mai 272016
 

Det blir gradvis mer vanlig (etter noen tiårs opphold) å arrangere prosesjon med alterets hellige sakrament på Festen for Kristi legeme og blod / Kristi legemsfest / Corpus Christi, som feires torsdag etter Treenighetssøndagen, og oftest flyttes til søndag etter.

katolsk.no kan vi lese om hva som skjer i Norge på denne festen i år. De skriver: «Festen for Kristi legeme og blod, som i år i Norge feires 29. mai, er så smått i ferd med å utvikle seg til en uoffisiell katolsk nasjonaldag i Norge. Stadig flere menigheter benytter anledningen til å arrangere én stor fellesmesse med prosesjon istedenfor mange mindre feiringer, noen ganger i lånt kirke fordi den egne blir for liten. Noen benytter også dagen til å arrangere menighetsfest. De største feiringene finner sted i Bergen, Stavanger og Oslo, men mindre feiringer er spredt over det ganske land. Katolsk.no bringer her oversikten over de prosesjonene vi kjenner til.»

Jeg hilser disse prosesjonene velkommen, men er ikke så sikker på at det er nyttig å avlyse mange søndagsmesser for at flest mulig skal delta i prosesjonen. En opplevelse for snart ti år siden vaksinerte meg mot en slik praksis; en dag hvert år (ikke her i Oslo, og ikke på Corpus Christi) skulle hele menigheten samles i en annen, større (men ikke stor nok) kirke og absolutt alle andre messer den søndagen ble avlyst. Resultatet ble at over halve menigheten ikke kom i noen messe den søndagen – for den dagen var messen på et helt annet tidspunkt, på et annen språk, og på et annet sted enn vanlig etc. Jeg protesterte kraftig mot dette (tanken var på en måte god, men resultatene ble veldig dårlige), uten å bli hørt.

I oversikten på katolsk.no kan det se ut til at mange menigheter avlyser svært mange messer kommende søndag, for å sikre en felles deltagelse i én stor messe med påfølgende prosesjon. Det syns jeg er uheldig. Men hvis informasjonen på www.gudstjenestelisten.no er korrekt, ser det ut til at St Olav menighet i Oslo har funnet en nokså god balanse; de avlyser to messer kl 09.30 og fem kl 11, 12, 13, 14 og 15, men har likevel følgende messer denne søndagen: Kl. 0800 Messe på polsk, St.Olav domkirke, kl. 1100 Messe på norsk i Trefoldighetskirken, kl. 1600 Messe på polsk i St.Olav domkirke, kl. 1800 Messe på engelsk i St.Olav domkirke, kl. 1800 Messe på engelsk i St.Joseph kirke, kl. 1930 Messe på norsk i St.Olav domkirke.

OPPDATERING:
Kanskje overskrifta her heller burde vært: Prosesjon for en del eller messe for mange på Corpus Christi?

mai 262016
 

I en artikkel i avisa Dagen forteller Dag Øivind Østereng mer om hva han nå kommer til å gjøre – etter at han i forgårs i et fjernsynsinterju fortalte at han snart skal bli katolikk:

… Han kaller seg selv «grunnleggende katolsk» i sin kirkeforståelse. Med det viser han til formuleringen fra den nikenske trosbekjennelse «én, hellig, allmenn og apostolisk kirke», der «allmenn» betyr «katolsk». Så mitt spørsmål har vært: Hvor er den kirken? Svaret på det spørsmålet har gjort at jeg har måttet se i retning av Den katolske kirke.

Han beskriver dette som en prosess som har foregått i det stille, parallelt med at han har sett seg nødt til å melde seg ut av Den norske kirke. Det har vært tungt, sier han.

– Hvor eksistensielt er dette for deg?
– Det er dypt eksistensielt og ingen lette avveininger. Jeg må være hel i forhold til det jeg gjør. Jeg har måttet spørre om jeg er en hyrde nå, eller bare en som stikker.
– Hva har vært det vanskeligste?
– Relasjonen til mennesker som har hatt forhåpninger til meg og som kanskje blir skuffet. Det har gjort at dette har sittet langt inne. Men jeg har kommet til at konverteringen også er et ledd i mitt hyrdekall.

Han innser at mennesker som hittil har sett på ham som en tydelig og klar røst i det kirkelige landskapet ikke vil kunne følge ham til Rom. «Ikke på kort sikt. Det er for mye i kirkehistorien og vår lavkirkelighet som vekker motforestillinger.»

Og de motforestillingene hadde han selv den gang Arnfinn Haram konverterte til Den katolske kirke. Nå går han imidlertid i avdøde Harams fotspor. …

… Er det så en uforbeholden konvertitt som i løpet av et års tid vil tre inn i Den katolske kirke?

Det er lettere å ta med lutheraneren i meg inn i Den katolske kirke enn å ta katolikken i meg inn i en frikirke, sier han. Veiledningen han har funnet i den romersk-katolske katekisme har vært en viktig veiviser. Men det er klart at hvis Den katolske kirke ikke hadde hatt The Joint Declaration of the Doctrine of Justification så kunne jeg ikke konvertert, sier Østereng. ….

mai 262016
 

Lauda Sion Salvatorem is a sequence prescribed for the Roman Catholic Mass of Corpus Christi. It was written by St. Thomas Aquinas around 1264, at the request of Pope Urban IV for the new Mass of this Feast, along with Pange lingua, Sacris solemniis, Adoro te devote, and Verbum supernum prodiens, which are used in the Divine Office. The hymn tells of the institution of the Eucharist and clearly expresses the belief of the majority of Christians that the bread and wine become the body and blood of Jesus during the celebration of the Eucharist. Transubstantiation is the philosophical name given to the process which explains how this happens in Roman Catholic tradition. As with St. Thomas’ other three Eucharistic hymns, the last few stanzas are often used alone, in this case, the Ecce panis Angelorum.

