Jeg leste i går (hos www.zenit.org) at Vatikanets Enhetskommisjon forbereder et dokument om ’åndelig økumenikk’ ifølge kardinal Walter Kasper.

Dokumentet skal utgis om noen få måneder, og er tenkt som en hjelp til å gjennomføre prinsippene som allerede fins i det ’Økumeniske direktivet’ fra 1993 – som jeg nettopp omtalte.

Kasper sier videre at:
”Vi er nå ved starten av en nye type økumenikk, som er nært knyttet til den nye evangeliseringen, som ikke vil skape en ny Kirke, men en Kirke med en helt gjennom fornyet åndelighet, som vil være i stand til å overkomme fortidens skillelinjer.”

Kardinalen la til at samtidig med at den teologiske dialogen fortsetter på internasjonalt nivå – dvs. den offisielle økumenikken – er det også et voksende ”økumenisk nettverk, som kanskje er viktigere og mer lovende enn det offisielle”. Og i denne sammenhengen, sa han, vil dette nye dokumentet bli svært viktig.

Fader Taylor Marshall har informert mange på sin blog at han har forlatt Den episkopale kirke og blitt opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Han er den andre unge anglikanske presten fra Fort Worth, Texas, som har gjort dette bare nå vi vår. Han skriver selv om hvorfor han har gjort dette:

Hvordan kan et menneske ved sine fulle fem ønske å bli katolikk?!

Som anglikaner har jeg alltid akseptert denne katolske ’pakken’. Men jeg var tidligere ikke villig til å godta påstanden om at denne Kirken fins i (er) Den katolske kirke. Jeg mente at Kirken bestod av alle døpte og troende, den var på denne måten ’synlig’, og den var ’én’ ved at alle de døpte troende tilhørte én ’gruppe’. Men problemet var at den ikke var uten feil … …

Les mer om hans avgjørelse her.

For noen år siden (1993) ble det utgitt et revidert Økumenisk direktiv i Vatikanet. Direktivet orienterer katolikker om hvordan de (best) skal delta i økumenisk arbeid – som hele Kirken er forpliktet på. Innledningsvis forteller paragraf 7 hva det ganske lange (over 50 sider) direktivet inneholder, under overskriften: Direktivets struktur

Direktivet begynner med å uttrykke Den katolske kirkes forpliktelse til økumenisk arbeid (kapittel 1). Deretter følger en oppregning av skritt Den katolske kirke tar for å etterleve denne forpliktelsen i praksis. Den gjør dette gjennom sin organisasjon og gjennom forming av sine medlemmer (kapittel II og III). Det er til disse (medlemmene) direktivet er tenkt, og reglene i kapittel IV og V om økumenisk aktivitet er rettet.

I. Arbeidet for Kristen enhet
Den katolske kirkes økumeniske arbeid bygger på læremessige prinsipper fra Den annet Vatikankonsil.
II. Den katolske kirkes organisering for å oppnå Kristen enhet.
Om Kirkens personer og strukturer på alle nivåer, hvordan de er involvert i arbeidet for økumenikk, og normer for deres aktivitet.
III. Økumenisk formasjon i Den katolske kirke
Kategorier av mennesker som skal formes, de som er ansvarlige for formasjonen, mål og metoder for formasjonen, og læremessige praktiske aspekter.
IV. Livsfellesskap og åndelig aktivitet blant de døpte
Fellesskapet som fins med andre kristne basert på dåpens sakramentale bånd, og normer for bønnefellesskap og andre åndelige aktiviteter, inkludert – i noen tilfeller – sakramentalt fellesskap.
V. Økumenisk samarbeid, dialog og felles vitnesbyrd
Prinsipper, forkjellige former og normer for samarbeid, og felles vitnesbyrd i verden.

Hele direktivet (på engelsk) kan lastes ned herfra (i pdf-format).

For noen dager siden skrev jeg om stagnasjonen i det økumeniske arbeidet. Noen syns dette var underlig, siden de opplever at samarbeidet mellom kirkesamfunn er bedre enn noen gang.

Det er korrekt også fra katolsk side å si at forholdene i praksis er bedre enn før, spesielt gjelder dette forholdet mellom oss og de mer konservative og frie kirkesamfunnene. Aller tydeligst viser det seg ved at pinsevennene nå kan tenke seg å samarbeide med katolikker, det gjorde de ikke ofte for 10-15 år siden. Jeg nevnte i en post i januar at predikantringen i Bergen hadde sitt januar-møte i St. Paul menighet, for aller, aller første gang.

