En helt ny liturgiblog!

Liturgi /

Stor var min glede da jeg i dag tidlig kom over (via NLM) en helt ny blog som tar opp liturgiske spørsmål: Pray Tell – et samarbeidsprosjekt mellom Liturgical Press og Saint John’s School of Theology-Seminary, begge i Collegeville, Minnesota. Bloggen er kommet i stand som et (mer liberalt) alternativ til de mange tradisjonalistiske bloggene som tar opp liturgiske spørsmål, men flere signaler gjør at jeg likevel tror det vil være nyttig å følge med her. Slik presenterer de seg selv:

Some people speak today of “liturgy wars.” (Maybe we should be grateful for such evidence of high interest in liturgy!?) Some talk of a “Reform of the Reform,” which apparently wants to undo the “damage” of the past 45 years. Some zealots on the Right have an unmistakable focus on the musical and archeological and ceremonial externals: east not west, propers not hymns, kneeling not standing, and so forth. [Full disclosure: I personally rather like Latin propers, and kneeling, and the eastward orientation of the Eastern churches.] This blog arose from our sense that the conversation needs to broadened, deepened, redirected. Moderate and progressive voices need to be in dialogue with zealous traditional voices. The “spiritual import” which is the “real nature of the liturgy” needs to be reemphasized. The fundamental pastoral intent of the Second Vatican Council, and of the larger ecumenical liturgical movement of that era, needs to be restated, refined, defended.

Some will ask, Is this to be a liberal blog? Well, what else would you expect from Collegeville?! But more needs to be said than that. If liberal means open-minded, self-questioning, ecumenical, attentive to contemporary culture, and avoidant of romantic nostalgia, then we surely hope to be liberal. But if liberal means yesterday’s progressivism, yesterday’s ideals as if the culture and the churches haven’t changed dramatically since the 1970s or 1980s, then we hope to be not at all liberal. Those in the “old guard,” if there be such, can expect to be challenged and engaged.

Kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene

Liturgi /

I John Baldovins bok (som jeg nevnte HER), som i utgangspunktet er kritisk til kritikerne av den nye messen, men som gjengir disse kritikernes synspunkter ganske så presist, er det også en beskrivelse av pave Benedikts/ kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene, bl.a. dette:

Of all the liturgical questions on which he has written, Cardinal Ratzinger has clearly created the most stir with his attitude toward the orientation of the priest-celebrant at Mass …. To understand the stance he has taken, one must appreciate his theory of the development of church architecture. Basically he has accepted the theories put forward by Louis Bouyer in his famous Liturgy and Architecture. Bouyer argued a direct link between the architecture of Jewish synagogues and the development of Christian church buildings, with the latter oriented toward the east instead of toward Jerusalem. In place of the ark containing the Torah, Christians set up the cross of Christ. Ratzinger sees in the «orientation» (literally east-facing) of Christian churches an attitude of eschatological expectation. The cross symbolizes the returning Christ, who will rise like the sun. Thus the priest in offering the sacrifice faced east and the altar was placed near the eastern apse of the church building. Ratzinger emphatically insists that in the early church it was never a question of «facing the people» (versus populum) or not but rather one of orientation. … …

For Ratzinger the position of the altar is «at the center of the postconciliar debate.» Having the priest face the people has caused a fundamental shift, essentially a novelty, in the meaning of the liturgy which now looks like a communal meal.» …

Kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringeneLes mer »

Ei bok som ikke er enig i kritikken 60-tallets av liturgireform

Liturgi /

Jeg mottok nylig flere bøker jeg hadde bestilt fra amazon.co.uk om liturgiske spørsmål – sikkert svært ovverraskende for leserne av bloggen, at jeg er interessert i slikt. Flere av bøkene er kritiske til flere av forandringene av liturgien, men boka jeg begynte med er kalt «Reforming the Liturgy. A Response to Critics.» av John F. Baldovin, SJ. Han tar for seg flere av de kjente kritikerne av liturgireformen, bl.a. Klaus Gamber og Alcuin Reid. Han oppsummerer her Reids synspunkter i boka The Organic Development of the Liturgy på denne måten:

.. (the book) ends with the beginning of Vatican II and so does not deal directly with Sacrosanctum Concilium or with the postconciliar application of its principles. The author’s attitude toward the conciliar constitution and subsequent reform of the liturgy can fairly easily be culled from his work. His objections can be summarized as follows:

1. A major reform of the liturgy has never been successfully undertaken by centralized authority in the church. For the papacy to mount a wholesale reform lies outside the ambit of papal authority, since the pope may not alter tradition. This reform was much too quick and too radical.

