feb 132017
 

Olav Hovdelien har skrevet et innlegg på avisa Dagens debattsider om boka han var med og ga ut i fjor høst:

Den som har fulgt med på den offentlige debatten om flyktninger, migrasjon og innvandring, kan lett ha fått inntrykk av at dette handler først og fremst om folk med muslimsk bakgrunn. Slik er det ikke. Siden dette ikke gir et sant bilde av virkeligheten, er det på tide å nyansere inntrykket fra mediene. Faktum er at det handler mest om arbeidsmigranter der flertallet har kristen bakgrunn, i det minste i kulturell forstand. En oversikt fra 2010 viser for eksempel at blant landets 490.000 migranter, hadde 250.000 kristen kulturell bakgrunn, mens 130.000 hadde muslimsk bakgrunn. En oversikt over de største fødelandene for internasjonale migranter til Norge fra 2014/2015 viser at Polen (90962), Sveige (36887) og Litauen (35901) topper oversikten, med Somalia (27333) på fjerdeplass (T. Martikainen 2016 og SSB).

I en fersk bokutgivelse har en gruppe forskere forsøkt å bidra til ny kunnskap om kristne migranter i de nordiske landene. Vi er seksten forskere fra hele Norden som har bidratt med delstudier som samlet har satt seg fore å undersøke hva en kristen bakgrunn og deltagelse i forskjellige kristne forsamlinger kan ha å si både for migranter, som individ og som grupper, i og for samfunnet som tar imot dem. Deltakerne er med i et forskernettverk for studium av kristne migranter som ble dannet i København i 2014. Forskningen rundt kristen migrasjon er kommet lenger i Sverige og Danmark enn her til lands. Dette har vi som norske deltagere i nettverket kunnet trekke veksler på. Resultatet er blitt boken «Kristne migranter i Norden», redigert av religionsforskerne Anders Aschim, Olav Hovdelien og Helje Sødal (Kyrkjefag profil, Portal forlag, 2016). …

Det er flere som ikke vet at flertaller av immigranter til Norge er kristne, på den annen side er det også viktig å skille mellom arbeidsimmigranter og asylsøkere (og i den siste gruppen er det ikke så mange kristne). Forlaget selv skriver om boka:

Denne boka vil sette et underkommunisert tema på dagsorden. Seksten forskere fra Norge, Sverige, Danmark og Finland undersøker hva en slik religiøs bakgrunn og deltakelse i forskjellige kristne forsamlinger kan ha å si både for migranter, som individ og som grupper, og for samfunnet som tar imot dem.

Forfatterne representerer et mangfold av forskningsinstitusjoner og faglige tilnærminger. Artiklene behandler både tradisjonelle og etablerte kirkesamfunn og den nye floraen av selvstendige migrantmenigheter.

Boka er relevant for studenter og forskere innen religions- og samfunnsvitenskap, for kirkelig ansatte og tillitsvalgte, for profesjonsutøvere som arbeider med migranter innen undervisning, helse- og sosialvesen og andre tjenester, og for et allment samfunnsinteressert publikum. ….

feb 032017
 

I messen i St Olav domkirke i går kveld (Herrens fremstilling i tempelet/ Maria lysmesse / minnedag for det innviede liv) møtte jeg vår nye diakon, Myron Kuspys, som ble diakonviet i München 4/12-16 av en biskop fra den Ukrainsk-katolske kirke. Myron har vært i Norge siden 2010, har nå praksis i St Hallvard menighet i Oslo, og så vidt jeg forstår skal han prestevies på sensommeren. Bildene under er fra diakonvielsen.

feb 022017
 

Jeg må innrømme at jeg ikke visste at det fantes slike mynter, men avisa Dagen foreteller:

Euromyntene med Pave Frans’ (og andre pavers) portrett er et yndet samleobjekt, og nå blir de trolig enda mer verdt. Vatikanet har nemlig bestemt seg for å vrake paveportrettet på framtidige mynter.

Avtalen mellom EUs pengeunion og Italia, som preger Vatikanets mynter, innebærer at det skal lages en liten kvote med euromynter med Vatikanstatens motiver. Nyhetsbyrået I.media, som spesialiserer seg på nyheter fra Vatikanet, melder at de fremtidige myntene skal prydes med kirkestatens våpenskjold i stedet for paveportrettet. …


feb 022017
 

Tolkningen av dokumentet som oppsummerer de to bispesynodene om ekteskapet, Amoris Lætitia, og som ble offentliggjort for snart et år siden, fortsetter å skape (eller vise) uenighet, i januar ble det bl.a. kjent at (de to) biskopene på Malta skrev at «remarried people should receive Communion if they think they are at peace with God» . Les mer om dette her.

Nå skriver Sandro Magister at troskongregasjonens leder, kardinal Müller, har blitt intervjuet og tolket dokumentet svært mye mer restriktivt. Han sier bl.a.:

….. Q: Can there be a contradiction between doctrine and personal conscience?

A: No, that is impossible. For example, it cannot be said that there are circumstances according to which an act of adultery does not constitute a mortal sin. For Catholic doctrine, it is impossible for mortal sin to coexist with sanctifying grace. In order to overcome this absurd contradiction, Christ has instituted for the faithful the Sacrament of penance and reconciliation with God and with the Church.

Q: This is a question that is being extensively discussed with regard to the debate surrounding the post-synodal exhortation “Amoris Laetitia.”

