jun 222016
 

I en artikkel hos First Things leste jeg i dag:

… (I was) alerted to a fascinating piece of investigative journalism, published the previous day by The Atlantic. The article details Ariel Sabar’s exposure of the provenance of a Coptic papyrus that, some say, proves that Jesus was married. Sabar demonstrates that it is almost certainly a fake.

This artifact was dubbed “The Gospel of Jesus’s Wife” by Karen King, who staked much of her professional reputation on it. King, an authority on early Christianity and Gnosticism who holds the Hollis Chair of Divinity at Harvard—the oldest endowed chair at our nation’s oldest university—had announced the discovery of this papyrus at a 2012 Coptic conference in Rome. She published the results of her study of the papyrus two years later in the Harvard Theological Review, a first-tier, peer-reviewed journal of religious studies. If the papyrus turned out to be a forgery, the revelation might be discrediting for King and for others who lent it credence. (As King herself said, “If it’s a forgery … it’s a career breaker.”)

jesus_married King, however, is not the focus of Sabar’s article. Sabar investigated the seller of the artifact—a shady German fellow named Walter Fritz, whose varied exploits and proclivities make the characters in the Da Vinci Code seem downright conventional. A university dropout and part-time pornographer, Fritz managed to fabricate a Gnostic artifact that duped one of the world’s leading experts on early, extra-canonical Christianity, plus enough of her peers to satisfy the Harvard Theological Review. How did this happen? Perhaps the appeal of Gnosticism, for a certain type of scholar, made this artifact too good to check. …

Artikkelen over viser til en artikkel i The Atlantic, som åpner slik:

For four years, Karen L. King, a Harvard historian of Christianity, has defended the so-called “Gospel of Jesus’s Wife” against scholars who argued it was a forgery. But Thursday, for the first time, King said the papyrus—which she introduced to the world in 2012—is a probable fake.

She reached this conclusion, she said, after reading The Atlantic’s investigation into the papyrus’s origins, which appears in the magazine’s July/August issue and was posted to its website Wednesday night. …..

Jeg leste også den svært lange artikkelen i The Atlantic, som viser hvordan svindelen ble avslørt – LES DEN HER.

OPPDATERING:
Jeg ser nå (senere 22/6) at Bjørn Are Davidsen skrev om dette allerede 17/6 – SE HER.

jun 202016
 

Denne søndagen feires 6. søndag etter pinse, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Epistelen denne søndagen er fra Romerbrevet 6,3-11, og handler om at vi som troende skal leve et nytt liv. bl.a.:

Brødre, vet dere ikke at alle vi som er døpt til Jesus Kristus, vi er døpt til hans død? For vi er gravlagt med ham ved dåpen til døden, så vi skal vandre i et nytt levnet liksom Kristus er stått opp fra de døde ved Faderens herlighet. For når vi er blitt inderlig forenet med ham i likheten med hans død, så skal vi også være det i likheten med hans oppstandelse, fordi vi vet at vårt gamle menneske er blitt korsfestet med ham, så syndelegemet kan bli tilintetgjort, og vi ikke lenger skal tjene synden. ….

Dagens evangelium er Markus’ beretning om de fire tusen som blir mettet:

… Et accípiens septem panes, grátias agens fregit, et dabat discipulis suis ut appónerent, et apposuérunt turbæ. Et habébant piscículos páucos: et ipsos benedíxit, et jussit appóni. Et manducavérunt, et saturáti sunt, et sustulérunt quod superáverat de fragméntis, septem sportas. Erant autem qui manducavérunt, quasi quátuor míllia: et dimísit eos. – Og Jesus tok de syv brødene, takket og brøt dem og ga dem til sine disipler, så de kunne dele dem ut, og de delte ut til folket. Og de hadde noen få småfisker. Og han velsignet dem også og bød at de skulle deles ut. Og de åt og ble mette, og de tok opp det som ble til overs av stykkene, syv kurver! Og de som hadde ett, var omkring fire tusen; og han lot dem fare.

Les alle dagens tekster og bønner her.

jun 172016
 

Hos First Things kan vi lese en interessant artikkel om de amerikanske (katolske) biskopene og deres respons til massakren i Orlando – uenigheten handler om hvem man burde uttrykke sin medfølelse til:

On Tuesday, Fr. James Martin, the Jesuit journalist and editor-at-large of America, posted a video on Facebook about the recent massacre in Orlando. In his video, Fr. Martin expresses his dismay over the responses of the American Catholic bishops, not because the bishops failed to express sorrow, outrage, and solidarity with those suffering, but because they did not (except for Chicago’s Blaise Cupich) direct their condolences explicitly to the LGBT community.

