Det dramatiske skillet som steder fins mellom tradisjonalister og vanlige katolikker kan også bygges ned pga. pavens nye regler om messefeiring. (Det er få i Norge som (nesten) bare vil delta i den tradisjonelle latinske messen (TLM), men som prest har jeg møtt slike holdninger hos en del utenlandske katolikker.)

Jeg leste nylig en artikkel av en person som i mange år hadde kjempet for TLM, og i lang tid ikke hadde gått i den nye messen. Han opplevde nå messen på morsmålet i en ny sammenheng, og skriver: On 7 July I went to Mass in what we must now call the “Ordinary” rite, though it was not celebrated in ordinary circumstances. There were bars on the windows of the chapel, the congregation was searched before being allowed in, and the door was locked behind us. In the world outside, 7 July was a Saturday, but for the prisoners of the Young Offenders Institution in which I work it was a Sunday, the day on which our chaplain comes in to say weekly Mass.

It’s a real gift to be able to go to a Mass like that, though I never thought I’d find myself saying so. …

Tradisjonalister ser også at den nye messen på morsmålet kan fungere godtLes mer »

Da jeg var på ferie i Østerrike for ei ukes tid og snakka med flere av mine venner blant korherrene i Klosterneuburg – tre som jeg kjente fra Bergen, og noen flere som jeg ble kjent med – var de ganske begeistra over pavens motu proprio om den tradisjonelle latinske messen. Flere av dem sa at det viktigste ved pave Benedikts bestemmelse er at nå kan de to måtene å feire messen må gjensidig berike hverandre, slik at vi på sikt får ei mer verdig messefeiring. (I den tysktalende verden feires messen ofte mye mindre høytidelig/ tradisjonelt/ verdig enn vi er vant til fra Norge.)

Jeg leste så nylig en artikkel om en menighet i Indiana i USA der både den nye og den gamle messen feires hver eneste søndag, og om hvikle positive frukter det har ført med seg:

Msgr. Schaedel has been pastor of Holy Rosary for the entire time that it has offered both forms of the Mass.

“When you have such a good cooperation on the part of the clergy, the [parishioners] generally go along with that very well, and they don’t find it funny or anything,” Father Magiera said. “I think that they like it.”

Messen til minne om og til ære for Helligolav åpner slik med INNGANGSVERS (deretter følger alle messens bønner):

La oss alle glede oss i Herren på festen for den salige Olav, Norges evige konge. Englene jubler over hans martyrdød og lovpriser Guds Sønn.

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, du er kongenes krone og martyrenes seier. Vi vet at din salige martyr, Olav, taler vår sak for ditt åsyn. Din storhet lovpriser vi i hans død, og vi ber deg: Gi oss livets krone, som du har lovet dem som elsker deg. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

BØNN OVER OFFERGAVENE
Allmektige Gud, i ærefrykt påkaller vi din uransakelige makt. Helliggjør disse skapte ting som du har utvalgt, så de må bli til Kristi, din Sønns legeme og blod. La dem på forbønn av den hellige Olav, konge og martyr, bli til frelse for legeme og sjel. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

KOMMUNIONSVERS
Stor er hans ære ved din frelse; ære og heder vil du ikle ham, Herre. Salme 21 (20), 6

SLUTNINGSBØNN
Vi som er blitt mettet ved Lammets bord, vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La oss på forbønn av din salige martyr, Olav, alltid stå under vern av din Sønn, som gjenløste oss ved sin død på korset, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.

Tekstene som brukes i Den katolske kirke denne dagen kan leses her.

Pater Olav Müller har også skrevet et hefte om Hellig Olav som kan leses her.

I dag er det 15. søndag i det alminnelige kirkeåret. Jeg er selv på ferie og koncelebrerte i en messe på tysk i dag, og har ikke gjort meg noen tanker om hva jeg eventuelt kunne ha talt om i dag. Tekstene handler i alle fall om å elske Herren over alle ting og vår neste som oss selv:

Første lesning er fra 5. Mosebok 30: Moses talte til folket og sa: Vær lydig mot Herren din Gud og hold hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og vend om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. … … ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.

Evangeliet er fra Lukas 10: Da stod en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å få evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men den andre ville rettferdiggjøre seg og spurte: «Hvem er så min neste?» Jesus tok spørsmålet opp og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. …

Noen har stilt det interessante spørsmålet om man har muligheten til å kombinere deler av den nye og den gamle messen. Kan ta lesningene fra den nye messen (med tre lesninger om søndager, og tre år A, B og C) og den eukaristiske bønnen fra den gamle messen f.eks.?

My question concerns the implications of the Motu Proprio on these matters. It seems to be Benedict’s impulse to encourage a kind of two-way borrowing from the extraordinary to the ordinary form. The USCCB is already saying that the old rule against «mixing rites» no longer applies since the old and new are to be seen not as separate rites but as two forms of the same rite. Doesn’t this suggest, then, a greater degree of liberality concerning the ordinary form than we have previously supposed? What happens, for example, to the dubium from the CDW that ruled against new form celebrations employing the old form offertory prayers? Are we to see that as entirely overruled?

LES MER OM DETTE HER.

Så langt har jeg stort sett lest om alle som gleder seg over frigjøringen av den tradisjonelle latinske messen, og jeg vil vise til dekning spesielt på disse stedene:

En interessant gjennomgang av de nye bestemmelsene.

Tre blogger som har spesielt mye om dette temaet: Blog som bare omhandler pavens nye dokument – BLOG 1 og BLOG 2 som jeg ofte leser om liturgiske spørsmål – og som nå har veldig mye stoff..

En feil som man allerede har sett mange plasser (bl.a. gjorde avisa Dagen denne feilen sist uke) er at man sier at den latinske messen nå er blitt tillatt. Men denne har selvsagt alltid vært tillatt; latin er jo også det offisielle språket for den nye messen, som alle oversettelser må rette seg etter. Enhver prest har alltid kunnet feire messen på latin i alle årene fra 1970; om man feirer menighetens hovedmesser på latin må man jo da ta hensyn til hvor nyttig det vil være, og det er jo ikke aktuelt å ha messens tekstlesninger og preken på latin.

Dagns første lesning, fra Jesaja 66, forteller om hvordan Herren redder sitt folk etter katastrofene og eksilet i Babylon: «Gled dere med Jerusalem, og fryd dere over henne, alle dere som har henne kjær! Ta del i hennes glede og fryd, alle dere som sørger over henne! … For så sier Herren: Se, til Sion leder jeg lykke og fred som en elv, og dit skal folkenes rikdom komme som en flommende bekk. Hennes barn skal bæres på armen og vugges på fanget. Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere, ja, i Jerusalem skal dere få trøst.»

I evangeliet, fra Lukas 10, hører vi om en utsendelse (som også gjelder for oss) for å forkynne om Herrens frelse til folk rundt oss – der mange gjerne er likegyldige eller fiendlige: «Siden utpekte Herren sytti andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. …»

Jeg vil i min preken i dag peke både på vår grunn til glede (pga. Guds hjelp) og vår utfordring (i et samfunn som ikke har særlig plass for Gud), og også nevne litt om den hellige Sunniva og Seljemennene, som minnes 8. juni (men ikke feires i år siden det er søndag).