2. Although it may make sense to translate the readings of the liturgy into the vernacular, there was no good reason to vernacularize the entire liturgy.

3. The replacement of the traditional Sunday readings by a three year cycle did «unprecedented violence to the objective traditional Liturgy.»

4. The same can be said for the addition of new eucharistic prayers to the Missal.

5. The reforms are founded on the erroneous assumption that Catholic worship needs to be accommodated to historical times and cultures. This is a mistaken understanding of the meaning of «Pastoral Liturgy.»

6. The historical-critical findings of scholars must be assessed very carefully since there is a tendency among many liturgical historians to advocate for a forgotten «Golden Age» of the liturgy to the detriment of the organic, living tradition of the Roman Rite and thus to submit the objective tradition to ideological currents.

7. Catholie liturgy is «essentially incarnational»; i.e. its extenral forms cannot be changed without changing the meaning of the liturgy.

Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts løsning

Liturgi, Teologi /

Ole Martin Stamnestrø skriver i siste del av sin artikkel i St Olav (som jeg også nevnte HER) hvordan pave Benedikt ønsker å fremme en forståelse av Vatikankonsilet som en kontinuitet av Kirkens tidligere historie, og hvordan han gjennom sin frigjørelse av den tradisjonelle latinske messen ønsker å sørge for at en slik kontinuitet kan gjenoppstå innenfor liturgien. Slik av slutter han artikkelen:

Det kan på dette punkt være klargjørende å vende tilbake til Benedikt XVI. Det er et tankekors at nettopp den pave som mens han var kardinal, ofte ble ansett som en varm forkjemper for romersk sentrafisme på bekostning av kollegialitet, ja som en erke-ultramontan sønn av Det første Vatikankonsil, har tatt til orde for en begrensning av den mulighet Paven har til å forme liturgien. I Liturgiens ånd skriver Ratzinger:

«Etter Det annet Vatikankonsil oppstod et inntrykk uti at paven egentlig kunne avgjøre alt når det gjaldt liturgi, og fremfor alt når han handlet på oppdrag av et økumenisk konsil. Til slutt gikk ideen om at liturgien er noe som er gitt på forhånd, og ikke er åpent for tilfeldige påfunn, i betydelig grad tapt i Vestens offentlige bevissthet. Men i virkeligheten har Det første Vatikankonsil på ingen måte definert paven som en absolutt monark, men tvert imot som en garantist for at man er lydig overfor Guds ord. Hans fullmakt er bundet til trostradisjonen – og dette er avgjort gyldig også innenfor liturgiens område. Liturgien blir ikke «laget» av myndigheter. Paven kan bare være en ydmyk tjener som vokter dens rette utvikling og dens fortsatte integritet og identitet.»

Her tar Paven et oppgjør med progressive liturgikere som Bugnini og Marini. …

Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts løsningLes mer »

Bønner og tekster for andre søndag etter jul

Liturgi /

Andre søndag etter jul blir igjen feiret i vårt bispedømme, siden at Epifani-festen nå skal feires 6. januar hvert år. Men siden bønnene og tekstene for denne søndagen ikke står i de norske liturgske bøkene, har vi prester fått tilsendt disse – og jeg presenterer dem her:

Inngangsvers
Da alt var taust og natten var kommet midtveis i sitt løp, kom ditt allmektige Ord, Herre, fra sin kongelige trone i himmelen.

Kollektbønn
Allmektige, evige Gud, dine troende sjelers glans, fyll i nåde verden med din herlighet og vis deg for alle folk ved ditt lys’ klarhet. Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, helliggjør ved din fødsel de gaver vi har ofret til deg. Din fødsel viser oss sannhetens vei og lover oss himmelrikets liv. Ved Kristus …

Kommunionsvers
Alle som tok imot ham gav han evne til å bli Guds barn.