A: “Amoris Laetitia” must clearly be interpreted in the light of the whole doctrine of the Church. […] I don’t like it, it is not right that so many bishops are interpreting “Amoris Laetitia” according to their way of understanding the pope’s teaching. This does not keep to the line of Catholic doctrine. The magisterium of the pope is interpreted only by him or through the congregation for the doctrine of the faith. The pope interprets the bishops, it is not the bishops who interpret the pope, this would constitute an inversion of the structure of the Catholic Church. To all these who are talking too much, I urge them to study first the doctrine [of the councils] on the papacy and the episcopate. The bishop, as teacher of the Word, must himself be the first to be well-formed so as not to fall into the risk of the blind leading the blind. […]

Q: The exhortation of Saint John Paul II, “Familiaris Consortio,” stipulates that divorced and remarried couples that cannot separate, in order to receive the sacraments must commit to live in continence. Is this requirement still valid?

A: Of course, it is not dispensable, because it is not only a positive law of John Paul II, but he expressed an essential element of Christian moral theology and the theology of the sacraments. The confusion on this point also concerns the failure to accept the encyclical “Veritatis Splendor,” with the clear doctrine of the “intrinsece malum.” […] For us marriage is the expression of participation in the unity between Christ the bridegroom and the Church his bride. This is not, as some said during the Synod, a simple vague analogy. No! This is the substance of the sacrament, and no power in heaven or on earth, neither an angel, nor the pope, nor a council, nor a law of the bishops, has the faculty to change it.

Q: How can one resolve the chaos that is being generated on account of the different interpretations that are given of this passage of Amoris Laetitia?

A: I urge everyone to reflect, studying the doctrine of the Church first, starting from the Word of God in Sacred Scripture, which is very clear on marriage. I would also advise not entering into any casuistry that can easily generate misunderstandings, above all that according to which if love dies, then the marriage bond is dead. These are sophistries: the Word of God is very clear and the Church does not accept the secularization of marriage. The task of priests and bishops is not that of creating confusion, but of bringing clarity. One cannot refer only to little passages present in “Amoris Laetitia,” but it has to be read as a whole, with the purpose of making the Gospel of marriage and the family more attractive for persons. It is not “Amoris Laetitia” that has provoked a confused interpretation, but some confused interpreters of it. All of us must understand and accept the doctrine of Christ and of his Church, and at the same time be ready to help others to understand it and put it into practice even in difficult situations. …..

feb 012017
 

Mandag denne uka var jeg til stede på følgende arrangement: Tarald Rasmussen og Helene Lund tar opp temaet «Anger og bot i Luthers teser». Oslo bispedømme og Oslo katolske bispedømme samarbeider om seks seminarkvelder på Litteraturhuset under overskriften «Luthers teser i vår tid?» Dette er den andre seminarkvelden.

Jeg sendte inn følgende spørsmål (det ble tilhørerne oppfordret til) etter det første foredraget: «Rasmussens beskrivelse av skriftemål, bot, syndstilgivelse, og avlat og skjærsild virker svært uklar for meg som katolikk. Det vil jeg gjerne ta opp i en replikk.» Men mitt spørsmål og ønske om oppklaring ble ikke tatt med i samtalen etter foredragene – og det var vel ikke å vente, siden arrangementet viste seg å være mye mindre siktet inn på teologisk presisjon enn jeg hadde regnet med.

Vårt Land hadde så (i dag) et referat av dette arrangementet (i papiravisa) der man bl.a. kan lese:

… Det var nettopp synet på den daglige bot som førte til Luthers konflikt med kirken, sa professor Tarald Rasmussen. — Luther individualiserte boten. Dette var det mest radikale, fordi presten ikke lenger fikk en sentral rolle, sa Rasmussen.

Kirkehistorikeren brukte sin innledning til å forklare hvordan man så på boten i Luthers samtid. Kirken praktiserte et botssakrament som alle måtte gjennom minst en gang i året. Det består av anger og bekjennelse overfor en prest som stiller spørsmål for å bevisstgjøre om synden og deretter tilsier syndenes forlatelse. Til slutt ilegger presten botsgjerninger, som ikke er en forutsetning for tilgivelsen, men skal gjøre godt igjen det man har gjort.

Avlaten kom inn som en mulighet for å kjøpe seg fri fra botsgjerninger, for eksempel å slippe å dra på en foreskreven pilegrimsreise. På Luthers tid var det utviklet videre til en praksis der man kunne kjøpe seg fri fra pinen i skjærsilden, altså for det som skulle skje etter døden.

… Vendepunktet for Luther knyttes ofte til hans såkalte reformatoriske oppdagelse da han leste i Romerbrevet og fikk en ny forståelse av Guds rettferdighet. Det er Luther selv som har beskrevet dette mange år senere — i 1545.

Men i forklaringen av tesene om avlaten som han skrev til sin skriftefar like etterpå, er det en ny forståelse av boten han omtaler. Han hadde fått åpenbart at ordet bot var et godt og positivt ord, og ikke et bittert og strengt ord, sa Rasmussen.

Det var nemlig boten som hadde fått munken Martin Luther til å møte veggen. Han hadde gått inn i augustinerordenen, som la spesielt vekt på boten, og særlig på det første leddet med anger og gransking av samvittigheten. Han opplevde at han aldri kom i mål. Det førte ham ut i fortvilelse, sa Rasmussen.

… Luther reagerte på avlaten fordi den tonet ned alvoret ved synden. Synd og nåde var noe som opptok både Luther og hans motstandere.

Men Luther forstår synden mer radikalt. Den lutherske tradisjon har derfor fått et preg av menneskets syndighet. Særlig har det kommet fram i salmetradisjonen og liturgien. Men det hører med en radikal forståelse av nåden. Frelsen kan ikke baseres på noe annet, sa Rasmussen.

