apr 192014
 

Påskelørdag leser vi til Matutin fra en gammel homilie til den store og hellige Sabbat.

Herrens nedferd til dødsriket

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket. Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, han som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme og ropte ut: «Jeg hører fottrinn av en som kommer!» Og mens han talte, trådte Herren inn. Da vår første far, Adam, så ham, ble han rystet, slo seg for sitt bryst og ropte: «Min Herre er med oss alle!» Da grep Herren Adams hånd og sa: «Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn. Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv. Reis deg, du mine henders verk, du som ble skapt i mitt bilde. Reis deg og la oss gå herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.

For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have, ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet.

Se på mitt ansikt hvor de har spyttet på meg for din skyld, så jeg kunne gjeninnsette deg i paradiset. Se på mine kinn merkene etter slagene; ved dem har jeg gitt deg, som er mitt bilde, din skjønnhet tilbake. Se på min rygg sårene etter hudstrykningen, ved dem har jeg tatt bort den syndebyrde som lå på dine skuldre. Se mine hender som ble naglet til treet for din skyld, du som en gang gjorde urett og rakte hånden ut mot treet. Jeg sovnet inn på korset, og spydet gjennomboret min side for din skyld, du, menneske, som sovnet inn i paradiset og som i din søvn var opphavet til Eva. Såret i min side helbredet deg fra såret i din side. Og nå vekker min søvn deg fra dødsrikets søvn.

Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! La oss gå herfra – fra smerten til gleden, fra fengslet til det himmelske Jerusalem, fra lenkene til friheten, fra fangenskapet til paradisets gleder, fra jorden til himmelen. Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter, bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»

apr 182014
 

Langfredag leser vi til Matutin fra en kateketisk tale til nydøpte av den hellige Johannes Krysostomos, patriark av Konstantinopel.

Kraften i Kristi blod

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

«Slakt et årsgammelt lam», sier Moses, «og smør blodet på dørene». Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod kunne befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side. For da Jesus allerede var død, heter det, gikk en soldat bort til ham, stakk et spyd i siden på ham og derfra fløt det ut vann og blod . Det ene er et symbol på dåpen, det andre på mysteriet. Det står ikke: «fløt det ut blod og vann», men først flyter det ut vann og deretter blod, for først blir vi vasket rene i dåpen og deretter innviet i mysteriet. Soldaten åpnet siden og brøt hull i veggen til det hellige tempel; jeg fant den dyrebare skatt og lykkønsker meg over å besitte så praktfulle rikdommer. Slik er det også med påskelammet: jødene slaktet det, og jeg får nyte godt av offerets frukter.

«Fra siden fløt det ut blod og vann.» Jeg vil ikke, kjære tilhører, at du tar altfor lett på hemmelighetene i så stort et mysterium. Det gjenstår nemlig for meg å forklare hemmelige og mystiske ting. Jeg sa at vannet og blodet symboliserer dåpen og mysteriene. Av disse er Kirken oppstått, ved gjenfødelsens bad og nyskapelsen i den Hellige Ånd, altså av dåpen, og ved mysteriene, og vi skjønner at de begge går ut fra Herrens side. Kristus bygger altså Kirken ut fra sin side, slik Adams hustru, Eva, gikk ut fra hans side.

Dette er det også Paulus vitner om når han sier: «Vi er av hans kjød og av hans ben», og med det mener han han; side. Slik Gud lot kvinnen fødes av Adams side, slik gav Kristus oss vann og blod fra sin egen side, og av dem bygges Kirken til stadighet opp. Og slik Gud åpnet Adams side mens han hvilte i dyp søvn, slik gir han oss nå, etter at døden var inntrådt, vann og blod.

Dere skjønner nå hvordan Kristus forener seg med sin brud, dere forstår hvilken mat han gir oss til næring. Det er han selv som er vår mat og vår næring. For slik en kvinne skynder seg å amme sitt nyfødte barn med sin rike melk, slik nærer Kristus til hver en tid dem han selv har født på ny, med sitt blod.

apr 172014
 

Skjærtorsdag leser vi til Matutin fra en påskepreken av den hellige Meliton, biskop av Sardeis.

Lammet som ble slaktet har ført oss fra døden til livet

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen And og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Han er den som knuste synden og gjorde uretten barnløs, slik Moses gjorde med Egyptens land. Han er den som rev oss løs og førte oss fra trelldom til frihet, fra mørke til lys, fra død til liv, fra tyranni til et evig rike og gjorde oss til et nytt presteskap og til et utvalgt og evig folk. Han er den som er vår frelses påskelam, han er den som utholdt mangt i mange. Det var han som i Abel ble drept, i Isak ble bundet, i Jakob bodde i utlendighet, i Josef ble bortført, i Moses satt ut, i lammet slaktet, i David forfulgt, i profetene hånet. Han er den som i Jomfruen ble kjød, som ble hengt opp på treet, som ble begravet i jorden, reist opp fra de døde, tatt opp til himmelens høyeste.

Han er lammet som tier. Han er lammet som ble slaktet. Han er den som er født av Maria, det vakre hunlam. Han er den som blir plukket ut av flokken og slept til slaktebenken, som blir ofret om aftenen, gravlagt om natten, som ikke ble sønderbrutt på treet og ikke oppløst i jorden, stod opp fra de døde og reiste mennesket opp fra graven i jordens dyp.

apr 162014
 

p_benedikt_87ar

Vi ønsker pave Benedikt «gratulerer med dagen» i dag. For meg har han vært den aller viktigste personen i Kirken helt siden jeg ble katolikk for snart 20 år siden.

Les om ham HER og HER (på engelsk) og se dokumenter og taler fra hans tid som pave HER.

apr 162014
 

Onsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra kommentaren til Johannesevangeliet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.

Kjærlighetens fylde

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: «Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre». For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss.

For vi leser jo i Salomos Ordspråk: «Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld». Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For så sier apostelen Peter: «Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor». Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld.

Det var dette de salige martyrer gjorde med brennende kjærlighet. Dersom det skal ha en mening når vi feirer minnet om dem, og dersom vi går til Herrens bord i det måltid hvor også de spiste seg mette, skylder også vi å gjøre gjengjeld på samme måte som de. For vi minnes dem jo ikke ved Herrens bord på samme måte som vi minnes de andre som hviler i fred, det vil si ved å be for dem, men snarere slik at de ber for oss, om at vi må følge i deres fotspor. For martyrene har vist den kjærlighet Herren sa var den største.

Det er ikke dermed sagt at vi kan være Herren Kristi likemenn, selv om vi lider bloddøden for ham. Han har makt til å gi sitt liv, og makt til å ta det igjen; vi derimot kan ikke leve så lenge vi vil, og dør gjør vi, selv om vi ikke vil det. Ved å dø tok han straks i sin egen person døden av dage, mens vi i hans død blir satt fri fra døden. Hans kjød var uforgjengelig, vårt kjød skal ved verdens ende iføres hans uforgjengelighet etter at det først er gått til grunne. Han hadde intet behov for å frelse oss, mens vi, aten ham, intet makter. Han er vinstokken for oss som er grenene, og utenfor ham kan vi umulig leve. Endelig, selv om bror dør for bror, flyter ingen martyrs blod til forlatelse farbrødrenes synder, og det var dette han gjorde for oss. Han har ikke pålagt oss å etterligne ham i dette, men å takke ham for det. Når altså martyrene lot sitt blod flyte for sine brødre, gjorde de gjengjeld for det de hadde tatt imot ved Herrens bord. La oss derfor elske hverandre slik Kristus elsket oss og gav seg selv for oss.

apr 152014
 

Tirsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra den hellige Basilios’ bok «Om den Hellige Ånd».

