Mer om Da Vinci-koden

Generelt /

Nå er det ikke lenge til Da Vinci-filmen kommer. Selv har jeg ikke klart å lese boken, og finner det ganske utrolig at mange menensker tar det som står der for god fisk. Jeg følger likevel med til en viss grad i debatten om boken og filmen, og er glad for at noen engasjerer seg.

I USA fins det en dame (en katolikk) som heter Amy Welborn, hun har en interessant blogg som jeg leser, og nylig fikk hun en hel del spalteplass i USA TODAY og fikk bl.a. med denne faktaoversikten over boken:

Fiction : The Priory of Sion is an ancient group charged with protecting the secret of the real Holy Grail, and Leonardo da Vinci was a Grand Master of the Priory of Sion.

Fact : The Priory of Sion was established in 1956 by a crackpot Frenchman who was exposed as a fraud in the French media in the 1980s. The documents claiming Leonardo’s role were forged and planted in French archives in the 1960s. Since there was no Priory of Sion in the way that The Da Vinci Code describes it, Leonardo couldn’t have been a part of it. Simple logic.

Fiction : Politics determined what Gospels made it into the Bible.

Fact : By the mid-second century, Matthew, Mark, Luke and John were widely accepted as the foundational texts of Christianity. The criteria had nothing to do with gender or power. It was all about whether they reflected the witness of the apostles about Jesus, how old they were, and how useful they were for the entire church, instead of just a small group.

Fiction : Constantine invented the divinity of Christ in 325.

Fact : Even a cursory look at textual evidence shows that Christians worshipped Jesus as Lord long before Constantine’s reign. The Council of Nicaea was called to address a heresy called Arianism, which taught that Jesus wasn’t fully divine.

Fiction : Jesus and Mary Magdalene were married.

Fact : The Gospels are all very forthright about Jesus’ familial relations, and they don’t hide the existence of Mary Magdalene, either. If they had been married, there would have been no reason to hide the fact.

Fiction : Christianity demonized Mary Magdalene in order to suppress her influence.

Fact : Mary Magdalene is a saint. In every Gospel, she is cited as the first person to find the empty tomb. She was the second-most revered saint of the Middle Ages, after Mary, Jesus’ mother. That’s an odd way to demonize.

Jaroslav Pelikan døde 13. mai

Økumenikk /

Den svært kjente teologen, kirkehistorikeren, Jaroslav Pelikan, døde 13. mai, 82 år gammel. Han var det meste av sitt liv lutheraner – hans far var luthersk prest, bestefaren var biskop – men i 1998 gikk han over til den ortodokse kirke.

First Things skriver om ham:
«Jaroslav Pelikan died on Saturday at age eighty-two. The funeral is Wednesday morning at St. Vladimir’s Orthodox Seminary in Crestwood, New York, beginning at nine o’clock. Jaroslav Pelikan was in the estimation of many the twentieth century’s most distinguished historian of Christianity. He taught at Yale from 1962 to 1996 and was the immediate past president of the American Academy of Arts and Sciences. A pastor and the son of a pastor of the Lutheran Church–Missouri Synod, Pelikan entered into communion with the Orthodox Church in 1998.

Diskusjon om rettferdiggjørelsesdokumentet

Økumenikk /

På en amerikansk blogg som jeg leser ofte, er det nå startet en diskusjon om det felles luthers-katolske dokumentet om rettferdiggjørelseslæren – det kan leses på norsk her.

På denne posten på bloggen Pontifications vises det til kritiske kommentarer til dokumentet; kan det som katolikkene her har undertegnet virkelig forenes med Tridentinerkonsilets dokumenter om rettferdiggjørelsen?

Jeg skrev selv en artikkel om denne «felleserklæringen» for noen år siden, og selv om det nok gjenstår uenigheter mellom lutheranere og katolikker om dette spørsmålet, så er det aller meste ryddet av vveien – og jeg ser ikke noen grunn til å dramatisere den gjenstående uenigheten.

