Jeg leste i går en grundig artikkel skrevet av en gruppe amerikanske teologer, som tar opp spørsmålet de neste to bispesynodene skal diskutere. Artikkelen har overskriften: Recent Proposals for the Pastoral Care of the Divorced and Remarried: A Theological Assessment – og kan leses på engelsk her.
Artikkelen er også oversatt til flere andre språk – se her.
Pave Frans gjorde nylig enda et intervju med journalisten Eugenio Scalfari, og der ble det bl.a. referert noe om gifte prester, og om et problem som skulle kunne løses. Vatikanets pressetalsmann, p. Federico Lombardi, sa om dette:
“If it can be maintained that overall the article conveys the sense and spirit of the conversation between the Holy Father and Scalfari, what was said on the occasion of a previous ‘interview’ that appeared in ‘Repubblica’ must be reiterated forcefully, namely that the individual statements reported, in the formulation presented, cannot be attributed to the pope with certainty.»
In particular, Fr. Lombardi cast doubt on the notion that the pope had proclaimed, with regard to the celibacy of the clergy, «I will find the solutions.”
Den tyske kardinalen og historikeren Walter Brandmüller har skrevet om dette hos www.chiesa, og hevder at sølibatskravet/ -idealet går helt tilbake til apostlene. Likevel fins det noen unntak, bl.a. dette:
… There is a similar motivation behind the papal dispensation from celibacy granted – beginning with Pius XII – to the Protestant pastors who convert to the Catholic Church and want to be ordained priests. This rule was recently applied by Benedict XVI to the numerous Anglican prelates who wanted to unite, in conformity with the apostolic constitution “Anglicanorum Coetibus,» with the Catholic mother Church. With this extraordinary concession, the Church recognizes the long and sometimes painful religious journey of these men of faith who have reached their destination with conversion. A destination that in the name of truth leads those directly concerned to renounce even the financial support realized until that moment. It is the unity of the Church, a good of immense value, that justifies these exceptions. …
På vår ferietur besøkte vi i dag BOSHAM (der kong Harold bodde, og kong William erobreren besøkte i 1066), WINCHESTER (på et tidspunkt en av Englands viktigste byer), og SALISBURY (den nyeste og høyeste av middalalderkatedralene).
I går var vi i CHICHESTER, heller ikke å forakte – og i Hasting, første dag i Folkstone og Dover. Vår tur i Engalnd fortsetter til Wells og Bath i morgen, og så etter hvert litt nordover.
Vårt Land hadde i går en interessant artikkel om Selja, dagen før årets Seljumannamesse. De skriver litt om entusiasmen for Selja lokalt, og om et ganske aktivt økumenisk samarbeid om arbeidet.
De skriver også litt om hvordan man kan forklare den enorme betydningen denne øya har hatt for kristendommen i Norge – for fortellinga om Sunniva og hennes ledsagere er jo egentlig ikke så veldig «nyttig»:
… Torkjell Djupedal driver kulturhuset og overnattingsstedet Doktorgarden i Selje, og er leder for Venner av Selja. Han har skrevet kulturhistorisk bok om øya og legenden. Faren, norskprofessor Reidar Djupedal, skrev på 1960-tallet flere bøker om Selja-historien.
Djupedal mener at de historiske kildene ikke sier sikkert om Sunniva var en virkelig person eller en slags personifisering av noe som hendte på Selja, som så er blitt brukt til for å gi kristen tro fotfeste i Norge.
– At det var irske munker på Selja er ikke usannsynlig. Men det var engelske munker som drev kloster her, skrev ned legenden i 1170 og kalte henne Sunniva, som er et engelsk navn. At merkedagen heter Seljumannamesse og ikke Sunnivamesse tyder også på at man har feiret dagen før Sunniva-legenden ble kjent, mener han.
Olav Haraldsson, som senere fikk navnet Den Hellige, steg først i land på Selja da han kom vestfra for å bli konge og innføre kristendommen.