Bønn etter kommunion
Vi bønnfaller deg, Herre, vår Gud, at vi, ved å feire dette mysterium, blir renset for våre synder, at og våre rette ønsker blir oppfylt. Ved Kristus …

Og her er tekstene på denne søndagen for år C: …

Bønner og tekster for andre søndag etter julLes mer »

“Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970″

Liturgi, Teologi /

I tillegg til artikkelen jeg nevnte i går (SE HER og HER) har St Olav tidsskrift også en annen interessant artikkel om liturgien, skrevet av Ole Martin Stamnestrø. Han fokuserer på den noe underlige situasjonen at tradisjonalistene, som jo vanligvis støtter paveembede sterkt, nå noen ganger kritiserer pave Paul VI sterkt for å ha innført den nye liturgien, mens modernistene nå (overraskende nok) er blitt pavens sterkeste forsvarere (mht. liturgien). Et stykke ut i artikkelen leser vi:

Både Reids og Hemmings tradisjonalisme er til en viss grad problematisk. Reid har gjort Kirken en tjeneste ved å minne oss om Sacrosanctum Conciliums prinsipp om organisk vekst som det korrekte utgangspunkt for all liturgireform. Problemet er at det er en høyst subjektiv øvelse å skulle sitte til doms over hvilke liturgiske endringer som tilfredsstiller dette kravet, og hvilke som forbryter seg mot det. Paragraf 22 i Sacrosanctum Concilium paragrafen rett før formuleringen om organisk vekst – uttrykker med uomtvistelig tydelighet at det er det kirkelige læreembedets privilegium å dømme i disse spørsmål, men dette farer Reid raskt over. Denne tradisjonalisten er altså, efter mitt skjønn, ikke ultramontan nok. Dog har han oppnådd sitt mål: å formulere et prinsipp (med støtte i et konsildokument) som har beredt grunnen for en kritikk av den omfattende utøvelse av pavemakt over liturgien som Paul VI kom til å representere. Hemmings problem er enda større: Han gir svært lite rom for et levende kirkelig embede og går langt i å avvise både pavers og konsilers autoritet i møte med liturgien. Det inntrykk man sitter igjen med, er at naturlige ultramontarere som Reid og Hemming tvinges til å finne anti-ultramontane argumenter for å forsvare et ultramontant anliggende, nemlig bevaring av den ekstraordinære form som garanti for en tradisjonell katolisisme i mote med progressive tolkninger av Det annet Vatikankonsil. Med andre ord, hadde det ikke vært for at Paul VI som en mektig, men efter deres oppfatning liberal, pave satt en stund på St. Peters stol, hadde ikke behovet meldt seg for å lete med lys og lykte efter argumenter der liturgiens iboende autoritet opphøyes høyt over den pavelige autoritet.

Tradisjonalistene overrasker oss altså med en anti-ultramontan argumentasjon. Enda mer overraskende er den argumentasjon som brukes av progressive liturgikere, …

“Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970″Les mer »

Versus populum og ordets liturgi – fra St Olav

Liturgi, Teologi /

Sigurd Hareide nevner i sin artikkel i St Olav tidsskrift «Med ryggen mot menigheten?» en interessant, men i praksis noe misforstått begrunnelse for at presten skulle være vendt mot menigheten under messen:

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket, har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967, hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populumfeiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste, årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promotorte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret. det ville vanligvis si vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populumfeiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan «våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse» mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi «virkelig prøve å lære av», skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning. …

Versus populum og ordets liturgi – fra St OlavLes mer »

“Med ryggen mot menigheten? – interessant artikkel i St Olav

Liturgi, Teologi /

Jeg leste i dag et par interessant artikler i siste numer av St Olav tidsskrift – aller siste nummer av St Olav som eget tidsskrift, siden det nå er bestemt at det skal gå sammen med tidsskriftet «Broen» (som skal få navnet St Olav, så vidt jeg forstår). Sigurd Hareide skriver der ang. Den norske lutherske kirkes tanker om nå å begynne å snu alterne (40 år etter at vi katolikker gjorde samme feilen) bl.a. følgende motargumenter:

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets saraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960 tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus-populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: «Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ‘Fader vår’?»

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus-populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets «som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme», skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: «Men felles vending mot øst var ikke ‘feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ‘vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. …

“Med ryggen mot menigheten? – interessant artikkel i St OlavLes mer »

Liturgiske kalendere for 2010 – for messens nye og gamle form

Liturgi, TLM /

Jeg har i dag gjort ferdig min egen bearbeidelse for år 2010 av kalenderen for den tradisjonelle latinske messen, se HER (htm) og HER (pdf) – de er lagt inn på min ressursside for TLM. Oversikten «bygger på en kalender utarbeidet for England, der jeg har tatt bort alt som har med tidebønnene å gjøre, og alle spesielle regler for England men så langt ikke lagt til de ekstra feiringene som er aktuelle i Norge.»

