sept 182014
 

the-borgias
Alexander VI, pave fra 1492 til 1503, er ofte regnet som en av de alle mest umoralske paver, med mange barn etc … , men nå har jeg nettopp hørt en (lyd)bok som viser at disse anklagene rett og slett er falske: The Borgias: The Hidden History, By G. J. Meyer, Random House, 2013

……… Again and again, Meyer contends that there’s an equally simple counter-explanation:

This aspect of the puzzle would disappear if Alexander could be shown to have been utterly cynical, without belief in the creed he professed and therefore exempt from any sense of sinfulness. He is often, even usually, depicted in exactly that way, but such an interpretation of his character is unquestionably false. He was a believer and a devout one, displaying particular devotion to the Virgin Mary and unqualified so far as we know in his acceptance of the teachings of the Church he led. It is at least possible that, while believing in damnation (he would be a remarkable fifteenth century European if he did not), he was not “dark with fear and gloom” for the simple reason that he was hopeful of escaping it and saw reason to be so.

And if so, then why all the dark tales in the first place? Again, there’s a disarmingly simple explanation:

These stories appeared when they did in part because there was a voracious one-man market for them: Alexander’s successor Julius II, Giuliano della Rovere, who had been blocked by the Borgias from winning the papal throne first in 1492 and again in September 1503 and who had spent most of the intervening years in seethingly bitter exile.

In Meyer’s version of events – which is entirely, magisterially convincing – the animus of Pope Julius was sufficient to keep the Borgia name under a cloud long enough for the Protestant Reformation to hit full swing and need for its own reasons exemplars of Catholic wickedness and duplicity …..

sept 182014
 

Aftenposten skriver i dag om en kristen eritreer:

Hvem er Calib Eyasu Aron?

Svaret er ifølge ham selv: En kristen eritreer som etter 12 års tvungen militærtjeneste i Eritrea valgte å flykte fra det brutale regimet.

– Jeg flyktet via Sudan til Tyrkia før jeg kom meg inn til Hellas. Da jeg fikk vite at jeg kom til å bli kastet ut derfra, kjøpte jeg et etiopisk pass for 2000 euro for å komme meg ut av Hellas. Jeg ville til Norge, dit min kone og barn hadde flyktet, sier 42-åringen.

På Svinesund ble han stoppet, og han oppga at han kun hadde et falskt pass med seg. Senere klarte han å få venner til å sende både ID-kort, utdannings- og militærbeviset hans fra Eritrea.

– Jeg har gjort det jeg kan for å bevise min identitet, sier Aron.

I 2011 fikk han opphold som konvensjonsflyktning i Norge, selv om UDI mente det var tvil om hans identitet. De konkluderer med at han er eritreer, men er ikke sikre på hans navn og alder. Derfor får han ikke noen ID-papirer på hvem han egentlig er.

Ingen vet sikkert hvor mange som er i Arons situasjon. Tall fra UDI indikerer imidlertid at det er flere tusen som rammes. …. … Siden dette er personer med opphold, men som ikke er norske statsborgere, mener UDI at de må skaffe seg pass i hjemlandet. Det er imidlertid ikke så lett:

……… Det eritreiske regimet er totalitært, og beryktet for å anse de som forlater landet og søker asyl som forrædere.

Flere av disse kristne eritreerne er katolikker (mens flere er ortodokse) og vi vet at de får en hel problemer fordi de eritreiske myndighetene ikke ønsker å hjelpe. Her får de altså ikke bekreftet sin identitet, og i sommer møtte jeg to par kristne eritreere som ikke får lov å gifte seg. Norske myndigheter krever nemlig bekreftelse fra alle innvandreres hjemland at de er frie til å gifte seg. Og siden Eritrea ikke vil utstede noen dokument som sier dette, får de ikke lov til å gifte seg i Norge, verken sivilt eller katolsk – for en katolsk vielse krever at også samfunnet aksepterer ekteskapet.

Forhåpentligvis vil norske myndigheter finne løsninger på disse urimelige problemene.

sept 152014
 

I avisa Dagen leser vi: «Forfatter, performance-artist og prest 
Gyrid Gunnes vil utforske om det går an å be på tvers av religioner. Derfor oppfordrer hun 
besøkende til Høstutstillingen til å be til Allah.»

Vi vet at ordet Allah (som det hebraiske El / Elohim) rett og seltt betyr «gud» (og egentlig ikke spesifiserer hvilken gud man snakker om), og at kristne i noen land kaller Gud for Allah. Men det gjør vi jo ikke på norsk, der Allah bare forbindes med Islams gud. Så når mennesker i Norge (de fleste kristne) oppfordres til å be til Allah, virker det svært underlig – kristne har jo ikke bønnefellesskap med muslimer. Og at dette skal være et innslag på Høstutstillingen i Oslo er også svært underlig; for bønn er vel noe personlig/ekte, ikke en utstilling eller en performance?

Det er også underlig (og skuffende) at domprosten i Oslo syns dette er helt OK – slik uttaler hun seg til Vårt Land om dette:

– Hva tenker du om hennes deltakelse på Høstutstillingen, fungerende biskop Anne-May Grasaas?

– Dette er et spennende prosjekt som jeg tror kan åpne opp for bevisstgjøring og refleksjon.

– Opplever du det som problematisk at en prest gjør dette?