Lauda Sion is one of only four medieval Sequences which were preserved in the Missale Romanum published in 1570 following the Council of Trent (1545–63)—the others being Victimae paschali laudes (Easter), Veni Sancte Spiritus (Pentecost), and Dies Irae (Requiem Masses). (A fifth, Stabat Mater, would later be appointed in 1727.) Before Trent many feasts had their own sequences. It is still sung today, though its use is optional in the post-Vatican II Ordinary form. The Gregorian melody is borrowed from the 11c sequence Laetabundi iubilemus attributed to Adam de Saint-Victor.

Teksten over er fra engelsk Wikipedia. Lytt gjerne til denne sekvensen og se den latinske teksten (over) og/eller les den norske oversettelsen (under).

Sion, pris din saliggjører, pris din hyrde og din fører, syng hans lov med sang og spill.
Hva du evner, skal du vise, ingen kan til gagns ham prise, ingen ord kan strekke til.
Brød som lever, og som tenner liv i den som brødet kjenner, gjenstand for vår hyldest er.
Siste kveld til sine venner ga han det med egne hender. Ingen tvil kan rommes her.
Lov skal klinge, lov skal lyde, lov skal glede, lov skal pryde hjertets jubelsang og ord,
For i dag vi feirer minnet, det som aldri bort kan svinne, om det første nattverdbord.
Påsken fra den gamle pakt viker for den nye makt, alt blir nytt ved Kongens bord.
Nye lov må gamle dømme, skyggen må for sannhet rømme, natt for lys på Herrens ord.
Det som Kristus den gang gjorde, bød han oss fra nattverdbordet gjøre for å minnes ham.
Og han ga en hellig lære: brød og vin skal offer være, som til frelse bæres fram.
Kristentroen vitner dette: brødet blir hans kjød med rette, vin forvandles til hans blod.
Ta det, se det, kan du ikke, det er skjult for våre blikke, mot natur, erkjent i tro.
Brød og vin er tegn, og ingen ser det som er skjult i tingen: største skatt på denne jord.
Kjød er føde, blodet drikke, Kristus hel, han deles ikke, hel i begge ting han bor.
Deles ikke når han nytes, minker ikke om han brytes, like hel til hver seg gir.
Nyter én ham, nyter mange, brødet tæres mange gange; ufortært han alltid blir.
Gode får det, onde får det, men så ulikt begge går det: én får liv, en annen død.
Godt er livet, ond er døden, begge fikk den samme føden, ulikt virker samme brød.
Brytes brødet, må du minnes. i hver del det hele finnes. Visshet her kan bare vinnes når du fullt og fast det tror.
Ytre hylle kan få lyte, tingen selv kan du ei bryte. Herren som du får å nyte: alltid ens og like stor.
Se det engelbrød som lønner vandringsmannens fromme bønner, sanne brød for Herrens sønner, ikke slengt til hunder små.
Tegn for dette har vår viden: Isak engang, Lammet siden, og fra ørkenvandringstiden manna som på marken lå.
Gode hyrde, sanne føde, Jesu, tilgi oss vår brøde, vern oss, du, i all vår møde, hjelp oss gjennom verdens øde fram til alle goders land.
Du som allting vet og veier, her i dødens dal oss leier, gi at vi må vinne seier og med dem som arven eier, benkes hist med glede kan.
Amen. Alleluja.

mai 262016
 

I Joseph Ratzingers liturgibind (som jeg har nevnt tidligere) i hans samlede verk fins det også noen prekener. Her er en som heter «On the Question of the Adoration of the Eucharist and Its Sacredness» – som det passer godt å nevne i dag som er festen for Corpus Christi. Der sier han bl.a.:

… this year (1980) the Holy Father has sent a letter to all priests to help us understand our task anew in the light of the Paschal Mystery and, thus, in unity with the whole Church, to live it more fully.’ On that account we make our recollection this day in fellowship with all the faithful, because our service is to them: even when we are talking about the priesthood, precisely then we are not proclaiming ourselves but Christ crucified, in whose service we are here. ratzinger_liturgy

In his letter the Holy Father has turned this year to questions concerning the Eucharistic sacrament and has quite deliberately addressed those points on which we risk becoming in some sense one-sided. It is a matter, as people would say nowadays, of a sort of «revision de vie», an examination of our common path at a certain point, so as to find our course again and clarify it. This evening I would like to take two main points out of the Pope’s letter and reflect on them with you before the Lord: the question of the adoration of the most holy Eucharist, and that of its sacredness.

First, there is eucharistic adoration. We had rediscovered with renewed clarity in the Council that the heart of the eucharistic sacrament is the celebration of the holy mystery in which the Lord assembles his people, unites them, and builds them up by taking them into his sacrifice and giving himself to them, letting himself be received by us. The Eucharist, as we had rediscovered, is an assembly in which the Lord acts upon us and brings us together. All this is correct and remains correct. But in the meantime this idea of assembly had become flattened and separated from the idea of sacrifice, and thus the Eucharist had shrunk to a mere sign of brotherly fellowship. At the same time the concentration on the eucharistic celebration was causing faith and sacrament to lose something of their place among us. This has become quite visible in many churches—the place of adoration hides away somewhere on the edge of things, like a bit of the past. What was more far-reaching was the way the Eucharist itself was shrinking to the space of a brief half-hour, so that it could no longer breathe life into the building, no longer be the pulse of time. Confined to the space of the sacred rite, it was becoming a tiny island of time on the edge of the day, which as a whole was given over to the profane and hectic business of our worldly activity. If, today, we look back on this development, we realize that the adoration of the Sacrament was not in competition with the living celebration of the community, but its condition, its indispensable environment. Only within the breathing space of adoration can the eucharistic celebration indeed be alive; only if the church and thus the whole congregation is constantly imbued with the waiting presence of the Lord, and with our silent readiness to respond, can the invitation to come together bring us into the hospitality of Jesus Christ and of the Church, which is the precondition of the invitation.