Note well—Martin’s complaint is not about any lack of sympathy or solidarity, but about the language with which the bishops chose to identify the suffering. “All those affected” (Abp. Kurtz) isn’t enough. “The people of Orlando” isn’t enough, either. We need to stand with the identity group of which those affected were mainly members, because they were targeted neither as residents of Orlando, nor as random bystanders, but as members of that identity group. …

… The Catholic Church and the LGBT Community have divergent understandings of human nature, personal identity, the proper use of bodies, and the requirements for happiness. As Fr. Martin rightly points out, Catholics treat the LGBT Community as “other”—not because the Church wishes to exclude members of the LGBT Community from the mercy of Christ, induction into the Church, or eventual participation in the Sacraments (on the contrary, this is one of our great hopes), but because the beliefs, practices, politics, and morals proposed by the LGBT Community as an ideological bloc are fundamentally inimical to the primary end of man.

Those on the other side recognize the divide perfectly well. This is why defenders of traditional family structure are eo ipso “bigots” in their eyes. It’s why dissent from the political demands of Gender Ideology and its current linguistic usages is so severely punished. What, then, is Fr. Martin asking for when he chides the bishops for not expressing solidarity with the LGBT Community, or with “our LGBT brothers and sisters,” as Archbishop Cupich expressed it? He’s asking, whether or not he realizes it, for the bishops to recognize and tacitly endorse the sexual identities promoted by the LGBT Community—identities bound up fundamentally with the gender ideology promoted by the Community.

This, of course, would be deeply misleading on the part of the bishops, since the Church cannot endorse this ideology. It would also be an evangelical failure, and a failure of charity. The mission of the Church with respect to the LGBT Community is to oppose the fetishization of gender identity. The bishops’ duty is to tell LGBT people that they are known and loved as more than just exemplars of a sexual type. …

jun 162016
 

Katolsk.no skriver her om kardinal Levadas 80-årsdag 15. juni, bl.a.:

Onsdag den 15. juni 2016 fylte den amerikanske kardinalen William Levada åtti år. Han ledet fra 2005 til 2012 Troslærekongregasjonen i Vatikanet som kardinal Joseph Ratzingers etterfølger. ….

William Levada var erkebiskop av San Francisco da pave Benedikt XVI (2005-13) i mai 2005 utnevnte ham som sin etterfølger som prefekt for Troslærekongregasjonen, som kardinal Ratzinger hadde ledet siden 1981. Levada var den første amerikaner i dette innflytelsesrike vervet. Han ble født den 15. juni 1936 i Long Beach i California, og allerede fra 1976 til 1983 arbeidet han som saksbehandler i Troslærekongregasjonen og fikk da sin sjef Ratzingers tillit.

I motsetning til sin forgjenger Ratzinger sto Levada ikke i offentlighetens søkelys, men virket heller i det stille. I hans embetstid ble ekskommunikasjonen av Pius X-brødrene opphevet og de vanskelige og hittil resultatløse diskusjonene ført om tradisjonalistenes gjenforening med Den katolske kirke. Han la ned sitt embete da han var 75 år gammel, med sviktende helse og manglende motivasjon. Han vendte tilbake til USA, hvor han bor i Menlo Park i California. Hans etterfølger ble den tidligere biskopen av Regensburg, kardinal Gerhard Ludwig Müller (69). …

His_Eminence_William_Cardinal_Levada

engelske Wikipedia står det svært mye om ham – han var i mange år erkebiskop i min amerikanske hjemby, Portland – bl.a.:

William Joseph Levada (born June 15, 1936) is an American cardinal of the Roman Catholic Church. From May 2005 until June 2012, he served as Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith under Pope Benedict XVI; he was the highest ranking American in the Roman Curia. He was previously the Archbishop of Portland (Oregon) from 1986 to 1995, and then Archbishop of San Francisco from 1995 to 2005. Levada was elevated to the cardinalate in 2006. The cardinal’s resignation as prefect for reasons of age was accepted on Monday, July 2, 2012 (having reached 75 years of age in 2011 …

… In 1987, Levada and six other bishops were chosen by Cardinal Ratzinger to edit the forthcoming Catechism of the Catholic Church. When the Catechism was completed in 1993, the first English translation was very loose and used a great deal of inclusive language. Along with Archbishop Eric D’Arcy of Hobart, Australia and Fr. John Wall, Levada insisted that this be replaced with a more literal translation, and it was a new and more literal translation that was published in English in 1994. Levada also authored the glossary for the second edition of the Catechism. …

jun 132016
 

I en artikkel med overskrift Pope Francis: Euthanasia is a triumph of selfishness, not compassion skriver Catholic Herald videre:

Growing acceptance of euthanasia does not indicate increased compassion, but highlights the rise of a selfish “throwaway culture” that casts aside the sick, the dying and those who do not satisfy the perceived requirements of a healthy life, Pope Francis has said.