Referatet er nokså korrekt slik jeg husker kvelden, og problemet med kvelden og dette referatet er at det ikke skaper noen klarhet (om hvorfor reformasjonen kom). Spesielt reagerte jeg på følge uklarheter:

Rasmussen snakket om fullkommen anger som Luther ikke klarte å tro at han fikk til – men en så grundig anger er heller ikke nødvendig for å få tilgivelse i skriftemålet (og Luthers skriftefar hadde i mange år bedt Luther om å ikke stille så strenge krav til seg selv). Det er utvilsomt slik at Den katolske kirke alltid har lært at syndenes forlatelse gis gratis, av nåde – men dette blir sjelden nevnt når protestanter presenterer årsakene til reformasjonen. Kirken lærer riktignok at det også er andre konsekvenser av våre synder, som vi må renses fra gjennom bot og gode gjerninger her på jorden, og i skjærsilden – men dette må aldri blandes sammen med selve syndstilgivelsen. Avlat handler egentlig (bare) om soning vår våre syndestraffer/-konsekvenser med tanke på renselsen i skjærsilden, og er en praksis som kirken «alltid» har hatt – mens det var noen korte perioder med salg av avlatsbrev som egentlig var problemet, og som konsilet i Trent stoppet for godt. Det er nok riktig at det mest radikale Luther gjorde var å forkaste apostlenes (og dermed biskopenes) myndig til å tilgi synder og til å lede Kirken, men nesten aldri (og heller ikke denne kvelden) gis det noen begrunnelse for et slikt nytt standpunkt.

Den katolske kirkes katekisme oppsummer ganske fint og tydelig Kirkens lære om skriftemål, bot og avlat, slik:

1485. Påskedags aften viste Herren Jesus seg for sine apostler og sa til dem: «Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20, 22-23).

1486. Tilgivelse for synder begått etter dåpen gis i et eget sakrament som kalles omvendelsens sakrament, skriftemålets sakrament, botssakramentet eller forsoningens sakrament.

1487. Den som synder, krenker Guds ære og kjærlighet, sin egen verdighet som menneske kalt til å være Guds barn, og det åndelige velvære i Kirken, hvor hver enkelt kristen skal være en levende sten.

1488. Sett med troens øyne finnes det ikke noe verre enn synd, og intet har verre følger for synderne selv, for Kirken og for hele verden.

1489. Det å vende tilbake til samfunnet med Gud etter å ha tapt det ved synd, er en tilskyndelse fra Guds nåde, Han som er full av miskunn og bryr seg om menneskenes frelse. Vi må be om denne kostelige gave både for oss selv og for våre medmennesker.

1490. Det å vende tilbake til Gud, det som kalles omvendelse og anger, innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, og det faste forsett ikke å synde mere i fremtiden. Omvendelsen angår altså både fortiden og fremtiden; den næres av håp og Guds miskunn.

1491. Botens sakrament utgjøres av tre handlinger fra den skriftendes side, og av prestens absolusjon. Skriftebarnets tre handlinger er følgende: anger, syndsbekjennelse eller å legge syndene frem for presten, og forsett om soning og godtgjørelse.

1492. Anger (også kalt ruelse) må skyldes årsaker som har med troen å gjøre. Dersom angeren springer ut av kjærlighet til Gud, kalles den «fullkommen»; skyldes den andre årsaker, kalles den «ufullkommen».

1493. Den som vil forlikes med Gud og med Kirken, må skrifte for presten alle de alvorlige synder han ennå ikke har bekjent, og som han husker etter nøye å ha ransaket sin samvittighet. Kirken anbefaler sterkt å skrifte mindre alvorlige (venielle) synder, uten at dette i seg selv er nødvendig.

1494. Skriftefaren foreslår for skriftebarnet måter for «godtgjørelse» eller «bot», for å gjenopprette den skade synden har forvoldt og for gjeninnføre de gode vaner en Kristi disippel skal kjennetegnes ved.

1495. Bare prester som har fått absolusjonsfullmakt fra den kirkelige myndighet, kan tilgi synder i Kristi navn.

1496. De åndelige virkninger av botens sakrament er følgende:

– forsoning med Gud. Ved den får pønitenten nåden tilbake;
– forsoning med Kirken;
– ettergivelse av den evige straff som dødssynd gjør hjemfallen til;
– ettergivelse, i det minste delvis, av den timelige straff som følger av synd;
– fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst;
– styrking av åndelig kraft til å stride kristnes strid.

1497. Full og individuell bekjennelse av alvorlige synder, etterfulgt av absolusjon, forblir den eneste ordentlige måte å forlikes med Gud og med Kirken på.

1498. Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd.

jan 302017
 

Sist uke tok Øivind Benestad ordet på Kirkemøtet (i Den norske kirke) og sa at han nå meldte seg ut av Den norske kirke, han forlot deretter møtet og lot sin plass stå tom resten av uka (litt dramatisk om ikke uventet). På Verdidebatt skriver han om sin begrunnelse:

Kirkemøtets flertall har i dag vedtatt en likekjønnet liturgi og lære for vigsel. Ekteskapet er blitt omdefinert i sin grunnstruktur. Den norske kirke har med dette endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Det er nå blitt offisiell kirkelære at kjønn er irrelevant i det kristne ekteskapet.

