Les Catholic Heralds oversikt over de ti viktigste katolske hendelsene i 2016 – fra helligkåringen av mor Teresa til kardinal Sarahs oppfordirng om å feire messen ad orientem.

I vår tid møter man ofte stor åpenhet for Den katolske kirke i Norge, ulikt den mistenksomheten som var vanlig tidligere. Likevel opplever protestanter iblant overraskelser når de hører om enkelte regler vi katolikker har. I dag opplever vi akkurat dette i en artikkel i Vårt Land; det oppleves som helt sjokkerende og upassende at man må være åpen for å motta barn om man ønsker å gifte seg katolsk. Men for oss katolikker er dette godt kjent, svært tydelig forklart og ganske selvsagt. I Vårt Land refereres det også til et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskopene om ekteskapet, fra 2005, der de bl.a. skriver (i pkt 4.4.1):

Ekteskapet må være åpent for barn. Dette er så vesentlig at utelukkelsen av barn fra en eller begge ektefellenes side gjør ekteskapsinngåelsen ugyldig. Gud selv har jo allerede ved skapelsen av mann og kvinne sagt til dem: «Vær fruktbare og bli mange, og legg jorden under dere» (1 Mos 1, 28). Alle kulturer ser på barn som en velsignelse. Den som ikke lenger godtar dette, har misforstått kjærligheten og forsøker å nyte livet kun med tanke på seg selv, eventuelt i tosomhet. En slik holdning strider mot den ekteskapelige kjærlighet. Unnfangelsen av barn skal jo bekrefte og stadfeste den ekteskapelige kjærlighet. De er dens frukt.

I VLs referanse virker det nesten som om dette er noe de nordiske biskopene har funnet på, mens det i virkeligheten har vært klar og tydelig katolsk lære i langt over 1000 år. Vi lærer at et kristent ekteskap har to sentrale (og nødvendige) formål; 1) fellesskapet mellom ektefellene og 2) å få barn. (I tidligere tider ble det presentert som aller viktigst å få barn, nå er de to formålene likestilt i viktighet.)

Den universelle katolske katekismen skriver tydelig om dette, i sin beskrivelse av ekteskapet – se her:

I fruktbarhetens tjeneste

1652. «Ifølge sin natur har ekteskapet og kjærligheten mellom ektefellene forplantning og oppdragelse av avkommet som hensikt, og fullendes dermed»:

Barn er nemlig ekteskapets fremste gave, og er av stor betydning for foreldrene. Gud selv, som har sagt at «det er ikke godt for mennesket å være alene» (Gen 2, 18), og som «fra begynnelsen skapte mennesket til mann og kvinne» (Matt 19, 4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet Han mannen og kvinnen og sa: «Vær fruktbare og bli mange» (Gen 1, 28). Uten å se bort fra ekteskapets andre formål går derfor den rette oppfatning ut på at ektefellenes innbyrdes kjærlighet og hele familielivet skal anspore ektefellene til med godt mot å samarbeide med Skaperens og Frelserens kjærlighet, Han som gjennom foreldre stadig utvider og beriker sin familie.

1653. Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet omfatter også det moralske, åndelige og overnaturlige livs frukter som foreldrene overfører til barna ved oppdragelsen. Foreldrene er barnas fremste og første oppdragere. Slik sett er ekteskapets og familiens grunnleggende oppgave å stå i livets tjeneste.

1654. De ektefeller Gud ikke har gitt å få barn, kan allikevel føre et i menneskelig og kristen forstand meningsfylt samliv. Deres ekteskap kan utstråle fruktbarhet i nestekjærlighet, storsinn og offervilje.

Bestemmelsene for vår vigselsliturgi sier riktignok også at hvis paret som gifter seg er for gamle til å få barn, skal spørsmålet om de er villige til å motta barn hoppes over. Og når det i VLs artikkel virker som det er (alvorlige) medisinske grunner til at det aktuelle paret ikke ønsker barn, ville det ha vært naturlig at presten hadde rådført seg meg biskopen og kirkerettseksperter, før han ga paret et endelig svar om en katolsk vielse kunne være mulig – noe presten også innrømmer i sitt svar til Vårt Land.

