Søndagens første lesning er fra Sirak 3:
«Min sønn, vær ydmyk i all din ferd, så vil du bli mer avholdt enn en som deler ut gaver. Jo mektigere du blir, desto mer må du ydmyke deg, og Herren skal vise deg nåde. For Herrens makt er stor, og de ydmyke lovpriser ham. Når den overmodige rammes, fins det ingen lindring, for ondskapen har slått rot i ham. Den forstandiges hjerte grunner på ordspråk, den vise ønsker å lytte og lære.»

Evangeliet har samme tema og avslutte slik:
«For den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.
Han sa også et ord til den som hadde innbudt ham: «Når du skal ha gjester, enten til middag eller kvelds, skal du ikke be venner og brødre og slektninger og rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår.»

Det er ikke lett å ha den rette ydmyke holdning, det vet vi nok alle sammen av erfaring. Men Kristus selv var det; han fornedret seg like til døden på korset, og derfor ble han opphøyet over alle ting.

Onsdag 5. september er den salige Teresa av Calcuttas minnedag, og jeg skal snakke litt om hennes i mine tre messer denne søndagen. Hun er et eksempel på en sann ydmyk livsholdning, og en person som i alle fall ikke hjalp de fattigste av de fattige for å få noe igjen selv. Hun gjorde det for å være lydig mot det kallet Herren hadde gitt henne.

LES ALLE TEKSTENE FOR DENNE SØNDAGEN HER.

My spirits are soaring after attending yesterday’s solemn traditional Mass at Merton College, Oxford, during the training course for priests organised by the Latin Mass Society. Dette sier Damian Thompson, som blir sitert av Father Z. Han fortsetter slik:

It was glorious to see the sunlight piercing the pillar of incense as priest, deacon and sub-deacon performed the ancient liturgy for which Merton Chapel was built.

Let’s hope that that the social barrier between Catholics attached to the newer and older forms of the Mass also disappears. The Pope understands that liturgical renewal will reinvigorate the whole Church; what Catholics need now are diocesan bishops who are willing implement his reform.

For Z. er det viktigste her kanskje at det stort sett er vanlige menighetsprester som deltar på det «trenings»seminaret. Jeg er enig med ham at en symbiose mellom de to formene av messen er det viktigste. Om den tradisjonelle latinske messen (i sin rene form) blir feriet svært ofte i framtida, er litt mindre viktig enn om pavens motu proprio kan skyve messefeiringa i Den katolske kirke som helhet i riktig retning.

Jeg er altså ikke helt på linje med flere av puristene/tradisjonalistene som skriver på bloggen min. (Men de må gjerne fortsette å skrive, og prøve å overbevise meg og andre!)

Bildene har jeg funnet her.

Jeg leste i dag om en preken erkebiskop Vincent Nichols i Birmingham (i England) holdt for prester som er kommet sammen for å øve på den tradisjonelle latinske messen. Han legger stor vekt på rikdommen i den gamle messen, og hvordan den kan fokusere på en verdig feiring også av den nye messen (og at det er nødvendig).

Samtidig nevner han at Vatikankonsilet ba om noen forandringer i messen som hadde blitt feiret inntil da. (Dette punktet vil jeg gjerne se litt mer på snart; enkelte ting ble nevnt spesifikt av biskopene, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde drømt om at forandringene skulle bli så store som de faktisk ble.)

I hope that your study of the Missal of Pope John XXIII will help you to appreciate the history and richness of that form of the Mass. And I trust that you will bring all that you learn to every celebration of the Mass you lead in the future.

The Missal of Pope John XXIII will remain the extraordinary form of the celebration of the Mass, for, as Pope Benedict says, its use ‘presupposes a certain degree of liturgical formation and some knowledge of the Latin language; neither of these is found very often’. And the decision of the Church was that, for general use, it needed to be revised. But there are truths of which it can still remind us and it has treasures and consolation to offer.

Father Z. har også skrevet om dette på sin blog, og fått inn ganske mange kommentarer, bl.a. en som sier at det godt kan tenkes at den nye og den gamle formen av messen vil smelte sammen; kanskje med TLM som utgangspunkt, men: «I, for one wouldn’t object ot seeing the whole congregation singing the Pater Noster for example.»

«Herodes hadde latt Johannes gripe, hadde bundet ham og kastet ham i fengsel. Dette hadde han gjort på grunn av sin brors hustru Herodias. For Johannes hadde sagt til Herodes: «Det er ikke tillatt for deg å ha henne til hustru.» Han ville da helst ha drept ham, men var redd folket, som mente at Johannes var en profet. Men da Herodes feiret sin fødselsdag, danset datter til Herodias for gjestene. Herodes likte dette så godt at han med ed lovte å gi henne hva hun så bad om. Da fikk moren henne til å si: «Gi meg døperen Johannes’ hode på et fat.» Kongen ble ille ved, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, bød han at hun skulle få det, og han sendte folk for å halshogge Johannes i fengslet. Hodet ble båret inn på et fat og gitt til piken, som gav det videre til sin mor. Men disiplene hans kom og hentet liket og gravla det, og gikk så og fortalte alt til Jesus.» Matteus 14, 3-12

Det er denne hendelsen katolikkene markerer i dag. Les mer om dagen på katolsk.no. Trykk HER for å se en stor kopi av Caravaggios bilde.

