Hva slags biskoper ønsker pave Frans?

Katolsk, Paven /

John Allen skriver om utnevnelsen av biskop Blase Cupich til ny erkebiskop i Chicago – andre skriver at dette kanskje hadde med å gjøre at Cupich kjenner erkebiskopen/kardinalen av Boston, O’Malley, og denne kardinalen er en av pave Frans’ spesielt utvalgte rådgivere. Men han skriver også om hva slag biskoper pave Frans ønsker:

… by now we have a fairly clear picture of what Francis wants.

First, he wants moderates rather than ideologues, men who will defend church teaching but whose first instinct isn’t political confrontation, and who keep lines of communication open with all camps.

Second, he wants bishops of the “Social Gospel,” meaning leaders with a special concern for the poor, for immigrants, and for those at what he’s called the “existential peripheries” of the world.

Third, he wants men who see themselves as pastors rather than bureaucrats or diplomats, shepherds who, in his memorable image, “carry the smell of their sheep” because they’re close to the ordinary people they’re called to serve.

By all accounts, that’s what Francis has got in Cupich, an Omaha native whose previous job was as the bishop of Spokane in Washington.

Tankene til Kasper-Bergoglio før bispesynoden

Katolsk, Paven, Teologi /

Sandro Magister skriver slik på denne siden; at pave Frans sannsynligvis støtter kardinal Kaspers nokså radikale tanker om å forandre Kirkens syn på skilsmisse og gjengifte:

With the synod approaching, the clash between supporters of change and defenders of the bimillennial doctrine and practice of the Catholic Church in the matter of marriage is becoming ever more heated.

The clash is being fought also and above all at the highest levels of the hierarchy, among cardinals of the first rank. In particular over the dilemma of whether or not to give sacramental communion to divorced Catholics who have remarried civilly.

The innovators have their combative leader in the German cardinal and theologian Walter Kasper. No other cardinal has yet taken sides with him publicly in a substantiated form. The only one who has promised to support him has been Cardinal Reinhard Marx, archbishop of Munich, who announced that he will bring a document to the synod signed by the German bishops in favor of the change.

But it is no mystery that Pope Francis is on Kasper’s side, although he has never publicly and clearly stated what his thinking is, but has implied this with the simple gesture of entrusting to Kasper the introductory presentation at the consistory last February, a dry run for the upcoming synod, and of “agreeing” with him – as Kasper himself revealed – on the proposals for change contained in the presentation.

On the contrary, the cardinals who have spoken out against Kasper’s ideas and in defense of the traditional doctrine and practice are numerous and prominent.

… …

Pave Alexander VI er uskyldig – i de fleste anklagene

Katolsk, Paven /

the-borgias
Alexander VI, pave fra 1492 til 1503, er ofte regnet som en av de alle mest umoralske paver, med mange barn etc … , men nå har jeg nettopp hørt en (lyd)bok som viser at disse anklagene rett og slett er falske: The Borgias: The Hidden History, By G. J. Meyer, Random House, 2013

……… Again and again, Meyer contends that there’s an equally simple counter-explanation:

This aspect of the puzzle would disappear if Alexander could be shown to have been utterly cynical, without belief in the creed he professed and therefore exempt from any sense of sinfulness. He is often, even usually, depicted in exactly that way, but such an interpretation of his character is unquestionably false. He was a believer and a devout one, displaying particular devotion to the Virgin Mary and unqualified so far as we know in his acceptance of the teachings of the Church he led. It is at least possible that, while believing in damnation (he would be a remarkable fifteenth century European if he did not), he was not “dark with fear and gloom” for the simple reason that he was hopeful of escaping it and saw reason to be so.

And if so, then why all the dark tales in the first place? Again, there’s a disarmingly simple explanation:

These stories appeared when they did in part because there was a voracious one-man market for them: Alexander’s successor Julius II, Giuliano della Rovere, who had been blocked by the Borgias from winning the papal throne first in 1492 and again in September 1503 and who had spent most of the intervening years in seethingly bitter exile.

In Meyer’s version of events – which is entirely, magisterially convincing – the animus of Pope Julius was sufficient to keep the Borgia name under a cloud long enough for the Protestant Reformation to hit full swing and need for its own reasons exemplars of Catholic wickedness and duplicity …..

Problemer for eritreere

Generelt /

Aftenposten skriver i dag om en kristen eritreer:

Hvem er Calib Eyasu Aron?

Svaret er ifølge ham selv: En kristen eritreer som etter 12 års tvungen militærtjeneste i Eritrea valgte å flykte fra det brutale regimet.