Jeg brukte i år en del ekstra tid med bearbeidelsen av kalenderen, siden Latin Mass Society i England i år (for første gang) også har skrevet til alt det som gjelder tidebønnene. Men jeg har ikke begynt å lese de tradisjonelle tidebønnene (de er ganske forskjellige, og følger fullt ut TLM-kalenderen, og jeg feirer tross alt den nye messen de fleste dagene) – og jeg følte at kalenderen da ble litt overlesset. (Jeg håper å legge til de ekstra dagene vi feirer i Norge om ikke lenge.)

Liturgisk kalender for Norge etter ‘novus ordo’ regner jeg med at mange av bloggens lesere allerede konsulterer flittig – den er jo også trykket i siste nummer av Broen hvert år.

Denne kalenderen har ligget på nettet siden 1997, og jeg har vært med og lest korrektur på den helt fra starten av. Det var p. Claes Tande som laget kalenderen de første 8-9 årene; nå har Mats Tande laget et program som genererer kalenderen automatisk – sjekk kalenderen for de neste 25 årene HER.

Hvordan mottar man kommunion? – fra 1945

Katolsk, TLM /

En av bloggens lesere har sendt meg enda et utdrag fra boken «Katolsk praksis», av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945) – om hvordan de troende verdig skal gå til den hl. kommunion under messen:

”Så snart den forrettende prest har nydt den hellige hostie under messen, skal du forlate din plass og gå fram til kommunionsbenken. Når du er kommet fram, kneler du og tar plass ved kommunionsbenken. Er der større tilstrømning og du må vente, knel da ned på gulvet og vent inntil turen er kommet til deg for å knele ved Herrens bord.

Idet du forlater din plass i kirken for å gå fram til kommunionsbenken, skal du slå dine øyne ærbødig ned og folde hendene slik at de legges sammen med håndflatene mot hverandre og fingrene utstrakt. Hold hendene like foran brystet med fingerspissene rettet en smule oppad.

Når du kneler ved kommunionsbenken og ministranten ber Confiteor * bør du oppvekke en hjertelig anger over alle dine synder. Gjør korsets tegn når presten straks etter Confiteor, vendt mot folket, gir den alminnelige absolusjonen, ti i Jesu kors er alt vårt håp. Når så presten hever den hl. hostie opp over kalken og sier tre ganger ”Domine non sum dignus”, ser du opp mot den del hl. hostie, slår deg tre ganger for brystet og ber tre ganger, mens ministranten ringer med klokken: ”Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet”.

Så bøyer du ærbødig ditt hode og venter rolig til det er din tur til å motta den hl. kommunion. Når presten nærmer seg med sakramentet, ta så det lille sølvbrettet og hold det opp under haken, eller – hvis et slikt sølvbrett ikke finnes – legg dine hender inn under kommunionsduken og hold den lett hevet opp mot brystet slik at det danner seg en liten innsenkning i duken mellom hendene, forat hostien, i tilfelle den skulle falle ned, blir liggende på duken – eller om sølvbrett brukes, blir liggende på brettet – og ikke faller ned på gulvet. Skulle hostien ved et uhell falle ut av prestens hånd, bli da rolig og rør den ikke, men la presten ta den opp fra sølvbrettet eller kommunionsbenken.

Gir presten deg Alterets hl. sakrament, lukk dine øyne, legg ditt hode lett tilbake, åpne munnen og legg tungen såpass meget fram på underleppen at presten lett kan legge den hl. hostie på din tunge uten å berøre dine lepper.

Når du har mottatt den hl. kommunion, lukk da langsomt munnen, bøy ditt hode og dvel et øyeblikk i tilbedelse. Så reiser du deg – sammen med de andre som har mottatt den hl. kommunion – gjør en knebøyning og går så i andakt, med foldete hender og nedslagne øyne, tilbake til din plass i kirken.