For to dager siden ble Trump formelt valgt til ny president i USA og den kjente forfatteren og kommentatoren F. H. Buckley skriver i denne artikkelen (les om ham HER og HER) at det i praksis var de katolske stemmene som gjorde at Trump ble valgt:

… Elections are won by the marginal voter, the swing voter, the guy right at 50 percent. And in American politics he’s generally a Catholic. That’s the story this time, too.

It wasn’t the white Evangelicals. They went overwhelmingly for Trump, but that was also true in 2012 when they weren’t even sure Romney was Christian. They aren’t the swing voters.

Catholics, on the other hand, were plus-2 for Obama in 2012 and plus-7 for Trump this year. Evangelicals helped Trump in states he was mostly going to win anyway. Catholics? Now we’re talking about Pennsylvania, Ohio, Michigan and Wisconsin. And that was the election. …

… But why (did the Catholics vote republican)? Because Trump’s Republican Party is culturally Catholic, in a way that today’s Democrats never could be, and that yesterday’s Republicans, even the Reaganauts, never quite were.

I’m not saying Trump Republicans are Catholic, of course. Many of them are, most aren’t. What I’m saying is that, apart from the dogmas, there’s a Catholic sensibility that lay Catholics get and that Trump supporters share.

It’s not sectarian. It’s about sensibilities.

First off, the church is catholic in the small-c sense, meaning universal and composed of just about every ethnic group. James Joyce saw this, and thought the church’s motto should be “Here comes everybody.” That was Trump’s motto, too.

Indeed, it was the Democrats who practiced the politics of division. In private comments, leading Democrats ridiculed Catholics, and in an exchange with Supreme Court Justice Samuel Alito, President Obama’s solicitor general suggested Catholic and religious colleges that are faithful to their beliefs might lose federal funds.

Hillary Clinton herself said our legal system must reform “deep-seated cultural codes, religious beliefs and structural biases” to ensure ready access to abortion. …

Second, like Trump supporters, Catholics are patriotic and strongly attracted to the call to “make America great again.” They don’t think they need apologize to anyone for their country, and they don’t like what’s happened to American history as it’s taught in our schools and universities.

Third, lay Catholics, at least the nonintellectuals, aren’t the prisoners of political ideology. They’re looking for policies that speak to the concerns of ordinary Americans, things that work, not abstract theories.

Did you ever hear Trump talk about John Locke? Neither did I. Instead, he talked about a corrupt elite, a middle class left behind, jobs lost. …

Jeg ble nesten slått ut da jeg leste Vårt Land i dag tidlig og så at en av avisas egne journalister (riktignok ikke en av de som de siste to årene ofte har skrevet om vår medlemsregistrering) i hovedsak støtter OKBs syn om kravet at tilbakebetaling av medlemsstøtte må reduseres kraftig. Han (Alf Gjøsund) skriver bl.a.:

… Det er vanskelig å si hvor sterk sak katolikkene har når de krever at tilbakebetalingskravet på 40 millioner fra Kulturdepartementet oppheves. Men deres tolkning av virkeligheten er i samsvar med allmenn rettsoppfatning. Vel å merke hvis allmennheten greier å holde tungen rett i munnen. Det har den ikke greid så langt. Og det er ikke rart. For bispedømmet har rotet det kraftig til for seg selv …

Det problematiske ved dette kravet er at Den katolske kirke faktisk har hatt svært mange av de medlemmene de har fått støtte for. Man har bare ikke registrert dem på en lovmessig måte. …

… Vi snakker om verdens største kirkesamfunn, lokalisert i land uten de gode registreringsrutinene vi har hatt i Norge. Den siste setningen var selvsagt en forsnakkelse. Er det noe vi ikke har hatt, selv i Norge, er det gode registreringsrutiner for medlemskap i landets folkekirke. Først nå, mot slutten av 2016, begynner vår folkekirkes medlemsregister å bli noenlunde riktig. Med andre ord er det grunnlag for en betydelig grad av forståelse for at Den katolske kirke har har hatt den desidert vanskeligste registreringsjobben i landet.