I vår så vi også at alle kristen grupperinger i Norge ble samlet i ett råd 31. mars, da Norges kristne råd og Norges Frikirkeråd vedtok at de skulle slås sammen. (Les om dette her.) (Besøk også Norges kristne råds hjemmeside.)Et tydelig eksempel på at katolikker og bl.a. pinsevenner nå kan samarbeide tettere enn før.

En tredje ting jeg kan nevne, og som også viser at katolikker nå samarbeider bedre med mer konservative kristne grupper enn før – på bekostning, tror jeg nok, av samarbeidet mer de mer liberale – er samarbeidet på Menighetsfakultetet om undervisning i katolsk teologi.

På tross av disse gledelige ting, så kommer man likevel ikke særlig videre med de gjenstående teologiske spørsmålene, og i Norge har det nå ikke vært teologiske samtaler på høyeste plan mellom Den katolske og Den norske (lutherske) kirke siden 1991. Jeg hørte nylig at det hadde blitt tatt et initiativ til Nordiske katolsk-lutherske samtaler, men at det endte opp med at bare Sverige og Finland ville delta. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor dette ikke passet for lutheranere og/eller katolikker i Norge. (?)

Dette bl.a. sa paven i den lutherske Treeighetskirken i Warszawa første dagen under sitt Polen-besøk:

Vi takker vår Herre fordi han samler oss her, skjenker oss sin Ånd og gjør oss i stand til – løftet opp over alt som ennå skiller oss – til å rope «Abba, Far». Vi er overbevist om at det er Han selv som uten opphør ber og går i forbønn for oss: «Må de fullt ut bli ett, for at verden skal forstå at du har sendt meg og har elsket dem, som du har elsket meg». Sammen med dere takker jeg for den gave som dette møtet i felles bønn er. Jeg ser det som en etappe i realiseringen av det faste forsett, som jeg gjorde ved begynnelsen av mitt pontifikat, nemlig i min tjeneste å prioritere gjenopprettelsen av full synlig enhet mellom de kristne.

I realiteten er det umulig for oss å «skape» enheten alene ved egne krefter. Som jeg minnet om ved det økumeniske møte i fjor i Köln, «kan vi kun oppnå enhet som en gave fra Den Hellige Ånd». Det er derfor vår økumeniske streben må være gjennomsyret av bønn, av gjensidig tilgivelse og av et hellig liv. Jeg vil gjerne uttrykke glede over at Polens Økumeniske Råd og Den romersk-katolske Kirke her i Polen har iverksatt tallrike initiativer på dette område.

Les hele pavens tale (på dansk) her. Besøk også nettstedet http://www.catholica.dk for å finne flere andre interessante tekster.

Alle som arbeider med økumenikk snakker om at økumenisk arbeid er blitt så vanskelig; det ser ikke ut til å skje noen i tilnærmingen mellom kirkene. Det eneste lyspunktet på 90-tallet var den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Bortsett fra denne har det vel ikke vært noen økumeniske gjennombrudd siden slutten av 70-tallet! Hvorfor er det slik?

Noen sier at det er fordi paven/den katolske kirke har vært så vanskelig, den har f.eks. ikke ønsket å tillate felleskommunion. Det er riktig at Den katolske kirke ikke vil tillate felleskommunion med protestanter på det nåværende tidspunkt, men det er nettopp fordi nødvendig økumeniske/teologiske gjennombrudd ikke har kommet – og katolikker insisterer på at rekkefølgen må være teologien først, deretter felleskommunion.

Flere personer her i Roma har i vår sagt til meg at åpningen for kvinnelige prester (og biskoper) i de anglikanske og lutherske kirkene, fra starten av 70-tallet) har vært en svært alvorlig hindring for videre økumenisk progresjon. Embedssynet har alltid vært viktig for katolikker (og de ortodokse) og det var her de første ti årene med økumenisk arbeid hadde kommet ca 1975. Så, isteden for å komme videre med dette kompliserte spørsmålet – hva er nødvendig for å være en gyldig viet prest/biskop? – så ble dette spørsmålet veldig mye vanskeligere da kvinnene her kom inn i bildet: Katolikker (og de ortodokse) sier at kvinner ikke kan være prester, mens anglikanere og lutheranere ikke kan tenke seg å oppgi at kvinner gjerne kan være prester – hvordan skal man så komme videre?

