Hva skjedde 30. november 1969, da den nye messen ble innført?

Liturgi /

På onsdagsaudiensen 26/11-69, bare noen dager før den nye messen ble innført, snakket pave Paul VI grundig om dette i onsdagsaudiensen, og avsluttet med følgende ord om messen: «the Mass is a Mystery to be lived in a death of Love. Its divine reality surpasses all words. . . It is the Action par excellence, the very act of our Redemption, in the Memorial which makes it present» .

Under audiensen snakket han ellers mest om overgangen fra latin til morsmålet, og overraskende lite om de mange andre forandringene den nye messen innførte. Dessuten er det vel litt underlig i vår tid å høre at enkelhet skal være det folk liker best, men vi husker vel alle hvordan bl.a. hus ble bygget på 70-tallet. Dette sa pave Paul VI:

8. It is here that the greatest newness is going to be noticed, the newness of language. No longer Latin, but the spoken language will be the principal language of the Mass. The introduction of the vernacular will certainly be a great sacrifice for those who know the beauty, the power and the expressive sacrality of Latin. We are parting with the speech of the Christian centuries; we are becoming like profane intruders in the literary preserve of sacred utterance. We will lose a great part of that stupendous and incomparable artistic and spiritual thing, the Gregorian chant.

9. We have reason indeed for regret, reason almost for bewilderment. What can we put in the place of that language of the angels? We are giving up something of priceless worth. But why? What is more precious than these loftiest of our Church’s values?

10. The answer will seem banal, prosaic. Yet it is a good answer, because it is human, because it is apostolic.

11. Understanding of prayer is worth more than the silken garments in which it is royally dressed. Participation by the people is worth more—particularly participation by modern people, so fond of plain language which is easily understood and converted into everyday speech.

LES ALT PAVEN SA UNDER DENNE AUDIENSEN.

Biskop Eidsvig uttaler seg om aktuelle kirkelige spørsmål til katolske ungdommer

Katolsk /

I dagens utgave av Dagen har journalist Johannes Reindal skrevet om biskop Eidsvigs deltakelse på 60-årsmarkeringa av Norges Unges Katolikker. Der snakket han med de unge og sa bl.a.:

Siden den katolske kirke har satt noen krav og dermed definert begrepet kirke, vil noen, i følge biskopen, falle utenfor. En slik definering kan oppfattes som en negativ fordom, og blir ofte tolket slik i opinion og presse, sier biskopen.

– Vi hevder at det ikke er en negativ fordom. For oss er det en religiøs sannhet og ikke noe vi tar lett på. De fleste luthersk debattanter angriper den katolske posisjonen, uten å gjøre rede for sin egen posisjon.

… Et av dem var samtale med biskopen, som tok for seg «kommunikasjonsproblemet» som den katolske kirke har havnet i etter at Vatikanets Troskongregasjon stadfestet og presiserte det klassisk katolske kirkesynet.

Biskop Eidsvig lurte på hvordan ungdommene opplevde situasjonen.
– Vi blir sett på som veldig konservative, trangsynte og uten nestekjærlighet, sier ei jente i tenårene.
– Mange spør om katolske prester og altergutter, sier ei annen jente.

Biskopen erkjenner at overgrepssakene som er kommet frem i USA, har vært en belastning.

– Mange spør om kvinnelige prester. Hvorfor kan ikke kvinner være prester, spørres det.
– Det er et stort tema, svarer biskopen. Et nøkternt svar er at tegnet i prestevielsen er at en mann blir innvid.

– Hvor kommer det fra, spør ei jente i salen kjapt.
– Sånn har det alltid vært, svarer biskopen. Men det dypere spørsmålet om dette, er viktig. Uansett, så har ingen rett til eller krav på å bli prest. Det er noe Gud vil, avslutter biskopen i det klokka ringer for nye seminar.

Her er en lenke til hele artikkelen.

Var det mange katolikker som forlot Kirken pga. de dramatiske forandringene i 1970?

