seg ut av Den katolske Kirke den siste måneden – i fjor 24 i samme tidsrom.

Den katolske Kirke registrerer like mange (utenlandske) katolikker som vanlig for tida, døper like mange barn, har like stor interesse for konvertittkurs etc., men har altså en liten økning utmeldelser siden 7. april (dagen da Müller-saken ble kjent). DagenMagazinet skriver om dette i en artikkel som har overskrifta ‘Dobling av utmeldinger, flere melder seg inn’:

Biskop Bernt Eidsvig er overrasket over at ikke reaksjonen er sterkere på de store medieoppslagene om overgrep innen kirken.

Det var ikke en reaksjon jeg hadde ventet. Først opplevde vi en veldig negativ periode med sterkt fokus i pressen på at kirken skjulte ting, at det var masse elendighet, og at kirken dekket til overgrepene. Så forandret bildet seg til at kirken ryddet opp likevel. «Nå sier de ting som er rett, så kanskje de mener det også,» var holdningen. I dag opplever jeg at stilles spørsmål av mer positiv art, sier Eidsvig til DagenMagazinet.

Instinktet var at vi lokaliserer dette samfunnsondet til den katolske kirke. Der har vi forferdelige menn som lever i sølibat, men som i virkeligheten misbruker barn. Men faktum er at det var over tusen anmeldelser av overgrep mot barn i Norge det siste året, men ingen av dem angikk katolske prester, sier Eidsvig.

Vårt Land har samme informasjon, men en annen overskrift: Norske katolikker forlater kirken

Bolognas erkebiskop feirer den tradisjonelle latinske messen

Liturgi, TLM /

Sist søndag, 2. mai, feiret kardinal Carlo Caffarra, erkebiskop i Bologna, en tradisjonell latinsk messe i sin egen by, i kirken S. Maria della Pietà. Det er så vidt jeg forstår første gang en ‘normal’ erkebiskop i Italia feirer den gamle messen offentlig – men tidligere har flere erkebiskoper og kardinaler som arbeider i Vaikanet gjort det. Et eksempel til etterfølgelse får man håpe:

Enda en prest forteller om erfaringer fra den tradisjonelle latinske messen

Liturgi, TLM /

Fr. Dominic Holtz, OP, fra USA forteller på sin blog om erfaringene med å feire en offentlig TLM (missa cantata) for første gang – og han beskriver opplevelsen svært positivt.

Først skriver han at forberedelsesbønnene før presten går opp til alteret var virkningsfulle:
From the outset, I was impressed existentially by what I already grasped notionally, namely how spiritually useful the whole «fore-Mass» was, and most especially, the prayers at the foot of the altar. There was, once the servers and I began, a real spiritual calm, as well as a clear sense of the seriousness of what I was about to do when I finally approached the altar. To be sure, the vesting prayers and my own other recollections before Mass, which I would do anyway, were important, but this splendid antiphony between me and the servers, the mutual (not merely communal) confession of sins, the at once sobering and yet hopeful words of the Aufer a nobis and Oramus te, all the while not needing to worry whether I was «holding up» the celebration of the Mass, gave me a sense of purpose and intention from the start unlike I have had often before at Mass. …

Deretter skriver han at første del av messen, en sunget messe, egentlig er en sammenhengende sang- og lovprisningsdel:
At the same time (this was a Missa cantata) I found real solace in the quiet recitation waiting on the choir to complete its Kyrie and Gloria. It was a kind of waiting that at one and the same time afforded my a space for private, recollected prayer and kept me attentive of my role as servant to the rite. As crucial as my role was, it was not «my» time to direct the action, but my time to wait.

I should mention here that the distinction of the whole Mass of the Catechumens as more vocal, more choral, more audible, if you well, also became experientially apparent, however I already knew it conceptually. What I, and the whole congregation, experienced from the beginning of the Introit through the conclusion of the Gospel was an extended and continuous act of praise and proclamation. …

Ved nattverdens kanonbønn, derimot, innledes en dramatisk forandring, en svært talende stillhet:
I was most profoundly affected by the silent celebration of the Canon. There was an intensity, a presence, an abundance of content in that silence unlike any I have experienced before. Perhaps it was due in part to the contrast of the nearly continuous and sublime music I had heard up to and including the Sanctus. All the same, when the final Hosanna in excelsis came to an end and all that could be heard was the silence of my prayer … It is an experience quite difficult to put into words, and all the more so were I to try to evoke what it meant to say the words of consecration without trying to communicate them meaningfully and vocally to a disparate gathering of the faithful, but to say them under the veil of silence so that they might be what they are in plain and profound simplicity … I can only note here that it was transformative, or better, I hope it will be.

As I said above, I was also struck by the relative increase of silence in the Mass of the Faithful, the several, indeed frequent «interruptions» when nothing is heard. Even so, these were not mere pauses, nor simply my «finishing up» prayers that were too long for the music to cover. They were filled, meaningful silences, and they directed me at least, and I hope the faithful, to Communion in a way the ordinary form does not. …

Father Z. kommenterer også dette.