Les videre!

mai 252016
 

nrk_mai2016_ostereng
I går var Dag Øivind Østereng på programmet Torp på NRK. Programmet beskrives som «Et aktuelt og dyptpløyende intervjuprogram. Hver uke inviterer programleder Ole Torp en aktuell gjest til å sitte i stolen.»

Programmet kan man se her (og jeg ser/hører på det mens jeg skriver dette).

Mot slutten av programmet (fra 25 minutter) spørres Østereng hva han nå skal gjøre.
Etter hvert spør Torp: «Du skal bli katolikk?»
Og Østereng svarer: «Ja, det skal jeg bli på sikt.»

mai 242016
 

I en artikkel i Catholic Herald skriver Fr. Alexander Lucie-Smith at de siste abortstatistikkene i England, som viser at stadig flere kvinner over 30 tar abort, bør forandre vårt syn på hvorfor abort blir valgt. Han skriver bl.a.:

… When abortion was first legalised in Britain, under certain strict conditions, all of which have been long forgotten, the picture that was painted of the woman who would be coming for abortion was radically different to the picture that emerges today. Back then she was young, friendless, desperate, vulnerable, seeking abortion as a last resort, a deserving object of our compassion. Today, this picture makes less and less sense. The figures we have now make it clear that the woman coming for abortion is quite likely to be in her 30s, married or with a partner, and who has had a previous abortion, and may well have living children.

So what has changed? Well, everything. The mindset that promotes abortion and contraception represents a continuum; both see fertility as a curse; both take measures, though of differing moral gravity, to stop fertility. But abortion is not the dramatic affair it clearly once was; but rather it represents the culmination of the contraceptive mentality. …

mai 232016
 

John Allen skriver en artikkel med overskrift ‘Liturgy wars’ have gone quiet, but they’ve hardly gone away, der han bl.a. sier:

This week, a press release washed up in my in-box from the International Commission on English in the Liturgy (ICEL), about a recent visit to their offices by a Vatican official. ICEL is a mixed commission of bishops’ conferences in countries where English is used in the liturgy, and its job is to translate texts for worship.

My finger was poised on the delete button, when it suddenly struck me just how remarkable it is that ICEL is no longer a hot potato. Not so long ago, at the peak of what came to be known as the “liturgy wars,” that definitely wasn’t the case.

The term “liturgy wars” refers to a series of battles over the sound, look and feel of Catholic worship in English, which crested in the 1990s and 2000s.

The battle lines broke between progressives in favor of a reformed, “Vatican II” style, reflecting modern sensibilities and new theological insights, and conservatives who felt the post-Vatican II overhaul of the liturgy gave too much away to secular modernity, often employing pretty-sounding ecumenical formulae dubious in terms of fidelity to both tradition and the actual Latin text.

Adding fuel to the fire were two other factors:

In part, liturgical controversies pivot on aesthetics – judgments about what’s poetic vs. pedantic, what’s artful vs. awful, what sounds or looks good. Since all that’s basically subjective, there’s just no way to make everyone happy. Unlike other topics, where most people don’t consider themselves experts, everybody’s been to Mass, and so everybody has an opinion about how it ought to be done.

Incalculable hours were spent over two decades debating issues such as inclusive language, … or whether the Latin phrase pro multis in the Eucharistic prayer should be “for all” or “for many.” Countless conferences were held, essays written, blogs posted, and it seemed for a while the debate would never end. …

Allen syns altså at debatten har roet seg veldig mye, men bildet (under) som illustrerer artikkelen, viser likevel minst tre liturgiske feil: Presten skal dekke til skjorten/ halsen med en hvit amikt, han skal ikke ha stolaen over messehakelen, og diakonen ved hans side skal ikke løfte hendene til bønn.

priest-at-altar

liturgibloggen Pray Tell har man tatt opp tråden fra denne artikkelen, og folk er sterkt uenige. Noen liker fortsatt den nye engelske oversettelsen av messen svært dårlig, mens en nokså nyordinert prest skriver:

I was ordained to the priesthood in 2013. I didn’t have to memorize the presidential prayers of the previous translation because the texts for MR3 were, thankfully, already out. So I have ONLY presided with the present translation, though I had been Catholic for the previous three decades, too.

The VAST majority of younger priests I know (American Midwest and South) are grateful for the new translation and consider it a marked improvement over the previous edition. Not that it doesn’t have its substantial flaws, but an overall improvement. I find that priests and liturgists have strong feelings about it, but most people have settled into it and are fine with it. I agree that changing it again any time very soon would be a mistake, even if another translation was significantly better.

I find the present translation to have substantially better, richer imagery, but it is more difficult to verbalize. …

mai 222016
 

a_catholic_church Fr. Longenecker skriver om den nye kirken man holder på å bygge i hans menighet i South Carolina i USA:

When one of my third graders saw the architect’s drawings of the new church we’re building for my parish, he exclaimed, “Father! It looks like a Catholic Church!” Indeed. His observation not only registered his delighted surprise, but revealed that such a church was not something he had experienced before. In South Carolina, where I minister, a Catholic Church that looks like a Catholic Church is actually a rarity.

This is why, in our first building committee meeting five years ago the parish representatives stated quite firmly that everyone wanted a traditionally styled church. I was happy to agree with them, and so we proceeded to plan a modern church in the Romanesque style.

We did so for some very good reasons. The people of my parish were clear that they wanted a church that “looked Catholic.” Their motives were mixed. There was some nostalgia and sentimentality. “I want a church with stained glass windows,” said one older woman, “like the one I grew up in.”

