Om ikke lenge skal jeg i en måneds tid kunne lese interessante bøker uten å gjøre så mye vanlig arbeid. Derfor har jeg kjøpt inn en del bøker, nesten alle om perioden 1400 til 1600, og de filosofiske og religiøse forandringene som da skjedde. Den første boka jeg vil presentere er Eamon Duffys Reformation Divided: Catholics, Protestants and the Conversion of England, som Amazon beskriver slik:

Published to mark the 500th anniversary of the events of 1517, Reformation Divided explores the impact in England of the cataclysmic transformations of European Christianity in the sixteenth and seventeenth centuries. The religious revolution initiated by Martin Luther is usually referred to as ‘The Reformation’, a tendentious description implying that the shattering of the medieval religious foundations of Europe was a single process, in which a defective form of Christianity was replaced by one that was unequivocally benign, ‘the midwife of the modern world’. The book challenges these assumptions by tracing the ways in which the project of reforming Christendom from within, initiated by Christian ‘humanists’ like Erasmus and Thomas More, broke apart into conflicting and often murderous energies and ideologies, dividing not only Catholic from Protestant, but creating deep internal rifts within all the churches which emerged from Europe’s religious conflicts.

The book is in three parts: In ‘Thomas More and Heresy’, Duffy examines how and why England’s greatest humanist apparently abandoned the tolerant humanism of his youthful masterpiece Utopia, and became the bitterest opponent of the early Protestant movement. ‘Counter-Reformation England’ explores the ways in which post-Reformation English Catholics accommodated themselves to a complex new identity as persecuted religious dissidents within their own country, but in a European context, active participants in the global renewal of the Catholic Church. The book’s final section ‘The Godly and the Conversion of England’ considers the ideals and difficulties of radical reformers attempting to transform the conventional Protestantism of post-Reformation England into something more ardent and committed. In addressing these subjects, Duffy shines new light on the fratricidal ideological conflicts which lasted for more than a century, and whose legacy continues to shape the modern world.

Frans Xaviers minnedag er 3. desember, men ble ikke feiret i år siden det var 1. søndag i advent. Jeg var flere år sammen med Frans Xaverius-søstrene i Bergen, derfor kjenner jeg ekstra godt til denne kjente jesuitten og misjonæren (les om ham her). Hans legeme ligger i Goa i India, mens hans høyre underarm og hånd har i alle år ligget i jesuittenes hovedkirke i Roma.

Hans arm var også «på reise» på 500 års-markeringen av hans fødsel i 2006 (da jeg bodde i Roma), og nå skal den altså til Canada – leser vi på Catholic Herald.

St Francis Xavier’s severed right forearm and hand will embark on a month-long tour of Canada in the New Year.

The relic, which is usually displayed in a side-chapel in the Gesù church in Rome, will travel to Ottawa on January 3 before touring 14 cities across the country.

Speaking on CBC Radio, Angèle Regnier, the co-founder of Ottawa’s Catholic Christian Outreach, who will accompany the arm during its tour, joked that the experience will be like “doing a road trip with a friend”.

“I mean, I know it’s bones, but connected to that is a living friendship with St Francis Xavier,” she said. “I’m sure there’ll be a lot of interesting conversations as we go around.” …

St Francis Xavier is best known for his work evangelising various places in Asia, such as Japan and China. Various accounts say he personally baptised between 100,000 and 700,000 people, such that “sometimes, by the bare fatigue of administering that sacrament, he was scarce able to move his arm.”

After his death, his body was laid to rest in Goa, India, but the Jesuit superior general at the time wanted his right forearm and hand – which performed so many baptisms – brought back to Rome as a relic.

Organisers expect the tour to draw thousands of pilgrims.

Bildene under viser både Frans Xaviers arm og hans legeme (uten høyre underarm) i Goa.

I går var jeg for første gang i St Torfinn kirke på Hamar. Det var en fin dag, med en behagelig togtur opp og ned fra Oslo og et hyggelig møte med menigheten og det ganske fine kirkerommet.

Tidligere hadde jeg egentlig bare knyttet Sigrid Undsets requiemmesse i juni 1949 til dette kirkerommet. Se bilde under, der biskop Mangers er celebrant – og der seks kjente norske forfattere bar Sigrid Undsets kiste ut av kirken: Deretter var det en prosesjon med kisten gjennom store deler av Hamar, før hun ble ført opp til Mesnalia og gravlagt der.

Et par av mine prestekollegaer har nylig skrevet på Verdidebatt om den katolske medlemsregisreringssaken, og jeg syns Torbjørn Olsens innlegg (se her) var en del bedre enn Arne Kirkesboms (se her). Olsen skriver tydelig om hvor uakseptabel praksisen vår mht medlemsregistreing var i årene 2010-14; Kirsebom er enig i dette og det er jeg også – for et par år siden kalte jeg praksisen «amatørmessig».