Én død for verdens frelse og én oppstandelse fra de døde

Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: «Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde»1. Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv. Dette er umulig dersom vi ikke fødes på nytt, slik Herren selv sier. Gjenfødelse, slik ordet antyder, er begynnelsen på et nytt liv. Men for å begynne det annet liv, er det nødvendig å avslutte det første. På samme måte som under et løp på idrettsbanen, hvor løperne legger inn et opphold og en pause når de snur, slik synes det nødvendig at døden inntrer ved overgangen fra et liv til et annet. Den danner bindeleddet mellom dem, nemlig ved å gjøre slutt på det som var, og være begynnelsen på det som følger etter.

Men hvordan skal vi gjennomføre nedstigningen til underverdenen? Ved å etterligne Kristi gravleggelse gjennom dåpen, for legemet til dem som blir døpt, blir liksom gravlagt i vannet. Dåpen antyder symbolsk avleggelsen av kjødets gjerninger, ifølge det apostelen sier: «Dere er blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med menneskehender ved å avlegge kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, da dere ble begravet med ham i dåpen». Dåpen er så å si en renselse av sjelen for de uhumskheter den har pådratt seg ved å tenke kjødelig, slik det står skrevet: «Du skal vaske meg, og jeg vil bli hvitere enn sne». Derfor renser vi oss ikke for hver enkelt urenhet, slik jødene gjør, men vi kjenner en eneste, frelsebringende dåp, fordi det fant sted en død for verdens frelse og der er en oppstandelse fra de døde, og dåpen er bilde på dem begge.

apr 142014
 

Mandag i den stille uke leser vi til Matutin fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.

La oss rose oss av Herrens kors

Våt Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers bender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Krisrus er Ordet som «var i begynnelsen, og Ordet var Gud, og Ordet var kjød». Dette Guds Ord «ble menneske og bodde iblant oss». Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den dødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til idelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. For ikke hadde vi i oss noe som skulle gjøre oss i stand til å leve, heller ikke hadde han i seg noe som skulle gjøre ham i stand til dø. Han foretok altså med oss et vidunderlig bytte: det var vårt han døde ved, det er hans vi skal leve ved.

Derfor skal vi slett ikke skamme oss over vår Herres og Guds død, tvertimot, vi skal være meget stolte av den og rose oss høylytt av den. Han tok opp i seg døden som var i oss, og troverdig som han er, gav han oss sikkerhet for at han skal gi oss livet i seg, det liv vi ikke kan få av oss selv.

Han som elsket oss så høyt at han, som er uten synd, sonet den straff vi var skyldige til på grunn av vår synd, skulle ikke han gi oss rettferdighetens lønn, han som rettferdiggjør? Skulle ikke han, som er sanndru i det han lover, belønne de hellige, når han, som er uten skyld, tok på seg straffen for de straffskyldige?

La oss derfor, brødre, frimodig bekjenne, ja, erklære i full offentlighet, ikke fryktsomt, men jublende, ikke skamfullt, men stolt, at Kristus ble korsfestet for oss. Apostelen Paulus ser i dette god grunn til å rose seg og oppmuntrer til det. Det fantes mange og guddommelige gjerninger han kunne trekke frem hva Kristus angår, som for eksempel at da han var hos Gud Fader, skapte han verden, og at mens han var menneske som vi, styrte han verden, men han nøyer seg med å si: «Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av Jesu Kristi kors».

apr 132014
 

Palmesøndag leser vi til Matutin fra en preken til palmesøndag av den hellige Andreas fra Kreta, erkebiskop av Gortyna.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge

Kom, følg meg, la oss gå opp på Oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, «opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan». Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, «han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst». Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i mote, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, ved en ydmyk sjel og et rettskaffent sinn, slik at vi kan ta imot Ordet og Gud kan få plass i oss, han som intet kan romme. Da vil han glede seg, han som er mild mot oss, og som stiger opp over solnedgangens land, det vil si opp over vår fornedrelse. Han er glad for at han er kommet og har vært sammen med oss, for å løfte oss opp og føre oss tilbake til seg ved at vi blir forenet med Ordet. Når han sies å være steget opp til himlenes himmel i øst med «førstegrøden av vår deig», tror jeg det var i kraft av hans egen herlighet og guddom. For i all sin menneskekjærlighet gav han dog ikke avkall på sin guddom, men i stedet løftet han menneskenaturen opp fra jorden, fra herlighet til herlighet, og førte den opp til himmelen sammen med seg.

Slik er det vi skal underkaste oss Kristus, ikke ved å bre klær foran ham eller strø veien med døde kvister eller grener, materie som visner, og som bare for noen timer er en fryd for øyet. Nei, la oss bre ut foran ham hans egen nåde, eller oss selv iført ham, for «er vi døpt til Kristus, har vi iført oss Kristus», altså rettferdighetens klær. Vi som først var røde som skarlagen på grunn av synden, vi er senere blitt hvite som ull ved dåpens renselse. Det er ikke skarlagenets palmegrener vi skal bære frem for dødens seierherre, men seierens trofe. La oss i dag, idet vi vifter med sjelens åndelige grener, sammen med barna rope ut de hellige ord: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge».

apr 122014
 

Det har flere ganger blitt diskutert om Kirken bør eller kan få flere gifte prester. Det ble diskutert på bispesynoden om Eukaritisen i 2005, men da endte biskopene med å svare nokså negativt. Jeg har også i det siste hørt signaler om at Roma akkurat for øyeblikket vil være forsiktige med å gi dispensasjoner fra sølibatsplikten (som jeg fikk i 1999) – men i det anglikanske ordinariatet fikk man et par hundre gifte katolske prester for noen få år siden. Det er jo også en hel del praktiske utfordringer (og her er jeg selv igjen et eksempel) mht hvordan man skal bruke oh lønne en prest som har familie.

Men nå har det nettopp kommet nyheter om at pave Frans kanskje vil kunne åpne for flere gifte prester – slik leser vi i the Tablet:

A bishop who met with Pope Francis in a rare private audience on 4 April has said in an interview that the two men discussed the issue of the ordination of “proven” married men – viri probati – in a serious and positive way.

Bishop Erwin Kräutler, Bishop of Xingu in the Brazilian rainforest, spoke to the Pope about Francis’ forthcoming encyclical on the environment, and the treatment of indigenous peoples but the desperate shortage of priests in the bishop’s huge diocese came up in the conversation. According to an interview the Austrian-born bishop gave to the daily Salzburger Nachrichten on 5 April, the Pope was open-minded about finding solutions to the problem, saying that bishops’ conferences could have a decisive role. …..

apr 122014
 

Lørdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en påskehomilie av den hellige Gregor, biskop av Nazianz:

Nå skal vi feire påske

Nå skal vi feire påske, fremdeles på billedlig vis, om enn med større klarhet enn i den gamle pakts tid. Fot den påske loven foreskrev, våger jeg å kalle et dunkelt avbilde av bildet. Om en liten stund vil påsken vise seg mer fullkomment og klart, når Ordet drikker den nye vin med oss i Faderens rike, alt mens han forklarer og underviser oss i det som han hittil bare har vist oss stykkevis. For den påske vi nå kjenner, er alltid ny. Hva denne drikk og dette velvære består i, er det vår oppgave å forstå og hans å undervise oss i og gi oss, sine disipler, del i sin kunnskap. For læren er næring, også for den som formidler den. Kom så, la også oss feire påske etter loven, men på evangelisk vis, ikke etter bokstaven; fullkomment, ikke ufullstendig; evigvarende, ikke flyktig. La oss gjøre Jerusalem til vårt hode, ikke det som er her nede, men den hovedstad vi har i himmelen, ikke den by som trampes ned av soldater, men den som forherliges av engler. La oss ofre, ikke unge kalver eller lam med horn og klover, døde og følelsesløse som de er. Nei, la oss bære frem for Gud et lovoffer på alteret i himmelen, sammen med det himmelske kor.

