Kort tekst om skriftemålet

Jeg har skrevet om flere sakramenter i menighetsbladet for St Hallvard menighet. Her er en tekst jeg nylig skrev om skriftemålet – der en hel del av innholdet er hentet fra Katekismens kompendium nr. 295-312.

I min serie om sakramentene i Hallvardsvaka har jeg nå kommet til skriftemålets sakrament, som også kalles botens sakrament, forsoningens sakrament, tilgivelsens sakrament, og omvendelsens sakrament.

Jesus innstiftet dette sakramentet da Han påskedagen viste seg for sine apostler og sa til dem: «Motta den Hellige Ånd, om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt, om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh. 20). Og vi trenger dette sakramentet fordi det nye livet i nåden som vi har mottatt gjennom dåpen, ikke har fjernet menneskenaturens svakhet, og heller ikke tilbøyeligheten til å synde. Derfor trenger vi dette omvendelsens sakrament når vi gjennom synd har fjernet oss fra Herren.

Kristi kall til omvendelse lyder stadig i de døptes liv. Omvendelsen innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, en fast beslutning om ikke å synde mer i fremtiden, og tillit til Guds hjelp. Og vår omvendelse blir styrket av håpet om guddommelig barmhjertighet.

Når vi skrifter, er to elementer mest vesentlige: Det er først vår egen handling, en omvendelse under den Hellige Ånds tilskyndelse, og dernest absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene.

Den skriftende må før skriftemålet først og fremst fokusere på en grundig samvittighets-ransakelse, anger (som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud og ufullkommen når den skyldes andre motiver) som må inneholde ønsket om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller bot som skriftefaren ilegger den skriftende – boten skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.

Mange stiller seg spørsmål om hvilke synder man må skrifte, og hvor ofte man må skrifte. Til dette svarer Katekismens kompendium (n. 304-305): «En må skrifte alle alvorlige synder en ennå ikke har skriftet, som en husker etter en omhyggelig samvittighetsransakelse. Å skrifte alvorlige synder er den eneste ordinære måte å oppnå tilgivelse på. Enhver troende som har nådd skjels år og alder, er forpliktet til skrifte sine alvorlige synder minst én gang i året, og alltid før en mottar den hellige kommunion.»

Men det er viktig å vite at Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle (mindre) synder, selv om dette ikke er strengt nødvendig. Skriftemålet hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv.
Virkningene av botens sakrament er forsoning med Gud og altså syndenes forlatelse; forsoning med Kirken, gjenopprettelse av nådens stand såfremt den var gått tapt, ettergivelse av den evige straff som var fortjent ved dødssyndene, og i det minste en delvis ettergivelse av timelig straff som følger av synden, fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst, styrking av åndelig kraft til å kjempe den kristne strid.

Personlig vil jeg gjerne oppfordre alle til å se mest på skriftemålet som en mulighet til å vokse menneskelig og åndelig, ved at man får en klarere forståelse av sine feil og svakheter (og slik mer bevisst kan arbeide mot disse), og ved at man gjennom sakramentets tilgivelse og nåde kan få hjelp til å bli et bedre menneske. Et mer lovisk fokus på hva man må skrifte og hvor ofte, er gjerne mindre fruktbart.

Fokus på sakramental tilgivelse i Nådens år

Pave Frans har annonsert et Nådens år som skal begynne 8. desember i år. I et brev som ble offentliggjort i dag, skriver paven bl.a. at alle prester i løpet av dette året kan tilgi de som har vært involvert i provosert abort, og at også absolusjonen til SSPX-prester vil være gyldig. Slik skriver Catholic Herald:

… the Pope wrote: “I have decided, notwithstanding anything to the contrary, to concede to all priests for the Jubilee Year the discretion to absolve of the sin of abortion those who have procured it and who, with contrite heart, seek forgiveness for it.

“May priests fulfil this great task by expressing words of genuine welcome combined with a reflection that explains the gravity of the sin committed, besides indicating a path of authentic conversion by which to obtain the true and generous forgiveness of the Father who renews all with his presence.”

Pope Francis also wrote that lay people who attend Confession with SSPX priests will receive valid absolution during the year of mercy.

The Catechism of the Catholic Church states that abortion incurs excommunication and as a result absolution can only be granted by a Pope, bishop or priest authorised by them. …

… Regarding the Fraternity of St Pius X, Pope Francis said: “This Jubilee Year of Mercy excludes no one.” He continued: “From various quarters, several Brother Bishops have told me of their good faith and sacramental practice, combined however with an uneasy situation from the pastoral standpoint. I trust that in the near future solutions may be found to recover full communion with the priests and superiors of the Fraternity.

“In the meantime, motivated by the need to respond to the good of these faithful, through my own disposition, I establish that those who during the Holy Year of Mercy approach these priests of the Fraternity of St Pius X to celebrate the Sacrament of Reconciliation shall validly and licitly receive the absolution of their sins.”

Erkebiskop Pechams bok Ignorantia sacerdotum

peopleoftheparish Jeg har nettopp hørt ferdig lydboka «The People of the Parish Community Life in a Late Medieval English Diocese» av Katherine L. French, der hun beskriver menighetslivet i bispedømmet Bath and Wells i England de tre siste hundreårene før reformasjonen. Der nevner hun bl.a. boka Ignorantia sacerdotum, som beskriver hva prestene må undervise menighten i minst fire ganger hvert år, på en høytidsdag. Her leser vi mer om dette:

John Pecham’s Ignorantia sacerdotum of 1281 is quite an amazing document and offers numerous insights into medieval spirituality, the knowledge and engagement of the congregation in matters of Christian doctrine, the desire for church reform and clerical education at the highest levels in the English Church, and a rather precise definition of medieval Christian belief as delineated by the highest church official in England. Certainly a top-down picture, but inasmuch as it is a reactive, prescriptive one, it retains considerable value.