Skulle den hl. hostie klebe fast ved ganen, så må du ikke bli urolig eller løsne den med fingrene, men løs den litt med tungen og la den gli ned. Svelg hostien med en gang. La den ikke smelte i munnen; særlig skal du ikke tygge den som annen mat.

Hvis der kun er noen få kommunionsgjester, eller du er blant de siste til å motta kommunionen, forbli da knelende ved kommunionsbenken inntil presten er vendt tilbake til alteret og har lukket tabernakelet.”

* (Før 1962 ble syndsbekjennelsen lest el. sunget én gang til av ministranten el. subdiakonen på vegne av de troende før kommunionsutdelingen. Denne tradisjonen er fortsatt i bruk noen steder, bl.a. hos prestebroderskapene FSSPX og FSSP m.fl.)

Hva gjør de troende under messen? – fra 1945

Liturgi, TLM /

Jeg har (i denne stille juletid, mens jeg har noen fridager) mottatt følgende interessante tekst fra en av bloggens lesere:

Et utdrag hentet fra boken «Katolsk praksis» av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945). Imprimatur Jac. Mangers. Ap. Vikar, biskop av Selja.

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Når presten tar til med trinbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingrene utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til å trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.

Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode.

Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.

Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud».
Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignes», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn.
Ved messen siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjød», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.

Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.

Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus, samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.

Ved høymessen kneler du når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. – Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.

Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for den alminnelige høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.

Ved pontifikalmessen. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

Lux fulgebit hodie super nos, quia natus est nobis Dominus

Katolsk /

Et lys skal skinne over oss i dag, for Herren er født for oss. Med dette inngangsverset fra juledagens tidlige morgenmesse, åpna pave Benedikt sin julehilsen på Petersplassen i dag, og han fortsatte slik:

The liturgy of the Mass at Dawn reminded us that the night is now past, the day has begun; the light radiating from the cave of Bethlehem shines upon us.

The Bible and the Liturgy do not, however, speak to us about a natural light, but a different, special light, which is somehow directed to and focused upon «us», the same «us» for whom the Child of Bethlehem «is born». This «us» is the Church, the great universal family of those who believe in Christ, who have awaited in hope the new birth of the Saviour, and who today celebrate in mystery the perennial significance of this event.

At first, beside the manger in Bethlehem, that «us» was almost imperceptible to human eyes. As the Gospel of Saint Luke recounts, it included, in addition to Mary and Joseph, a few lowly shepherds who came to the cave after hearing the message of the Angels. The light of that first Christmas was like a fire kindled in the night. All about there was darkness, while in the cave there shone the true light «that enlightens every man» (Jn 1:9). And yet all this took place in simplicity and hiddenness, in the way that God works in all of salvation history. …

Lux fulgebit hodie super nos, quia natus est nobis DominusLes mer »

Ikke rom for tungsinn når livet feirer fødselsdag

Kirkefedre, Liturgi /

Dette sier pave Leo den Store i dagens matutinlesning:

«Høytelskede, i dag er vår Frelser født, la oss glede oss og juble! Det finnes ikke rom for tungsinn når livet feirer fødselsdag. Livet har oppslukt frykten for døden og overvelder oss med glede over løftet om evig liv. Ingen er stengt ute fra det lystige lag, for det finnes én årsak til felles glede for alle: Da Vår Herre, seierherre over synd og død, ikke fant noen som var skyldfri, kom han for å bringe frihet til alle. Helgenen kan juble, for snart er palmegrenen hans; synderen kan glede seg, for han får tilgivelse; hedningen kan puste lettet ut, for han blir kalt til livet.

I tidens fylde, i den time Gud i sin skjulte og uransakelige visdom hadde fastsatt, tok nemlig Guds Sønn menneskenes natur opp i seg for å forsone den med ham som hadde skapt den, slik at djevelen, dødens oppfinner, kunne overvinnes ved den natur han selv hadde beseiret. Da Herren fødtes, sang jublende engler: “Ære være Gud i det høyeste”, og de forkynte “fred på jorden for mennesker av god vilje”. De så nemlig det himmelske Jerusalem bygges opp, ut av alle folkeslag på jorden. Når englene i det høye jubler slik over dette byggverk, virket av Guds uutsigelige godhet, hvor meget må da ikke menneskene i sin ringhet glede seg?