– En historie forteller at han tråkket i myra slik at foten satte seg fast. «No datt eg», skal han ha sagt til skalden sin. Da svarte skalden: «Nei, du datt ikkje, du festa foten din i landet», forteller Djupedal. ….
På Sta. Sunniva-bloggen leser vi om Seljumannamessa som skal feires i år – tirsdag 8. juli, avreise fra Selje kl 12. Ta turen til Selja om du kan.
HER kan man lese om fjorårets messe – og HER om ei tomt som er blitt innkjøpt til et mulig nytt kloster.
Mens jeg så på Tour de France (som starter i England i år, stort sett i Yorkshire) i dag, så jeg dette flotte bildet fra Bolton Abbey. Slik leser vi om stedet på Wikipedia:
… The monastery was originally founded at Embsay in 1120. Led by a prior, Bolton Abbey was technically a priory, despite its name. It was founded in 1154 by the Augustinian order, on the banks of the River Wharfe. The land at Bolton, as well as other resources, were given to the order by Lady Alice de Romille of Skipton Castle in 1154. In the early 14th century Scottish raiders caused the temporary abandonment of the site and serious structural damage to the priory. The seal of the priory featured the Blessed Virgin Mary and the Child and the phrase sigillum sancte Marie de Bolton.
The nave of the abbey church was in use as a parish church from about 1170 onwards, and survived the Dissolution of the Monasteries. Building work was still going on at the abbey when the Dissolution of the Monasteries resulted in the termination of the priory in 1539. The east end remains in ruins. A tower, begun in 1520, was left half-standing, and its base was later given a bell-turret and converted into an entrance porch. Most of the remaining church is in the Gothic style of architecture, but more work was done in the Victorian era, including windows by August Pugin. …
Den engelske presten, Fr Ray Blake, skriver at han publiserer færre ting på sin blogg nå enn før – i pave Benedikts tid:
…. someone recently asked me why I tend not to post so often as I did, and I must say I have been asking the same question about other bloggers.
The reign of Benedict produced a real flourish of ‘citizen journalists’, the net was alive with discussion on what the Pope was saying or doing and how it affected the life of our own local Church. Looking at some of my old posts they invariably began with quote or picture followed by a comment, Benedict stimulated thought, reflection and dialogue, an open and free intellectual environment. There was a solidity and certainty in Benedict’s teaching which made discussion possible and stimulated intellectual honesty, one knew where the Church and the Pope stood. Today we are in less certain times, the intellectual life of the Church is thwart with uncertainty. …
Nedgangen i innlegg er ganske tydelig også på min blogg – uten at jeg skal prøve å forklare hvorfor. Les Fr Blakes blogginnlegg selv – og les også alle kommentarene han har fått.
Dette arbeidsdokumentet ble ferdig for ikke mange dager siden, og kan leses på engelsk her – og katolsk.no meldte også at dokuementet når er klart.
På First Things leser vi en interessant artikkel om dette dokumentet, og om hvordan ulike personer og grupper reagerer på det (jeg skrev selv i fjor høst om at det utsendte spørreskjemaet var ganske så komplisert, og ikke la til rett for slagordsmessige uttalelser om hvordan man kan løse ekteskapskrisen i vår tid, eller gi et enkelt svar på hvordan gjengifte kan tas imot i Den katolske Kirke. Sandra Laguerta skriver i First Things:
The Vatican’s upcoming meeting on family life has spurred broad speculation about a new openness to divorced and remarried Catholics. Now commentators are searching a newly issued working document, the Instrumentum Laboris, for clues about the meeting’s direction.
The Instrumentum Laboris is a summary of the diocesan data collected by the Vatican on the modern challenges to the family, and the document will guide the discussions of the extraordinary synod (mostly leaders of national bishops’ conferences) in October, as well as the ordinary synod of world bishops in 2015.