– Jeg oppfatter at Gunnes ønsker å utforske bønn som en kunstnerisk praksis for dialog. Dette kan være et krevende og overraskende prosjekt for mange. Samtidig tror jeg vi som kristen majoritet har godt av å bli utfordret som del av et moderne flerreligiøst samfunn, svarer Grasaas. Hun er domprost i Oslo og fungerer i Ole Christian Kvarmes sykefravær som biskop – og er med det Gunnes’ kirkelige tilsynsperson.

sept 142014
 

Hvert år 14. september feirer Kirken festen for Korsets opphøyelse – til minne om at Jesu kors ble funnet i Jerusalem (tradisjonen sier det var i år 330 – les om det her.)

missale_canon

Bildet over er fra den utgaven vi bruker av den nye messeboken på engelsk. Når jeg midt under Sanctus (etter Benedictus qui venit .. ifølge tradisjonen) åpen boka der Canon I begynner, ser jeg alltid dette flotte og talende bildet.

I dag er det også årsdagen for ‘Summorum Pontificum’. Hvis man ikke vet hva det er, kan man leser HER eller HER eller HER eller HER.

sept 112014
 

14sommer_p_frans

Janne Haaland Matlary siteres i Vårt Land «om den nye tid i Roma» – med ny pave. Hun sier at paven er svært populær og medienes yndling, men det er også ting hun selv har opplevd eller hørt som ikke bare er positivt:

… I kurien er meningene svært delte. En venn som er teolog og meget moderne, sier: «Han konsulterer aldri, sier bare det han vil og hvis han spør noen, er det en argentiner. Det er mangel på respekt for vårt arbeid». Det er ingen tvil om at den mektige romerske kurien er tilsidesatt, men med det er også finformuleringene av doktrine. Paven sier ting på en så folkelig måte at alle nås og forstår, men samtidig blir det svært enkle svar som ofte misforstås.

Mens forgjengeren Benedikt aldri ble medias venn da han nettopp uttalte at det ikke finnes enkle svar på kompliserte spørsmål, er denne paven noe så merkelig som populær i mediene. Men det enkle er muligens ikke alltid det beste? …

Min kritiske venn i kurien sier at paven alltid har tre poeng i sine prekener og at de alle er så enkle at enhver kan forstå dem, men at dette også skaper forvirring fordi det som sies, ikke forankres. Ja, det er vel samme oppskriften som Jesus selv brukte, for lignelsene er jo en pedagogisk metode.

Paven Frans har altså valgt en stil som er fullstendig konsistent med kjernen i det kristne budskap: pastoral omsorg og oppfordring til omvendelse, praksis fremfor ord, konsentrasjon om hovedbudskapet.

Da vi sist var i Vitenskapsakademiet, var det en liten håndskrevet lapp fra ham på spansk til oss med beskjed om å jobbe med ‘trafficking’ i alle dets aspekter, fra prostitusjon til tvangsarbeid og det som verre er. Ingen normal oppgave for et vitenskapsakademi, og innbudte talere var heller ikke de vanlige akademikerne, men folk fra søppelplukkernes og gateselgernes organisasjon i Buenos Aires. Så vi skal utvikle sosialpolitikk nå. Hva er mest nyttig; det eller vitenskaplige analyser? Det umiddelbare svaret er sosialpolitikk, men det er ikke det opplagte svaret i et lengre perspektiv. …

sept 032014
 

14sept_pmote

I disse dager er vi på prestemøte i Oslo katolske bispedømme; det er 15. året på rad jeg er med på dette møtet som arrangeres hver høst. På bildet over kan man se de fleste av oss.

I går ble det på møtet henvist til en artikkel jeg nevnte på min blogg for litt over en måned siden:

Her er en grundig artikkel skrevet av en gruppe amerikanske teologer, som tar opp spørsmålet de neste to bispesynodene skal diskutere. Artikkelen har overskriften: Recent Proposals for the Pastoral Care of the Divorced and Remarried: A Theological Assessment – og kan leses på engelsk her (pdf-fil).

Artikkelen er også oversatt til flere andre språk – se her.

aug 252014
 

Prestene har til en viss grad lov å bruke morsmålet, for slik er bestemmelsen fra Vatikankonsilet om tidebønnene (les større del av teksten her):

101. § 1. I tidebønnene skal det latinske språk beholdes, i samsvar med den latinske ritus’ eldgamle tradisjon. Den kirkelige myndighet får allikevel fullmakt til i enkelte tilfelle å innrømme bruken av oversettelser til morsmålet, foretatt i overensstemmelse med art. 36, nemlig overfor geistlige for hvem det latinske språk er en alvorlig hindring for en korrekt resitasjon av offisiet.

§ 2. Når det gjelder nonner, og medlemmer av alle arter av ordenssamfunn, både menn som ikke er geistlige, og kvinner, kan den kompetente overordnede tillate bruk av morsmålet ved resitasjonen av tidebønnene, også i koret, forutsatt at man benytter en godkjent oversettelse.

§ 3. Geistlige som er forpliktet til offisiet, og som resiterer det på morsmålet sammen med en gruppe av troende eller med slike som omtales under § 2, oppfyller dermed sin forpliktelse, dersom oversettelsens tekst er godkjent.