La oss derfor, høytelskede, takke Gud Fader gjennom hans Sønn i den Hellige Ånd, han som har elsket oss og i sin store miskunn har hatt medynk med oss. “Oss som var døde på grunn av våre synder, gjorde han levende med Kristus” (Ef 2,5), slik at vi skulle være en ny skapning i ham og på nytt hans bilde. La oss legge av “det gamle menneske og dets gjerninger” (Kol 3,9), la oss gi avkall på kjødets gjerninger, vi som er blitt del av Kristi slekt. Kristenmenneske, kjenn din verdighet! Du som har fått del i den guddommelige natur (Jf. 2 Pet 1,4), skjem deg ikke ut ved et vanslektet liv! Husk hvem som er ditt hode, og hvilket legeme du er lem på. Husk at du er fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds lys og hans rike (Jf. Kol 1,13). Ved dåpens sakrament er du blitt tempel for den Hellige Ånd. Jag ikke en slik beboer på dør ved onde gjerninger, bli ikke på nytt djevelens trell, for din løsesum var Kristi blod.»

(Fra en preken av den hellige Leo den Store, pave. 1. preken over Frelserens fødsel, 1-3; SC 22.)

Å-antifonene – 23. desember: Å Gud-med-oss

Katolsk /


O Emmanuel = Gud-med-oss

Å Gud med oss, Immanuel!
Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel.
Du er vårt håp, du er vår frelse.
Forløs oss, Herre, vår Gud.

O Emmanuel, Rex et legifer noster,
exspectatio gentium, et Salvator earum:
veni ad salvandum nos Domine Deus noster.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Jesaja 8,9-10 og 9,2.6

Jordens folk, la krigsropet lyde! Dere skal likevel bli slått av skrekk. Lytt, alle land langt borte! Rust dere til strid, dere blir forskrekket, ja, rust dere, men dere blir forskrekket! Legg en plan, den skal slå feil! Tal et ord, det skal ikke slå til! For Gud er med oss.
Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

Mer om pave Pius XIIs mulige saligkårinng

Generelt, Katolsk /

Pave Pis XII blir sannsynligvis snart saligkåret, og noen liker det ikke, siden han i noen bøker er blitt beskrevet som Hitlers venn osv. – uten at dette har noe med virkeligheten å gjøre. Bilde under blir f.eks. brukt til å vise at erkebiskop Pacelli var Hitlers venn, men er egentlig fra 1927, lenge før Hitler kom til makten, soldatene er ikke nasister, og det er erkebiskopens sjåfør som hilser ham høytidelig.

Father Finigan skriver om dette på sin blog i dag. Han viser bl.a. til kritiske artikler i britiske aviser om Pius XII’s mulige saligkåring.

En av denne bloggens lesere anbefalte for noen dager siden alle å se denne fine italienske dokumentaren i fem deler om den store Pius PP. XII – med engelske tekster:

1
http://www.youtube.com/watch?v=HbBdeitTkqY
2
http://www.youtube.com/watch?v=C2bdIvWvFp0
3
http://www.youtube.com/watch?v=BHM1Dv3VAOE
4
http://www.youtube.com/watch?v=L5tPk6wHRTo
5
http://www.youtube.com/watch?v=u3PR1_vb4To

Å-antifonene – 22. desember: Å konge

Katolsk /

O Rex = konge

Å, verdens konge,
alle slekter venter deg med lengsel.
Du er den hjørnesten som samler alle til ett.
Forløs det falne menneske som du har skapt av jord!

O Rex gentium, et desideratus earum,
lapisque angularis, qui facis utraque unum:
veni, et salva hominem, quem de limo formasti.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Daniel 7, 13-14
Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne.

Å-antifonene – 21. desember: Å soloppgang

Katolsk /

O Oriens = soloppgang

Å, morgen kjær, evige lys, all nådes sol.
Lys opp hvor syndens mørke ruger.
Skap nytt og hellig liv!

O Oriens, splendor lucis æternæ, et sol iustitiæ:
veni, et illumina sedentes in tenebris et umbra mortis.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 42, 6-7
Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folkene, til et lys for folkeslagene. Du skal åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengslet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet.

Om betydningen av liturgiske klær. Og kan manipelen fortsatt brukes?