Others said that in the Bible Belt of South Carolina, it was important that a Catholic Church was distinctive in its architecture. Others were unable to articulate exactly why they wanted a traditionally styled church. They just knew they didn’t like the modern, fan-shaped, concrete flying saucers that have landed in so many American suburbs.

During the five year process of building the church we’ve been able to explore together some of the deeper reasons for a Catholic church to look Catholic. It has to do with the principles of the Second Vatican Council and what it means to be Catholic in the first place. …

På (det nokså radikale) nettstedet Pray Tell har man startet en debatt på bakgrunn av denne artikkelen. Les diskusjonen der; noen mener at den aktuelle i kirkken har feil fokus, bl.a.: «The postconciliar documents lay out what a Catholic Church should look like – ie, how it should function. It is abundantly clear that this means the space has to work for the reformed rites. You seem to be arguing “but it looks so Catholic and sacred to me, and that trumps any concerns about postconciliar liturgy.” In effect you’re privileging your spiritual hankerings and personal tastes over the teachings of the Church since Vatican II.»

(Og: Ligner ikke denne kirken en del på den nye katolske domkirken i Trondheim?)

mai 212016
 

Det har i det siste blitt skrevet litt om ulike tradisjoner når man gifter seg i Norge; at faren følger bruden opp kirkegulvet og at man gjerne vil kysse foran alteret – jeg skrev litt om det her.

VL skriver i dag litt (og interessant) om hvordan tradisjonene har utviklet seg, bl.a. om utenlandske tradisjoner fra 1800-tallet med hvit brudekjole og at far følger datteren inn: «Det strenge viktorianske kravet til brudens uskyld og renhet springer ut av et seksualsyn med et sterkt kvinneundertykkende preg. Fars overlevering av bruden til hennes kommende mann, understreker at giftermålet er en avtale mellom den kommende ektemann og hans svigerfar. Ikke mellom kvinnen og hennes mann.»

Jeg kan være enig i at dette virker ganske underlig i vår tid, men det er jo selvsagt slik at kvinnene ser på det som en stilig tradisjon, og intet annet – de sier ikke fra seg sin frihet og selvbestemmelsesrett, verker overfor faren eller ektemannen.

Derfor blir det helt feil når VL videre skriver: «det store paradokset kommer imidlertid hvis vi aksepterer at den viktorianske bryllupstradisjonen kun er tradisjon, men anklager muslimske kvinner som selv velger å bruke hijab, for å bruke et kvinneundertrykkende plagg. … Sannheten er at både den kristen-viktorianske bryllupstradisjonen og den muslimske hijaben bærer i seg dimensjoner av noe religiøst, noe kulturelt og noe patriarkalsk.»

Problemet blir at mens den gamle og utdaterte bryllupstradisjonen ikke viser hvor frie kvinnene er i vårt samfunn (og dessuten ikke brukes mer enn 5 minutter av en kvinnes liv), sier hijab-tradisjon i flere land og kulturer noe virkelig om kvinnens situasjon. (Det hadde jo passet en hel del bedre å sammenligne hijab med kvinners bruk av skaut i Europa i tidligere tider.)

mai 202016
 

Jeg hadde en gang en norsk-italiensk vielse i St Svithun kirke i Stavanger. Mesteparten av liturgien var på norsk, men det var kommet mange gjester fra Roma, så enkelte ting sa jeg også på italiensk. Og aller viktigst i den vielsen var (slik uttrykte i alle fall den italienske brudgommen seg) setningen over: «Nå kan brudgommen kysse bruden.»

I det siste har det vært en hel del diskusjon om bryllupsskikker; skal faren følge den sin (ofte svært voksne) datter opp kirkegulvet og «gi» henne til brudgommen, og skal brudeparet kysse inne i kirken? Den norske kirke har nå uttalt seg nokså tydelig om dette – faren bør ikke følge datteren opp, og de bør ikke kysse inne i kirken – men som katolsk prest i Norge har jeg en helt avslappet holdning til disse spørsmålene, for dette avhenger helt av hvilken kultur brud og brudgom kommer fra. (Selv om jeg må innrømme at jeg har ertet noen kvinner som gjerne vil at faren skal følge dem opp og «gi dem fra seg», noe som passer lite med et moderne syn på kvinnen.)

I Vårt land kan vi i dag lese at DNKrk ikke oppfordrer til kyssing inne i kirken – og det er del heller ikke så mange som ønsker i vielser jeg har hatt. DNKrk syns heller ikke at faren skal følge datteren opp kirkegulvet, men der få de ikke så mye gehør akkurat nå. Men da jeg i flere år på 70-tallet var kirketjenervikar i Time kirke på Jæren, gikk alltid brud og brudgom inn sammen – og ingen tenkte på at dette kunne gjøres på noen annen måte.

Hvis man tenker litt mer liturgisk på disse spørsmålene, syns jeg man må skille strengt mellom det som er sentralt i liturgien, og praktiske ting som faller utenfor det presten trenger bry seg om. Disse lokale, praktiske tingene skjer ofte før messen begynner, eller etter at den er over – og i brylluper ofte som en forlengelse av ringseremonien (forøvrig brukte man heller ikke ringer i vielsen i Norge for noen få tiår tilbake, siden ringene jo var forlovelsesringer). I filippinske vielser har man f.eks. flere høytidelige inngangsprosesjoner før messen begynner, og etter at man har gitt ringene til hverandre, følger alltid både «the rope, the veil and the arras (mynter)» og gjerne et par ting til.

mai 202016
 

Moder Teresa skal helligkåres i Roma 4. september i år, og interessen for henne begynner å øke igjen. I dag leste jeg en artikkel om henne på Mercatornet, en artikkel som presenteres slik: «Although her name is a byword for generous service to humanity, the Albanian-born nun has attracted some criticism. Gëzim Alpion, also Albanian, a sociologist at the University of Birmingham, has become an expert on her life, writings and reputation. His book Mother Teresa: Saint or Celebrity? was published in 2007 and another book is on the way.» I artikkelen leser vi bl.a.:

… My interest in Mother Teresa is part of my own ongoing quest as an individual to make sense of who we are. Notwithstanding her religious devotion, Mother Teresa does not have all the answers to the meaning of life or the hereafter, if there is such a thing.

mother_teresa Which is just as well. In fact, Mother Teresa is of interest to me not because she was enlightened more than others on matters spiritual. On the contrary, my continued interest in her is explained particularly because she herself was in the dark all her life. Not many religious “professionals” would admit this “deficiency” as Mother Teresa did in her talks and writings to her spiritual directors. Honesty and integrity separate her from theological hypocrisy often manifested at institutional level.