Det betyr ikke at medlemmene ikke har vært der. Tvert imot er Den katolske kirke en viktig sosial møteplass for innvandrere fra katolske land. Integreringseffekten sier seg selv.

Det skulle bare mangle at ikke Den katolske kirke fikk den støtten alle andre trossamfunn får for arbeidet sitt. Selv om de har den vanskeligste registreringsjobben av alle. Det er den overordnede problemstillingen. I retten dreier det seg – jeg hadde nær sagt dessverre – om finjuss.

Poenget er ikke at vi ikke skal ha lover og regler som garanterer mot juks og fanteri. Poenget er at når praksisen har vært så forskjellig, og regelverket så utydelig, har også staten et ansvar for å rydde opp.

Det er lett å forstå at Den katolske kirke ikke opplever krav om tilbakebetaling av støtte for mennesker som har vært medlemmer av Den katolske kirke hele tiden, som en god måte å rydde opp på. Tvert imot er det gode argumenter for at retten bør akseptere deres medlemskap, selv om bekreftelsen kom senere enn støtten.

Den katolske kirke erkjenner den ulovlige praksisen, og tilbyr seg å betale tilbake støtten for de medlemmene som ikke var medlemmer likevel. Men den knallharde jussen med tilbakevirkende kraft som kjøres fra Kulturdepartementet i denne saken, er ikke uproblematisk. Vårt tidligere kirkedepartement burde vite alt om hvor vanskelig dette med medlemsregistrering kan være.

Kommentaren er også lagt ut på Verdidebatt.

Kjell Arild Pollestad skriver i Vårt Land i dag (ganske godt) både om medlemmer i Kirken i Norge – lagt ut på Verdidebatt her:

Den katolske kirke i Norge har et luksusproblem: Den vokser mens alle andre kirkesamfunn går tilbake. Det er selve farten som er problemet: Da jeg ble katolikk i 1975 hadde Kirken 18.000 medlemmer. 40 år senere er tallet minst tidoblet. Det skyldes selvsagt den enorme strømmen av katolske innvandrere, særlig fra Polen. Kirkens egentlige problem er ikke at den har registrert for mange, men for få. Stat og kommuner er blitt spart for millioner ved at bispedømmet ikke raskt nok har funnet et system for sikker registrering. Jeg forsvarer ikke dem som i forvirringen har søkt tilflukt i telefonkatalogen, men selv det må sees i sin sammenheng. …

Og om kjærlighet til Kirken – også i vanskelige tider:

Det undret meg da jeg stod midt i stormkastene at min kjærlighet til Kirken var den samme. Det er en kjærlighet vi katolikker har felles, og som kan virke uforståelig for andre. Kirken er ifølge vår tro «Kristi legeme» i verden, med alle de sår vi selv påfører det, vi som er «lemmer» på dette legemet. ,,,

Til en artikkel på Verdidebatt, kom en humanetiker med følgende kommentar, bl.a.:
«Snodig den lovbestemmelsen om at trossamfunn selv definerer medlemskriteriene. … Hvis det er riktig som du sier, at loven sperrer for statsadvokatens påstand, så skal selvfølgelige ingen dømmes før lovgrunnlaget er på plass, og ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft.»

Til dette svarte jeg, noe som jeg syns forklarer hvorfor denne saken har blitt så enormt betent:

Da det ble avslørt at vi katolikker hadde registrert noen mennesker som katolikker uten å vite sikkert om de var katolikker, begynte vi febrilsk å kontakte alle disse for å sjekke om de virkelig var katolikker – og det viste over 90% av dem seg å være. (Og vi var selvsagt villige til å betale tilbake penger for alle som var feilregistrert.)

Men da (sent i 2014, og det kom som forskrift i februar 2015) innførte myndighetene noe vi aldri hadde hørt om; at alle disse katolikkene måtte bekrefte at de ville være registrert som katolikker i Norge – og de ville bli underkjent inntil de hadde bekreftet et slikt ønske. Og det er disse underkjente katolikkene (som altså er katolikker og bor i Norge) som har gjort erstatningen de krever fra oss over 4 ganger så stor som den burde ha vært.

