1. mai feirer Kirken en minnedag for Den hellige Josef håndverkeren. Dagens kollektbønn og første lesning handler tydelig om arbeidets verdi, mens evangeliet og messens prefasjon fokuserer mer på det som er det viktigste med den hellige Josef; «den tro og kloke tjener». Slik er messens prefasjon:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
og med verdig lovprisning opphøyer,
velsigner og forkynner deg
på denne høytid til ære for den salige Josef.
Han er den rettferdige mann du gav Guds mor til ekte,
den tro og kloke tjener
du satte til overhode for Den hellige familie,
for at han i fars sted
skulle verne om din enbårne Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre,
han som var unnfanget ved Den Hellige Ånd.
Ved ham lovpriser englene, tilber herredømmene,
skjelver maktene for din majestet.
Alle himler og himmelkrefter og de salige serafer
forherliger den i samstemmig jubel.
Byd oss å forene vår røst med dem,
idet vi ydmykt istemmer:

Her er alle messens tekster, og her (siste par avsnitt) kan vi lese litt om hvordan denne ekstra festen for hl Josef er kommet. (Det er nå bare en valgfri minnedag, men jeg syns den bør feires alle steder i verden der 1. mai er arbeidernes dag – ikke i USA bl.a.)

Den salige pave Pius IX utnevnte ham i 1870 til «Universalkirkens beskytter», og oppmuntret også hans «patronatsfest», senere «høytidsdag», på tredje onsdag etter påske. Denne festen ble erstattet av pave Pius XII i 1955 med en fest den 1. mai for St. Josef, «arbeideren», senere «håndverkeren», innført som en motvekt mot sosialistenes feiring av dagen. Pave Leo XIII proklamerte ham som modell for fedre i 1889. Den salige pave Johannes XXIII foretok den første forandring som er gjort i messens Canonbønner på tusen år, ved den 13. november 1962 å forordne at Josefs navn skulle føyes til like etter Marias.

Fra dagens matutinlesning:

Fra en påskehomilie av den hellige Maximus, biskop av Torino.

Ved Kristi oppstandelse åpnes dødsriket, ved de nydøpte fornyes jorden, ved den Hellige Ånd åpnes himmelen. Det åpne dødsriket gir døde fra seg, den nye jord lar oppstandne spire frem, den åpne himmel tar imot dem som stiger opp. Endelig kommer røveren til paradiset, de avdøde helliges legemer går inn i den hellige by, de døde vender tilbake til livet. Ved Kristi oppstandelse blir alle naturens elementer forklaret og hevet høyere opp. Underverdenen sender dem den holdt fanget, tilbake til jorden, jorden dem den begravet, til himmels; himmelen fører dem den tar imot, frem for Herren. I ett nu reiser Frelserens lidelse opp fra underverdenen, løfter opp fra jorden, gir sete i himmelen. For Kristi oppstandelse er liv for døde, tilgivelse for syndere, herlighet for hellige. Den hellige profeten David innbyr all skapningen til festen for Kristi oppstandelse, for han sier at den dag som Herren har gjort, er en dag til fryd og til glede.

Kristi lys er dag uten natt, dag uten ende; hans lys er overalt, det stråler alle vegne, overalt er det uten ende. Apostelen sier at denne dag er Kristus. «Natten er omme,» sier han, «og dagen stunder til». Natten er omme, sier han, og den skal aldri mer stunde til, slik at du skal skjønne at når Kristi lys bryter frem, jages djevelens mørke på flukt uten at syndens natt igjen faller på. Ved sitt evige lysvell fordriver den det mørke som var, og beskytter mot synden som ligger på lur.

For det er Sønnen selv som er denne dag, han som Faderen, som er dagen, betror sin guddoms hemmelighet. Ja, det er han som er dagen, han som sier gjennom Salomo: «Jeg lot et evig lys stige opp på himmelen». Som natt aldri følger på himmelens dag, slik følger ikke syndenes mørke på Kristi rettferdighet. Alltid skinner himmelens dag, den funkler og stråler og har ikke i seg noe som er mørkt. Slik er det også med Kristi lys: Alltid lyser det, alltid funkler det, alltid tindrer det, og noe syndemørke kan ikke være i det, slik evangelisten Johannes sier: «Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det».

Derfor, mine brødre, skal vi alle glede oss på denne hellige dag. Ingen må holde seg borte fra festlighetene fordi hans samvittighet nages av synder, ingen må unnlate å ta del i den felles bønn fordi han knuges ned av sin syndebyrde. I dag skal selv synderen ikke fortvile, men håpe på tilgivelse; dette er ikke noen liten fortrinnsrett. For om røveren gjorde seg fortjent til paradiset, skulle ikke et kristenmenneske fortjene tilgivelse?

Slik leste vi til matutin i dag:

Fra den hellige Basilios den Stores bok «Om den Hellige Ånd».

Ånden gir liv

Som del av sin plan om å føre oss til livet, skjenk Herren oss dåpens pakt. Dåpen preges både av død og liv. Vannet fremstiller nemlig døden, mens Ånden gir pant på liv. Og dette stiller oss overfor spørsmålet: Hvorfor blandes vannet med Ånden? Fordi hensikten med dåpen er dobbel, nemlig å tilintetgjøre syndens legeme slik at det ikke lenger skal bære frukt for døden, men leve ved Ånden og bære frukt i hellighet. Vannet er bilde på døden og tar imot legemet som i en grav. Ånden inngir livgivende kraft, forynger våre sjeler og fører dem fra den dødelighet som synden var skyld i, til livet slik det var fra opphavet ay. Dette er å fødes på nytt, av vann og Ånd: Slik døden skjer fyldest i vannet, slik gir Ånden oss liv. Ved tre neddykkinger og ved samme antall påkallelser forrettes dåpens store mysterium. Ved dette kommer dødens preg klart til uttrykk, samtidig som de døptes sjeler blir opplyst ved å motta kunnskap om Gud.

Dersom det altså finnes noen nåde i vannet, stammer den ikke fra vannets natur, men fra den Hellige Ånds nærvær. For dåpen «er ikke noen avleggelse av kroppens urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud». For å gjøre oss skikket til livet etter oppstandelsen, holder Herren opp for oss et liv helt i pakt med Evangeliet. Han pålegger oss å leve uten sinne, å tåle ondt, være ubesudlet av vellyst og ikke pengekjære. Slik gjør han oss i stand til å virkeliggjøre på forhånd og av eget valg det som livet i det hinsidige innebærer av natur.

Gjennom den Hellige Ånd gjeninnsettes vi i paradiset. Vi stiger opp til himlenes rike, på nytt blir vi Guds barn. Det er Ånden som gir oss frimodighet til å kalle Gud vår Far. Han gir oss del i Kristi nåde og gjør at vi kan kalles lysets barn. Gjennom Ånden får vi del i den evige herlighet, kort sagt, eie fylden av all velsignelse, både i denne verden og i den som skal komme. Gjennom Ånden gjenspeiles den skjønne glans av de goder som ligger og venter på oss, som om de allerede var til stede, de gode gaver vi gjennom troen ivrer etter å nyte. Hvis dette er pantet, hvordan ser resten ut? Hvis dette er førstegrøden, hvordan må da ikke avlingen være?