And there are linguistic issues as well. The core of Archbishop Pecham’s order is that once every quarter the parish priest “should personally explain or have someone else explain to the people in their mother tongue [my italics], without any fancifully woven subtleties, the fourteen articles of faith, the Ten Commandments of the Decalogue, the two precepts of the Gospel (namely the twin laws of charity), the seven works of mercy, the seven capital sins and their fruits, the seven principal virtues, and the seven grace-giving sacraments.” Pecham then goes on to give a summary of each of these sections.

The articles of faith reaffirm the Nicene Creed–very straightforward. Pecham’s application of the Ten Commandments, on the other hand, is extremely interesting, as the “laws of the first tablet” are all interpreted in a way to ensure the exclusive practice of the Christian religion–the old struggle against superstition and heresy. So, the first commandment “forbids all sorcery, incantations, and superstitious use of written letters or other types of images.” The second “forbids all heresy and secondarily forbids all blasphemy.” The third, the Sabbath (remembering the ecclesiastic reordering of the commandments in regards to images), “orders the promotion of the Christian religion.” The first “law of the second tablet is similarly interpreted.” Honoring one’s parents also contains “an implicit and secondary meaning” that “anyone should be honored by virtue of his status.” The rest of the commandments are more-or-less interpreted as would occur to the average person today. ….

LIKHET FOR LOVEN?

Jeg skrev dette leserinnlegg til Vårt Land i forgårs, og etter å først ha hørt at de ville trykke det i papiravisa, fikk jeg en time etterpå melding om at de ikke hadde plass til det. Jeg har så lagt det ut på verdidebatt.no.

Den katolske kirke har blitt behandlet svært strengt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus de siste månedene, forsøkt fratatt statsstøtte for titusener av katolikker som har bekreftet at de er katolikker, og til og med politianmeldt.

Fylkesmannen har krevd 40 millioner tilbakebetalt fordi de og Kulturdepartementet har fortolket reglene slik at medlemmer i et kirkesamfunn i et annet land aktivt må melde seg inn i samme kirkesamfunn i Norge (når de flytter hit) for å kunne utløse statsstøtte – et prinsipp flere jurister mener er feil.

Og stor var forbløffelsen da Vårt Land nylig kunne offentliggjøre at den svenske, finske og islandske folkekirken, som også har meldt inn medlemmer i Norge (bare) fordi de er medlemmer i hjemlandet, ikke blir behandlet på samme måte som katolikkene. Disse nordiske lutherske kirkene har så langt ikke (ifølge media) fått bekreftet noen av sine medlemmer, og de har heller ikke nå blitt bedt om å gjøre det, langt mindre blitt bedt om å tilbakebetale statsstøtte. Også for 2015 har de fått støtte for alle sine ubekreftede medlemmer, mens Oslo katolske bispedømme har for i år blitt fratatt støtte for ca 30.000 medlemmer bare fordi disse bekreftet sitt medlemskap rett etter nyttår.

Fylkesmannen sier at de ikke har hatt kapasitet til å gjøre noe med dette så langt, men at de skal ta det opp til høsten – en svært tynn forklaring, syns jeg. Og for meg virker det utenkelig at de skal komme til å behandle de nordiske folkekirkene slik de har behandlet oss katolikker, dvs kreve tilbake titalls millioner kroner i statsstøtte gitt til disse kirkesamfunnene de siste årene.

Jeg mener selv at disse nordiske folkekirkene ikke har gjort noe galt, men – selv om vi katolikker har registrert noen mennesker feilaktig de siste årene, og bør betale penger tilbake for disse – at også vi bør også få godkjent støtten for alle katolikker som virkelig har bodd i Norge de siste årene. Og behandles vi som disse andre kirkesamfunnene, vil det aller mest av Fylkesmannens krav om tilbakebetaling falle bort

Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo

Er Kulturdepartementet rett instans til å avgjøre kirkespørsmål?

I dag tidlig (før jeg stod opp) redigerte jeg i hodet et lite innlegg jeg ville skrive med slik overskrift, for Kulturdepartementet har (syns jeg) flere ganger det siste året vist at de håndterer kirkespørsmål på en lite heldig måte. Men Vårt Lands sjefsredaktør, Helge Simonnes, kom meg i forkjøpet, og skriver i dag at Kulturminister Thorhild Widvey bør overlate anken fra Oslo katolske bispedømme til en annen instans. Og han skriver også bl.a.:

Oslo katolske bispedømme har anket avgjørelsen til fylkesmannen i Oslo om at det skal betales tilbake 40 millioner kroner. I anken krever bispedømmet en annen ankeinstans enn Kulturdepartementet fordi departementet har «gitt uttrykk for sin oppfatning om denne saken på sentrale punkter».

Når usikkerheten er skapt om at Kulturdepartementet kan gi Oslo katolske bispedømme en rettferdig behandling, bør regjeringen sørge for å oppnevne en annen ankeinstans. Det er spesielt 
viktig når saken er kommet så langt at politiet har tatt ut siktelse både mot bispedømmet og deres ledere.

Thorhild Widveys departement har også 
problemer med andre trossamfunn, som mener at de ikke får så mye penger som de har krav på i 
offentlig støtte. Prinsippet er at de øvrige trossamfunnene skal motta like mye for hvert medlem som Den norske kirke får fra stat og kommune.