P. Arne Marco skriver om sølibatet

Katolsk /

P. Arne Marco Kirsebom skrev tirsdag i sist uke en god kronikk om sølibatet i avisa DagenMagazinet – og har offentliggjort kronikken på sin blog. Han tar utgangspunkt i tanker folk kanskje har hatt om sølibatet i forb. med overprepssakene innenfor Den katolsk Kirke den siste tida. Han sier at «det er forståelig at sølibatet kan virke fremmed for oss i Norge», men så fortsetter han slik:

Det er riktig at sølibatet i Kirken håndheves som en lov, men samtidig må det sies at sølibatet nok har vært en virkelighet i Kirkens liv siden dens begynnelse, uavhengig om det virkelig ble levd av alle geistlige eller ikke.

Det er en viktig forutsetning å være klar over at det Kirken tror stammer fra Herren selv. Evangelietekstene vitner om at Herren underviste apostlene og disiplene i en utstrakt form. I grunnen var han selv Kirkens første teolog og har vist Kirken veien i tanken. Vi må derfor være forsiktige med å skille Kirken fra Herren når vi tenker over henne og hennes lære. Kirken er Kristi brud og derfor er det alltid riktig å si “hun” om Kirken. Kirkens bestemmelser er blitt til ved Kirkens dype tilknytning til Kristus, og ikke ut ifra et eget forgodtbefinnende.

For eksempel finnes det en oppfatning at meget av Kirkens tro først ble innført under og etter keiser Konstantin på 300-tallet. Men leser man teologene fra det første og annet århundret må man derimot fastslå at troens innhold allerede var kjent lenge før Konstantins tid. Det er riktigere å si at kirkemøtene på den tiden og senere stadfestet og presiserte Kirkens tro, men de skapte den ikke, ei heller forandret de den. Kirken er hans levende fellesskap på jorden og hun er ledet av Den hellige Ånd. I hennes bestemmelser og avgjørelser er Kirken inspirert og ledet av Herren i Den hellige Ånd. Det at disse ikke alltid passer oss, burde være et ekthetstegn for oss. Kristus og Kirken er ikke en bekvem og motstandløs vei.

Sølibatet ble på ingen måte innført i det fjerde århundret, men ble den gangen stadfestet som eksisterende praksis. … …

Les hele kronikken her – NB det kan være problemer med ø-en i adressen.

Ny-ateistisk litteratur, del 3 – Hitchens

Apologetikk /

David B. Hart skriver så godt, at jeg tillater meg å ta med et tredje (og siste) utdrag om ny-ateismen:

… To appreciate the true spirit of the New Atheism, however, and to take proper measure of its intellectual depth, one really has to turn to Christopher Hitchens. Admittedly, he is the most egregiously slapdash of the New Atheists, as well as (not coincidentally) the most entertaining, but I take this as proof that he is also the least self-deluding. His God Is Not Great shows no sign whatsoever that he ever intended anything other than a rollicking burlesque, without so much as a pretense of logical order or scholarly rigor. His sporadic forays into philosophical argument suggest not only that he has sailed into unfamiliar waters, but also that he is simply not very interested in any of it. His occasional observations on Hume and Kant make it obvious that he has not really read either very closely. He apparently believes that Nietzsche, in announcing the death of God, literally meant to suggest that the supreme being named God had somehow met his demise. The title of one of the chapters in God Is Not Great is “The Metaphysical Claims of Religion Are False,” but nowhere in that chapter does Hitchens actually say what those claims or their flaws are.

On matters of simple historical and textual fact, moreover, Hitchens’ book is so extraordinarily crowded with errors that one soon gives up counting them. Just to skim a few off the surface: He speaks of the ethos of Dietrich Bonhoeffer as “an admirable but nebulous humanism,” which is roughly on a par with saying that Gandhi was an apostle of the ruthless conquest and spoliation of weaker peoples. He conflates the histories of the first and fourth crusades. He repeats as fact the long discredited myth that Christians destroyed the works of Aristotle and Lucretius, or systematically burned the books of pagan antiquity, which is the very opposite of what did happen. He speaks of the traditional hostility of “religion” (whatever that may be) to medicine, despite the monastic origins of the modern hospital and the involvement of Christian missions in medical research and medical care from the fourth century to the present. He tells us that countless lives were lost in the early centuries of the Church over disputes regarding which gospels were legitimate (the actual number of lives lost is zero). He asserts that Myles Coverdale and John Wycliffe were burned alive at the stake, although both men died of natural causes. He knows that the last twelve verses of Mark 16 are a late addition to the text, but he imagines this means that the entire account of the Resurrection is as well. He informs us that it is well known that Augustine was fond of the myth of the Wandering Jew, though Augustine died eight centuries before the legend was invented. And so on and so on (and so on).