Liturgi /

En artikkelen på bloggen WDTPRS sier at ganske mange katolikker forlot Kirken da de dramatiske forandingene kom rundt 1970. Jeg underer meg på om dette skjedde også i Norge, og vil oppmuntre folk som vet noe om å skrive en kommentar: Hvordan opplevde folk i Norge de store forandringene i kirkenes utsmykning og den nye (svært uformelle) messen i forhold til den gamle (svært høytidelige)? Ble forandringene mottatt med glede, overraskelse, frustrasjon, oppgitthet, forvirring … etc.? Slik leser vi i den nevnte bloggen:

.. there is a significant constituency for whom the lack of this familiar and time-honored form of worship has been a hardship, and (for these) Pope Benedict’s action is that of a genuine pastor.

… A now-elderly former colleague called me just this week to tell me how Sunday Latin Mass and daily Rosary are now sustaining her and her husband as he faces cancer treatment. They had been away from the sacraments for decades.

It was not as easy for a childhood neighbor of mine, a gentle and charitable woman who spoke lovingly of the Mass of her youth but who no longer went to church. Over time, it became clear to me that she was put off by the changes. She was too estranged (and too frail of health) to ever come back.

Based on what I have read and seen for myself, many fallen-away Catholics were disaffected by the drastic change in our liturgy — some without fully grasping that this was such a significant factor. Others avoided naming the reason so as not to appear out of step.

Søndagens tekster – har vi det rette fokus i livet?

Liturgi /

Hva har da mennesket igjen for alt sitt slit og strev som han har plaget seg med under solen? Alle hans dager er fulle av smerte, og alt det han driver med, bringer sorg. Ikke engang om natten faller hans hjerte til ro.

Dette hører vi i første lesning i dagens messe, og Forkynneren i Det gamle testamente konkluderer med at «alt er tomhet». Så pessimistiske er ikke de andre tekstene, men i evangeliet hører vi om hvor tåpelige vi er om vi bare fokuserer på de materielle verdiene.

Slik lyder det kjente evangeliet fra Lukas 12: «Jesus fortalte dem en lignelse: «Det var en gang en rik mann. Jorden hans hadde båret godt, og han tenkte: Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, nå vet jeg det: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så vil jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad! Men Gud sa til ham: Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet? Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud. «

Mer om Amnesty International og abort

Generelt /

Mange diskuterer fortsatt Amnestys nye syn på abort. Man kan nok fortsatt være moralsk mot abort og fortsatt støtte Amnesty, men i praksis kan man vel ikke være abortmotstander – det amerikanerne kalle pro-life:

The big issue about abortion in the public square is not the moral quality of abortion; it is whether we should have laws prohibiting abortions. Hence, when AI announces that it opposes laws criminalizing abortion, it has for virtually all practical purposes joined with the pro-abortion side in the bitter political controversy surrounding abortion. If you are with AI, you can be pro-choice and think that abortion is morally permissible, or you can be pro-choice and think, a la Mario Cuomo, that abortion is morally impermissible. But you can’t be with AI and be pro-life.

That AI expresses no opinion on the moral quality of abortion itself is, from a practical point of view, of almost no importance; it amounts to taking no sides between Patricia Ireland and Mario Cuomo. If AI points to this aspect of its position to deflect attention from the only practically important issue—whether we should have laws against abortion—then it is being disingenuous, and Anderson was right to call AI on this.

Her er først én og så en annen artikkel i First Things som tar opp temaet; de er litt uenige om hvordan man skal argumentere mot Amnestys nye vedtak, men enige om det hovedpoenget jeg nevnte tidligere i denne posten.

Vatikanets presisering av kirkeforståelsen – en klok respons

Teologi, Økumenikk /

En anglikansk teologisk doktorgradsstudent i USA skriver en svært interessant respons til Troskongragasjonens presisering av det katolske synet på Kirken. Bl.a. skriver han at Vatikanet her har sagt svært viktige ting om hvordan vi som bekjenner den kristne tro kan være ett, på tross av vår mangel på full kommunion. The answer to (this question) arguably remains unmatched on account of its creativity, tolerance of paradox, and spiritual intelligence. …

… the “how” of the Church’s unity is complicated in interesting and challenging ways. For “the Spirit of Christ” uses all the churches and communities “as instruments of salvation,” the document continues, whence the one Church “is present and operative in” them. Thus, in the words of the council, a “certain but imperfect” communion exists now between all baptized Christians, who rightly call one another sister and brother in Christ. If, in the conjunction of these two points, there are still remnants of old-fashioned triumphalism, it seems crucial nonetheless to insist upon the ecumenical dividends paid out. For an unambiguous, if often poorly understood, option has been taken for describing our common membership in the one, catholic body, even as a motley collocation of churches and communities imperfectly united. Both the irreducible unity of the Church and her licit plurality as a communion have therefore been secured.