17. mai i Roma

Generelt, Liturgi /

Jeg skriver nå dagen før DAGEN, dagen før 17. mai. I år skal vi feire i utlandet, og det gjør (i alle fall for meg) dagen litt viktigere.

Det er tradisjon i Roma at dagen bl.a. feires med messe ved Olavsalteret i kirken San Carlo al Corso. Les mer om denne kirken og dette alteret her, samt det biskop Gran skriver.

Også i år er det messe ved dette alteret, 17. mai kl 12.45, og vår nye biskop Bernt Eidsvig har tatt turen ned for å feire messen. Han har bedt meg om å holde prekenen, og siden jeg syns en slike type preken er ekstra vanskelig har jeg forberedt meg ekstra godt og skrevet fullt manuskript. Min preken kan leses her.

Gud er treenig

Katekisme /

Den katolske katekisme-bloggen fortsetter med sin gjennomgang av katekismen. I dag, 15. mai, er det paragraf 238 til som leses, bl.a.:

II. Åpenbaringen av Gud som Treenighet
238. I mange religioner påkalles Gud som «Far». Guddommen blir ofte holdt for å være «guders og menneskers far». I Israel blir Gud kalt Far fordi Han er jordens skaper.237 Med enda større rett kalles Han Far fordi Han har inngått en pakt og gitt sin lov til Israel, sin «førstefødte sønn» (Ex 4, 22). Han kalles også Far for Israels konge. Fremfor alt er Han «de fattiges Far», den foreldreløses og enkens Far, de som står under Hans kjærlige beskyttelse. ……
240. Jesus åpenbarte at Gud er «Far» i en til da uhørt forstand: Han er ikke bare Far fordi Han er skaper, Han er evig Far i forhold til sin Sønn, som bare er Sønn i forhold til sin Far: «Ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen; heller ikke kjenner noen Faderen unntagen Sønnen, og den Sønnen velger å åpenbare ham for» (Matt 11, 27).

Katekismen kan leses på norsk her.

En svært folkelig messe i en av Romas vakreste kirker

Katolsk /

Vi var i dag i søndagsmessen i Santa Maria in Trastevere, som vel må kunne kalles en av de mest interessante kirkene i Roma (og i verden), bygget rundt 1140, med sine nydelige mosaikker osv.

I høymessen i dag, kl 10.30, var det likevel ikke det opphøyede og høytidelige som stod i sentrum. Det var ganske full kirke og foran, der vi satt, var alle tydeligvis godt kjent og trivdes med å være der – faktisk var den stillheten man ønsker før en katolsk messe ikke til stede (dessverre). En gammel dame rett ved siden av oss hadde f.eks. som oppgave å ringe med en klokke under gloria og alleluia, samt under forvandlingen, noe hun gjorde med stor energi.

Mange (rundt 50) barn var også til stede og hadde oppgaver som ministranter, lesere av forbønnene osv. Et ganske stort kirkekor deltok ivrig med sang, sammen med organisten – og en gitarist på avslutningssangen. Presten som ledet messen (var hovedcelebrant), gjorde dette med stor energi, han forsøkte virkelig å få alle til å føle seg hjemme og prekenen var også svært engasjert.

Jeg satte pris på at folk virkelig var med i messen og at mange deltok og opplevde at de hadde del i det som skjedde. Samtidig var dette vel noe mer anmasende enn ønskelig og mindre høytidelig og stille enn vi er vant til katolske messer i Norge. De hadde noe å lære av de gode minsitrantene vi har i mange katolske kirker i Norge, og av den stillheten og konsentrasjonen vi i stor grad opplever i kirkerommet før, under og etter messen der.

Palestrina – byen og komponisten

Generelt /

I går var min kone og jeg på dagstur til Palestrina, hvor den berømte komponisten Giovanni Pierluigi da Palestrina ble født i 1525. Navnet på byen knyttes nok til komponisten, men i dag ser man ikke så veldige store spor etter ham; bare hans fødested, som er blitt til museum, samt en stor statue rett ved siden av domkirken (se bildet).