– Jeg flyktet via Sudan til Tyrkia før jeg kom meg inn til Hellas. Da jeg fikk vite at jeg kom til å bli kastet ut derfra, kjøpte jeg et etiopisk pass for 2000 euro for å komme meg ut av Hellas. Jeg ville til Norge, dit min kone og barn hadde flyktet, sier 42-åringen.

På Svinesund ble han stoppet, og han oppga at han kun hadde et falskt pass med seg. Senere klarte han å få venner til å sende både ID-kort, utdannings- og militærbeviset hans fra Eritrea.

– Jeg har gjort det jeg kan for å bevise min identitet, sier Aron.

I 2011 fikk han opphold som konvensjonsflyktning i Norge, selv om UDI mente det var tvil om hans identitet. De konkluderer med at han er eritreer, men er ikke sikre på hans navn og alder. Derfor får han ikke noen ID-papirer på hvem han egentlig er.

Ingen vet sikkert hvor mange som er i Arons situasjon. Tall fra UDI indikerer imidlertid at det er flere tusen som rammes. …. … Siden dette er personer med opphold, men som ikke er norske statsborgere, mener UDI at de må skaffe seg pass i hjemlandet. Det er imidlertid ikke så lett:

……… Det eritreiske regimet er totalitært, og beryktet for å anse de som forlater landet og søker asyl som forrædere.

Flere av disse kristne eritreerne er katolikker (mens flere er ortodokse) og vi vet at de får en hel problemer fordi de eritreiske myndighetene ikke ønsker å hjelpe. Her får de altså ikke bekreftet sin identitet, og i sommer møtte jeg to par kristne eritreere som ikke får lov å gifte seg. Norske myndigheter krever nemlig bekreftelse fra alle innvandreres hjemland at de er frie til å gifte seg. Og siden Eritrea ikke vil utstede noen dokument som sier dette, får de ikke lov til å gifte seg i Norge, verken sivilt eller katolsk – for en katolsk vielse krever at også samfunnet aksepterer ekteskapet.

Forhåpentligvis vil norske myndigheter finne løsninger på disse urimelige problemene.

Kan kristne be til Allah?

Generelt, Teologi /

I avisa Dagen leser vi: «Forfatter, performance-artist og prest 
Gyrid Gunnes vil utforske om det går an å be på tvers av religioner. Derfor oppfordrer hun 
besøkende til Høstutstillingen til å be til Allah.»

Vi vet at ordet Allah (som det hebraiske El / Elohim) rett og seltt betyr «gud» (og egentlig ikke spesifiserer hvilken gud man snakker om), og at kristne i noen land kaller Gud for Allah. Men det gjør vi jo ikke på norsk, der Allah bare forbindes med Islams gud. Så når mennesker i Norge (de fleste kristne) oppfordres til å be til Allah, virker det svært underlig – kristne har jo ikke bønnefellesskap med muslimer. Og at dette skal være et innslag på Høstutstillingen i Oslo er også svært underlig; for bønn er vel noe personlig/ekte, ikke en utstilling eller en performance?

Det er også underlig (og skuffende) at domprosten i Oslo syns dette er helt OK – slik uttaler hun seg til Vårt Land om dette:

– Hva tenker du om hennes deltakelse på Høstutstillingen, fungerende biskop Anne-May Grasaas?

– Dette er et spennende prosjekt som jeg tror kan åpne opp for bevisstgjøring og refleksjon.

– Opplever du det som problematisk at en prest gjør dette?

– Jeg oppfatter at Gunnes ønsker å utforske bønn som en kunstnerisk praksis for dialog. Dette kan være et krevende og overraskende prosjekt for mange. Samtidig tror jeg vi som kristen majoritet har godt av å bli utfordret som del av et moderne flerreligiøst samfunn, svarer Grasaas. Hun er domprost i Oslo og fungerer i Ole Christian Kvarmes sykefravær som biskop – og er med det Gunnes’ kirkelige tilsynsperson.

14. september – Korsets opphøyelse

Katolsk, Liturgi /

Hvert år 14. september feirer Kirken festen for Korsets opphøyelse – til minne om at Jesu kors ble funnet i Jerusalem (tradisjonen sier det var i år 330 – les om det her.)

missale_canon

Bildet over er fra den utgaven vi bruker av den nye messeboken på engelsk. Når jeg midt under Sanctus (etter Benedictus qui venit .. ifølge tradisjonen) åpen boka der Canon I begynner, ser jeg alltid dette flotte og talende bildet.