… Mother Teresa devoted her life from the late 1940s onwards to “human debris”. This is one of the reasons why she broke up with the Loreto order formally in 1948 to set up her order of the Missionaries of Charity on September, 10, 1950.

Mother Teresa has never worked in relative obscurity, though. The first article on her work as an independent nun was published as early as 29 December 1949 in The Statesman, Kolkata’s leading English language daily established in 1875. My good friend C. M. Paul, founder of Mass Communication Department at Assam Don Bosco University, is currently carrying out pioneering research on representation of Mother Teresa in the Kolkata press between 1948 and 1962.

In view of this, we should perhaps reassess the claim about Malcolm Muggeridge’s “discovery” of Mother Teresa in 1968. By the time Muggeridge accidentally, and arguably rather reluctantly, ended up conducting the first interview with the Albanian-born nun, she had already been discovered throughout India and South East Asia and beyond. Mother Teresa had received national (Padma Shri) and international (Magsaysay) awards in recognition for her work at least six years prior to the chance encounter with Muggeridge.

As such, one could argue that Muggeridge “discovered” Mother Teresa only as far as the Western audience was concerned …

mai 192016
 

Egentlig er vel dette en ikke-sak, for pave Frans svarte nylig nokså spontant og «rundt» på et spørsmål om kvinnelige diakoner kan bli aktuelt, og tenkte høyt at dette må man kanskje studere litt grundigere. Men en grundig undersøkelse ble gjort for ca 15 år siden. På katolsk.no kan vi lese en grei fremstilling av saken, bl.a.:

Under et møte med kvinnelige ordensledere fra hele verden, ble paven spurt om å danne en offisiell kommisjon som kan utrede hvorvidt kvinner kan bli ordinert som diakoner.

Kvinnelige diakoner er nevnt i Det nye testamentet, av flere kirkefedre, og i dokumenter fra konsilet i Nikea, men det er omdiskutert hvorvidt den rollen tilsvarer det som i dag kalles permanente diakoner – som tjenestegjør ved dåp og bryllup og noen ganger preker i messen.

Frans sa til Den internasjonale forsamlingen for ordensledere (UISG) at, ifølge hans oppfatning, ble ikke kvinnene som omtales som diakoner i Det nye testamentet ordinert slik som ved dagens permanente diakonat; men de hjalp til når andre kvinner skulle døpes ved full neddykking, eller salves med olje. Spørsmålet er imidlertid «dunkelt» og trenger å bli gransket videre. Han sa til møtet: «Jeg vil spørre troskongregasjonen hvorvidt det finnes studier om dette». Han sa også at «jeg synes det virker nyttig om vi kan få en kommisjon som kan klargjøre dette grundig».

I 2001 kom Den internasjonale teologiske kommisjonen – som er troskongregasjonens rådsorgan – med et dokument som konkluderte med at de historisk kvinnelige diakonene ikke tilsvarer det vi har i dag som permanente diakoner. «I følge innstiftelsesriter fra den tidlige kirken framgår det at den funksjonen disse kvinnelige diakonene hadde, ikke er helt det samme som det vi i dag kaller diakoner.»

… Nåværende prefekt i troskongregasjonen, kardinal Gerhard Müller, deltok i 2001-kommisjonen. Han sa i etterkant at kvinner ikke kan bli ordinert til diakoner av samme grunn som de ikke kan bli ordinert til prester. «Det ville virkelig vært kvinnediskriminerende å si at de egner seg for diakonatet, men ikke for preste- eller biskopsembetet», sa kardinalen.

Pave Frans sa til møtet med ordenslederne at kvinner ikke kan preke i messen fordi presten er «i Kristi person» og derfor også er den som skal preke.

Dette er hentet fra en artikkel i Catholic Herald. De skriver også mer om denne saken HER og HER.

Hele Den internasjonale teologiske kommisjonens rapport fra 2002 kan leses her.

mai 182016
 

Det har over flere år et sted i Oslo blitt arrangert en felleskristen gudstjeneste 2. pinsedag. Jeg har (med glede) vært med flere ganger, og ble invitert også i år – men måtte trekke meg.

Arrangørene hadde nemlig ganske overraskende (for meg) bestemt seg for å inkludere en nattverdfeiring i gudstjenesten; de burde vel ha visst at dette ville ekskludere katolikker og de ortodokse? Men selv om arrangørene var erfarne prester i Den norske kirke, hadde de visst ikke tenkt på det, og de mottok min beskjed om å trekke meg fra arrangementet med en viss overraskelse.