Thomas Reese at National Catholic Reporter describes the document as “boring and joyless.” Boring might be true if one didn’t understand the genre of the document or if one didn’t find it interesting how bishops themselves communicated the pastoral concerns they witness. Joyless perhaps more accurately describes Reese’s own emotions than the actual document:
Despite the numerous problems cited by the working paper, it still has hope for “a new springtime for the family,” which it believes will be led by young people who “see a value in a stable, enduring relationship and express a real desire to marry and form a family.” How this jives with the fact that young people are delaying marriage, hooking up, practicing birth control, and living together before getting married remains to be seen.
The fact that people are delaying marriage for reasons both cultural and economic doesn’t mean they don’t still hope for a committed, stable marriage. A recent Gallup poll found that while 45 percent of Americans are unmarried, only 5 percent say they have no desire to marry.For my part, I am struck by the rich theological vision and hope of the document. It notes of “a want of an authentic Christian experience, namely, an encounter with Christ on a personal and communal level, for which no doctrinal presentation, no matter how accurate, can substitute.” It is not just that the biblical and magisterial teaching on the family is misunderstood, it is that Catholics lack a felt encounter with Christ and his Church, and so misunderstand who man is, and who he is to God and to his community.
And who is man to God? The Catechism says it succinctly:
Jesus knew and loved us each and all during his life, his agony, and his Passion and gave himself up for each one of us: “The Son of God . . . loved me and gave himself for me” (Gal. 2:20) He has loved us all with a human heart. For this reason, the Sacred Heart of Jesus, pierced by our sins and for our salvation (cf. Jn 19:34) “is quite rightly considered the chief sign and symbol of that . . . love with which the divine Redeemer continually loves the eternal Father and all human beings” without exception. ….
Bernt Oftestad skriver i dag et interessant innlegg på Verdidebatt:
Da jeg leste Sturla J. Stålsetts innlegg i VL 23.6 om ”Den krevende evangeliske åpenheten”, kom jeg til å tenke på en mann som ble oppfordret til omvendelse og et nytt liv. Han avviste denne appellen med en teologisk logikk som han mente å finne i Skriften: Alle er vi falt fra Gud ved Adams synd, men nå er vi alle gjenreist i Kristus. Var det ikke Paulus som sa det slik? Saken var grei. Her trengtes ingen omvendelse eller nytt liv.
Logikken i resonnementet er vanntett, men stemmer ikke med apostelordet i Rom 5,17: ”For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mer de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene Jesus Kristus. ” Nøkkelordet er gaven. Nåden, frelsen, rettferdigheten og helligheten blir gitt oss som gave ved kirken og dens nådemidler. …..
….. For den kristne kirke er Kristus Gud, Guds Sønn kommet i kjøtt og blod. Han gir oss ikke bare kunnskap om hvem Gud er, men er i sin person Guds selvåpenbaring. Det er denne realitet som gjør ham unik, og det fordi Gud selv i ham har forent seg med det menneskelige, ikke bare for å løse oss fra synden, men for å helliggjøre og herliggjøre oss. Derfor tilber, lovpriser og opphøyer kirken Kristus som Gud. Stålsett skriver om en ”krevende evangelisk åpenhet”. I dette ser han kirkens vesen realisert. Det som totalt mangler i hans kirketanke er det troende folkets lovprisning av Gud, av den treenige Gud, som i Kristus har åpenbart seg i verden til vår frelse og fornyelse. Det beste kjennetegn på en kirke som er blitt en bevegelse for høy moral, er at lovprisningen av Gud i Kristus blir borte.
I Stålsetts kirketanke, slik han formulerer den som leder av Åpen kirke, er ord og sakramenter som kirkens kjennetegn forsvunnet til fordel for høy moral. Dåpen og troen som porten inn til frelse og nytt liv i Kristi legeme er blitt borte og Kristus redusert til en praktisk manifestasjon av menneskelig moral. Lovprisningen av Gud er vekk til fordel for innsats for ”den vanskelige evangeliske åpenheten.”