Med dette nye kravet snudde myndighetene en feil vi hadde gjort (og som vi gjerne ville betale tilbake penger for) til en opplevd urett; her bruker de en uklar lovtekst og en forskrift som gis tilbakevirkende kraft, til å kreve ca 85 millioner ekstra fra oss. Pga dette er mange katolikker svært opprørte.

Mens Vårt Land er stadig like bitende kritiske etter at statsadvokaten har konkludert ang siktelsen mot Oslo katolske bispedømme, og rett før bispedømmes sak mot staten ved Kulturdepartementet skal opp for retten, er det andre stemmer som er mye mer sympatiske til vår sak. Én av disse er Magne Lerø (som også tidligere har uttrykt lignende synspunkter HER og HER) og som nå skriver, bl.a.:

… Statsadvokaten hopper behendig bukk over det denne saken faktisk handler om slik katolikkene ser det. I følge loven som gir rett til støtte, er det kirkesamfunnet selv som avgjør kriterier for medlemskap. Den katolske kirke opererer ikke med nasjonale medlemskap. Er man katolikk, så er man katolikk med fulle rettigheter som kirkemedlem til å delta og bli betjent av den kirke en hører til der en oppholder seg. Det er først i ettertid staten har krevd dokumentasjon på innmelding for at en skal kunne motta støtte for et medlem. «En person blir først medlem av en forening eller liknende når vedkommende aktivt eller på annen måte uttrykkelig melder deg inn. Dette må også gjelde for religiøse foreninger og ideelle organisasjoner», skriver statsadvokaten.

Oslo katolske bispedømme har innrettet seg etter dette i ettertid, men de godtar ikke at staten bruker sin forståelse av loven med tilbakevirkende kraft. Da det strømmet tusenvis av katolikker inn over landet, tok de i bruk telefonkatalogen for å få oversikt over hvem en ville melde inn og seinere kontakte.

Når påtalemyndighetene ikke legger seg på samme linje som Fylkesmannen og Kulturdepartementet, skyldes det at de er i tvil om holdbarheten i argumentasjonen fra statens side. Vi har endt opp i en situasjon der påtalemakten mener det har skjedd et bedrageri som beløper seg til to millioner kroner, mens Fylkesmannen hevder bedrageriet utgjør 40,5 millioner. Det er greit nok. Myndighetens høyre hånd skal ikke vite hva den venstre gjør. Påtalemakten skal være uavhengig.

Det er langt fra sikkert at statsadvokaten vinner fram med sitt syn i retten. Tiltalen om bedrageri basere seg på at kirken har mottatt støtte en ikke har krav på. Dersom det viser seg at kirken i ettertid utvilsom har dokumentert at de minst har det antallet medlemmer de har mottatt støtte for, henger bedrageri-anklagen i en tynn tråd. …

Odd Sverre Hove (tidligere redaktør i Dagen) har også nettopp skrevet om dette på Verdidebatt, bl.a.:

… Med påholden penn fra visse miljøer på Stortinget politianmeldte Oslo Fylkesmannembete den katolske biskopen i Oslo for angivelig bedrageri av svimlende 40 millioner kroner. Det var gigantiske proporsjoner over den anmeldelsen. Til sammenligning er det noe direkte puslete over den tiltalebeslutningen som Oslo Statsadvokatembede denne uken sendte ut pressemelding om.

For: Påtalemyndigheten har «under tvil» bestemt seg for å begrense bedrageri-anklagen til «minst» to millioner kroner, heter det i pressemeldingen. Og tvilen begrunnes av statsadvokatens folk med at «det er krevende å fastslå med tilstrekkelig sikkerhet hvor mye statsstøtte OKB uriktig har mottatt».

Faktum er jo at katolikkene i årevis har fått mange millioner kroner for lite. …

Oppdatering kl 15.45: I denne debatten på Verdidebatt, har Hove kommet med flere interessante synspunkter, etter at jeg stilte ham noen spørsmål. Han skriver nå også:

… Etter mitt syn burde det, i saken om telefonkatalog-bruk i OKB, ha vært tilstrekkelig at departementet sendte alle registrerte trossamfunn et lite rundskriv som minnet om behovet for mer seriøs kontroll.