La oss gå inn bak det første forhenget, la oss gå frem til det andre, la oss kikke inn i det aller helligste. Ja, mer enn som så: la oss ofre oss selv til Gud, eller bedre, la oss hver dag ofre til ham alt som vederfares oss. La oss tåle alt for Ordets skyld, la oss etterligne hans lidelse med våre lidelser, la oss ære hans blod med vårt, la oss skynde oss opp på korset. Søte er naglene, om de enn er meget skarpe.

Om du er en Simon fra Kyrene, ta korset opp og følg ham. Korsfestes du sammen med ham, gjør som røveren, den kloke mann, og sann at han er Gud. Han ble regnet blant overtredere på grunn av deg og din synd, bli da du rettferdig på grunn av ham. Tilbe ham som ble hengt på korset for din skyld, også når du selv korsfestes, og få vinning av det onde som skjer deg. Kjøp frelsen ved å dø. Gå med Jesus inn i paradiset og oppdag hvilke goder du var utelukket fra. Ta i øyesyn all skjønnheten der inne; den som klager, skal du kaste utenfor så han kan dø med sin gudsbespottelse.

Om du er en Josef fra Arimatea, be om å få liket fra ham som hadde korsfestet ham, og måtte så verdens renselse bli din. Er du Nikodemus, denne nattlige gudfryktige, salv ham og legg ham i graven. Og er du Maria, eller den andre Maria, Salome eller Johanna, gråt ved morgengry. Vær den første til å se at stenen er tatt bort, møt englene og Jesus selv.

apr 112014
 

I dag, fredag før Palmesøndag, sa pave Frans i prekkenen i sin morgenmesse (prekenreferat ved zenit.org):

Pope Francis said today during the homily of his morning Mass in the Casa Santa Marta that we are the victim of temptations because the devil doesn’t want our holiness.

The subject of the Pope’s homily was Satan, as Francis affirmed that Satan continues to exist today and it’s naive to ignore him. Pope Francis also said that if we listen to the Gospel, we can fight against his temptations.

Pope Francis acknowledged that the Christian life is one which involves constantly fighting against evil, just as this was true for Jesus’ life. The Pope underscored that, as Christians, we struggle against the devil and resisting his temptations.

He said, «We too are tempted. We too are the target of attacks by the devil because the spirit of evil does not want our holiness, he does not want our Christian witness, he does not want us to be disciples of Christ. And what does the Spirit of Evil do, through his temptations, to distance us from the path of Jesus? The temptation of the devil has three characteristics and we need to learn about them in order not to fall into the trap. What does Satan do to distance us from the path of Jesus?»

Pope Francis then answered: «Firstly, his temptation begins gradually but grows and is always growing. Secondly, it grows and infects another person, it spreads to another and seeks to be part of the community. And in the end, in order to calm the soul, it justifies itself. It grows, it spreads and it justifies itself.”

The Pope said Jesus’s first temptation was «like a seduction.» He reflected on the devil telling Jesus to throw himself down from the temple to prove to the people that he was the Messiah. However, Jesus did not listen. So, the devil left, came back with others, and pressured Jesus again, but with greater persistence. The Pope highlighted how the greatness of the temptation had magnified.

Continuing with his theme, the Pontiff said, «we have a temptation: it grows and infects others.» He gave an example, saying «Let’s look at gossip: I’m a bit envious of this or that person and at first I’m just envious inside and I need to share it and go to another person and say: “But have you seen that person?’.. and this gossip tries to grow and infects another and another… This is the way gossip works and all of us have been tempted to gossip! Maybe not one of you, if you’re a saint , but I too have been tempted to gossip! It’s a daily temptation. And it begins in this way, discreetly, like a trickle of water. It grows by infecting others and in the end it justifies itself.”

Concluding his address, the Holy Father gave some advice to those present: “We are all tempted because the law of our spiritual life, our Christian life is a struggle: a struggle. That’s because the Prince of this world, Satan, doesn’t want our holiness, he doesn’t want us to follow Christ. Maybe some of you might say: ‘But Father, how old fashioned you are to speak about the devil in the 21st century!’ But look out, because the devil is present! The devil is here… even in the 21st century! And we mustn’t be naïve, right? We must learn from the Gospel how to fight against Satan.”

apr 112014
 

Dette sa pave Frans tidligere (18/3) i årets fastetid:

Lent is a time to “adjust your life,” “to get closer to the Lord.” That was the message of Pope Francis at Mass this morning at Casa Santa Marta. The Pope warned against thinking of ourselves as “better than others.” The hypocrites, he warned, “disguise themselves as good people” and do not understand that no one is made just by his own efforts; we all need to undergo justification.

Pope Francis began his homily stressing “conversion” as the key word of Lent, a favourable time “to grow closer” to Jesus. Commenting on the First Reading, from the book of Isaiah, he said that the Lord calls two “sinful cities” like Sodom and Gomorrah to conversion. This shows us that we all “need to make a change of life,” to take a “good look into our soul” — where we always find something. The purpose of Lent, then, is precisely “to adjust my life,” to draw closer to the Lord. Jesus, the Pope said, wants to be close to us; He assures us the He is “waiting for us in order to forgive us.” However, he cautioned, the Lord wants “a sincere approach;” and warns us against being hypocrites …

Men det er ikke bare i fasten vi trenger å omvende oss, sier pave Frans i denne to uker gamle videoen:

apr 112014
 

Fredag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Fulgentius av Ruspes brev til Peter om troen:

Han ofret seg selv for oss

Med de dyreofringer som den hellige Treenighet selv, den gamle og den nye pakts ene Gud, foreskrev våre fedre å frembære, var antydet den frivillige offergave som Guds Sønn alene så miskunnelig ville frembære for oss ved å ofre seg selv i sitt kjød.

Han selv, etter det apostelen lærer, «gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud». Han er sann Gud og sann yppersteprest, ban som for vår skyld en gang for alle trådte inn i helligdommen, ikke med blod av okser og bukker, men med sitt eget blod. Det var dette den gamle pakts yppersteprest var et bilde på, han som hvert år trådte inn i det allerhelligste med blod. Han er den som i sin egen person, og den alene, utgjorde alt det han visste var nødvendig for å. oppnå vår forløsning. Han er nemlig både prest og offer, både Gud og tempel. Han er presten som oppnår forsoning for oss; han er det offer vi forsones ved, han er det tempel hvor vi forsones; han er den Gud vi forsones med. Han alene er prest, offergave og tempel, for som Gud er ban alt dette i en tjeners skikkelse. Men han alene er ikke Gud, for i Guds skikkelse er han Gud sammen med Faderen og den Hellige Ånd.

Du må derfor stå fast i din tro og aldri trekke i tvil at han, Gud og enbårens Ord, da han var blitt kjød, bar seg selv frem for oss som en offergave og et velluktende offer for Gud. Patriarkene og profetene og prestene på den gamle pakts tid bar frem dyreofringer til ham, sammen med Faderen og den Hellige Ånd. Nå, det vil si i den nye pakts tid, bærer den hellige katolske Kirke over hele jorden, i tro og kjærlighet, uavlatelig frem brødets og vinens offer til ham og Faderen og den Hellige Ånd som er den samme guddom som ham.

De kjødelige ofringer var tegn på Kristi kjød som han, som var uten synd, skulle frembære for våre synders skyld, og det blod han ville utgyde for syndenes forlatelse. Men den nye pakts offer er takksigelse for og minne om Kristi kjød som han ofret for oss, og om blodet som Gud lot flyte på samme vis. Om dette sier den salige Paulus i Apostlenes gjerninger: «Ta vare på dere selv og på hele den hjord hvor den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn; vær hyrder for den Guds kirke som han ervervet seg med sitt eget blod».