I planleggingen av gudstjenesten hadde de faktisk gitt meg en plass i gudstjenesten knyttet til selve nattverden: «Vi ønsker å gi mulighet for velsignelse / personlig forbønn ved alteret samtidig med nattverdutdelingen. Fint om du (sammen med flere andre) kan delta som forbeder.» I denne gudstjenesten har DNKrk strukket seg langt i retning av de karismatiske og såkalte «born-again-kristne» – det ser man både i liturgien, som inkluderer moderne «lovsang», og dette ekstra ikke-sakramentale leddet knyttet til nattverden – og da virker det ekstra underlig at de skulle be en katolsk prest ta en del i nattverdhandlingen.

mai 172016
 

Denne søndagen feires Den hellige treenighetsfest, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Dagens introitus lyder slik:

Benedícta sit sancta Trínitas, atque indivisa únitas: confitébimur ei, qua fecit nobíscum misericórdiam suam. Dómine Dóminus noster, quam admirábile est nomen tuum in univérsa terra! Gloria Patri …. – Lovet være Den hellige treenighet og den udelte enhet; la oss bekjenne den, for den har øvet miskunn mot oss. Herre, vår Herre, hvor ditt navn er vidunderlig over all jorden. Ære være …

Dagens evangelium er fra misjonsbefalingen i Mat 28,18-20:

In illo témpore: Dixit Jesus discípulis suis: «Data est mihi omnis potéstas in cælo et in terra. Eúntes ergo docéte omnes gentes: baptizántes eos in nómine Patris, et Fílii, et Spíritus Sanctí: docéntes eos serváre ómnia quæcúmque mandávi vobis. Et ecce ego vobíscum sum ómnibus diébus, usque ad consummatiónem sæculi.» – På den tid sa Jesus til sine disipler: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor bort og lær alle folk, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere, og se, jeg er med dere alle dager helt til verdens ende.»

Les alle dagens tekster og bønner her – og se en oversikt over vårens messer her.

mai 162016
 

Jeg snakket nylig med en av biskopene i Den norske kirke, som kunne fortelle at nå ikke lenger var flertall blant dette kirkesamfunnets biskoper for å vie likekjønnede par – det var uavgjort, seks var for og seks var mot. Men det som var nytt var at den nå (for første gang) er flertall i kirkemøte for en slik ny vigselspraksis – så hva skulle disse (noenlunde) konservative biskopene gjøre?

Likevel har det vist seg at biskopene med et tradisjonelt syn på ekteskapet har fått veldig mye kritikk, fordi de faktisk stemte for innføring av en ny ekteskapspraksis.

På Veridebatt skriver f.eks. Rolf Kjøde 10/5 under overskrifta Biskopenes narrespill og Nordhaugs tomme ord bl.a. dette:

… Premissene for Bispemøtets forslag i høst var uholdbare. Innføring av nye liturgier for like­kjønnede «ekteskap» splitter kirken dypt. Den praktiske ordningen som de foreslo, var like­vel et krystallklart skille mellom dagens liturgi for ulikekjønnede­ og en ny for likekjønnede. Da ville­ ulikekjønnede par alltid og konsekvent vies etter en liturgi som kan bruke ord fra Skriften om ekteskapet. At den nye og kjønnslikegyldige liturgien for inngåelse av ekteskap vil være avskåret fra å hente fram Bibelens tale om ekteskapet, er i seg selv et betydelig paradoks.

Utenom storbyene ville vi med høstens forslag over år likevel trolig bare ha fått noen få vigsler for likekjønnede. Jeg sier ikke at et slikt vedtak ikke ville være dramatisk for ei kristen kirke med tanke på forvirring om hennes lære, men de praktiske vigselsutfordringene med overkjøring av lokalmenighetene ville trolig være relativt få.

Dramatisk. Den dramatiske endringen som nesten 20 (ifølge­ Vårt Land) såkalt konservative i Kirkemøtet gikk med på uten å blunke, gjør at vanlige hetero­file par nå blir overgitt til den lokale­ prests valg av liturgi. Dette­ er ganske utvetydig etter paragraf sju i tjenesteordningen for ­menighetsprester. Åpen folkekirke bør naturligvis feire dette, for da er basis lagt for en brei utfoldelse av en kjønnslikegyldig liturgi og lære for ekteskap i kirken. …

Og Egil Morland skriver 15/5, bl.a.:

… Biskopane hevdar at «vi har ved vår stemmegivning medvirket til å sikre rommet for vår forståelse av ekteskapet i kirkens fremtidige vigselspraksis.»Dette er ein farleg retorikk. Den føreset at lesarane skal byggja alt vidare resonnement på den «faktiske» situasjonen som er skapt. Men dersom ein evnar å tenkja «utanfor boksen», så tvingar eit spørsmål seg fram: Om no Åpen Folkekirke (ÅF) hadde brukt makta si og lyst «vår forståelse» heimlaus i kyrkja, ville de biskopar då ha site roleg og sett på det? Hadde det ikkje då tvert om opna seg eit enormt fri-rom for dykk – og for oss? Eit fri-rom der de ikkje kunne anna enn å rå prestane dykkar til å sjå bort frå vedtaket?Då kunne vi ha stemt i med salmen: «Jublende løfter vi her våre hender»!

Dette vil eg gjerne ha svar på: Dersom KM hadde slått fast at kjønnspolariteten ikkje lenger er konstituerande for ekteskapet – ikkje eingong som unnatak – ville de ha kunna fungera som biskopar på slike premissar? No har de diverre faktisk langt på veg svara på dette, ved blankt å godta det siste punktet i KM sitt vedtak, det som seier at den nye liturgien også kan brukast i vigsler for heterofile. Slik har de laga ein kanal inn i alle kyrkjelydar for ei lære som i praksis kanskje ikkje hadde blitt ei utfordring på 10 eller 20 år, eller kanskje i det heile ikkje i eit langt presteliv – i mange lokalsamfunn.

De vart lurt i ei felle på KM. Det var tomme og innhaldslause truslar frå ÅF de vifta med. Om berre ein biskop då hadde sagt: Dette vil eg i mi bispeteneste aldri retta meg etter, så hadde truslane falle døde til jorda.

I realiteten har ikkje Den norske kyrkja ei lære om ekteskapet lenger. To innbyrdes motstridande «lærer» kan pr. definisjon ikkje formulerast som «lære». Vi står igjen med «syn» og «forståelser», der premisset er at vi skal tvingast til å «respektere» kvarandre. Men ein kvar må forstå at det er berre den som har relativisert heile saka som kan respektera den andre læra.

