apr 242015
 

Innvandrer2015status

Statistisk sentralbyrå har presentert de siste tallene for innvandrere i Norge, inkl. barn født i Norge av to innvandrerforeldre. (Beskrivelsen er nesten som å lese om medlemmene i Den katolske kirke i Norge.)

Per 1. januar 2015 var det omlag 805 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv (669 000) eller som er født i Norge med to innvandrerforeldre (136 000). Til sammen utgjør disse gruppene 15,6 prosent av Norges befolkning.

I Norge bor det personer med bakgrunn fra 222 forskjellige land og selvstyrte regioner. Det er flest innvandrere fra Polen, Sverige og Litauen.

Det bor innvandrere i alle landets kommuner. Høyest andel i Oslo og Drammen, hvor innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjør 32 og 27 prosent av befolkningen i 2015.

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er i gjennomsnitt mye yngre enn befolkningen som helhet. Blant innvandrere er det mange unge voksne. Halvparten av alle innvandrere i Norge er mellom 20 og 40 år. Kun 9 prosent er over 60. De barna som innvandrere har fått etter at de kom til Norge er enda yngre. Over halvparten er under 10 år, 80 prosent er under 20 år og kun 1,7 prosent er over 40 år.

Det er stor variasjon i hvor lenge innvandrere har bodd i Norge. Noen grupper, blant annet de med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Tyrkia og Marokko har bodd lenge i Norge, mens innvandrere fra de nye EU landene – spesielt Polen og Litauen har bodd her kort, de fleste under fem år. ….

apr 232015
 

Eivor Oftestad skriver i Vårt Land for et par dager siden at «De aller fleste foreldre «outsourcer» seksualundervisningen til 
det offentlige». Hennes artikkel åpner slik:

Det offentlige kontoret Sex og Samfunn underviser årlig alle tiendeklasser i Oslo. De gjør en stor og viktig jobb. Allikevel traff ikke undervisningen min datter eller vennene hennes da klassen hadde besøk. Hun fortalte at hun opplevde det veldig invaderende å måtte tre kondomer på plastpeniser i klasserommet, å bli informert om analsex, porno og andre muligheter. Budskapet de fikk var at alt er greit: tidlig debut, sen debut, porno, ikke-porno, sølibat, tilfeldig sex, trofasthet, hetero, homo, trans, anal, vaginal, oral. Det gjelder bare å finne sine egne grenser og ta en beslutning: Hva vil jeg? Hva er jeg klar for?

Når Sex og Samfunn sier at alt er greit, er det fordi ingen skal få skamfølelse. Hvis noen har debutert som 13-åring og har et aktivt seksualliv i ungdomsskolen, skal de ikke føle at de er dårligere enn andre. Og hvis gutter i klassen ser på porno, kan man ikke si at porno er no’ dritt. Sex og Samfunn vil ha kommunikasjon med alle, lista må ligge lavt. Intensjonen er god.

Det er ingen som er uenige i nytten av seksualopplysning, men det er heller ingen selvfølge at den skal være som i dag. Helt fra starten har den offentlige seksualopplysningen vært et politisk og ideologisk prosjekt. Den inngikk i et sosialistisk program som skulle frigjøre folket fra en hemmet kultur, til naturlig frihet og lykke.

I flere tiår var Karl Evang en av de nasjonale strategene og ledet Helse-
direktoratet. På 30-tallet kunne han si at hovedmålet var å utrydde de metafysiske og religiøse innslag i seksualmoralen. Idealet var et avmoralisert seksualliv basert på naturvitenskapelig saklighet. Evang og arbeiderpartistaten fikk forme seksualopplysningen slik den ble i det moderne Norge. Han var formann av Sosialistiske legers forening – foreningen som i 1971 opprettet kontoret som i dag er Sex og Samfunn. Den politiske interessen ligger i å få ned antallet kjønnssykdommer, uønskede graviditeter og aborter. Moralen er: Har du lyst, har du lov, bare du er opplyst og bruker kondom. …

Oftestad skriver også at hun «tror det er et stort sprik mellom denne politiske moralen og det foreldre ønsker å si til barna sine», og at «det neste jeg kommer til å gjøre nå, er å informere skolen til barna mine om at jeg ønsker en alternativ undervisning. Den de får i dag er langt fra nøytral.»

Det siste hun skriver er også ekstra aktuelt, siden skolen det vel her er snakk om er den katolske St Sunniva skole i Oslo.

apr 222015
 

På NLM-bloggen kan vi lese et interessant innlegg om Skriften og Tradisjonen. Først refereres det til art. 9 i konsilets dokument Dei verbum, som lyder slik på norsk: «Den hellige Tradisjon og den hellige Skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål. Den hellige Skrift er nemlig Guds tale, for så vidt som den er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon; og, betrodd til apostlene av Kristus og Den Hellige Ånd, fører den hellige Tradisjon Guds ord i dets helhet videre til apostlenes etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det i sin forkynnelse, fremlegge det og utbre det, noe som innebærer at Kirkens skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra den hellige Skrift alene. Derfor skal begge mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet.»

Deretter fortsetter artikkelen:

When we speak of Scripture, it’s clear (or clear enough) what we are referring to: the contents of the Bible, the canon of writings established by the Church. But when we speak of Tradition, what exactly are we referring to? Where, to put it more concretely, do we meet up with or run into Tradition? When do we find ourselves in its presence? How do we know we’re dealing with “Sacred Tradition”—which the Council says is part of the very word of God!—and not with mere “traditions of men” that may or may not be from Christ the Lord?

Dom Mark Kirby, Prior of Our Lady of the Cenacle Monastery in Ireland, speaks of “the age-old law that grounds and shapes both Catholic doctrine and the Catholic moral life: Lex orandi, lex credendi, lex vivendi.” …

Dom Mark comments on the first of these components: The lex orandi is the enactment of the sacred liturgy; it is composed not only of texts, but also of the whole complexus of sacred signs, gestures, and rites by which, through the mediating priesthood of Jesus Christ, men are sanctified and God is glorified. The sacred liturgy itself—being the Holy Sacrifice of the Mass, the other sacraments, the Divine Office, and the various rites and sacramentals found in the Church’s official liturgical books—is the Church’s theologia prima. … The Church’s primary theology is not something invented by learned men; it is found in the givenness of the liturgy, the primary organ of the Church’s authentic tradition.

This conclusion is echoed in the eloquent statement of Fr. Louis Bouyer: «It is in the celebration of the liturgy’s mysteries, and in all of the new, mystical, and communal life flowing from it, that the Church maintains in unity the perpetual and perpetually living consciousness of the immutable deposit of faith entrusted to her.»

More succinctly still, Pope Pius XI declares: “The liturgy is the principal organ of the Church’s ordinary Magisterium.” A contemporary anonymous writer draws out the implications of this special status:
The liturgy is the primary font or source of our knowledge of revelation. … [I]t is the ordinary, normal context wherein Christian worshipers encounter the divine realities in such a way as to participate in them contemplatively and prayerfully. Encyclicals and councils serve the primarily didactic purpose of informing the intellect of the individual truths of faith—a necessary thing in the Christian life. But the liturgy does this and more. The liturgy is where this formation of the intellect bears its fruit in the living out of faith. ….

apr 212015
 

Søndag 26. april kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 3. søndag etter påske som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Ordet MODICUM går igjen flere ganger I messen; i evangeliet og som her i kommunionsverset: Módicum, et non vidébitis me, allelúja: íterum módicum, et vidébitis me, quia vado ad Patrem, Allelúja, allelúja. – En liten stund, og dere skal ikke se meg, alleluja; og atter en liten stund, og dere skal se meg, – for jeg går til Faderen, alleluja, alleluja.