Her er noen tanker jeg har gjort meg et par dager etter å ha opplevd min aller første tradisjonelle latinske messe (TLM):

For det første syns jeg det var fint at presten var lite opptatt av ytre prakt og stas. Man trenger selvsagt en del ting når man skal feire messe, men det trenger ikke alltid være eksklusivt og flott. Noen ganger får man dessverre inntrykk av at det ytre er det mest sentrale for noen tradisjonalister.

Dernest var det godt at liturgien var et tydelig møte med Gud; der forberedelse og rensing fra synd var viktig, der Kristi fullkomne offer ble løfta fram for Gud, og der Gud blei tilbedt og takka på en passende måte.

At presten sa en hel del ting stille i messen (både i forberedelsen og selve canonbønna) var ventet og det må man tåle – selv om det var uvant for noen av oss. Hvis vi hadde kjent TLM-liturgien bedre, hadde vi ikke vært så usikre og forvirra som noen av oss var.

At presten aleine sier enkelte ting i messen som vi er vant med å si sammen (Fadervår, Gloria, og i stor grad også Credo, Sanctus, Agnus Dei), syns jeg er mindre naturlig. Det ser ut til å være historiske grunner for noe av dette, men slike ting syns jeg nok virker unødvendig passifiserende.

Bibeltekstene lest på latin av presten, mens han står vendt mot alteret, syns jeg nok er det aller minst passende. Her bør TLM lære av den nye messen og lese bibeltekstene på et passende moderne språk, vendt mot folket.

I den gamle messetradisjonen er det flere ulike messer, og det er mange små ulikheter mellom disse messene som jeg ikke har noen oversikt over. Kanskje Trond kan hjelpe meg hvis noe av min kritikk ikke treffer.

Søndagens første lesning, fra Jesaja 66, handler om hvordan Herren vil kalle alle folkeslag til seg. Det er en ganske festlig tekst:

Jeg som kjenner deres gjerninger og tanker, kommer for å samle alle folk og tungemål. De skal komme og se min herlighet. Jeg gjør et tegn iblant dem og sender noen av dem som er berget, ut til folkene – Tarsis, Put, Lud, Mesjek, Rosj, Tubal og Javan – og til de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet. De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene. Og de skal komme med alle deres brødre fra alle folkeslag, som en offergave til Herren – til hest, i vogner og bærestoler, på muldyr og kameler. De skal komme til mitt hellige fjell i Jerusalem, sier Herren, som når israelittene kommer med offergaver i rene skåler til Herrens hus. Også av dem tar jeg noen til prester og til levitter, sier Herren.

Sett sammen med evangeliet, fra Lukas 13, blir perspektivet også på den festlige og gledesfylte teksten ganske alvorlig. Jesus sier nemlig at de som er utvalgt må arbeide hardt for å holde seg på den rette vei, og at «mange skal forsøke å komme inn i himlenes rike, men ikke klare det». Akkurat det ransakende spørsmålet skal jeg prøve å fokusere på i søndagens messer. Slik lyder hele evangeliet:

På sin vei til Jerusalem drog han omkring fra by til by og fra landsby til landsby og lærte folket. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husbonden først har reist seg og lukket døren, og dere står utenfor og banker på og sier: «Herre, lukk opp for oss!» da skal han svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra.» Da vil dere si: «Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.» Men han skal svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.» Da skal dere gråte og skjære tenner, for dere skal se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene samlet i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Noen av de siste skal da bli de første, og noen av de første skal bli de siste.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER OG BØNNER.

På bloggen The New Liturgical Movement leste jeg nylig om en amerikansk familie som hadde flyttet til en ny by, og hadde svære problemer med å finne en kirke å gå i som hadde en messefeiring de kunne klare å holde ut. Jeg har selv snakket med flere utenlandske katolikker i det siste, og blitt forundret over hvor snevert de tenker om liturgien; å synge bare ørlite grann latin i messens faste ledd er helt fremmed for dem, det samme gjelder tradisjonelle salmer. De tenker også lite på at messen først og fremst er et møte med Herren, og at det horisontale aspektet (og det de 20-30 frivillige i hver messe skal gjøre) er noe mindre viktig.

I artikkelen under hevdes det at 85% av messene ofte kommer svært til kort. Jeg er redd det kan være korrekt når vi tenker på om messene er et verdig møte med den allmektige, og om man til en viss grad tar vare på Kirkens liturgiske tradisjon. I Norge er det faktisk ganske annerledes, og i går hørte jeg rykter om at man i St. Olav domkirke er i ferd med å innføre (enda) mer latin, faktisk å lese en søndagsmesse helt på latin hver søndag, kan noen bekrefte det?

Her er utdrag fra artikkelen jeg refererte til:

Two friends of mine from different parts of the country, settled into a parish of their liking, more or less, picked up to move to other parts of the country, leaving their parishes behind and encountering a terrifying situation in looking for a new parish. Both of them are in a state of complete shock.

For this reason, we all work very hard to find liturgical environments that are suitable to our sensibilities and then feel a bit of comfort, only to have this completely upset when we move across the country into an unfamiliar place and encounter that horrible reality that Catholic liturgy in the United States really is in a relentless state of emergency. You can at this point make up a statistic, but I’m guessing that something like 85% of Catholic Masses in this country stand in complete violation to the letter and spirit of the Roman Rite.

LES RESTEN HER.