Men så går Olsen videre og skriver om at myndighetene har hatt feil fokus når de angriper pengene vi katolikker har mottatt, heller enn andre aspekter av vår tidligere praksis som var uakseptable (at man registrerte mennesker uten å ha kontaktet dem, og uten å ha sjekket om de virkelig var katolikker.) Olsen skriver at vi katolikker jo kunne ha hatt langt flere medlemmer registrert i svært mange år bakover om vi bare hadde gjort grundig og skikkelig arbeid med å få registrert dem.

Kirseboms fokus skjønner jeg derimot ikke, for praksisen med å registrere medlemmer uten å ha spurt dem først, stoppet jo i oktober 2014. Etter den tid har vi hatt en akseptabel registreringspraksis, som vel her er hovedsaken for å få reparert vårt skadde omdømme, som han skriver om. Han nevner en familie som kontaktet ham i høst, som var registrert som katolikker, men aldri hadde vært det. Det er dumt å møte noe slikt, men i 2017 er det vel ingen grunn til å tro at dette er noe annet enn et engangstilfelle – en kontakt med OKBs medlemssenter ville sikkert ha avklart hva som hadde gått galt for den familien.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus besøkte i sommer vårt medlemssenter (les om det her), og så langt jeg forstår fant de alt i orden. Mats Tande sier om vår nåværende praksis, bl.a.: «Jeg mener vi har veldig gode rutiner samt en praksis som er helt i samsvar med regelverket. … vi har svært gode rutiner og kontrollordninger, men det innebærer naturligvis ikke at vi har hundre prosent garanti for at det ikke kan forekomme menneskelig svikt fremover.»

Det myndigheten gjorde ved årsskiftet 2014-15 (og som Olsen kritiserer), var å fortolke loven om trossamfunn og medlemskap i disse på en ny måte; at medlemmer i et trossamfunn som kom til Norge fra utlandet på nytt måtte aktivt bekrefte at de er og vil være medlemmer av samme trossamfunn i Norge. En presisering av denne forståelsen kom for første gang i februar 2015, men for oss katolikker er den gitt tilbakevirkende kraft – og derfor blir erstatningsbeløpet de krever av oss så veldig stort.

Det som ikke ser ut til å være så godt kjent, er at samme (nydefinerte) regel fra 1/1 2017 er blitt brukt også på andre kirkesamfunn, og har fått størst effekt for de nordiske folkekirkene. Resultater er blitt at Svenska kyrkan i Norge har mistet godt over halvparten av sine medlemmer – for det er i praksis ikke lett å få en slik aktiv ekstrabekreftelse på medlemskap. På regjeringens nettsider (lenke her) kan vi se tallene for Svenska kyrkan i Norge – først en økning fordi det kom flere svensker til Norge, og så et dramatisk fall i 2017.

2010 SVENSKA KYRKAN I NORGE 14 629
2012 SVENSKA KYRKAN I NORGE 19 950
2015 SVENSKA KYRKAN I NORGE 22 006
2016 SVENSKA KYRKAN I NORGE 21 689
2017 SVENSKA KYRKAN I NORGE 9 483

På de samme nettsidene kan man se medlemstall for Oslo katolske bispedømme, og det er tydelig for alle som vil se at vi har et stabilt og stort antall (bekreftede) katolske medlemmer i Norge. Det lave tallet for 2015 kommer av at myndighetene strøk over 30 000 av våre registrerte medlemmer det året («siden de ikke hadde bekreftet tidsnok») og for 2018 har jeg forstått at tallet nok vil øke med ca 5 000.

2010 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 59 874
2012 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 88 045
2013 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 104 478
2014 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573
2016 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985
2017 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 131 231

Jeg syns den beste måten å bygge opp tilliten til Den katolske kirke i Norge og deres medlemsregistrering, er å fortsette slik vi har arbeidet de siste tre år.

Jeg publiserte dette innlegget på Verdidebatt i går.

Jeg leste noen referater, men fulgte ikke så veldig mye med på rettssaken mot Oslo katolske bispedømme og den tidligere økonomen sist uke. Men nå ser jeg at msgr. Torbjørn Olsen har lagt ut på Verdidebatt (se her) et innlegg han skrev til Vårt Land i mars i år. Der skriver han først at det er uforståelig at OKB kunne ha en slik registreringspraksis, men på den annen side kunne man fått enda større tilskudd fra stat og kommuner om man hadde registrert landets katolikker skikkelig og arbeidet grundigere. Han skriver bl.a.:

Jeg mener (og har hevdet fra lenge før saken ble offentlig) at vi selv har kommet alvorlig ut å kjøre. Fire momenter har for meg vært de viktigste. For det første er det alvorlig krenkelse av personlig integritet å føre en person inn i det som må oppfattes som medlemsregisteret for et religionssamfunn, uten at vedkommende har noe med samfunnet å gjøre. … For det annet strider det mot all katolsk teologi å vurdere tilhørighet til Den katolske kirke ut fra en persons navn, fødselsnummer og telefonabonnement. For det tredje strider det mot «spillereglene», nedfelt i trudomssamfunnslova § 9, tredje ledd, å føre folk inn i medlemsregisteret uten å kontrollere det lovmessige grunnlag. For det fjerde er det alltid fare for (i det minste ubevisst) å handle feil når tvilsomme handlinger får enorme positive økonomiske konsekvenser. Varsomhetsplikten har ikke fungert slik den burde.