In a culture that is increasingly “technological and individualistic,” some tend to “hide behind alleged compassion to justify killing a patient,” the Pope told health professionals from Spain and Latin America on June 9.

“True compassion does not marginalise, humiliate or exclude, much less celebrate a patient passing away,” the Pope said. “You know well that would mean the triumph of selfishness, of that ‘throwaway culture’ that rejects and despises people who do not meet certain standards of health, beauty or usefulness.” … …

jun 122016
 

16juni_ortodokse
Sandro Magister skriver om dette viktige møtet, som etter planen skal avholdes om noen få uker, 19. til 26. juni:

There hasn’t been one for more than a thousand years, it’s been in the works for sixty years, and it has finally been convened for this Pentecost, which for the Eastern Churches falls on June 19 this year.

But just as the launch draws near, the much-implored pan-Orthodox Council is at risk of falling through.

And yet everything seemed to be moving in the right direction. At the end of January the heads of the fourteen Orthodox Churches of the Byzantine tradition, meeting in Chambésy, Switzerland, had come to a final agreement on the venue of the Council (the island of Crete), its starting date (June 19), its duration (until June 26), the procedural rules, and the documents to be brought up for discussion, five of them, on the following topics:

– the autonomy of the Churches and the manner of proclaiming it;
– the importance of fasting and its observance today;
– the sacrament of marriage and its impediments;
– the relationships of the Orthodox Church with the rest of the Christian world;
– the mission of the Orthodox Church in the contemporary world in regard to peace, freedom, and brotherhood among peoples.

On each point the voting was unanimous on the part of all fourteen delegations, except for the rules and the document concerning marriage, not approved by the patriarchate of Antioch. So all of the signs were good, in spite of knowing that at a pan-Orthodox Council only that which is unanimously approved is valid, and that every modification of a rule or document must also have the agreement of all. …

…. The most serious divergences, however, especially concern one of the five documents that will be discussed at the Council, the one on relations between the Orthodox Church and the rest of the Christian world, also available in English and French:

On April 22, the patriarchate of Bulgaria declared unacceptable some passages of points 4, 5, 6, 12, and 16 of the document that it had however approved three months before.

The document, in the judgment of the Bulgarian patriarchate, errs theologically, dogmatically, and canonically in failing to recognize that outside of the Orthodox Church there is no other “church” but only heresies and schisms; that Christian unity has never been lost, because the Orthodox Church has always been united and will always be so; that those who have fallen into heresy and schism must first return to the Orthodox faith and give obedience to it before being accepted in that which is the only true Church.

As a result, the patriarchate of Bulgaria has warned that it will approve the document only if it is rewritten at the Council as it requests. If not, it will not sign it and therefore it will lack the unanimity necessary for approval. … …

John Allen skriver også om dette møtet; 7. juni startet han artikkelen Leading cleric says Orthodox Church’s ‘Vatican II’ is a go slik: «»Unity is an objective, not a given,» says the Rev. John Chryssavgis, an archdeacon and theological adviser to Patriarch Bartholomew of Constantinople. «It may be there spiritually and liturgically and sacramentally, but to make it visible is hard, painful, slow work, and it takes time.»»

Og 12. juni startet han artikkelen Gut-check time in June for both Orthodox and Catholics slik: «Catholics may be tempted to see June’s «Holy and Great Council» of the Orthodox churches as having nothing to do with them, but that’s a serious mistake. Catholics have an investment in whether the Orthodox get their act together for theological, pastoral, and political reasons.»

jun 112016
 

Den nye festen for hl Maria Magdalena (les om det her) har til og med fått sin egen prefasjon – for «apostlenes apostel», les om det her – som så langt visst bare fins på latin. Kanskje noe latinkyndige kan foreslå en norsk oversettelse?

Vere dignum et iustum est,
æquum et salutáre,
nos te, Pater omnípotens,
cuius non minor est misericórdia quam potéstas,
in ómnibus prædicáre per Christum Dóminum nostrum.
Qui in hortu maniféstus appáruit Maríæ Magdalénæ,
quippe quae eum diléxerat vivéntem,
in cruce víderat moriéntem,
quæsíerat in sepúlcro iacéntem,
ac prima adoráverat a mórtuis resurgéntem,
et eam apostolátus offício coram apóstolis honorávit
ut bonum novæ vitæ núntium
ad mundi fines perveníret.
Unde et nos, Dómine, cum Angelis et Sanctis univérsis
tibi confitémur, in exsultatióne dicéntes:
Sanctus, Sanctus, Sanctus Dóminus Deus Sábaoth.

