sep 232016
 

16sept_klosterlasse
Jeg er nå tilbake fra en tre dagers tur til Litauen, der vi i går bl.a. besøkte kirken St Johannes døperen og St Johannes apostel og evangelist i Vilnius, en jesuittkirke som i dag ligger innenfor Vilnius universitet. For norske katolikker er kirken ekstra viktig siden det er der den berømte norske jesuitten Laurits Nielsen (latin Laurentius Nicolai Norvegicus), «Klosterlasse», er gravlagt – selv om man ikke vet nøyaktig hvor i kirken han ligger. Norsk Wikipedia skriver en hel del om ham.

Minneplaten man ser øverst ble satt opp i 1998, og teksten er:

LAURITZ NIELSSØN S.J. – Klosterlasse.
Født 1537 i Tønsberg, Norge, død i Vilnius 5. mai 1622 og begravet i denne kirke.
Denne minneplate ble avduket av H.M. kong Harald V den 4. september 1998.

sep 222016
 

Det nærmer seg 500 års-markering av reformasjon (det passer dårlig for katolikker å kalle dette et jubileum), og Dagen melder om et nytt perspektiv på reformasjonen (som man sjelden hører noe om), og skriver bl.a.:

…en annen kirkehistoriker, Bernt Torvild Oftestad, melder seg på i debatten. Han sier at reformasjonen av Norge ble gjennomført med blodige midler og mener dette er en side som blir spilt ned fra luthersk hold.

Reformasjonen ble gjennomført ved tvang. Det var en voldshandling overfor det norske folk, det katolske folket, gjennom hele 1500-tallet. Og når denne volden får sikret et etablert system, da blir jo folk lutheranere. Når Den norske kirke skal feire blir det sikkert mye flott, men denne siden av reformasjonen bør komme frem, sier Oftestad, som selv konverterte til katolisismen i 2000.

Luther la stor vekt på at evangeliet skulle overbevise folk ved sin sannhets kraft, forteller Oftestad, … men det forsvant raskt. Ved reformasjonen var det masser av tvang.

Oftestad peker på at den dansk-norske kongen overtok forvaltningen av Kirkens mange eiendommer, som gjerne var testamentert til kirken og dens institusjoner. Det som ikke ble solgt unna utgjør nå hovedtyngden i det som er blitt en het potet i Den norske kirkes løsrivelse fra staten, nemlig Opplysningsvesenets fond.

Mener du at staten burde gi tilbake noe av dette til Den katolske kirke?

Jeg vil ikke gå inn i de praktiske forholdene. Men det er jo noe litt skittent med mye av disse eiendommene, sier Oftestad, som likevel tror det er lite å gjøre med det nå.

Og at det trengtes noen reformasjon av den eksisterende kirken i Norge på denne tiden er Oftestad ikke enig i. Ikke i Norge i hvert fall. Myten om et forferdelig forfall er ikke sann. De hadde sine problemer, men det var en intakt og bra kirke.

Men utgjorde den ikke en for sterk parallell makt til statsapparatet?

Den katolske kirke var jo en kirke som hadde politiske posisjoner. Men det som kom etter reformasjonen er jo en fullstendig integrasjon av kirke og verdslig makt. Slik var det ikke i middelalderen, sier Oftestad.

Han kritiserer klappjakten på hemmelige katolikker, som oppstod etter reformasjonen. Erkebiskopen måtte dra tidlig fra Norge, og etter hvert ble prester og hele folket utsatt for sterkere pressmidler, forteller han.

Men hvordan taklet Den katolske kirke dissens?

Det har alltid vært holdt frem at den kirken ikke hadde særlig rom for avvikere. Men det ble ikke særlig bedre etterpå. ….

sep 222016
 

Jeg er på tur til Litauen sammen med flere prester og andre medarbeidere fra Oslo katolske bispedømme. I går var vi på besøk på Litauens berømte korshøyde – med tusener av kors, som bildene under viser.

16sept_lit_korshoyden

16sept_lit_korshoyden2

Engelsk Wikipedia skriver om denne høyden bl.a.:

The Hill of Crosses (Lithuanian: About this sound Kryžių kalnas (help·info)) is a site of pilgrimage about 12 km north of the city of Šiauliai, in northern Lithuania. The precise origin of the practice of leaving crosses on the hill is uncertain, but it is believed that the first crosses were placed on the former Jurgaičiai or Domantai hill fort after the 1831 Uprising.[1] Over the generations, not only crosses and crucifixes, but statues of the Virgin Mary, carvings of Lithuanian patriots and thousands of tiny effigies and rosaries have been brought here by Catholic pilgrims. … Over the generations, the place has come to signify the peaceful endurance of Lithuanian Catholicism despite the threats it faced throughout history.

Norsk Wikipedia skriver også om høyden.

sep 192016
 

Det skjedde igjen i Napoli i dag, og Father Z skriver hendelsen:

According to ANSA the miracle was repeated today: the preserved blood of the 4th c. martyr St. Januarius (San Gennaro) liquified. Good thing for Naples!