Akkurat som Assisi, Orvietro og Tivoli ligger Palestrina (tidligere kalt Præneste) på en høyde over en stor slette, og fikk sin rikdom gjennom å kontrollere handelsveien som gikk rett forbi. Byen kan føres tilbake til i alle fall 900 f.Kr., og er i dag kanskje best kjent for sitt kjempestore tempelanlegg, til ære for gudinnen Fortuna, og den store Nil-mosaikken som fins der. Selve det store tempelanlegget ble bygd ca år 150 f.Kr., men så var det glemt lenge, og dukket egentlig ikke opp igjen før bombeangrep mot slutten av 2. verdenskrig avdekket deler av det.

Palestrina ligger bare 40 km fra Roma, men guidebøkene sier at byen er forholdvis uoppdaget av turister; vi så heller ikke vi mange tursiter der, men derimot mange, svært vennlige lokale innbyggere.

Et møte i Vatikanets enhetskommisjon – liten optimisme

Økumenikk /

Torsdag hadde jeg et møte med Matthias Türk, som er ansvarlig for katolsk-lutherske samtalene i Vatikanets enhetskommisjon – offisielt engelsk navn er The Pontifical Council for Promoting Christian Unity.

Vi snakket bl.a. om den nesten avsluttede samtalerunden som katolikkene har hatt med de lutherske kirkene om kirkens apostolisitet, samtalene har fått det offisielle navnet «Lutheran-Catholic Commission on Unity». Dialogrunden har vart i 10 år, noe Matthias Türk syns var for lenge, men nå skal man om noen få uker legge siste hånd på det avsluttende dokumentet og dermed gjøre arbeidet helt ferdig.

Etter en pause på et års tid vil man så ta fatt på en nye samtalerunde, der man sannsynligvis vil ta opp temaer som har med Luther-jubileet i 2017 å gjøre. Muligens blir det noe som dreier seg om de sentrale ting i Luthers/den lutherske reformasjon.

Jeg spurte da om man (virkelig) ikke ville ta opp noe som ville være litt dristigere, og kunne føre kirkene litt raskere i retning av full kommunion. Nei, sa Matthias Türk, det regnet han ikke med. Selv om Den katolske kirke er absolutt forpliktet på videre økumenisk arbeid og samtaler, er det dessverre ikke noe som tyder på at man i nær fremtid ville kunne løse de gjenstående vanskelige problemene.

Tidligere i samtalen hadde han nevnt at ordinasjonen av kvinnelige prester i de lutherske kirkene hadde skapt vanskeligheter for dialogen fra slutten av 70-tallet av, og som i forholdet til Den Anglikanske kirke, var det også i de luthersk-katolske dialogene faretruende skyer mht. etiske problemstillinger.

25 år siden pave Johannes Paul II ble skutt

Katolsk /

I dag, 13. mai, er det akkurat 25 år siden pave Johannes Paul II ble skutt på Petersplassen. På Petersplassen har man lagt en rød stein akkurat på det stedet pavens blod fløt.

John Allen minnet meg på denne markeringen i sin ukentlig spalte The Word from Rome, som jeg alltid leser med stor interesse.

Han skriver også at John Paul II Institute denne uken har 25 års jubileum, og videre sier han. «The pope had intended to announce it on May 13, 1981, at the conclusion of his General Audience. Of course, John Paul never made the announcement, because he was shot by Mehmet Ali Agca that day. The coincidence of the «culture of death» striking the pope on the very day he intended to launch a new initiative in defense of life has never been lost on the institute and its supporters. Fr. Livio Melina, the current president of the John Paul II Institute, called May 13 «a day of the witness of blood.»

Alle som ønsker det, kan abonnere helt gratis på dette interessante nyhetsbrevet, ved å gå til denne siden.

OPPDATERING:
Lørdag tok man bort den røde steinen (som jeg hadde tatt bilde av et par uker før) og la ned en større og tydeligere minneplate over det som skjedde i 1981. (Se bildet til høyre.)

Er den katolske biskopen medlem i statskirken?