… In particular, does sacramental “nonvalidity” rule out sacramental efficacy? The distinction may, at first sight, appear to be one without a difference. The Catholic Church at and after Vatican II has, however, itself proposed the distinction, and answered “no” to the question.

If this is the Roman Catholic view, one nonetheless longs both for a charitable restatement and some development of the point in documents like the recent one from the CDF. For how is the Lord present in the Eucharist as it is celebrated simultaneously in churches that do not ye have the courage or the wherewithal to share the sacrament with one another? …

Obviously Rome’s ecumenical lexicon remains a stumbling block to many Christians—presumptuously authoritative hence annoyingly authoritarian to most mainline protestants … I would argue, however, that the Roman Catholic Church rightly adopts this posture precisely on account of its commitment to visible catholicity; whence the message is a gift, albeit at times a painful one— not only to receive, but, we should presume, to offer. For the avowed end of Catholic teaching is communion-in-love, a goal and a vocation that is irreproachable on gospel grounds. Who, then, would fault our Roman friends for attempting to lead all of us together?

Common prayer and labor toward the end of visible reconciliation are therefore not negotiable. And if we find the Roman style irksome or offensive, what of it? Pragmatically speaking, future ecumenical leaders will surely come to care about these matters in many different ways, including in some cases via a jolt from a Roman Catholic Church that seems to rebuke as it invites and to sting as it embraces. But will this not still be a provision of providence? The bottom line, as always, is love — and faith, and hope.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Liturgisk våpenhvile – pave Benedikt er like klok som Salomo

Liturgi /

I denne artikkelen leser vi om hvor klokt pave Benedikt har gjort alle ting, og det er den nye liturgiske bestemmelsen om å gi plass til både den gamle og den nye messefeiringa det handler om. Her har paven begynt på noe som kan føre til liturgisk fred i vår kirke, der alle blir beriket, og han har samtidig prøvd å dempe de mest radikale i begge ender av den store og mangfoldige Katolske kirke.

One can only say that Benedict has used the keys of St Peter with the wisdom of Solomon! By maintaining the unity of the Roman Rite, with two usages, the Pontiff not only refuses to canonise extremism in any direction, but provides perhaps the most powerful example possible of the ‘hermeneutic of continuity and reform’, in the application and interpretation of Vatican Council II, in accordance with his address to the Roman curia of 22 December 2005.

In a letter sent to the bishops of the world, explaining his reasons for issuing the Motu Proprio, Benedict underlines precisely this point: ‘There is no contradiction between the two editions of the Roman Missal. In the history of the liturgy there is growth and progress, but no rupture. What earlier generations held as sacred, remains sacred and great for us too, and it cannot be all of a sudden entirely forbidden or even considered harmful. It behooves all of us to preserve the riches which have developed in the Church’s faith and prayer, and to give them their proper place.’

Hvorfor paven er så viktig – van der Burg forklarer

Teologi, van der Burg, Økumenikk /

«Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er ikke Peters trosbekjennelse – som det ofte blir sagt fra protestantisk hold. Uttrykkelig sier Jesus at Peter er klippen (”Jeg sier deg: Du er klippen, og på denne klippe” osv.), likesom det også er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter være Kirkens klippe ved sin tro (dvs. ved selv å stå fast i troen).»

Dette sier pastor van der Burg når han avslutningsvis i boka ”KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom” skriver litt om pavedømmet. Her følger det han her skriver om paven:

Blant apostlene innsatte Jesus én, nemlig Peter, til den øverste leder, og gav tilkjenne at også denne særlige lederstilling, skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere er de romerske biskoper. Utførlig har vi bevist dette i en spesialavhandling ”Pavedømmet” (St. Olavs Forlag, Oslo). Derfor vil vi her nøye oss med en kort redegjørelse.