Ratzinger tar opp dette med stagnasjon i økumenikken i sin bok «Church, Ecumenism & Politics», 1988. Her skriver han (s. 135):
Da Det annet vatikankonsil skapte et nytt fundament for økumenisk arbeid i Den katolske kirke, hadde det allerede vært en langt prosess av felles økumenisk arbeid, der mange spørsmål hadde modnet, og resultatene derfor raskt kunne iverksettes. Dette skjedde så fort, så mye uventet ble plutselig mulig, at det førte til håp om at hele splittelsen snart kunne avsluttes. Men når alt dette som slik hadde blitt muliggjort ble nedfelt i offisielle dialogavtaler, måtte det nødvendigvis komme en stagnasjon. De som kjente til den økumeniske prosessen fra starten av eller som hadde deltatt i den, visste at hastigheten måtte settes ned, siden de visste hvilke løsninger som hadde vært klar/modne og hvilke områder man nå måtte begynne å arbeide med. Men for utenforstående må dette ha vært en stor skuffelse. Skylden for denne stagnasjonen måtte også legges et sted, og det var enkelt for mange å skylde på Den katolske kirke.

For å hjelpe til å forstå dette, kan jeg trekke frem synet på den treenige Gud og hovedelementer i fresesforståelsen (at frelsen er ufortjent av nåde) som spørsmål som var (over)modne i 1965, mens embedssyn og litt dypere kirkeforståelse er spørsmål man for alvor begynte å arbeide med på 70-tallet – og som har vist seg å være svært vanskelige å enes om.

I en melding fra den katolske bispekonferansen leser jeg om et dokument utarbeidet mellom katolikker og Den polsk nasjonale kirken i USA. De to kirkene har hatt samtaler i 22 år og skriver nå et felles dokument om hvor langt de er kommet i enhetsbestrebelsene. Pressemeldingen og dokumentet kan leses her.

Hvorfor er dette så interessant for oss i Norge? Fordi Den nordisk katolske kirke i Norge er nært knyttet til Den polsk nasjonale kirken; det er en biskop fra denne kirken som har ordinert alle prestene og diakonene i denne nye kirken i Norge. Jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet da det for noen år siden ble klart at noen tidligere prester i Den norske kirke valgte å opprette en slik ny kirke, isteden å bli vanlige (skikkelige) katolikker.

Det er ikke noe å gjøre med det som er skjedd, og det er også klart at folk i denne Nordisk katolske kirken ønsker å ha et best mulig forhold til Den katolske kirke – det kan virke som de ønsker en gjenforening med Rom så snart som mulig, og at dere embeder og sakramenter skal aksepteres. I Norge vil det vel ta en tid før denne prosessen kan komme i gang, siden katolikker i Norge føler en ganske sterk sårhet pga. det som skjedde for noen få år siden, i et større perspektiv er det vanskelig å si hvor snart tilnærmingen vil komme.

I dokumentet jeg nå leste fra USA, er det klart at medlemmer i Den polsk nasjonale kirken kan motta sakramentene i katolske kirker, hvis de ikke har muligheten til dette i sin egene kirke, og det samme gjelder katolikker i Den polsk nasjonale kirken, og at katolikker godkjenner preste- og bispeordinasjonene i denne kirken – de samme reglene som gjelder mellom katolikker og ortodokse. Dialogdokumentet sier også tydelig at målene for samtalene mellom de to kirkene er full enhet/kommunion, men hvor snart dette kan skje, sier dokumentet (skuffende) lite om.

Mine studier på Angelicum er nesten over og jeg har satt meg fore å skrive en liten evaluering av det jeg har vært med på. Min konklusjon blir dessverre ikke så veldig positiv. Delvis er det det rent akademiske jeg ikke er fornøyd med, men enda alvorligere er holdningene som jeg i stor grad har møtt blant lærerne og en del av mine medstudenter.

Det som har overrasket meg en del er den kritikken (av Den katolske kirke og pavedømmet) som har gjennomsyret en hel del av undervisningen. Det har blitt understreket utallige ganger hvor enerådig, monarkisk, nesten diktatorisk paven har vært de siste flere hundre år, og det har samtidig blitt sagt hvor mye vi katolikker kan lære av andre. Det er viktig å lære av andre, men jeg føler det vel noe underlig som katolikk å møte andre kirkesamfunn fra en slik underlegen posisjon (eller er det konvertitten i meg som her har feil magefølelse?).

Les hele min vurdering her.