Katolsk /

Vi som har vært involvert i administrative saker i Den katolske kirke de siste årene, vet at det har handlet mye om medlemsskap. Staten har forandret det som skal til for at man skal få returnert kirkeskatten – som i Norge går til Statskirken for alle skattebetalere. Mange vet kanskje også at Den norske (lutherske) kirke har arbeidet med et felles medlemsregister i ca. 10 år, som de har fått for lite penger til for å gjøre skikkelig.

I går fikk Den katolske kirke et brev fra departementet som viser at nesten 10 000 mennesker står dobbeltregistrert i Den norske kirke og Den katolske kirke, bl.a. stå vår katolske biskop som registrert i den lutherske statskirken! Hele nyhetsmeldingen kan leses her.

Men nå ser det ut til at det endelig skal bli orden på det, siden alle som virkelig er medlemmer i Statskirken må bekrefte dette pr. brev innen 10. juni. Hvis de ikke gjør det, vil de bli stående som (bare) katolikker, og Den katolske kirke vil få returnert skattepengene den har krav på.

Paven snakker om den apostoliske tradisjon og suksesjon

Katekisme, Økumenikk /

De siste ukene har paven fortsatt sin katekese om kirken hver onsdag, under det som kalles generalaudiensen på Petersplassen. Slik åpnet han sin undervisning onsdag 3. mai:

Kjære brødre og søstre
I denne katekesen ønsker vi å forstå litt mer om hva Kirken er. Sist gang så vi på temaet apostolisk tradisjon, og vi har sett at det ikke er en samling av ting eller ord. Tradisjon er elven av nytt liv som veller frem fra utgangspunktet, fra Kristus til oss, og gjør oss til deltakere i Guds historie med menneskene. Tradisjon er et så viktig tema at jeg vil se på det på nytt i dag. Den har stor betydning for hele Kirkens liv.

Det andre Vatikankonsil sa i denne forbindelse at Tradisjonen først og fremst er apostolisk i sin opprinnelse. «Det som Gud har åpenbart til alle folkeslags frelse, det sørget Han i sin store godhet også for å la bestå, uavbrutt og fullstendig, og bli overlevert til alle slektledd. Derfor ga Herren Kristus, som fullender i seg Guds den Allerhøyestes hele åpenbaring (kfr. 2. Kor. 1, 20: 3, 16-4,6), sin befaling til apostlene om at de skulle forkynne for all verden, som kilden til all frelsebringende sannhet og moralsk rettledning, det Evangelium, tidligere lovet ved profetene, som han selv hadde oppfylt og kunngjort med sin egen munn, og han meddelte dem guddommelige gaver. (Vatikankonsilets dogmatiske konstitusjon «Dei Verbum,» § 7).

En av mine lærere på Angelium nevnte innholdet i disse audiensene i dag, og sa at de går rett inn i de økumeniske studiene – og de økumeniske dialogene – som vi beskjeftiger oss med dette semesteret.

For å lese pavens katekese for alle onsdagsaudiensene, kan man gå til Zenit’s hovedside (på engelsk) og velge General Audience.

Regn og “kulde” i Roma

Generelt /

De siste dagene har vi hatt en del regn og «kulde» her i Roma. Kulde er nok her et ganske relativt begrep; det har ikke vært noe særlig mer enn 15 grader om dagen, og om kvelden er det slik at man ikke kan sitte ute uten en tynn genser. Regn har det så vært deler av dagen; typisk en 5 til 6 timer, kanskje om morgenen, men tunge skyer og litt torden, før solen stikker strålende frem igjen.

Folk (skandinaver) som har her i mange år, sider at mai på en måte er en perfekt måned; temeperaturen er akkurat som den bør være, selv om det også er vanlig med en del regn. Juni er ofte også fin, men allerede da kan varmen bli for sterk, og fra midten av juli til ut august er det alltid ulidelig varmt.

De siste fem dagene har vi altså hatt dette typiske mai-regnet, men stort sett har været vært flott. Når jeg tenker på hvor kaldt det ofte kan være i Norge 17. mai, eller til og med midt på sommeren (i alle fall et stykke nordpå) så har vi selvsgat ingenting å klage over.