Ut fra dette er det lett intuitivt å slutte seg til de juridiske konklusjoner som påtalemyndighet og Oslo tingrett så langt har kommet til. Problemet er ikke så mye konklusjonene, men premissene myndighetene har lagt seg på. Disse fremstår som en alvorlig avsporing i forhold til hovedproblemene og sakens alvor. Slik problematiseres også konklusjonene.

Det hører også med til sakens bakteppe at medlemsregistreringen som i dag skjer etter «spillereglene», ikke har vist noe nedgang i forhold til de tidligere registreringer, tvert om, ettersom vi nå har fått med oss flere personer, også uten eget telefonnummer! De statlige og kommunale overføringer til Den katolske kirke har gått opp etter at man har begynt å opptre korrekt!

Sivilsaken (dvs. gyldigheten av tilbakebetalingskravet) har i hovedsak endt opp i spørsmålet om når en katolikk som flytter til Norge, kan regnes som medlem. Forutsetningen materielt sett er at han oppfyller alle statens krav for å kunne være medlem og alle Kirkens for å være medlem. I tillegg må han hele tiden ha regnet seg som medlem av Den katolske kirke, og derved av bispedømmet. Dertil kommer det formelle at han har bekreftet dette overfor de lovbestemte registreringsmyndigheter, og at han er blitt tatt med i de innsendte lister til staten.

Kan en slik person regnes som tilskuddsutløsende medlem fra oppfyllelsen av alle materielle vilkår, forutsatt at det øvrige er eller blir oppfylt, eller først fra det formelle kontaktøyeblikk med Den katolske kirke i Norge? Myndighetene mener det siste, Oslo katolske bispedømmet det første.

Tingretten har her intet annet å vise til enn «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett». Dette er diffust all den tid begrunnelsen er uten konkret henvisning til lov eller forskrifter, til kommentarer, til rettsavgjørelser eller til f.eks. lærebøker i foreningsrett. Da blir det som å argumenter med at noe «er slik» fordi «det opplagt er slik» eller fordi det «må være slik». Jeg har aldri hatt sans for den slags agumentasjonskjeder.

Blir man frivillig med i en «sammenslutning» (bispedømme i utlandet) og denne har som en absolutt klar og juridisk forutsetning at flytting til Oslo innebærer overføring til en annen «sammenslutning» (Oslo katolske bispedømme), er det for meg uforståelig at slik overføring skulle stride mot «privat autonomi» (regjeringsadvokaten) eller mot «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett» (tingretten). …

Det er tragisk at Den katolske kirke dummet seg ut med en slik «amatørmessig» registrering av medlemmer da innvandringen fra katolske land eksploderte, men det er ekstra dumt at svært mange (også opplyste) mennesker ikke har lagt merke til at bispedømmet nå har en god praksis (les om fylkesmannens besøk her) og like høyt antall registrerte katolikker som noen gang før. Dagsavisen hadde nylig en artikkel som viser at de (som mange andre) ikke er oppdatert.

På regjeringens nettsider finner vi en oversikt over antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn. Disse sidene har følgende tall for Oslo katolske bispedømme:

2013 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 104 478
2014 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573 (over 30 000 som hadde bekreftet medlemskap ble strøket)
2016 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985
2017 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 131 231

Om Finn Halvorsen kan vi lese bl.a. følgende på Wikipedia:

Finn Halvorsen (født 9. november 1893 i Talvik i Finnmark, død 11. september 1960 i Milano i Italia) var en norsk forfatter, kritiker og oversetter. Som teaterkritiker skrev han for Aftenposten og Morgenbladet. I 1935 foretok han en reise i det nasjonalsosialistiske Tyskland, og under andre verdenskrig var han 1941–1945 sjef for Statens teaterdirektorat, som hadde ansvaret for Nasjonal Samlings teaterpolitikk og kontrollerte alle forestillinger. I denne stillingen forsøkte han å «nazifisere» kulturlivet i Norge, og fikk kallenavnet «teaterdiktator». Etter krigen ble Halvorsen dømt til 12 års fengsel.