I dag er det også årsdagen for ‘Summorum Pontificum’. Hvis man ikke vet hva det er, kan man leser HER eller HER eller HER eller HER.

Inntrykk av pave Frans

Katolsk, Paven /

14sommer_p_frans

Janne Haaland Matlary siteres i Vårt Land «om den nye tid i Roma» – med ny pave. Hun sier at paven er svært populær og medienes yndling, men det er også ting hun selv har opplevd eller hørt som ikke bare er positivt:

… I kurien er meningene svært delte. En venn som er teolog og meget moderne, sier: «Han konsulterer aldri, sier bare det han vil og hvis han spør noen, er det en argentiner. Det er mangel på respekt for vårt arbeid». Det er ingen tvil om at den mektige romerske kurien er tilsidesatt, men med det er også finformuleringene av doktrine. Paven sier ting på en så folkelig måte at alle nås og forstår, men samtidig blir det svært enkle svar som ofte misforstås.

Mens forgjengeren Benedikt aldri ble medias venn da han nettopp uttalte at det ikke finnes enkle svar på kompliserte spørsmål, er denne paven noe så merkelig som populær i mediene. Men det enkle er muligens ikke alltid det beste? …

Min kritiske venn i kurien sier at paven alltid har tre poeng i sine prekener og at de alle er så enkle at enhver kan forstå dem, men at dette også skaper forvirring fordi det som sies, ikke forankres. Ja, det er vel samme oppskriften som Jesus selv brukte, for lignelsene er jo en pedagogisk metode.

Paven Frans har altså valgt en stil som er fullstendig konsistent med kjernen i det kristne budskap: pastoral omsorg og oppfordring til omvendelse, praksis fremfor ord, konsentrasjon om hovedbudskapet.

Da vi sist var i Vitenskapsakademiet, var det en liten håndskrevet lapp fra ham på spansk til oss med beskjed om å jobbe med ‘trafficking’ i alle dets aspekter, fra prostitusjon til tvangsarbeid og det som verre er. Ingen normal oppgave for et vitenskapsakademi, og innbudte talere var heller ikke de vanlige akademikerne, men folk fra søppelplukkernes og gateselgernes organisasjon i Buenos Aires. Så vi skal utvikle sosialpolitikk nå. Hva er mest nyttig; det eller vitenskaplige analyser? Det umiddelbare svaret er sosialpolitikk, men det er ikke det opplagte svaret i et lengre perspektiv. …

Prestemøte i Oslo katolske bispedømme

Generelt, Katolsk /

14sept_pmote

I disse dager er vi på prestemøte i Oslo katolske bispedømme; det er 15. året på rad jeg er med på dette møtet som arrangeres hver høst. På bildet over kan man se de fleste av oss.

I går ble det på møtet henvist til en artikkel jeg nevnte på min blogg for litt over en måned siden:

Her er en grundig artikkel skrevet av en gruppe amerikanske teologer, som tar opp spørsmålet de neste to bispesynodene skal diskutere. Artikkelen har overskriften: Recent Proposals for the Pastoral Care of the Divorced and Remarried: A Theological Assessment – og kan leses på engelsk her (pdf-fil).

Artikkelen er også oversatt til flere andre språk – se her.

En kort tekst om konfirmasjonens sakrament

Katekisme, Katolsk /

I menighetsbladet for St Hallvard menighet skrev jeg nylig denne teksten om konfirmasjonens sakrament:

«Høyt elskede, la oss be Gud, den allmektige Fader, at han må utøse den Hellige Ånd over disse som han har gjort til sine barn og som ble gjenfødt i det evige livs dåp. Han styrke dem og gjøre dem likedannet med Kristus, Guds Sønn.»

Slik innleder biskopen bønnen for konfirmantene, før han holder sine hender over dem og ber om at Gud må «inngi dem den Hellige Ånd, Trøsteren. Gi dem Visdoms og forstands Ånd, Råds og Styrkes Ånd, Kunnskaps og Fromhets Ånd; Fyll dem med Gudsfrykts Ånd.» Og ved salvingen sier han til slutt til hver av konfirmantene: «Ta imot Guds gave, den hellige Ånds innsegl.»

Ikke alle katolikker er klar over hvor viktig konfirmasjonen (som i Norge også kalles fermingen) er; når man skal gifte seg, være fadder ved en dåp, stille til valg til menighetsrådet o.a., vil man alltid bli spurt om man har mottatt konfirmasjonens sakrament. Hvis man ikke er konfirmert, er man faktisk ikke blitt en «voksen»/ moden katolikk.
Konfirmasjonen fullfører egentlig dåpens sakrament, og når jeg her i Hallvardsvaka skal skrive om alle Kirkens sakramenter, og i forrige nummer begynte med dåpen, er det naturlig at jeg fortsetter med konfirmasjonen.