Man skulle tro at det var enkelt å regne ut hvor mye de øvrige 
trossamfunnene da skulle få, men Kultur­departementet har valgt en praksis som sår tvil om likebehandlingen er reell. Prestene i Den norske kirke har fått lønnsøkning som følge av at bopliktene er opphevet. Kulturdepartementet mener at disse 
ekstrakostnadene ikke skal regnes inn i potten når fordelingen skal gjennomføres.

Det er lett å forstå at Norges Kristne Råd, som er en paraplyorganisasjon for andre kristne trossamfunn, reagerer på lovforslaget. De får følge av Human-Etisk Forbund.

Storsamfunnets behandling av religiøse minoriteter er en følsom sak flere steder enn i Norge. Norske politikere bør ha en ambisjon om å utarbeide prinsipper som tåler kritisk søkelys. Tanken om å holde prestenes lønnsøkning utenfor regnestykket, bidrar til å skape usikkerhet om regjeringens vilje til likebehandling. … …

Om den hellige Augustin og hans grav i Pavia

Den hellige Augstin døde, slik mange nok husker, 28, august 430, i Hipp i Nord-Afrika, og så skjedde det en hel del ting med hans legeme. Fr. Z. skriver bl.a. slik dette:

Sometime before the early 8th century, Augustine’s remains were translated from N. Africa to Sardinia for fear of desecration. It is possible that St. Fulgentius of Ruspe took Augustine’s body to Sardinia. Fulgentius had run afoul of the Arian Vandal overlords in N. Africa and was driven out. …

During the 8th century Augustine’s remains were in danger again, but this time by another gang of vandals called Arabs, who were swarming all over the Mediterranean as pirates and brigands. Sometime between 710 and 730 King Liutprand of the Lombards translated Augustine a second time. On some 11 October, Luitprand had him interred in Pavia in the church of San Pietro in Ciel d’Oro. …

15aug_Arca_di_SantAgostino With the passage of time people simply forgot where the saints bones actually physically were in the church. Eventually, the church itself came to be controlled by two different Augustinian groups, the Canons Regular and the Hermits. Let’s just say their relations were strained and leave it at that. Then somethingBenedict XIII happened that set off the war between them.

In 1695 a group of workman were excavating under the altar in the crypt of the church. They found a marble box containing human bones. The box apparently had some charcoal markings spelling the part of the word “Augustine”, though those markings disappeared. Great chaos ensued.

The memory of just where the relics of Augustine were placed in the church had been lost through the passing of the years. Finding them again set off a rather unedifying battle for their control between the Augustinian Hermits and the Canons Regular. Ultimately, Rome had to step in to resolve things. That’s what Pope’s do. …

In any event, Benedict XIII sent a letter to the Bishop of Pavia telling him to get their act together and figure out the questions of authenticity and control. Additional studies were made under someone appointed by Benedict and by 19 September of 1729 things were wrapped up.

Processions were held, solemn proclamations made about the authenticity of the relics, a great Te Deum was sung and there was a fireworks display, and anyone who decided to disagree and start the bickering again would be excommunicated. The good ol’ days.

The next year under Pope Clement XII the Cardinal Secretary of State (and a patron of the Canons Regular) commissioned the carving of the large main altar with its reliefs, completed in 1738, and which you can see today in the church where Augustine’s tomb is even now.

Pave bendikt besøkte Augustins grav i Pavia i 2005 – og jeg skrev om besøket her.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 30. august

Søndag 30. august feires 14. søndag etter pinse etter den tradisjonelle kalenderen, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Søndagens inngangsvers er: «Protéctor noster, áspice Deus, et réspice in fáciem Christi tui: quia mélior est dies una in átriis tuis super míllia. Quam dilécta tabernácula tua, Dómine virtútem! concupíiscit et déficit ánima mea in átria Dómini. – Gud, vårt vern, se til oss, og akt på din Salvedes åsyn, for bedre er én dag i dine forgårder enn tusener andre. Hvor elskelige dine boliger er, hærskarenes Herre. Min sjel stunder og tæres av lengsel etter Herrens hus.»

Og evangeliet fra Matteus 6 inneholder bl.a. følgende: «Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller han vil holde den ene i ære og misakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og mammon. …. Søk derfor først Guds rike og hans rettferd, og så skal dere få alt dette attpå.»

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Neste TLM blir søndag 27. september. Se oversikten her.

Det viktigste i liturgien er å tilbe Gud

15aug_ArsCelebrandi

On 19 August 2015, at the “Ars Celebrandi” workshop of traditional liturgy in Poland, bishop Athanasius Schneider from Kazakhstan celebrated Pontifical Mass and Vespers, and gave a lecture on the proper renewal of the liturgy and due adoration of the Blessed Sacrament. …

In his lecture, entitled “The Renewal of the Liturgy and the Perennial Sense of the Church”, which abounded in quotations from the New Testament, the writings of the Church Fathers and the Second Vatican Council’s Constitution on the Liturgy Sacrosanctum Concilium, His Excellency pointed out that the essential feature of the sacred liturgy is the adoration of God.

The Eucharistic liturgy is the most sublime realization of the first commandment of which Jesus reminded us: “You shall adore the Lord your God and worship Him alone” (Mat 4:10). Bishop Athanasius referred to the liturgical norms of the Church and the importance which should be attached to them in accordance with the whole Scripture and Catholic doctrine.

