Pave Frans’ liturgiske revolusjon

Katolsk, Liturgi, Paven /

I et interessant innlegg på PrayTell-bloggen skriver Fr Anthony Ruff, OSB, om en mulig liturgisk revolusjon – mange er i alle fall usikre på hvordan pave Frans’ liturgi kommer til å utvikle seg. Fr Ruff åpner med å si at han har laget en «list of what Pope Francis has done with ceremonial and ritual. It’s been quite a ride since his election!» Og han avslutter innlegget slik:

…. Some of us are (to use necessary but sometime unhelpful labels) rather “traditional” when it comes to liturgy. I always follow the book when I celebrate, including all the genuflections. I’ve increased considerably the amount of Latin chant at St. John’s Abbey, eg. including four Latin Mass ordinaries (rather than one) in our choir stall binders in conjunction with implementation of the new English Missal. I pushed for (and got) incense at Mass every Sunday when the new Missal came. I was about to push for a dress code for readers and other liturgical ministers (no jeans, etc.) in our School of Theology•Seminary, until this new pope came along and my case got weakened.

As much as I appreciate the pope’s simpler style and his throwing overboard all these archaic and irrelevant signs of monarchical and aristocratic power, I admit to mixed feelings about it all. Simplicity is good, but tackiness isn’t. Will that be the unfortunate consequence of his liturgical revolution? Will there be an aesthetic price?
Pope Benedict put before us the importance of beauty in the church’s life. Alas, his style of celebrating the liturgy, as beautiful as it was, had a rather narrow notion of beauty. It was too Eurocentric, too archaic, too fussy and precious, too aristocratic, too clericalist. I fear that not much of his vision will last. And that’s a shame. In my ideal world, we would draw on Pope Benedict’s inspiration as we find new ways to integrate the artistic riches of our heritage into the very changed conditions of the world we live in.

I also wonder whether Pope Francis isn’t doing too much all at once. Is this hurting some people’s feelings? (Yes, judging from the blogosphere.) Is it confusing some people? (Yes, judging from my conversation with theology students, including some I wouldn’t call “conservative.”) I hope Pope Francis proves to be a uniter and not a divider.

That’s my prayer. Pope St. Pius V, pray for us.

Pasjonstid: evangelium fredagen

Liturgi, TLM /

I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse. Slik leste vi til messen og matutin på fredag etter pasjonssøndag:

Johannes 11:47-54
Da kalte overprestene og fariseerne Rådet sammen, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Denne mannen gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.» 49 En av dem, Kaifas, han som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingen ting. 50 Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.» 51 Dette sa han ikke av seg selv, men da han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. 52 Ja, han skulle ikke bare dø for folket; han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra denne dagen la de planer om å drepe ham. 54 Derfor gikk ikke Jesus åpenlyst omkring blant jødene, men drog vekk derfra ut til landet i nærheten av ødemarken, til en by som heter Efraim. Der ble han nå sammen med sine disipler.

Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. – 49th Tract on John.
The chief Priests and the Pharisees took counsel together, but Let us believe in Him was not one of the suggestions offered. Those lost creatures thought much more how they might hurt and undo Him, than how they might save themselves from perishing. And yet they were afraid, and took counsel together, and said What do we? For this Man doeth many miracles. If we let Him thus alone, all men will believe on Him; and the Romans shall come and take away both our place and our nation. They were afraid of losing temporal things, but they gave no thought to eternal life, and so they lost both.

For, after that the Lord had suffered and been glorified, first came the Romans, and took away both their place and nation, prevailing against them and leading them away captive, and secondly there followeth them that which is written But the children of the kingdom shall be cast out into outer darkness. Matth. viii. 12. But their fear was that, if all men should believe on Christ, none would remain to defend the city of God and His Temple against the Romans, since they deemed that Christ’s teaching was against the Temple itself, and against the laws of their fathers.

And one of them, named Caiphas, being the High Priest that same year, said unto them: Ye know nothing at all, nor consider that it is expedient for us that one man should die for the people, and that the whole nation perish not. And this spake he not of himself but being High Priest that year, he prophesied. Here we will learn that bad men are enabled by the spirit of prophecy to foretell the future; which, at the same time, the Evangelist attributeth to an ordinance of God, namely, that he was the High Priest.

St Olav tidsskrift skriver om pave Benedikt

Katolsk, Paven /

13mars_stolav_tids2

St Olavs redaktør, Heidi Øyma, skriver en grundig og interessant lederartikkel om pave Benedikt i siste nummer av tidsskriftet (les det her), artikkelen begynner slik:

Det er ikke lett å sammenfatte pave Benedikts rikholdige pontifikat – så mye på bare åtte år! Heldigvis har han selv gitt oss tolkningsnøkkelen.

«Biskopen av Roma sitter på sin bispestol for å vitne om Kristus». Den nyvalgte pave Benedikt uttalte dette under sin høytidelige innsettelse på bispestolen i Romas katedral, Laterankirken. Det er umulig å forstå Benedikt XVI hvis man ikke tar utgangspunkt i de to store temaene i hans liv: kjærligheten til Kristus og kjærligheten til Kirken. Det er en kjærlighet som ikke har gjort blind, men tvert imot gitt ham et forbausende klarsyn – en realisme som også er født av dyp ydmykhet.