In the end, though, all of this might be tolerated if Hitchens’ book exhibited some rough semblance of a rational argument. After all, there really is a great deal to despise in the history of religion, even if Hitchens gets almost all the particular details extravagantly wrong. To be perfectly honest, however, I cannot tell what Hitchens’ central argument is. It is not even clear what he understands religion to be. For instance, he denounces female circumcision, commendably enough, but what – pray tell – has that got to do with religion? Clitoridectomy is a widespread cultural tradition of sub-Saharan Africa, but it belongs to no particular creed. Even more oddly, he takes indignant note of the plight of young Indian brides brutalized and occasionally murdered on account of insufficient dowries. We all, no doubt, share his horror, but what the hell is his point? …

Mer om muligheten for å utvide foreldesesfristen for overgrepssaker – samfunnet kan lære av Kirken

Generelt, Katolsk /

For noen dager siden skrev jeg om at staten New York vurderer å åpne for en utvidelse av foreldelsesfristen til 40 år (for en 1-årsperiode) for seksuelle overgrep. Hvis det skjer, leser vi på en av First Things’ blogger, the Anchoress, kan storsamfunnet ha mye å lære av Den katolske Kirke (som i USA virkelig har lært den leksa):

… the secular institutional world may soon find itself forced onto the same learning curve that has impacted and the Catholic Church over the past few years; that world too may find itself finally forced to confront the filth that too often stays hidden. The confrontation – painful as it may be – will ultimately be for the good.

There is much to think about. Talk about “crisis” and “opportunity!” For many, going back forty years may seem excessive, but others may feel that the time-frame is warranted.

As we begin to acknowledge that child sex abuse has long-infected the whole of society, and not just the churches, we will be forced to take a long and difficult look at ourselves. Church-sex stories may be sensational, but these others will quickly come to seem dreary, mostly because they will indict not just those oddball celibates and religious freaks, but our cops, our doctors, our teachers, our bureaucrats – you know, the “normal” people, all around us, in our families, attending our barbecues and graduations, healing our wounds and teaching our kids.

Extending the “open window” to include secular sex abuse cases will impact the whole of society. We will be invited to look in and-seeing the width and breadth of the problem-will be forced to ponder the human animal and the human soul in ways we have not, and would rather not. It may bring home some uncomfortable truths: that “safety” is relative; that human darkness is not limited to various “theys” but seeps into the whole of “us”; that the tendency to look at the guilt of others has, perhaps, a root in our wish not to look at ourselves; that human brokenness is a constant and human righteousness is always imperfect.

Fr. Finigan skriver også om dette – og nevner eksempler fra Finland.

Ny-ateistisk litteratur, del 2 – Dawkins

Apologetikk /

Min venn fra 80-årenes L’Abri, Bjørn Are Davidsen, er en av de få nordmenn som over lang tid har prøvd å ta livet av de mange oppdiktede mytene om kristendommen, og slik drevet godt apologetisk arbeid. Han kommenterer noen ganger her på bloggen, og har sin egen blog: Dekodet. Han har også gitt ut flere bøker, bl.a. en helt ny en som heter: Da jorden ble flat – om myter og vandrehistorier om kirkens forhold til fremskrittet.

Jeg kom til å tenke på Bjørn Are da jeg leste videre i David B. Harts artkkel om ny-ateismen, der han bl.a. karakteriserer den berømte kristendomsangriperen Richard Dawkins på følgende måte:

… But something worse than mere misunderstanding lies at the base of Dawkins’ own special version of the argument from infinite regress – a version in which he takes a pride of almost maternal fierceness. Any “being,” he asserts, capable of exercising total control over the universe would have to be an extremely complex being, and because we know that complex beings must evolve from simpler beings and that the probability of a being as complex as that evolving is vanishingly minute, it is almost certain that no God exists. Q.E.D. But, of course, this scarcely rises to the level of nonsense. We can all happily concede that no complex, ubiquitous, omniscient, and omnipotent superbeing, inhabiting the physical cosmos and subject to the rules of evolution, exists. But who has ever suggested the contrary?

Numerous attempts have been made, by the way, to apprise Dawkins of what the traditional definition of divine simplicity implies, and of how it logically follows from the very idea of transcendence, and to explain to him what it means to speak of God as the transcendent fullness of actuality, and how this differs in kind from talk of quantitative degrees of composite complexity. But all the evidence suggests that Dawkins has never understood the point being made, and it is his unfortunate habit contemptuously to dismiss as meaningless concepts whose meanings elude him. Frankly, going solely on the record of his published work, it would be rash to assume that Dawkins has ever learned how to reason his way to the end of a simple syllogism. …

En knusende anmeldelse av ny-ateistisk litteratur

Apologetikk /

David Bentley Hart er en ortodoks kristen i USA, og har skrevet en artikkel om det kan kaller ny-ateistisk litteratur i siste nummer av First Things (mitt favoritt-tidsskrift). Han utga boka «Atheist Delusions: The Christian Revolution and Its Fashionable Enemies.» på Yale University Press i fjor, og denne artikkelen er et resultat av arbeidet med den. Han er ganske knusende i sin omtale av denne lettvinte og overflatiske litteraturen – da er det noe helt annet å lese Hume og Nietzsche (se slutten av dette innlegget). Slik skriver han:

… I can only say that I have arrived at it honestly. In the course of writing a book published just this last year, I dutifully acquainted myself not only with all the recent New Atheist bestsellers, but also with a whole constellation of other texts in the same line, and I did so, I believe, without prejudice. No matter how patiently I read, though, and no matter how Herculean the efforts I made at sympathy, I simply could not find many intellectually serious arguments in their pages, and I came finally to believe that their authors were not much concerned to make any. … …

Take, for instance, the recently published 50 Voices of Disbelief: Why We Are Atheists. Simple probability, surely, would seem to dictate that a collection of essays by fifty fairly intelligent and zealous atheists would contain at least one logically compelling, deeply informed, morally profound, or conceptually arresting argument for not believing in God. Certainly that was my hope in picking it up. Instead, I came away from the whole drab assemblage of preachments and preenings feeling rather as if I had just left a large banquet at which I had been made to dine entirely on crushed ice and water vapor.

To be fair, the shallowness is not evenly distributed. Some of the writers exhibit a measure of wholesome tentativeness in making their cases, and as a rule the quality of the essays is inversely proportionate to the air of authority their authors affect. For this reason, the philosophers … tend to come off as the most insufferable contributors. … The scientists fare almost as poorly. … The contributors drawn from other fields offer nothing better. The Amazing Randi, being a magician, knows that there is quite a lot of credulity out there. The historian of science Michael Shermer notes that there are many, many different and even contradictory systems of belief. The journalist Emma Tom had a psychotic scripture teacher when she was a girl. Et, as they say, cetera. The whole project probably reaches its reductio ad absurdum when the science-fiction writer Sean Williams explains that he learned to reject supernaturalism in large part from having grown up watching Doctor Who.

So it goes. In the end the book as a whole adds up to absolutely nothing – as, frankly, do all the books in this new genre – and I have to say I find this all somewhat depressing. For one thing, it seems obvious to me that the peculiar vapidity of New Atheist literature is simply a reflection of the more general vapidity of all public religious discourse these days, believing and unbelieving alike. … … …

En knusende anmeldelse av ny-ateistisk litteraturLes mer »

Det nye lovforslaget om taushetsplikten – helt åpent for tolkning?

Generelt, Katolsk /

I en kommentar til et tidligere innlegg på denne bloggen kan vi lese i en kommentar:

Lovendringen er allerede vedtatt i Statsråd i formiddag, og endringen(e) kan leses i sin helhet her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/prop/2009-2010/Prop-116-L-2009-2010/14.html?id=603373

Lovparagrafen som er endret finnes her: http://www.lovdata.no/all/hl-19020522-010.html#139

Storberget og regjeringen sier at hensikten er å avverge alvorlig kriminalitet, men lovendringen er helt åpen og gir slik jeg ser det ikke rom for særlig skjønn: “Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt […]”. Det poengteres nemlig videre at bestemmelsen gjelder uavhengig av hva andre lover gir av beskyttelse mht. taushetsplikt. Med andre ord, den prinsipielle taushetsplikten er så godt som død.

Jeg må si jeg er ganske sjokkert over hastigheten i dette lovarbeidet (som i praksis ikke vil ha noen effekt), og over at man ikke en gang prøver å presisere når en skriftefar skulle ha plikt til å orientere politiet. På en annen side er også neste setning i lovforslaget åpent for de fleste tolkninger: » .. eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den». Hvis man altså sterkt oppfordrer overgriperen til å melde seg selv, eller innstendig ber offeret selv gå til politiet – kanskje det da regnes som godt nok?

Vårt Land skriver også om dette allerede i dag 30/4 (kl 13.30), rett etter biskop Eidsvigs møte med departementet – bl.a. følgende:

Utgangspunktet er prester, pastorers og forstanderes lovpålagte taushetsplikt om det de får vite i fortrolighet. I dag har de såkalt avvergingsplikt bare når de har sikker kunnskap om at en kriminell handling vil skje, dersom de har fått informasjonen i en setting der informanten vil forvente at opplysningene ikke bringes videre til en tredje part.

Innskjerpelsen innebærer ikke plikt til å gå til politiet dersom man får høre om gamle saker hvis man ikke har grunn til å tro at antatt gjerningsperson er i posisjon til fortsatt å begå overgrep.

Hovedforskjellen ser ut til å ligge i ordene «sannsynlig» eller «sikker» kunnskap – men katolske prester har vel heller ikke inntil i dag vurdert å bryte skriftemålsseglet uansett hva de har fått høre.