Jeg leser nå boka Ordets tjener og sviker. Forfatteren, kritikeren og nazisten Finn Halvorsen, av Carl Lauritz Lund-Iversen, og ser at Halvorsen bare måtte sone litt over fire år av sine dom, og at han etter krigen fikk tilbake sin tro på Gud (han meldte seg ut av Den norske kirke i 1939 og erklærte seg som ateist), og deretter ble trukket mot Den katolske kirke. Slik leser vi om det siste:

Til Ilebu kommer det regelmessig to dominikanerpatre for å holde messe og snakke med fanger som ønsker å samtale. Finn Halvorsen ønsker det, og etter hvert gleder han seg til at de skal komme. Tiden faller lang mellom hver gang det er messe eller samtale.

De to patrene øver en avgjørende innflytelse på hans omvendelse og tro. Den ene, pater Finn Thorn, hadde sittet fengslet på Grini i krigens siste fase. Nå er han tilbake på gamle tomter som prest og sjelesørger. Thorn er strålende som menneske og prest, synes Halvorsen, prekenene hans vekker oppsikt blant de cirka tjue tilhørerne. Thorn har alltid med seg katoliserende bøker og tidsskrifter.

Den andre, pater Ambrosius Josef Lutz, er en lærd teolog, skarpskodd apologet og karismatisk forkynner. Han er ingen ukjent person i norsk offentlighet. Etter at Albert Schweitzers skolekamerat kom til Norge i 1923, ble han oppnevnt som katolsk sakkyndig i saken som Marta Steinsvik hadde reist mot den katolske pastoren i Kristiansand for å ha kommet med ærekrenkelser. Steinsvik tapte saken, som vakte stor oppmerksomhet.

… På Ilebu lærer han Lutz å kjenne som et menneske med stor integritet, en kraftfull forkynner og klok sjelesørger. Lutz gir ham en befriende og oppmuntrende følelse. Han forstår at Halvorsen ikke kan erklære seg skyldig overfor myndighetene ettersom han hadde fulgt sin samvittighet. Men ikke i noe tilfelle ville Lutz ha fordømt ham. Dommen hører Herren til.

Før det første møtet med pateren leser Halvorsen Lutz’ bok Kjenn din religion. Noen ord treffer ham i hjertet: Der finnes bare en religion som i alle sine bestanddeler er av Gud; bare en som med hele sin lære, sine lover, sin bønn, sine sakramenter, sin samfunnsorden, kan føres tilbake til den guddommelige åpenbaring i Jesus Kristus, bare en altså som er sann, liksom det bare er en Gud, en menneskeslekt og en Frelser. Denne religion er den katolske, dvs. den universelle (Lutz 1945: 8f.).

Han ber (konen) Ingrid oppsøke forfatteren i dominikanerklosteret i Neuberggaten og takke for boken, som har vist ham hvilken kirke han må tilhøre. «For den er alene barmhjertighetens kirke og må være det, fordi den er Kristus selv!»

Fra høsten 1946 går det meste av fritiden med til studier av katolsk og katoliserende litteratur. Søster Margrethe sender tidsskrifter, og av Lutz og Thorn får han låne bøker. Særlig inngående studerer han bøkene til Lutz, og Thorn gir ham Salige er de saktmodige, en roman om Frans av Assisi av den polske forfatteren Zofia Kossak. I forbindelse med et bokprosjekt han holder på med, leser han alt han kommer over av relevant teologisk litteratur. Når han leser religiøs litteratur, trenger han stadig dypere inn i nye verdener, forteller han Ingrid.

Etter ett og et halvt års studier kjenner han seg klar til å bli tatt opp i Den katolske kirke. «Som medlem av den vil jeg for mitt personlige vedkommende kjenne meg trygg, likegyldig hvor jeg befinner meg eller hva som skjer med meg», skriver han. Når tiden nærmer seg, lengter han seg nesten syk. Påsken 1948 tas han opp i Den katolske kirke i en høytidelig seremoni med pater Lutz og to katolske fanger til stede. I pinsen får han permisjon for å bli konfirmert i St. Olavs kirke. Ingrid er med. Men han orker ikke å dra hjem etterpå for så å skulle returnere til Ilebu. Han kan tåle tusener av risp, men vil helst unngå dem i hjertet, som han uttrykker det.

Etter hvert får han lov til å assistere ved pater Thorns messer. Det er stort. Han undrer seg over livets tilskikkelser: «Ble det sagt ved min vugge, at jeg noen gang skulle knele ved et alter og be på latin? Livet er merkverdig.»

Bønnelivet beriker og gir dyp tilfredsstillelse. Han har tre bønnestunder daglig. Det er som å øse ny visdom, nytt livsmot og ny lykke av en bunnløs brønn. Hver søndag leser han messen og gleder seg til han en gang kommer ut og skal få oppleve den i en kirke med prest og medhjelper, sang og musikk. …