I kirkens teologi om familien er ikke lenger mor og far Guds ordning for barns unnfangelse, fødsel og oppvekst. Også «medmor» og «medfar» vil bli en del av kirkens lære. Som en naturlig følge av dette vil Den norske kirke på sikt måtte godta at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig og i tråd med Jesu liv og budskap. …

På Facebook skrev Dag Øivind Østereng (som forlot Den norske kirke i fjor sommer, og siden er blitt katolikk) bl.a. dette om Benestad:

Jeg har et sterkt behov for å takke Øivind Benestad her i all offentlighet for hans innsats for vårt kristne samfunn. Først i hans mangeårige politiske innsats mot ekteskapsloven av 2009 og videre hans kirkepolitiske kamp mot kjønnsnøytral liturgi for inngåelse av kirkelig vigsel. Øivind har målbåret sitt anliggende med Kristi sinnelag. Alltid mild og myndig. Han har ført utallige gode argumenter til torgs for alvoret i det å samfunnsmessig, men også nå kirkelig å demontere ekteskapet som guddommelig skaperordning mellom mann og kvinne. I dette har barneperspektivet vært hans dypeste anliggende. Han er møtt av en øredøvende taushet fra biskoper og andre aktører i kirkekampen. …

Jeg har fulgt Øivind i hans kamp og sett hvordan han har opptrådt i debatter, i media og i Kirkemøtet. Når Øivind har talt er det som om en dør går opp og lys slipper inn. Han har etterlatt seg en etterklang i rommet, slik den som taler sannhet gjør, når sannheten er fremmet i kjærlighet. …

Jeg slutter meg gjerne til denne takken for kampen som Øivind har kjempet i over 10 år. Jeg har fulgt ganske godt med på det han har gjort, siden vi kjente hverandre godt i studieårene – og jeg gjorde også en liten innsats på et av folkemøtene han arrangerte i 2008 mot den nye ekteskapsloven (se her og her)

jan 252017
 

Dette blir siste bok jeg får tid til å lese denne vinterferien (på Gran Canaria), i morgen reiser jeg tilbake til Oslo og mitt vanlige arbeid. Bokas fullstendige tittel er Liturgy in the Twenty-First Century, Contemporary Issues and Perspectives, og den er en samling av foredragene som ble holdt på konferansen Sacra Liturgia USA 2015 – amazon.co.uk beskriver den bl.a. slik:

Liturgy in the Twenty-First Century makes available the different perspectives on this from leading figures such as Raymond Leo Cardinal Burke, Archbishop Salvatore Cordileone, Abbot Philip Anderson, Father Thomas Kocik, Dom Alcuin Reid, and Dr Lauren Pristas.

Considering questions of liturgical catechetics, music, preaching, how young people relate to the liturgy, matters of formation and reform, etc., Liturgy in the Twenty-First Century is an essential resource for all clergy and religious and laity involved in liturgical ministry and formation. Bringing forth ‘new treasures as well as old,’ its contributors identify and address contemporary challenges and issues facing the task of realising the vision of Cardinal Sarah, Cardinal Ratzinger/Benedict XVI and the Second Vatican Council.

jan 232017
 

Nå har jeg også lest The Development of the Liturgical Reform: As Seen by Cardinal Ferdinando Antonelli from 1948 to 1970, skrevet av Nicola Giampietro – ingen ferie uten å lese bøker om liturgien! Det var en interessant bok, og viser (ifølge forfatteren og Antonelli) at den liturgiske bevegelsen var sunn og nyttig fram til ca 1965, da for mange ukyndige ble involvert og noen av ekspertene mistet alle hemninger. Alcuin Reid skriver om boka på amazon.co.uk bl.a.:

… The appearance in English of Msgr Giampietro’s book is long overdue. It details the involvement in and contribution to liturgical reform by Father Fernando Antonelli OFM (created Cardinal in 1973) from the 1940’s until 1970, publishing for the first time Antonelli’s personal writings as well as archival material from the Commissions on which he served. …

… Antonelli was an, if not the most, influential member of the Commission for Liturgical Reform established by Pope Pius XII in 1948, and served as the Secretary for the Liturgical Commission of the Second Vatican Council. He was a member of the post-conciliar Consilium throughout and was appointed Archbishop Secretary of the Sacred Congregation for Rites in 1965 (Those who have read Bugnini and Marini will be aware of the political battle for control of the liturgical reform waged by the Consilium against the Congregation for Rites). Giampietro’s study of Antonelli’s diaries and papers allows another voice on this and on other issues to be heard.

Antonelli was no `tweedy young traditionalist’ for whom a there is a given year after which liturgical reform is anathema and for whom the name «Bugnini» is synonymous with the root of all evil. The work of liturgical reform was his business for more than two decades. That is not to approve of all that he did. Indeed, it is the opinion of the present author that some of the principles of reform espoused by Pius XII’s Commission, and some of their applications, require critical re-evaluation: we stand in great need of a detailed and dispassionate study of the liturgical reform of Pope Pius XII.

For Antonelli continues to refer to the need to respect «genuine», «best» or «original» liturgical tradition in liturgical reform. But quite how this can be discerned is not clear. «The surest» historical research was seen as fundamental, though some decades later we are clear¯most notably in the case of the so-called anaphora of Hippolytus¯that the final word in historical research had not been uttered in the 1950s. Yet the minutes of the Pian Commission¯published here in a 112 page appendix, which are themselves of enormous historical worth¯reveal that their reforms were largely based on such assumptions. So too they reveal the influence of a pastoral expediency and an archaeologism (which deprecated later, especially medieval developments, and sought to reduce rites to their «severe and original lines») that may well have been injurious to received liturgical tradition. There are no simple answers to be found here, but there is plenty of primary material with which to inform further scholarship.