Starten til dette sakramentet går tilbake til kapittel 8 i Apostlenes gjerninger, der vi leser (fra vers 4) at diakonen Filip reiste til Samaria og forkynte evangeliet. Mange kom da til tro, og han døpte dem – men de mottok ikke Den Hellige Ånd. Filip reiste etterpå tilbake til Jerusalem og fortalte alt som hadde hendt til apostlene. Og da reiste apostlene Peter og Johannes til Samaria, og «la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd.»

At det var to apostler som la hendene på disse nydøpte i Samaria, har ført til at det i Den katolske kirke vanligvis er biskopene (apostlenes etterfølgere) som gir dette sakramentet – men en prest kan konfirmere hvis han får spesiell fullmakt av biskopen i hvert enkelt tilfelle. I Den ortodokse kirke fikk prestene tidlig fullmakt til å konfirmere, og derfor konfirmerer de vanligvis i forbindelse med dåpen – også spedbarn mottar der krismasjonen/ konfirmasjonen rett etter dåpen.

I Den katolske kirke varierer også konfirmasjonsalderen ganske mye; fra 7 til 16 år er standard konfirmasjonsalder i ulike bispedømmer i verden, og det er biskopen som bestemmer hvor gamle barna/ ungdommene skal være når de konfirmeres. I vårt bispedømme ønsker biskopen at konfirmantene skal være 16 (eller 15) år gamle (dvs. gå i 10. (eller 9.) klasse). Men selvsagt kan man også konfirmeres senere, om man ikke ble konfirmert i ungdomsårene. Jeg har hvert år opp mot 10 voksne som forberedes og konfirmeres i vår menighet, ofte før de skal gifte seg.

Avslutningsvis kan jeg sitere hva Kompendiet til katekismen sier om hva dette sakramentet gir; svaret til spørsmål 268: «Fermingens virkning er en særlig utgytelse av den Hellige Ånd, slik det engang skjedde pinsedag. Denne utgytelsen preger inn i sjelen et åndelig, uutslettelig merke, og fører til at dåpens nåde vokser: Den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud; den gjør oss sterkere til ett med Kristus og med hans Kirke; den styrker den Hellige Ånds gaver i sjelen; den gir oss særlig styrke til å avlegge vitnesbyrd om den kristne tro.»

Det skal være lov å bruke morsmålet i Kirken – til en viss grad

Katolsk, Liturgi /

Prestene har til en viss grad lov å bruke morsmålet, for slik er bestemmelsen fra Vatikankonsilet om tidebønnene (les større del av teksten her):

101. § 1. I tidebønnene skal det latinske språk beholdes, i samsvar med den latinske ritus’ eldgamle tradisjon. Den kirkelige myndighet får allikevel fullmakt til i enkelte tilfelle å innrømme bruken av oversettelser til morsmålet, foretatt i overensstemmelse med art. 36, nemlig overfor geistlige for hvem det latinske språk er en alvorlig hindring for en korrekt resitasjon av offisiet.

§ 2. Når det gjelder nonner, og medlemmer av alle arter av ordenssamfunn, både menn som ikke er geistlige, og kvinner, kan den kompetente overordnede tillate bruk av morsmålet ved resitasjonen av tidebønnene, også i koret, forutsatt at man benytter en godkjent oversettelse.

§ 3. Geistlige som er forpliktet til offisiet, og som resiterer det på morsmålet sammen med en gruppe av troende eller med slike som omtales under § 2, oppfyller dermed sin forpliktelse, dersom oversettelsens tekst er godkjent.

Prester som ikke har fått god nok utdannelse skal få lov å lese tidebønnene på morsmålet, og av lekfolket kreves det ikke så mye latin. (Alle forstår vel at jeg skriver om dette litt morsomt/ ironisk, for i praksis er jo latinen forsvunnet nesten helt ut av Den katolske Kirke.) Det var en artikkel av Fr. Hunwicke som har fått meg til å skrive om dette. Der skriver han bl.a. om latinens betydning:

In Veterum sapientia, which S John XXIII signed on the High Altar of S Peter’s in the presence of the body of Cardinals, that great Saint had insisted that the Latin language must remain central to the culture of Western Christianity. That Letter is not primarily about the language of worship; it desires Latin to remain a living vernacular for the clergy and not least for their formation; and it is explicitly based upon the belief that, by being latinate, a clerisy will have access to a continuity of culture. …. oth in secular culture and within the Church, there is a risk that the educated class will be cut off and imprisoned in the narrow confines of a particular culture – victims of its particular Zeitgeist. A literate clerisy is one that reads what other ages wrote, which means that it will at least be able to read Latin; and the sign of such a clerisy, in practical terms, will be that it can with ease read its Divine Office in Latin.