jun 102016
 

I dag ble det kunngjort at pave Frans og Liturgikongregasjonen i Vatikanet har opphøyet minnedagen for den hellige Maria Magdalena til festdag – samme nivå som de fleste apostlene feires. Om dette kan vi lese på Vatikanets nettsider, bl.a.:

Archbishop Arthur Roche, secretary of the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments, explains the meaning of the decree that will enable Mary Magdalene to be «celebrated» liturgically like the rest of the apostles. «The decision is situated in the current ecclesial context, which calls upon us to reflect more deeply on the dignity of women, the new evangelisation and the greatness of the mystery of divine mercy. …

… The archbishop took the opportunity to highlight two ideas inherent in the biblical and liturgical texts of the new feast, which may contribute to a better understanding of the current importance of a saint such as Mary Magdalene.

«On the one hand, she has the honour of being the ‘prima testis’ to the resurrection of the Lord, the first to see the empty tomb and the first to hear the truth of His resurrection. Christ has a special consideration and mercy for this woman, who shows her love for Him, looking for Him in the garden with anguish and suffering, with ‘lacrimas humilitatis’, as St. Anselm says in the aforementioned prayer. In this sense, I would like to show the difference between the two women present in the garden of Paradise, and in the garden of the Resurrection. The first disseminates death where there was life, and the second proclaims Life from a tomb, the place of death. … Likewise, it is in the garden of resurrection that the Lord says to Mary Magdalene, ‘Noli me tangere’. It is an invitation not only to Mary, but also to all the Church, to enter into an experience of faith that overcomes any materialistic appropriation or human understanding of the divine mystery. It has ecclesial importance! It is a good lesson for every disciple of Jesus: do not seek human securities and worldly honours, but faith in the Living and Risen Christ.»

«Precisely since she was an eyewitness to the Risen Christ, she was also the first to testify before the apostles. She fulfils the mandate the Risen Christ gives her: ‘go to my brothers and say to them … Mary Magdalene went and announced to the disciples, “I have seen the Lord”—and that he had said these things to her’. In this way she becomes, as is already known, an evangelist, or rather a messenger who announces the good news of the resurrection of the Lord; or, as Rabano Mauro and St. Thomas Aquinas said, ‘apostolorum apostola’, as she announces to the apostles what they in turn will announce to all the world. The Angelic Doctor is right to apply this term to Mary Magdalene: she is the witness to the Risen Christ and announces the message of the resurrection of the Lord, like the other apostles. Therefore it is right that the liturgical celebration of this woman should have the same level of festivity given to the apostles in the General Roman Calendar, and that the special mission of this woman be highlighted, as an example and model to every woman in the Church», concluded Archbishop Roche.

jun 082016
 

ein_qol_ein_onja
Første lesning i messen denne onsdagskvelden – 1. Kongebok 18,20-39 – minner meg om mitt halvår i Jerusalem i 1977; nemlig et uttrykk jeg da lærte på hebraisk, fra profeten Elias kamp mot Ba’alsprofenene på Karmelfjellet: «Ve ein qol ve ein onæ» (det siste ordet kan også være «onjá»)

I de dager sendte kong Akab bud omkring til alle israelittene og stevnet profetene sammen på Karmelfjellet.

Da trådte Elia frem for folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Ba’al Gud, så følg ham!» Men folket svarte ikke et ord. Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men Ba’als profeter er fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg vil stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild. Så kan dere påkalle deres guds navn, og jeg vil påkalle Herrens navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Ja, la det være slik!»

Da sa Elia til Ba’als profeter: «Velg dere en av oksene og stell den til først, siden dere er flest! Påkall så deres guds navn, men tenn ikke ild!» Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og påkalte Ba’al fra morgen til middag. De sa: «Svar oss, Ba’al!» Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket de omkring alteret de hadde reist. Da det var blitt middag, gjorde Elia narr av dem og sa: «Rop høyere! Han er jo Gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje sover han og må våkne først.» Så ropte de enda høyere og rispet seg opp med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem. Da det led over middag, begynte de å rase. Slik holdt de på til den tid da matofferet ble frembåret. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte, og ingen som enset dem.

Da sa Elia til folkemengden: «Kom hit til meg!» Hele folket gikk da bort til ham. Så bygde han opp igjen Herrens alter, som var nedrevet. Elia tok tolv stener efter tallet på stammene til Jakobs sønner, han som Herren hadde talt dette ord til: «Israel skal ditt navn være.» Av stenene bygde han et alter i Herrens navn. Rundt omkring alteret gravde han en grøft så stor som til to mål såkorn. Han la veden til rette, delte oksen opp og la den oppå veden. Så sa han: «Fyll fire krukker med vann, og hell det ut over brennofferet og veden!» Og han sa: «Gjør det en gang til!» Så gjorde de det for annen gang. Da sa han: «Gjør det enda en gang!»