Antonelli describes the work of pre-conciliar reform as «a kind of novitiate» for what followed. Due to other responsibilities, he was not involved with the liturgical Preparatory Commission. Although he was an official of the Congregation for Rites, it was with some surprise, then, that Antonelli was named Secretary of the liturgical Commission for the Council instead of Father Bugnini, who «reacted violently». …

Bugnini, not Antonelli, was named Secretary of the post-conciliar Concilium, though Antonelli remained a member. His view of its work is again not without historical importance. At the end of its first meeting he reflected:

«I am not enthusiastic about this work. I am unhappy about how much the Commission has changed. It is merely an assembly of people, many of them incompetent, and others of them well advanced on the road to novelty. The discussions are extremely hurried. Discussions are based on impressions and the voting is chaotic. What is most displeasing is that the expositive Promemorias and the relative questions are drawn up in advanced terms and often in a very suggestive form. The direction is weak.»

As the Consilium’s work proceeded, Antonelli’s concerns about its competence, its predilection for innovation and its consuming haste, grew. After some years’ experience of the Consilium he wrote that the liturgical reform was becoming «more chaotic and deviant», adding:

«That which is sad…however, is a fundamental datum, a mutual attitude, a pre-established position, namely, many of those who have influenced the reform…and others, have no love, and no veneration of that which has been handed down to us. They begin by despising everything that is actually there. This negative mentality is unjust and pernicious, and unfortunately, Paul VI tends a little to this side. They have all the best intentions, but with this mentality they have only been able to demolish and not to restore.» …..

jan 192017
 

Jeg leste nettopp ferdig begge de to store bøkene om reformasjonen som jeg tok med meg på ferieturen, Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire og Martin Luther – rebell i en brytningstid, av Heinz Schilling. Begge var interessante, og begge la vekt på bakgrunnen som hjelper oss til å forstå den kirkelige reformasjonen, og hvor radikal og dramatisk den var. Schilling bruker f.eks. Martin Luthers opprinnelige etternavn (Luder) helt fram til Luther skiftet navn i 1520. Da han hadde funnet fram til sin dramatiske frihet (og Schilling mener at all vesentlig forandring i Luthers teologi skjedde mellom 1515 og 1520, og selve gjennombruddet i frelsesforståelsen våren 1518) ville han markere dette ved å ta navnet «den frigjorte», Eleutherius på gresk. (Mange akademikere tok seg greske navn på den tiden; Melanchthon het f.eks. opprinnelig Schwartzerde.) Luther fant likevel fort ut at et gresk navn ikke fungerte så godt, det ble for fremmed for folk, men beholdt bokstavene -th- som et minne om sin nye frihet.

Begge disse to bøkene har likevel den svakheten at de er skrevet av historikere, ikke teologer, og de klarer faktisk ikke å forstå skikkelig at den katolske kirke på reformasjonens tid faktisk ikke lærte det man kan kalle «gjerningskristendom» – selv om Luther og flere andre oppfattet det slik.

jan 132017
 

Når jeg nå leser en grundig framstilling av Martin Luthers liv og lære (se her) – og irriterer meg over at forfatteren uten videre ser ut til å være enig med Luther om at Den katolsk kirke på den tid stod for en gjerningskristendom (at man blir frelst av sine gjerninger) – oppdager jeg at det i dag er 470 år siden konsilet i Trent utga sitt viktige dekret om reffferidggjøreøsen. Der skriver konsilfedrene bl.a.:

THE COUNCIL OF TRENT
Session VI – Celebrated on the thirteenth day of January, 1547 under Pope Paul III
Decree Concerning Justification

CHAPTER VIII – HOW THE GRATUITOUS JUSTIFICATION OF THE SINNER BY FAITH IS TO BE UNDERSTOOD

But when the Apostle says that man is justified by faith and freely, these words are to be understood in that sense in which the uninterrupted unanimity of the Catholic Church has held and expressed them, namely, that we are therefore said to be justified by faith, because faith is the beginning of human salvation, the foundation and root of all justification, without which it is impossible to please God and to come to the fellowship of His sons; and we are therefore said to be justified gratuitously, because none of those things that precede justification, whether faith or works, merit the grace of justification.

For, if by grace, it is not now by works, otherwise, as the Apostle says, grace is no more grace.

CHAPTER IX – AGAINST THE VAIN CONFIDENCE OF HERETICS

But though it is necessary to believe that sins neither are remitted nor ever have been remitted except gratuitously by divine mercy for Christ’s sake, yet it must not be said that sins are forgiven or have been forgiven to anyone who boasts of his confidence and certainty of the remission of his sins, resting on that alone, though among heretics and schismatics this vain and ungodly confidence may be and in our troubled times indeed is found and preached with untiring fury against the Catholic Church. ….

For as no pious person ought to doubt the mercy of God, the merit of Christ and the virtue and efficacy of the sacraments, so each one, when he considers himself and his own weakness and indisposition, may have fear and apprehension concerning his own grace, since no one can know with the certainty of faith, which cannot be subject to error, that he has obtained the grace of God. …

jan 122017
 

Jeg begynte i går å lese boka Martin Luther – rebell i en brytningstid, som nylig ble utgitt på Vårt Land forlag Forlaget skriver om boka bl.a.:

Martin Luther (1483–1546) har spilt en avgjørende rolle i brytningen mellom middelalder og moderne tid i Europas historie. Som ung munk utfordret han keiseren, kirken og paven, fordi han ønsket en forandring av kristendommen. Til tross for en voldsom kamp lyktes han ikke å reformere katolisismen. Resultatet ble et nytt kirkesamfunn og et omtegnet Europakart.