Vi kristne, som tror at Guds Sønn har påtatt seg den menneskelige natur og derfor har villet gi sitt rike formen av et menneskelig samfunn, må ikke forundre oss over at han til å bevare Kirkens enhet også bruker det menneskelige middel at én blant styrerne har den øverste ledelse.

Dette er ikke i strid med at Kristus selv er ”hodet for Kirken” (Kol. 1, 18). Pavedømmet er – i likhet med de øvrige kirkelige embeter – bare et middel Kristus som Kirkens hode utøver sin makt igjennom. Historien viser klart at det uten pavedømme ikke kan eksistere enhet i Kristi verdensomspennende Kirke. Og siden Kristus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet? Dessuten finnes det få ting som bevitnes så klart i den hl. Skrift som grunnleggelsen av pavedømmet.

Vi vil bevise:
1. Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
2. Etter Jesus vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Peters etterfølgere er biskopene av Rom. …

Hvorfor paven er så viktig – van der Burg forklarerLes mer »

Bilder fra Østerrike – Klosterneuburg

Generelt /

Det er over ei uke siden vi kom tilbake fra vår ferie i Østerrike og Ungarn, men så langt har jeg ikke fått gjort mye med de 800 (!) bildene vi tok på turen. Men her er i alle fall tre bilder fra Klosterneuburg; først slik stiftet/klosteret ser ut når man kommer fra Wien. (Når man er lenger borte, ser man kirketårna bak tydeligere – nå vises de bare så vidt.)

Under ser vi hovedalteret i stiftskirken.

Under ser vi en av gangene i klosteret (der novisene bor).

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 3

Teologi, van der Burg /

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det siste av disse tre underpunktene:
§ 3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Hvert rike, hvor styret skal gå over til etterfølgere, må ha sin grunnlov som bestemmer hvorledes suksesjonen i regjeringen skal foregå. Et rike uten grunnlov er like umulig som et rike uten styre, fordi det er fra grunnloven at øvrigheten får sin rett til å styre.

Spørsmålet om hvorledes suksesjonen i Kirkens styrelse skal foregå, er av så vesentlig betydning for Kirkens og kristendommens eksistens, at vi – så fremt vi holder Kristus for en fornuftig (for ikke å si guddommelig) person – må anta at Han har bestemt noe om dette. Når Jesus personlig innsatte Kirkens første styrere, for at det ikke skulle oppstå strid om ledelsen, og Han dessuten for enhetens skyld gjorde Peter til overhode, da kan vi ikke anta at Han for de senere tider har overlatt det til menneskenes eget forgodtbefinnende å ordne med Kirkens ledelse, noe som nødvendigvis ville føre til endeløs forvirring og strid.

Å bestemme Kirkens grunnlov tilkommer bare Kristus, den Nye Pakts konge, som all styremyndighet må gå ut fra. …

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 3Les mer »

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 2

Teologi, van der Burg /

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det andre av disse tre underpunktene:
§ 2. Apostlene skulle etter Jesu vilje ha etterfølgere i sine embeter.

Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at de embeter Han betrodde apostlene, skulle forvaltes alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 18-20).

Nettopp fordi Jesus visste at verdens ende først ville komme etter en lang, tid, sa Han så ettertrykkelig (for å styrke vår tro) at Han med sin guddommelige bistand ville være med Kirken ”alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 20), og at ”dødsrikets porter ikke skulle få makt over den” (Matt. 16, 18).