Josef Ratzinger deltok med stor begeistring på Det annet vatikankonsil og formidlet underveis til katolikker i hjemlandet hva Konsilet betød. Etter kirkemøtets første sesjon holdt han i januar 1963 et langt foredrag på universitetet i Bonn. Han avslutter sin entusiastiske og skarpsindige analyse av konsilarbeidene med to bemerkninger om hva Konsilet aldri vil kunne gjøre. Den første av dem lyder: «Konsilet kan ikke eliminere Kirkens menneskelige natur. Selv etter Konsilet vil denne naturen ha behov for fornyelse. Den vil vare helt til Herrens gjenkomst.»

Femti år senere lyder dette som profetiske ord, særlig når man tenker på den euforiske stemningen og nesten grenseløse optimismen som hersket i Kirken da de ble uttalt, en tro på at (til dels høyst påkrevde!) reformer skulle bety en slags endelig løsning på alle vanskeligheter. …

Lederartikkelen er ganske lang, så her hopper jeg over en hel del, og tar med avslutningen:

Pave Benedikts beslutning, som han tok «etter gjentatte ganger å ha ransaket min samvittighet fremfor Gud», er også et resultat av hans realisme og ydmykhet, samt åpenhet for ukonvensjonelle valg så sant de er i samsvar med sannheten. Den utløste en medieinteresse uten like. Blant de tidlige kommentarene kunne vi ofte lese at katolikkene og Kirken nå var «rystet». Det pussige var at det var utrolig vanskelig å finne en katolikk som faktisk ga uttrykk for rystelse. Vemodige, ja, med en følelse av «faderløshet», som biskop Eidsvig uttrykte det i takksigelsesmessen for Benedikts pontifikat, jo, absolutt. Noen satt også med en opplevelse av at paven kanskje ikke hadde handlet rett. Men rystet? Nei. Hvorfor i all verden skulle vi være det?

Mye som ble sagt i dagene mellom annonseringen av Benedikts avgang og valget av en ny pave, tyder på at media ironisk nok langt overvurderer pavens betydning. Benedikt gjør ikke det. I sin selvbiografi beskriver han levende det overdådige oppbudet i hjembyen da han og storebroren kom hjem for å feire sine første hellige messer. Han gikk der og hørte på jubelen og sa til seg selv: «Dette er ikke til ære for deg, Josef, det er ikke til ære for deg.»

Kirkens glede over en nyviet prest eller over en nyvalgt pave eller æresbevisninger for en pave som går av, skyldes ikke personen selv, men ham som er Kirkens Herre. Derfor kunne Benedikt etter å ha mottatt en langvarig applaus fra kardinalene og de fremmøtte – en applaus han vanligvis ville avbrutt, men denne gangen ga rom for – si takk for deretter å konkludere: «La oss vende tilbake til bønnen.»

… Igjen og igjen under sine siste dager på Peters stol understreket pave Benedikt at Kirken ikke tilhører oss – heller ikke tilhører hun paven – men Kristus, han som ikke svikter. Slik kan abdikasjonen også sees som en stor troshandling. Som paven sa det da han annonserte sin avgang: «Jeg takker dere hjertelig for den kjærlighet med hvilken dere har båret byrden av min tjeneste sammen med meg, og det arbeid dere har gjort. Jeg ber om tilgivelse for alle mine mangler. Nå betror vi Kirken til den øverste Hyrde, Vår Herre, Jesus Kristus.»

«Biskopen av Roma sitter på sin bispestol for å vitne om Kristus». Benedikt vitnet om Kirkens Herre ikke minst da han reiste seg fra stolen.

Pasjonstid: evangelium torsdagen

Liturgi, TLM /

I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse (men ikke denne dagen). Dette leste vi til messen og matutin på torsdag etter pasjonssøndag:

Lukas 7:36-50
In that time one of the Pharisees desired him to eat with him. And he went into the house of the Pharisee, And so on En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» 40 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han ettergav mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Da jeg kom inn i ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår. 45 Du gav meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter. 46 Du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

Homily by Pope St Gregory the Great. – 33rd on the Gospels.
When I think of the repentance of Mary Magdalene I feel nigher to weep than to say ought. Is there indeed any man, however stony his heart, who is not somewhat moved to follow the ensample of her repentance by the tears of that poor sinful woman? She weighed what she did, and would not that what she did should be niggardly. She came unbidden among the guests, and obtruded her tears upon the banquet. Ye may hence gather her sorrow, that she was content to weep at a feast.

We believe that this woman, of whom Luke saith that she was a woman in the city, which was a sinner, and whom John nameth Mary, xi. 2, was the same as she of whom it is written in Mark xvi. 9 that the Lord had cast out of her seven devils. And what signify seven devils but all manner of sin? For even as seven days do represent all time, so doth the number seven stand for all. Therefore is it said that Mary had seven devils, because she was full of all sin.

But see how she realized the depth of her own filthiness, and came to be washed to the Well of Mercy, before all them which were bidden to the feast. The bitterness of her inward shame made her esteem it a light thing to be despised outwardly. At what then do we marvel, my brethren? That she came, or that the Lord welcomed her? Or would it be truer for me to say that He drew her to Him and welcomed her when she came? for His mercy inwardly drew her, and, when she came, His gentleness openly welcomed her.

Bokanmeldelse i St Olav – av boken «Hellig uro»

Katolsk, Teologi /

I siste nummer av St Olav kirkeblad, som nettopp er lagt ut på nett, finn er vi en omtale av boken Hellig uro, Emilia forlag 2012, Per Kværne og Anne Helene Utgaard (red). Bokomtalen er skrevet av Olav Hovdelien. Beskrivelsen av boken begynner slik:

«Det er imidlertid vår overbevisning at det nettopp er gjennom uro, bevegelse, fornyelse og reform at kirkens vei mot marginalisering kan stanses og kirken igjen bli i stand til å forkynne Jesu glade budskap ikke bare for de ’praktiserende’, men for alle mennesker.»