Som prest, forfatter og reformator svingte han pisken over sin samtid med et voldsomt arbeidsraseri. Han var en dyktig nettverksbygger og hadde et polemisk talent verden sjelden har sett maken til. Han oversatte egenhendig Bibelen fra perm til perm og skapte med protestantismen ikke bare en ny forståelse av kirke og kristendom, samfunn og familieliv, men også et nytt syn på mennesket.

Med et bredt perspektiv på samtiden og med dyp innlevelse skriver historiker Heinz Schilling om rebellen Martin Luther som en aktør i et storslått drama om religionens rolle i verden.

Så langt har jeg lest litt over 200 av de 600 sidene, og må si at jeg er ganske skuffet over Luther. For hans opprør virker i vår tid (og fra mitt perspektiv) ganske så misforstått; hans store oppdagelse var at vi blir frelst av nåde (men det har vel Kirken alltid visst), og hans protest mot Kirken og paven var jo av en slik art at ingen diskusjon egentlig var mulig (for han forkastet jo pavens og konsilenes autoritet ganske tidlig, og ville at hans lærepunktet skulle vurderes bare ut fra Bibelen – skulle man uten videre forkaste alt Kirke og kirkefedrene har lært i 1500 år ?), og så tidlig som 1520 begynner han å kalle paven antikrist og regner med at det er djevelen som virker gjennom paven og biskopene. Forafteren er også ganske så positiv til Luther og hans revolusjon, det overrasker meg litt.

På den annen side er det mye å lære fra denne boka; bl.a. at reformatorens navn skiftet fra Martin Luder via Martinus Eleutherius (den frie på gresk) til Martin Luther ca 1520.

jan 102017
 

Avisa Dagen skriver om Kirkelig fornyelse bl.a.:

Helgens kirkestevne på Gran på Hadeland satte punktum for bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse (KF). …

Fellesskapet ble opprettet i 1967 som en prestegruppe under navnet Pro Ecclesia, og ble i 1976 konstituert på nytt som en sammenslutning for prester og lekfolk innenfor Den norske kirke.

Kirkelig Fornyelse har i løpet av sin 50 år lange virksomhet vært en omfavnet og omstridt aktør i norsk kirkeliv. Organisasjonen var blant annet en sentral aktør i lærestriden i Den norske kirke på 1990-tallet. …

Bernt T. Oftestad, som er professor emeritus i ved Menighetsfakultetet, var med fra starten av. Han gikk gjennom KFs 50 årige historie i sitt foredrag om «KF som nødhavn og provokasjon».

KF hadde sitt første stevne på Gran i 1967. To år senere ble basisdokumentet vedtatt, og Thelle ble valgt til talsmann utad.

Oftestad påpekte at KF startet som en høykirkelig bevegelse på norsk og luthersk grunn. Han kom inn på avskallinger i bevegelsen, etter at den uttalte at KF uttalte seg mot provosert abort og fastholdt sin motstand mot kvinnelig prestetjeneste.

KF hadde en stor vekst på 70-tallet og ble enda større på 80-tallet, med opptil 250 deltagere på Granstevnet, sa teologiprofessoren.

Selv var jeg aldri med i Kirkelig fornyelse, heller ikke på de årlige møtene på Gran. Jeg tenkte faktisk aldri på den muligheten, og jeg ble ikke katolikk pga en stor interesse for liturgi – selv om den liturgiske interessen har komet etter hvert.

Msgr Torbjørn Olsen skriver også om nedleggelsen av Kirkelig fornyelsen på katolsk.no

jan 062017
 

Nå har jeg i seks hele dager lest boka Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire, og kommet til side 450 – og har da bare litt over 300 sider igjen, pluss nesten 150 sider noteapparat, bibiografi o.a. De siste 100 sidene har vært en svært grundig og interessant framstilling av den katolske motreformasjonen – jeg visste f.eks. ikke at Hl Carlo Borromeo to ganger ble forsøkt skutt/drept av sine motstandere, da han svært ivrig prøvde å reformere erkebispedømmet Milano rett etter konsilet i Trento.

Hos Amazon.co.uk kan man lese om denne boka, bl.a.:

A lively, expansive history of the Protestant and Catholic Reformations and the momentous changes they set in motion. This fast-paced survey of Western civilization’s transition from the Middle Ages to modernity brings that tumultuous period vividly to life. Carlos Eire, popular professor and gifted writer, chronicles the two-hundred-year era of the Renaissance and Reformation with particular attention to issues that persist as concerns in the present day.

Eire connects the Protestant and Catholic Reformations in new and profound ways, and he demonstrates convincingly that this crucial turning point in history not only affected people long gone, but continues to shape our world and define who we are today.

The book focuses on the vast changes that took place in Western civilization between 1450 and 1650, from Gutenberg’s printing press and the subsequent revolution in the spread of ideas to the close of the Thirty Years’ War. Eire devotes equal attention to the various Protestant traditions and churches as well as to Catholicism, skepticism, and secularism, and he takes into account the expansion of European culture and religion into other lands, particularly the Americas and Asia. He also underscores how changes in religion transformed the Western secular world. A book created with students and nonspecialists in mind, Reformations is an inspiring, provocative volume for any reader who is curious about the role of ideas and beliefs in history.

jan 032017
 

Vi er igjen på midtvinterferie på Gran Canaria, for å slippe bort fra de mørkeste og kaldeste ukene i Norge. Bildet over viser soloppgangen fra vår balkong (der vi har sol fra kl 08.00 til kl 16.15), og bildet under viser meg etter badet på den ganske kjente Amadores-stranda.