To establish an opposition between exterior norms and the attention of the heart would be against the Divine truth. Such a contrast was often established by heretical movements neglecting or refusing exterior norms, e.g. Christian Gnostics; Cathars and Albigensians; Calvinists; and some Catholic Pentecostals and Catholic Progressivists of various degrees in our days, he emphasized. …

Les mer om dette her.

Jungmanns «Mass of the Roman Rite» – del 2

Jeg skal det kommende halvåret studere meseen fra ca 1200 til ca 1600, og begynte derfor å lese Jungmanns grundige bok fra der han begynner å beskrive denne perioden, som han kaller den gotiske perioden. Han definerer denne med at en viss individualisme hadde begynt å tre fram, men også et behov for systematisering. Han skriver i andre avsnitt at den daglige fellesmessen i kloster og domkirker var den viktigste, men at det også ble feiret (som også før denne tid) en del private messer. Man hadde inntil ca 1200 brukt flere bøker i messen, men da begynte en Missale Plenum å erstatte de tidligere bøkene:

jungmann_mass

Someone has said, and rightly, that Gothic is in a special degree not only an art style (Kunststil) but a period style (Zeitstil). Because up till now the younger peoples of the North had studied zealously in the school of the older order of things, propriety and proportion, as they appeared in Romanesque, could become the expression of their life. But their growing powers were beginning to spring the old grooves on all sides, seeking newer designs. The individual and subjective, seeing and feeling on one’s own personal activity and personal capability—these came to the fore, and led to a stressing of the concrete and realistic, and consequently to a multiplicity of forms which could be kept together and coherent only by a renewed desire for organization. This new spirit did not call a halt even with regard to divine service; the arrangement of the Mass felt its influence in a most profound manner. Already there was talk of that multiplicity of forms which had developed after the year 1000, but an effort was also made to codify the new forms; we can see in this a parallel to an attempt at mastering the heaped-up resources of knowledge by means of the summas which have been ranged side by side with the daring architecture of the Gothic cathedrals.

At least in the eleventh-century community, forces still held the balance of power in ecclesiastical life and the life of divine worship. Beside the cathedral chapter there was in every larger place, and often also in the country, a collegiate chapter in which clerics under the leadership of a provost or dean led a life in common, and above all conducted a community service of worship. In contrast to them the clerics who were individually in the service of the nobility remained absolutely in shadow, especially since most of them lacked any higher education. For these capitular churches, and for Roman church architecture in general, a characteristic was the roomy choir with its stalls, no longer set in a half-circle around the altar but arranged in several parallel rows between altar and people. The daily conventual Mass, which was celebrated, as in the monasteries, in the presence of the assembled clerical community, formed the crown of choir prayer and the very climax of divine service. In the Mass regulations and in the rubrics of the liturgical books this community service is almost the only one considered; there the celebrant appears nearly always accompanied by deacon and subdeacon, even though private celebration is not unknown. Above all, however, the entire setting of the liturgical texts is still always predicated on the cooperation of a plurality of officials and ministers. The priest needs only the sacramentary. Lectionary and antiphonary continue to be separate books for the use of those who are to read or sing. This situation continues to prevail till about the start of the twelfth century.

But then a new arrangement of the liturgical books breaks into the picture; on the strength of this the priest can take over the roles of lector and chanter and thus discharge the duties of his office independently of them. The ties of the individual are thus loosed in the liturgy, just as in this same period the organization of the canonries had slackened or even dissolved with the trend towards personal prebends and separate residences. In the thirteenth century the Missale Plenum displaces the sacramentary.’ Presages of this new arrangement were the many silent prayers which, as we have seen, had begun to appear in the sacramentaries, at first (since the ninth century) only here and there, but since the eleventh almost universally. These prayers the priest did not have to perform with the community, but softly by himself.

There are isolated instances, especially within the confines of monasticism, where even at an earlier period the priest’s Mass book was fitted out with the lessons, so that the service of a lector could be dispensed with.’ Such books were very likely intended for the convenience of wandering monks, as may also be judged, in the case of the Missal of Bobbio, from the smallness of the book. In the church of Milan too, the oldest sacramentaries almost all incorporate the readings.’ Since the ninth century there appeared at various places sacramentaries in which, appendix fashion, a number of Masses with readings are inserted, sometimes also with the chant-texts. As a rule, in fact, the Masses of the commune and the Missce diversce, along with the Votive Masses, including the Masses for the Dead, were thus distinguished. Votive Masses and Masses for the Dead were employed essentially in the interests of individual families and persons, and especially if they followed each other in rapid succession, were held in the simplest form, often without the lector whose presence was, as a rule, still presumed.

………….

Jungmann: Mass of the Roman Rite

Jeg begynner å nærme meg min studiepermisjon (reiser til Roma 12/10) og har de siste ukene kjøpt inn en del litteratur jeg da skal lese. Jeg har også så smått begynte å lese den største og mest omfattende boka (900 sider over to bind); Mass of the Roman Rite, av Joseph A. Jugmann, S.J. Der begynner hans forord slik (i den engelske utgaven jeg har kjøpt):

Author’s Foreword

This I am sure noe one will doubt; if a study of our transmitted culture is worth the trouble not only of securing a surface knowledge, but of delving with all available care and love to gain an insight into its essence and its course of development, and to grasp the meaning of every last detail, certainly it is no less true—even aside from higher considerations—with regard to the liturgy of Holy Mass, which is daily celebrated on a hundred thousand altars, and to which, Sunday after Sunday, the whole Catholic population streams.