Sitatet er hentet fra det innledende essayet i antologien Hellig uro. 50 år etter Det annet vatikankonsil, redigert av p. Per Kværne og Anne Helene Utgaard. Genremessig ligger antologien nærmest debattboken. I tillegg til innledningen består boken av til sammen ti essays, som alle i ulik grad og på ulike måter retter et kritisk søkelys på tilstanden i Den katolske kirke. Den grunnleggende påstanden er at Kirken «er i bevegelse bort fra konsilets intensjoner», og følgelig befinner seg i en dyp vedvarende krise. …

Hovdelien roser deler av boken, og har en viss forståelse for forfatternes synspunkter og idealer, men likevel skriver han også:

… Listen over alt som er galt med Kirken ifølge bidragsyterne til Hellig uro, er likevel lang som et vondt år. Medisinen som foreskrives er derfor en dyptgripende «modernisering» av Kirken nærmest på alle plan. Siden så å si alt det forfatterne hevder er galt med Den katolske kirke, er innført for eksempel i Den norske kirke, kunne konklusjonen fra forfatternes side vært slik: Den katolske kirke burde bli som Den norske! Hvorfor trekkes ikke denne opplagte konklusjonen i boken?

Kan det ha med det å gjøre at Den norske kirke, i likhet med andre liberale protestantiske kirker, har en betydelig større grad av sviktende oppslutning enn Den katolske? Det er ikke opplagt at «modernisering» er en vei ut av marginalisering (jf. sitatet øverst). ….

Samlet sett virker det som boken henvender seg til lesere som allerede i utgangspunktet deler forfatternes analyser. Den hadde blitt atskillig mer interessant og argumentativt troverdig hvis forfatterne ikke hadde vært fullt så sikre i sin sak og også hadde tatt seg bryet med å diskutere med dem som har alternative analyser å komme med.

Pasjonstid: evangelium onsdagen

Liturgi, TLM /

I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse. Slik leste vi til messen og matutin onsdag etter pasjonssøndag:

Johannes 10:22-38
Nå kom den festen som ble feiret i Jerusalem til minne om tempelinnvielsen. Det var vinter. 23 Jesus gikk omkring i Salomos buegang på tempelplassen. 24 Jødene flokket seg om ham og spurte: «Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, så si oss det rett ut!» 25 Jesus svarte: «Jeg har sagt dere det, men dere tror meg ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg. 26 Men dere tror meg ikke, for dere hører ikke til blant mine sauer. 27 Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. 28 Og jeg gir dem evig liv; de skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. 29 Min Far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd. 30 Jeg og Faderen er ett.» 31 Da tok jødene igjen opp steiner for å steine ham. 32 Jesus sa til dem: «Mange gode gjerninger som er fra Faderen, har jeg vist dere. Hvilken av dem er det dere vil steine meg for?» 33 Jødene svarte: «For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud.» 34 Jesus svarte: «Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg har sagt: Dere er guder? 35 De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft. 36 Hvorfor sier dere da til ham som Gud har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn? 37 Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. 38 Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at jeg er i Faderen og Faderen i meg.»

Homily by St Augustin, Bishop of H ippo. – 42th Tract on John.
The Greek word Enkainia, used by the Evangelist, signifieth the Feast of the Dedication of the Temple. The derivation thereof is kainon, which is, being interpreted, new; and the Dedication of anything new is thence called Enkainia. The use of this word is still preserved among ourselves; if any man put on his new coat for the first time we say that he enkainiateth. It was the use of the Jews to keep solemn holiday upon the Anniversary of the Dedication of the Temple, and this was the Feast-day which was being observed when the Lord spake the words which have been read.

It was winter. And Jesus walked in the Temple in Solomon’s Porch. Then came the Jews round about Him, and said unto Him How long dost Thou make us to doubt? If Thou be the Christ, tell us plainly. They sought not to know the truth, but to have whereof to accuse Him. It was winter, and they were cold; for they were slow to draw near to God’s fire. If to believe is to draw near thereto, then he which believeth draweth near thereto and he which denieth, goeth away therefrom. The feet of the soul, by which it moveth, are the affections thereof.

They were frozen with want of love, and at the same time on fire with thirst to do injury. They stood afar off, and yet came near; for though they drew not near by faith, they were eager to persecute. They sought to hear the Lord say I am the Christ; and perchance they knew somewhat concerning Christ, as touching His Manhood, for the Prophets had prophesied of Christ. But the Godhead of Christ even some heretics do not see witnessed either in the Prophets or in the Gospel; how much less the Jews, as long as the veil is upon their heart. 2 Cor. iii. 15.

George Weigel skriver om pave Frans

Katolsk, Paven /

George Weigel er ikke hvem som helst (les om ham på Wikipedia , bl.a. om alle bøkene han har skrevet), og han skriver i dag på FirstThings om pave Frans, i stor grad ut fra et møte han hadde med ham i Argentina for et knapt år siden – for å finne materiale til sin siste bok, «Evangeliske katolikker«. Han skriver svært positivt om den nye paven, bl.a.:

What kind of man is (pope Francis)? Some impressions from an hour’s conversation last May:

A man of God.The new pope struck me then as someone who lived from the inside out: a man whose rich interior life was the basis of his public life; a leader whose decisions grew from prayer and discernment, not calculation.