It is in this context that we must see the requirement of Vatican II (SC 101) – SOM JEG ÅPNET INNLEGGET MED.

I dag besøkte jeg St Paul gymnas

Generelt, Katolsk /

14aug_stpaulgymnas
Jeg har i år ei sein ferieuke og har i dag besøkt St Paul menighet, St Paul skole og St Paul gymnas i Bergen. På de to første stedene ble det en hel del mimring og møter med gamle kollegaer og venner, og på det nye gymnaset viste Gjermund Høgh med rundt.

Avisa Dagen skriver slik om St Paul gymnas:

St. Paul Gymnas tar denne uken i bruk det gamle ærverdige Florida sykehus i Bergen til skolebygg. Katolikkene i Norge ønsker å etablere flere videregående skoler i årene som kommer.

Den katolske kirke startet sin første videregående skole i Bergen og Norge for to år siden, men i går kunne St. Paul Gymnas glede seg over å flytte inn i det nyrenoverte bygget på 4.600 kvadratmeter like utenfor byens sentrum. Biskop Bernt Eidsvig var i går på plass for å innvie det nye skolebygget ved oppstarten av skoleåret, og han gledet seg st…

… Foruten gymnaset, driver katolikkene fire grunnskoler i Norge, men Høgh ser ikke bort fra at det kan bli flere skoler i framtiden. Ja, vi håper å kunne starte flere skoler, men vi har ikke ressurser og økonomi til at det kan bli et stort volum av det. Likevel håper vi at det med noen års mellomrom skal være mulig å åpne nye skoler. …

Katolikker sender prestestudenter til Roma

Katolsk, Teologi /

Avisa Dagen skriver at vi katolikker sender våre prestestudenter (det går ikke helt klart fram av artikkelen) til Roma for at de der skal undervises om ting som i det siste har blitt nevnt som problematiske på MF. Slik skriver avisa:

Menighetsfakultetet tilbyr et katolsk studietilbud og fagmiljø, men katolske studenter tar ikke «kontroversielle fag» ved institusjonen.

Hvis undervisningen skal dreie seg om moral, må vi få det formidlet av katolske foredragsholdere. De fagene MF ikke dekker fra vårt synspunkt tar studentene våre i Roma, sier biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme. …

.. Fagene som kan være kontroversielle tar de ikke på MF, uten at det er begrunnet i noe mistro mot MF i utgangspunktet, sier Eidsvig. Han forklarer at forutsetningene er nokså forskjellige. Som luthersk institusjon, skiller MF seg fremfor alt fra katolsk lære i troslæren. Etikk og dogmatikk er blant fagene de katolske studentene tar under sitt ett til to-årige opphold i Roma, eller ved blokkforelesninger av katolske professorer som besøker MF. …

Børre Knudsen er død

Generelt /

14aug_borreknudsen

Det er blitt skrevet ganske mye om Børre Knudsen etter at han døde søndag morgen, 17. august 2014. Odd Sverre Hove har skrevet minneord om ham i avisa Dagen, bl.a. dette:

… I 1971 ble Børre Knudsen sokneprest i Balsfjord. Det var siden med sats i dette sokneprestembetet han engasjerte seg helhjertet i Den norske kirkes kamp mot den ugudelige fosterdrapsloven som skritt for skritt ble innført i løpet av 1970-tallet.

Det begynte med at Børre Knudsen innførte bønn for det ufødte barnet i mors liv som fast ledd i kirkebønnen. Det utløste protest fra Balsfjord AUF. Deretter investerte Børre Knudsen i årene 1979-1983 sokneprestembedet sitt i kamp for å få fosterdrapsloven rettslig stemplet som i strid med Grunnlovens paragraf to. Den kampen tapte han i Høyesterett, som i 1983 definerte det som gjeldende rett i Norge at Grunnlovens statskirkeparagrafer ikke stiller opp skranker for Stortingets alminnelige lovgivning, bortsett fra kirkelovgivningen. Denne rettstilstanden varte siden frem til 2012 da Stortinget opphevet statskirkeparagrafene. …

…. Børre Knudsen var personlig en svært beskjeden og elskverdig mann. Han var en ualminnelig lærd og bibel-belest teolog, en meget språkmektig ordkunstner og en fremragende salmedikter. Som predikant og forkynner fremholdt han med stor kraft et sentralt evangelisk-luthersk forsoningsbudskap. Alle samtaler med Børre Knudsen etterlot seg sterke inntrykk.