Filmen over viser Corpus Christi-prosesjonen i Roma i år, torsdag kveld. Den foregikk på tradisjonell måte – mellom Laterankirken og St Maria Maggiore – men i år valgte pave Frans å ikke delta i selve prosesjonen, bare ved starten og avslutningen.
I Norge har det i år vært flere og større sakramentsprosesjonen i dag enn på mange år, men jeg må innrømme at jeg har visse reservasjoner til en praksis som (noen steder) medfører at flere søndagsmesser avlyses – for at man skal kunne samle flest mulig i prosesjonen. De tradisjonelle prosesjonene foregår jo torsdag kveld, og selve prosesjonen er hovedsaken, bl.a. fordi slike prosesjoner samler langt flere mennesker enn noen kirke kan romme – jfr filmen over.
«Guds Lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss.» Dette er en tekst som brukes i veldig mange kristne liturgier, men Gyrid Gunnes har en gjentolking (i Vårt land/ Verdidebatt) av den som får bl.a. Eyvind Skeie til å reager. Slik skrev han for ei uke siden på sin egen blogg:
… teksten til Gyrid Gunnes stiller også ganske mange dype spørsmål som gjelder språkets rammer og det ordene formidler.
Slik jeg opplever denne teksten, både ved første gjennomlesning og den smule nærlesning som jeg har hatt anledning til å bedrive, synes jeg at forfatteren Gyrid Gunnes her har fått teologen Gyrid Gunnes til å erstatte kristendommens kjerneinnhold med noe som minner om en feministisk religion. Satt på spissen kan det virke som om hun erstatter troen på (mannen) Jesus Kristus men en beklagelse over at inkarnasjonen ikke heller kunne handle om at Guds datter ble født til verden, og kanskje ikke av en kvinne som Maria, men på en måte som stod mer i samsvar med all den undertrykkelse og alt det misbruk som kvinner er blitt utsatt for gjennom århundrene.Det Gyrid Gunnes søker i denne teksten formulerer hun slik:
«Du Gud Moder
du som ikke tilgir noens synder ved at sønnen dør på korset,jeg ber om at du vil miskunne deg over oss
miskunne deg over vår verden»Dette er en sterkt provokatorisk påstand i påkallelsens form, og spesielt i «Agnus Dei», som nettopp bygger på at Guds Lam tar bort verdens synder, ved å dø på korset. ….
I et innlegg på Verdidebatt for et par dager siden tar Skeie enda kraftigere i, og skriver:
Jeg sitter med en stadig sterkere følelse av at jeg her står ovenfor en tekst som har den åpenbare intensjon å erstatte den kristne troens innhold med en helt annen gudsforståelse. Jeg mener den ikke hører hjemme i en kristen kontekst.
Feminist, prest og forsker Gyrid Gunnes har fått gjengitt en versjon av Agnus Dei, «Du Guds Lam», på Verdidebatt.
Det er en tekst som sprenger mange språklige rammer og flytter Agnus Dei ut i et stort rom av samtidighet og i et – om mulig – enda større religiøst rom, hvor det er guddommens feminine sider som stiger frem, i stor solidaritet med alt og alle som lider.
Det er en poetisk sterk tekst, som uttrykker empati og som foretar et oppgjør med kirkens maskuline tradisjoner på en slik måte at det ryddes plass for den feminismen som Gyrid Gunnes også i andre sammenhenger har vært en eksponent for, en feminisme som faktisk endrer gudsbildet …
St Olav har nå lagt ut informasjon om boka jeg nylig omtalte HER og HER.
Klikker man på forlaget lenke (øverst), kan man lese noen sider av boka og også se forside og bakside (under).
Søndag 22. juni i år er den offentlige feiring av Festen for Corpus Christi – se bønner og tekster for messen her.