Of course there is no dearth of penetrating studies. Year after year they make their appearance for the widest possible circles of readers. Nor is there a want of scientific research. In the last few decades investigations of every sort have happily been on the increase. But a work of greater magnitude, which would assemble and evaluate the results of so many separate inquiries—that was hardly to be looked for

That the present writer undertook such a task is to be laid, in a sense, to the evil times through which we have passed. When the theological faculty at Innsbruck was abolished a few months after the invasion of the Nazi forces into Austria, the business of teaching could at first be carried on, at least in essentials and with scarcely a diminution of students, outside the confines of the University. But then came the second blow. On October 12, 1939 the Collegium Maximum was closed and given up, along with the Canisianum which had already been seized. But only a few days later, even before my departure from Innsbruck, I made up my mind to dedicate the time thus left free to me to an exposition of the Mass-liturgy. For that seemed to me to be the theme most useful to handle in a time of stress like this. Besides it was this subject that my previous studies and writings, and the great amount of notes and my moderately large collection of books would have best fitted me for. The dissolution of the college had of course involved not only the loss of the extensive college library, but likewise all access to the stacks of the liturgical seminar which had been built up through the years with much trouble and pain.

But I began the work anyway. To be sure, the notion that I could get along with just a few books soon proved to be a big mistake, for I wanted to build a solid structure that did not rest on conjecture and on the unexamined acceptance of the data of earlier authors. But in my new residence in Vienna I found that the friendliness of the authorities concerned opened up many libraries for my convenience …..

Varnhem klosterkyrka

varnhem_krk

Jeg har nettopp hørt meg gjennom de fire bindene av Jan Guillous Arn-bøker; Vägen till Jerusalem, Tempelriddaren, Riket vid vägens slut og Arvet efter Arn, og lært en hel del om Sverige på 11- og 1200-tallet. Klosterkirken Varnhem er viktig i Guillous fortelling, og på svensk wikipedia leser vi bl.a.:

Varnhems klosterkyrka är en kyrkobyggnad i Varnhem i Skara stift. Den är församlingskyrka i Varnhems församling. Kyrkan ligger vid Billingen i Västergötland, 14 km öster om Skara och 13 km väster om Skövde.

Fram till 1937 hette Varnhems församling Skarke. Klosterkyrkan fungerar som församlingskyrka och under sommaren ingår den i Klosterstaden Varnhem som är en turistanläggning som har skapats för att ta emot den anströmning av besökare som intresset kring Jan Guillous historiska romansvit om tempelriddaren Arn har skapat.

Varnhem är en romansk-gotisk kyrkomiljö. Kyrkan är byggd i kalksten och består av ett treskeppigt långhus med högkoret i öster och ett tvärskepp strax innan koret. Kyrkan har ett bastant lökformat centraltorn och ett par mindre torn i väster. Yttermurarna är stadgade med kraftiga strävpelare som ger ett mäktigt intryck. Runt högkorets absid finns en koromgång med mindre utbyggnader (kapellkrans). Mellan långhuset och den norra korsarmen finns en sakristia och på motsvarande plats i söder familjen de la Gardies utbyggda gravkor.

Interiören rymmer flera detaljer som knyter an till kyrkans långa byggnadshistoria. Strax framför det bevarade lekmannaaltaret ligger riksföreståndaren Birger jarls gravtumba med skulpterad häll. …

På platsen för Varnhems kyrka i Västergötland finns också de äldsta spåren av kristendom i Sverige, de senaste utgrävningarna har gett bevis för att kristnandet av Västergötland skedde 100 år tidigare än man tidigare trott. Man har funnit gravar från vikingatiden som vittnar om ett kristet gravskick. Den helhetsbild som undersökningar med C14-dateringar ger gör det troligt att den kristna begravningsplatsen togs i bruk under sent 800-tal. På platsen byggdes först en träkyrka och därefter en stenkyrka som tros ha uppförts senast på 1040-talet vilket gör den till den äldsta stenkyrkan på svensk mark, utanför Skåne.

Kung Sverker den äldre donerade flera gårdar och lät instifta ett cistercienserkloster tillsammans med biskop Eskil i Sverige, även rika privatpersoner gjorde stora donationer som fru Sigrid av den Erikska ätten, som donerade sin stora gård Varnhem till cistercienserorden. …..

Gjenfunnet bok!

bugnini_reform
Etter fem år og elleve måneder er mitt eksemplar av Annibale Bugninis bok «The Reform of the Liturgy 1948-75» kommet til rette igjen. Jeg leste den ferdig rett etter at jeg kom til Oslo i 2009 (det er nå akkurat seks år siden), og så ble den bare plutselig borte. Bugnini skriver sel vi detaljer hvordan liturgiarbeidet foregikk, mest etter konsilet (og detaljert, sakrament for sakrament) og den er svært lærerik (selv om man ikke alltid er enig i vurderingene han presenterer.

Slik skriver han f.eks. om arbeidet med messeforandringene:

bugnini_messen

Jeg tenkte flere ganger på å kjøpe et nytt eksemplar av boka, men nå er det heldigvis ikke lenger nødvendig. Man kan kjøpe den fra Amazon.co.uk – SE HER – men den er dyr, jeg husker at jeg fikk den svært rimelig.

En kort tekst om den hellige kommunion

Jeg har skrevet om de fleste sakramentene i menighetsbladet for St Hallvard menighet i Oslo. Her er noe jeg skrev om messen/eukaristien/kommunionen i juni måned – der en hel del av innholdet er hentet fra Katekismens kompendium nr. 276-292.

I min serie om sakramentene i Hallvardsvaka har jeg så langt skrevet om dåpen, konfirmasjonen, ekteskapet og sykesalvingen. Jeg burde kanskje ha skrevet om kommunionen tidligere siden den er så viktig, men bl.a. fordi det er et så stort tema (for den er jo en integrert del av hele messen) har jeg ventet litt.