Mange positive reaksjoner på den pontifikale høymessen i Washington DC

Liturgi, TLM /

Jeg skrev for noen dager siden om den tradisjonelle latinske pontifikalmessen som ble feiret av biskop Slattery i USAs største katolske kirke. Forhåpentligvis vil denne typen liturgier også komme til vår del av verden om ikek lenge. Her er noen få reaksjon fra folk som var der:

It was the first Pontifical Mass I have ever attended and it was absolutely magnificent! I am profoundly grateful to all who made possible that glorious celebration of the Mass! What we were unable to see at the Mass was the actual vesting of the celebrant after the procession in the cappa magna. …

I live in the DC area and have attended many Masses at the Shrine. Not long after Summorum Pontificum was issued, I visited the office of the rector, and also approached staff at a Shrine information table, regarding the possibility of celebrating any Extraordinary Form Masses, perhaps at least in the Crypt Church. I was assured that it was highly unlikely that any such Masses would ever be celebrated at the Shrine. My thought at that time was that they had vastly underestimated the desire for the “old Mass.” I think that is essentially what was demonstrated at the Saturday Mass. There is a strong desire for it, but more importantly, not only among “nostalgic, older” Catholics (like me). There were many, many young people, and families with young children, and many young women and girls with mantillas and chapel veils. … …

———–

I attended the mass on Saturday with my wife. We’re new Catholics, and attend a parish in Northern Virginia. We’ve been to three masses (one high) in the extraordinary form before Saturday. Granted, we were seated near the very back, so it was somewhat difficult to see the front of the church. I’d like to share two impressions with you.

First, the homily was stunning. It was the first time I had heard/seen a homily delivered from a chair, and I think that the bishop’s position (and the position of those scattered around him) heightened the majestic feeling of the whole thing. For whatever reason, it struck me that I was indeed listening to a successor of the apostles who passed on the faith, once delivered.

Second, it occurred to me that what was going on at the altar was very important. Granted, I believe this on a theological level at any mass, but I really believed it in a different way on Saturday. It was somehow easier to understand that I was truly observing a very sacred mystery. …

———–

… I brought a co-worker of mine who is a very traditionalist Russian Orthodox (outside of Russia). He is quite anti-Catholic, even for an Orthodox. He thinks the Latin Patriarchy is in schism from Orthodoxy, and in heresy due to filioque.

Anyway, he had never been to a TLM before. He was awestruck with it. He noticed how similar the basic order and some details were to the Divine Liturgy. He gathered a new respect for the Latin Rite and the Catholic Church he never had before. He even got respect for our ability to kneel (he is wont to brag about his ability to stand for long periods). This was truly ecumenism at work, all because our Catholic identity was strengthened. …

Les mange flere kommentarer hos Father Z.

Staten New York vurderer å utvide foreldesesfristen for for seksuelle overgrep

Generelt, Katolsk /

I vårt land er det varierende foreldesesfrist for overgrep mot barn og unge, etter hvor alvorlig overgrepet er, men ofte er det (hos oss og i andre land) 10 år etter at personen fyller 18. I Den katolske Kirke er dette også hovedregelen, men Kirken åpner for å sette til side alle aldersgrenser ved behov. I USA ble foreldesesfristen utvidet dramatisk for katolske prester etter de store avsløringene i 2002, og nå vurderer staten New York også å utvide fristen for anklager mot lærere og andre statsansatte til 40 år – men denne utvidelsen skal gjelde bare for ett år, deretter skal den vanlige 10-årsregelen gjelde igjen. I New York planla man å gjøre denne forandrinegn i fjor, men mange opplevde dette så dramatisk at det ble utsatt til i år:

… Legislation introduced to suspend the statute of limitations in claims against Catholic clergy was, “after much debate”, amended last year to include governments and their employees. They would be liable in lawsuits stretching back nearly six decades.

Suddenly, lobbyists and advocates for school boards, counties and small towns spoke out.

“Statutes of limitation exist for a reason,” said Bob Lowry, the deputy director of the New York State Council of School Superintendents. “How can anyone go back 40 years and ascertain what happened? Witnesses, responsible authorities, even the perpetrator himself or herself, may have passed away.”

And suddenly, this is not a “scandal” about benighted and devious institutions trying to save face and money. No. Jim Dwyer writes:

It is a collision of powerful civic values: the need to provide justice to people who were outrageously injured as children and manipulated into silence, and the duty of courts to decide cases based on reliable evidence.

The bill was not voted on last year (as no doubt it would have been had the Catholic Church only been at risk) but it, and a companion bill, are before the legislature again, says the Times. They would provide a one-year window for filing lawsuits that go back 40 years. Once that window had closed, the statute of limitations would run 10 years after a child turns 18. …

Mer om dette hos mercatornet.com.

Vårt Lands sjefsredaktør: Få meldinger om overgrep i den katolske kirke

Generelt, Katolsk /

Slik skrev sjefsredakstør Helge Simonnes i går:

Etter de siste ukers mediestorm er det overraskende at bare nye syv meldinger om overgrep er varslet inn til Den katolske kirke. Det ble store overskrifter da ble avslørt at den katolske biskopen Georg Müller hadde innrømmet seksuelt misbruk av en altergutt. Det er ingen overraskelse at Den katolske kirke nå er blitt gjort kjent med flere påstander om misbruk.