Disse messene feires hver 4. søndag i måneden (ikke om sommeren) i St Hallvard kirke i Oslo. Se en oversikt over messene her.
I sin innledning til Messuskýringar. Middelalderens norrøne messeforklaringer oversatt til moderne norsk (i festskrift til Jan Schumacher) skriver Sigurd Hareide om et alternativ til den negative forståelsen av den tradisjonelle katolske messen, som ofte uttrykkes av lutherske og katolske (!) teologer:
Det finnes imidlertid en annen tradisjon i moderne kirke- og ritualhistorisk forskning der en forsøker å legge de normative føringene til side, for om mulig å forstå messen slik den fremstod for middelaldermennesket.
I stedet for å forfølge messens utvikling gjennom historien, fra Jesu siste måltid til Martin Luther eller Det annet vatikankonsil (1963-65), på leting etter en gullalder som kan brukes som målestokk i dagens messerevisjoner, tar den nye forskningstradisjonen utgangspunkt i messen som en gitt, sosial realitet i middelaldersamfunnet. Hvordan forstod folket messen? Hvilke strategier fantes for å gjøre den meningsfull, fra folkets side og fra geistlighetens side? Forhåpentlig vil denne nye forskningstradisjonen også i Norge etter hvert føre til et paradigmeskifte i synet på middelaldermessen og den religiøse kultur messen var midtpunktet i. Allerede i 1985 oppsummerte middelalderhistorikeren John Bossy det nye forskningsparadigmet i følgende spissformulering om messen:
Tross [de moderne katolske] liturgikernes og [de lutherske] reformatorenes klager var det ingen selvmotsigelse at messen skulle bæres frem av presten alene, i et rituelt språk, stort sett i stillhet og delvis ute av syne, og likevel uttrykke eller skape følelsen av kollektiv identitet. […] Det gjennomsnittlige menighetslem […] visste det han trengte å vite. Han visste at presten gjorde ofring og soning for levende og døde; han visste at han [presten] ville gjøre Gud virkelig nærværende i hostien [oblaten] før han fortærte den. Hvis ikke han var en vranglærer eller en vantroende, visste han at denne ekstraordinære hendelsen var uttrykk for det beste som kunne ha skjedd i universet, en forløsning fra ondskapens makter, en forsoning mellom Gud og mennesket som kunne føre til allslags gode konsekvenser, i denne verden og i den neste.
Messen var med andre ord meningsfull likevel. Men hvordan kunne den være meningsfull? På hvilke måter? ….
Jeg deltok i går på et hyggelig arrangement på MF:
Avskjedsforelesning og festskriftoverrekkelse med bokpresentasjon.
kl. 11.00-12.25:
– Velkommen v/ rektor
– Avskjedsforelesning v/ Jan H. Schumacher: Lectio divina – å lese Bibelen på munkers og lekpredikanters vis
– Overrekkelse av festskriftet v/ Kristin Norseth: Messuskýringar. Middelalderens norrøne messeforklaringer oversatt til moderne norskkl. 12.35-13.15:
– Messuskýringar: å lese Bibelen i messe og manuskript
Om bokprosjektet og kildene v/ Elise Kleivane og Sigurd Hareide
Og festskriftet (som jeg hadde bestilt og satt med opp på gratulasjonslisten) viste seg å være enda mer interesssant enn vanlig; det var «Middelalderens norrøne messeforklaringer oversatt til moderne norsk» – midt blinken for meg. Sigurd Hareide skriver i innledningen til dette arbeidet:
Den kristne kulten, gudstjenestefeiringen, stod i sentrum av middelalderens kultur, med messen som det selvsagte midtpunkt — i helg og i høytid, i hverdag og i fest og i livets mange overganger og hendelser. Men messen og de andre ritualene’ ble feiret på latin, et språk som var fremmed for folk flest. Hvordan kunne de da delta i ritualene? Snart fem hundre år etter at den lutherske reformasjonen ble innført i Norge på danskekongens befaling, er fortsatt reformatorenes negative fremstilling av middelalderens gudstjenesteliv levende tilstede i alt fra kirkebrosjyrer og skolebøker til kompetente historikeres bidrag om emnet. Sammenfattet lyder den omtrent slik: Messen var uforståelig med sitt fremmede språk, men så kom reformasjonen med messe på folkespråket og salmesang der folket endelig kunne delta aktivt. Denne kritikken av middelalderens messe spesielt og gudstjenesteliv generelt, har de siste åtti årene fått støtte fra uventet hold. Fra mellomkrigstiden av ble det vanlig blant mange katolske liturgihistorikere ikke bare å støtte reformatorenes kritikk, men også å forsterke den. De katolske liturgihistorikerne vurderte imidlertid også 1500-tallets protestantiske liturgireformer som uttrykk for middelalderens forfall, snarere enn som løsningen på problemet. Selv søkte disse forskerne en fornyelse av den katolske messen ut fra idealer som hadde oldkirkens antatte messefeiring som målestokk.’ Sett på bakgrunn av denne doble kritikk er det ikke rart om middelaldermessen synes uten mening for en moderne betrakter. …
Jeg skrev i går om min siste lutherske gudstjeneste. Her er et innlegg på min blogg fra 2009 med minner fra Arendal på 90-tallet:
Jeg fikk følgende utklipp fra Agderposten tilsendt fra venner i Arendal nylig, og det er hyggelig at noen husker meg. Det er i disse dager akkurat 10 år siden dispensasjonen (om at jeg kunne prestevies) fra pave Johannes Paul II ankom Norge – og det ble bestemt at jeg skulle diakonvies 8. september 1999. Jeg måtte altså vente enda et år etter at denne avisartikkelen var skrevet
I Agderposten 10/8-2008 var det en liten quiz om hvilken protestantisk kirke jeg hadde vært pastor i fra 1988-1994:
I hvilket kirkesamfunn i Arendal var Oddvar Moi pastor før han ble katolikk?
A. Baptistkirken
B: Frikirken
c: Filadelfia.
Hele innslaget i Agderposten kan leses HER.
Jeg har tenkt litt på det i dag mens jeg har feiret hele fire messer (min kollega er på ferie, og biskopen har gitt meg tillatelse til å overskride grensen på tre messer på en søndag) her i St Hallvard menighet i Oslo, at det var i midten av juni 1994 jeg hadde min avskjedgudstjeneste i Arendal Evangelisk Lutherske Frikirke.
Vi hadde flere fine år i Arendal (og senest forrige helg hadde jeg et hyggelig møte med tidligere menighetsmedlemmer fra Arendal), men jeg har aldri lengtet tilbake til luthersk teologi og liturgi.
Kirkerettseksperten Edward Peters skriver også om den kommende bispesynoden om ekteskapet, men han regner ikke med at det kan bli gitt noen tillatelse til gjengifte om å motta kommunion:
The project to justify holy Communion for divorced-and-remarried Catholics seems to be losing steam. That’s good. As I have said many times, unless one is willing to countenance the administration of the Eucharist to those obstinately persisting in manifest grave sin (pace Canon 915), or is willing to say that typical remarriage after divorce is not the grave sin of adultery (pace CCC 2384), or is willing to say that Christ was wrong about marriage lasting till death and about remarriage after divorce being adultery (pace the New Testament!), then that project was doomed from the start. It’s now time to consider ideas that would strengthen the Church’s witness to marriage, not weaken it.