Hvor omfattende dette sakramentet er, ser vi når vi i katekismens kompendium leser hva det kan kalles: «Den uuttømmelige rikdom som finnes i dette sakramentet, uttrykkes ved forskjellige navn som fremkaller dets forskjellige aspekter. De vanligste navnene er: Eukaristi; den Hellige Messe; Herrens måltid; Brødsbrytelse; Eukaristisk Feiring; minnet om Herrens lidelse, død og oppstandelse; Hellig Offer; Hellig og Guddommelig Liturgi; Hellige Mysterier; Alterets Allerhelligste Sakrament; Hellig Kommunion.»

Katekismen går så med en gang videre og skriver om selve messen/eukaristien, og sier at den eukaristiske feiring utfolder seg i to store deler: Ordets Liturgi, hvor Guds ord forkynnes og lyttes til, og Den eukaristiske Liturgi som omfatter frembæringen av brød og vin, den eukaristiske bønn som inneholder forvandlingsordene og kommunionen.
Eukaristien er et minne om Kristi offer i den mening at den gjør nærværende og virkelig det offeret som Kristus frembar for Faderen på korset, én gang for alle for menneskeheten. Korsofferet og eukaristiens offer er ett og samme offer. Offergaven og den ofrende er de samme. Bare måten offeret skjer på, er forskjellig: blodig på korset, ublodig i eukaristien.

Man spør så videre hvordan hele Kirken tar del i det eukaristiske offer. Og svaret er at de troendes liv, deres lovsang og lidelser, deres bønn og deres arbeid o.a., forenes med Kristi gjerning. Som offer bæres også eukaristien frem som soning for levendes og dødes synder, og for å erverve åndelige og timelige goder fra Gud.

Alle katolikker vet at Jesus Kristus er til stede i eukaristien på en sann og virkelig måte med sitt vesen, sitt legeme og sitt blod, sin sjel og sin guddom. I eukaristien er altså hele Kristus, Gud og menneske, nærværende på sakramentalt vis, det vil si under brødet og vinens eukaristiske skikkelser.

Kirken lærer oss også at deltagelse i messens offer og mottagelsen av den hellige kommunion ikke er ganske samme sak, slik en del synes å tro i vår tid. Reglene er slik at Kirken forplikter de troende til å ta del i den hellige messe hver søndag og på bestemte festdager. Den anbefaler også messebesøk på de øvrige dager.

Om kommunionen sies det at Kirken anbefaler at de troende som tar del i den hellige messe, også mottar hellig kommunion dersom de har det rette sinnelag. Den forplikter dem til det minst én gang i året, i påsketiden.

Kirken beskriver også ganske tydelig hva som kreves for å kunne motta den hellige kommunion; man må være fullt innlemmet i Den katolske Kirke og befinne seg i nådens stand. Det betyr at en ikke kan være seg bevisst å ha en alvorlig synd (dødssynd) på samvittigheten. De som er seg bevisst å ha gjort en alvorlig synd, må motta botens sakrament før de mottar kommunion. Viktig er også at man deltar i messen med en bønnens ånd, at man overholder Kirkens foreskrevne faste og har en kroppsholdning (bevegelser, kledning) som vitner om ærefrykt for Kristus.

Til sist kan vi spørre oss hvilke frukter den hellige kommunion gir oss. Og her lærer Kirken at den styrker vår enhet med Kristus og hans Kirke, at den bevarer og fornyer i oss nådens liv som vi mottok i dåpen og konfirmasjonen, og lar kjærligheten til vår neste vokse i oss. Og siden den styrker oss i kjærligheten, vasker den bort mindre alvorlige synder og bevarer oss for fremtidige dødssynder.

Meget upresist om Luther og avlat i Vårt Land

Vårt Land har i dag en artikkel om Luther og reformasjonen, som dessverre ikke er utpreget presis.

Artikkelen starter slik: «Da Martin Luther – som åndens ridder – gikk i tvekamp med avlatshandelen og tok «råderett» over skjærsilden, ga han også premisser for det første Nav, trygdekassen.» og fortsetter: «Den moderne tid – mange vil si det sånn – startet med en eksistensiell krise. En ung munk, Martin Luther, gikk i store anfektelser … …»

Man kan vel knapt si at Luther og hans reformasjon innledet den nye tid i verden (hva med renessansen, opplysningstiden o.a.?), og det var Luthers kamp mot avlatsbrevene, ikke avlaten, som fikk en hel del oppmerksomhet – og avlatsbrev ble også bare solgt i en svært kort periode i Kirkens historie, og stoppet av Kirken selv pga misbrukene. Og at Europas samfunn ikke hadde hatt ordninger (kirkelige og/eller verdslige) som hjalp de fattige før på Luthers tid, er vel en ganske fantastisk påstand.

I denne engelske Wikipedia-artikkelen kan man lese en del om avlat og om praksis på Luthers tid, bl.a. dette: «This oft-quoted saying was by no means representative of the official Catholic teaching on indulgences, but rather, more a reflection of Tetzel’s capacity to exaggerate. Yet if Tetzel overstated the matter in regard to indulgences for the dead, his teaching on indulgences for the living was pure. … «

Windows 10

Allerede i går (29/7) som var dagen siste Windows-versjon ble frigitt, installerte jeg Windows 10 på min bærbare hjemmemaskin, og i dag har jeg installert det på to maskiner på kontoret. Det har gått ganske smertefritt, og tatt ca to timer på hver maskin.