Den gamle pakts ofre var tegn og forvarsel om det vi skulle måtte gi; i den nye pakts offer fremtrer med all mulig tydelighet det som allerede er blitt oss gitt. De første offer bar bud om at Guds Sønn skulle tas av dage for syndere; det nye offer forkynner at han er blitt tatt av dage for syndere, slik apostlene vitner om: «Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige», og: «Da vi ennå var fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død».

apr 102014
 

Torsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om kirken, «Lumen Gentium». Nr. 9:

Kirken er et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse

«Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og med Judas ætt… jeg vil gi min lov inne i dem og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk… For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren». Denne nye pakt var det Kristus innstiftet, nemlig den nye pakt i hans blod. Han kalte til seg et folk fra jøder og fra hedninger, hvis enhet ikke bestod i kraft av kjødelig avstamning, men i Ånden, og som skulle være Guds nye folk.

De som tror på Kristus og er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved den levende Guds ord, ikke av kjød, men av vann og Hellig Ånd, utgjør endelig «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har gjort til sitt… som før ikke var noe folk, men som nå er Guds folk». Dette messianske folk har Kristus til hode, «han som ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist til vår rettferdiggjørelse». Nå har han fått det navn som står over alle andre navn, og hersker i himlene i herlighet. Dette messianske folk har fått den verdighet og frihet som tilkommer Guds barn, i hvis hjerter den Hellige Ånd bor som i et tempel. Dets lov er det nye bud om å elske slik Kristus elsket oss. Dets mål er det Guds rike som Gud selv har påbegynt her på jorden, og som skal utbres videre inntil det blir fullendt av ham selv ved tidenes ende, når Kristus, vårt liv, kommer til syne, «og selve skapningen skal settes fri fra forgjengelighetens slaveri og få del i den frihet som Guds barn i sin herlighet eier». Dette messianske folk er derfor, selv om det faktisk ikke innbefatter alle mennesker, og ikke sjelden fremtrer som den lille flokk, allikevel den tryggeste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten. Dette folk er opprettet av Kristus som et livets, kjærlighetens og sannhetens fellesskap og brukes av ham som redskap til alles forløsning, og sendes ut i all verden som verdens lys og jordens salt.

Slik Israel etter kjødet ble kalt Guds Kirke da det vandret i ørkenen, slik kalles det nye Israel, som vandrer i denne verden på vei mot den by som skal komme, den som består, Kristi Kirke. Kristus vant den jo ved sitt eget blod, fylte den med sin Ånd og utstyrte den med det som skulle tjene dens enhet som synlig samfunn. Gud sammenkalte dem som i tro ser hen til Jesus, frelsens opphavsmann, grunnvollen for enhet og fred, og gjorde dem til Kirken, slik at den for alle og enhver skulle være et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse.

apr 092014
 

Onsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Augustins kommentar til salme 86:

Jesus Kristus ber for oss, han ber i oss og vi ber til ham

Noen større gave kunne Gud knapt gi menneskene enn å gjøre sitt Ord, som han skapte alt ved, til deres hode, og å gjøre dem til hans lemmer. Dermed ble han Guds Sønn og Menneskesønnen, én Gud med Faderen, ett menneske med menneskene. Derfor er det at når vi taler til Gud i bønn, adskiller vi ikke Sønnen fra ham, og når Kristi legeme ber, adskiller det seg ikke fra sitt hode. Vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er selv den ene frelser for sitt legeme, han som både ber for oss og i oss, og som tilbes av oss. Han ber for oss som vår prest, han ber i oss som vårt hode, han tilbes av oss som vår Gud. La oss derfor kjenne igjen våre ord i hans og hans ord i våre. La oss heller ikke unnse oss for å anvende på ham ord og uttrykk som, særlig hos profetene, brukes om Herren Jesus Kristus, og som kunne antyde en svakhet som er Gud uverdig, siden han ikke unnså seg for å forene seg med oss. All skapningen tjener jo ham, for all skapningen er blitt skapt av ham.

Derfor er det hans allerhøyeste guddommelighet vi tenker på når vi hører disse ord: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Det var i begynnelsen hos Gud. Alt er skapt ved det, og uten det er intet skapt» i . Da ser vi for oss Guds Sønns opphøyede guddom, som både er den høyeste som tenkes kan, og som fullstendig overstiger alt som er praktfullt i skaperverket. Men i andre deler av Skriftene igjen hører vi barn sukke, be og bekjenne.

Vi rygger tilbake for å bruke slike uttrykk om ham, fordi vår tanke nettopp var opptatt med å beundre hans guddommelighet. Da byr det oss imot å senke blikket til hans fornedrelse. Det ville likesom være en fornærmelse mot ham å høre slike ord hos det mennesket vi henvendte oss til, da vi bad til Gud. Vi kommer mang en gang i forlegenhet og forsøker å finne en annen mening med ordene. Og dog finner man intet i Skriften som ikke går tilbake på ham eller tillater å se bort fra ham.

Altså må vi våkne opp og våke i troen, slik at vi får øynene opp for at han som vi nettopp skuet i Guds skikkelse, tok en tjeners skikkelse og kom menneskers lignelse, var å se til som et menneske, ydmyket seg selv og ble lydig inntil døden. Da han hang på korset, gjorde han salmens ord til sine og sa: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» . Han tilbes altså i Guds skikkelse, han ber i tjenerens skikkelse, han tar opp i seg skapningen for å forvandle den, men selv forandres han ikke. Han gjør oss til ett menneske sammen med seg, hode og legeme. Vi ber altså til ham, ved ham, i ham; vi ber salmen sammen med ham, og han ber den sammen med oss.

apr 092014
 

Ekman_Vatikanradion Slik presenterer vatikanradioens svenke sider intervjuet: Birgitta och Ulf Ekman berättar om sin väg till den katolska kyrkan «Vi kan inte backa för det vi har upplevt är sant»

Under en pilgrimsresa till Rom, besökte Birgitta och Ulf Ekman Vatikanradion, och i en intevju berättar de om hur de upplevt reaktionerna efter att deras val att träda in i den katolska kyrkan blev offentligt, om vägen dit och om det som den protestantiska världen upplever som stötestenar i förhållande till den katolska kyrkan. «Läroämbetet borgar för en sann andlig frihet», säger Ulf Ekman.

Hør intervjuet her.

apr 082014
 

Tirsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en preken over Kristi lidelse av den hellige Leo den Store, pave:

Kristi kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver

Måtte vår forstand som opplyses av sannhetens Ånd, med rent og frilynt hjerte ta imot korsets herlighet som omstråler himmel og jord. Måtte den med sitt indre blikk se hva som menes med det Herren sa om sin forestående lidelse: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget», og videre: «Nå e min sjel fylt av angst, og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time? Nei, for dens skyld er jeg kommet. Far, la din Sønn bli forherlighet!» Og da Faderens røst hadde lydd fra himmelen og sagt: «Jeg har forherlighet ham, og skal atter forherlige ham», henvendte Jesus seg til dem som stod omkring, og sa: «Ikke for min skyld var det denne røsten lød, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg trekke alle til meg».

Å korsets vidunderlige kraft! Å lidelsens usigelige herlighet! Her setter Herren retten, her blir verden dømt, her er den korsfestedes makt.