For å seia det rett ut: De biskopar har ikkje sikra noko som helst. De har aktivt gjort fleirtalet langt sterkare enn det var grunnlag for. …

mai 152016
 

Det er St Halllvards dag i dag – 15. mai – og P. Kjell Arild Pollestad uttrykker godt våre følelser for denne unge martyren i sin sin salme fra 1992:

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.

Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak.
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.

En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.

Bildene av St Hallvard under er fra Oslos byvåpen og fra Oslo rådhus.

oslo_byvap_sthallvard_m

16mai_sthallvard_m

mai 142016
 

Vi kan lese på katolsk.no at 15. mai kan messen for St Hallvard leses, og at «lesning, responsoriesalme, halleluja og Evangelium stammer fra eller bygger på dagens gamle messe.» Da vår biskop i går feiret denne messen i forbindelse med vårt kirkebyggs 50-årsjubileum, brukte vi disse tekstene – og la til en første lesning, for en kirkes vernehelgen skal feires som en høytid, med Gloria, tre lesninger og Credo. Her er utdrag fra messens tekster:

Visdommens bok (10,10–14)

… Visdommen sviktet ikke den rettferdige da han ble solgt, men bevarte ham fra synd. Den gikk sammen med ham ned i fangehullet, og forlot ham ikke da han satt i lenker. Den avslørte løgnen hos dem som hadde baktalt ham, og gav ham uvisnelig heder.

Salme (Sal 21 (20),2–3. 4–5. 6–7)

For du kom ham i møte med velsignelse og lykke,
du har satt en krone av gull på hans hode.
Han ba deg om liv og du gav ham det,
en rekke av dager uten ende.

Jakobs brev (1,2–12)

Lykkelig den mann som står fast i prøvelsene! For når han har stått sin prøve, skal han motta livets seierskrans, som Gud har lovet alle som elsket ham.

Matteus (10,37–42)

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Den som velger far eller mor fremfor meg, er meg ikke verd. Den som velger sønn eller datter fremfor meg, er meg ikke verd. Og den som ikke vil ta sitt kors og slutte opp bak meg, er meg ikke verd. Den som har berget sitt liv, skal miste det, mens den som har satt livet til for min skyld, han skal finne det igjen. …

mai 132016
 

I dag markeres jubileet for St Hallvard kirke, selv om riktig dag er om to dager – kirken ble innviet 15. mai 1966. I en artikkel i Aftenposten (les den her) skriver professor Thomas Thiis-Evensen bl.a. dette om kirken:

aftenp_130516_sthallvard1l … Mellom boligblokkene på Enerhaugen ligger et upåaktet storverk i norsk arkitektur: St. Hallvard kirke og kloster, tegnet av Kjell Lund i 1966. Bygningens eksteriør er lukket, formet som en hvilende kube. Tung og urokkelig står den rett på grunnfjellet, veggene er i grov tegl, vinduene er små glugger og inngangene er kilt inn som dype snitt i massen. Interiøret er omsluttende i form av en sylinder, med varmrøde teglvegger som kretser om rommet som i en hule, der lyset siver inn gjennom smale vertikalsnitt i overflaten. Taket er synkende og faller som en knyttneve ned i rommet i form av en omvendt betongkuppel, men stiger så igjen til den ene siden i retning av alteret.

aftenp_130516_sthallvard2lAlle disse trekkene er med på å tolke klosterets funksjon: Den lukkede kuben viser til munkenes avsondrethet fra utenverden, sylinderen til deres konsentrasjon om bønn og det synkende taket tolker himmelens tilstedeværelse, mens stigningen løfter blikket mot gudstjenestens fokus.

Men i St. Hallvard blir selv et barn stille – uten å kjenne til teologien. På samme måte lar også den skeptiske ateisten seg gripe fordi tolkningene så umiddelbart gjenkjennes fra visse fysiske erfaringer i møte med omgivelsene. En tung og lukket vegg vil følgelig straks gi inntrykk av å beskytte dem innenfor, men også avvise dem utenfor. Et rom som omslutter, vil gi inntrykk av trygghet, mens motsatt, et tak som synker ned over hodene våre, varsler om en umiddelbar fare. Når taket igjen stiger, varsler det om at faren er over og vi «reddes».

Slik uttrykker bygningen på Enerhaugen hverken «fest», eller «underholdning» – men alvor. Et budskap som oppleves av langt flere enn de innviede, fordi alvorets former er tolket så vakkert at de øyeblikkelig treffer våre allmenne erfaringer. …

mai 102016
 

Jeg postet følgende innlegg på Verdidebatt for fire dager siden:

Sjokkerende forskjellsbehandling

Saken om registrering av medlemmer i Oslo Katolske bispedømme (OKB) begynte for snart to år siden, og det er helt klart at OKB ikke burde ha skrevet inn personer som medlemmer uten å ha vært helt sikre på at de virkelig var katolikker. Dette har biskopen og andre beklaget svært mange ganger, og man har også sagt seg villig å betale tilbake for personer som har blitt feilregistrert. Jeg og enkelte andre har regnet ut at dette kan bli ca 20 millioner kroner (10 m. til staten og ca 10 m. til kommunene), noen mener at beløpet må bli noe større, kanskje 25 til 30 millioner.

Men myndighetene (Fylkesmannen og Kulturdepartementet) nøyer seg ikke med beklagelser og tilbakebetaling av penger gitt til feilregistrerte, de insisterer på tilbakebetaling av støtte til alle medlemmer som ikke ble registrert på korrekt måte – men de presiserte ikke før i etterkant, i februar 2015, var som var korrekt måte. Samlet krav om tilbakebetaling (fra stat og kommune), inkl avskåret støtte for år 2015, er ca 110 millioner.