Father Z tar opp denne tråden (og åpner opp for diskusjon om Peters’ artikkel), men er ikke enig i denne første vurderingen:
It would be good, were it true. I don’t think it is losing steam. I think the valve was closed and the steam is building for the fall meeting. I don’t think that the advocates of Communion for the divorced/remarried will frame it in terms of changing doctrine. They know that if they do, they will be shut down immediately. They will try to stretch doctrine, maybe even suggest that this represents development of doctrine. Then they will play the pastoral card as a trump to doctrinal purity or rigid legalism. They will stress mercy over and against rules. Then they will play the fear card. They will shout that the sky is falling when it comes to practice of the faith by the rank and file. «People are leaving the Church!», they will cry. In short, they will be sly and manipulative.
Edward Peters skriver så om tre andre ting han ønsker bispesynoden skal se på (og det første av disse punktene kjenner jeg ikke til at andre har tatt opp, men jeg har sjekket med bare én kirkerettsekspert):
1. Canonical Form for Marriage. The requirement that Catholics wed before clergy has always been an imposition on the natural and sacramental reality of marriage, and the societal conditions that supported its imposition a few centuries ago have all but disappeared today. Instead of defending marriage, the requirement of form now permits tens of thousands of Catholics annually to walk away from marital unions that we demand all others honor, deprives Catholics in such unions the graces specific to Matrimony, and relegates such unions to the status of concubinage. Further, the pastoral need to blunt the ecclesial consequences for disregarding canonical form has led to the elaboration and/or invocation of several juridically dubious “work-arounds” in such areas as jurisdiction, dispensation, and sanation. The question is: does the requirement of canonical form do more harm than good to the Church’s proclamation of marriage today?
2. The Annulment Process. In the popular mind (including many bishops’), the annulment process is a pastoral mechanism that “works” when it allows Catholics in failed marriages the chance to marry someone else. Correcting this massive misunderstanding about the vital juridic nature of the annulment process is of the utmost importance. Beyond that, however, the annulment process, being established and administered by human beings, is in need of reform especially regarding: (a) appreciating the canonical impact of widespread societal and familial dysfunction on young persons attempting to enter marriage as Christ and his Church proclaim it; (b) the actual or perceived disconnect between the interpretation accorded norms on consent as given in Rome versus that in many other tribunals around the world; (c) the real burdens and benefits associated with mandatory appeal; and (d) the feasibility of allowing third instance tribunals to function in nations that actually need them.
3. Same-sex unions vs. ‘same-sex marriage’. If there is a philosophically, juridically, and pastorally defensible distinction between same-sex unions and ‘same-sex marriage’, the time to articulate that distinction is now. Earlier ecclesiastical documents on this issue, striving (correctly!) to avoid any semblance of support for the idea of ‘same-sex marriage’, rejected same-sex unions in terms that admit of no toleration in the secular arena and indeed, if taken literally, demand sacrifices by Catholics that the Church should, in any age, be loathe to impose. Besides this important clarification of categories, the practical issues occasioned by having faithful in same-sex unions or ‘marriages’ (chiefly in regard to their admission to the sacraments and participation in Catholic public affairs) need systematic elucidation.
Bispesynoden i Vatikanet i høst skal ta opp flere aspekter ved ekteskapet, men fokuset har vært neste bare på om gjengifte (utenfor Kirken) skal få lov til å motta kommunion (noe de ikke har lov til i dag). Sandro Magister skriver om dette:
Pope Francis doesn’t like the discussion in view of the upcoming synod being focused only on communion for the divorced and remarried. He said so to journalists during the flight back to Rome from the Holy Land. His preference is decidedly for a «holistic,» global reflection on the family.
But what focused everyone’s attention on that controversial point was precisely the presentation with which Cardinal Walter Kasper introduced the consistory last February. A presentation that Francis immediately passed with flying colors, telling the cardinals he had found it theologically «profound,» «serene,» thought out «on [his] knees,» and that the Argentine Jesuit Juan Carlos Scannone, the theology professor of the young Jorge Mario Bergoglio, has praised even more highly in the latest issue of «La Civiltà Cattolica.»