Here is something that I wrote for the UK’s best Catholic weekly, the Catholic Herald:

The feast of the bishop martyr St Januarius (d c 305), known in Italian as San Gennaro, is celebrated this week. He is the patron saint of Naples where the faithful venerate vials of his dried blood which regularly liquefies on three days a year: 19 September (the saint’s feast), 16 December (anniversary of the 1631 eruption of the volcano Vesuvius which looms over the Bay of Naples), and the 1st Sunday of May (the day of the translation or moving of the saint’s relics to Naples). …

Man ser det ganske tydelig i videoen …

sep 142016
 

I Vårt Land i dag (ikke på nett ser det ut til) skriver Erik Andvik om hvordan protestanter (her eksemplifisert ved Espen Ottosen) stadig misforstår katolikkers syn på Bibelen – som om vi skulle tro at Kirkens Tradisjon etter at NT var samlet, er viktigst. Andvik skriver bl.a.:

… Når Ottosen mener (Vårt Land 9. september) at «Den katolske kirke avviser at Bibelen er øverste autoritet for lære og liv» og isteden «fremmer (…) tankegods som først og fremst er hentet fra kirkens tradisjon», setter han bibel og tradisjon opp mot hverandre på en måte som er fremmed for katolikker. I den katolske forståelsen er det kirken som har gitt oss bibelen, og kirkens autoritet som underbygger bibelens autoritet. Bibelen er rett og slett en kirkelig tradisjon.

Bibelen kom ikke dalende ned til oss fra himmelen. Nytestamentet var ikke skrevet av Jesus. Vi har ikke engang noe tegn på at Jesus ba sine disipler om å skrive noe. … Jesus og apostlene hadde jo allerede sin bibel – det vi i dag kjenner som Det gamle testamentet.

Som trofaste jøder var det for apostlene helt utenkelig at noe skulle kunne verken trekkes fra eller legges til denne bibelen. Likevel, med grunnlag i kirkens selvforståelse som en ufeilbarlig kirke grunnlagt av Jesus Kristus som er Ordet og videreført ved apostolisk autoritet, utviklet det seg etter hvert en ny – ja, tradisjon – om at noen av apostlenes skrifter skulle anses som autoritative på lik linje med de jødiske skriftene. …

Denne kanon ble en del av kirkens Tradisjon, overlevert (latinsk trādere) fra generasjon til generasjon ned gjennom århundrene og helt frem til oss i dag. Det er ikke snakk om tradisjon av typen å spise grøt på julaften. Dette er Tradisjon med stor «T», en ufeilbarlig overlevering av det som kirken med grunnlag i apostolisk autoritet definerer som sentrale dogmer. …

Å sette opp bibel mot kirkens Tradisjon er for en katolikk like umulig som det ville være for Ottosen å sette opp evangeliene mot Paulus’ brev. For katolikker er bibel og Tradisjon en helhet. Fordi de er begge grunnlagt i Guds åpenbaring og beskyttet fra feil av Den hellige ånd, kan det aldri være noen reelle motsigelser mellom dem. Den katolske kirke setter ikke Tradisjonen over Bibelen. Bibelen er Tradisjonens høyeste skriftlige form, bindende autoritet for lære og liv.

sep 122016
 

John Allen skriver om denne talen i det berømte universitet i Regensburg i Tyskland, at: «In the opening section of the speech, Benedict cited a 14th century dialogue between a Byzantine emperor and a Persian, in which the emperor said provocatively: “Show me just what Mohammad brought that was new, and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by the sword the faith he preached.”»

2006_b16_regensburg

Det ble en hel del bråk etter den talen, men Allen sier at man nok skylder pave Benedikt en unnskyldning, for: «Ten years later, there’s a mounting sense that perhaps the world owes Benedict an apology. The rise of the Islamic State, Al-Shabaab, Boko Haram, and other extremist Islamic movements, and the continual waves of terror and barbarism they generate, has created a sense that perhaps it wasn’t Benedict who stumbled by pointing out that Islam has a problem – perhaps it’s Muslims who haven’t responded to the problem adequately.»

Men aller viktigst, skriver John Allen: «Lost in the noise, however, is the central thing to know about the Regensburg speech, to wit: It’s not really about Islam at all.» Og han fortsetter:

… In the 4,500-word address, Benedict devoted barely three paragraphs to the remark quoted above from Manuel II Paeologus, which he used to set up his reflections on the topic, which was “Faith, Reason and the University.” He was trying to make a point about the importance of religion never parting company with reason, and could just as easily have taken his cautionary tale from Hinduism, Buddhism, or, for that matter, Christianity.

Benedict’s real target in the speech is the West, identifying two worrying trends he saw (and no doubt still sees) in Western thought – one inside the Christian church, and the other in the broader culture.

He devoted a significant chunk of the Regensburg speech to tracing the history of efforts at “dehellenization,” meaning to suggest that the use of ancient Greek concepts of reason in the early Church was really just an historical accident, and there’s nothing essential about them to the Christian faith.

Benedict insists that salvation history doesn’t work that way, and that it was providential that the Biblical faith and Greek thought intersected. It marked a fundamental choice by Christianity, he believes, to recognize that reason is intrinsic to God’s nature, and that to act irrationally is therefore to break with God’s will.

Benedict was even more critical of trends in Western culture to regard only the so-called “hard sciences” as truly rational, meaning objective, and to relegate everything else – including morality – to the realm of personal preference and choice.