A man of profound humility. I had long been interested in getting to know then-Cardinal Bergoglio, but I had the hardest time getting him to talk about his own life and experiences. I didn’t detect shyness in this, or false modesty, but a true evangelical humility. Pope Francis will not have the effervescence of a John Paul II; but like the Polish pope who created him cardinal, Jorge Bergoglio has spent his life saying, not “Look at me,” but rather, “Look to Jesus Christ.”

A man of keen and realistic intelligence. Pope Francis is not the university professor that John Paul II and Benedict XVI had been in their pre-papal lives. And while that model of preparing for the papacy served the Church well for thirty-five years, it’s not the only possible model. Now, rather than a professor who learned how to be a pastor, the Church has been given a pastor who has long experience of being a pastor.

Nonetheless, I was struck last May by Bergoglio’s sharp mind, his familiarity with issues throughout the world Church, and his prudence in judging people and situations. He was, for example, completely realistic and lucid about the Church’s situation in Latin America. …

A man of the New Evangelization. The new pope played a significant role in shaping the Latin American bishops’ 2007 “Aparecida Document,” which embraced the New Evangelization and put it at the center of the Church’s life. In our conversation, …

A man of reform. We spoke of the Latin American edition of my book The Courage To Be Catholic, for which he thanked me. And in discussing Vatican affairs, then-Cardinal Bergoglio displayed a shrewd, but not cynical, grasp of just what was wrong with the Church’s central bureaucratic machinery, and why. …

A man of freedom rightly understood. In addition to Pope Francis’ lifetime commitment to the poor I’d also note his commitment to human rights and democracy, both of which are under severe pressure in Argentina. The new pope knows the fragility of democratic self-governance, and will work to shore up democracy’s eroding moral-cultural foundations throughout the West.

Dagbladets teologiske innsikt

Apologetikk, Generelt /

Bjørn Are Davidsen skriver på sin blogg om en artikkel i Dagbladet, som er (ganske så typisk) helt useriøs:

At aviser er ute etter overskrifter og klikk er ikke verdig en overskrift, selv om det noen ganger kan klikke for noen og enhver, særlig journalistene. På samme måte er det heller ikke verdt en overskrift eller heving av så mange øyenbryn at Dagbladet prøver å slå mynt på … hva som helst som sier noe annet enn kirken/kristne/kristen tro. Men at det nærmer seg påske er alltid verdt en overskrift.

Siden vi er i fastetiden er det altså bare å lene seg tilbake og vente på oppslagene som kan fortelle at påsken/Jesus er ganske så annerledes enn beskrevet i kildene fra det første århundre i Det nye testamentet. Siden disse er skrevet så lenge etter Jesu tid – nærmere bestemt fra rundt tyve (Pauli brev) til seksti år (Johannesevangeliet) etter – kan de altså ikke være troverdige. …

(Men) kilden som slås opp med store bokstaver (i Dagbladet) som hovedoppslaget på forsiden av nettutgaven er altså ikke fra det første århundret. Nå kunne man kanskje til nød tenke at en tekst fra det andre århundre i teorien kunne kaste noe lys over deler av hva som skjedde. Men teksten er heller ikke fra det andre århundre. Eller fra det tredje, fjerde, femte eller sjette. Den er heller ikke fra det sjuende eller åttende, som litt avhengig av hvordan vi tenker om dateringen er der vi finner Koranen. Som altså er skrevet svært mye for sent til at historikere kan bruke den som noe i nærheten av en kilde til Jesus. …

Jesus - Dagbladet 170313

Bildet over viser Dagbladets nettside fra denne dagen, og Davidsen fortsetter:

…. I likhet med andre tekster fra mange generasjoner etter Jesus. Disse kalles gjerne for apokryfer som er en felles betegnelse for så sene og avledede tekster at historikere ikke kan bruke dem. Og denne teksten er til og med sen selv til apokryfer å være.

Men slikt er det ikke så nøye med i kampen om overskrifter. Under den kledelige mellomoverskriften Hadde kone ser Dagbladet dermed en tekst fra 800-tallet som en del av rekken av nye … funn om Jesus.

«Den 1200 år gamle teksten er langt fra den første som gir alternative historier om Jesus. Professor Karen L. King, historiker ved Harvard Divinity School, har oversatt en annen koptisk tekst funnet på en bit papyrus fra 300-tallet. Hun sier at det står noe som aldri er funnet på noen annen del av skrifter fra denne tidsepoken – at Jesus refererer til sin kone.» Mens det i realiteten verken er første eller siste gang Dagbladet lar seg dra etter nesen av bløff eller blindhet for historisk gangsyn når noe passer egen agenda.

Les gjerne selve artikkelen i Dagbladet.

Om liturgien i innsettelsesmessen

Katolsk, Liturgi, Paven /

Om innsettelsesmessen skriver NLM-bloggen:

… Before the Mass begins there are the rites specific to the beginning of the Bishop of Rome’s Petrine Ministry. These include:

The Imposition of the Pallium:
Made of lamb’s wool and sheep’s wool, the Pallium is placed on the Pope’s shoulders recalling the Good Shepherd who carries the lost sheep on his shoulders. The Pope’s Pallium has five red crosses while the Metropolitans’ Palliums have five black crosses. The one used by Francis is the same one that Benedict XVI used. It is placed on the Pope’s shoulders by Cardinal proto-deacon Tauran and, after the imposition, there is a prayer recited by Cardinal proto-presbyter Daneels.