Prester som ikke har fått god nok utdannelse skal få lov å lese tidebønnene på morsmålet, og av lekfolket kreves det ikke så mye latin. (Alle forstår vel at jeg skriver om dette litt morsomt/ ironisk, for i praksis er jo latinen forsvunnet nesten helt ut av Den katolske Kirke.) Det var en artikkel av Fr. Hunwicke som har fått meg til å skrive om dette. Der skriver han bl.a. om latinens betydning:

In Veterum sapientia, which S John XXIII signed on the High Altar of S Peter’s in the presence of the body of Cardinals, that great Saint had insisted that the Latin language must remain central to the culture of Western Christianity. That Letter is not primarily about the language of worship; it desires Latin to remain a living vernacular for the clergy and not least for their formation; and it is explicitly based upon the belief that, by being latinate, a clerisy will have access to a continuity of culture. …. oth in secular culture and within the Church, there is a risk that the educated class will be cut off and imprisoned in the narrow confines of a particular culture – victims of its particular Zeitgeist. A literate clerisy is one that reads what other ages wrote, which means that it will at least be able to read Latin; and the sign of such a clerisy, in practical terms, will be that it can with ease read its Divine Office in Latin.

It is in this context that we must see the requirement of Vatican II (SC 101) – SOM JEG ÅPNET INNLEGGET MED.

aug 192014
 

14aug_stpaulgymnas
Jeg har i år ei sein ferieuke og har i dag besøkt St Paul menighet, St Paul skole og St Paul gymnas i Bergen. På de to første stedene ble det en hel del mimring og møter med gamle kollegaer og venner, og på det nye gymnaset viste Gjermund Høgh med rundt.

Avisa Dagen skriver slik om St Paul gymnas:

St. Paul Gymnas tar denne uken i bruk det gamle ærverdige Florida sykehus i Bergen til skolebygg. Katolikkene i Norge ønsker å etablere flere videregående skoler i årene som kommer.

Den katolske kirke startet sin første videregående skole i Bergen og Norge for to år siden, men i går kunne St. Paul Gymnas glede seg over å flytte inn i det nyrenoverte bygget på 4.600 kvadratmeter like utenfor byens sentrum. Biskop Bernt Eidsvig var i går på plass for å innvie det nye skolebygget ved oppstarten av skoleåret, og han gledet seg st…

… Foruten gymnaset, driver katolikkene fire grunnskoler i Norge, men Høgh ser ikke bort fra at det kan bli flere skoler i framtiden. Ja, vi håper å kunne starte flere skoler, men vi har ikke ressurser og økonomi til at det kan bli et stort volum av det. Likevel håper vi at det med noen års mellomrom skal være mulig å åpne nye skoler. …

aug 192014
 

Avisa Dagen skriver at vi katolikker sender våre prestestudenter (det går ikke helt klart fram av artikkelen) til Roma for at de der skal undervises om ting som i det siste har blitt nevnt som problematiske på MF. Slik skriver avisa:

Menighetsfakultetet tilbyr et katolsk studietilbud og fagmiljø, men katolske studenter tar ikke «kontroversielle fag» ved institusjonen.

Hvis undervisningen skal dreie seg om moral, må vi få det formidlet av katolske foredragsholdere. De fagene MF ikke dekker fra vårt synspunkt tar studentene våre i Roma, sier biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme. …

.. Fagene som kan være kontroversielle tar de ikke på MF, uten at det er begrunnet i noe mistro mot MF i utgangspunktet, sier Eidsvig. Han forklarer at forutsetningene er nokså forskjellige. Som luthersk institusjon, skiller MF seg fremfor alt fra katolsk lære i troslæren. Etikk og dogmatikk er blant fagene de katolske studentene tar under sitt ett til to-årige opphold i Roma, eller ved blokkforelesninger av katolske professorer som besøker MF. …

aug 182014
 

14aug_borreknudsen

Det er blitt skrevet ganske mye om Børre Knudsen etter at han døde søndag morgen, 17. august 2014. Odd Sverre Hove har skrevet minneord om ham i avisa Dagen, bl.a. dette:

… I 1971 ble Børre Knudsen sokneprest i Balsfjord. Det var siden med sats i dette sokneprestembetet han engasjerte seg helhjertet i Den norske kirkes kamp mot den ugudelige fosterdrapsloven som skritt for skritt ble innført i løpet av 1970-tallet.

Det begynte med at Børre Knudsen innførte bønn for det ufødte barnet i mors liv som fast ledd i kirkebønnen. Det utløste protest fra Balsfjord AUF. Deretter investerte Børre Knudsen i årene 1979-1983 sokneprestembedet sitt i kamp for å få fosterdrapsloven rettslig stemplet som i strid med Grunnlovens paragraf to. Den kampen tapte han i Høyesterett, som i 1983 definerte det som gjeldende rett i Norge at Grunnlovens statskirkeparagrafer ikke stiller opp skranker for Stortingets alminnelige lovgivning, bortsett fra kirkelovgivningen. Denne rettstilstanden varte siden frem til 2012 da Stortinget opphevet statskirkeparagrafene. …

…. Børre Knudsen var personlig en svært beskjeden og elskverdig mann. Han var en ualminnelig lærd og bibel-belest teolog, en meget språkmektig ordkunstner og en fremragende salmedikter. Som predikant og forkynner fremholdt han med stor kraft et sentralt evangelisk-luthersk forsoningsbudskap. Alle samtaler med Børre Knudsen etterlot seg sterke inntrykk.