Alt trakk du til deg, Herre, slik at det som under skjulte tegn ble forrettet i et tempel i Judea, det feirer nå alle folkeslags hengivenhet overalt i verden ved et fullverdig og åpenbart sakrament. For edlere er nå levittenes stand, de eldstes verdighet er større, prestenes salvelse helligere. Ditt kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver. Ved det får de troende styrke av svakhet, ære av skam, liv av død. Dyreofringene er nå i ferd med å opphøre, og dette legemes og blods ene offer kommer i stedet for de ulike offergaver. For du er det sanne Guds lam, som tar bort verdens synder, og på samme måte som du fører alle mysterier til fullkommenhet i deg, slik samles alle folkeslag til ett eneste rike.

La oss derfor, høytelskede, bekjenne det som folkeslagenes salige lærer, apostelen Paulus, bekjente med herlig røst og sa: «Det er et troverdig ord, og all tillit verd, at Kristus Jesus er kommet til verden for å frelse syndere» . Guds miskunn mot oss er desto større ettersom Kristus døde, ikke for rettferdige, ikke for hellige, men for onde og syndige mennesker. Og siden den guddommelige natur ikke kunne rammes av dødens brodd, tok han opp seg, da han ble født av vår slekt, det Iegeme han kunne bære frem som offer for oss.

I fordums tid truet han vår død med kraften i sin egen død og sa gjennom profeten Hoseas: «Å død, din bane skal jeg bli; ditt bitt skal jeg bli, å helved». Ved å dø underkastet han seg helvedets lover, ved å oppstå kullkastet han dem. Han tok på seg dødens evige lodd og satte grense for hvor lenge den fikk vare. «For som alle dør i Adam, skal alle få liv i Kristus».

apr 072014
 

Mandag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en kommentar til salmene av den hellige John Fisher, biskop av Rochester og martyr:

Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen

Kristus Jesus er vår yppersteprest. Hans dyre legeme er vårt offer som han bar frem på korsets alter for alle menneskers frelse. Blodet som fløt for vår forløsning, var ikke blod av kalver og bukker, slik som under den gamle lov, men blodet av et uskyldig lam, Kristus Jesus, vår Frelser.

Det tempel hvor vår yppersteprest forrettet, var ikke bygget av menneskehender, men alene av Guds kraft. Han lot sitt blod flyte for verdens åsyn, og verden er under alle omstendigheter et tempel som bare Guds hånd kunne bygge. Templet består av to deler: den ene er den jord hvor vi bygger og bor, den andre delen er fremdeles ukjent for oss dødelige.

Det første offer bar han frem her på jorden, da han led den bitre død, Deretter, iført udødelighetens nye drakt, trådte han ved sitt eget blod inn i det allerhelligste, det vil si inn i himmelen. Der viste han frem foran den himmelske Fars trone det uendelig kostbare blod han syv ganger hadde latt flyte for alle mennesker, bundet av synden. Dette offer er Gud så velbehagelig at straks han så det, ble han grepet av medynk med oss og kunne ikke gjøre annet enn å vise mildhet mot alle som virkelig angrer.

Dette offer er dessuten evig. Det bæres ikke bare frem hvert år, slik skikken var hos jødene, men hver eneste dag til trøst for oss, ja, hver eneste time og hvert øyeblikk, for å gi oss en mektig støtte. Det er dette som får apostelen til å. tilføye: «Han vant en evig forløsning».
I dette hellige og evige offer deltar alle som er grepet av oppriktig anger og har gjort bot for sine synder, som har klart for seg og er fast besluttet på at de ikke vil falle tilbake i sine tidligere laster, men at de vil holde fast på sitt forsett om for fremtiden å etterstrebe å føre det dydige liv de har begynt på. Og angående dette legger den hellige Johannes til: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens».

apr 062014
 

I andre lesning i Matutin, 5. søndag i fasten (pasjonssøndag) leser vi fra et påskebrev av den hellige Athanasios, biskop av Alexandria:

Herrens fest står for døren, la oss feire den, ikke i ord, men i gjerning

Mine brødre, gleden over vår høytid ligger alltid på lur og forlater aldri helt dem som ser frem til å feire den. For Ordet er oss nær, det som for vår skyld ble alt, jeg mener vår Herre Jesus Kristus, han som lovet å være ho5 oss for alltid. For han roper jo ut: «Se, jeg er med dere alle dager». På samme måte som han er hyrde, yppersteprest, vei, port — på en og samme tid alt for vår skyld — slik er han også vår fest og vår høytid, slik den salige apostel sier: «Kristus, vår påske, er blitt slaktet», han som var ventet. Han hadde også opplyst salmisten bønn der han sier: «Du min glede, fri meg fra dem som omringer meg». Dette er den sanne glede, dette er den ekte fest, nemlig fordrivelsen av alt som plager oss. Om noen vil nå dit, må han være rettskaffen i alt han gjør og meditere i sitt sinn, i den fred som gudsfrykt gir. Slik var det de hellige gledet seg som på en festdag mens de levde, hver i sin egen tid. En av dem, den salige David, stod ikke opp bare en gang om natten, men syv, og forsonet seg med Gud i bønn. En annen, den store Moses, jublet i hymner og lovsang på grunn av seieren over Farao og over dem som tvang hebreerne til å trelle for seg. Atter andre igjen forrettet gledesstrålende den hellige tjeneste, slik som den store Samuel og den salige Elias. De oppnådde frihet gjennom sitt rettskafne liv, og nå fester de i himmelen. De gleder seg etter sin fordums ferd i skyggelandet og ser forskjell på virkelighet og bilde.

Og vi som nå feirer høytid, hvilke veier skal vi gå? Nå når vi nærmer oss festen, hvem skal være vår fører? Visselig ingen annen, mine kjære, enn han som både dere og jeg kaller vår Herre Jesus Kristus, han som sier: «Jeg er veien». Han er den, slik den salige Johannes sier, som tar bort verdens synd, han renser våre sjeler, slik profeten Jeremia sier et annet sted: «Still dere på veiene og se hvilken vei som er den gode, gå på den og dere skal finne renselse for deres sjeler» . Fordum var det blod av bukker og asken av en kalv som ble stenket på de urene, men de var bare egnet til å rense legemet. Nå blir alle og enhver grundig renset ved Guds Ords nåde. Følger vi Ordet på nært hold, vil vi få lov til å få et gløtt av den evige fest allerede her og nå, likesom i forgårdene til det himmelske Jerusalem. For de salige apostler som fulgte sin fører og Frelser, var den gang og er fremdeles denne nådes lærere, og de sa: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg». Selvsagt følger vi Herren og feirer Herrens fest, ikke bare i ord, men også i gjerning.

apr 022014
 

Det virker nokså opplagt at den gjorde det (for det oppstod et stort antall nye og innbyrdes stridende kirkesamfunn), men i et innlegg skriver den lutherske teologen og presten Jan Bygstad (som jeg kjenner, vi samarbeidet bl.a. for ca 20 år siden om hvordan man kan hjelpe avhoppere fra trosmenigheter, Livets Ord og lignende) at han ikke ser det slik. Han skriver slik i Dagen om Ulf Ekmans konvertering:

… Når en leser hvordan Ekman begrunner overgangen til Rom, er det imidlertid grunn til undring. Det synes i liten utstrekning å dreie seg om læremessige overveielser.

I stedet ligger hovedtyngdepunktet på spørsmålet om kirkens enhet: Reformasjonen blir av Ekman fremstilt som kirkesplittelsens årsak. Samtidig finner han det uforståelig at så mange på protestantisk mark ikke ser behovet for «et læreembete», det vil si, pavens myndighet til med guddommelig autoritet å avgjøre lærespørsmål. …..