Er Den katolske kirke interessert i Bibelen?

Katekisme, Katolsk /

Ja, i veldig stor grad, faktisk. Hvis man går ofte til messe i Den katolske kirke, får man med seg en drøss av bibeltekster, for ikke å snakke om de mange kapitlene med bibeltekster prester og ordensfolk (og andre) får med seg gjennom de daglige tidebønnene.

Slik står det bl.a. i Den katolske kirkes katekisme:
§ 133. Kirken «oppfordrer inntrengende hver enkelt kristen (…) til å lære «den kunnskap om Jesus Kristus som overgår alt» (Fil 3,8) ved hyppig lesning av de guddommelige Skrifter. «For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus» (St. Hieronymus)»

Synet på Peters-embedet i luthersk-katolske dialoger

Økumenikk /

Jeg «forsvarte» min oppgave på Angelicum i dag, og legger den ut på nettet så alle interesserte kan lese den. Oppgaven dreier seg som overskriften sier om: Synet på Peters-embedet i luthersk-katolske dialoger. Med andre ord: Hvor langt har lutheranere og katolikker kommet i enighet om selve paveembedet?

Man er vel ikke kommet så veldig langt skulle man tro – siden paven ekskommuniserte Luther, og lutheranerne (i alle fall) på reformasjonstiden kalte paven noe så uhyrlig som anti-Krist – men dette er faktisk bare delvis riktig. Hele oppgaven min kan leser HER, og konklusjonen min er disse fem korte punktene:

* The issue of the Petrine office has been considered a very difficult problem in the Catholic-Lutheran dialogues.

* Lutherans have not quite ruled out the possibility of the Petrine office – even though they at one point called the pope the anti-Christ. Some Lutherans see the need of a unifying office in the church, though they are not really sure this office should be set up.

* There still seems to be two very important questions/problems between Catholics and Lutherans when they talk about this issue: a) Is the Petrine office necessary for the church and b) how should it be exercised?

* I have noticed a certain imbalance in this dialogue; the Lutherans seem to need to change a lot to accept the papacy, while for Catholics it is more a matter of presenting the papacy in a more open way.

* There is a certain openness among some Lutherans to accept the Petrine office, yet after the last 30-40 years of dialogue, this potential solution has remained just that; potential. And it is really very hard to say if or when Catholics and Lutherans will come closer to an agreement on the Petrine office.

Mai er Marias måned

Katekisme, Katolsk /

Mai måned er på en spesiell måte Marias måned i den katolsk kirke – delvis pga. bokstaven M. Den 31. mai feirer vi møtet mellom Maria og hennes slektning Elisabet, men også hennes store fest 25. mars klinger tydelig med når Den katolske kirkes katekisme skriver om hennes tro og lydighet:

Maria – «salig er hun som trodde»
§ 148. Maria er den som på fullkomment vis etterlever troens lydighet. I tro tok Maria imot det budskap og det løfte engelen Gabriel bragte, for hun trodde at «ingenting er umulig for Gud» (Luk 1, 37). Hun samtykket og sa: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt» (Luk 1, 38). Elisabet hilste henne med ordene: «Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse» (Luk 1, 45). Det er for hennes tros skyld at alle slekter skal prise henne salig.

Dagens katekisme-lesning

Katekisme /

199. «Jeg tror på Gud»: det første trosbekjennelsen sier, er også det mest grunnleggende. Hele symbolet taler om Gud, og når det også taler om mennesket og om verden, gjør det så i forbindelse med Gud. Alle artiklene i Credo avhenger av den første, på samme måte som alle budene avledes av det første bud. De andre artiklene lærer oss Gud bedre å kjenne, etter hvert som Han gradvis åpenbarte seg for menneskene. «De troende bekjenner først at de tror på Gud».