Jeg er fullt og helt enig med dem som sier at når man om hundre år skal skrive kirkehistorien om de årtiene som vi ble tildelt å leve i, da vil vi andre for lengst være glemt. Men Børre Knudsen kommer de til å huske. For han var den største av oss.

aug 162014
 

14aug-pope-francis-south-korea

Rorate Cæli forteller om dette, og har også med et utdrag av en tale om abort av moder Teresa (som hun vel holdt i Oslo ved nobelprisudelingen i 1979):

I feel the greatest destroyer of peace today is abortion, because it is a direct war, a direct killing – direct murder by the mother herself. And we read in the Scripture, for God says very clearly: Even if a mother could forget her child – I will not forget you – I have carved you in the palm of my hand. We are carved in the palm of His hand, so close to Him that unborn child has been carved in the hand of God. And that is what strikes me most, the beginning of that sentence, that even if a mother could forget something impossible – but even if she could forget – I will not forget you. And today the greatest means – the greatest destroyer of peace is abortion. And we who are standing here – our parents wanted us. We would not be here if our parents would do that to us. Our children, we want them, we love them, but what of the millions. Many people are very, very concerned with the children in India, with the children in Africa where quite a number die, maybe of malnutrition, of hunger and so on, but millions are dying deliberately by the will of the mother. And this is what is the greatest destroyer of peace today. Because if a mother can kill her own child – what is left for me to kill you and you kill me – there is nothing between.

aug 152014
 

Flere lærere på MF går nå inn for at homofile skal kunne gifte seg; det har medført at en del personer har blitt ganske sjokkerte. Noen mener det er et nytt bibelsyn som har ført til dette nye standpunktet, men selv er jeg ikke sikker på at den beskrivelsen er så presis.

Jeg syns heller ikke Oddvar Johans Jensens beskrivelse i dette innlegget i Vårt Land er særlig presis; at det er en amerikansk fundamentalisme som kommer fram i dagens protester mot MFs utvikling. Slik står det i denne artikkelen:

… I løpet av 1960- og 1970 tallet var det en del i kretsen rundt misjonsorganisasjonene som lot seg inspirere av amerikansk biblisisme, eller fundamentalisme om du vil. En ny fløy kom til. Den skilte seg fra det vi konservative teologer i Norge hadde stått for, sier Jensen.

Nye aktører dukket opp og krevde en ny gjennomtenkning av skriftsynet, foreller professoren.

Fra NLM til Det Vestlandske indremisjonsforbund, som i dag heter Indremisjonsforbundet, kom det flere publikasjoner. Den fløyen har blitt tydeligere og mer aggressive i tonen. De inntar en helt kompromissløs holdning, sier Jensen. …

Det er riktig at man på 70- og 80-tallet fikk en del tanker fra USA av fundamentalistisk art, men at dette skal kunne forklare protestene nå i 2014 … ?

Katolske teologer blir (vanligvis) stoppet (av troskongregasjonen) om de begynner å nærme seg denne typen standpunkter (som at samkjønnede ekteskap er OK), men i protestantiske sammenhenger har man jo ikke et læreembede som kan gripe inn (om jeg skal få lov til å væe litt dristig/ frekk).

aug 142014
 

Søndag 24. august kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 11. søndag etter pinse som skal feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Hovedpunktet i evangeliet er dette:

Jesus tok den døvstumme til side bort fra folket, stakk sine fingrer i hans ører, spyttet og rørte ved hans tunge og så opp mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effetha,» det er: Lukk deg opp. Og straks åpnet ørene hans seg, og tungebåndet løsnet, og han talte rent.

Hele evangeliet lyder slik på latin:

Markus 7,31-37
In illo témpore: Exiens Jesus de finíbus Tyri, venit per Sidónem ad mare Galilææ inter médios fines Decapóleos. Et addúcant ei surdum et mutum, et deprecántur eum, ut impónat illi manum. Et apprehéndens eum de turba seórsum, misit dígitos suos in aurículas ejus: et éxspuens, tétigit linguam ejus: et suspíciens in cælum, ingémuit, et ait illi: Ephpheta, quod est, adaperire. Et statim apértæ sunt aures ejus, et solútum est vínculum linguæ ejus, et loquebátur recte. Et præcépít illis, ne cui dícerent. Quanto autem eis præcipiébat, tanto magís plus prædicábant: et eo ámplius admirabántur, dicéntes: Bene ómnia fecit: et surdos fecit audíre, et mutos loqui.

LES MER OM DISSE MESSENE HER.

aug 112014
 

Vårt Land skriver i dag om utviklingen ved og uroen rundt Menighetsfakultetet. MF var mitt studiested fra 1975 til 1982, avbrutt av to utenlandsopphold på til sammen 1 1/2 år. Jeg hadde fine år der på mange måter, selv om jeg strevde en hel del med lærernes bibelsyn, som jeg oppfattet som lite konsekvent og altfor fideistisk.

De siste årene har jeg hatt et godt og avslappet forhold til MF, men jeg må innrømme at noen ansettelser der i det siste, og teologiske uttalelser fra noen av de ansatte de siste årene, har fått meg til å bli litt urolig. Det er faktisk muligens ganske uheldig at Den katolske kirke de siste årene har knyttet seg så pass nær til MF, spesielt mht utdannelsen av våre prester.

I Vårt Lands artikkel sier bl.a. to som jeg husker godt fra mine år på MF:

… Biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, har tidligere vært praktikumsrektor ved MF. Mens flertallet av biskopene er for likekjønnet ekteskap, tilhører han mindretallet som er imot. Mon tro hva han tenker om dagens MF?