I stedet har myndighetene forfattet en ny departemental forskrift i 2015. Den er i strid med lovens faktiske ordlyd fra 1960-tallet av. Og den innfører et nytt juridisk kriterium som nettopp ikke står i loven: aktiv ny innmelding.

Et departement skal ikke skrive om norsk lov, bare håndheve norsk lov. Det er bare Stortinget som har rett til å vedta forandringer i Lov om trudomssamfunn. Snikinnføring av ny lovgivning via departementale rundskriv er ganske sikkert grunnlovsstridig, ja sannsynligvis en krenkelse av selve maktfordelingsprinsippet i Grunnloven.

På toppen av det hele prøver man å gi den nye departementale forskriften av 2015 tilbakevirkende kraft i spørsmålet om hvem som var statsstøtte-berettigede katolikker i Norge i årene 2010-2014. Det er maktmisbruk. Derfor gjørt Oslo Katolske Bispedømme alle oss andre en stor tjeneste ved å reise dette søksmålet, og med det kanskje få stanset denne typen vilkårlig og vinglete lovanvendelse vis-a-vis trossamfunnene i Norge. …

I siste nummer av Katolsk Orientering skrives det (på side 6) skrives det mye om den store veksten av katolikker i Norge, også om problemene rundt vår medlemsregistrering.

Medlemsregistreringssagen i Norge

De 40 millioner som staten ved Fylkesmannen i Oslo har krævet tilbagebetalt – hvilket for tiden sker under protest – skyldes ikke den uacceptable og stærkt beklagelige form for medlemsregistrering, som blev anvendt af nogle i perioden 2010-2014. Da blev nogle tusinde tilflyttere registreret som katolikker blot på formodning, uden at de var blevet informeret. (At 85 % af disse efterfølgende har bekræftet, at de er katolikker og vil være registeret som det, gør ikke metoden mere acceptabel.) Millionerne skyldes en stor uenighed mellem Kirken og myndighederne om hvornår og hvordan man er indmeldt i Kirken. Loven om trossamfund siger, at ”trossamfundet fastsætter selv hvorledes indmeldelse skal foretages”. En katolik døbt i fx Polen er i og med dåben indmeldt i Den katolske Kirke, og skal ikke nyindmeldes i den samme kirke ved flytning til Norge. Det siger Kirkens regler, kirkeretten. Man skal ganske vist registreres i Norge, men det er noget andet end en aktiv indmeldelse med underskrift på et dokument.

Men sådan tolker myndighederne ikke loven fra 1969, som tydeligvis ikke har tænkt på overnationale kirker. I statens fortolkning skelnes der ikke mellem indmeldelse og registrering. De kræver nu, at man skal ”indmeldes” hver gang man flytter til et andet bispedømme. Det har den absurde konsekvens, at en katolik der flytter fra Trondheim til Oslo skal udmeldes det ene sted og indmeldes det andet for at følge statens lovfortolkning, og gør man ikke det, nægtes man tilskud for vedkommende. Derfor er der i mange tilfælde gået flere år fra Kirken har indberettet en registrering, og til staten har accepteret, at der nu foreligger en ”indmeldelse”. Det er på denne måde de mange millioner i tilskud, der nu kræves tilbagebetalt, er opstået. Konsekvensen er blevet, at Kirken i maj 2016 stævnede staten for at få myndighedernes administrative praksis kendt lovstridig og dermed kravet om tilbagebetaling kendt ugyldig. Sagen kommer muligvis for retten i år. Stævningen på 56 sider + bilag kan findes på katolsk.no, og er interessant læsning. Der findes også mange andre relevante dokumenter. Specielt kan der peges på det responsum en af Norges fremmeste forvaltningseksperter, tidligere ombudsmand, advokat Arne Fliflet har skrevet. Det indeholder en kras kritik af myndighedernes ageren i sagen.