Jeg er fullt og helt enig med dem som sier at når man om hundre år skal skrive kirkehistorien om de årtiene som vi ble tildelt å leve i, da vil vi andre for lengst være glemt. Men Børre Knudsen kommer de til å huske. For han var den største av oss.

Pave Frans besøker gravsted for aborterte foster

Katolsk, Paven /

14aug-pope-francis-south-korea

Rorate Cæli forteller om dette, og har også med et utdrag av en tale om abort av moder Teresa (som hun vel holdt i Oslo ved nobelprisudelingen i 1979):

I feel the greatest destroyer of peace today is abortion, because it is a direct war, a direct killing – direct murder by the mother herself. And we read in the Scripture, for God says very clearly: Even if a mother could forget her child – I will not forget you – I have carved you in the palm of my hand. We are carved in the palm of His hand, so close to Him that unborn child has been carved in the hand of God. And that is what strikes me most, the beginning of that sentence, that even if a mother could forget something impossible – but even if she could forget – I will not forget you. And today the greatest means – the greatest destroyer of peace is abortion. And we who are standing here – our parents wanted us. We would not be here if our parents would do that to us. Our children, we want them, we love them, but what of the millions. Many people are very, very concerned with the children in India, with the children in Africa where quite a number die, maybe of malnutrition, of hunger and so on, but millions are dying deliberately by the will of the mother. And this is what is the greatest destroyer of peace today. Because if a mother can kill her own child – what is left for me to kill you and you kill me – there is nothing between.

Debatten om MF

Teologi /

Flere lærere på MF går nå inn for at homofile skal kunne gifte seg; det har medført at en del personer har blitt ganske sjokkerte. Noen mener det er et nytt bibelsyn som har ført til dette nye standpunktet, men selv er jeg ikke sikker på at den beskrivelsen er så presis.

Jeg syns heller ikke Oddvar Johans Jensens beskrivelse i dette innlegget i Vårt Land er særlig presis; at det er en amerikansk fundamentalisme som kommer fram i dagens protester mot MFs utvikling. Slik står det i denne artikkelen:

… I løpet av 1960- og 1970 tallet var det en del i kretsen rundt misjonsorganisasjonene som lot seg inspirere av amerikansk biblisisme, eller fundamentalisme om du vil. En ny fløy kom til. Den skilte seg fra det vi konservative teologer i Norge hadde stått for, sier Jensen.

Nye aktører dukket opp og krevde en ny gjennomtenkning av skriftsynet, foreller professoren.

Fra NLM til Det Vestlandske indremisjonsforbund, som i dag heter Indremisjonsforbundet, kom det flere publikasjoner. Den fløyen har blitt tydeligere og mer aggressive i tonen. De inntar en helt kompromissløs holdning, sier Jensen. …

Det er riktig at man på 70- og 80-tallet fikk en del tanker fra USA av fundamentalistisk art, men at dette skal kunne forklare protestene nå i 2014 … ?

Katolske teologer blir (vanligvis) stoppet (av troskongregasjonen) om de begynner å nærme seg denne typen standpunkter (som at samkjønnede ekteskap er OK), men i protestantiske sammenhenger har man jo ikke et læreembede som kan gripe inn (om jeg skal få lov til å væe litt dristig/ frekk).

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 24. august

Liturgi, TLM /

Søndag 24. august kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 11. søndag etter pinse som skal feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Hovedpunktet i evangeliet er dette:

Jesus tok den døvstumme til side bort fra folket, stakk sine fingrer i hans ører, spyttet og rørte ved hans tunge og så opp mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effetha,» det er: Lukk deg opp. Og straks åpnet ørene hans seg, og tungebåndet løsnet, og han talte rent.