Bygstad skriver så videre om rettferdiggjørelsen, men det virker ikke som han bryr seg om at katolikker og lutheranere i 1999 undertegnet en avtale der de sier at de nå (nesten) er helt enige om hvordan mennesket blir rettferdiggjort overfor Gud:

Det kan her være viktig å bemerke følgende:

1. Den romersk-katolske kirke har ikke siden reformasjonen endret sin lære om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud. Når dette faktum ikke synes å ha hatt noen betydning i Ekmans overveielser forut for hans konvertering, er det vanskelig å se det annerledes enn at denne reformasjonens hovedsak kun har hatt perifer betydning for Ekman selv og hans teologi. Noe som i seg selv er avslørende for gehalten i den bevegelsen han har ledet.

Bygstad skriver så videre om at Kirkens magisterium som katolikkene definerer det (og det handler ikke bare om paven, men om autoriteten alle biskopene har som apostlenes etterfølgere); magisteriet ser ut til å implisere at Bibelen ikke er klar (nok). Og jeg har vanskelig for å forstå at Bygstad i 2014 kan hevde at Bibelen alene gir oss nok kunnskap om dogmatiske og etiske spørsmål. Men han skriver:

2. Ekmans understrekning av behovet for et enhetlig læreembete … henger uløselig sammen med tanken om at Skriften er uklar. Er Den hellige skrift uklar i det den lærer om de avgjørende frelsessannheter, da trengs det naturlig nok en autoritet utenom og i tillegg til Skriften.

Videre skriver Bygstad noe mer om tendenser innenfor trosbevegelsen (og jeg stod altså for 20 år siden sammen med Bygstad i kritikken av trosbevegelsens teologi og menighetssyn):

Den karismatikk som Ekman har representert, har på mange måter stått for en temmelig vilkårlig subjektivisme, der en påberoper seg Åndens tiltale i eget hjerte uavhengig av det skrevne ord i Bibelen. …

Men til dette siste punktet kommer en kommentar til Bygstads innlegg (av Jon Åge Skuland) med en hel del interessant informasjon om Ulf Ekman, og hva som faktisk har blitt trodd og forkynt i Livets Ord. Dette hjelper i alle fall meg til å forstå Ulf Ekmans teologi en hel del bedre.

… Den mangler grunnleggende forståelse for hva pinse-karismatisk teologi er. Jeg har selv hørt Ekman siden midten av 80 tallet, lest de fleste av hans bøker og har aktivt støttet (og støtter) arbeidet utifra Livets Ord. Som utdannet teolog fra lutherske Misjonshøgskolen i Stavanger og Ansgarskolen i Kristiansand, og oppvokst i pinsesammenheng (dvs DFEF) så er det lett å se at Ekman har vært en god blanding av lutheraner og karismatisk pinsevenn. Deres undervisning over Romerbrevet er erke-luthersk!! Også forståelsen av kapittel 7. De har videre ikke betont Åndens dåp, men mer kraften i den nye fødsel/den nye skapningen. Dog underviste de om Dåp i Den Hellige Ånd. Også forståelsen av rettferdiggjørelsen er standard luthersk forståelse. Den som seriøst vil forstå KJERNEN i Ekmans teologi, bør lese hans bok Doktriner. Den er så evangelikal at enhver misjonsforbunder kan si Amen til det meste av innholdet. At de også tror at Ånden kan tale til oss, og at de har latt seg lede av disse tiltaler er også sant. Det er kanskje ikke så vanlig praksis for en gjengse lutheraner å tro at Gud kan tale direkte i vårt hjerte, men rent teologisk så bør ikke tanken være så fjern for enhver somleser bibelen og tror at den faktisk er inspirert av Gud. … Ekman har frem til nå også vært innskrevet i den svenske Kyrkan (han har aldri gått ut av den) og dette er mest trolig fordi hans sakramentsyn og synet på embedet har vært meget påvirket av den lutherske forståelsen av disse. Så når Jan Bygstad sier at Ekmans overgang til den katolske kirke nærmest skjedde fordi han hadde/ har en «temmelig vilkårlig subjektivisme…» så vitner det om en meget karikert og snever forståelse av pinse-karismatisk teologi, …

mar 282014
 

14mars_pavepopularitet

Ja, har er faktisk ikke mer populær blant amerikanske katolikker enn pave Johannes Paul II og pave Bededikt XVI, skriver Sandro Magister – for alle tre var svært populære. Magister skriver bl.a.:

… John Paul II and Benedict XVI also had very high approval ratings, or even higher. But only among the faithful. On the outside there was tough opposition.

Francis has rounded the corner of his first year driven by an immense popularity. But there is nothing new in this. In 2008 Benedict XVI had also reached identical levels of consensus. And John Paul II had been even more popular, and for many years afterward.

The novelty is something else. With Francis, for the first time in ages a pope is being lauded not only by his own, but almost more so by those on the outside, by secular public opinion, by the secular media, by governments and international organizations.

Even the report of a UN commission that at the beginning of February ferociously attacked the Church spared him, bowing to that “who am I to judge?” now universally taken up as the emblematic motto of the “openness” of this pontificate.

Not with his two predecessors. At the apogee of their popularity they had the Christian people on their side. But all the others were against them.

In fact, the more the “age» opposed the pope, the larger the pope himself loomed. The magazine “Time” dedicated the man of the year cover to John Paul II in 1994, the year of the pitched battle that he waged, almost alone against the rest of the world and the American administration foremost, before, during, and after the UN conference in Cairo on birth control and therefore, according to the pope, for «the systematic death of the unborn.»

Karol Wojtyla had made 1994 the year of the family because he saw it threatened and attacked, when instead at the approach of the new millennium, in the vision of the pope, it should have shone as at the beginning of creation, male and female, increase and multiply, and “let man not separate what God has united.”

In 1994 John Paul II also wrote a letter to the bishops to reiterate the ‘no’ on communion for the divorced and remarried. And he spoke another categorical ‘no’ on women priests. …..

… The more John Paul II was dismissed by secular opinion as obscurantist and backward, the higher his popularity among Catholics was. During that decade it was stable at 93 percent in favor, about ten points higher than Pope Francis today and Benedict XVI in 2008.

The arc of Pope Joseph Ratzinger is also exemplary, Just after he was elected, in 2005, his popularity among Catholics was low, at 67 percent, with only 17 percent saying they were very favorable. But he gradually won greater consensus, in spite of the rigor with which he criticized the challenges of modernity. …..

…. The lesson that can be gathered from this is that a pope’s success among the faithful is not automatically connected to his pliability on crucial questions. Two intransigent popes like John Paul II and Benedict XVI registered very high popularity levels.

The «openness» of a pope to modernity can instead explain the consensus he gets from the outside, from secular opinion. This seems to be the novelty of Francis.

A novelty that deep down he mistrusts. He said in his recent interview with «Corriere della Sera»: «I don’t like a certain mythology of Pope Francis. Sigmund Freud said, if I am not mistaken, that in every idealization there is an aggression.»

mar 272014
 

I den svenske avisa Dagen diskuteres nå katolikkers syn på flere spørsmål ganske intenst, etter nyheten om Ulf Ekmans konvertering. I dag stod dette innlegget fra en katolikk; om kravet om åpent nattverdbord knyttet til spørsmålet om baptister/pinsevenner vil godta barnedåp. Martin Ekenvärn skriver først om hva som kreves for å delta i katolsk nattverd:

För det första bekänner man Katolska kyrkans apostoliska succession och auktoritet. Biskop Ignatius av Antiokia skrev någon gång mellan år 90 och 107 efter Kristus följande i sitt brev till smyrnierna: ”Den eukaristi skall anses giltig som förrättas av biskopen eller av någon som han förordnar. Där biskopen visar sig, där skall också församlingen vara, liksom den katolska kyrkan finns där Jesus är. Det är alltså inte til­lå­te­t att döpa eller att hålla kärleksmåltid utan biskopens tillåtelse”. ….
För det andra bekänner man att man i bikt fått avlösning från svåra synder av en vigd katolsk präst, det vill säga lever i nådens tillstånd. Att ta emot nattvarden utan att leva i nådens tillstånd är enligt Katolska kyrkan en svår synd. Ingen samvetsgrann katolik skulle hörsamma nattvardsinbjudan utan att först bekänna sina synder för en präst, eftersom måltiden då skulle vara till skada snarare än till nytta. ….

För det tredje bekänner man att brödet och vinet är Kristi sanna kropp. Ignatius skriver i sitt brev till smyrnierna också följande ord: ”Från eukaristin och bönen håller de sig borta, eftersom de inte bekänner att eukaristin är vår Frälsare Jesu Kristi kött som led för våra synders skull och som Fadern uppväckte i sin godhet.” Att ta emot nattvarden i en katolsk kyrka innebär därmed en bekännelse av att en transsubstantiation ägt rum, där brödet och vinet till sin materia visserligen fortfarande är bröd och vin, men att det till sin substans blivit Kristus, värdigt vår tillbedjan och lovsång. ….

Innlegget avsluttes med en utfordring til pinsevenne:

….. Katolska kyrkan har tagit ett stort steg mot enhet genom erkännandet av dop som sker i icke-katolska kyrkor. Lutherska världssamfundet och Katolska kyrkan har skrivit under en gemensam deklaration om rättfärdiggörelseläran. Vad är Hultmans samfund, pingströrelsen, beredda att ändra för enhetens skull? Är man beredd att erkänna att omdop och underkännanden av barndop är ett lika stort hinder för den kristna enheten som en exkluderande nattvardssyn?

mar 252014
 

Torkild Masvie i Messiaskirken i Oslo skriver i Dagen – i et leserinnlegg og i en artikkel som jeg siterer fra her) at Den norske kirke det siste visst har brukt oblater (som vi katolikker kaller hostier) uten noe hvetemel;

I Dagen mandag skriver Masvie at de fleste norske menigheter de siste åra har brukt hvetefritt nattverdbrød. Det mangler enhver forbindelse til brødet Jesus brukte da nattverden ble innstiftet, og forbindelsen til hvetekornet som faller i jorden for å dø – altså Jesus selv – blir borte, mener han.

Kirkemøtet i Den norske kirke vedtok i april 2011 at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie, for å ivareta folk med cøliaki. …..

Det var visst også ganske evanskelig å få klar beskjed om oblatenes innehold:

Masvie har jobbet hardt for å få informasjon om oblatenes innhold. På nettet fant han ingen opplysninger, og Dagen får hos Oblatbakeriet beskjed om at oppskriften er hemmelig.

Men Masvie ga seg ikke og slo seg ikke til ro med at oblatene han selv delte ut til dem med cøliaki, hadde et innhold som var akseptabelt for menighetens sakramentforvaltning. Han ville vite mer.

– I slutten av januar fikk vi etter masse forsøk tak i informasjon. Det var da jeg fikk se at oblatene består av ris, potet, mais og sukker at jeg fikk sjokket. For oblatene inneholder ingenting med forbindelse til hvetebrødet Jesus delte under nattverden, sier Masvie.

Han fikk ingen informasjon tilsendt, men møtte personlig opp på Oblatbakeriet på Diakonissehuset i Oslo. Der fikk han avfotografere dataskjermen der ingrediensene var listet opp. Dagen har fått bildet Masvie tok og hvor det står at oblaten inneholder blant annet rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.

Vi katolikker regner nattverden som ugyldig hvis det ikke brukes brød av hvete og vin av druer. Riktignok kan vi bruke glutenreduserte hostier, som mennesker med glutenintoleranse kan be om.

mar 172014
 

Bjørn Are Davidsen gir ikke opp kampen mot uvitenhet, og skriver nå på sin blogg om en artikkel i nettavisen.no, der påstanden i overskriften presenteres. Det er visst en Neil NeGrasse Tyson som hevder dette, men Davidsen svarer:

Mens andre av oss nok ikke drar like mye på smilebåndet når en som setter sin ære i å være vitenskapelig, bryter så totalt med normalvitenskapen på feltet. Dermed er det altså ingen grunn til å vente at han oppgir en eneste av dagens forskere som støtter ham, noe han da heller ikke gjør.

Resultatet er at ingen lar seg forvirre av at Brooke, Grant, Hannam, Lindberg, Numbers, Russell og andre spesialister på vitenskapshistorie konkluderer tildels motsatt. Religion har ikke satt vitenskapen tilbake, tvert i mot har vitenskapen mye å takke noen former for religion for, frem til moderne tid.

Davidsen trekker også fram noe han skrev i februar i år, om en artikkel i Bergens Tidende, der de skriver:

Snarere enn en religiøs mørketid så var middelalderen en blomstringstid for lærdom og vitenskap. Den store 1100-tallsrenessansen transformerte lærdomskulturen og la grunnlaget for de første europeiske universitetene.

…. En internasjonal, intellektuell elite blomstret opp ved sentrale lærdomssentre, slik som Bologna, Paris eller Köln – også norske geistlige fant veien ut i Europa. Antikkens filosofer ble gjenoppdaget og brukt. Thomas Aquinas (1225- 1274) forsøkte å systematisere troslæren ved hjelp av Aristoteles’ logikk (skolastikken) og bygge bro mellom tro og fornuft. Andre, slik som Roger Bacon (1214 – 1294), drev med eksperimentell vitenskap og drømte om maskiner som kunne trekkes uten hester, fly på himmelen eller gå under vann. Begge var de i kirkens tjeneste.

mar 142014
 

I forbindelse med Ulf og Birgitta Ekmans opptakelse i Den katolske Kirke senere i vår, har svenske Dagen et intervju med sognepresten i den katolske menigheten i Uppsala, St Lars (i Norge har vi også en St Laurentius menighet i Drammen, oppkalt etter denne kjente diakonen og martyren). Sognepresten sier at han har vært svært lite involvert i denne saken; at det er biskop Arborelius som har planlagt en egen og noe mer individuell vei for dette ekteparet inn i Kirken – men som alle har de en flere måneder lang forberedelsesperiode. Sogneprest Andreas Bergmann sier bl.a.:

Processen att konvertera och bli katolik tar olika lång tid beroende på vilken religiös bakgrund man har. Ulf och Birgitta Ekman har sedan i höstas gått i så kallad katekesundervisning – dock inte i S:t Lars katolska församling i Uppsala – för att förbereda sig. Den katolske biskopen, Anders Arborelius, utsåg en person som tog hand om undervisningen.

Ibland väljer man en enskild förberedelse. Det kan handla om att man bara behöver fräscha upp vissa kunskaper, eller så kan det bero på andra saker, säger Andreas Bergmann, som på grund av tystnadsplikten inte kan säga vilken person som har tagit sig an paret Ekman.

Ulf Ekman säger till Dagen att han och Birgitta kommer att tillhöra S:t Lars katolska församling i Uppsala eftersom de bor på orten.

Andreas Bergmann bekräftar att de blir registrerade i den lokala församlingen, men säger samtidigt att paret Ekman naturligtvis kan gå till någon av de katolska församlingarna i exempelvis Stockholm om de i stället skulle vilja det.

Den slutgiltiga upptagningen är en ceremoni som vanligtvis sker i samband med en offentlig söndagsmässa. Men när det gäller just Ulf och Birgitta Ekman berättar Andreas Bergmann att de har bett om att få göra det vid ett mer privat tillfälle.

Det ligger på biskopens bord och jag tror inte att det är sannolikt att ceremonin kommer att ske i S:t Lars. …

….Tror du att Ulf Ekman, med tanke på hans bakgrund som pastor och församlingsledare, kan bli en viktig medlem i er församling?

Nej, jag ser honom som en konvertit som alla andra och jag tror knappast att han får någon större roll.

Om Ekmans mulige oppgaver og rolle i Den katolske Kirker håper jeg å skrive litt om ikke lenge.

mar 132014
 

John Allen regnes som en av de aller mest kunnskapsrike kirkejournalister, og han skriver i The Boston Globe (der han nylig er blitt ansatt) om det første året med pave Frans:

pavefrans_1ar

One year ago Thursday, a relatively obscure prelate from Argentina made his debut as the new leader of the world’s oldest Christian church, stepping out onto the fabled balcony overlooking St. Peter’s Square and joking that his brother cardinals had gone to “the end of the earth” to find a pope.

For an institution legendary for taking itself rather seriously, that flash of humor alone communicated that this wasn’t going to be your grandfather’s kind of pontiff.

By taking the name Francis, the new pope awakened images of St. Francis, the beloved poor man of Assisi. He then knelt to ask the crowd to pray for him before imparting his official blessing, seemingly inaugurating a new era of papal humility. …

… The Boston Globe spoke to a dozen cardinals from various parts of the world in late February and early March. Based on that unscientific sample, reaction seems a mix of satisfaction and astonishment. While some admit to elevated blood pressure levels, there appears to be little buyer’s remorse — in part because having a popular pope simply makes their lives easier.

Few cardinals anticipated the way in which the new pontiff would capture the imagination of the world, or how quickly he would do it.

Asked if he would have predicted a year ago that the new pope would enjoy astronomic approval ratings and grace the cover of Rolling Stone magazine, Cardinal Daniel DiNardo of Galveston-Houston, vice president of the US bishops’ conference, could scarcely have been more definitive. “No, no, and no,” he told the Globe.

Cardinal Timothy Dolan of New York amplified the point. “We knew we were electing a man of the poor, and we knew we were electing a good manager,” Dolan said. “We had no idea we were electing a rock star.”

Dolan’s experience is typical of many churchmen. He reports that when he does media interviews today, the questions generally aren’t about pedophile priests, crackdowns on nuns, or bruising political fights inside the Vatican. Instead, they’re largely adulatory inquiries about the new pontiff.

Cardinals also say that politicians and diplomats are less inclined to be hostile to church interests, because no one wants to be on the wrong side of a popular pope, and that when they mingle at the grass roots, even outside the confines of the church, they generally find delight. ….

…. Cardinal Thomas Collins of Toronto, admits that there have been times when the pope’s almost casual rhetorical turns and his spirit of openness have created heartburn.

“There have been things which are hard to explain,” Collins said, referring specifically to one of the headlines from an October interview Francis granted to a left-wing Italian paper: “God is not a Catholic.”

Still, Collins said, when he reads the full text of what Francis has said, as opposed to sound bites, he generally finds nothing to worry about. “You read the whole text and it’s great,” Collins said. “You may have to work a little harder to get the proper context, but it’s always there.” …

mar 122014
 

Kardinal Kasper holdt et langt foredrag om ekteskapet for en stort antall kardinaler, i Vatikanet 20. februar. Det gikk ikke lang tid før hele foredraget nådde pressen, og siden er det blitt diskutert ganske så grunding – mest fordi kardinal Kasper gjerne ville finne en løsning slik at skilte og gjengifte katolikker likevel kunne motta nattverden. Denne artikkelen av professor Robert Fastiggi i Detroit, USA,tar på en interessant måte opp hele innholdet i foredraget, og jeg tar med noen utdrag under:

…. In his March 5, 2014 interview with the Italian newspaper, Corriere della Sera, Pope Francis was asked about the Cardinal’s presentation. The Holy Father remarked that Cardinal Kasper had given “a most beautiful and profound presentation” (una bellissima e profonda presentazione). He indicated, though, that section five of the Cardinal’s talk is likely to generate an intense discussion, which we should not fear because it can lead to theological and pastoral growth. …

… Cardinal Kasper provides a very rich anthropological and biblical synthesis of the theology of marriage. He also takes note of the many challenges facing the Church with regard to the present state of marriage and family life. His address is divided into five parts with two appendices. The five sections are: 1) the family in the order of creation; 2) the structures of sin in the life of the family; 3) the family in the Christian order of redemption; 4) the family as domestic Church; and 5) the problem of the divorced and remarried.

I agree with Pope Francis that there are many beautiful insights about marriage in this presentation, especially in the first four sections. Cardinal Kasper highlights the foundation of marriage in the natural law (section 1); the importance of children (section 2); the family as the fundamental cell of society and a school of the virtues (section 3); the Church’s need for the family and the family’s need for the Church (section 4). In my opinion, these first four sections provide a very beautiful synthesis of the key points of the Catholic theology of marriage.

The fifth section of Cardinal Kasper’s address is the most controversial. In this section he discusses the difficulties faced by Catholics who are divorced and remarried civilly. He affirms the indissolubility of sacramental matrimony and the impossibility of a new marriage while the other spouse is still living. He describes this as “part of the tradition of the binding faith of the Church and it cannot be abandoned or dissolved by an appeal to a superficial comprehension of a cheap type of mercy.” Nevertheless, the Cardinal wonders whether the door might be open to further development regarding the pastoral care of the divorced and remarried without abandoning the binding tradition of the faith. By way of comparison, he mentions how Vatican II was able to develop the Church’s response to the questions of ecumenism and religious freedom without violating traditional doctrine. In this regard, Cardinal Kasper suggests that divorced and remarried Catholics can be allowed to receive Holy Communion in individual cases under certain conditions after an appropriate penance. …

I denne artikkelen problematiseres spesielt fire punkter i kardinal Kaspers foredrag:

1) The move beyond Church tribunals: Cardinal Kasper states that it is not divine law (iure divino) that cases of the divorced and remarried must only be handled by juridical means. He wonders whether the bishop might not entrust these cases to a priest with pastoral and spiritual experience as a type of penitentiary or episcopal vicar. This evasion, though, of the Church’s juridical process seems to have many potential dangers. If the priest is going to make a declaration of nullity of the prior putative marriage, on what basis can he make this judgment other than through the Church’s canon law? ….

2) The need to move from general rules to the consideration of the unique situation of the human person ….

3) The ancient Church provides examples of allowing the divorced and remarried to be re-admitted back to ecclesial communion and the Eucharist. ….

4) The Catholic Church has never rejected the practice of the Eastern Orthodox on allowing divorce and remarriage. ….

mar 112014
 

Svenske Dagen trykker i dag et intervju med Ekman – og her tar jeg med det jeg syns var mest interessant i intervjuet:

Vilket är ditt viktigaste argument för att bli katolik?
– Det är svårt att ge bara ett argument. Men grundläggande är att Katolska kyrkan har sanningen i sin fullhet. …

Är det din önska att alla kristna på sikt ska bli katoliker?
– Jag tror att det är Jesu önskan att alla ska bli ett, och den enheten ska vara konkret. Och jag tror att den katolska kyrkan har det fullaste uttrycket för den enheten.

Hur tänker du fortsätta utöva din ledarroll?
– Jag tänker skriva böcker, och förkunna och hjälpa till där jag kan. Framtiden får utvisa. …

…. Vilken har varit den svåraste frågan för dig själv fram till beslutet att konvertera?
– Visst finns det teologiska frågor som jag inte är bekant med. Men svåraste frågan var nog mer pastoral. Hur ska våra församlingar ta det här? Jag vill inte splittra rörelsen, och åstadkomma sorg och besvikelse i församlingen. Det har kanske hållit mig tillbaka lite för länge.

Switch to our mobile site