Så gjorde de det for tredje gang. Vannet fløt rundt omkring alteret. Til og med grøften fylte han med vann. Da tiden for matofferet var inne, trådte profeten Elia frem og sa: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det bli kjent i dag at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at jeg har gjort alt dette på ditt ord! Svar meg, Herre, svar meg, så dette folk kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg!» Da fór Herrens ild ned og fortærte både offeret og veden, stenene og jorden, og slikket opp vannet i grøften. Da folket så det, kastet de seg til jorden og sa: «Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»

Vers 26 er i sin helhet slik:

1kong1826
«Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og påkalte Ba’al fra morgen til middag. De sa: «Svar oss, Ba’al!» Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket de omkring alteret de hadde reist.»

jun 052016
 

16juni_hesselblad
I dag er Elisabeth Hesseblad blitt helligkåret – og det er over 600 år siden det sist skjedde for en svensk katolikk. Slik skriver NRK om dette:

Hesselblad levde fra 1870 til 1957 og er blant annet kjent for å ha gjenopplivet den gamle Birgittinerordenen etter reformasjonen. Ordenen ble grunnlagt i 1370 av hellige Birgitta, som Vatikanet gjorde til helgen allerede i 1391.

Under en høytidelig seremoni i Vatikanet med flere tusen mennesker til stede helgenerklærte paven den svenske kvinnen. Til stede var både slektninger av hovedpersonen, den svenske erkebiskopen og landets kultur- og demokratiminister Alice Bah Kuhnke.

Etter at paven leste opp kanoniseringen av Elizabeth Hesselblad ble svenskens relikvier båret fram av en ung kubansk gutt. Han har vært en stor del av årsaken til at Elizabeth Hesselblad nå er kanonisert.

Alle som kanoniseres må være forbundet med mirakler. For Elizabeth Hesselblad sin del handler det om at gutten som toåring led av en hjernesvulst, og hvor han etter en vanskelig operasjon kom til hektene igjen etter at priorinnen på byens Birgittinkloster ba en bønn for ham.

Vatikanet skriver slik om den hellige Elisabeth:

”Maria Elisabeth Hesselblad föddes i Sverige den 4 juni 1870 som det femte av tretton barn. Hon döptes lutherskt och emigrerade till Amerikas Förenta Stater när hon var 18 år gammal. Under många år (från 1888 till 1904) arbetade hon flitigt som sjuksköterska på Roosevelt Sjukhuset i New York. Då hon mötte de sjuka och lidande patienterna förfinades hennes mänskliga och andliga känslighet och hon blev allt mer lik sin landsmaninna den heliga Birgitta. Ända sedan sina ungdomsår längtade Maria efter att få se Kristi hjords enhet. Vägledd av en lärd jesuit studerade hon den katolska läran och hon tog genom ett medvetet beslut emot hela den katolska tron. Hon döptes, under villkortet om hennes tidigare dop inte var giltigt, på den Saliga Jungfru Marias Upptagning till Himmelens Högtid år 1902. 1904 flyttade hon till Rom och med särskilt tillstånd från den helige påven Pius X fick hon bära den heliga Birgittas dräkt i det hus är helgonet hade levt sitt jordiska liv men som nu hade övertagits av karmeliter.”

”Vägledd av den Helige Ande grundade hon dem romerska grenen av den heliga Birgittas orden (1911) som ett svar på tidens tecken och omständigheter. Hennes apostolat inspirerades av drömmen om ’Ut omnes unum sint’ (’Att de alla må bli ett’) och detta fick henne att ge sitt liv till Gud för att återförena Sverige med Rom. Med stort mod och tillförsikt återförde hon birgittasystrarna till Sverige, först till Djursholm 1923 och sedan till Vadstena 1935.”

”Hela hennes liv kännetecknades av ständiga kärleksgärningar. Under Andra Världskriget gav hon många förfölja judar en tillflyktsort och hon förvandlade de birgittinska konventen till platser där hennes andliga döttrar delade ut mat och kläder till de nödlidande. Den 24 april 1957, efter ett långt liv präglat av lidande och sjukdomar, dog hon i den heliga Birgittas hus i Rom. Hennes birgittinska systrar, prästerna och de fattiga, som vördade hennes som de fattigas moder och andliga vägledare, vittnade alla om hennes helighet. Hon saligförklarades av den heliga påven Johannes Paulus II den 9 april under Jubelåret 2000.”

Avisa Dagen skriver også om dette, og tar med bildet fra dagens messe (under).