The Fisherman’s Ring:
Peter is the fisherman Apostle, called to be a “fisher of men”. The ring is presented to the Pope by Cardinal Deacon Sodano (first of the Order of Bishops). It bears the image of St. Peter with the keys. It was designed by Enrico Manfrini The ring was in the possession of Archbishop Macchi, Pope Paul VI’s personal secretary, and then Msgr. Malnati, who proposed it to Pope Francis through Cardinal Re. It is made of silver and gold.

The “Obedience”:
Six cardinals, two from each order, among the first of those present approach the Pope to make an act of obedience. Note that all the Cardinal electors already made an act of obedience in the Sistine Chapel at the end of the Conclave and that all the cardinals were able to meet the Pope in the following day’s audience in the Clementine Hall. Also, at the moment of “taking possession” of the Cathedral of Rome—St. John Lateran—it is expected that the act of obedience will be made by representatives of the various members of the People of God.

The Mass will be that of the Solemnity of St. Joseph, which has its own readings (therefore they are not directly related to the rite of the Inauguration of the Pontificate). The Gospel will be proclaimed in Greek, as at the highest solemnities, to show that the universal Church is made up of the great traditions of the East and the West. “Latin,” Fr. Lombardi said, “is already abundantly present in the other prayers and Mass parts.” …

Fr. Lombardi said that the Master of Celebrations expects that the ceremony will not last much more than two hours and, always with the intention of simplification and not making the rite overly long, there will not be an Offertory procession. The Eucharistic gifts will be brought to the altar by the ministers who prepare the altar. Also, the Pope will not distribute Communion, which will be done by the deacons on the “Sagrato” and, in the various areas of the piazza, by priests. …

Denne teksten ble skrevet før messen, men messen ble gjennomført som det her ble beskrevet. Det man la spesielt merke til – i tillegg til pavens klær (som var litt for enkle) og latinen (som ble uttalt klart og tydelig) o.a. – var at pave Frans holdt sin preken stående og uten sin mitra på hodet. På PrayTell-bloggen diskuterer man dette.

Pasjonstid: evangelium tirsdagen

Liturgi, TLM /

I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse. Dette leste vi til messen og matutin på tirsdag etter pasjonssøndag:

Johannes 7:1-13
Siden drog Jesus omkring i Galilea. Han ville ikke være i Judea, fordi jødene stod ham etter livet. 2 Det var like før løvhyttefesten, en av jødenes høytider. 3 Brødrene hans sa da til ham: «Dra bort herfra og reis til Judea, så også disiplene dine kan få se de gjerninger du gjør! 4 For ingen virker i det skjulte, hvis han vil bli kjent. Når du nå gjør slike gjerninger, så stå fram for all verden!» 5 For heller ikke brødrene hans trodde på ham. 6 Jesus sa til dem: «Min tid er ennå ikke kommet, men for dere er det alltid den rette tid. 7 Verden kan ikke hate dere, men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er onde. 8 Dere kan dra opp til høytiden; jeg drar ikke, for min tid er ennå ikke kommet.» 9 Dette sa han til dem og ble selv igjen i Galilea. 10 Men etter at brødrene hans var dratt opptil høytiden, drog han også av sted, ikke åpenlyst, men uten at noen la merke til det. 11 Jødene lette etter ham under festen og spurte: «Hvor er han?» 12 Og det ble hvisket mye om ham i mengden. Noen sa: «Han er en god mann.» «Nei, han fører folket vill!» sa andre. 13 Ingen snakket åpent om ham, for de var redde for jødene.

Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. – 28th Tract on John.
In this chapter of the Gospel, my brethren, our Lord Jesus Christ hath much commended Himself unto our faith, as touching His Manhood. At the same time, His words and works were alway such as to give us to believe that He is both God and Man, yea, that God Who made us, and that Man Who hath sought us, yea, God the Son, Who, as touching His Godhead, is alway with the Father, John i. 18; iii. 13, and, as touching His Manhood, hath been with us in time. Matth. i. 23. For He had not sought the work of His hands unless He had been made His own work. John i. 14. Keep this well in mind, and let your hearts never forget it, namely, that Christ was not made Man so as to cease to be God. He, Who made the Manhood, took It into that Godhead Which is His from everlasting to everlasting.

While therefore He lay hid in the Manhood, we must not think that He had suffered any lessening of power, but that He was giving ensample to our weakness. When He willed it, He was taken; when He willed it, He was put to death. John x. 18. But, since He was to have members, that is, His faithful people, who would not have that power over their lives which He, our God, had over His, He hid Himself, He concealed Himself, as if it were to escape being put to death, to show what should be done by those His members in whom He should dwell.

Christ is not the Head of His Church in such sense that He is not in her Body; but the whole Christ is in the Head, and the whole Christ is in the Body. That, then, which His members are is Himself, though That Which He is, That are not therefore His members. For if His members had not been indeed His Own, how had He said unto Saul, Acts ix. 4: Why persecutest thou Me? since Saul was not persecuting Him in Himself, but in His members, that is, in His faithful ones which were upon earth. He said not, Why persecutest thou My holy ones, nor, My servants, no, nor yet called He them by that more honourable name, My brethren, but, Why persecutest thou Me? that is, the members of My Body, whose Head I am.

Se hele innsettelsesmessen

Katolsk, Paven /

Alle som ikke hadde anledning til å se pave Frans’ innsettelsesmesse direkte (som jeg selv ikke hadde), kan se hele messen (pluss alt som skjer før og etter messen) her:

Og på katolsk.no kan man lese en norsk oversettelse av pavens preken ved denne anledning.

