3. juni: Den hellige Karl Lwanga og hans ledsagere

I dag leste vi til matutin:

Preken av pave Paul VI ved kanoniseringen av martyrene i Uganda den 18. oktober 1964

Martyriets herlighet innvarsler en ny tid

Disse afrikanske martyrer føyer seg til en side i seiersprotokollen, det vil si i martyrologium, som forteller om begivenheter på samme tid uhyggelige og vidunderlige. Denne siden er i sannhet et verdig tillegg til de berømte beretninger fra Afrika i gammel tid, beretninger som vi i våre dager, svake i troen som vi er, trodde aldri ville få en lignende fortsettelse. Hvem kunne vel ane, bare for å gi noen eksempler, at det til de rystende beretninger om martyrene i Scillitum, i Kartago, om den «massa candida» («hvite mengde») av martyrer i Utique som Den hellige Augustin og Prudentius vet å fortelle om, om martyrene i Egypt hvis lovtale vi kan lese hos Johannes Krysostomos, om dem som led martyrdøden under vandalenes forfølgelser, i våre dager skulle tilføyes nye beretninger om heltegjerninger som ikke er mindre prisverdige og ikke mindre strålende?

Hvem kunne vel forestille seg at vi til listen over de berømte afrikanske martyrer og bekjennere, disse uforglemmelige skikkelser som Kyprian, Felicitas og Perpetua og den store Augustin, noen sinne skulle komme til å tilføye Karl Lwanga, Mattias Mulumba Kalemba hvis navn er oss så kjære, samt deres tyve ledsagere? Dessuten er det rett og riktig å nevne andre, tilhørende det anglikanske trossamfunn, som led døden for Kristi navns skyld. Disse afrikanske martyrer legger i sannhet grunnen for en ny tidsepoke, og da mener vi ikke en tid med forfølgelse og religiøse konflikter, men en tid for fornyelse av den kristne tro og av samfunnslivet. For Afrika, dette Afrika som er bestenket med disse martyrenes blod, de første som tilhører den nye tid — og måtte Gud gi at det må være dets siste martyrer, hvor storartet og dyrebart deres offer enn måtte være! — det frie og uavhengige Afrika er i ferd med å fødes på nytt.

Den ugjerning de ble utsatt for, var så avskyelig og så karakteristisk, at den både utgjør og legger for dagen grunnen til at et nytt folk må dannes i pakt med etiske prinsipper, slik at et nytt tenkesett vokser seg sterkt og gis videre til etterslekten. Dette kan både betegne og fremme overgangen fra et enkelt liv i uvitenhet, hvor utmerkede menneskelige verdier riktignok ikke var fraværende, men som var et liv i nedverdigelse og betydningsløshet, fanget som det var i sitt eget slaveri, til dannelsen av et samfunn som utvikler seg i retning av et høyere åndsliv og bedre livsvilkår.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen