aug 202006
 

PREKEN 20. SØNDAG I KIRKEÅRET – ÅR B
ST SVITHUN KATOLSKE KIRKE, STAVANGER
20. AUGUST 2006

De tre siste søndagene – da vi har feiret andre høytider, og ikke alminnelige søndager – har vi hatt evangelier fra Johannes 6. Som sannsynligvis mange vet, er dette et svært sentralt kapittel der Johannes går gjennom hva nattverden er.

(Tekstene på denne 20. søndagen i kirkeåret, år B – etter de katolske tekstrekkene – kan leses her.)

De tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) har alle med grundige fortellinger om hva som skjedde ved den første nattverden som Jesus feiret med sine disipler, dagen før han ble korsfestet. Men dette nevner ikke Johannes; det eneste han har med fra den kvelden er fotvaskingen. Johannes’ nattverdteologi (som er svært grundig, men annerledes) finnes faktisk bare her i kapittel seks i hans evangelium.

Dette kapittel seks begynner med fortellingen om brødunderet – som var teksten for tre uker siden, da vi feiret den hellige Olav. Dette, eller disse, brødunderne nevnes også i de andre evangeliene, og underet viser både at Kristus har makt til å gjøre under, og at han her gjør et under for å hjelpe sultne mennesker – dernest viser han også at menneskene lever av mer enn bare brød.

I neste del av teksten leser vi at store menneskemengder følger etter Jesus fordi de har sett underet. Jesus er nokså kritisk til deres reaksjon, fordi – som han sier – de er opptatt av ham bare fordi de har fått mat i magen. Denne søndagen hadde som hovedtema det behovet vi mennesker har for ikke bare vanlig brød, men også livets brød, som Kristus kan gi. Dette tekstavsnittet slutter med at Jesus sier: “Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.”

For en uke siden – da vi feiret Marias opptagelse i himmelen – begynte det å bli mer og mer spenninger og kontroverser i teksten. (Dette skal vi høre mer om neste søndag, da vi skal høre avslutningen av dette fantastiske kapittelet hos Johannes.)

Noen mennesker begynte å kritisere Jesus, og vi kan godt tenke oss denne kritikken fremført også i vår tid: “Hvem er du Jesus, som sier så store ting om deg selv. Vi kjenner deg, du er ikke noe mer enn oss andre!” Eller noen sa: “Hvordan kan du si at vi skal spise din kropp og drikke ditt blod. Dette er jo meningsløst, umulig og uhyrlig!”

Kritikken som kom frem den gangen lyder også i vår tid, på nesten samme måte. Men faktisk er dette et av kjernepunktene i katolsk tro, som mennesker uten tro ikke kan forstå, og som også noen protestantisk kirker fornekter – ikke Den norske kirke, som tror som oss katolikker at vi virkelig mottar Kristi legeme og tro i kommunionen. Og Jesus har ikke noe sans for denne kritikken; har slår rett og slett fast at den som ikke spiser ham ikke har liv i ham. Men “den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid.”

Den delen av kapittelet som vi så hører i dag, er på en måte den fredeligste delen, der Johannes (på samme måte som dagens første lesningen understreker) legger frem positivt hva dette “sanne brød” kan gi oss mennesker.

Første lesning i dagens messer er fra Salomos ordspråk og handler om den visdommen den får som spiser av Herrens mat. Der hører vi: Visdommen har bygd sitt hus og hogd til sine sju søyler. Hun har slaktet fe, blandet vin og dekket sitt bord. Hun har sendt (ut budbringere som sier): “Kom og spis av min mat, og drikk av den vin jeg har blandet. La tankeløsheten fare, så skal dere få leve, gå fram på fornuftens vei!”

Er vi vise på denne måten, så vi deltar i den hellige messe – hører vi ordene som blir lest og forkynt, bærer vi sammen med presten Kristi fullkomne offer frem for Faderen, og mottar vi Ham i den hellige kommunion? Hvis vi gjør dette, og tror på de ordene vi hører i dag, vil vi gå frem på visdommens og fornuftens vei.

I evangeliet sier så Jesus først: “Og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden.” Dette snakker jo om selve forståelsen av nattverden; det er hans eget legeme han gir i messen, det er hans eget legeme vi mottar, og han gir det for at vi, for at verden skal ha liv.

Dernest sier Jesus at vi forblir i Ham når vi spiser og drikker ham: “Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.” Det var disse ordene som ble for vanskelige for mange av Jesu tilhørere denne dagen

Til slutt sier Jesus at de som spiser ham får leve evig: “For den som spiser dette brød, skal leve i all evighet.” Nok en sentral trossannhet i den kristne tro, at etter dette livet på jorden følger det evige liv – enten i Guds nærhet eller borte fra Guds nærhet.

Jeg er nettopp flyttet til Stavanger fra Bergen, og reiser fortsatt frem og tilbake mellom de to byene en del. Neste helg skal jeg igjen til St. Paul menighet for å ta offisiell avskjed der, mens p. Reidar gjør det samme her i St Svithun.

Nå i forgårs var jeg også i Bergen og tok avskjed med St. Paul skole, der jeg har jobbet i over ti år. I min preken på min siste skolegudstjeneste der oppe hadde jeg som hovedpoeng akkurat dette siste punktet i dagens evangelium. Jeg forsøkte først å si litt om hva det er vi lærer både hjemme og på skolen og ellers i livet. Det er både praktiske og akademiske ting, ting som har med moral og oppførsel å gjøre osv. Men det som vi ikke må glemme, og i alle fall ikke på en katolsk skole, eller i en hvilken som helst kirke; er å forberede oss ikke bare for dette livet, men også for det evige liv.

Det samme gjelder for oss som er her i dag; at vi forbereder oss på det evige liv. Og nettopp til oss sier Jesus disse ordene: “Den som spiser dette brød, skal leve i all evighet.”

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)