Jeg oppgraderte ved å laste ned og kjøre programmet MediaCreationToolx64.exe nederst på denne siden.

Det er kirken som avkristner samfunnet

Vårt Land skriver i dag om Magnus Malms siste bok: Som om Gud ikke finnes: En bok om sekularisering.

«Dette er et forsøk på å bryte stillheten rundt sekulariseringen. I både Norge og Sverige har vi vent oss til det som en normaltilstand», sier Malm om sin nye bok. Malm mener at vi lurer oss selv til å tro at samfunnet blir sekularisert av seg selv, mens det i virkeligheten er en helt annen kraft som er årsaken. «Jeg tror kirken sekulariserer verden, og ikke omvendt», sier han.

Malm peker på at selv om man gjerne skiller mellom konservative og liberale i kirken, er begge fløyer skyldige i denne saken. «Den liberale tradisjonen har sekularisert troens kjerne. Har Jesus virkelig stått opp? Er undere­ virkelige? Skjedde det en jomfrufødsel, eller var det bare en metafor? De konservative derimot, er nøye med kjernen, men sekulariserer alt annet. De mener Gud ikke er interessert i eller har noe med politikk, miljø og økonomi å gjøre. Troen blir en privatsak, og det er en feilslutning, sier Malm, som mener dette er en arv fra opplysningstiden. Da var det en akkumulert aggresjon over hvordan kirken og staten hadde oppført seg, og man mente at kirken måtte bort fra staten. Konklusjonen ble dermed at troen ble en privatsak. Men feilslutningen var at kirken ikke bare ble fjernet fra staten, den ble også fjernet fra samfunnet», sier han.

…. (noen politikere) «sier det samme som makten alltid har gjort: Dette er ikke kirkens oppgave. Men det er det kirken selv som skal definere. Og jo, kirken skal ytre seg, fordi­ denne verdenen er Guds verden. Den kan ikke privatiseres. Men den kan heller ikke politiseres, altså bli kortsiktig partipolitikk. Det er viktig at kirken er forankret i Skriften og dens 2000-årige tradisjon. Ellers blir kirken en slags meningslobby for den til enhver tid rådende oppfatningen.»

Malm tror at det sekulære samfunnet vil blir mer og mer utfordret av muslimske innvandrere i årene som kommer, og at kirken har noe å lære. «Her kommer det mennesker som ikke mener at troen på Gud er en privatsak. Som sier at troen også handler om hvordan jeg kler meg, hva jeg spiser, hvordan jeg forholder meg til sex og penger. På mange måter ligner islam, slik normale muslimer praktiserer det, mer på den opprinnelige kirken enn vår sekulariserte opplysningskristendom, som har blitt totalprivatisert», sier Malm.

Jeg må bekjenne at jeg et godt stykke på veie deler Malms synspunkter, både på den liberale teologiens fallitt, og på de konservative kristnes tendens til å fjerne den kristnes tro fra den virkelige verden.

Þorláksmessa á sumar

I dag feirer vi den hellige Thorlakr, Islands vernehelgen. han døde 23/12 1193 men det er flyttingen av hans legeme vi feirer i dag. I en lang artikkel om ham på katolsk.no leser vi bl.a.:

Thorlákr hadde hele livet en skrantende helse. Han planla å gå av som biskop og trekke seg tilbake til sitt kloster i Thykkvibær, men før han rakk å gjøre det, døde han den 23. desember 1193 i Skálholt, seksti år gammel. Han ble etterfulgt av sin nevø Páll Jónsson (1195-1211). Snart etter begynte man å anse ham for hellig, først på Nord-Island, og herfra ble det lagt press på biskopen i Skálholt for å få ham anerkjent som helgen. Både på Island og utenfor begynte man å påkalle ham, for folket trodde på hans kraft.

I lovretten på Alltinget (Alþing) på Thingvellir, som inkluderte biskoper og presteskap, bekjentgjorde biskop Páll i 1198 at det var tillatt å påkalle biskop Thorlákr. På Alltinget ble det også vedtatt at Thorláks grav skulle åpnes og hans skjelett vaskes. Translasjonen fant sted den 20. juli 1198, og dette tilsvarer en helligkåring. På Alltinget i 1199 ble den første fortegnelse over hans jærtegn opplest, og hans dødsdag den 23. desember ble fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. Han var den første islandske helgenen. Den hellige Jón Ögmundsson ble helligkåret av Alltinget to år senere, i 1200, og han og Thorlákr er de eneste helgenene i Kirkens historie som er helligkåret gjennom et parlamentsvedtak. Grunnen er at Alltinget fungerte både som parlament og kirkelig synode, og helligkåringen ble foretatt i egenskap av synode. …

… Ved helligkåringen ble Thorláks dødsdag 23. desember fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. I 1237 ble også translasjonsdagen 20. juli vedtatt som festdag. I sin tid var 20. juli eller «Thorlaksmesse om sommeren» (Þorláksmessa á sumar) en stor dag på Island, hvor arbeidsfolk fikk fri og gaver fra sine «herrer». Da samlet islendingene seg på bestemte steder og holdt et gilde som ble kalt smalabúsreið. På 1700-tallet ble feiringen 20. juli avskaffet av sedelighetsgrunner av den lutherske kirken. Men «Thorlaksmesse om vinteren» (Þorláksmessa á vetur) skulle fortsette å bli markert langt inn i protestantisk tid.