Når OKB i disse dager saksøker staten ved Kulturdepartementet, er det i praksis for et beløp på ca 90 millioner, som de mener de ikke behøver tilbakebetale. Og samtidig som OKB kreves for store pengesummer, vet staten – som alle informerte mennesker – at det har bodd langt flere katolikker i Norge enn de det er blitt betalt ut støtte til i den aktuelle perioden, 2010-15. Ja faktisk har dette vært tilfelle i alle fall fra 1980, og i dag regner man med 50 000 – 75 000 hittil uregistrerte katolikker i Norge.

I sin stevning av staten (som nylig ble offentliggjort) bruker OKB naturlig nok mye tid på å diskutere hvilke medlemmer som er støtteberettiget etter norsk lov. Lovens bokstav, sier de, snakker om hvor mange som «høyrer til» kirkesamfunnet, det er disse man skal motta støtte for. Først i andre omgang kommer spørsmålet om hvordan de som «høyrer til» skal registreres, og her har det vært mye uklarhet og ulik praksis.

Her legger stevningen stor vekt på at det her har vært en sjokkerende forskjellsbehandling av lutheranere og katolikker, for de nordiske folkekirkene har i svært mange år fått mye gunstigere ordninger enn katolikkene. Det har aldri blitt krevd at medlemmene i disse kirkene aktivt skal bli bekrefte sitt medlemskap, i mange år har man ikke en gang krevd at de skal oppgi navn på medlemmer som bor i Norge.

Dette spørsmålet ble tatt opp i 2004, og i stevningen beskrives det som da skjedde ganske detaljert. Departementet ønsket å fortsette en støtteordning som ikke baserte seg på medlemslister, men bare en prosentdel av alle innvandrere fra disse nordiske landene. Departementenes lovavdeling hevdet derimot at dette ikke kunne tillates – men OKB er etter flere henvendelser nektet innsyn i disse papirene – så de nordiske folkekirkene måtte etter dette levere inn medlemslister. Men disse listene skulle ikke basere seg på aktiv innmelding, bare en melding fra moderkirken om utflytting til Norge, og så sent som i februar 2016 skriver Kulturdepartementet at de fortsatt vil tillate disse kirkene å levere inn medlemslister uten aktiv innmelding – akkurat det de nekter oss katolikker.

OKBs stevning skriver nokså dramatisk om hvordan de opplever denne forskjellsbehandlingen:

» … Denne forskjellsbehandling er i seg selv ulovlig. Forholdet blir spesielt alvorlig ved at ordningen har vært praktisert i en årrekke og kommer til uttrykk som et ønsket forhold fra departementet ved flere anledninger, Fylkesmannens og departementets vedtak i saken kan ikke opprettholdes, med mindre man legger til grunn at forskjellsbehandling av protestanter og katolikker er tillatt. Det uttalte ønsket om forskjellsbehandling av protestanter og katolikker, og den faktiske gjennomføringen av en slik forskjellsbehandling, er uansett et alvorlig forhold som bør få konsekvenser uavhengig at denne konkrete tvisten om tilskudd for årene 2011-2015.»

Som siste punkt vil jeg nevne at stevningen påstår at to alvorlige saksbehandlingsfeil er begått, som også kan
gjøre Kulturdepartementets vedtak ugyldige. Man skriver:

«For det første anføres det at fylkesmannens vedtak med stor sannsynlighet kan ha blitt påvirket av at fylkesmannen valgte å politianmelde OKB på et tidspunkt forut for at OKB hadde redegjort grundig for relevante deler av faktum og juss. Det var etter OKBs oppfatning i strid med god forvaltningsskikk å gå til politianmeldelse på et så tidlig tidspunkt. …

For det andre anføres det at Kulturdepartementet inhabiliserte seg selv som klageinstans for vedtakene fra fylkesmannen gjennom å utarbeide rundskriv og instruks til fylkesmennene som inneholder detaljerte tolkninger av trossamfunnsloven rettet mot den aktuelle saken. Ettersom det helt sentrale tema for klagene nettopp var fylkesmannens rettsanvendelse, og ettersom departementet noen uker for vedtaket hadde instruert fylkesmannen om å legge til grunn denne rettsanvendelsen, innebar ikke klagebehandlingen en reell overprøving av fylkesmannens vedtak.»

Jeg håper man etter hvert kan komme til en løsning, der OKB betaler tilbake penger for personer som virkelig var feilregistrerte, men at staten gir slipp på nesten 100 millioner kroner de har krevd tilbakebetalt for personer som beviselig var katolikker og var bosatt i Norge i årene 2010-15.

Oddvar Moi
Katolsk prest, Oslo

————————————————————–

En litt kortere versjon av dette innlegget (jeg hadde selv sendt inn en kort og en lang versjon) ble trykket i Vårt Lands papirutgave i dag, tirsdag.

mai 092016
 

Mitt siste innlegg med oversikt over (katolsk) innvandring til Norge viser Vietnam og Sri Lanka – og min første oversikt viste Filippinene. Filippinene, Vietnam og Sri Lanka var tre av de fem viktigste innvandrerlandene i Den katolske kirke i Norge på 90-tallet (de to siste nasjonale gruppene var Polen og Latin-Amerika). Filippinene har økt kraftig også de siste 20 år, og her ser vi hvordan det er gått med Vietnam – årlig innvandring og samlet antall (ca 22 500).
vietnam_inn

samlet_vietnam

Og til slutt Sri Lanka – årlig innvandring og samlet antall (ca 15 500).
sri_lanka_inn

samlet_sri_lanka

Det har kommet forholdvis få mennesker fra Vietnam og Sri Lanka til Norge de siste 20 årene, men samlet antall vokser fortsatt fordi det fødes en del barn i Norge med begge foreldre fra disse landene.