Hele evangeliet lyder slik på latin:

Markus 7,31-37
In illo témpore: Exiens Jesus de finíbus Tyri, venit per Sidónem ad mare Galilææ inter médios fines Decapóleos. Et addúcant ei surdum et mutum, et deprecántur eum, ut impónat illi manum. Et apprehéndens eum de turba seórsum, misit dígitos suos in aurículas ejus: et éxspuens, tétigit linguam ejus: et suspíciens in cælum, ingémuit, et ait illi: Ephpheta, quod est, adaperire. Et statim apértæ sunt aures ejus, et solútum est vínculum linguæ ejus, et loquebátur recte. Et præcépít illis, ne cui dícerent. Quanto autem eis præcipiébat, tanto magís plus prædicábant: et eo ámplius admirabántur, dicéntes: Bene ómnia fecit: et surdos fecit audíre, et mutos loqui.

LES MER OM DISSE MESSENE HER.

Hvor går MF?

Generelt, Teologi /

Vårt Land skriver i dag om utviklingen ved og uroen rundt Menighetsfakultetet. MF var mitt studiested fra 1975 til 1982, avbrutt av to utenlandsopphold på til sammen 1 1/2 år. Jeg hadde fine år der på mange måter, selv om jeg strevde en hel del med lærernes bibelsyn, som jeg oppfattet som lite konsekvent og altfor fideistisk.

De siste årene har jeg hatt et godt og avslappet forhold til MF, men jeg må innrømme at noen ansettelser der i det siste, og teologiske uttalelser fra noen av de ansatte de siste årene, har fått meg til å bli litt urolig. Det er faktisk muligens ganske uheldig at Den katolske kirke de siste årene har knyttet seg så pass nær til MF, spesielt mht utdannelsen av våre prester.

I Vårt Lands artikkel sier bl.a. to som jeg husker godt fra mine år på MF:

… Biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, har tidligere vært praktikumsrektor ved MF. Mens flertallet av biskopene er for likekjønnet ekteskap, tilhører han mindretallet som er imot. Mon tro hva han tenker om dagens MF?

– Det er en tematikk som er for stor og komplisert til at jeg ønsker å kommentere den, sier biskopen.

– Kunne jeg sendt deg en e-post med noen spørsmål?

– Nei. …

…. Hvorfor er dette så vanskelig, tidligere MF-professor og tidligere biskop i Agder, Olav Skjevesland?

– Fordi bildet er uklart. Folk er kanskje litt paffe. Jeg har snakket med mange sentrale kolleger som stod meg nær ved MF i gamle dager. De stusser og er usikre på hvor dette bærer hen, sier Skjeveland, som tilhører den mer konservative fløyen i kirken.

Han understreker at det er vanskelig å få 70 lærere til å gå i takt, men mener det handler om at elever og offentlighet må «møte en holdning til tingene». Med dette mener han en respektfull holdning til Bibelen som øverste norm.

– MF har et behov for å komme ut med en posisjonsmarkering, slik at det blir klarhet i deres posisjon i kirkebildet. Jeg leter etter teologisk klarhet, sier Skjevesland.

– Rykker det litt i hjerterota dette?

– Jeg tror faktisk det gjør det. Min posisjon er usikker. Jeg vil gjerne være lojal mot MF.

De irakiske kristne roper: Hjelp oss!

Generelt /

Kirker blir skjendet, 1500 år gamle manuskripter brent. S.O.S fra Patriark Sako: Fare for folkemord

Over 100 000 kristne er nå på flukt, mange til fots i den brennende sommerheten, til de kurdiske byene Erbil, Duhok og Soulaymiyia etter at ISISL natt til torsdag tok kontroll over den kristne byen Qaraqosh og andre nærliggende områder i Nord-Irak.

Kurdiske peshmerga-styrker har til nå beskyttet landsbyene på Nineveh-sletten mot islamistenes fremmarsj, men har blitt slått tilbake etter en ny offensiv fra ISIL.

……

Les mer om dette på katolsk.no.

Ulf Ekman skriver mer om hvorfor han ble katolikk

Katolsk, Økumenikk /

Avisa Dagen referer i dag ganske grundig fra en artikkel Ulf Ekman skrev i Livets Ords eget teologiske tidsskrift «Keryx». Her forklarer han grundigere hvorfor han og hans kone ble katolikker. Det er flere elementer her jeg kjenner igjen fra min egen prosess i 1992-94.

Ekman starter med å understreke at hans egen og kona Birgittas tilnærming til den katolske kirke har pågått i drøyt ti års tid. Mot slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet kom han i kontakt med «katolsk litteratur som møtte både personlige og teologiske behov».

– Vi har mer og mer forstått at fullheten i Kristi kropp finnes nærværende i den katolske kirke og at denne kirken faktisk er den kirke som Jesus innstiftet her på jorden, skriver Ekman.