Thorláks minnedag 23. desember var avmerket på den norske primstaven, og ble gjerne kalt Tollesmesse («Tolles» eller «Tollos» er en forvanskning av navnet Thorlákr). Men ved Den katolske kirkes kalenderrevisjon i 1969, da man ønsket færrest mulig helgenfester i faste- og adventstiden, ble hans feiring flyttet til translasjonsdagen 20. juli. På Island feires han fortsatt begge dagene. …

Tilbake fra ferie

Onsdag kveld kom vi tilbake fra fine dager i Nord-Italia, og om et par dager reiser min kollega på feire i tre uker. Det betyr at jeg blir nokså bundet til Oslo og St Hallvard menighet, med mange messer og alt som må dukke opp av sykebesøk og begravelser o.a., men det pleier heldigvis ikke være veldig travelt om sommeren.

Det nærmer seg også mine studiemåneder (vi reiser til Roma 12/10) og i går bestilte jeg en hel del bøker fra Amazon (om katolsk liturgi fra ca 1200 til 1600) som jeg skal lese kommende høst/vinter.

Fylkesmannen krever mange millioner i tilbakebetaling fra katolikkene ved å forkaste deres medlemmer

(Under finner man et leserinnlegg jeg har skrevet til Vårt Land. Jeg hadde skreevet en del fyldigere (les dette på Verdidebatt), men det ble for langt for VL, så her er den forkortede versjonen)

Fylkesmannen krever mange millioner i tilbakebetaling fra katolikkene ved å forkaste deres medlemmer

Ja, faktisk er det så mye som 85 millioner Fylkesmannen i Oslo og Akershus tar fra Oslo Katolske bispedømme (OKB) nettopp fordi de forkaster titusener av kirkens medlemmer. Noen enkle regnestykker vil vise det, og Fylkesmannens argument henger ene og alene på en bestemt og ganske ny (for de fleste) forståelse av aktiv innmelding (av personer som allerede er medlemmer av samme kirkesamfunn i andre land).

Fylkesmannen får følgende tall på hvor mye OKB må betale tilbake, når de ikke tar med personer som har bekreftet at de er katolikker og fortsatt ønsker å være registrert som medlemmer:
Mottatt støtte for for mange personer, i 2011 6.524 personer, i 2012 18.143 personer, i 2013 29.411 personer, i 2014 40.429 personer. Totalt utgjør dette kr 40.581.723.

Selvsagt må Oslo katolske bispedømme tilbakebetale en hel del penger for sin feilaktige registreringspraksis de siste årene. Men når vi regner med (og altså godkjenner) de som har bekreftet sitt medlemskap, men trekker fra alle som er blitt feilregistrert og alle de som vi ikke hadde klart å få noe svar fra innen fristen, får vi følgende tall: (NB dette er er min private og ganske omtrentlige utregning.)
Mottatt støtte for for mange personer, i 2011 ingen, i 2012 2.330 personer, i 2013 7.320 personer, i 2014 12.621 personer. Totalt må OKB betale tilbake til staten kr 9.697.189.

Vi ser altså at en veldig stor del av summen (30 millioner av de 40 millionene) kommer av at Fylkesmannen har forkastet bekreftelsene for registrerte medlemmer – inntil den dagen bekreftelsen er mottatt. Men det er svært underlig at de vil legge så stor vekt på en definisjon som aldri hadde blitt kommunisert før i februar 2015. Til disse tallene for staten må vi legge til tilsvarende tall i kommunal støtte, så totalt er det 60 millioner Fylkesmannen vil ha tilbakebetalt for katolikker som alle har bekreftet at de fortsatt vil stå registrert – og i tillegg kommer tallene for 2015.

Ja, faktisk har Fylkesmannen bestemt seg for å ta fra oss ca 25 millioner kroner også for 2015, ved å stryke nesten 30.000 av våre medlemmer. Totalt vil altså Fylkesmannen ta fra OKB 105 millioner kroner i medlemsstøtte for årene 2011 til 2015, mens tallet for feilregistrerte og ubekreftede medlemmer ville innebære (bare) 20 millioner (alle beløp er statlig og kommunal støtte samlet).

Oddvar Moi
Katolsk prest, Oslo

Kjent katolsk predikant på norsk pinsestevne

P. Raniero Cantalamessa har nylig vært på Hedmarktoppen og man kan lese en ganske sympatisk artikkel om ham i Dagen her.

Her leser vi bl.a.:

81-åringen ved pulten har ingen fakter. Her er det bare lavmælt undervisning. Han snakker om Ånden som kommer som en vind. På Hedmarktoppen er susen stille.

– Jesus sammenlignet Ånden med vinden. Ånden kommer inn i oss og blir vår pust. Den hellige ånd er Guds kraft, mykhet og godhet. Den er hans intimitet. Det finnes ikke noe mer intimt enn vår pust. Fra det øyeblikket Ånden kommer, er apostlene en helt ny type mennesker. Steinhjertene er borte, sier Cantalamessa som beskriver Ånden som kjærlighetskoblingen mellom Gud og mennesker.

Pateren deler at han selv mangler erfaringer med forelskelse.

– Vi katolske prester gifter oss ikke, men når to mennesker blir forelsket, kan man se det i ansiktene deres. Det er et dypt lys i deres liv, en ny energi. De blir forvandlet. Hvordan skulle ikke da opplevelsen være av å bli elsket av Gud? sier han og fortsetter:

– Bare Ånden kan åpenbare den levende Jesus for oss. Jesus er nærværende her nå, mye mer nærværende enn meg og deg og min oversetter. Han ser på oss, for han er oppstanden, og der hvor to eller tre er samlet i hans navn, der er han. Tror vi det?

For første gang bryter klappsalver løs i salen.

Skroll til toppen