– Det er en tematikk som er for stor og komplisert til at jeg ønsker å kommentere den, sier biskopen.

– Kunne jeg sendt deg en e-post med noen spørsmål?

– Nei. …

…. Hvorfor er dette så vanskelig, tidligere MF-professor og tidligere biskop i Agder, Olav Skjevesland?

– Fordi bildet er uklart. Folk er kanskje litt paffe. Jeg har snakket med mange sentrale kolleger som stod meg nær ved MF i gamle dager. De stusser og er usikre på hvor dette bærer hen, sier Skjeveland, som tilhører den mer konservative fløyen i kirken.

Han understreker at det er vanskelig å få 70 lærere til å gå i takt, men mener det handler om at elever og offentlighet må «møte en holdning til tingene». Med dette mener han en respektfull holdning til Bibelen som øverste norm.

– MF har et behov for å komme ut med en posisjonsmarkering, slik at det blir klarhet i deres posisjon i kirkebildet. Jeg leter etter teologisk klarhet, sier Skjevesland.

– Rykker det litt i hjerterota dette?

– Jeg tror faktisk det gjør det. Min posisjon er usikker. Jeg vil gjerne være lojal mot MF.

aug 082014
 

Kirker blir skjendet, 1500 år gamle manuskripter brent. S.O.S fra Patriark Sako: Fare for folkemord

Over 100 000 kristne er nå på flukt, mange til fots i den brennende sommerheten, til de kurdiske byene Erbil, Duhok og Soulaymiyia etter at ISISL natt til torsdag tok kontroll over den kristne byen Qaraqosh og andre nærliggende områder i Nord-Irak.

Kurdiske peshmerga-styrker har til nå beskyttet landsbyene på Nineveh-sletten mot islamistenes fremmarsj, men har blitt slått tilbake etter en ny offensiv fra ISIL.

……

Les mer om dette på katolsk.no.

jul 302014
 

Avisa Dagen referer i dag ganske grundig fra en artikkel Ulf Ekman skrev i Livets Ords eget teologiske tidsskrift «Keryx». Her forklarer han grundigere hvorfor han og hans kone ble katolikker. Det er flere elementer her jeg kjenner igjen fra min egen prosess i 1992-94.

Ekman starter med å understreke at hans egen og kona Birgittas tilnærming til den katolske kirke har pågått i drøyt ti års tid. Mot slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet kom han i kontakt med «katolsk litteratur som møtte både personlige og teologiske behov».

– Vi har mer og mer forstått at fullheten i Kristi kropp finnes nærværende i den katolske kirke og at denne kirken faktisk er den kirke som Jesus innstiftet her på jorden, skriver Ekman.

Han beskriver hvordan det sakte, men sikkert har vokst frem en overbevisning om at det å i «en evangelikal/ karismatisk/ pentekostal kristenhet … ikke er tilstrekkelig». ….

… I takt med at han har nærmet seg den katolske kirke har han måttet foreta «en revidering av mange teologiske oppfatning». Det første han tok et oppgjør med var det han beskriver som «en dyp anti-katolsk holdning» som han mener særpreger svenske protestantiske kristne. I tillegg kommer det han karakteriserer som en særlig form for frikirkelig «erstatningsteologi», som går ut på at man har en tendens til å mene at de nye kirkelige bevegelsene tar de historiske kirkenes plass. …

… Ekman .. kan ikke lenger stå for det han kaller «en radikal reformatorisk sola-Sciptura-forståelse». Han skriver: Det er verdt å påpeke at man ikke noe sted i Bibelen kan finne at det er «Bibelen alene» som gjelder. Uttrykket finnes ikke der. Jeg begynte å forstå at uttrykket «Skriftens primat» bedre tar opp i seg den bibeltroskap og bibelforståelse vi alle bør ha. Med andre ord, vi tror på Bibelen fullt ut, men kan faktisk også stole på Kirken som veileder i forståelsen av Skriften og ikke bare på oss selv, …

… I en tid da mange protestantiske kirker og trossamfunn – og faktisk også en del vekkelsesbevegelser – taper terreng på det moralske området og blir pragmatiske, så står den katolske kirke fast. Ingen annen kirke uttrykker seg med en slik autoritet, så frimodig og samtidig så sjelesørgerisk når det gjelder moral, både privatmoral og når det gjelder sosial samvittighet. …

… Mot slutten av artikkelen tar han opp to av de mest kontroversielle sidene ved katolisismen sett fra protestantisk side; paveembetet … Er jeg da villig til å stille meg under paven, spør han retorisk og svarer selv: Ja, faktisk. Alle kirker trenger et overhode. Det er ikke noe rart med det. Og så tror jeg at at pavens embete, Peters embete, går tilbake til apostelen Peter og det Jesus sa til ham i Matteus 16:16-18. …

… Også når det gjelder synet på Maria bekjenner den tidligere frikirkelederen seg nå entusiastisk til klassisk katolsk teologi. Han skriver: Ja, tenk hvilken oppdagelse det var å se hvor mye bibelen faktisk taler om henne. Hun er sannelig unik og skal prises av alle slekter. (Luk 1:48). Tenk at hun bar Gud under sitt hjerte og fødte den andre personen i Guddommen, Sønnen. Hun er Faderens datter, Sønnens mor og Åndens brud. …

jul 292014
 

Lederen av Troskongregasjonen, kardinal Gerhard Ludwig Müller, har for ikke lenge siden gitt et langt intervju, som WWW.CHIESA beskriver slik: «In a book-length interview recently released simultaneously in Italy, Spain, and the United States, Cardinal Gerhard Ludwig Müller, prefect of the congregation for the doctrine of the faith, revisits and develops what he had already reiterated last fall in an article in “L’Osservatore Romano” that made a sensation. In that article, Müller dwelt above all on the question of communion for the divorced and remarried, reiterating the reasons for the prohibition.»

Og i intervjuet sier han svært så tydelig:

Q: The problem of the divorced and remarried has recently been brought to public attention again. On the basis of a certain interpretation of Scripture, of the patristic tradition, and of the texts of the magisterium, solutions have been suggested that propose innovations. Is a change of doctrine on the way?

A: Not even an ecumenical council can change the doctrine of the Church, because its founder, Jesus Christ, has entrusted the faithful custody of his teachings and his doctrine to the apostles and their successors. We have a well-developed and structured doctrine on marriage, based on the word of Jesus, which must be offered in its integrity. The absolute indissolubility of a valid marriage is not a mere doctrine, but rather a divine dogma that has been defined by the Church. In the face of the de facto rupture of a valid marriage, another civil “marriage” is not admissible. If it were, we would be facing a contradiction, because if the previous union, the “first” marriage – or rather, simply the marriage – is really a marriage, another subsequent union is not “marriage.” It is only by a play on words that one can speak of a first and second “marriage.” A second marriage is possible only when the legitimate spouse has died, or when the marriage has been declared invalid, because in these cases the previous bond has been dissolved. If this is not the case, we are in the presence of what is called the “impediment of the bond.”

…………

jul 212014
 

Pave Frans gjorde nylig enda et intervju med journalisten Eugenio Scalfari, og der ble det bl.a. referert noe om gifte prester, og om et problem som skulle kunne løses. Vatikanets pressetalsmann, p. Federico Lombardi, sa om dette:

“If it can be maintained that overall the article conveys the sense and spirit of the conversation between the Holy Father and Scalfari, what was said on the occasion of a previous ‘interview’ that appeared in ‘Repubblica’ must be reiterated forcefully, namely that the individual statements reported, in the formulation presented, cannot be attributed to the pope with certainty.»

In particular, Fr. Lombardi cast doubt on the notion that the pope had proclaimed, with regard to the celibacy of the clergy, «I will find the solutions.”

Den tyske kardinalen og historikeren Walter Brandmüller har skrevet om dette hos www.chiesa, og hevder at sølibatskravet/ -idealet går helt tilbake til apostlene. Likevel fins det noen unntak, bl.a. dette:

… There is a similar motivation behind the papal dispensation from celibacy granted – beginning with Pius XII – to the Protestant pastors who convert to the Catholic Church and want to be ordained priests. This rule was recently applied by Benedict XVI to the numerous Anglican prelates who wanted to unite, in conformity with the apostolic constitution “Anglicanorum Coetibus,» with the Catholic mother Church. With this extraordinary concession, the Church recognizes the long and sometimes painful religious journey of these men of faith who have reached their destination with conversion. A destination that in the name of truth leads those directly concerned to renounce even the financial support realized until that moment. It is the unity of the Church, a good of immense value, that justifies these exceptions. …

jul 172014
 

På vår ferietur besøkte vi i dag BOSHAM (der kong Harold bodde, og kong William erobreren besøkte i 1066), WINCHESTER (på et tidspunkt en av Englands viktigste byer), og SALISBURY (den nyeste og høyeste av middalalderkatedralene).

I går var vi i CHICHESTER, heller ikke å forakte – og i Hasting, første dag i Folkstone og Dover. Vår tur i Engalnd fortsetter til Wells og Bath i morgen, og så etter hvert litt nordover.

jul 082014
 

Vårt Land hadde i går en interessant artikkel om Selja, dagen før årets Seljumannamesse. De skriver litt om entusiasmen for Selja lokalt, og om et ganske aktivt økumenisk samarbeid om arbeidet.

De skriver også litt om hvordan man kan forklare den enorme betydningen denne øya har hatt for kristendommen i Norge – for fortellinga om Sunniva og hennes ledsagere er jo egentlig ikke så veldig «nyttig»:

… Torkjell Djupedal driver kulturhuset og overnattingsstedet Doktorgarden i Selje, og er leder for Venner av Selja. Han har skrevet kulturhistorisk bok om øya og legenden. Faren, norskprofessor Reidar Djupedal, skrev på 1960-tallet flere bøker om Selja-historien.

Djupedal mener at de historiske kildene ikke sier sikkert om Sunniva var en virkelig person eller en slags personifisering av noe som hendte på Selja, som så er blitt brukt til for å gi kristen tro fotfeste i Norge.

– At det var irske munker på Selja er ikke usannsynlig. Men det var engelske munker som drev kloster her, skrev ned legenden i 1170 og kalte henne Sunniva, som er et engelsk navn. At merkedagen heter Seljumannamesse og ikke Sunnivamesse tyder også på at man har feiret dagen før Sunniva-legenden ble kjent, mener han.

Olav Haraldsson, som senere fikk navnet Den Hellige, steg først i land på Selja da han kom vestfra for å bli konge og innføre kristendommen.

– En historie forteller at han tråkket i myra slik at foten satte seg fast. «No datt eg», skal han ha sagt til skalden sin. Da svarte skalden: «Nei, du datt ikkje, du festa foten din i landet», forteller Djupedal. ….

jul 062014
 

14jul_bolton_abbey

Mens jeg så på Tour de France (som starter i England i år, stort sett i Yorkshire) i dag, så jeg dette flotte bildet fra Bolton Abbey. Slik leser vi om stedet på Wikipedia:

… The monastery was originally founded at Embsay in 1120. Led by a prior, Bolton Abbey was technically a priory, despite its name. It was founded in 1154 by the Augustinian order, on the banks of the River Wharfe. The land at Bolton, as well as other resources, were given to the order by Lady Alice de Romille of Skipton Castle in 1154. In the early 14th century Scottish raiders caused the temporary abandonment of the site and serious structural damage to the priory. The seal of the priory featured the Blessed Virgin Mary and the Child and the phrase sigillum sancte Marie de Bolton.

The nave of the abbey church was in use as a parish church from about 1170 onwards, and survived the Dissolution of the Monasteries. Building work was still going on at the abbey when the Dissolution of the Monasteries resulted in the termination of the priory in 1539. The east end remains in ruins. A tower, begun in 1520, was left half-standing, and its base was later given a bell-turret and converted into an entrance porch. Most of the remaining church is in the Gothic style of architecture, but more work was done in the Victorian era, including windows by August Pugin. …

jul 052014
 

Den engelske presten, Fr Ray Blake, skriver at han publiserer færre ting på sin blogg nå enn før – i pave Benedikts tid:

…. someone recently asked me why I tend not to post so often as I did, and I must say I have been asking the same question about other bloggers.

The reign of Benedict produced a real flourish of ‘citizen journalists’, the net was alive with discussion on what the Pope was saying or doing and how it affected the life of our own local Church. Looking at some of my old posts they invariably began with quote or picture followed by a comment, Benedict stimulated thought, reflection and dialogue, an open and free intellectual environment. There was a solidity and certainty in Benedict’s teaching which made discussion possible and stimulated intellectual honesty, one knew where the Church and the Pope stood. Today we are in less certain times, the intellectual life of the Church is thwart with uncertainty. …

Nedgangen i innlegg er ganske tydelig også på min blogg – uten at jeg skal prøve å forklare hvorfor. Les Fr Blakes blogginnlegg selv – og les også alle kommentarene han har fått.

jul 032014
 

Dette arbeidsdokumentet ble ferdig for ikke mange dager siden, og kan leses på engelsk her – og katolsk.no meldte også at dokuementet når er klart.

På First Things leser vi en interessant artikkel om dette dokumentet, og om hvordan ulike personer og grupper reagerer på det (jeg skrev selv i fjor høst om at det utsendte spørreskjemaet var ganske så komplisert, og ikke la til rett for slagordsmessige uttalelser om hvordan man kan løse ekteskapskrisen i vår tid, eller gi et enkelt svar på hvordan gjengifte kan tas imot i Den katolske Kirke. Sandra Laguerta skriver i First Things:

14june_synod_family

The Vatican’s upcoming meeting on family life has spurred broad speculation about a new openness to divorced and remarried Catholics. Now commentators are searching a newly issued working document, the Instrumentum Laboris, for clues about the meeting’s direction.

The Instrumentum Laboris is a summary of the diocesan data collected by the Vatican on the modern challenges to the family, and the document will guide the discussions of the extraordinary synod (mostly leaders of national bishops’ conferences) in October, as well as the ordinary synod of world bishops in 2015.

Thomas Reese at National Catholic Reporter describes the document as “boring and joyless.” Boring might be true if one didn’t understand the genre of the document or if one didn’t find it interesting how bishops themselves communicated the pastoral concerns they witness. Joyless perhaps more accurately describes Reese’s own emotions than the actual document:

Despite the numerous problems cited by the working paper, it still has hope for “a new springtime for the family,” which it believes will be led by young people who “see a value in a stable, enduring relationship and express a real desire to marry and form a family.” How this jives with the fact that young people are delaying marriage, hooking up, practicing birth control, and living together before getting married remains to be seen.
The fact that people are delaying marriage for reasons both cultural and economic doesn’t mean they don’t still hope for a committed, stable marriage. A recent Gallup poll found that while 45 percent of Americans are unmarried, only 5 percent say they have no desire to marry.

For my part, I am struck by the rich theological vision and hope of the document. It notes of “a want of an authentic Christian experience, namely, an encounter with Christ on a personal and communal level, for which no doctrinal presentation, no matter how accurate, can substitute.” It is not just that the biblical and magisterial teaching on the family is misunderstood, it is that Catholics lack a felt encounter with Christ and his Church, and so misunderstand who man is, and who he is to God and to his community.

And who is man to God? The Catechism says it succinctly:

Jesus knew and loved us each and all during his life, his agony, and his Passion and gave himself up for each one of us: “The Son of God . . . loved me and gave himself for me” (Gal. 2:20) He has loved us all with a human heart. For this reason, the Sacred Heart of Jesus, pierced by our sins and for our salvation (cf. Jn 19:34) “is quite rightly considered the chief sign and symbol of that . . . love with which the divine Redeemer continually loves the eternal Father and all human beings” without exception. ….

jun 242014
 

Bernt Oftestad skriver i dag et interessant innlegg på Verdidebatt:

Da jeg leste Sturla J. Stålsetts innlegg i VL 23.6 om ”Den krevende evangeliske åpenheten”, kom jeg til å tenke på en mann som ble oppfordret til omvendelse og et nytt liv. Han avviste denne appellen med en teologisk logikk som han mente å finne i Skriften: Alle er vi falt fra Gud ved Adams synd, men nå er vi alle gjenreist i Kristus. Var det ikke Paulus som sa det slik? Saken var grei. Her trengtes ingen omvendelse eller nytt liv.

Logikken i resonnementet er vanntett, men stemmer ikke med apostelordet i Rom 5,17: ”For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mer de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene Jesus Kristus. ” Nøkkelordet er gaven. Nåden, frelsen, rettferdigheten og helligheten blir gitt oss som gave ved kirken og dens nådemidler. …..

….. For den kristne kirke er Kristus Gud, Guds Sønn kommet i kjøtt og blod. Han gir oss ikke bare kunnskap om hvem Gud er, men er i sin person Guds selvåpenbaring. Det er denne realitet som gjør ham unik, og det fordi Gud selv i ham har forent seg med det menneskelige, ikke bare for å løse oss fra synden, men for å helliggjøre og herliggjøre oss. Derfor tilber, lovpriser og opphøyer kirken Kristus som Gud. Stålsett skriver om en ”krevende evangelisk åpenhet”. I dette ser han kirkens vesen realisert. Det som totalt mangler i hans kirketanke er det troende folkets lovprisning av Gud, av den treenige Gud, som i Kristus har åpenbart seg i verden til vår frelse og fornyelse. Det beste kjennetegn på en kirke som er blitt en bevegelse for høy moral, er at lovprisningen av Gud i Kristus blir borte.

I Stålsetts kirketanke, slik han formulerer den som leder av Åpen kirke, er ord og sakramenter som kirkens kjennetegn forsvunnet til fordel for høy moral. Dåpen og troen som porten inn til frelse og nytt liv i Kristi legeme er blitt borte og Kristus redusert til en praktisk manifestasjon av menneskelig moral. Lovprisningen av Gud er vekk til fordel for innsats for ”den vanskelige evangeliske åpenheten.”

jun 222014
 

Filmen over viser Corpus Christi-prosesjonen i Roma i år, torsdag kveld. Den foregikk på tradisjonell måte – mellom Laterankirken og St Maria Maggiore – men i år valgte pave Frans å ikke delta i selve prosesjonen, bare ved starten og avslutningen.

I Norge har det i år vært flere og større sakramentsprosesjonen i dag enn på mange år, men jeg må innrømme at jeg har visse reservasjoner til en praksis som (noen steder) medfører at flere søndagsmesser avlyses – for at man skal kunne samle flest mulig i prosesjonen. De tradisjonelle prosesjonene foregår jo torsdag kveld, og selve prosesjonen er hovedsaken, bl.a. fordi slike prosesjoner samler langt flere mennesker enn noen kirke kan romme – jfr filmen over.

jun 192014
 

«Guds Lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss.» Dette er en tekst som brukes i veldig mange kristne liturgier, men Gyrid Gunnes har en gjentolking (i Vårt land/ Verdidebatt) av den som får bl.a. Eyvind Skeie til å reager. Slik skrev han for ei uke siden på sin egen blogg:

… teksten til Gyrid Gunnes stiller også ganske mange dype spørsmål som gjelder språkets rammer og det ordene formidler.
Slik jeg opplever denne teksten, både ved første gjennomlesning og den smule nærlesning som jeg har hatt anledning til å bedrive, synes jeg at forfatteren Gyrid Gunnes her har fått teologen Gyrid Gunnes til å erstatte kristendommens kjerneinnhold med noe som minner om en feministisk religion. Satt på spissen kan det virke som om hun erstatter troen på (mannen) Jesus Kristus men en beklagelse over at inkarnasjonen ikke heller kunne handle om at Guds datter ble født til verden, og kanskje ikke av en kvinne som Maria, men på en måte som stod mer i samsvar med all den undertrykkelse og alt det misbruk som kvinner er blitt utsatt for gjennom århundrene.

Det Gyrid Gunnes søker i denne teksten formulerer hun slik:

«Du Gud Moder
du som ikke tilgir noens synder ved at sønnen dør på korset,

jeg ber om at du vil miskunne deg over oss
miskunne deg over vår verden»

Dette er en sterkt provokatorisk påstand i påkallelsens form, og spesielt i «Agnus Dei», som nettopp bygger på at Guds Lam tar bort verdens synder, ved å dø på korset. ….

I et innlegg på Verdidebatt for et par dager siden tar Skeie enda kraftigere i, og skriver:

Jeg sitter med en stadig sterkere følelse av at jeg her står ovenfor en tekst som har den åpenbare intensjon å erstatte den kristne troens innhold med en helt annen gudsforståelse. Jeg mener den ikke hører hjemme i en kristen kontekst.

Feminist, prest og forsker Gyrid Gunnes har fått gjengitt en versjon av Agnus Dei, «Du Guds Lam», på Verdidebatt.

Det er en tekst som sprenger mange språklige rammer og flytter Agnus Dei ut i et stort rom av samtidighet og i et – om mulig – enda større religiøst rom, hvor det er guddommens feminine sider som stiger frem, i stor solidaritet med alt og alle som lider.

Det er en poetisk sterk tekst, som uttrykker empati og som foretar et oppgjør med kirkens maskuline tradisjoner på en slik måte at det ryddes plass for den feminismen som Gyrid Gunnes også i andre sammenhenger har vært en eksponent for, en feminisme som faktisk endrer gudsbildet …