Det var også med tanke på Kirkens langvarige eksistens at Jesus innstiftet pavedømmet (det overhyrdeembete Han betrodde Peter, og som ville være uforklarlig dersom det bare var bestemt for apost, enes levetid, fordi det da ikke trengtes så meget). Også innstiftelsen av Alterets Sakrment, som skulle bevare minnet om Kristi korsdød, siktet til en lang tid. …

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 2Les mer »

“Katolikker må være økumeniske” – det har vi visst lenge

Økumenikk /

Samtidig som jeg fikk et leserinnlegg på trykk i Vårt Land, trykket de også et annet innlegg av en katolikk, av Baby Johannessen, kjent gjennom bl.a. gruppa «Også vi er Kirken». Det er – mildt sagt – stor forskjell på mine og Baby Johannessens synspunkter. Jeg trykker her deler av hennes innlegg (med noen kommentarer), for å illustrere hvor ulikt vi tenker. Hun skriver:

Det som nå har skjedd fra Troskongregasjonens side i Roma, er de siste krampetrekninger før en nødvendig desentralisering skjer i vår Romersk-katolske kirke, nemlig at det lenge etterlengtede subsidiaritetsprinsipp blir gjennomført. (Jeg kan ikke se NOE som tilsier at et slikt prinsipp snart skal innføres. Prisippet, slik forstått, er en libaral ønskedrøm som vi ikke kommer til å oppleve.) …

“Katolikker må være økumeniske” – det har vi visst lengeLes mer »

Nye perspektiver i de økumeniske samtalene?

Teologi, Økumenikk /

«Jeg deler Oppegaards lengsel etter fortsatt framgang for økumenikken, men kan ikke følge ham når han avslutter innlegget med å si at «det helt maktpåliggende at Den katolske kirke nå bidrar offisielt med nye perspektiver på arbeidet for kirkens enhet.» Jeg er enig i at dette er ønskelig, men når Den katolske kirke ikke kan se slike nye perspektiver, hva skal man da gjøre? Det viktigste for oss er sannheten, og utgangspunktet for oss er Guds åpenbaring, og når vi ser på den apostoliske suksesjon og sakramentene (og deres gyldighet) som helt uoppgivelige sannheter, så begrenser dette selvsagt hva slags nye alternativer og perspektiver vi kan legge fram. Skal vi kritiseres for at vi ikke kan oppgi det vi mener er sentrale sannheter?»

Dette skriver jeg i et leserinnlegg i Vårt Land, som trykkes i dag. Jeg kan faktisk ikke se at Den katolske kirke kan kritiseres for å ikke klare å finne en løsning på problemet om embedets gyldighet, som er det største problemet i forhold til de protestantiske kirkene.

Hele leserinnlegget kan leses her: …

Nye perspektiver i de økumeniske samtalene?Les mer »

Når presten vender seg mot folket, kan Gud forsvinne – og presten komme for mye i sentrum

Liturgi /

I dokumentet jeg nevnte i går siteres Ratzinger ang. spørsmålet om å snu alterne etter Vatikankonsilet. Når folket og presten er vendt mot hverandre, er faren at Gud kan forsvinne ut av bildet, og presten (faktisk) kan komme altfor mye i sentrum.

«The turning of the priest towards the people has turned the community into a self-enclosed circle. In its outward form, it no longer opens out on what lies ahead and above, but is closed in on itself.» (Spirit of the Liturgy, p. 80) Answering the common objection that once upon a time the priest rudely turned his back on the people, Ratzinger says, «The common turning towards the East was not a ‘celebration towards the wall’; it did not mean that the priest ‘had his back to the people’: the priest himself was not regarded as so important.» In the liturgy, he notes, «the congregation looked together ‘towards the Lord.’ … it was much more a question of priest and people facing in the same direction, knowing that together they were in a procession towards the Lord. They did not close themselves into a circle, they did not gaze at one another, but as the pilgrim People of God they set off for the Oriens, for the Christ who comes to meet us.» (ibid.)

Ratzinger points to this specific issue of priestly orientation as an example of how a problem that the Council intended to correct actually became a greater problem after the reforms. The problem of «clericalization» certainly existed prior to the Council; the liturgy appeared to be a thing belonging entirely to the priests – as Ratzinger notes, «it must be admitted that the celebration of the old liturgy had strayed too far into a private individualism, and that communication between priest and people was insufficient.»