That’s a disaster, he argued, because it leaves no basis for moral consensus on anything, and thus makes building a real community impossible. If there’s no objective good, then what’s to stop the powerful from abusing the weak, what’s to stop a tyrannical majority from oppressing a minority, and on and on? …

sep 112016
 

Jeg fikk i dag tips om en artikkel i Catholic Herald om hvor mye Den katolsk kirke fortsetter å vokse:

In many parts of the world, it’s difficult to feel optimistic about the future of the Catholic Church. Some years ago, the American Physical Society heard an alarming paper that predicted the countries in the world that would have no religion whatever by 2100, and high on the list were such former Catholic heartlands as Austria and Ireland – Ireland! For over a decade now, we have heard so many appalling stories of sexual abuse and scandal that we might even be tempted to ask if the Church can really survive.

It is strange then to realise that this Church – which is already, by far, the largest religious institution on the planet – is in fact enjoying global growth on an unprecedented scale. In 1950, the world’s Catholic population was 437 million, a figure that grew to 650 million by 1970, and to around 1.2 billion today. Put another way, Catholic numbers have doubled since 1970, and that change has occurred during all the recent controversies and crises within the Church, all the debates following Vatican II and all the claims about the rise of secularism.

Nor does the rate of growth show any sign of diminishing. By 2050, a conservative estimate suggests there should be at least 1.6 billion Catholics.

I spoke about global growth, and that “global” element demands emphasis. …

Forfatteren skriver deretter om den store veksten av katolikker på Filippinene, og deretter skriver han enda mer om Afrika:

… In 1900, the whole of Africa had just a couple of million Catholics, but that number grew to 130 million by the end of the century, and today it approaches 200 million. If current trends continue, as they show every sign of doing, then by the 2040s there will be some 460 million African Catholics. Incredibly, that number would be greater than the total world population of Catholics as it stood in 1950.

Already by about 2030, we will cross a historic milestone when the number of Catholics in Africa will exceed the number for Europe. A few years after that, Africa will overtake Latin America to claim the title of the most Catholic continent. …

sep 092016
 

b16_last_testamentIntervjuboka med pave emeritus Benedikt kan bestilles (på engelsk) på Amazon, men er ikke klar før om to måneder. Benedikt er blitt ganske skrøpelig, har hatt pacemaker siden 1997, må bruke gåstol når han beveger seg, og har mistet synet på venstre øye. Catholic Herald skriver om ham og den nyutgitte boka:

… In a book-length interview with the German author Peter Seewald, Pope Benedict said that when he resigned he had the “peace of someone who had overcome difficulty” and “could tranquilly pass the helm to the one who came next.”

The new book, Last Testament, will be released in English by Bloomsbury in November. The German and Italian editions were set for release on September 9, but some excerpts were published September 8 by the Italian daily newspaper Corriere della Sera.

Pope Benedict insisted once again that he was not pressured by anyone or any event to resign and he did not feel he was running away from any problem.

“My weak point perhaps is a lack of resolve in governing and making decisions,” he said. “Here, in reality, I am more a professor, one who reflects and meditates on spiritual questions. Practical governance was not my forte and this certainly was a weakness.”

Pope Francis, on the other hand, “is a man of practical reform”, the retired pope said. His personality and experience as a Jesuit provincial and archbishop have enabled him to take practical organisational steps.

The retired pope, who is 89, said he had no inkling that then-Cardinal Jorge Mario Bergoglio would be elected his successor; “no one expected him.”

“When I first heard his name, I was unsure,” he said. “But when I saw how he spoke with God and with people, I truly was content. And happy.” …

two_popes

sep 092016
 

pope-benedict-xvi
John Allen skriver om den nye boka om pave Benedikt, som gis ut i dag, bl.a.:

Pope Francis is celebrated for his humility, and rightly so. This is, after all the pontiff who began his reign by kneeling and asking the crowd in St. Peter’s Square to pray for him before he delivered a formal blessing, who returned to a Rome residence to pay his own bill and pack his own bag, and who declined to live in the sumptuous papal apartments.

However, there’s also a sense in which Pope Francis is a strong personality, comfortable in command, and possessing a virtually unwavering confidence in the correctness of his own judgments. That’s far from arrogance, of course, but for those who watch him in action, there’s never any doubt about who’s in charge.

If you want a pope filled with a sense of his own limitations and imperfections – not haunted by them, but also remarkably open in acknowledging why they may have made him unsuited to lead, at least for very long – then the man you’re really looking for is Benedict XVI.

We got another reminder of the point on Thursday, with the release of excerpts from a new interview book with Benedict XVI by German journalist Peter Seewald, with whom he’s collaborated several times in the past. Titled Final Conversations, portions of the book were published Thursday in the Italian daily Corriere della Sera and German weekly Die Zeit and daily Bild.

While insisting that he was not pressured by anyone to resign the papacy in February 2013, and that it was his own free decision, Benedict concedes that the demands of running a complex religious multi-national occasionally exceeded what he perceived, anyway, as his capacities.