16juni_hesselblad_p_frans

jun 052016
 

I dag er evangeliet hentet fra Lukas 7,11–17 – les alle tekstene her – og lyder slik:

På den tid gav Jesus seg på vei til byen Nain, og disiplene og en stor flokk mennesker fulgte ham. Som han nærmet seg byporten, møtte han et likfølge; det var en enkes eneste sønn som var død, og en stor mengde folk fra byen fulgte.

Da Herren fikk se kvinnen, ble han grepet av medlidenhet med henne og sa: «Ikke gråt.» Så gikk han bort og la hånden på båren. Bærerne stanset, og Jesus sa: «Unge mann, jeg befaler deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham tilbake til hans mor.

Da ble alle grepet av ærefrykt, og de priste alle Gud, for, som de sa, «en stor profet er oppstått iblant oss – Gud har gjestet sitt folk». Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og landet omkring.

Tissot_Son_at_Nain_new
Dette er en kjent tekst – bildet over er fra ca 1890 av den franske maleren James Tissot – som en søndag hvert år ble brukt i den katolske messen i over 1000 år (på 15. søndag etter pinse).

Etter 1970 er teksten dessverre nesten helt blitt borte; mellom 1997 og 2037 brukes den bare i 2013 og 2016, siden den (10. søndag år C) ellers blir hoppet over pga Treenighetsfesten eller Corpus Christi. Les mer om dette her.

jun 032016
 

I dag – fredag nesten tre uker etter pinse – feirer Den katolske kirke høytiden for Jesu hellige hjerte. Det er den tredje av – de to første er Treenighetsfesten og Corpus Christi – markeringene som understreker noe som oppfattes som ekstra viktig og sentralt, etter at pinsen egentlig har fullført evangeliet, og dermed den åpenbarende delen av kirkeåret. På katolsk.no kan man lese både om tekstene og bønnene for dagens messe, og om hvordan feiringen av Jesu hjerte vokste fram. Mht det siste leser vi bl.a.:

Helt fra apostlenes tid har det i Kirken vært en andakt for Guds kjærlighet og for Kristi kjærlighet, men dette kan ikke kalles andakt for Jesu helligste Hjerte i den forstand, ettersom den ikke vier noen oppmerksomhet til Jesu Hjerte som symbol på hans kjærlighet til menneskene. …..

Sacred-Heart-card-GermanDet er på 1000- og 1100-tallet vi finner de første umiskjennelige indikasjoner på en andakt for Jesu hellige Hjerte. Gjennom såret i siden nådde man gradvis Det sårede Hjerte, og såret i hjertet symboliserte kjærlighetens sår. Det var i den glødende atmosfæren i de benediktinske eller cisterciensiske klostrene, i en tankeverden preget av de hellige Anselm av Canterbury (ca 1033-1109) og Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153), at andakten vokste frem, selv om det er umulig å si positivt hva som var dens første tekster eller hvem som var dens første forkjempere. …

Fra 1200- til 1500-tallet skrev flere mystikere og åndelige forfattere om Jesu hjerte, og vanligvis, men ikke nødvendigvis, knyttet de det til hans sår, spesielt det etter lansen. Men de utviklet ingen andakt til Jesu hjerte som sådant. I denne perioden ble kulten fremmet, men det ser ikke ut til at den har blitt utviklet videre. …

På 1500-tallet begynte andakten for Jesu Hjerte å spre seg utenfor Rhinland, hvor den først startet, og fra Tyskland synes den å ha blitt tatt med av flere fromme ordensfolk i ulike ordener, blant annet jesuittene, som tok den med til misjonsland. ….

Bildet av Jesu Hjerte var overalt, fremfor alt takket være den fransiskanske andakten for De fem sår og jesuittenes vane med å plassere bildet på tittelsiden av sine bøker og på veggene i sine kirker. Likevel forble andakten individuell eller i det minste privat. Det skulle bli den hellige Johannes Eudes (1601-80) som gjorde den offentlig. …

Det var for den hellige Margareta Maria Alacoque (1647-90), en beskjeden nonne i Besøkelsesordenen (Ordo de Visititatione Beatae Mariae Virginis – OVM) som var grunnlagt av den hellige Frans av Sales, i deres kloster i Paray-le-Monial (ikke langt unna Taizé), at Jesus valgte å åpenbare seg og betro henne oppdraget å gi nytt liv til andakten for Hans Hjerte. …. Den 16. juni 1675 (oktavdagen for Kristi Legemsfest) hadde hun sin viktigste åpenbaring i Chapelle de la Visitation, som kalles hennes «store åpenbaring». Hun så Jesus Kristus, som påla henne å fremme tilbedelsen av hans hellige hjerte, symbol på hans kjærlighet til menneskene. …