… but … did the implementation of the Council’s reforms really solve this problem (of clericalization)? On the contrary, it seems that clericalization has reached a new level. With the re-orientation of the priest towards the people, Ratzinger says «an unprecedented clericalization came on the scene. Now the priest … becomes the real point of reference for the whole liturgy. Everything depends on him. We have to see him, to respond to him, to be involved in what he is doing. His creativity sustains the whole thing.» (Spirit of the Liturgy, pp. 79-80) As a result, says Ratzinger, «people try to reduce this newly created role by assigning all kinds of liturgical functions to different individuals and entrusting the ‘creative’ planning of the liturgy to groups of people who like to, and are supposed to, ‘make their own contribution.’ Less and less is God in the picture. More and more important is what is done by the human beings who meet here and do not like to subject themselves to a ‘pre-determined pattern.'» (ibid.)

Hvorfor frigjorde pave Benedikt den gamle messen?

Katolsk, Liturgi /

Her er en interessant artikkel som prøver å finne ut hva pave Bendikt ønsket å gjøre da han nylig frigjorde den tradisjonelle latinske messen. Han så behovet for en fornying av messen etter Vatikankonsilet:
On the one hand, he recognizes that the reforms were necessary – comparing the liturgy to a classical fresco, he notes that «It had been preserved from damage, but it had been almost completely overlaid with whitewash by later generations … as far as the faithful were concerned, it was largely concealed beneath instructions for and forms of private prayer», and he insists «there must be no question of its being covered with whitewash again.»

På den annen side syns han ikke det som skjedde etter konsilet var særlig vellykket, og han frigjør nå den gamle messen for at disse to variantene av messen kan føre til en virkelig reform slik Vatikankonsilet ønsket.

Pope Benedict is clearly in favor of the idea of reforming the liturgy; his intention is not to simply transplant the Church through a time-warp and take us back to the 1950s; and yet he clearly does not believe that the reforms that were actually put in place are an accurate reflection of what Vatican II desired. The Latin language has been snuffed out; the priest now faces the people so that the congregation becomes self-suffocating, closed in on itself; clericalization has become exacerbated in that the priest has become the focal point of the liturgy, and all depends on his personality; the liturgical calendar seems in some ways too artificial; there is not enough quiet reflection and personal prayer in the liturgy; the liturgy has become the private plaything of committees and liturgists, and manifestly appears as something fabricated and not organic.

Les hele artikkelen her.

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 1

Teologi, van der Burg /

Pastor Johannes van der Burg utga i 1960 ei bok han kalte «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom». Kapittel III i denne boka handler om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det første av disse tre underpunktene:
§ 1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.

Evangeliene beretter oss at Jesus valgte ut blant sine disipler tolv, som Han gav det særlige navn ”apostler”. Sml. Luk. 6, 13: Og da det ble dag, kalte Han sine disipler til seg og Han valgte ut tolv av dem og gav dem navnet apostler”. Lukas sier at Jesus forberedte seg til denne viktige handling ved å ”tilbringe hele natten i bønn til Gud” (v. 12).

Apostlene dannet en gruppe for seg: ”de tolv”. (et uttrykk vi stadig møter i evangeliene). Ved å kalle dem ”apostler”, d. e. utsendinger, ville Jesus fremheve den særlige sendelse de fikk fremfor de øvrige disipler. Deres embete var ikke noe de kunne tilta seg selv. ”Han kalte til seg dem Han selv ville” (Mark. 3, 13; Ap. Gj. 1, 2; Joh. 15, 16).

Apostlene måtte ”forlate alt” (Matt. 4, 19 flg.; 19, 27) og ”være hos Jesus” (Mark. 3, 14) for at Han kunne innvie dem i ”Guds rikes hemmeligheter” og utdanne dem til deres gjerning.

Jesus vil ha utdannede prester. Selv utdannet Han sine apostler i flere år (helt fra begynnelsen av sitt offentlige liv). Den Hellige Ånd, som Han lovte apostlene, gjorde ikke undervisningen overflødig, men skulle minne dem om den undervisning de hadde fått (Joh. 14, 26). Apostlene skulle vitne sammen med den Hellige Ånd, ”fordi de fra begynnelsen av hadde vært med Jesus” (Joh. 15, 27). På samme måte skulle også apostlenes etterfølgere utdannes ved å la seg undervise av sine forgjengere. …

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 1Les mer »

Tradisjonalister ser også at den nye messen på morsmålet kan fungere godt

Liturgi /

Det dramatiske skillet som steder fins mellom tradisjonalister og vanlige katolikker kan også bygges ned pga. pavens nye regler om messefeiring. (Det er få i Norge som (nesten) bare vil delta i den tradisjonelle latinske messen (TLM), men som prest har jeg møtt slike holdninger hos en del utenlandske katolikker.)

