Jeg snakka med p. Arnfinn Haram i går, og han fortalte meg da bl.a. at det var fint å kunne holde preken under den store økumeniske gudstjenesten i Trefoldighetskirka i Oslo søndag 17. januar. Det var fullt hus, og han følte at han som katolikk var blir svært godt mottatt. På sin egen blog har han lagt ut heila ‘preika’, og den begynner slik:

Kjære brør og systre!

Jesus er på reise gjennom Galliela og Samaria. Her sit han, sliten og tyrst, ved Jakobsbrunnen, ved Sykarsbrunnen. Her sit han som sjølv er brunnen, han som sjølv er kjelda. Han som seier: ”Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste”! … …

Les fortsettelsen her.

Pave Benedikt snakket (som ventet) om muligheten og behovet for kristen enhet på avslutningsmøtet for bønneuka for kristen enhet i Roma i går kveld. Her er det meste av Zenits oppsummering av talen:

… The Holy Father appealed to each Christian confession to «make its contribution to take the steps that lead to full communion.»

«The force that promotes unity and the mission,» the Pontiff concluded, «arises from the fecund and thrilling encounter with the Risen One, as happened to St. Paul on the road to Damascus.»

I gårsdagens angelus nevnte pave benedikt først … at vi er ulike lemmer på legemet (fra søndagens andre lesning fra 1. Kor 12), deretter fortsatte han slik: it is precisely in Christ and in the Spirit that the Church is one and holy, that is, an intimate communion that transcends and sustains human capacities.

May the Virgin Mary, Mother of the Church, obtain for us always to make progress in communion, to transmit the beauty of being one in the unity of the Father and the Son and the Holy Spirit.

Les hele angelus-budskapet her.

Den katolske kirke katekisme skriver om økumenikk, under overskiftene Enhetens sår og Mot enhet (se sammenhengen og fotnotene HER):

817. «Allerede fra begynnelsen av oppstod det visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det fullstendige fellesskap med Den katolske kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen». Brudd som sårer Kristi legemes enhet (man skjelner mellom heresi, apostasi (frafall) og skisma), finner aldri sted uten synd fra menneskers side:

822. «Omsorgen for gjenopprettelse av enheten deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder». Men man må være seg bevisst «at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner». Derfor setter vi alt vårt håp «til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft».

Kardinal Kasper er blitt intervjua på Vatikanradioen (på tysk) og fått spørsmål mest om den sterke kritikken pave Benedikt får i Tyskland. Intervjuet begynner med kritikken fra den lutherske biskopen i Berlin, over at paven oppheva ekskommunikasjonen av de fire SSPX-biskopene for snart et år siden. Til dette svarer kardinal Kasper:

«Die Position der katholischen Kirche zur Ökumene ist seit dem Zweiten Vatikanischen Konzil völlig klar. Ökumene ist für uns nicht eine Option, sondern eine Pflicht, die in der Botschaft Jesu begründet ist. Das gilt auch für den Papst. Genau an demselben Wochenende, wo dieses Dekret über die Aufhebung der Exkommunikation der vier Bischöfe der Bruderschaft Pius X. bekannt gegeben worden ist, hat der Papst in einer Predigt in St. Paul vor den Mauern zum Abschluss der Gebetswoche für die Einheit der Christen sich ausdrücklich, mit aller Deutlichkeit zur ökumenischen Bewegung bekannt. Ich kenne gar keinen anderen Kirchenführer, der so oft, so eindringlich und so klar über die Ökumene spricht und sich zur Ökumene bekennt. Dem Papst das Gegenteil zu unterstellen, ist ungerecht und geht an der Sache vorbei.“ … …

Vårt Land har i dag et stort oppslag om at det går dårlig med bønneuka om kristen enhet. I Oslo er det visst bare ett arrangement i Trefoldighetskirka og én gudstjeneste på Lunden kloster som er igjen. I Oslo har «Bønn for Oslo» overtatt, sier VL, men det er kanskje mer korrekt å si at «Bønn for Oslo» er en ny form for den bønneuka den evangeliske alliansen tidligere stod for – som i Norge alltid var ei uke før den internasjonale bønneuka for kristen enhet.

Slik skriver VL:
» – Jeg fikk ingen med meg, så vi måtte droppe det i år, sukker Jacob Frode Knudsen, sogneprest i Den norske kirke i Bergen. Selv reiste han på ferie til Gran Canaria i bønneuken.