Den 19. mai 1693 ga pave Innocent XII (1691-1700) avlat til alle som gikk til kommunion i en kirke i Visitasjonsordenen på den fredagen som Margareta Maria hadde fått beskjed om i åpenbaringen. ….. På alle kanter ble det søkt om å få innføre festen, noe som ble innvilget, og etter innstendige anmodninger fra de franske biskopene innførte den salige pave Pius IX (1846-78) festen for Jesu Hjerte for hele Kirken i august 1856 …

De store Jesu-Hjerte-budskapene fra pavene Pius XI, Pius XII (1939-58) og Paul VI (1963-78) underbygde festen. Den 15. mai 1956 utga pave Pius XII encyklikaen Hauerietis Aquas om Jesu hellige Hjerte. Den 15. mai 2006 sendte pave Benedikt XVI et brev til p. Peter Hans Kolvenbach SJ, jesuittenes ordensgeneral, i anledning femtiårsjubileet for denne encyklikaen. I sitt brev til p. Kolvenbach stadfestet pave Benedikt betydningen av andakten for Jesu hellige Hjerte. …

Alle de tre festene etter påsken: Treenighetsfesten, Kristi Legemsfest og Jesu-Hjerte-festen, stammer fra det burgundiske området rundt Cluny og Clairvaux og henviser på denne måten til sine røtter i den benediktinske og bernhardinske fromhet.

jun 032016
 

I første forslag til ny liturgi for likekjønnet vigsel i den norske kirke – se hele forslaget her – er visst ordet ektepar tatt helt bort, men man har lagt til fire bibelteskter i tillegg til tekstene som kunne brukes i liturgien fra 2003. Det er: 1 Mos 2, 18-20, Rut 1,16 -17, Matt 19, 4-6 og 1 Mos 1, 27-28a. Her er utvilsomt den siste teksten aller underligst:

Det står skrevet i Første Mosebok kapittel 1 (1 Mos 1,27-28a):
Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!»

Hvordan kan man snakke om «mann og kvinne» og «vær fruktbare» når man snakker om par av samme kjønn?

jun 022016
 

I går nevnte jeg det som også avisa Dagen skrev om; at nå vil også de nordiske folkekirkene bli nødt til å spørre personer om de ønsker å bli registrert i Norge – det er visst bare Den norske kirke som skal slippe dette. (De skal fortsatt kunne registrere folk uten å spørre dem når de flytter ut og inn av landet (som de gjorde med vår katolske biskop i 2005), og de skal visst automatisk få skrive inn barna som tilhørige DNKrk hvis én av foreldrene er medlemmer der. Men at barna blir registrert som medlemmer ved dåp i Norge er jo selvsagt ikke noe problem verken for DNKrk eller for andre kirkesamfunn.)

I dag skriver Vårt Land at de nordiske folkekirkene ikke er fornøyde med svaret fra departementet – og det må innrømmes at her har de norske myndigheten rotet ganske mye. Slik leser vi:

Brevet vi fikk var ikke klargjørende, så vi har med hjelp fra vår advokat sendt et brev i retur med flere spørsmål, for vi trenger bedre svar, sier Per Anders Sandgren til Vårt Land.

Han er sokneprest i den Svenska kyrkan i Norge, som har fire forsamlinger her til lands med 22.000 medlemmer.
Det er disse medlemmene striden står om. For vel et år siden ble det klart at medlemmene i de nordiske ­folkekirkenes filialer i Norge ikke har meldt seg inn selv. Trossamfunnene fikk nemlig overført medlemmene som hadde flyttet til Norge fra moder­kirken i hjemlandet. …

Hvordan disse kirkesamfunnene skal bekrefte sine medlemmer er så langt helt uklart (gjelder det alle medlemmer, eller bare de som er registrert de siste årene, eller skal man nå begynne å spørre dem?). Det skal man visst samtale med Fylkesmannen om, men det går de ikke med på i første omgang. Artikkelen slutter slik:

Assisterende fylkesmann Bjerkmo vil ikke gå inn på hva slags praksisendringer det kan bli snakk om.
– Først vil vi gjerne ha møter med kirkene, og høre hvordan de har tenkt å løse saken, sier hun til Vårt Land.

Sokneprest Sandgren er klar på hva han vil gjøre først:
– Før vi ber om et slikt møte, må departementet svare oss.

jun 012016
 

I Fritanke kan vi lese:

Den norske kirkes søsterorganisasjoner i Sverige, Finland og Island, de såkalte «nordiske folkekirkene», har hver sin avdeling i Norge.

I lang tid har disse tre avdelingene ført opp folk som flytter til Norge som medlemmer uten å spørre dem først. Dette har vært akseptert av staten som grunnlag for offentlig støtte. Logikken er at folk som er medlemmer av kirken i hjemlandet automatisk blir overført til avdelingen i Norge når de flytter hit.