Jeg leste nylig en artikkel av en person som i mange år hadde kjempet for TLM, og i lang tid ikke hadde gått i den nye messen. Han opplevde nå messen på morsmålet i en ny sammenheng, og skriver: On 7 July I went to Mass in what we must now call the “Ordinary” rite, though it was not celebrated in ordinary circumstances. There were bars on the windows of the chapel, the congregation was searched before being allowed in, and the door was locked behind us. In the world outside, 7 July was a Saturday, but for the prisoners of the Young Offenders Institution in which I work it was a Sunday, the day on which our chaplain comes in to say weekly Mass.

They look forward to it, and so does he. The atmosphere is upliftingly prayerful. That Saturday, like every other Saturday, 15 young men slipped easily into the spirit of a simple, worshipful liturgy in which they participated with unaffected fervour and commitment. When the lad who read the first reading stumbled over a word, someone in the front row helped him out. At the sign of peace, they shook hands not only with each other, but also with the officer appointed to watch over them from the back. During the period of thanksgiving after Communion, there was a stillness that ran deeper than silence. Those young men were serving all kinds of sentences, but for that hour, every one of them was free.

It’s a real gift to be able to go to a Mass like that, though I never thought I’d find myself saying so. …

Tradisjonalister ser også at den nye messen på morsmålet kan fungere godtLes mer »

Hva skjer når den gamle og den nye messen feires sammen?

Liturgi /

Da jeg var på ferie i Østerrike for ei ukes tid og snakka med flere av mine venner blant korherrene i Klosterneuburg – tre som jeg kjente fra Bergen, og noen flere som jeg ble kjent med – var de ganske begeistra over pavens motu proprio om den tradisjonelle latinske messen. Flere av dem sa at det viktigste ved pave Benedikts bestemmelse er at nå kan de to måtene å feire messen må gjensidig berike hverandre, slik at vi på sikt får ei mer verdig messefeiring. (I den tysktalende verden feires messen ofte mye mindre høytidelig/ tradisjonelt/ verdig enn vi er vant til fra Norge.)

Jeg leste så nylig en artikkel om en menighet i Indiana i USA der både den nye og den gamle messen feires hver eneste søndag, og om hvikle positive frukter det har ført med seg:

Msgr. Schaedel has been pastor of Holy Rosary for the entire time that it has offered both forms of the Mass.

He said it took about three years for a good level of trust to be developed between those attached to the Mass in English and those who prefer the Latin Mass.

Msgr. Schaedel noted, however, that tensions weren’t related solely to liturgical questions. He said that longtime members of Holy Rosary were concerned that the parish, as they had known it, would be “phased out” when the traditional Latin Mass was introduced there.

Msgr. Schaedel now sees the dual liturgical life as a force of vitality for the parish. “It’s certainly enhanced the attendance, the activity around the parish, the number of young people, young families,” he said. “It’s probably more than tripled the income of the parish.”

According to Msgr. Schaedel, the attendance at the three Sunday Masses celebrated each weekend (two in English, one in Latin) is about equal.

Priestly Fraternity of St. Peter Father Michael Magiera celebrates the Tridentine Mass at Holy Rosary Church. Yet he emphasized that he is the associate pastor for the entire parish. “I take that very seriously,” he said. “I always make it a point of going out to greet those parishioners after the 4:30 p.m. [Saturday] English Mass and the noon Sunday English Mass.”

He said both he and Msgr. Schaedel help each other by distributing Communion at both the English and Latin Masses. Both will occasionally preach at all the weekend Masses, and Father Magiera occasionally plays the organ at English Masses.