The fact is that since that consistory the controversy over communion for the remarried has rocked the Church even at the highest levels. …
I denne artikkelen presnterer Magister noe kardinal Brandmüller har sagt i denne diskusjonen:
As the Church historian that he is – and as president for more than twenty years of the Pontifical Committee for Historical Sciences – Brandmüller has presented in this essay the clash between Pope Nicholas I and Lothair II, king of Lotharingia, in the ninth century.
Lothair first had a mistress named Waldrada, then married the noble Teutberga for the sake of political interests, and later separated from her and married his previous companion, wanting at all costs that the pope should recognize the validity of his second marriage.
But in spite of the fact that Lothair enjoyed the backing of the bishops of his region and the support of Emperor Louis II, who even invaded Rome with his army at one point, Pope Nicholas I – now venerated as a saint – did not give in to his claims and never recognized his second marriage as legitimate. …
I denne artikkelen siterer Magister også noe (nyttig og interessant) som Martin Grichting sier om holdningen til kommunion mer generelt:
The upcoming synod, and in particular the question of the divorced who have «remarried» in a civil ceremony, could be an opportunity for new reflection on the conditions that make sacramental communion fruitful and on the frequency of receiving this sacrament.
The Council of Trent did not prescribe any particular frequency. Then the precept of receiving communion at least once a year was established. [. . .] Although afterward many spiritual authors recommended frequent communion, it was only with the decree «Sacra Tridentina Synodus,» issued by the sacred congregation of the council on December 20, 1905, that the turning point came.
This document, promulgated at the initiative of Pope Pius X, stated that frequent and even daily communion was highly commendable, and invited the faithful to receive it often.
Pius X, however, laid down a few conditions for frequent communion. The faithful must not receive it out of habit, for the sake of vanity or human respect. Above all they must be free from grave sin and have the intention of sinning no more, according to the word of Saint Paul: Let each one recognize the body of the Lord and not eat and drink his condemnation by receiving it unworthily (cf. 1 Corinthians 11:27-29).
Even back then, therefore, one could not think of a general and unrestricted invitation to receive sacramental communion, especially since the rules for Eucharistic fasting were much more restrictive than they are today. In many cases, in fact, communion was distributed only during the first Sunday morning Mass.
But unfortunately the conditions for receiving sacramental communion, which at the time of Pius X were still considered obvious, have practically been ignored by the Church in recent decades. In practice, what remains of the guidelines of Pius X today is only the invitation to frequent communion, which is even interpreted as an invitation extended to all present at the celebration. Today sacramental communion is seen as an obligatory part of the rite of the Mass, like making the sign of the cross with holy water or the exchange of the sign of peace.
So what is needed for those «remarried» in a civil ceremony – but not only them – is a change of mentality. If the conditions mentioned by Pope Pius X for approaching sacramental communion were still applied in pastoral practice, the question concerning sacramental communion for those «remarried» in a civil ceremony would be situated in a broader context more favorable to them. These faithful would no longer be the only black sheep discriminated against, since of course there is not only the sixth commandment but also the rest of the ten.
Moreover, the problem concerning sacramental communion for those «remarried» in a civil ceremony has been getting more serious in recent decades because of the liturgical impoverishment of ecclesial life. In some parishes the liturgy is reduced solely to the Eucharistic celebration. The various forms of popular piety, the different religious functions, Eucharistic adoration, the common recitation of the rosary or the breviary have been ever more marginalized.
Without a doubt, the Eucharist is «the fount and apex of the whole Christian life» (Lumen Gentium, 11). But the thinning out of the forms that prepare for and lead to this apex accentuates the difficult situation of those who, for whatever reason, are unable to approach this fount of Christian life because the personal conditions of their lives do not permit them to do so. …
Det har vært så fint vær i slutten av mai og starten av juni, at det nesten har vært vanskelig å arbeide. Første bilde viser sola (fra vår terrasse) ca kl 19 – den går ned kl 22 ved blokka på Enerhaugen. De to neste bildene viser blomster på år terrasse.