Pasjonstid: evangelium mandagen

Liturgi, TLM /

I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse. Dette leste vi til messen og matutin mandag etter pasjonssøndag:

Johannes 7:32-39
32 Fariseerne hørte at folket gikk og hvisket slik om ham, og overprestene og fariseerne sendte nå ut sine menn for å gripe ham. 33 Da sa Jesus: «Ennå en liten stund er jeg hos dere, så går jeg til ham som har sendt meg. 34 Dere skal søke meg, men ikke finne meg, for der jeg er, dit kan dere ikke komme.» 35 Jødene sa til hverandre: «Hvor vil han dra hen, siden vi ikke skal finne ham? Vil han kanskje reise ut til våre landsmenn blant grekerne og preke for grekere? 36 Hva mener han med det han sa: Dere skal søke meg og ikke finne meg, og der jeg er, dit kan dere ikke komme?» 37 På den siste dag i høytiden, den store festdagen, stod Jesus fram og ropte: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! 38 Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» 39 Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke hadde fått del i herligheten.

Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. – 31th Tract on John.
How could they take Him until such time as He willed to be taken? If, then, they could not take Him until He willed to be taken, were they sent to watch His teaching? Then said Jesus unto them Yet a little while am I with you what ye now seek to do, ye shall do; but not yet, for I will not so yet. And why will I not so yet? Because yet a little while am I with you, and then I go unto Him that sent Me I must fulfill that which I am sent to do, and so go to suffer.

You shall seek Me, and shall not find Me, and where I am thither ye cannot come. In these words He foretold already His rising again from the dead. While He was with them they would not know Him; and afterwards they sought Him, when they saw that a multitude already believed in Him. For great signs were wrought also when the Lord rose again, and ascended up into heaven. Then were great signs again wrought through the Disciples, that is, through them by Him Who worketh the same directly also by Himself, according as He had said unto them Without Me ye can do nothing. John xv. 5.When that lame man that was laid daily at the Beautiful Gate of the Temple stood up at the voice of Peter Acts iii.and walked, and all the people were filled with wonder, Peter bade them know that it was not by his own power that he had made him to walk, but by the power of Him Whom they had killed. And when they heard this, many were pricked in their heart, and said What shall we do? Acts ii. 37.

Nor they saw that they were burdened with the guilt of an exceeding great sin, in that they had killed Him, Whom it was their duty to worship and adore and for that guilt they knew of no propitiation. Yea, their sin was indeed exceeding great; and the consideration of it made them to despair for whom the Lord, when He hung upon the Cross, had been willing to pray, as it is written Then said Jesus Father, forgive them, for they know not what they do. Luke xxiii. 34. At that hour He had seen among many aliens some that were His Own; for them He asked forgiveness, while yet He suffered at their hand, nor considered that they were putting Him to death, but only that He was dying for them.

Pavens første Angelus – en helt ny stil

Katolsk, Paven /

Det er virkelig en helt ny stil nå som pave Frans er på plass, fra zenit.org kan vi lese en oversettelse av gårsdagens Angelus:

Brothers and sisters, hello!

After the first meeting last Wednesday, today I can again offer my greeting to everyone! And I am glad to do it on Sunday, the Lord’s day! This is beautiful and important for us Christians: coming together on Sunday, greeting each other, talking with each other like we are doing now here in the piazza; a piazza that, thanks to the media, has the dimensions of the world. On this fifth Sunday of Lent, the Gospel presents us with the episode of the adulterous woman (cf. John 8:1-11), who Jesus saves from the death sentence.

Jesus attitude is striking: we do not hear words of scorn, we do not hear words of condemnation, but only words of love, of mercy, that invite us to conversion. Neither do I condemn you: go and sin no more! (8:11). Well, brothers and sisters, the face of God is that of a merciful father, who always has patience. Have you thought about God’s patience, the patience that he has for each of us? That is his mercy. He always has patience, patience with us, he understands us, he waits for us, he does not weary of forgiving us if we know how to return to him with a contrite heart. Great is the mercy of the Lord, the Psalm says.

These last several days I have been able to read a book by a cardinal, Cardinal Kasper, a smart theologian, a good theologian on mercy. And it did me much good that book, but dont think that I am advertising the books of my cardinals! It is not that way! But it did me much good, much good… Cardinal Kasper said that hearing the word mercy, this word changes everything. It is the best word we can hear: it changes the world. A little mercy makes the world less cold and more just. We need to rightly understand this mercy of God, this merciful Father, who has a lot of patience … Let us remember the prophet Isaiah, who says that even if our sins are bright red, God’s mercy can make them white as snow. Mercy is beautiful!

I remember, when I had just become a bishop, in the year 1992, Our Lady of Fatima had just arrived in Buenos Aires and there was a big Mass for the sick. I went to hear confessions at that Mass. And near the end of the Mass I got up, because I had to administer holy oil.

An old lady came to me, a humble lady, very humble, over 80 years old; I looked at her and I said to her: Grandma, because in our country this is what we call old people: ‘Grandma do you want to go to confession?’ ‘Yes,’ she said to me. But if you havent sinned…, [I said]. And she said to me: We have all sinned… . ‘But maybe the Lord does not forgive them’… [I replied].

The Lord forgives everything, she told me, certain of what she was saying. But how do you know that, madam? If the Lord did not forgive everything, [she said], the world wouldnt exist. I felt like asking her, Tell me, madam, did you study at the Gregorian? because thats the wisdom that the Holy Spirit gives: interior wisdom about the mercy of God.