– Vi ser at vi kunne gjort mer i Norges kristne råd, og vi leter stadig etter gode måter å stimulere lokalmenighetene på. … »

Personlig var jeg for ca 20 år siden hvert år med på (allianseøkumenikkens) «fellesmøter» – der katolikkene vanligvis ikke var invitert. Også på disse møtene var det noe uklart hva målet var. For meg var (og er fortsatt) hovedpoenget at vi kristne kunne komme sammen noen ganger hvert år, dele det vi hadde sammen (bibellesning og bønn), og bli kjent. Men fra noen menigheter hørte vi, at hvis ingen ble frelst på møtene (dvs. kom fram under innbydelsen, og ba ‘syndernes bønn’), da var møtet mislykket.

Også i dag er det mange som syns at hvis man har så små mål (f.eks. ikke tror at det kan bli full enhet mellom katolikker og lutheranere), da er det ikke noen vits i å treffes. Men jeg mener fortsatt at det i alle tilfeller er en god ting at kristne fra ulike sammenhenger kan møtes av og til, bli kjent, dele det man har felles i sin tro, samarbeide og praktiske spørsmål etc.

The Catholic Herald skriver om hva mange liberale har tenkt økumenikk bør være; å inngå kompromiss, å ikke være så nøye med sannheten etc. (Også mange konservative har latt seg lure av denne definisjonen, og dermed på feil grunnlag blitt svært negative til økumenikken.):

… the purpose of the Anglican-Roman Catholic International Commission, so far as the Church was concerned, was an agreement in which the Archbishop of Canterbury would once again become bishop of a historic see of the Church that Anglicans describe as «Roman Catholic». Unfortunately, participants on both sides of ARCIC glossed over the fact that doctrines of transubstantiation and infallibility are unchangeable: one can do no more than tinker with the language in which they are defined.

As a result of these latter developments, a tremendous gloom settled over the Church’s official ecumenists. It has taken Pope Benedict XVI to show us that ecumenical dialogue can achieve the long-awaited goal of corporate reunion by another route.

Father Z. skriver også om dette, og avslutter sin kommentar kraftfullt på denne måten: «Do not let liberal ecumenists define ecumenism. Do not accept their premises. Instead, take heart and guidance from the Pope of Christian Unity; Pope Benedict XVI.»

For noen dager siden leste jeg på katolsk.no om følgende arrangement:

«Onsdag den 20. januar, kl. 19.00, holdes det økumenisk bønnegudstjeneste på Lunden kloster. Den økumeniske bønnegudstjenesten har siden 1972 blitt feiret i forbindelse med ‘Bønneuken for kr isten enhet’, i samarbeid med Tonsen menighet. I år er det biskop Ole Christian Kvarme som holder preken. Det blir som vanlig kirkekaffe med underholdning etter gudstjenesten.»

Jeg var der i går – av tre grunner:

1. Jeg ville gjerne være med på et økumenisk arrangement i løpet av bønneuka for kristen enhet også i år.

I Bergen var jeg hvert år med på et par arrangementer i denne bønneuka – ganske vellykka må jeg si (og for økumenikk-skeptikerne som leser denne bloggen, så ble de gjennomført «helt etter boka»). Jeg husker med glede spesielt de 7 åra jeg deltok som katolsk prest på økumenisk gudstjeneste sammen med søstrene på Maria Minde (ved Handelshøyskolen i Bergen) og den lokale Biskopshavn menighet i Den norske kirke.

I Stavanger var disse møtene i januar litt mindre vellykka, og ble faktisk lagt ned. Men der klarte vi på den annen side å starte samlinger av pastorer i alle menigheter, som møttes et par ganger i semesteret.

2. Jeg vile gjerne besøke Lunden kloster – jeg hadde ALDRI i mine 15 år som katolikk vært der før.

I mine 14 1/2 førse år som katolikk bodde jeg på Vestlandet, og det er faktisk et stykke til Oslo – og når jeg en sjelden gang var i Oslo, hadde jeg alltid noe annet på timeplanen. Jeg tenkte litt på å være på Lunden under mine retretter før diakon- og prestevielsen, men valgte da heller Franciskus-søstrenes senter på Voss.

Det var hyggelig å være på Lunden i går, og få hilse på mange av søstrene – og jeg håper å få komme dit igjen, og bli bedre kjent med dem.

3. Jeg ville gjerne treffe biskop Kvarme.

Jeg ble kjent med Ole Christian Kvarme i 1977, da vi begge bodde i Israel; jeg var der i seks måneder (pluss en måned i april 1980), mens han var der til sammen ca 10 år. Siden har vi møtt hverandre av og til med nokså ujevne mellomrom, sist gang ved bisop Bernt Eidsvigs ordinasjon.

Jeg hilste i går også kort på den lokale sogneprest og prost, og bl.a. på professor Berge Furre – som jeg takka for «Soga om Lars Oftedal, 2 bd., 1990», ei bok som har betydd svært mye for min kirkeforståelse.

Det er med ganske mye forundring jeg på nytt oppdager at flere katolske lesere av denne bloggen ser ut til å ha svært store problemer med helt vanlig økumenisk aktivitet, dvs. å be og lese Biebelen sammen med andre kristne. Når de har problemer med noe så pass enkelt, lurer jeg på hvordan de stiller seg til Det annet Vatikankonsil, som bl.a. sier følgende i artikkel 3 av sitt dokument om økumenikk: Unitatis redintegratio:

3. Allerede fra begynnelsen av oppsto der visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen Paulus fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det hele fellesskap med den katolske Kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen. Nå lar det seg ikke gjøre å legge skylden for adskillelsen på dem som i dag blir født og opplært i troen på Kristus innenfor slike kirkesamfunn: De er tvert om gjenstand for den katolske Kirkes broderlige aktelse og kjærlighet. De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke, om enn dette ikke er fullkomment. Mange og ofte alvorlige hindringer stiller seg nok fremdeles i veien for det fulle kirkelige fellesskap. De skyldes forskjellige motsetninger mellom disse kristne og den katolske Kirke i lærespørsmål og i oppfatningen av Kirken, av og til også i disiplinære spørsmål, og det er nettopp den økumeniske bevegelses mål å overvinne disse hindringer. Ikke desto mindre blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske Kirkes barn.

Dette betyr ikke at våre adskilte brødre – enten man nå betrakter dem enkeltvis eller som menigheter og kirkesamfunn – besitter den enhet som Jesus Kristus har villet gi alle dem som han føder på ny og skjenker sitt eget liv med det ene legeme og det nye liv som mål, den enhet som de hellige Skrifter og Kirkens ærverdige tradisjon bekjenner seg til. For den hele fylde av midler til frelse kan bare nåes ved Kristi katolske Kirke, den som er den universelle hjelp til frelsen. Vi tror nemlig at det er til apostelkollegiet alene, hvor Peter har forsete, at Herren har betrodd den nye pakts samtlige rikdommer, for at der skulle dannes et eneste Kristi legeme på jorden hvor alle som på en eller annen måte alt er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes. Så lenge det vandrer her nede vokser dette folk, til tross for at det ennå i sine lemmer er utsatt for å synde, og det ledes kjærlig av Gud, ifølge Hans uransakelige beslutninger, inntil det i glede når frem til den evige herlighets fylde i det himmelske Jerusalem.

Vi har så vidt begynt på den årlige bønneuka for kristen enhet, og pave Benedikt nevnte dette under sist søndags Angelus-bønn med følgende ord (fra Zenit):

I would like to note that tomorrow the traditional Week of Prayer for Christian Unity begins. Every year it constitutes, for believers in Christ, a propitious time to revive the ecumenical spirit, to meet each other, to get to know each other, to pray and reflect together. The biblical theme, taken from the Gospel of St. Luke, echoes the words of the risen Jesus to the apostles: “You are witnesses of these things” (Luke 24:48). Our proclamation of the Gospel of Jesus will be much more credible and effective the more that we are united in his love, as true brothers. Thus, I invite parishes, religious communities, ecclesial movements and associations to pray unceasingly, in a special way during Eucharistic Celebrations, for the complete unity of Christians.

Jeg har flere ganger blitt overraska over enkelte kommentarer til denne bloggen, som uttrykker stor skepsis til all form for økumenikk (ser det ut til). Holdninger til økumenikk kan selvsagt være feilaktige (f.eks. ble det et sted i Oslo hvert år denne uka feiret en slags «parallell-messe» mellom katolikker og lutheranere, noe som heldigvis opphørte i 2009), men hvordan kan katolikker være negative til økumenikk slik den forklares og praktiseres av vår Kirkes øverste leder, pave Benedikt? I år ber han oss spesielt når vi feirer messen, om «å be for full enhet mellom alle kristne».