“My weak point perhaps is a lack of resolve in governing and making decisions,” he said. “Here, in reality, I am more a professor, one who reflects and meditates on spiritual questions. Practical governance was not my forte, and this certainly was a weakness.” ….

sep 082016
 

nativitas_maria

Consider what our prospects were before the birth not only of Our Lord, but from before the birth of His Mother, from whom He took our human nature, the Blessed Virgin Mary.

Today’s feast is older than the Feast of the Immaculate Conception, which was precisely nine months ago. Holy Church, in celebrating liturgically her holy birth for a long time, ultimately reasoned back to Mary’s holy conception. As St. Thomas Aquinas argued, “The Church celebrates the feast of our Lady’s Nativity. Now the Church does not celebrate feasts except of those who are holy. Therefore, even in her birth the Blessed Virgin was holy. Therefore, she was sanctified in the womb.” (STh III, q. 27, a. 1)

Lex Orandi Lex CredendiAs we worship, so do we believe. As we believe, so do we worship. Change our worship you change belief, and vice versa.

Here is the entry in the Roman Martyrology for today’s feast of the Nativity of the Blessed Virgin Mary: Festum Nativitatis beatae Mariae Virginis, ex semine Abrahae, de tribu Iuda ortae, ex progenie regis David, e qua Filius Dei natus est, factus homo de Spiritu Sancto, ut homines vetusta servitute peccati liberaret. – The feast of the Nativity of the Blessed Virgin Mary, sprung from the seed of Abraham [and] from the tribe of Judah, from the line of David the king, from which was born the Son of God, made man of the Holy Ghost, that he might free men from the ancient slavery to sin.

Denne tekster er tatt fra Father Z. Dagens feiring er også omtalt på katolsk.no.

Jeg ble også diakonviet på denne dagen i 1999.

sep 082016
 

berge_tasta
Jeg har hørt flere historier lignende den VG skrev om i går; om et norsk skip som tok opp flyktninger i havet utenfor Vietnam. Én av de vietnamesiske prestene i Norge hadde/har f.eks. et lignende bilde ved kjøkkenbordet, av skipet som reddet ham og hans onkel fra drukningsdøden.

I VGs artikkel kan vi bl.a. lese om Yen Siow:

… Foreldrene fortalte lite om den dramatiske flukten. Først da hun giftet seg begynte faren å fortelle. Etter hvert ble ønsket om å finne mannskapet på båten som reddet henne og familien sterkere.

Jeg fyller 40 år i år og ønsket å gjøre noe spesielt for å markere dagen. Som kristen vet jeg at livet mitt har en spesiell hensikt, og jeg ønsket å finne menneskene som endret livet mitt den dagen i 1980, skriver hun i en e-post til VG.

For to uker siden startet hun for alvor jakten på sine norske redningsmenn, for å takke dem for å ha reddet livet hennes. Hennes eneste spor var et postkort hun hadde fått av søskenbarnet sitt, et postkort som viste det norske skipet. Hun postet det på Facebook og fikk hjelp til å oversette e-poster til norsk. Det ga resultater.

Kort tid etter fikk hun melding fra Bernhard Øyangen, et av mannskapene om bord på Berge Tasta.

Jeg ble så glad. Jeg kunne ikke tro at jeg faktisk hadde kommet i kontakt med en fra skipet som reddet familien min. Dette hendte for 36 år siden og det var vanskelig å finne spor etter mannskapet i arkivene, men ved hjelp av selskapet som eier skipet fikk jeg bekreftet at Øyangen faktisk var om bord på skipet den dagen.

Nå planlegger hun å reise til Norge for å møte sine redningsmenn.

Jeg ønsker sterkt å møte menneskene som reddet meg, og fortelle dem: Dere gjorde en fantastisk handling. Dere stoppet under reisen deres for å hjelpe fremmede. Og i dag er jeg i live. Min familie er i live. Mine barn er i live. Og vi er tilbake i Singapore, sier Siow.

Bernhard Øyangen var bare 18 år og førstereisgutt oktoberdagen i 1980. Han husker godt da den store gruppen flyktninger ble hentet opp fra den overfylte fiskeskøyten.

Jeg var i maskinen, da skipet plutselig stanset. Vi gikk opp på dekk og fikk se den lille båten. Flyktningene ble hentet opp, og ble etter hvert innlosjert i gymsalen, i ledige lugarer og overalt der det var plass, minnes han. …

På Wikipedia kan vi lese en del om vietnamesiske båtflyktninger, og her er en oversikt over flyktninger fra Vietnam reddet av norske skip (og Berge Tasta er nevnt 20. oktober 1980).

sep 042016
 

morteresa_vatikanet16sept

Mye har blitt skrevet om mor Teresa i forkant av helliggjørelsesmessen i dag, bl.a. har norske aviser kommer med ny og gammel krititikk av henne. John Allen skriver bl.a. følgende i forbindelse med helligkåringen:

…. If any Catholic figure of the modern era did not require a special event in order to be better known, it’s Mother Teresa – now St. Teresa of Calcutta.

At the popular level, I suspect perhaps 80 percent or more of the people who may catch images of today’s ceremony in St. Peter’s Square, featuring Pope Francis reading the traditional proclamation declaring Mother Teresa a saint, will be puzzled by what they see – surprised, in fact, that this didn’t happen a long time ago. The world, in other words, has hardly been sitting around waiting for the Vatican to reach a conclusion most people regard as blindingly obvious.