Som vanlig har jeg med en del bøker på ferien, den første jeg leste – om Carl Fr Wisløff – har jeg allerede skrevet om. Jeg har også med tre grundige bøker om reformasjonen og Martin Luther (siden det i år er 500 år siden 1517), og (selvsagt) et par bøker om den liturgiske utviklingen de siste tiårene.

des 312016
 

I dag – på Wisløffs fødselsdag – leste jeg ferdig Egil Sjaastads helt ferske og interessante biografi om Carl Fredrik Wisløff, en mann jeg kjente godt til og beundret i ungdommen, jeg var til og med til stede på hans avskjedsforellesning på MF i desember 1975.

Her kan vi lese litt om boka:

Dette er en biografi om Carl Fr. Wisløff (1908-2004). Vi følger ham fra barneårene via studietiden, gjennom 14 år som prest og 28 år som prestelærer og inn i en lang og aktiv pensjonisttilværelse. Wisløff ble en kjent og profilert kirkeleder, forkynner, fagmann og debattant. Han var presten som ble misjonsfolkets professor. 1900-tallets norske kirkehistorie ville ikke vært den samme uten ham. Han hadde en sentral rolle i mange av tidens teologiske og kirkelige stridsspørsmål. Selv om boken er en fagbok, et bidrag til nyere norsk kirkehistorie, er den skrevet på en folkelig måte. Vi ser konturene av en mann i kamp for sine overbevisninger. Det legges vekt på hva han kom til å stå for og bety innen norsk kirkeliv. Dermed kan vi utfordres til refleksjon over utviklingstrekk i dagens kirkeliv og misjonsarbeid. Wisløff fylte mange roller, men han var først og fremst en mann som trivdes på prekestolen. …

des 262016
 

Dette hører vi i dagens messe:

Inngangsvers
Himmelens porter åpnet seg for den hellige Stefan, den første av martyrskaren. Derfor jubler han i himmelen med seierens krone.

Kollektbønn
Herre, vi ber deg, hjelp oss å etterligne ham vi ærer, så vi kan lære å elske også våre fiender. For i dag feirer vi den hellige Stefans fødselsfest, han som du gav kraft til å be endog for sine forfølgere. Ved vår Herre Jesus Kristus …

Kommunionsvers
De stenet Stefan, som bad: Herre Jesus, motta min ånd.

Les alle messens bønner, antifoner og tekster her.

I dag sa pave Frans også dette i sin preken:

On the feast day of Christianity’s original martyr, Pope Francis issued a strong call not to forget the testimony of today’s victims of anti-Christian persecution around the world, a stunning number of whom have made the supreme sacrifice in recent years.

“Even today the Church, to render witness to the light and the truth, is beset in various places by hard persecutions, up to the supreme test of martyrdom,” Francis said on Monday.

“How many of our brothers and sisters in the faith suffer abuses and violence, and are hated because of Jesus!”
“I’ll tell you something,” the pope said. “The number of martyrs today is greater than in the early centuries [of the Church]. When we read the history of the early centuries, here in Rome, we read about so much cruelty to Christians. It’s happening today too, in even greater numbers.”

“Today we want to think of them and be close to them with our affection, our prayer and also our tears,” the pontiff said. “In these days, in Iraq, the Christians celebrated Christmas in a cathedral that had been destroyed. That’s an example of fidelity.
“The hardships and dangers notwithstanding, they offer courageous witness by belonging to Christ, and they live the Gospel committing themselves in favor of the least, of the most overlooked, doing good to all without distinction. …

des 222016
 

I vår tid møter man ofte stor åpenhet for Den katolske kirke i Norge, ulikt den mistenksomheten som var vanlig tidligere. Likevel opplever protestanter iblant overraskelser når de hører om enkelte regler vi katolikker har. I dag opplever vi akkurat dette i en artikkel i Vårt Land; det oppleves som helt sjokkerende og upassende at man må være åpen for å motta barn om man ønsker å gifte seg katolsk. Men for oss katolikker er dette godt kjent, svært tydelig forklart og ganske selvsagt. I Vårt Land refereres det også til et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskopene om ekteskapet, fra 2005, der de bl.a. skriver (i pkt 4.4.1):

Ekteskapet må være åpent for barn. Dette er så vesentlig at utelukkelsen av barn fra en eller begge ektefellenes side gjør ekteskapsinngåelsen ugyldig. Gud selv har jo allerede ved skapelsen av mann og kvinne sagt til dem: «Vær fruktbare og bli mange, og legg jorden under dere» (1 Mos 1, 28). Alle kulturer ser på barn som en velsignelse. Den som ikke lenger godtar dette, har misforstått kjærligheten og forsøker å nyte livet kun med tanke på seg selv, eventuelt i tosomhet. En slik holdning strider mot den ekteskapelige kjærlighet. Unnfangelsen av barn skal jo bekrefte og stadfeste den ekteskapelige kjærlighet. De er dens frukt.

I VLs referanse virker det nesten som om dette er noe de nordiske biskopene har funnet på, mens det i virkeligheten har vært klar og tydelig katolsk lære i langt over 1000 år. Vi lærer at et kristent ekteskap har to sentrale (og nødvendige) formål; 1) fellesskapet mellom ektefellene og 2) å få barn. (I tidligere tider ble det presentert som aller viktigst å få barn, nå er de to formålene likestilt i viktighet.)