Ett overgrep er ett for mye. Likevel er det grunn til å reflektere over at så få personer har meldt seg. Samlet sett sitter kirken nå på 18 meldinger. Men dette gjelder for en svært lang tidsperiode. Kanskje har det ikke vært en så stygg ukultur i Norge som andre steder i verden.

Ofre for overgrep bærer ofte på sin byrde i ensomhet. Det kan ta mange år før de våger å snakke om det. Ofte er det en konkret sak i mediene som gjør at de fatter mot til å innrapportere det de har vært utsatt for. … …

Avisa skriver også i dag om de innkomne meldingene om overgrep, tatt fra en pressemelding som ble lagt ut på katolsk.no i går kveld. Pressemeldinga starter slik:

Fagetisk Råd i Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift avholdt den 27. april 2010 møte for å gjennomgå saker som er meldt dem siden det ble kjent at tidligere biskop Müller av Trondheim har innrømmet seksuelt misbruk av en mindreårig. Fagetisk Råd er den instans som i henhold til handlingsplanen har ansvar for behandling av innkomne anklager om seksuelle overgrep eller grenseoverskridende seksuell atferd begått av kirkelige medarbeidere i Oslo katolske bispedømme og Trondheim katolske stift.

De fleste av de meldte anklagene gjelder forhold langt tilbake i tid. Alvorlighetsgraden i sakene varierer fra grovere former for overgrep til det som kan betegnes som grenseoverskridende atferd. Noen av henvendelsene har karakter av bekymringsmeldinger. Det er ikke fremkommet noen nye anklager mot Müller. …

Deretter går man i pressemeldinga detaljert gjennom saker som er kommet inn. Jeg håper inderlig at det som er skjedd av slike overgrep er kommet inn, eller vil komme inn i nærmeste framtid, og at de som er blitt utsatt for overgrep kan få nødvendig hjelp.

Takkemelding fra den utsatte i Müller-saken

Generelt, Katolsk /

Slik kan vi i dag lese på katolsk.no:

Den utsatte i Müller-saken i Trondheim, som fremdeles vil bevare sin anonymitet, ønsker å kunngjøre den følgende melding via biskop Bernt Eidsvig:

Jeg vil med dette takke Kirken, biskop Bernt Eidsvig, p. Sigurd Markussen og psykolog Huan Nguyen, familien og nære for å ha hjulpet meg med å overvinne en vanskelig livssituasjon. Jeg vil også oppfordre de av dere som har opplevd overgrep om å ta kontakt med Kirken med deres historier, slik jeg har erfart vil dere både bli sett og hørt og ikke minst få hjelp til å komme videre med livet.

På plass første dag: Ubuntu Linux 10.04 Lucid Lynx

Data/blogg /

I dag tidlig, ca kl 10, satte jeg i gang med å oppgradere en av mine datamaskiner (en ganske ny maskin, som bare kjører Ubuntu-linux) fra Ubuntu versjon 9.10 til 10.4. Jeg måtte laste ned litt over en gigabyte (noe som gikk på et kvarter), og så tok det litt over en time før alt var installert.

Det gikk helt uten problemer, og var faktisk nesten litt kjedelig. Alt virker som før (også mitt oppsett av Virtualbox og ekstert skrivebord), og jeg ser egentlig veldig liten foskjell. Men jeg merker at jeg har nye versjoner av Firefox, Thunderbird, Open Office bl.a.

(For de uinnvidde: Linux-distribusjonen Ubuntu (og Kubuntu, Xubuntu etc.) kommer med ny versjon hvert halvår, og i dag, 29. april, er datoen som mange har sett fram til.)

DagenMagazinet: “Katolikker går til sivil ulydighet”

Generelt, Katolsk /

Her skriver DagenMagazinet nokså dramatisk at Den katolske Kirke om nødvendig vil gå til sivil ulydighet, hvis regjeringen vil gjøre alvor av sine ‘trusler’ om virkelig å begrense taushetsplikten i skriftemålet:

«Fredag har justisminister Knut Storberget innkalt Den katolske kirke, Den norske kirke og Norges Kristne Råd for å presentere det nye lovforsalget som skal pålegge kirkene å politianmelde overgrep de blir gjort kjent med. Bakgrunnen er de mange overgrepssakene som er blitt kjent innen Den katolske kirken den siste tiden.

Biskop Bernt Eidsvig avviser tanken bak forslaget, men han tar det forbehold at han enda ikke har sett teksten i lovforslaget. Det handler om rapporteringsplikt når det gjelder forbrytelser prester blir gjort kjent med. Men dette betyr jo at skriftemålet ut fra norsk lov ikke lenger vil være absolutt taushetsbelagt, sier Eidsvig til DagenMagazinet.

En slik ordning kan Den katolske kirke ikke finne seg i. Skriftemålet er et sakrament som kirken bestemmer over, og det som blir sagt under skriftemål er det knyttet taushetsløfte til som prestene ikke kan fravike. …

… Dette vil jo også skape problemer for samvittighetsfulle prester i Den norske kirke som praktiserer privat skriftemål, og også for anglikanske og ortodokse prester, sier den katolske biskopen. Eidsvig lurer på hvordan man rent praktisk skal gjennomføre den nye loven om presters rapporteringsplikt.