Yet there is nevertheless a sense in which formally bestowing a halo on Mother Teresa matters, perhaps not so much in the traditional sense, but rather as a towering and permanent reminder of a key insight about the nature of the Catholic Church. Here it is, put as simply as possible: Office is fleeting, but holiness is forever. Power in Catholicism isn’t ultimately about what role one holds, but how compelling a life one leads.

On Saturday morning, twenty-fours before today’s big event, my Crux colleague Inés San Martín and I were at the Santa Marta, the residence on Vatican grounds where Pope Francis lives and where visiting VIPS reside, to see Cardinal Oswald Gracias of Mumbai, India, who’s in town in part for the Mother Teresa canonization.

Gracias said that as an Indian, he’s struck by how important Mother Teresa remains as a national hero even today, 20 years after her death, and how deep her popularity is among even non-Christians – who, of course, are the vast majority in India, where the dominant religious tradition is Hinduism.

Almost certainly, Gracias is today the most powerful Catholic cleric in India, the CEO of the country’s largest archdiocese as well as the lone Asian on Pope Francis’ council of nine cardinal advisers. He’s essentially one of a handful of advisers who are at the table giving advice on every major decision this pope has to make.

I asked Gracias, who’s now almost 72, if he could think of a single priest or bishop in his lifetime who left a deeper imprint on India, who was better known or more influential, than Mother Teresa. “That’s a hard question to answer,” he said, smiling because he meant the exact opposite, and then said: “But the answer is no.” ….

Bildet øverst i artikkelen er fra messen på Petersplassen i dag. De neste to bildene (under) er henholdsvis fra Oslo da mor Teresa mottok fredsprisen i 1979, og bildet som prydet veggen på Peterskirken i dag.

morteresa79

morteresa_bilde_vatikanet16sept

Katolsk.no har her en lang og grundig beskrivelse av Mor Teresa.

aug 312016
 

16aug_Ostereng_Undheim
Hva skjedde med bedehusgutten Dag Øivind Østereng som hadde nære relasjoner til to av misjonsfolkets mest respekterte veiledere?

Bildet (over) med medfølgende tekst er hentet fra dagens artikkel i avisa Dagen, som trykker artikkelen i dag, siden det er siste dag Østereng arbeider i og er medlem i Den norske kirke. I slutten av artikkelen skriver de så om hans konversjon:

Nyheten om at han konverterte førte til at enkelte i sosiale medier stemplet ha som er forfører. Det tar han ikke så tungt. Men han medgir at det kunne være tyngre å såre for eksempel Carl Fr. Wisløff om han hadde levd. Østereng kommer likevel ikke bort fra at han må gjøre det han mener er rett – og at tiden har endret seg dramatisk fra da Wisløff og bestefaren Øivind Andersen ble formet som kristne veiledere.

Men du tar et valg som for noen fortsatt er en stor anfektelse? Jeg opplever ikke at jeg skylder noen noe svar. Dette er min pilegrimsvei, sier han, og legger til at han har møtt respekt fra dem som kjenner ham fra kirkekampen. Det er vanskelig å gjøre rede for valget i et leserinnlegg eller kort intervju, men jeg jobber med tanker om å skrive noe, forklarer han.

Kona og de fire barna deres …følger ham ikke når han etter planen skal tilhøre St. Svithun katolske menighet i Stavanger. På sikt håper han å få etablert et katolsk gruppefellesskap også på Jæren.

Framtidsplanene er ellers ikke fastlagt. Han begynner med litt vikariat i skolen, men opplever fortsatt at han har et kall til å jobbe med teologi. Jeg opplever at jeg er under Guds ledelse, sier han. Som ung kjempet han med spørsmålet om Guds eksistens. Det gjør han ikke lenger. «Jeg kan ikke se for meg at jeg ikke skal tro på Gud».

Artikkelen beskriver også Undheim på Jæren, der min mor kommer fra; min morfar og mormor og flere andre personer i mors familie er gravlagt rett utenfor det omtalte kapellet:

Undheim kapell ble reist etter at den gamle kirken brant sent på 1990-tallet. Stedet Undheim er uløselig knyttet til forfatteren Arne Garborg, som kom herfra. … I kapellet går en ubrutt vindusstripe opp fra inngangsdøren, over hele mønet og ned bak alteret. Den gir et spesielt lys i kirkerommet. Ute forlenges stripen av en liten bekk som renner bort fra kirken.

Her har journalisten gjort for dårlig arbeid, for Garborg kom fra Garborg, 4-5 km lenger mot sjøen, men det var på Undheim han bygde Knudaheiå. Og den såkalte «lille bekken» ved kapellet, er starten på Håelva, Jærens største elv.

aug 262016
 

Pope-Benedict-XVI

Jeg leste nettopp på CRUX om en bok om pave Benedikt som snart kommer ut (på italiensk), der han sier at han rett og slett var for skrøpelig til å fortsette som pave. Der står det bl.a.:

Ever since February 28, 2013, when emeritus Pope Benedict XVI unexpectedly, and in Latin, announced his resignation, theories regarding why became too numerous to count: scandals over leaked confidential documents, his health, an alleged “gay lobby” in the Vatican, and so on.