Epistelen begynner med ordet CARISSIMI: Høytelskede, jeg legger dere på hjerte at dere som fremmede og utlendinger holder dere fra sanselige lyster som strir mot sjelen, og la deres ferd mellom hedningene være god, for at de mens de baktaler dere som ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger og for disses skyld prise Gud på besøkelsens dag. … …

apr 182015
 

Cardinal-Francis-George

Det var ikke uventet, men likevel trist, at kardinal og erkebiskop i Chicago fra 1997 til høsten 2014, Francis George, nylig døde. Jeg la merke til ham da han en kort periode var erkebiskop i min kones hjemby (Portland, Oregon) før han kom til Chicago. Og siden han er blitt sammenlignet med kardinal Ratzinger (som har vært min favoritt siden jeg ble katolikk i 1994), har jeg med interesse og glede fulgt kardinal Georges arbeid. John Allen skriver her om ham, bl.a.:

…. Widely acknowledged as the most intellectually gifted senior US prelate of his generation, George was once dubbed the “American Ratzinger.”

Like German Cardinal Joseph Ratzinger, who became Pope Benedict XVI, George’s clear and strongly stated positions on issues such as abortion, contraception, and the Catholic liturgy could be either celebrated or reviled — and he drew both reactions, repeatedly — but they could never be ignored.

George’s abiding passion was the relationship between faith and culture, and especially the urgency of a “New Evangelization,” meaning a new missionary zeal in Catholicism.

After his appointment as archbishop of Chicago in 1997, and especially during his three-year term as president of the US Conference of Catholic Bishops from 2007 to 2010, George was the Vatican’s go-to figure in the United States and one of just a handful of American prelates whose reputation and influence reached around the Catholic world. …

apr 082015
 

2015preikestolen
Stavanger Aftenblad melder at Lonely Planet har Preikestolen øverst på sin liste over «most breathtaking viewing platforms», og tar med begrunnelsen slik:

«Sometimes it’s best to leave it to nature. While glass floors and skyscrapers can be impressive, in Norway it’s a mighty lump of stone that offers the best outlook. Preikestolen – Pulpit Rock – looms 604m above Lysefjord, one of myriad incisions along Norway’s west coast. There are mountains aplenty hereabouts, but this summit seems built for purpose: its almost perfectly flat top juts out over the water (no safety barriers here), commanding uninterrupted if vertiginous views. Scarier still, peer down the cracks in Preikestolen’s surface – caused by 10,000 years of glacial action – and hope no new ones form just then …»

apr 032015
 

consummatum_est
Fra Johannespasjonen (les den her):

Dixit ergo Iesus Petro: «Mitte gladium tuum in vaginam. Calicem, quem didit mihi Pater, non bibam illum?» … «Sitio.» Vas ergo erat positum aceto plenum. Illi autem spongiam plenam aceto, hyssopo circumponentes, obtulerunt ori eius. Cum ergo accepisset Iesus acetum, dixit: «Consummatum est.» Et inclinato capite, tradidit spiritum.

Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i skjeden igjen. Skulle jeg la være å drikke det beger min Far har rakt meg?» …. Nå visste Jesus at alt var ført til ende. Og for at Skriften helt ut skulle oppfylles, sa han «Jeg tørster.» Det stod et kar der, fylt med eddik. Noen tok da og mettet en svamp med eddik, festet den til et spyd og førte den til hans munn. Og så snart han hadde fått eddiken, sa han: «Det er fullbragt.» Så bøyde han sitt hode og utåndet.

Fra Rorate Caeli.

mar 282015
 

Noen aviser (mest Vårt Land) fortsetter å grave i Den katolske kirkes problematiske medlemsregistrering de siste årene. De ser ut til å prøve å finne en skjult og planlagt agenda, og de fokuserer på noen enkeltsaker. De kan selvfølgelig være ubehagelig å havne i et register mot sin vilje, men i det systemet Norge nå har registrering og i tros- og livssynssamfunn er visst dette dessverre uunngåelig.

Aftenposten skrev 1. mars i år en artikkel som inneholdt følgende informasjon:

… Det var heller ikke (i Oslo katolske bispedømme) mange som var dobbeltoppført i forhold til andre trossamfunn. … 1161 hadde medlemskap i statskirken, mens 1921 hadde dobbeltmedlemskap i andre trossamfunn eller livssynsorganisasjoner. …

Her ser vi altså at OKB ikke hadde flere dobbelsregistrerte enn andre trossamfunn; at så mange 1161 også står oppført i DNKrk er altså «normalt» (og her tror jeg DNKrk har gjort «feil» i de fleste tillfeller), heller ikke at 1921 hadde dobbeltmedlemskap i andre trossamfunn er et unormalt stort tall (og her tror jeg feilen i større grad ligge hos OKB).

OKB la i går ut en kortversjon av rapporten de sendte til Fylkesmannen tidligere denne måneden, og der sier de bl.a.:

Bekreftede medlemmer per 16. mars 2015: ca. 130 000
Uavklarte medlemmer per 16. mars 2015: 17 212
Avkreftede medlemmer: 5 288
OKB har stilt krav om tilskudd for 118 237 medlemmer

I statistikken under er det også interessant å se at den kritikkverdige registreringsmetoden ikke ser ut til å ha bli brukt særlig mye i 2010 – men mye i 2012, 2013 og 2014. Når Fylkesmannen altså har bedt OKB svare for all registrering etter 1/1-2010, virker det som de har valgt en passende dato.

15mars_okb_statistikk

mar 272015
 

Fr Alexander Lucie-Smith skrev nylig et brev til The Catholic Herald der han forklarer hvorfor han undertegnet brevet der 500 engelske prester ba høstens bispesynode om å holde fast på Kirkens lære om ekteskapet. Der skriver han noe veldig interessant om hvordan folk flest oppfatter ekteskapet i vår til – også i katolske menigheter:

… First, I am a moral theologian. That’s my job, and it seems incredibly important to me that the underlying moral issue is not obscured here. Yes, there are pastoral issues, but there can be no pastoral solution without taking account of moral truth. Rather oddly there seem to be very few moral theologians taking part in the Synod. Pastoral theology is about the application of moral theology. Talking about pastoral provisions without reference to morals is a bit like having a discussion in a room from which the oxygen has been pumped out.

Secondly, I am, like almost all the signatories, a parish priest. As such I know that divorce is no longer really an issue in the way it was. There are, of course, people who are divorced and remarried in my parish. But there are many more who have never been married. Divorce is not the problem in developed societies like ours: the problem is that divorce has been so successful that it has undermined marriage. Marriage has become “a piece of paper”, a devalued currency. We need to rebuild the institution of marriage from the foundations up. …

mar 252015
 

Catholic Herald i England har et stort oppslag med følgende overskrift: «Nearly 500 priests in England and Wales urge synod to stand firm on Communion for the remarried» Avisa skriver nokså langt om dette brevet med nesten 500 underskrifter, men selve teksten i brevet er ganske kort:

Following the Extraordinary Synod of Bishops in Rome in October 2014 much confusion has arisen concerning Catholic moral teaching. In this situation we wish, as Catholic priests, to re-state our unwavering fidelity to the traditional doctrines regarding marriage and the true meaning of human sexuality, founded on the Word of God and taught by the Church’s Magisterium for two millennia.