Liturgi /

Jeg skrev nylig litt om bønnene presten kan be når han tar på seg messeklærne. I samme melding fra Zenit.org står det mer om betydningen av prestens liturgiske klær:

the sacred vestments had an important function in the liturgical celebrations: In the first place, the fact that they are not worn in ordinary life, and thus possess a «liturgical» character, helps one to be detached from the everyday and its concerns in the celebration of divine worship. Furthermore, the ample form of the vestments, the alb, for example, the dalmatic and the chasuble, put the individuality of the one who wears them in second place in order to emphasize his liturgical role. One might say that the «camouflaging» of the minister’s body by the vestments depersonalizes him in a way; it is that healthy depersonalization that de-centers the celebrating minister and recognizes the true protagonist of the liturgical action: Christ. The form of the vestments, therefore, says that the liturgy is celebrated «in persona Christi» and not in the priest’s own name. He who performs a liturgical function does not do so as a private person, but as a minister of the Church and an instrument in the hands of Jesus Christ. The sacred character of the vestments also has to do with their being donned according to what is prescribed in the Roman Ritual.

Videre skrives det i artikkelen at manipelen (som presten alltid hadde på venstre arm) ikke er avskaffet, selv om den ikke trenger å brukes lenger (og selv om den ikke en gang nevnes i de nye rybrikkene). Selv opplever jeg at prestens tjeneste i messen, selve offertjenesten, blir tydeligere med manipelen på (jeg bruker den jo alltid når jeg feirer den gamle messen) – kanskje jeg også skal begynne å bruke den i novus ordo-messer?

The maniple is an article of liturgical dress used in the celebration of the extraordinary form of the Holy Mass of the Roman Rite. It fell into disuse in the years of the post-conciliar reform, even though it was never abrogated. The maniple is similar to the stole but is not as long: It is fixed in the middle with a clasp or strings similar to those of the chasuble. During the celebration of the Holy Mass in the extraordinary form, the celebrant, the deacon and the subdeacon wear the maniple on their left forearm. This article of liturgical garb perhaps derives from a handkerchief, or «mappula,» that the Romans wore knotted on their left arm. As the «mappula» was used to wipe away tears or sweat, medieval ecclesiastical writers regarded the maniple as a symbol of the toils of the priesthood.

This understanding found its way into the prayer recited when the maniple is put on: «Merear, Domine, portare manipulum fletus et doloris; ut cum exsultatione recipiam mercedem laboris» (May I deserve, O Lord, to bear the maniple of weeping and sorrow in order that I may joyfully reap the reward of my labors).

As we see, in the first part the prayer references the weeping and sorrow that accompany the priestly ministry, but in the second part the fruit of the work is noted. It would not be out of place to recall the passage of a Psalm that may have inspired the latter symbolism of the maniple.

The Vulgate renders Psalm 125:5-6 thus: «Qui seminant in lacrimis in exultatione metent; euntes ibant et flebant portantes semina sua, venientes autem venient in exultatione portantes manipulos suos» (They that sow in tears shall reap in joy. Going they went and wept, casting their seeds, but coming they shall come with joyfulness, carrying their maniples).

Pavene Pius XII og Johannes Paul II kan snart saligkåres

Katolsk /

Kanskje flere av leserne kan litt italiensk, iallfall nok til å forstå ei pressemelding fra Vatikanet sist lørdag, der pave Benedikt godkjente under og «heroiske dyder» til mange personer som er på vei til å salig- og helligkåres:

Oggi, 19 dicembre 2009, il Santo Padre Benedetto XVI ha ricevuto in Udienza privata S.E. Mons. Angelo Amato, S.D.B., Prefetto della Congregazione delle Cause dei Santi. Nel corso dell’Udienza il Santo Padre ha autorizzato la Congregazione a promulgare i Decreti riguardanti:

– un miracolo, attribuito all’intercessione … …

Ang. pave Pius XII og Johannes Paul II er deres «heroiske dyder» nå blitt godkjent av pave Benedikt, og bare ‘et godkjent under ved deres forbønn’ trengs før de kan saligkåres:

– le virtù eroiche del Servo di Dio Pio XII (Eugenio Pacelli), Sommo Pontefice; nato a Roma il 2 marzo 1876 e morto a Castelgandolfo il 9 ottobre 1958;

– le virtù eroiche del Servo di Dio Giovanni Paolo II (Carlo Wojtyła), Sommo Pontefice; nato il 18 maggio 1920 a Wadowice (Polonia) e morto a Roma il 2 aprile 2005;

…

Skroll til toppen