Benedict said at the time he was stepping down because he was 86 and lacked the strength to continue with his mission of leading an institution present in every corner of the world, with over 1.2 billion members.

In a recent interview he expanded on that explanation, adding more details. Among other things, he said that his March 2012 trip to Mexico and Cuba had taken such a toll that he knew he’d be incapable of making another grueling international trip. He says he agreed with his doctor it’d be better if he didn’t make such a demanding outing.

He had one looming: A July 2013 trip to Rio de Janeiro, Brazil, to lead millions of youth from around the world in a week-long festival known as World Youth Day in July 2013. Hence he saw it as his “duty” to resign from the papacy, sooner rather than later after his return from Mexico and Cuba.

That snippet was shared by the emeritus pope himself in an interview with Italian Elio Guerrero, author of the upcoming book “Servant of God and Humanity: The biography of Benedict XVI.” It’ll be released in Italian on August 30, and no date for an English publication has yet been announced.
The book includes not only a preface by Pope Francis, but also an interview Guerrero had with Benedict. …..

aug 262016
 

I disse dager (kommende søndag er siste dag) avslutter jeg mitt arbeid i St Hallvard menighet, etter sju år, her kan dere leser hva jeg skriver til avskjed i St Hallvards menighetsblad:

Jeg skriver dette i slutten av juli 2016, og nå er det bare igjen noen få uker av mitt arbeid her i St Hallvard menighet. Jeg kommer til å huske spesielt alle menneskene jeg har møtt i mitt pastorale arbeid her i hele sju år; deltakere i messene i St Hallvard kirke (mest om søndagene, med første søndagsmesse lørdag kveld, fromesse, familie-/høymesse og engelsk messe, men også onsdagsmessene med kontaktklubben) og i kapellet (der jeg har feiret flere hundre kveldsmesser på hverdager, og også den tradisjonelle latinske messen), og også på Holmlia og på Nesodden. Jeg planlegger å feire alle disse messene for siste gang de to siste søndagene i august, og der ønsker jeg å ta skikkelig avskjed med dere alle.

Jeg husker også med glede alle jeg har døpt – det ser ut til å være i alt 230 på de sju årene jeg har vært her – for det meste er det småbarn, men også noen voksne og ungdommer, og i noen tilfeller har jeg døpt hele familier. Barna er nok så mange at jeg ikke husker alle, men det er alltid hyggelig når jeg blir minnet om at jeg døpte en person, og nå kan se hvor stor han/hun er blitt. Ungdommene og de voksne jeg har døpt, husker jeg bedre, og da gleder jeg meg alltid når jeg ser dere igjen.

Jeg har også hatt en hel del katekese her; aller mest konfirmantundervisning, der jeg underviste åtte kull (hvert kull på 40-60 ungdommer) de seks første årene jeg var her – det siste året hadde jeg jo en fire måneders studiepermisjon og dermed lite vanlig katekese. Jeg husker nok alle konfirmantkullene jeg har hatt – og med glede, for det var hyggelige ungdommer – men det er nok dessverre ikke slik at jeg husker dere alle, eller alle navnene.

For førstekommunion hadde jeg ansvar for hele kull av 3. klassinger i to år, og det var også hyggelig arbeid. I tillegg har jeg alle mine år i menigheten forberedt store barn og ungdommer til førstekommunion noen år etter vanlig alder. Slik ekstraundervisning gikk i mindre grupper – det er sikkert 50 stykker av dere alt i alt – og jeg husker dere alle med glede.

Kurs i katolsk tro hadde jeg også de første seks årene her, både på norsk og engelsk. På engelsk handlet kursene mest om katolikker som skulle forberede seg til å motta konfirmasjonens sakrament, mens de norske kursene for det aller meste var for mennesker som ønsket å bli opptatt i Den katolske kirke, enten ved konversjon eller ved voksendåp. Her var gruppene så pass små (6 til 14 personer) og vi møttes så mange ganger (hver 14. dag fra september til juni) at jeg nok husker alle, og prøver å følge litt med hvordan det går med dere.

Jeg har også vært så heldig at jeg har hatt ekteskapskurs (igjen både på norsk og engelsk) de siste fire årene i menigheten. Her møttes vi fem kvelder i forholdsvis små grupper, slik at jeg lærte disse unge parene (fra hele verden, så det har vært lærerikt for meg) noenlunde godt å kjenne. Flere bryllup har jeg også hatt gleden av å feire i Oslo, selv om flertallet av de som har gått på ekteskapskurs, har giftet seg i utlandet.

Til slutt vil jeg også nevne kontakten jeg har hatt med mennesker ved sjelesorgssamtaler og skriftemål, dette har også vært givende for meg. Jeg har også gått på en del sykebesøk, til noen regelmessig med den hellige kommunion over lang tid, til andre mer akutt med sykesalvingen ved slutten av livet. Jeg så nylig gjennom listen av begravelser jeg har hatt her disse årene, mange av dem husker jeg godt, og jeg har også alltid satt stor pris på kontaktene med nærmeste familie til de avdøde – om det har vært et langt og rikt liv som er avsluttet, eller om døden har kommet brått og altfor tidlig.