Skal vi forlange legitimasjon fra de som skrifter ved starten av skriftemålet? Vi kjenner jo stor sett ikke de som skrifter. Jeg har en følelse av at dette er toppen av en stemningsbølge som har ført til at politikerne synes de må foreta seg noe, sier Eidsvig.

Han ser absolutt behovet for at overgrep blir anmeldt, men legger til at overgrepssaker hører hjemme hos politiet. Hvis man setter to goder opp mot hverandre, kan man få et dilemma. …

Det lutherske presten og kjente teologen, Krogh-Tonning, ble opptatt i Den katolske Kirke i april 1900

Katekisme, Økumenikk /

I 1951 ble det trykt en artikkel (på danske) om den lutherske presten og kjente teologen, Knud Carl Ansgar Krogh-Tonning, en av de kjente konvertittene i Norge fra rundt år 1900. Mot slutten av artikkelen står det:

… Det var nu tydeligt for alle, at Krogh-Tonning stod den historiske lutherdom meget fjernt. Han var ogsaa selv begyndt at forstaa, at hans stilling som præst i et luthersk kirkesamfund var uholdbar, og i september 1899 tog han sin afsked som sognepræst ved Gamle Aker kirke. Ifølge hans egen erklæring agtede han aldrig at vende tilbage til præstegerningen, uanset det resultat, som hans fortsatte forskning maatte føre ham til. Ved udgangen af 1899 ophørte hans præstegerning i den norske statskirke.

Han var paa den tid stærkt optaget af studier over den apostolske succession og dogmet om pavens ufejlbarhed. For i stilhed at overveje disse spørgsmaal tog han i april 1900 ophold hos jesuitterne i Aarhus, hvor han blev vel modtaget. Med den grundighed, som var karakteristisk for ham, tog han fat paa sine forskninger. Han var langtfra kommet til ende med dem, da han blev syg efter at have opholdt sig nogen tid i Aarhus. Nu mente han ikke længere, at noget hindrede ham i at konvertere, og den 13. juni 1900 blev han optaget i den katolske kirke. Den 29. november 1900 fik han i Aarhus meddelt konfirmationens sakramente af biskop v. Euch. Han antog ved den lejlighed navnet Ansgar. I begyndelsen af det følgende aar vendte han tilbage til Oslo, hvor han levede tilbagetrukket resten af sit liv, optaget af litterær virksomhed. Bl.a. … skrev han sin selvbiografi, «En Konvertits Erindringer» (København 1906). 1905 blev han af den romerske Congregatio pro studiis promoveret som teologisk æresdoktor. Han døde den 19. februar 1911, ramt af et slagtilfælde paa vej til højmesse i St. Olavs kirke. Et virksomt liv som præst og teolog var dermed afsluttet.

Som protestantisk teolog fremhævede Krogh-Tonning kirkeinstitutionen og det kirkelige embede, sakramenternes selvstændige betydning og det private skriftemaaI paa en tid, da man inden for protestantismen ikke tillagde disse ting nogen større betydning. Han foregreb her tanker, som i vore dage er stærkt fremme inden for protestantisk teologi. Spørgsmaalet om kirken og det kirkelige embede indtager en central plads i den teologiske debat som vel aldrig før i protestantismens historie. Hertil har særlig den svenske kirketeologi i de seneste aartier bidraget. Sakramenternes selvstændige betydning er almindelig anerkendt, og i stigende grad vender man sig mod den aabenlyse ringeagt, som især nadverens sakramente er udsat for i protestantiske kirker. … …

Derimod er der i naadelæren sket en kraftig reaktion mod de tendenser til genoptagelse af førreformatoriske tankegange, som Krogh-Tonning i sin tid paapegede. Barthianismen og et fornyet studium af Luthers skrifter har ført til en tilbagevenden til reformatorernes lære om retfærdiggørelsen. Man har reageret saa stærkt mod en bestemt teologisk retnings tilbøjelighed til at lægge vægt paa, hvad mennesket selv kunde præstere, at man ikke i tilstrækkelig grad har forstaaet, at troens frugter er gode gerninger. Der er dog en begyndende forstaaelse af, at barthianismen og nylutheranismen her er gaaet for vidt.

Gennem sit forfatterskab paaviste Krogh-Tonning, at den lutherske protestantismes livskraft beror paa de gamle katolske sandheder, som er bevaret inden for den. Det var ham ganske klart, at en bevidst fornægtelse af dem, saaledes som man var ivrig efter i hans samtid, førte til splittelse og forvirring. Han saa redningen for sit samfunds fortsatte eksistens i en besindelse paa den arv, som det havde fra før reformationen. Denne tankegang bragte ham ind paa en vej, som til sidst skulde føre ham til den katolske kirke. Adskillige af de protestanter, der er kommet ind paa den vej, som Krogh-Tonning gik, vil dog sikkert vige tilbage for tanken om overgang til den katolske kirke. 400 aars luthersk tradition lader sig ikke uden videre ignorere.