Ifølge den leseplanen som Den katolske katekisme-bloggen (som senere er nedlagt) bruker er lesningen for tirsdag 9. mai § 199-202 i Den katolske kirkes katekisme. På norsk finnes teksten her – og den fortsetter:

I. «Jeg tror på én Gud»
200. (2085) Med disse ordene begynner symbolet fra Nikea og Konstantinopel. Å bekjenne at Gud er én, grunnet som det er i Guds Åpenbaring i den gamle pakt, er det samme som å bekjenne at Han eksisterer, og er like grunnleggende. Gud er Den Eneste, det er bare én eneste Gud: «Den kristne tro bekjenner at det er bare eksisterer én Gud, én såvel av natur som av vesen og væren».

201. Gud åpenbarte seg for Israel, sin utvalgte, som den Ene: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (Deut 6, 4-5). Ved profetene kaller Gud Israel og alle folkeslag til å vende seg til Ham, den Ene: «Vend deg til meg og bli frelst, hele du vide jord! For jeg er Gud, og ingen annen. (…) Hvert kne skal bøye seg for meg, hver tunge skal sverge meg troskap. Om meg skal de si: «Bare hos Herren er frelse og kraft.»» (Jes 45, 22-24).

202. Jesus bekrefter selv at Gud «Herren er én», og at vi skal elske Ham «av hele (vårt) hjerte, av hele (vår) sjel, av all (vår) hug og all (vår) kraft».204 Samtidig antyder Han at Han selv er «Herre». Å bekjenne at «Jesus er Herre» er spesifikt kristent. Det strider ikke mot troen på én Gud. Å tro på Den Hellige Ånd, «Herre og livgiver», er ikke å stykke opp den ene Gud:

Vi tror fullt og fast og bekjenner ganske enkelt en eneste er sann Gud, evig, umåtelig og uforanderlig, ufattelig, allmektig og uutsigelig, Fader og Sønn og Hellig Ånd, – tre Personer, men én væren, vesen eller helt usammensatt natur».

Troen på den treenige Gud

Katekisme /

(§27) Lengsel etter Gud er skrevet inn i menneskets hjerte, for mennesket er skapt av Gud og for Gud. Gud trekker uopphørlig mennesket til seg, og det er i Gud alene mennesket finner den sannhet og den lykke det søker: Grunnlaget for menneskeverdet er å finne i dets kall til fellesskap med Gud. Allerede fra første ferd innbys mennesket til å samtale med Gud: dets eksistens skyldes jo Guds kjærlighet som skaper og opprettholder det.

Jeg nevnte nettopp den nye katekisme-bloggen som er startet (på engelsk). Heller ikke på norsk er det vanskelig å finne Den katolsk kirkes katekisme, den har ligget på internett i 10 år på denne adressen http://www.katolsk.no/kkk/ – i tillegg til at man selvsagt kan kjøpe den i bokform.

En katolsk katekisme-blogg

Katekisme /

I påsken i år ble det startet opp en blogg av (engelsktalende) katolikker som bor flere ulike steder i verden, en blogg som har som formål å samtale og informere om Den katolske kirkes katekisme. Bloggen kalles CATHOLIC CATECHISM DIALOGUE BLOG og jeg syns det er vel verdt å følge med på hva som skjer der.

OPPDATERING: Dette nettstedet er nedlagt.

Den gode hyrdes søndag

Liturgi /

I dag ligger vekten (igjen) på Jesu selvoppofrende kjærlighet. Slik elsker han oss, og slik gir han også oss et eksempel som vi skal prøve å etterleve i vårt møte med andre mennesker (ikke lett).

Siden jeg er i Roma og studerer, hold jeg ingen preken i dag, men koncelebrerte i en skandinavisk messe i Birgitta-søstrenes kirke. Men den tiden kommer snart igjen, og da er utfordringen å si noe nytt om en slik slik kjent tekst, og noe som virkelig kan hjelpe menensker i deres daglige liv.

Fra Johannes 10, 11 – 18
Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. … Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Jeg gir mitt liv for sauene. … Faderen elsker meg fordi jeg gir mitt liv for siden å ta det tilbake. Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen. Dette er det oppdrag jeg har fått av min Far.

Skroll til toppen