Den universelle katolske katekismen skriver tydelig om dette, i sin beskrivelse av ekteskapet – se her:

I fruktbarhetens tjeneste

1652. «Ifølge sin natur har ekteskapet og kjærligheten mellom ektefellene forplantning og oppdragelse av avkommet som hensikt, og fullendes dermed»:

Barn er nemlig ekteskapets fremste gave, og er av stor betydning for foreldrene. Gud selv, som har sagt at «det er ikke godt for mennesket å være alene» (Gen 2, 18), og som «fra begynnelsen skapte mennesket til mann og kvinne» (Matt 19, 4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet Han mannen og kvinnen og sa: «Vær fruktbare og bli mange» (Gen 1, 28). Uten å se bort fra ekteskapets andre formål går derfor den rette oppfatning ut på at ektefellenes innbyrdes kjærlighet og hele familielivet skal anspore ektefellene til med godt mot å samarbeide med Skaperens og Frelserens kjærlighet, Han som gjennom foreldre stadig utvider og beriker sin familie.

1653. Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet omfatter også det moralske, åndelige og overnaturlige livs frukter som foreldrene overfører til barna ved oppdragelsen. Foreldrene er barnas fremste og første oppdragere. Slik sett er ekteskapets og familiens grunnleggende oppgave å stå i livets tjeneste.

1654. De ektefeller Gud ikke har gitt å få barn, kan allikevel føre et i menneskelig og kristen forstand meningsfylt samliv. Deres ekteskap kan utstråle fruktbarhet i nestekjærlighet, storsinn og offervilje.

Bestemmelsene for vår vigselsliturgi sier riktignok også at hvis paret som gifter seg er for gamle til å få barn, skal spørsmålet om de er villige til å motta barn hoppes over. Og når det i VLs artikkel virker som det er (alvorlige) medisinske grunner til at det aktuelle paret ikke ønsker barn, ville det ha vært naturlig at presten hadde rådført seg meg biskopen og kirkerettseksperter, før han ga paret et endelig svar om en katolsk vielse kunne være mulig – noe presten også innrømmer i sitt svar til Vårt Land.

des 212016
 

For to dager siden ble Trump formelt valgt til ny president i USA og den kjente forfatteren og kommentatoren F. H. Buckley skriver i denne artikkelen (les om ham HER og HER) at det i praksis var de katolske stemmene som gjorde at Trump ble valgt:

… Elections are won by the marginal voter, the swing voter, the guy right at 50 percent. And in American politics he’s generally a Catholic. That’s the story this time, too.

It wasn’t the white Evangelicals. They went overwhelmingly for Trump, but that was also true in 2012 when they weren’t even sure Romney was Christian. They aren’t the swing voters.

Catholics, on the other hand, were plus-2 for Obama in 2012 and plus-7 for Trump this year. Evangelicals helped Trump in states he was mostly going to win anyway. Catholics? Now we’re talking about Pennsylvania, Ohio, Michigan and Wisconsin. And that was the election. …

… But why (did the Catholics vote republican)? Because Trump’s Republican Party is culturally Catholic, in a way that today’s Democrats never could be, and that yesterday’s Republicans, even the Reaganauts, never quite were.

I’m not saying Trump Republicans are Catholic, of course. Many of them are, most aren’t. What I’m saying is that, apart from the dogmas, there’s a Catholic sensibility that lay Catholics get and that Trump supporters share.

It’s not sectarian. It’s about sensibilities.

First off, the church is catholic in the small-c sense, meaning universal and composed of just about every ethnic group. James Joyce saw this, and thought the church’s motto should be “Here comes everybody.” That was Trump’s motto, too.

Indeed, it was the Democrats who practiced the politics of division. In private comments, leading Democrats ridiculed Catholics, and in an exchange with Supreme Court Justice Samuel Alito, President Obama’s solicitor general suggested Catholic and religious colleges that are faithful to their beliefs might lose federal funds.

Hillary Clinton herself said our legal system must reform “deep-seated cultural codes, religious beliefs and structural biases” to ensure ready access to abortion. …

Second, like Trump supporters, Catholics are patriotic and strongly attracted to the call to “make America great again.” They don’t think they need apologize to anyone for their country, and they don’t like what’s happened to American history as it’s taught in our schools and universities.

Third, lay Catholics, at least the nonintellectuals, aren’t the prisoners of political ideology. They’re looking for policies that speak to the concerns of ordinary Americans, things that work, not abstract theories.

Did you ever hear Trump talk about John Locke? Neither did I. Instead, he talked about a corrupt elite, a middle class left behind, jobs lost. …

des 212016
 

Jeg besøker forholdsvis ofte nettsidene til Corpus Christi Watershed, som redigeres av «Jeff Ostrowski (B.M. in Music Theory, 2004, and did graduate work in Musicology). He serves as choirmaster for the new FSSP parish in Los Angeles, where he lives with his wife and two children.» I dag tidlig så/ lyttet jeg til dette korte Kyriet av Palestrina (i videoen over) som beskrives slik her:

Back in 2013, I released a “simple plan” to improve music at Mass. In that article, I mentioned my belief that an a priori decision made after Vatican II — which eliminated the ancient praxis of simultaneous song & prayer — will someday be corrected. However, waiting for that day would be foolish; we must do our best with the current situation. As I’ve said before, the most “painless” way to introduce worthy music to the Ordinary Form (without irritating your pastor) is choral extensions, which embellish the music while still allowing congregational participation.

For the first few years, this will require polyphony that isn’t too long. Did you know Palestrina set entire litanies to polyphony? 1 The “Kyrie Eleison” from such works can be excerpted, and a simple plainsong melody can be sung by the congregation as shown here.