We commit ourselves anew to the task of presenting this teaching in all its fullness, while reaching out with the Lord’s compassion to those struggling to respond to the demands and challenges of the Gospel in an increasingly secular society. Furthermore we affirm the importance of upholding the Church’s traditional discipline regarding the reception of the sacraments, and that doctrine and practice remain firmly and inseparably in harmony.

We urge all those who will participate in the second Synod in October 2015 to make a clear and firm proclamation of the Church’s unchanging moral teaching, so that confusion may be removed, and faith confirmed.

Yours faithfully, ……

mar 242015
 

First Things nettsider leste jeg nettopp en diskusjon om kardinal Kaspers bok «Mercy: The Essence of the Gospel and the Key to Christian Existence». En prest i Boston, Fr. Daniel Patrick Moloney, hadde tidligere i vinter skrevet en anmeldelse av denne boka, som Kasper her svarer på og som Moloney igjen får svare på – bl.a. på denne måten:

… As a reader trying to be charitable, I face an unattractive choice: accept that His Eminence does hold the mistaken view that mercy is essential to God; or assume that when he emphatically made the multiple important statements at key points in his book that mercy is essential to God, that he didn’t mean them. I’d like to think my argument was logical and theological, not ideological. I just was trying to work out the problems that flow from his claims about mercy in relation to God’s essence, claims that imply unorthodox conclusions.

It’s not true, however, that others in the tradition think as he does. In his letter, Cardinal Kasper cites St. Thomas Aquinas, particularly in Summa Theologiae I.21.3–4, as his “main support” for his claims that mercy is “the greatest attribute of God,” that mercy takes “precedence over and against justice,” and that “mercy presupposes justice and is its plenitude.” He also refers to II-II.30.4 as concluding that mercy is the summit of the Christian life. I’m not sure that last article helps his cause—St. Thomas is talking there about mercy in humans, not divine mercy, and he says explicitly, following St. Paul, that charity, not mercy is the highest human virtue (caritas, per quam Deo unitur, est potior quam misericordia, per quam defectus proximorum supplet). But maybe he has a different reading.

In the other passage, St. Thomas does address divine mercy and justice, but he is talking about God’s work towards creation, so those passages aren’t directly relevant to the question of the divine essence considered in itself. I don’t see any claim that mercy is the greatest attribute or is essential to God, nor am I aware of any place where Aquinas asserted that mercy is of God’s essence. Aquinas actually says in I.21.3 that mercy is simply God’s goodness when directed toward creatures and considered from a certain perspective (ratio). That’s hardly an argument for its being central.

Aquinas does make a number of statements that sound like the view Cardinal Kasper wants to defend: he says in I.21.3–4 that “the work of divine justice always presupposes the work of mercy and is founded upon it,” and that in acting mercifully God is “doing something more than justice,” for mercy “is the fullness of justice.” In his book, Cardinal Kasper also quotes Pope John Paul II, Pope Benedict, and others using similar language about mercy “surpassing” justice. There are many ways in which such language can be given an orthodox construction: If, for example, you take your definition of “justice” from a law textbook (Aquinas likes the Roman jurist Ulpian) or from ordinary political usage, then there’s no problem in saying God’s mercy surpasses that. But that sort of justice (imperfect, worldly, human) is not a divine perfection, and so can’t be what we mean when we say God is Justice itself. When John Paul II in Dives in Misericordia invokes the saying “summa ius, summa iniuria” (the greatest justice leads to the greatest injustice), which Cardinal Kasper cites twice in the book, he’s not referring to perfect divine justice, but the excesses of human justice absent love. …

Les gjerne hele diskusjonen her.

mar 242015
 

2015livetsdag25. mars er dagen for Livsvern i Oslo katolske bispedømme, og brosjyren til årets markering av dagen innledes slik:

Pave Frans ber oss reflektere over hvordan barn minner oss på at vi alle som barn har vært totalt avhengige av andres hjelp og velvilje.

«Derfor er barn i seg selv en rikdom for menneskeheten og for Kirken, fordi de minner oss stadig på den nødvendige betingelsen for å komme inn i Guds rike: ikke å anse oss selv som uavhengige av andre, men erkjenne at vi har behov for hjelp, kjærlighet og tilgivelse. Hver og en av oss! …

La oss ta i mot og verdsette våre barn, som bringer så mye liv, glede og håp til verden. Hvor trist og farveløs ville ikke verden vår være uten dem!” (Generalaudiens, 18. mars 2015.)

Det skrives også om hva kan vi konkret kan gjøre for å verne om livet:

Hvordan kan vi engasjere oss praktisk for livsvern i våre menigheter?

Hva vil vi gjøre
• for å realisere og synliggjøre tiltak for å forebygge abort?
• for å tilrettelegge våre menigheter for familier som har barn med spesielle omsorgsbehov?
• for å gi familier med eldre, syke eller funksjonsnedsatte medlemmer praktisk avlastning og omsorg?
• for å påvirke våre politikere til å støtte familiene og beskytte menneskelivet fra unnfangelse til naturlig død?

Er du opptatt av disse spørsmålene og har lyst til å gjøre noe på dette feltet, ta kontakt med Pastoralavdelingen. Vi kommer også gjerne ut til menighetene for å trekke i gang livsvernarbeid.

Vi oppfordrer alle til å støtte Norges eneste livsvernorganisasjon, Menneskeverd. Se www.menneskeverd.org

Pastoralavdelingen
Akersveien 5
0177 Oslo
E-post: pastoral.okb@gmail.com

Les mer om livsvern i Oslo katolske bispedømme.

mar 232015
 

Aftenposten trykker en NTB-artikkel (som bygger på dette oppslaget i avisa Dagen), som åpner slik:

For første gang blir færre enn 60 prosent av barna som fødes i Norge, døpt i Den norske kirke.

Andelen døpte i 2014 var 58,9 prosent, en nedgang på hele 3,1 prosentpoeng fra året før. Andelen av ungdomskullet som ble konfirmert, endte på 62,5 prosent, en nedgang på 1,1 prosentpoeng fra året før, skriver Dagen.

De siste ti årene har medlemsandelen i Den norske kirke falt med 10 prosentpoeng. Andelen døpte av nyfødte har falt med over 18 prosentpoeng.

Fortsetter utviklingen i dette tempoet, vil man bikke under 50 prosent dåpsandel i løpet av de neste fem årene, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I hovedstaden ble bare 27 prosent av alle fødte barn båret til dåpen i Den norske kirke i 2014. …

Den katolske kirke og andre kirkesamfunn kan gjøre disse tallene noe lysere for vårt land, men dessverre ikke mye. Artikkelen fortsetter og tar også med de siste medlemstallene i Den norske kirke, og kirkehistoriker Vidar Haanes ved MF siteres slik:

Han mener vi må tilbake til førkristen tid i Norge for å finne en lavere andel av befolkningen som lar barna sine døpe i folkekirken.