– De er jo allerede medlemmer i Svenska kyrkan. Å flytte til Norge er som å flytte fra Stockholm til Gøteborg. Man bytter bare fra en del av organisasjonen til en annen, forklarte prest i Svenska kyrkans lokalavdeling i Norge, Per Anders Sandgren, da vi snakket med han i desember i fjor.

I etterkant av avsløringene rundt katolikkenes kontroversielle medlemspraksis, har staten begynt å diskutere praksisen også til de nordiske folkekirkene. Ikke minst med utgangspunkt i at katolikkene aktivt bruker særordningen til de nordiske folkekirkene som argument for at de også må få lov til å føre opp medlemmer uten å spørre først.

I november sendte Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som forvalter statsstøtten til tros- og livssynssamfunn, et brev til Kulturdepartementeet og spurt hvordan loven skulle tolkes.

– Er det slik at særordningen til de nordiske folkekirkene fortsatt kan aksepteres? spør Fylkesmannen.

Nå har svaret kommet, og det er nei. …

I en annen artikkel i Fritanke diskuteres det om de nordiske folkekirkene nå må kontakte alle sine medlemmer.

mai 292016
 

I forbindelse med prekenen i dagens messer (på Corpus Christi), så jeg litt på hva Den katolske Kirkes katekisme sier om eukaristien, og la bl.a. merke til nest siste punkt i oppsummeringen, der det står:

1418. Siden Kristus selv er til stede i alterets sakrament, skal Han æres med tilbedelse. «Å besøke Det Allerhelligste Sakrament er et bevis på takknemlighet, et tegn på kjærlighet og en tilbedelsesplikt overfor Kristus, vår Herre».

Festen for Corpus Christi handler i forholdsvis stor grad om tilbedelsen av Kristus i alteret hellige sakrament, både i, men mest utenfor messefeiringen. At sakramentet skal/må tilbes også utenfor selve messefeiringen, kan være en anstøtssten for protestanter som er iferd med å nærme seg Kirken, men også dette er en del av den katolske tro. Katekismen sier mer om dette aspektet ved eukaristien, som jeg tar med her: Les videre!

mai 292016
 

Thomas Aquinas skrev fem hymner til Festen for Corpus Christi (ca år 1264), (sekvensen) Lauda Sion Salvatorem, Pange lingua gloriosi, Sacris solemniis, Adoro te devote, og Verbum supernum prodiens. Denne siste ble skrevet til Laudes denne dagen, og de to siste vers er mest kjent – slik er det for flere av disse hymnene, Tantum ergo fra Pangue lingua og Panis angelicus fra Sacris solemniis.

Det nest siste verset av Verbum supernum prodiens begynner med ordene O salutaris Hostia. Den latinske teksten er:

O salutaris Hostia, quæ cæli pandis ostium: Bella premunt hostilia, da robur, fer auxilium.
Uni trinoque Domino sit sempiterna gloria, qui vitam sine termino nobis donet in patria. Amen.

Ragnhild Foss har overatt dette til nynorsk slik (katolsk salmebok nr. 458):

Du eine, sanne offerlam som opnar himmeldør for oss, fri oss frå ufred, krig og skam, ver styrken vår i naud og kross!
Trieining, du vår store Gud, i deg me livsens lukke fann. La oss ditt lov i heilagt skrud få syngja i vårt fedreland!

mai 282016
 

I går ble det kunngjort på katolsk.no, bl.a. at:

P. Oddvar Moi løses, med virkning fra den 1. juni 2016, fra stillingen som kapellan i St. Hallvard menighet i Oslo, og utnevnes fra samme dag til sykehusprest i Oslo. Fra samme dag avløser han p. Ragnar Leer-Salvesen og p. Ole Martin Stamnestrø ved sekretariatet i Norsk katolsk bisperåds liturgiske kommisjon, og utnevnes til sekretær for denne.

Jeg ba selv biskopen om å få mer selvstendige arbeidsoppgaver, etter å ha vært kapellan nå snart 17 år. Å bygge opp en katolsk sykehuspresttjeneste i Oslo-området regner jeg med vil bli både utfordrende og interessant. Samtidig er jeg usikker på hvordan det vil oppleves å ikke være i vanlig menighetstjeneste, det har jeg nemlig vært i de fleste år siden 1988.

Jeg er formelt løst fra tjenesten i St Hallvard menighet allerede fra 1. juni, men i praksis kommer jeg til å være der på halv tid ut august – for arbeidet den liturgiske kommisjonen kommer ikke til å starte opp i særlig grad før sommeren er over.