“When you have such a good cooperation on the part of the clergy, the [parishioners] generally go along with that very well, and they don’t find it funny or anything,” Father Magiera said. “I think that they like it.”

Intervju med pavens sekretær

Katolsk /

Pavens sekretær, monsignore Georg Gänswein ble før helga intervjua av Sueddeutsche Zeitung. Jeg har lest en engelsk oversettelse av intervjuet, den tyske originalen fins her.

I intervjuet kan vi lese mange interessante ting av pavens arbeid, bl.a. om økumenikk og messefeiring:

PS: What impact can this pontificate have?

M Gänswein: A strengthening of faith and an encouragement of faith – and the consciousness that the Catholic Faith is something great, a gift from God, that’s however not forced on people but is supposed to be accepted freely. In that, there are great challenges that the Church has to face.

PS: For example?

MG: The «God question», the engaging of various forms of Relativism, the dialog with Islam, the strengthening of our own identity. The fact that a continent like Europe cannot live when its Christian roots are cut, because that means taking away its soul.

PS: The announcement of a desired «full and visible union» with the Orthodox churches was the first sensation of the «Ratzinger government». Isn’t that a rather illusory concept?

MG: That’s nothing sensational, that’s always been the declared goal. That a Pope who’s especially influenced this area theologically over the last years and decades formulates this explicitly should go without saying. Let’s not forget that the orthodox churches stand in Apostolic succession and therefore have a valid institution, the Eucharist and also the seven sacraments. What still needs to be clarified is the question of the primacy and the jurisdiction of the Pope. But it is a scandal that Christianity is still fractured. The restoration of the full unity of faith is certainly a great goal of the theologian-Pope.

PS: Will Pope Benedict rebuild the Papacy in favor of this unity?

MG: The question is asked wrongly. Ecumenism cannot be undertaken at the expense of the truth. A Pope can’t just rebuild, reorganize the Papacy to achieve certain goals faster. The important thing is that the Papacy helps to stay true to the demand of truth as regards this unity. ….

PS: It’s plain to see that so many priests of the new generation discover the spiritual, cultural and aesthetical treasures of the handed-down liturgy. With the new Motu proprio «Summorum Pontificum», an Apostolic letter of the Pope it has been stated that every priest may celebrate the Holy Mass also according to the earlier, Tridentine Rite. Will this bring new conflicts?

MG: The opposite is the purpose and goal. Conflicts are supposed to be ended, existing fractions and schisms overcome. With the Motu proprio a spiritual home has been opened to a lot of the faithful. I am convinced that the letter of the Holy Father to the bishops which was released together with the Motu proprio and in which the Pope explains the goals and motivations of the document at length is the right key to its proper understanding.

I morgen feirer vi Olav den hellige

Liturgi /

Messen til minne om og til ære for Helligolav åpner slik med INNGANGSVERS (deretter følger alle messens bønner):

La oss alle glede oss i Herren på festen for den salige Olav, Norges evige konge. Englene jubler over hans martyrdød og lovpriser Guds Sønn.

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, du er kongenes krone og martyrenes seier. Vi vet at din salige martyr, Olav, taler vår sak for ditt åsyn. Din storhet lovpriser vi i hans død, og vi ber deg: Gi oss livets krone, som du har lovet dem som elsker deg. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

BØNN OVER OFFERGAVENE
Allmektige Gud, i ærefrykt påkaller vi din uransakelige makt. Helliggjør disse skapte ting som du har utvalgt, så de må bli til Kristi, din Sønns legeme og blod. La dem på forbønn av den hellige Olav, konge og martyr, bli til frelse for legeme og sjel. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

KOMMUNIONSVERS
Stor er hans ære ved din frelse; ære og heder vil du ikle ham, Herre. Salme 21 (20), 6

SLUTNINGSBØNN
Vi som er blitt mettet ved Lammets bord, vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La oss på forbønn av din salige martyr, Olav, alltid stå under vern av din Sønn, som gjenløste oss ved sin død på korset, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.

Tekstene som brukes i Den katolske kirke denne dagen kan leses her.

Pater Olav Müller har også skrevet et hefte om Hellig Olav som kan leses her.

Skroll til toppen