Jeg skal nå over i en nokså annerledes stilling (som sykehusprest og sekretær for liturgikommisjonen), og jeg gjør det med en viss spenning, for i mine 25 år som prest (de første 8 i en luthersk kirke) har jeg de siste 23 årene vært i vanlig menighetsarbeid, og har litt vanskelig å se for meg hvordan en prest ellers kan fungere. Jeg kommer nok til å savne den tette og regelmessige kontakten med menighetslemmer, og jeg tar i alle fall med glede med meg gode minner fra mine sju år i St Hallvard menighet.

Med vennlig hilsen
Pastor Oddvar Moi

Første bilde under er fra én av konfirmasjonsmessene i september 2013. Neste bilde er fra én av førstekommunionsmessene i mai 2015.

2013sept_fkomfirmasjon_l

2015fkommunion_l

aug 252016
 

vi_lager_barn_omslag_l Eivor A. Oftestad har nylig gitt ut en interessant bok: Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år. Siden jeg hørte om boka, har jeg vært mest interessert i den teologiske utviklingen av forståelsen av ekteskap og barn, og i går skrev Oftestad noe om akkurat dette på Verdidebatt, bl.a.: (Vi kjøpte forøvrig boka i går, og jeg håper å få lest den snart.)

Aasta Hansteen og Katti Anker Møller så kvinnesaken som en bevegelse hvor ånden seiret over legemet. Kvinne­frigjøringen var derfor uforenelig med det kjødelige ­ekteskapet.

Den norske kvinnekampen står i gjeld til pionerene fra slutten av 1800-tallet, blant dem Aasta Hansteen (1824–1908). Kvinnerettsforkjemperne var opptatt av teologi.

Det var ikke så rart, ettersom den kulturen de ønsket å endre var tuftet på en teologisk ekteskapsinstitusjon basert på Bibelens skapelsesberetning. Kvinne­kampen var en kamp om teologiske premisser, og Hansteen forkynte kvinnens frigjøring ved hjelp av teologiske argumenter.

Da Katti Anker Møller på ­begynnelsen av 1900-tallet ble en pådriver for en ny politisk­ ­regulering av morsrolle og barne­produksjon, var hun Aasta­ Hansteens «åndelige datter». …

… Trebarnsmoren Møller ble forkjemper for en ny status for morsrollen i industrisamfunnet. Etter hvert realiserte hun sine religiøse idealer gjennom å fremme sosialpolitiske tiltak og mødres rettigheter på veien mot den moderne velferdsstaten.

Underveis i sitt virke ble Møller imidlertid radikalisert i sosialistisk retning, og den religiøse motivasjonen ble tonet ned. Forståelsesmodellene var ikke lenger bibelske, men ­sosialøkonomiske. Der det å lage barn tidligere hadde vært avl for Guds rike, ble det nå produksjon for samfunnet. Morsarbeidet var et yrke som trengte statens støtte og som måtte verdsettes på linje med annet arbeid.

Hennes visjon ble det hun kalte «moderskapets frivillighet», og dermed avkriminalisering av abort. Bare ved å få til dette kunne kvinnesaken frigjøre kvinnen og revolusjonere samfunnet, mente hun.

Grunnlaget for all frihet var nemlig råderetten over egen kropp og det som var i den. Mens de tidlige kvinnesakskvinnene hadde kjempet for stemmerett og like rettigheter i ekteskapet, var det dette, mente Møller, som var den egentlige kvinnesak.

Denne bakgrunnen for den norske abortdebatten er ikke særlig kjent, men like fullt interessant om man skal forstå hvordan religion og politikk virket sammen i en viktig periode som la premisser for vår egen tid. …

Les mer om boka her (MF)kronikk hos NRKbokanmeldelse Minerva.

aug 222016
 

I dag leste jeg om den årlige, tamilske Mariavalfarten til Mariaholm (katolsk leirsted i Spydeberg i Østfold for uinnvidde). 1000 mennesker var til stede, leser vi, og det første bildet viser fremste del av en av prosesjonene. Det andre bildet viser et ganske overraskende, og stort, tilbygg til kapellet på Mariaholm.

16aug_mariaholm_tamilsk_2

16aug_mariaholm_tamilsk

aug 182016
 

Vårt Land skrev i går om In Vitro Fertilisering at den kjente (og nokså radikale) telologen Jacob Jervell advarte mot den i 1984, litt før loven om kunstig befruktning kom i 1987:

Jervell var blant dem som (i 1984) fryktet at assistert befruktning ville kombineres med «den såkalte genetiske ingeniørkunst», at barn skulle bli menneskelige produkter med utvalgte egenskaper som går i arv.

Tre tiår senere konstaterer filosof Bjørn K. Myskja at Jervell fikk rett. Det er nå lov å kombinere assistert befruktning med «preimplantasjonsgenetisk diagnostikk (PGD) for å unngå alvorlige sykdommer, eller for å få et barn med en vevstype som egner seg for stamcelledonasjon til et sykt søsken», skriver NTNU-professoren i artikkelen «Assistert befruktning og familieverdier i forandring: Er vi på et moralsk skråplan?» i Nytt Norsk Tidsskrift. Der undersøker han om «utglidningen» man advarte mot på 80-tallet har slått til, og forskjeller i holdninger da og nå.