Han beskriver hvordan det sakte, men sikkert har vokst frem en overbevisning om at det å i «en evangelikal/ karismatisk/ pentekostal kristenhet … ikke er tilstrekkelig». ….

… I takt med at han har nærmet seg den katolske kirke har han måttet foreta «en revidering av mange teologiske oppfatning». Det første han tok et oppgjør med var det han beskriver som «en dyp anti-katolsk holdning» som han mener særpreger svenske protestantiske kristne. I tillegg kommer det han karakteriserer som en særlig form for frikirkelig «erstatningsteologi», som går ut på at man har en tendens til å mene at de nye kirkelige bevegelsene tar de historiske kirkenes plass. …

… Ekman .. kan ikke lenger stå for det han kaller «en radikal reformatorisk sola-Sciptura-forståelse». Han skriver: Det er verdt å påpeke at man ikke noe sted i Bibelen kan finne at det er «Bibelen alene» som gjelder. Uttrykket finnes ikke der. Jeg begynte å forstå at uttrykket «Skriftens primat» bedre tar opp i seg den bibeltroskap og bibelforståelse vi alle bør ha. Med andre ord, vi tror på Bibelen fullt ut, men kan faktisk også stole på Kirken som veileder i forståelsen av Skriften og ikke bare på oss selv, …

… I en tid da mange protestantiske kirker og trossamfunn – og faktisk også en del vekkelsesbevegelser – taper terreng på det moralske området og blir pragmatiske, så står den katolske kirke fast. Ingen annen kirke uttrykker seg med en slik autoritet, så frimodig og samtidig så sjelesørgerisk når det gjelder moral, både privatmoral og når det gjelder sosial samvittighet. …

… Mot slutten av artikkelen tar han opp to av de mest kontroversielle sidene ved katolisismen sett fra protestantisk side; paveembetet … Er jeg da villig til å stille meg under paven, spør han retorisk og svarer selv: Ja, faktisk. Alle kirker trenger et overhode. Det er ikke noe rart med det. Og så tror jeg at at pavens embete, Peters embete, går tilbake til apostelen Peter og det Jesus sa til ham i Matteus 16:16-18. …

… Også når det gjelder synet på Maria bekjenner den tidligere frikirkelederen seg nå entusiastisk til klassisk katolsk teologi. Han skriver: Ja, tenk hvilken oppdagelse det var å se hvor mye bibelen faktisk taler om henne. Hun er sannelig unik og skal prises av alle slekter. (Luk 1:48). Tenk at hun bar Gud under sitt hjerte og fødte den andre personen i Guddommen, Sønnen. Hun er Faderens datter, Sønnens mor og Åndens brud. …

Mer om ekteskapsdebatten i Den katolske Kirke

Katolsk, Teologi /

Lederen av Troskongregasjonen, kardinal Gerhard Ludwig Müller, har for ikke lenge siden gitt et langt intervju, som WWW.CHIESA beskriver slik: «In a book-length interview recently released simultaneously in Italy, Spain, and the United States, Cardinal Gerhard Ludwig Müller, prefect of the congregation for the doctrine of the faith, revisits and develops what he had already reiterated last fall in an article in “L’Osservatore Romano” that made a sensation. In that article, Müller dwelt above all on the question of communion for the divorced and remarried, reiterating the reasons for the prohibition.»

Og i intervjuet sier han svært så tydelig:

Q: The problem of the divorced and remarried has recently been brought to public attention again. On the basis of a certain interpretation of Scripture, of the patristic tradition, and of the texts of the magisterium, solutions have been suggested that propose innovations. Is a change of doctrine on the way?

A: Not even an ecumenical council can change the doctrine of the Church, because its founder, Jesus Christ, has entrusted the faithful custody of his teachings and his doctrine to the apostles and their successors. We have a well-developed and structured doctrine on marriage, based on the word of Jesus, which must be offered in its integrity. The absolute indissolubility of a valid marriage is not a mere doctrine, but rather a divine dogma that has been defined by the Church. In the face of the de facto rupture of a valid marriage, another civil “marriage” is not admissible. If it were, we would be facing a contradiction, because if the previous union, the “first” marriage – or rather, simply the marriage – is really a marriage, another subsequent union is not “marriage.” It is only by a play on words that one can speak of a first and second “marriage.” A second marriage is possible only when the legitimate spouse has died, or when the marriage has been declared invalid, because in these cases the previous bond has been dissolved. If this is not the case, we are in the presence of what is called the “impediment of the bond.”

…………

Skroll til toppen