Dåp er eneste medlemskriterium for Kirken. En god og stabil oppslutning om dåpen er et viktig grunnlag for om vi i det hele tatt kan snakke om en folkekirke, sier han.

73,8 prosent av Norges befolkning var medlem av Den norske kirke ved utgangen av 2014, en nedgang på 1,1 prosentpoeng fra året før.

Haanes mener at vi nå ser noe av det samme som skjedde da kristendommen ble innført i Norge.

– Da kristendommen ble innført, skjedde det først ved lovgiving, så ble skikkene og tradisjonene etablert, deretter kom den personlige troen og tilegnelsen. Nå skjer dette i motsatt rekkefølge. Først mister nordmenn det personlige forholdet til for eksempel dåpen, deretter mister den sin plass som tradisjon. Vi er nå inne i en tid av sekularisering der de kristne tradisjonene svekkes. Men i virkeligheten er det bare et resultat av at folk har sluttet å tro på dåpens kraft rent teologisk, sier Haanes.

mar 192015
 

Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skrev for et par dager siden en artikkel som åpner slik:

Politi mot katolikker
Politiet bør bruke tiden på noe mer fornuftig enn å telle katolikker. Det dreier seg ikke om bedrageri og underslag, men at Den katolske kirke har tatt seg til rette omtrent som andre kirkesamfunn og i tråd med den praksis staten påla Den norske kirke å følge.

Lerø skriver videre også bl.a.:

Staten har utvilsomt godt med svin på skogen når det gjelder brudd på personopplysningsloven. Den katolske kirke har langt på vei fulgt samme tvilsomme praksis som staten la opp til for Den norske kirke. Først har en registrert medlemmer, bekreftelsene er kommet i ettertid. Søker en på polske navn i telefonkatalogen, kan en regne med at om lag 90 prosent av dem er katolikker. De kan da registreres som medlemmer. Deretter tar en kontakt – og beklager dersom noen er først feilaktig opp.

Problemer at er Personopplysningloven ikke er laget for å dekke hvordan medlemskap i et kirkesamfunn skal registreres blant innvandrere. Dessuten har vi i dag strenge restriksjoner på telefonhenvendelser til privatpersoner. Det er garantert noen som vil hevde at det å ringe folk og spørre om de er katolikker, ikke er tillatt.

Fylkesmannen i Oslo fant plutselig på at de ville anmelde Den katolske kirke mens de hadde en tilsynssak gående. Det var imidlertid ikke denne anmeldelsen som fikk politiet til å aksjonere. Dagen før hadde det kommet en anmeldelse fra en privatperson som hørte til kirken. Det er ganske sannsynlig at Fylkesmannen i Oslo hang seg på anmeldelsen for ikke å bli kritisert for passivitet i forhold til lovbrudd. …

Det må innrømmes at Den katolske kirke i Norge har hatt en tvilsom registreringspraksis de siste årene, men om hele saken med skattefinansiering av Den norske kirke og refusjon av disse skattemidlene til de som ikke er medlemmer der, vil jeg også si følgende for egen regning.

I Norge er det slik at alle mennesker betaler som en del av sin skatt for driften av Den norske (lutherske) (stats)kirke. Reglene er videre slik at hvis man er medlem i et annet kirke- eller livsynssamfunn, kan denne organisasjonen få refundert disse skattepengene – hvis ikke forsvinner pengene. Rundt 1970 kunne nok dette fungere ganske godt, for bare noen få nordmenn stod utenfor statskirken (4% husker jeg fra mine ungdomsår), og disse få var medlemmer i noen små og nokså foreningslignende kirkesamfunn.

Men i 2015 står ca 25% (1,25 millioner mennesker) utenfor Den norske kirke. Alle betaler fortsatt en del av sin skatt til driften av statskirken, men for en veldig stor del av disse forsvinner skattepengene ut i det store intet – de kommer ingen organisasjon til gode, og i Norge kan man jo ikke få disse pengene personlig tilbake. Norske myndigheter fortsetter med en «forenings»- og «interesseorganisasjons»modell, der man aktivt og personlig må finne og knytte seg til et trossamfunn el., ellers går pengene tapt. Og denne modellen passer spesielt dårlig for de mange hundre tusener av utlendinger i Norge som allerede er medlemmer av et trossamfunn.

Og rent konkret; er man ikke katolikk også i Norge når man jo allerede er katolikk? Det samme gjelder medlemmer av de nordiske folkekirkene som bor i Norge, mens muslimer og ortodokse kristne har enda større problemer (fordi deres organisasjoner er nasjonale og også oppdelt på andre måter) – og for protestantene er situasjonen helt håpløs.

Myndighetene forstår visst nå at de kanskje må forandre på dette systemet, og på en eller annen måte mener jeg de blir de nødt til å forlate den personlige foreningsmodellen, og finne noe som ligner noe mer på Den norske kirkes folkekirkeprofil. Nå går noen milliarder av våre skattepenger hvert år til de 3.85 millionene medlemmer i Den norske kirke, men en svært stor del av de 1,25 millionene (av disse er ca 225.000 katolikker) som ikke er medlemmer i Den norske kirke, går glipp av disse pengene.

mar 182015
 

De siste dagne har Vårt Lands journalister blitt oppfattet som svært så kritiske til Den katolske kirke – etter at de litt tidligere hadde offentliggjort informasjon som viser at de nordiske folkekirkene har hatt en registreringspraksis som ligner vår. I dag har de bl.a. en artikkel med følgende overskrift:

Må melde seg inn selv
Kulturdepartementet gir klar melding: Medlemmer i trossamfunn må melde seg inn selv.

Her vises det til synspunkter Fylkesmann og departement kom med for 1- 4 måneder siden, men som vel er blitt moderert en del i det siste. (NYTT: I en kommentar under ser vi at departementet nylig har bekreftet at medlemmer også i de norske folkekirkene må melde seg aktivt inn.) I slutten av artikkelen skriver også Vårt Land mer nyansert:

«Jeg registrerer at Oslo katolske bispedømme­ selv bruker ordene «diskutabelt» og «lite betryggende» om sin egen praksis. Men vi vil foreta en ny, juridisk vurdering av lovverket basert på de innvendinger som er kommet fram,» sier statssekretær i Kulturdepartementet Bjørgulv Vinje Borgundvåg.

Borgundvåg vil likevel ikke gå inn på enkeltsakene i de nordiske kirkene og Den katolske kirke. «Vi er kjent med at Fylkesmannen skal ha møter med de tre nordiske folkekirkene. Vi er ankeinstans for sakene som er til behandling hos Fylkesmannen. Det vil derfor være uryddig om jeg uttaler meg konkret om praksisen til disse trossamfunnene,» sier han.

Han gir likevel de nordiske kirkene rett i en ting: «Det er riktig at de nordiske­ kirkene i 2006, da loven ble endret, fikk en aksept for at de slapp å kontakte medlemmene de allerede hadde, men det ble ikke gitt signaler den gang om hvordan medlemsregistrene skulle oppdateres.»