Hele dette heftet kan leses her.

Vårt Land skriver: “Diktet opp nonneintervju om Müller-saken”

Generelt, Katolsk /

Slik skriver Vårt Land i dag (uten spørsmålstegn) – i papiravisa, og på nettet her – om noe jeg skrev om her på bloggen sist uke:

«Påstand står mot påstand etter at gratisavisa Byavisa i Trondheim sist uke siterte en ikke navngitt nonne ved Birgittaklosteret på følgende utsagn om biskop Georg Müllers overgrep mot en mindreårig gutt: «Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt. … (Men) I et leserinnlegg i Adresseavisen avviser priorinne Patrizia Telese ved klosteret at det i det hele tatt har funnet sted noe intervju.

… Ansvarlig redaktør i Byavisa, Paul Jostein Aune, benekter at intervjuet er oppspinn. «Saken er framkommet på bakgrunn av flere samtaler med priorinnen. Jeg føler meg helt trygg på at sitatene er korrekte. Hun har fra første stund vært klar over at hun har snakket med en journalist som ønsket klosterets syn på Müller og overgrepssaken. Hun fikk saken til gjennomlesning, og ønsket da å «sensurere» saken, som hun utrykte det. Det ble ikke etterkommet,» sier Aune til sin egen avis.

Vårt Land har altså ikke undersøkt saken selv, Snakka mer med Byavisa om dette e.l., det er likevel interessant at en av landets vanlige dagsaviseret tar opp dette.

Interessant artikkel om samfunnsmessige, moralske og kirkelige konsekvenser av prevensjon

Generelt, Katolsk /

I First Things mainummer kan man lese en interesssant artikkel om konsekvensene av kunstig prevensjon, som Den katolske Kirke reserverer seg mot, men der den (stort sett) ikke har klart å argumentere særlig fruktbart for sitt syn overfor samfunnet som helhet. Her er et nytt og lovende forsøk:

Economists and other social scientists have written extensively about the impact that contraception has had on modern sexual relationships. Almost without exception, the academic establishment makes the claim that contraceptive technology is a social good. By contrast, the Catholic Church (and until recent decades the Christian establishment generally) asserts that the practice of contraception is, in fact, directly contrary to the health of individual families and to society as a whole.

The difference between these two perspectives on an issue that is central to human sexuality—and therefore human existence—is striking. But meaningful debate between the two camps has been almost nonexistent. Certainly, part of the reason for this has been an unwillingness on the part of secular social scientists to engage in honest dialogue. But an equally large part of the blame for the nonengagement should be laid at the feet of Catholics. With a few notable exceptions, the Catholic perspective has not been taken seriously by Catholics themselves. Nor, in the cases when it has, has it been articulated using the language of social science, which is the language of the mainstream. As a result, the difference in viewpoint on an issue that is central to the human person is treated by our culture as a case of faith and reason talking past each other.

With this essay, using the language and tools of modern social science, I will articulate the position that contraception is socially damaging. I will also demonstrate that contraception is in fact a sexist practice. … …

… What are the social processes that should be logically included under the rubric of contraception? First and foremost, contraception divides what was once a single mating “market,” wherein men and women paired in marriage, into two separate markets—a market for sexual relationships that most people now frequent during the early phase of their adult lifetimes (I will refer to this as the “sex market”), and a market for marital relationships that is inhabited during the later phases (I will refer to this as the “marriage market”).

Obviously, contraceptive technology provides the assurance that participation in the sex market will not result in pregnancy. It therefore lowers the costs of pre-marital and extramarital sexual activity below the level necessary for a separate sex market to form. … …

På tross av mye kritikk i media, skryter pave Benedikt av Internett

Generelt, Katolsk /

Pave Benedikt har fått mye kritikk i media i det siste (mye av det ufortjent, eller min mening), men uttalte seg likevel rosende om den nye mediesituasjonen sist lørdag, da den italienske bispekonferansen arrangerte et seminar kalt: «Digitalt vitnesbyrd; ansikter og språk i dagens mediavirkelighet». Der sa han bl.a. (se gjerne også videoen over):

I exhort all media professionals not to tire of nourishing in their heart that passion for man that draws ever closer to the languages he speaks and to his true face. You will be helped in this by a solid theological formation and above all a deep and joyful passion for God, fed by a constant dialogue with the Lord… As I thank you for the service you give to the Church and therefore to the cause of man, I exhort you to walk the roads of the digital continent, animated by the courage of the Holy Spirit. Our confidence is not uncritically placed in any instrument of technology. Our strength lies in being Church, believing community, able to bear witness to all the perennial newness of the Risen One, with a life that blooms in fullness in the measure that it opens up, enters into relation, gives itself gratuitously.

Fra mercatornet.com

Skroll til toppen