Få deler Jervells bekymring lenger, skal vi tro Myskja. Han mener folk har tatt en moralsk U-sving. Nå mener de at det er et gode å kunne få barn gjennom teknologi.

– Det de advarte mot på 80-tallet, ser vi nå som fremskritt. Det som før var åpenbart moralsk feil, er nå moralsk riktig. Flertallet har umerkelig endret syn, sier professoren til Vårt Land.

I samme artikkel står det også:

… teologen og feministen Astri Hauge skrev i Vidunderlige nye barn: Fra livmor til laboratorium (1988):

Når man først åpnet for assistert befruktning for ektepar, ville nye grupper kreve likebehandling. Man ville kreve at nye bruksområder ble åpnet.

Enslige og homofile ville kreve sin rett mens forskning på befruktede egg, surrogati og «kommersiell reproduksjonsservice» ville bli virkelighet, hevdet Hauge.

Argumentene ville fremstå som «logiske og akseptable isolert sett» … små skritt ville «naturlig» lede til nye små skritt ….

Noen (kanskje mange) vet vel at Den katolske kirke er mot all form for kunstig befruktning, siden «alle barn skal bli til gjennom en kjærlighetsakt». Medisinsk behandling kan sørge for at dette skal kunne skje, men man skal ikke flytte selve unnfangelsen bort fra kjærlighetsakten. Jeg skrev en oppgave om dette og andre medisinnske spørsmål på presteseminaret Allen Hall for akkurat 20 år siden, bl.a. dette:

The Congregation for the Doctrine of the Faith issued on February 22, 1987: Donum vitae. Instruction on Respect for Human Life in its Origin and on the Dignity of Procreation – Replies to Certain Questions of the Day.

Very early this document states that «From the moment of conception, the life of every human being is to be respected in an absolute way because man is the only creature on earth that God has wished for himself and the spiritual soul of each man is «immediately created» by God; his whole being bears the image of the Creator.»

From this basic understanding mainly two issues are discussed in the document; Prenatal diagnosis and Artificial fertilization. …

… When the document turns to Artificial fertilization it first of all says that the Church’s teaching on marriage and human procreation affirms the «inseparable connection, willed by God and unable to be broken by man on his own initiative, between the two meanings of the conjugal act: the unitive meaning and the procreative meaning. … fertilization is licitly sought when it is the result of a conjugal act which is per se suitable for the generation of children … from the moral point of view procreation is deprived of its proper perfection when it is not desired as the fruit of the conjugal act, that is to say of the specific act of the spouses’ union».

This excludes all kinds of In vitro fertilization, even the homologous kind, and also homologous artificial insemination, «except for those cases in which the technical means is not a substitute for the conjugal act but serves to facilitate and to help so that the act attains its natural purpose.» But the situation gets morally even more difficult when one considers that in the technique used for IVF several extra human embryos are produced and destroyed, and there are also other issues like heterologous artificial fertilization and surrogate motherhood to complicate the matter. Many of these issues are discussed in Donum vitae in great detail.

An underlying issue here is the question of a right to have children: «the desire for a child is natural: it expresses the vocation to fatherhood and motherhood inscribed in conjugal love. …. Nevertheless, marriage does not confer upon the spouses the right to have a child, but only the right to perform those natural acts which are per se ordered to procreation. A true and proper right to a child would be contrary to the child’s dignity and nature. The child is not an object to which one has a right, nor can he be considered as an object of ownership: rather, a child is a gift … (therefore the child has the right) to be the fruit of the specific act of the conjugal love of his parents; and he also has the right to be respected as a person from the moment of his conception.»

Den katolske kirkes katekekisme skriver også nokså tydelig om dette (og bygger på dokumentet Donum vitæ fra 1987):

2376. Teknikker som medfører adskillelse av foreldreopphav ved at en tredje person bringes inn (sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige. Slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved en annen person) krenker barnets rett til å fødes av en mor og en far det kjenner, og som lever sammen i ekteskap. De utgjør et brudd på «eneretten til å bli far og mor bare ved hjelp av hverandre».

2377. Dersom slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved egen partner) praktiseres innenfor ekteskapet, er de kanskje mindre skadelige, men de forblir moralsk sett utillatelige. De skiller den seksuelle handling og forplantningen fra hverandre. Den handling som gir opphav til barnets eksistens, er ikke lenger en handling hvor de to gir seg hen til hverandre, den «legger fosterets liv og identitet i legers og biologers hender, og lar teknikken overta styringen med menneskets opphav og bestemmelse. Et slikt maktforhold er i seg selv i strid med den verdighet og likhet som foreldre og barn skal ha felles». «Forplantningen mister moralsk sett sin særegne fullkommenhet når den ikke er villet som frukt av den ekteskapelige handling, det vil si ektefellenes særlige forening. (…) Bare ved å ta hensyn til det bånd som finnes mellom betydningen av den ekteskapelige handling og enheten i mennesket, kan forplantningen finne sted i samsvar med menneskets verdighet».