Let us not forget this: God never wearies of forgiving us, never! So, father, whats the problem? Well, the problem is that we grow weary, we do not want to, we tire of asking for forgiveness. He never tires of forgiving, but we, at times, we tire of asking forgiveness. Let us never tire, let us never tire! He is the loving Father, who always forgives, who has that heart of mercy for all of us. And we too learn to be merciful with everyone. We invoke the intercession of Our Lady who held in her arms the Mercy of God made man. Now let us all together pray the Angelus. [Following the recitation of the Angelus, the Holy Father greeted those present in Italian.]

I offer a cordial greeting to all the pilgrims. Thanks for your welcome and for your prayers. I ask you to pray for me. I renew my embrace of the faithful of Rome and I extend it to all of you, who come from various parts of Italy and of the world, and to those who are joining through different media. I chose the name of the Patron of Italy, St. Francis of Assisi, and that reinforces my spiritual bond with this land, where as you know my family has its origins. But Jesus has called us to be part of a new family: his Church, this family of God, walking together along the way of the Gospel.

May the Lord bless you, may Our Lady protect you. Do not forget this: the Lord never wearies of forgiving! We are the ones who weary of asking for forgiveness. Have a good Sunday and a good lunch!

Pasjonstid: evangelium pasjonssøndag

Liturgi, TLM /

I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse. Dette leste vi til messen og matutin på pasjonssøndagen:

Johannes 8:46-59
På den tid sa Jesus til jødene: 46 Hvem av dere kan vise at jeg har gjort synd? Men når det er sannheten jeg sier, hvorfor tror dere meg da ikke? 47 Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud.» 48 Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?» 49 «Jeg er ikke besatt,» sa Jesus, «men jeg ærer min Far, og dere viser meg forakt. 50 Jeg søker ikke min egen ære. Men det er en som gjør det, og han dømmer. 51 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet kjenne døden.» 52 Jødene svarte: «Du er besatt. Abraham er død, og likedan profetene, og du sier: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri kjenne døden. 53 Du er vel ikke større enn vår far Abraham? Både han og profetene er døde. Hvem gir du deg ut for å være?» 54 Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingen ting verd. Men det er min Far som ærer meg, han som dere kaller deres Gud. 55 Dere kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa at jeg ikke kjente ham, var jeg en løgner, slik som dere. Men jeg kjenner ham og tar vare på hans ord. 56 Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.» 57 «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. 58 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» 59 Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg for dem og forlot templet.

Homily by Pope St Gregory (the Great) 18th on the Gospels.
Dearly beloved brethren, consider the gentleness of God. He came to take away sins, and He saith Which of you convinceth Me of sin? He Who, through the might of His Godhead, was able to justify sinners, was contented to show by argument that He was not Himself a sinner. But exceeding dread is that which followeth. He that is of God heareth God’s words; ye, therefore, hear them not, because ye are not of God. If, then, whosoever is of God heareth God’s words, and whosoever is not of Him cannot hear His words, let each one ask himself if he, in the ear of his heart, heareth God’s words, and understandeth Whose words they are? The Truth commandeth us to long for a Fatherland in heaven, to bridle the lusts of the flesh, to turn away from the glory of the world, to seek no man’s goods, and to give away our own.

Relikvien i St Olav domkirke i Oslo er virkelig hl Olavs leggben

Apologetikk, Katolsk /

13mars_olavsrelikvien
NRK meldte i går ettermiddag:

Religionshistoriker Øystein Morten ville knuse noen myter og bygge noen sannheter om vikingkongen Olav Haraldsson, bedre kjent som Olav den Hellige.

Jakten startet ved en monter i Sankt Olav domkirke i Oslo, der en relikvie har stått i mange år. Den utsmykkede beholderen inneholder et ben, som trolig stammer fra Olav.

«Jeg trodde det var en liten flis, så jeg ble forundret da jeg så det. Det er et 40 centimeter langt, ganske kraftig ben, som rett og slett ikke har blitt undersøkt», sier Morten.

Den katolske kirken gikk med på å frigi benet til undersøkelser, og den første var en karbondatering for å finne ut når eieren døde.

«Det ble så nære klaff som vi kan komme. Vi kan si sikkert at han døde i slutten av 900-tallet eller opp mot 1040. Men mest sannsynlig rundt 1030. Undersøkelsene viste at personen var mellom 25 og 35 da han døde. Olav var trolig 35 eller litt yngre da han døde på Stiklestad», sier Morten. …

NRKs innlegg innholder også en del mer informasjon – og en video.

Den nye pavens enkle liturgiske stil

Liturgi, Paven /

Da pave Frans kom ut på balkongen onsdag kveld, la «kjennere» merke til at han ikke hadde på deg den tradisjonelle røde mozettaen, og at han bare hadde på seg stolaen under selve velsignelsen – begge deler ulikt alle tidligere paver. Bloggen PrayTell skriver ganske balansert om dette (i motsetning til flere tradisjonalistiske nettsteder, som er i harnisk over flere ting):

The official choir dress of the pope is a white cassock with a white watered silk fascia (sash). Over that, a rochet (a surplice for prelates with longer narrower sleeves). Over rochet is worn red-silk mozetta (red shoulder-length cape), then stole, then gold-corded gold pectoral cross. …

When Bergoglio was elected pope, he wore a white simar. But interestingly, he didn’t wear the rochet or mozetta or gold-corded gold pectoral cross – the choir dress of a pope. He simply wore a simar (which has a little shoulder cape) and what appeared to be his own pectoral cross. He put the stole on only for the blessing, and then took it off while still in public.

