Alle som arbeider med økumenikk snakker om at økumenisk arbeid er blitt så vanskelig; det ser ikke ut til å skje noen i tilnærmingen mellom kirkene. Det eneste lyspunktet på 90-tallet var den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Bortsett fra denne har det vel ikke vært noen økumeniske gjennombrudd siden slutten av 70-tallet! Hvorfor er det slik?

Noen sier at det er fordi paven/den katolske kirke har vært så vanskelig, den har f.eks. ikke ønsket å tillate felleskommunion. Det er riktig at Den katolske kirke ikke vil tillate felleskommunion med protestanter på det nåværende tidspunkt, men det er nettopp fordi nødvendig økumeniske/teologiske gjennombrudd ikke har kommet – og katolikker insisterer på at rekkefølgen må være teologien først, deretter felleskommunion.

Flere personer her i Roma har i vår sagt til meg at åpningen for kvinnelige prester (og biskoper) i de anglikanske og lutherske kirkene, fra starten av 70-tallet) har vært en svært alvorlig hindring for videre økumenisk progresjon. Embedssynet har alltid vært viktig for katolikker (og de ortodokse) og det var her de første ti årene med økumenisk arbeid hadde kommet ca 1975. Så, isteden for å komme videre med dette kompliserte spørsmålet – hva er nødvendig for å være en gyldig viet prest/biskop? – så ble dette spørsmålet veldig mye vanskeligere da kvinnene her kom inn i bildet: Katolikker (og de ortodokse) sier at kvinner ikke kan være prester, mens anglikanere og lutheranere ikke kan tenke seg å oppgi at kvinner gjerne kan være prester – hvordan skal man så komme videre?

Ratzinger tar opp dette med stagnasjon i økumenikken i sin bok «Church, Ecumenism & Politics», 1988. Her skriver han (s. 135):
Da Det annet vatikankonsil skapte et nytt fundament for økumenisk arbeid i Den katolske kirke, hadde det allerede vært en langt prosess av felles økumenisk arbeid, der mange spørsmål hadde modnet, og resultatene derfor raskt kunne iverksettes. Dette skjedde så fort, så mye uventet ble plutselig mulig, at det førte til håp om at hele splittelsen snart kunne avsluttes. Men når alt dette som slik hadde blitt muliggjort ble nedfelt i offisielle dialogavtaler, måtte det nødvendigvis komme en stagnasjon. De som kjente til den økumeniske prosessen fra starten av eller som hadde deltatt i den, visste at hastigheten måtte settes ned, siden de visste hvilke løsninger som hadde vært klar/modne og hvilke områder man nå måtte begynne å arbeide med. Men for utenforstående må dette ha vært en stor skuffelse. Skylden for denne stagnasjonen måtte også legges et sted, og det var enkelt for mange å skylde på Den katolske kirke.

For å hjelpe til å forstå dette, kan jeg trekke frem synet på den treenige Gud og hovedelementer i fresesforståelsen (at frelsen er ufortjent av nåde) som spørsmål som var (over)modne i 1965, mens embedssyn og litt dypere kirkeforståelse er spørsmål man for alvor begynte å arbeide med på 70-tallet – og som har vist seg å være svært vanskelige å enes om.

I en melding fra den katolske bispekonferansen leser jeg om et dokument utarbeidet mellom katolikker og Den polsk nasjonale kirken i USA. De to kirkene har hatt samtaler i 22 år og skriver nå et felles dokument om hvor langt de er kommet i enhetsbestrebelsene. Pressemeldingen og dokumentet kan leses her.

Hvorfor er dette så interessant for oss i Norge? Fordi Den nordisk katolske kirke i Norge er nært knyttet til Den polsk nasjonale kirken; det er en biskop fra denne kirken som har ordinert alle prestene og diakonene i denne nye kirken i Norge. Jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet da det for noen år siden ble klart at noen tidligere prester i Den norske kirke valgte å opprette en slik ny kirke, isteden å bli vanlige (skikkelige) katolikker.

Det er ikke noe å gjøre med det som er skjedd, og det er også klart at folk i denne Nordisk katolske kirken ønsker å ha et best mulig forhold til Den katolske kirke – det kan virke som de ønsker en gjenforening med Rom så snart som mulig, og at dere embeder og sakramenter skal aksepteres. I Norge vil det vel ta en tid før denne prosessen kan komme i gang, siden katolikker i Norge føler en ganske sterk sårhet pga. det som skjedde for noen få år siden, i et større perspektiv er det vanskelig å si hvor snart tilnærmingen vil komme.

I dokumentet jeg nå leste fra USA, er det klart at medlemmer i Den polsk nasjonale kirken kan motta sakramentene i katolske kirker, hvis de ikke har muligheten til dette i sin egene kirke, og det samme gjelder katolikker i Den polsk nasjonale kirken, og at katolikker godkjenner preste- og bispeordinasjonene i denne kirken – de samme reglene som gjelder mellom katolikker og ortodokse. Dialogdokumentet sier også tydelig at målene for samtalene mellom de to kirkene er full enhet/kommunion, men hvor snart dette kan skje, sier dokumentet (skuffende) lite om.

Mine studier på Angelicum er nesten over og jeg har satt meg fore å skrive en liten evaluering av det jeg har vært med på. Min konklusjon blir dessverre ikke så veldig positiv. Delvis er det det rent akademiske jeg ikke er fornøyd med, men enda alvorligere er holdningene som jeg i stor grad har møtt blant lærerne og en del av mine medstudenter.

Det som har overrasket meg en del er den kritikken (av Den katolske kirke og pavedømmet) som har gjennomsyret en hel del av undervisningen. Det har blitt understreket utallige ganger hvor enerådig, monarkisk, nesten diktatorisk paven har vært de siste flere hundre år, og det har samtidig blitt sagt hvor mye vi katolikker kan lære av andre. Det er viktig å lære av andre, men jeg føler det vel noe underlig som katolikk å møte andre kirkesamfunn fra en slik underlegen posisjon (eller er det konvertitten i meg som her har feil magefølelse?).

Les hele min vurdering her.

Den svært kjente teologen, kirkehistorikeren, Jaroslav Pelikan, døde 13. mai, 82 år gammel. Han var det meste av sitt liv lutheraner – hans far var luthersk prest, bestefaren var biskop – men i 1998 gikk han over til den ortodokse kirke.

First Things skriver om ham:
«Jaroslav Pelikan died on Saturday at age eighty-two. The funeral is Wednesday morning at St. Vladimir’s Orthodox Seminary in Crestwood, New York, beginning at nine o’clock. Jaroslav Pelikan was in the estimation of many the twentieth century’s most distinguished historian of Christianity. He taught at Yale from 1962 to 1996 and was the immediate past president of the American Academy of Arts and Sciences. A pastor and the son of a pastor of the Lutheran Church–Missouri Synod, Pelikan entered into communion with the Orthodox Church in 1998.

På en amerikansk blogg som jeg leser ofte, er det nå startet en diskusjon om det felles luthers-katolske dokumentet om rettferdiggjørelseslæren – det kan leses på norsk her.

På denne posten på bloggen Pontifications vises det til kritiske kommentarer til dokumentet; kan det som katolikkene her har undertegnet virkelig forenes med Tridentinerkonsilets dokumenter om rettferdiggjørelsen?

Jeg skrev selv en artikkel om denne «felleserklæringen» for noen år siden, og selv om det nok gjenstår uenigheter mellom lutheranere og katolikker om dette spørsmålet, så er det aller meste ryddet av vveien – og jeg ser ikke noen grunn til å dramatisere den gjenstående uenigheten.