Kulturdepartementet vil også vurdere om lovverket må endres. «Det er tydelig at vi må vurdere et enklere lovverk. Det har de aktuelle sakene vist,» sier han.

Oslo katolske ­bispedømme står fast på at de ikke gjorde noe ulovlig da de søkte støtte for katolikker som ikke hadde meldt seg inn selv. «Vi viser til vår rapport. Vårt syn på lovverket er begrunnet og rettslig forankret. Vi antar at KUD på tilsvarende måte vil begrunne sitt syn gjennom en forankring i de relevante rettskilder. Inntil dette skjer, har vi ikke mer å tilføye,» skriver fungerende ­administrasjonsleder i Oslo ­katolske bispedømme, Lisa Wade, i en tekstmelding.

mar 172015
 

Søndag 22. mars kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i Oslo, i St Hallvard kirkes kapell.

Det er pasjonssøndag som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Messens inngangsvers lyder slik: «Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk; frels meg fra urettferdige og svikefulle mennesker; for du, Gud, er min styrke. Send ut ditt lys og din sannhet, så de kan følge meg og føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.»

Messens evangelium er fra Johannes 8, 46-59, og åpner slik: «På den tid sa Jesus til jødeflokken: «Hvem av dere kan overbevise meg om noen synd? Men sier jeg dere sannheten, hvorfor tror dere meg ikke? Den som er av Gud, hører Guds ord. Derfor hører dere ikke, fordi dere ikke er av Gud.» … … «

I den tradisjonelle kalenderen gjelder følgende regler for pasjonstiden, som begynner denne søndagen:

De to siste ukene i fastetiden, Pasjonsuken og Den stille uke, kalles PASJONSTIDEN etter det latinske ord passio, lidelse. Kirken går inn i sorgen over den lidelse og død som venter Herren. Med søndag Septuagesima ble gledesangen Gloria in excelsis og jubelropet Alleluja borte fra Kirkens liturgi, og nå viker den lille doxologi (Gloria Patri – ære være Faderen) som ellers legges til salmen i inugangsverset og etter håndtvettingen. Også salmen Judica i trinbønnen faller bort. Bare på de fester som feires i pasjonsuken, leses Gloria Patri og Judica. – Som et uttrykk for sorg tilhyller Kirken alle kors og altertavler med fiolette slør, korsene fra og med 1. Pasjonssøndag inntil korshyldingen på Langfredag, bildene inntil Gloria i messen Påskeaften.

mar 162015
 

Det er en viss interesse for den tradisjonelle latinske messen (som ble erstattet av dagens vanlige katolske messe på slutten av 60-tallet), men jeg vil vel selv ikke uttrykke denne interessen så tydelig som det kjente nyhetstidskriftet USA TODAY. De skriver:

Fifty years after the traditional Latin Mass was abandoned by the Roman Catholic Church, it is making a comeback.

The Second Vatican Council ruled a half-century ago this month that the Mass could be said in local languages while the priest faced the congregation. The longer Latin Mass involved elaborate choreography, and the priest’s back was toward the pews.

In 2007, Pope Benedict XVI formally allowed the majestic Latin Mass to be more accessible to congregations. Since then, participation has mushroomed. ….

….. «There is a movement among young Catholics to know, discover and preserve their Catholic heritage, and the traditional Latin Mass fits in with that,» said Joseph Kramer, a Rome-based priest and longtime advocate of the Latin Mass. «I think they are drawn to the liturgical richness of the past.»

Though figures on attendance at Latin Masses are not available, there is evidence interest is growing. The International Una Voce Federation, lay groups associated with the Latin Mass, said member organizations are growing in all parts of the world.

«I think people are drawn to the Mass’ beauty and depth and its internal coherence,» said James Bogle, president of the federation.

Les hele artikkelen her.

mar 152015
 

Vi har lest ulike nyhetsmeldinger de siste dagene, som pave Frans kommer til å gå av om ikke mange år. Man bør ikke stole på alt som står i avisene eller på nettet, for ofte misforstår journalistene en hel del. Men når det gjelder internasjonale katolske nyheter, stoler jeg alltid på John Allen. Og han skriver 14/3 om denne saken:

Pope Francis marked the second anniversary of his election on Friday with yet another blockbuster media interview, this one with the Mexican network Televisa. One headline from the conversation with veteran Vatican reporter Valentina Alazraki focused on his expectations for a short papacy.

As he has on other occasions, Francis hinted that he doesn’t expect to be around very long. “I have the feeling that my pontificate will be brief … four or five years. I don’t know, even two or three,” he said. The pontiff called this nothing more than a “vague sensation.”

“Maybe it’s like the psychology of the gambler who convinces himself he will lose so he won’t be disappointed, and if he wins, he’s happy,” Francis said. “But I feel that the Lord has placed me here for a short time, and nothing more … But I always leave the possibility open.”

This isn’t the first time the pontiff has augured a short reign. …..

Allen legger til at paven har snakket om dette bare når han har blitt direkte spurt om det, at han var 76 år da han ble valgt, og at alle husker meget godt hvordan pave Benedikt abdiserte for to år siden. Så skriver han videre:

And yet … if you want a five-star, banner headline-style insight about this pope, here it is: Beneath his humble, simple exterior lies the mind of a brilliant politician. He’s a media- and politics-savvy figure, and so the question has to be asked: What political advantage does Francis derive from publicly suggesting he’ll have a short shelf life?

Three points suggest themselves.

1. Mobilizing his base
First, it helps Francis mobilize his base by dropping hints that they may not have very long to take full advantage of having him at the top of the system. …

2. Putting off the opposition
Logically speaking, forecasts of a short papacy might have the same impact on his opposition, but in fact, they may actually have the effect of encouraging it to bide its time. …

3. Making the job manageable
The third advantage Francis may derive from talking about a short papacy is making the job more manageable for himself.

As it’s come to be understood in our time, the papacy is really an impossible post. …

Les mer hos John Allen selv.

mar 112015
 

Vårt Land skriver i dag at den finske og den islandske (i tillegg til den svenske, som vi hørte om før) kirke har skrevet inn medlemmer i sin kirke i Norge uten å spørre dem personlig om det er i orden, og at de aldri hadde trodd at de gjorde noe galt (siden disse personene jo er medlemmer i den svenske/finske/islandske kirke).

Den islandske kirken sier følgende om dette:

… Det vil også være en kjempebyrde for menigheten dersom de må legge om medlemsregistreringen slik at alle islendingene som flytter til Norge må melde seg inn selv.

Marcussen regner med at det vil ta ett til to år å bygge opp et medlemsregister som følger kravet om aktiv innmelding. Menigheten vil bli nødt til å ansette personer for å kontakte alle medlemmene. I tillegg kommer utgifter til for eksempel porto. «Alt må bygges opp på nytt. I mellomtiden vil vi få mindre inntekter», sier hun.

Den islandske menigheten mener Fylkesmannen er velinformert om hvordan medlemslistene lages – både i forarbeidet da tilskuddsordningen ble endret i 2006, og i årene som er gått. Derfor er de overrasket over den drastiske endringen av lovtolkningen.

– Dette er en så omfattende endring at dersom den er korrekt, bør det stilles spørsmål ved om den burde vært gjort i lov eller forskrift. Vi må også få varsel i god tid og tilstrekkelig frist til å legge om rutiner.

Vårt Land skriver også noe om mangel på informasjon:

Årets rundskriv fra Kulturdepartementet om tilskuddsordningen er tydelig på at medlemmene selv må melde seg inn:

«For at en person skal kunne bli registrert som tilhørende et trossamfunn utenfor Den norske kirke etter trossamfunnsloven, må vedkommende selv melde seg inn eller bli innmeldt av foreldrene eller vergen hvis han/hun er under 15 år.»

Problemet for de nordiske kirkene er at denne formuleringen er ny av året. Hverken i rundskrivene fra 2014, 2013, 2012 eller 2011 er innmeldingsmetoden berørt.

– Det kan virke som om denne formuleringen er snekret for å ramme praksisen til Den katolske kirke, sier Thor Gardarsson, advokat tilknyttet menigheten.

Det kan godt tenkes at Vårt land har fått denne informasjonen også fra andre, men for en uke siden (3/3) sendte jeg følgende informasjon til flere av Vårt Lands journalister:

Muligens er det én ting dere ikke vet; at reglene om medlemskapsregistrering (som dere siterer) – første gang ble sendt ut til trossamfunnene tidlig i februar 2015, SE HER. Slik var reglene i 2014 – mye mindre presise. Og her fra 2009.

Den katolske kirke har tabbet seg ut ved å registrere mennesker uten å være helt sikre på at de er katolikker, men den enorme utvidelsen denne saken nå har fått, virker nokså .. sprø.

Det avgjørende blir jo hva Stortinget har ønsket og ønsker skal skje med skattepengene fra de hundretusener av mennesker som tilhører et annet trossamfunn enn Den norske kirke, og om det er rett å dømme folk for regler som ikke var særlig klare for så lite som noen få måneder siden.

Vårt Land avslutter artikkelen med å skrive at det med krav og egeninnmelding nå virker en hel del mindre klart: «Jeg er usikker på om selvinnmelding er et så bombastisk krav som jeg beskrev i forrige intervju, sier Helstad (hos Fylkesmannen) til Vårt Land nå.»

mar 092015
 

John Allen skriver her om sin siste bok: «The Francis Miracle: Inside the Transformation of the Pope and the Church», at han har fått mange reaksjoner på tittelen.

Han skriver at tittelen ikke er en evaluering av pave Frans’ arbeid så langt, men:

… the point is that there’s something about this pope that can’t be adequately accounted for in terms of purely human calculations, something that requires a supernatural or mystical point of reference in order to be properly understood.

In a nutshell, the enigma is this: What accounts for the sharp contrast between Cardinal Jorge Mario Bergoglio in Argentina and Pope Francis today?

For sure, that contrast is not absolute. During his 15 years as the archbishop of Buenos Aires, Bergoglio was committed to the poor, strove to re-light the Church’s missionary fires, and lived a life of gospel simplicity. All are traits he’s carried into the papacy.

Yet there clearly is a difference in style and personality, because the Bergoglio of Argentina was nobody’s idea of a pop culture sensation.

The cardinal rarely appeared in public and almost never gave formal interviews. When he did have to take the public stage, friends would call him “shy” and critics “boring.” Nobody came away saying he turned the world on with his smile. In fact, it’s hard to find a photo of a beaming Bergoglio taken before his election two years ago.

Neither was he the spontaneous, shoot-from-the-hip sound bite machine the world sees today. He came off as more controlled, more circumspect, always preferring to operate quietly behind the scenes rather than in public view.

When I asked her in April 2013 what she made of the change, Maria Elena Bergoglio, the pope’s only surviving sibling, said jokingly: “I don’t recognize this guy!”

Allen skriver også om en kardinal som har snakket med pave Frans, og som har en forklaring på denne dramtatiske personlighetsforandringen:

“Over Christmas 2013, a veteran Latin American cardinal who has known Bergoglio for decades made an appointment to see his old friend in the Santa Marta, the hotel on Vatican grounds where the pope has chosen to reside. (He lives in Room 201, a slightly larger room than the one he stayed in during the conclave that elected him, giving the pontiff enough space to receive guests comfortably).

“The cardinal, who didn’t wish to be named, said he looked at Francis and, referring to the exuberance and spontaneity that are now hallmarks of his public image, said to him point-blank: ‘You are not the same man I knew in Buenos Aires. What’s happened to you’?

“According to the cardinal, this was Francis’ answer:

“ ‘On the night of my election, I had an experience of the closeness of God that gave me a great sense of interior freedom and peace,’ the cardinal quoted the pope as saying, ‘and that sense has never left me.’ ”

Les hele artikkelen her.

mar 092015
 

Dokumentet Inter Oecumenici ble utgitt av Consilium (komiteen nedsatt for å implementere Vatikankonsilets bestemmelser om liturgien) 26. september 1964, og bestemmelsene i dette dokumentet skulle tre i kraft 1. søndag i fasten kommende år, 7. mars 1965. Det var altså dette dokumentet som fikk pave Paul VI til å feire den første messen (stort sett) på italiensk denne dagen.

Om bruk av morsmålet sier Inter Oecumenici:

57. For Masses, whether sung or recited, celebrated with a congregation, the competent, territorial ecclesiastical authority on approval, that is, confirmation, of its decisions by the Holy See, may introduce the vernacular into:

a. the proclaiming of the lessons, epistle, and gospel; the universal prayer or prayer of the faithful;
b. as befits the circumstances of the place, the chants of the Ordinary of the Mass, namely, the Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus-Benedictus, Agnus Dei, as well as the introit, offertory, and communion antiphons and the chants between the readings;
c. acclamations, greeting, and dialogue formularies, the Ecce Agnus Dei, Domine, non sum dignus, Corpus Christi at the communion of the faithful, and the Lord’s Prayer with its introduction and embolism.

Missals to be used in the liturgy, however, shall contain besides the vernacular version the Latin text as well.

58. The Holy See alone can grant permission for use of the vernacular in those parts of the Mass that the celebrant sings or recites alone.

59. Pastors shall carefully see to it that the Christian faithful, especially members of lay religious institutes, also know how to recite or sing together in Latin, mainly with simple melodies, the parts of the Ordinary of the Mass proper to them.

Og om forandringer i rubrikkene sier Inter Oecumenici bl.a.:

48. Until reform of the entire Ordo Missae, the points that follow are to be observed:

a. The celebrant is not to say privately those parts of the Proper sung or recited by the choir or the congregation.
b. The celebrant may sing or recite the parts of the Ordinary together with the congregation or choir.
c. In the prayers at the foot of the altar at the beginning of Mass Psalm 42 is omitted. All the prayers at the foot of the altar are omitted whenever there is another liturgical rite immediately preceding.
d. In solemn Mass the subdeacon does not hold the paten but leaves it on the altar.
e. In sung Masses the secret prayer or prayer over the gifts is sung and in other Masses recited aloud.
f. The doxology at the end of the canon, from Per ipsum through Per omnia saecula saeculorum. R. Amen, is to be sung or recited aloud. Throughout the whole doxology the celebrant slightly elevates the chalice with the host, omitting the signs of the cross, and genuflects at the end after the Amen response by the people.
g. In recited Masses the congregation may recite the Lord’s Prayer in the vernacular along with the celebrant; in sung Masses the people may sing it in Latin along with the celebrant and, should the territorial ecclesiastical authority have so decreed, also in the vernacular, using melodies approved by the same authority.
h. The embolism after the Lord’s Prayer shall be sung or recited aloud.
i. The formulary for distributing holy communion is to be, Corpus Christi. As he says these words, the celebrant holds the host slightly above the ciborium and shows it to the communicant, who responds: Amen, then receives communion from the celebrant, the sign of the cross with the host being omitted.
j. The last gospel is omitted; the Leonine Prayers are suppressed.
k. It is lawful to celebrate a sung Mass with only a deacon assisting.
l. It is lawful, when necessary, for bishops to celebrate a sung Mass following the form used by priests.

mar 082015
 

Jeg hadde ventet på det ganske mange uker, nylig ble følgende melding lagt ut på nett:

Android 5.0.2, Lollipop, on Moto G (1st Gen. & 2nd Gen.) is now rolling out in phases.
It is not yet available for pull.
If you own a Moto G, you will receive a notification on your phone when you are able to update.
Please be patient — we’ll get to you soon!

Lørdag ettermiddag var tida inne for Motorola G i Norge, og sent lørdag kveld var installasjonen på plass – med ganske store forbedringer, syns jeg. Designet er blitt bedre, flere funksjoner kan sees og brukes mens skjermen er låst, og batteriet ser ut til å vare en hel del lenger.

Norsk Wikipedia har følgende informasjon om nye funksjoner i Android 5:

Forbedret varslingssystem
Design endringer, inkludert for nylig brukte app-er
Dalvik VM ble erstattet av Android Runtime (ART) som kjører programmer raskere og er kryssplatform.
Forbedret batterilevetid (Project Volta)
5 000 nye applikasjonsgrensesnitt (API-er) for app-utviklere
Diverse bedriftsfunksjoner (Android for Work)

mar 072015
 

p_paul6_messe
7. mars feiret pave Paul VI det som regnes som første messe på morsmålet (selv om jeg tro en del ting fortsatt var på latin, som Canon). Vi leser om dette på NLM-bloggen:

On March 7, 1965, Blessed Paul VI…celebrated the first Mass in Italian in history in the parish of Ognissanti (All Saints), Rome,” Vatican Information Services tells us. … This anniversary, and the celebration of it, may seem a little anomalous—after all, the ‘new’ Mass came into force on the first Sunday of Advent in 1969. Why the celebrations now?

March 7th, 1965, was in fact the date on which the Instruction Inter Oecumenici “On the Proper Implementation of the Constitution on the Sacred Liturgy,” dated September 26, 1964, came into force. It was the first significant implementation of the liturgical reform. Hence Paul VI’s words at the beginning of his homily at Oggnisanti: “Today we inaugurate the new form of liturgy in all the parishes and churches of the world.” …

… Let us return to the church of Ognissanti on the Via Appia Nuova in Rome’s Appio-Latino quarter, and “the first Mass in Italian in history” celebrated by Paul VI (well, given the canon &c., mostly in Italian). To arrive at an extensive use of the vernacular merely 459 days after the promulgation of the Constitution on the Sacred Liturgy on December 4, 1963, was quite an accomplishment—a direct fruit of the requests submitted by the Italian bishops to the Consilium and of the prompt and positive responses it increasingly gave to such requests.

The leadership of the Consilium and, seemingly, most Italian bishops, regarded the maximum use of the vernacular as being of great importance, if not as indispensable, in achieving a participatory and truly pastoral liturgy. “The fundamental norm from today and in the future is to pray understanding every phrase and word, to complete [them] with our personal feelings, and to make them one with the soul of the community that sings with us in unison,” Paul VI said in his homily.

Indeed, reading the memoirs of the Consilium’s Secretary, Annibale Bugnini CM, it becomes clear that the question of arriving at a liturgy that was completely in the vernacular was a burning quest which left the clearly nuanced provisions of the Constitution on the Sacred Liturgy far behind (“In Masses which are celebrated with the people, a suitable place may be allotted to their mother tongue” § 54; see also § 36). Bugnini himself had to admit that “it cannot be denied that the principle, approved by the Council, of using the vernaculars was given a broad interpretation.” Indeed, he held—somewhat arrogantly—that since its introduction “millions and hundreds of millions of the faithful…have at last achieved worship in spirit and truth” and “can at last pray to God in their own languages and not in meaningless sounds.” Paul VI himself asserted that March 7th, 1965, was “a great event, that shall be remembered as the beginning of a flourishing spiritual life, as a new effort to participate in the great dialogue between God and man.” …..

feb 282015
 

Det er trist og tragisk at vår biskop er blitt politianmeldt, og det er heller ingen tvil om at måten en hel del katolikker har blitt registrert på de siste årene, har vært kritikkverdig.

Men det er ikke slik at Den katolske kirke har fått støtte for flere katolikker enn det som fins i Norge, faktisk er det motsatt. I flere år har vi regnet med at det har vært minst 50.000 flere katolikker i Norge enn det Kirken har søkt støtte for hvert år, og for 2014 vil jeg anslå at det bor ca 225.000 katolikker i vårt land.

Den katolske kirke er i sannhet overnasjonal, og de eneste grensene den har er mellom bispedømmer og menigheter. Og når en katolikk flytter fra en by (eller et land) til et nytt sted, tilhører han/hun automatisk menigheten på det nye stedet etter noen få måneder. Det er jo det samme system som Den norske kirke har i Norge, men det blir mer komplisert når vår Kirke er internasjonal. En utenlandsk katolikk melder seg altså ikke inn i Den katolske kirke her i Norge, men melder flytting hit.

Hvordan slik flytting skal registreres, har dessverre vært nokså uklart i lang tid. Inntil Fylkesmannen i Oslo og Akershus i fjor høst bestemte at de som hadde blitt registrert de siste fem år både må bekrefte at de er katolikker og at de ønsker å bli registrert som medlemmer. Det får vi nok godta, selv om det for oss er nok å få bekreftet at de virkelig er katolikker. Nå har vi arbeidet hardt tre måneder og fått bekreftet flere titalls tusen av de som hadde blitt registrert disse årene.

Og hvis Kirken bruker store nok ressurser på å finne og få bekreftet katolikker i årene framover, vil jo antallet registrerte katolikker fortsette å stige. Så det store problemet (for mange), at antallet katolikker vokser så kraftig, vil jo fortsette så lenge innvandringen fortsetter.

feb 242015
 

Vi kan her lese om et møte pave Frans hadde med alle Romas prester torsdag 19. februar:

The liturgy should help the faithful enter into God’s mystery and to experience the wonder of encountering Christ, Pope Francis told priests of the diocese of Rome.
People should feel the wonder and allure «that the apostles felt when they were called, invited. It attracts — wonder attracts — and it lets you reflect,» the pope said during an annual Lenten meeting with Rome pastors in the Paul VI audience hall.

Sitting behind a table and talking off-the-cuff, glancing occasionally at a few pages of notes in front of him, the pope led the pastors Thursday in a reflection on the homily and «ars celebrandi,» the art of celebrating the liturgy well. ….

Pope Francis told the priests that «the homily is a challenge for priests» and he said he, too, had his own shortcomings — pointed out in a reflection he prepared for a plenary meeting of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments on «ars celebrandi» in 2005.

As Cardinal Jorge Mario Bergoglio, he was a cardinal-member of the congregation. After he presented the reflection, he said, Cardinal Joachim Meisner «reprimanded me a bit strongly over some things,» as well as then-Cardinal Joseph Ratzinger, who «told me that something very important was missing in the ‘ars celebrandi,’ which was the feeling of being before God. And he was right, I had not spoken about this,» he said, adding that both cardinals had given him good advice. …

Les mer hos National Catholic Reporter.

Liturgibloggen PrayTell har også en lang og interessant diskusjon om dette.

feb 162015
 

Søndag 22. februar kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 1. søndag i fasten som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

I epistelen fra 2. Kor. 6, 1-10 på denne søndagen hører vi bl.a.:

Brødre, vi legger dere på hjerte at dere ikke til unytte må ta imot Guds nåde. For han sier: «I den tid som tektes meg, har jeg bønnhørt deg, og på frelsens dag har jeg hjulpet deg.» Se, nå er den høvelige tid, nå er frelsens dag! …

feb 142015
 

Ved slutten av året er det ofte vanskelig å finne det nye årets tradisjonelle liturgiske kalender (sannsynligvis ønsker man å selge papirutgavene først). Men nå er de på plass, og kan leses på følgende steder:

FSSPs kalender kan man finne her.

Og Latin Mass Society i England har en enda grundigere kalender her.

PÅ nettsidene for den tradisjonelle latinske messen i Oslo er det også listet opp hvilke messer som feires hver søndag i 2015, se her.

feb 112015
 

p_benedict_resigns

Det er i dag to år siden pave Benedikt kunngjorde at han ville gå av som pave. Den skotske erkebiskopen Leo Cushley skriver om hvordan han opplevde det:

Once the Holy Father had been readied for the Liturgy of the Hours, we all followed him into the Sala del Concistoro to pray with the waiting cardinals. We sang midday prayer for the memorial of Our Lady of Lourdes (February 11) then Cardinal Angelo Amato made his announcement regarding those soon to be promoted to the altars. So far so good.

The Holy Father then took the floor. This was the first time I had sat in a consistory, so I had no idea if this was normal or not. He spoke in Latin, so a greater effort than normal was going to be required by all of us – Italian being the normal language of the Curia – so a little strain was evident as we tried to grasp where he was going.

Within seconds it was clear what was happening. This was no ordinary address. He did not speak about the consistory and the soon-to-be saints, or a few changes in administration, or the anniversary of the Lateran treaties, or the end of the historic dispute with Italy. Instead, he made history. I felt my stomach turn over as I realised that here before us was something not seen for centuries: the voluntary resignation of the Roman Pontiff.

It seemed that, in slow motion before me, an assistant television cameraman put his hand to his mouth in a cartoonlike gesture of astonishment, the monsignor sitting next to me started to sob quietly, Archbishop Gänswein’s shoulders seemed to drop. The cardinals leaned forward to make sure they understood precisely what was being said and I found myself checking that my jaw wasn’t dropping open. Then there was silence.

feb 062015
 

Det danske Katolsk Orientering har i sitt siste nummer følgende hovedoppslag:

Ingen uoverensstemmelse mellem de to paver om kommunion til gengifte
Det siger pave emeritus personlige sekretær ærkebiskop George Gänswein.

Flere medier har i den senere tid antydet, at der skulle være en uoverensstemmelse mellem pave Frans og pave emeritus Benedikt XVI’s syn på spørgsmålet om gengifte fraskiltes adgang til kommunionen. Det afvises nu af den tyske ærkebiskop George Gänswein i et interview i det tyske ugemagasin Christ & Welt, hvor han kalder denne påståede uoverensstemmelse for ”kunstig”.

”Jeg deler ikke denne opfattelse”, siger han. ”Det er en kunstig modsætning, som ikke eksisterer. Paven er den øverste garant og beskytter af Kirkens lære og samtidig dens øverste hyrde og præst. Der er ikke en modsætning mellem undervisningen og den pastorale omsorg – de er tvillinger”.

Ærkebiskop Gänswein kalder det ”absurd” at hævde, at pave Frans læremæssige udtalelser skulle modsige hans forgængere. ”Én ting er tydeligt at understrege den pastorale indsats fordi situationen kræver det. Noget helt andet er at ændre undervisningen. Jeg kan kun agere pastoralt følsomt, konsekvent og samvittighedsfuld når det sker på grundlag af den fulde katolske lære. Sakramenternes indhold er ikke overladt til præsternes eget skøn, men er blevet givet af Vorherre til Kirken. Det gælder navnlig ægteskabets sakramente”.

Ærkebiskoppen afviser også at Benedikt XVI skulle havde ændret konklusionen i en artikel om kommunion for gengifte fraskilte fra 1972 med det formål at påvirke sidste års ekstraordinære synode om familien. ”Revideringen af den nævnte artikel fra 1972 var afsluttet og sendt til forlæggeren lang tid inden synoden. Enhver forfatter har selvfølgelig lov til at rette i sine egne tekster. Enhver velinformeret person vil vide, at pave Benedikt ikke har delt konklusionerne i den omtalte artikel siden 1981, altså i mere end 30 år! Som præfekt for Troslærekongregationen har han tydligt givet udtryk for dette i forskellige kommentarer”.

Gänswein afviser også rygtet om, at flere bekymrede kardinaler skulle have bedt pave emeritus’ om at gribe ind under den ekstraordinære familiesynode som ”rent opspind”. ..

LES ALT SAMMEN HER – erkebiskopen uttaler seg også om pave Benedikts abdikasjon om mulige stridigheter i kurien.

jan 312015
 

I en del år nå, kanskje så mye som 15-20, har nyordinerte prester oftest vært mer konservative enn eldre prester. Om dette har fortsatt også de aller siste årene er jeg litt usikker på, men jeg tror egentlig det. Liturgibloggen PrayTell skriver ganske interessant om dette i et grundig innlegg med mange kommentarer. De innleder slik:

Pray Tell has heard increasing reports in the last few years about difficulties with some recently ordained priests. There are divisions in some parishes because some younger guys are more traditional or conservative or legalistic than much of their flock. This seems to be an important issue that needs addressing. To get the conversation going, Pray Tell went to some folks we knew in diocesan offices and asked them to reflect on the issue as constructively as possible. …

Et par av innleggene er nokså kritiske til de unge prestene, mens et tredje innlegg er mer balansert og skriver bl.a. at hvis en prest forandrer for mye i liberal (som vel var mest typisk rundt 1970) eller konservativ retning, vil det skape spenning i menigheten:

I would like to begin with an observation: this is an issue at both ends of the theological-political spectrum. While it may be more common now for new priests to be more “rigid” in their application of liturgical norms, we also have a history of those who have been much too “lax” in their approach to applying the same. Both would claim the “desire to do the right thing” as their motivation, and both—regardless of intention—can harm, and have harmed, the Church.

Is it an issue of maturity? On the one hand, there may be an inability to think outside of black-and-white categories, or a desire for security that is, in the end, illusory. If so, assuming that time alone will be corrective may be a dangerous assumption. Those attitudes may, instead, be perpetuated in the seminary environment. Such candidates need to be challenged early in their formation. …..