Etter messen i det sixtinske kapell torsdag har det igjen vært en debatt om den nye pavens enklere liturgiske stil. Igjen debatteres dette ganske balansert på PrayTell – som egentlig er en nokså progressiv blogg, med der også mer konservative stemmer deltar i debatten.

Jesus oppvekker enkens sønn i Nain

Liturgi /

Tissot_Son_at_Nain

I dag leses evangeliet (i den tradisjonelle kalenderen) om enkens (døde) sønn i Nain (en tekst som nesten helt er blitt borte i vår tid – les om det her):

Lukas 7
11 Kort tid etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. 12 Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. 13 Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» 14 Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» 15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. 16 Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» 17 Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.

Til matutin leses vi hl Ambrosius’ kommentarer til teksten:

Homily by St Ambrose, Bishop of Milan. – Bk. v. Conwi. on Luke vii.
The history which we here read in the Holy Gospel hath for us specially two gracious lessons, the one from the literal, the other from the mystic interpretation thereof. According to the letter then, we see how quickly the compassion of God was aroused by the sorrow of this mother, who was a widow, a widow broken down by nursing her only son, or by the bitterness of her grief for his death. She was a widow also whose worshipful conversation is borne witness to by this, that, much people of the city was with her. Mystically however, this widow encompassed by the multitude was something more than a poor woman whose tears won from the Lord the resurrection of her young and only son; for she is a type of our holy Mother the Church, who calleth back her young children to life from the pursuit of deathly vanities, and soul-slaying honours, by bidding them look on those tears which she sheddeth for such as they, and which it is unlawful for her to shed for them of whom she knoweth that they will rise again.

This man, then, being dead, was carried out on a bier to the grave by four bearers, even as the sinner is borne to destruction by the four elements of which he is composed. But there was hope in his latter end, from this, that that whereon he was carried was of wood, and wood, albeit it had profited us little before, is become everything to us now since Jesus touched it, being a figure of that gibbet, the Cross, which was made thereof, and wherefrom salvation floweth unto all people. When, therefore, the horrid bearers of the corpse heard the commandment of God, they stood still, and carried no farther him who was dead through the fatal course of a material nature. And is not our case even as that of the widow’s son, when we lie, as it were, lifeless, in our spiritual coffin, that is, in the last bed of our soul’s death, consumed by the fever of unbridled lust, or frozen by cold-heartedness, or with our whole manliness sapped by some degrading habit of this earthly body, or starved by a spiritual lockjaw that shutteth our mouth to the bright food of our soul? These, and such as these, are they which carry us out to burial.

But even at the last hour, when the hope of life hath been utterly extinguished, and the bodies of the dead are lying by the side of the grave, by the word of God those carcases live again, yea, arise and speak. Then doth Jesus deliver the son to his mother, for Jesus calleth him out of the grave, and delivereth him from death. O, what is the grave of the soul but a bad life? Sinner! thy grave is unbelief, and thy throat is a sepulchre! Even so is it written Their throat is an open sepulchre, Ps. v. ii, whereout breathe their pestilential words. Lo! Christ maketh thee free from that grave! If only thou wilt hear the word of God, thou shalt yet arise from that sepulchre! Yea, though thy sin be exceeding weighty, so that the tears of thine own sorrow cannot wash it away, let thy Mother the Church weep for thee, that longing Mother who weepeth for every one of her children as though he were the only son of his mother, and she was a widow. Believe me, her spiritual anguish is keen like the anguish of nature, when she seeth her children dead in sin, and carried out to be buried for ever.

Pave Frans støttet valget av pave Benedikt i 2005

Katolsk, Paven /

Det skriver Sandro Magister på www.chiesa:

By electing as pope at the fourth scrutiny the archbishop of Buenos Aires Jorge Mario Bergoglio, the conclave has made a move as surprising as it is brilliant.

Surprising for those – almost everyone – who had not noticed, during the preceding days, the effective appearance of his name in the conversations among the cardinals. His relatively advanced age, 76 years and three months, led him to be classified more among the great electors than among the possible elect.

In the conclave of 2005 the opposite had happened for him. Bergoglio was one of the most decisive supporters of the appointment of Joseph Ratzinger as pope. And instead he found himself voted for, against his own will, precisely by those who wanted to block the appointment of Benedict XVI.

The fact remains that both one and the other became pope. Bergoglio with the unprecedented name of Francis. …..

Les hele denne artikkelen her.

Hvilken Frans har den nye paven tatt sitt navn fra?

Katolsk, Paven /

Alle ser ut til å tenke at det er hl Frans av Assisi som er helgenen bak det nye pavenavnet, men kunne det ikke være like naturlig (for en jesuitt) at det er den hellige Frans Xaver – verdens nest mest kjente jesuitt (etter hl Ignatius) og Kirkens nest mest kjente misjonær (etter apostelen Paulus)? Det kan også være en annen kjent jesuitt, hl Frans Borgia, en av de første jesuittgeneralene.

Selv kjenner jeg godt til hl Frans Xaver pga Fransiskus-søstrene i Bergen, der jeg bodde i mange år. Han var med og stiftet Jesuitt-selskapet, og var deretter misjonær i India, Sri Lanka og Japan, og døde på vei inn (for å misjonere) i Kina.

Vi blir sikkert informert om dette etter hvert – og det kan jo være at flere av disse helgenene sammen han fått paven til å velge navnet Frans.

Skroll til toppen