nov 212006
 

Avisen Dagen skriver i dag ganske sjokkerende ting om hvordan lederskap kan utøves i trosmenigheter. Når jeg leser dette, tenker jeg ca 15 år tilbake, da jeg som luthersk pastor i Arendal var med i en støttegruppe for avhoppere fra disse miljøene. Jeg møtte da mange mennesker som hadde blitt svært preget og såret av å ha vært i slike menigheter.

I Dagen forteller en tidligere ungdomspastor i Levende ord i Bergen hva han har vært med på:
– Som ledere i Trosbevegelsen ble vi opplært til å trakke inn i menneskers personlige liv, og skulle forandre alt. (…) Noen ganger blir jeg svært fortvilet med tanken på de menneskene som er blitt utsatt for menighetssystemet jeg var leder i. (…) Mange ganger har jeg reagert på voldsomme overtramp, men jeg turde ikke gjøre noe med det. Tenkte at det var jeg som var lite åndelig og ikke forstod hva mine ledere gjorde, skriver Tor Håkon Eiken.

LES RESTEN AV DENNE ARTIKKELEN HER.

HER ER EN BLOG MED MER OM SAMME SAK.

OPPDATERING 22/11

I dag skriver både Bergens Tidende og Vårt Land om denne saken.
Jeg har også i dag lest mange innlegg i denne posten på Andys blogg, som startet hele debatten.

  12 Responses to “En underlig type lederskap i trosmenigheter”

  1. Fader Oddvar, her tar du opp et meget viktig sak! Det er bra at også disse delene av norsk kristenliv blir berørt. Jeg har selv vært medlem i Pinsebevegelsen, men har brutt med denne i stor grad på grunn av kirkesamfunnets praksis. Levende Ord-menighetene skiller seg ikke vesentlig fra pinsevennene rent teologisk, dette er kalvinistiske vekkelsesbevegelser. Det som er forskjellen mellom tradisjonelle pinsevenner og disse senter-/trosmenighetene er at sistnevnte er «villere» enn tradisjonelle pinsevenner. Nådegavene blir sterkere fokusert (dratt helt ut i det eksteme og usmakelige), samt at lederskapet i større grad er fokusert rundt en pastor, og ikke i hendene på et eldsteråd slik lederskapet tradisjonelt var hos pinsevennene. Desverre er denne ekstrem-karismatikken nå også på vei inn i pinsebevegelsen, var det ivertfall for noen år siden. Det er nok å nevne bruken av tungetale. Les hva Paulus skriver om dette i 1Kor kap. 12, og se hvordan det praktiseres! Dagens trosmenigheter lider av akkurat de samme utglidninger, og de samme splittelsestendenser som Korintermenigheten var så preget av på Paulus` tid! Videre har man de såkalte healerne, rene svindlerne! Hvor er deres samvittighet? Hvordan kan de få seg til å love noe de vet at de ikke kan holde? Vet de ikke at det er Gud som avgjør om noen blir helbredet, vet de ikke at Gud styrer etter sin vilje og sine hensikter? Kan en predikant styre Gud, hans vilje og hensikter? Når de som kaller seg pastorer ikke vil rette seg etter sin egen rettesnor, Bibelen, er de da sanne hyrder? Hvordan kan disse uverdige «hyrdene» påstå at de er bedre hyrder enn de verste av den katolske kirkes ledere på Luthers tid? Jeg prøvde å prate med en av disse pastorene om disse tingene før jeg forlot pinsebevegelsen, uten det minste gehør. Dette er ikke verdige hyrder. Disse menneskene, pastorer og hyrder kaller de seg, men like elendige som den mest elendige pave som har eksistert. I middelalderen var det den katolske kirke som trengte reform (avlatshandelen, Luthers kritikk av denne, påfølgende forbud på Trientkonsilet), nå er det de protestantiske vekkelsesbevegelsene (sektene) som trenger en reform. Jeg lot være å bli pinsebevegelsens Luther, men mitt møte med denne typen menigheter har utvilsomt gjort at jeg har fått en større forståelse og respekt for Luther. Her bør alle gode krefter, og alle kirkesamfunn som er motstander av denne utglidning, av disse misbruk, og av disse maktovergrep forene seg i kampen, før disse maktglade svindlerne får ødelagt enda flere mennesker!

  2. Levende Ord, er som det fremkommer av den blogg og de avisartikler du har link til, en sekt. Hele bevegelsen bærer preg av å være sekt. Typisk for sektene (og her skiller Levende Ord seg noe fra pinsevenner, om denne sekteriske utviklingen nok er på vei inn hos pinsevennene også, naturlig nok etter den den sterke påvirkningen pinsebevegelsen har fått fra disse trosmenighetene) er det ekstreme budskapet. Slike sekter er ikke for vanlige mennesker, de er for spesielle ekstreme typer. De som ikke er «ekstreme» nok vil enten flykte i tide eller bli sterkt skadet (psykisk og/eller trosmessig). I en viss grad gjelder dette også pinsebevegelsen, om denne ikke er like ekstrem. Et annet godt eksempel på en ekstrem sekt, med maktarrogante (tyranniske) ledere og ekstrem teologi og praksis (også rent kirkerettslig) er Jehovas Vitner. Selv om disse sektenes ledere ikke er verdige hyrder, ja jeg vil kalle dem både notoriske svindlere og vranglærere, må vi ikke glemme at blant sektenes medlemmer er det mange som oppriktig søker Gud, mange som oppriktig ønsker å leve etter Guds vilje, mennesker som ønsker både å være gode (rett)troende og praktiserende kristne. Når vi angriper lederne deres og deres organisasjon, må vi ikke glemme at de mange vanlige medlemmene er oppriktige, at de desverre uforskyldt ble fanget inn i et system som de ikke kunne vite hva stod for, eller hva innebar. I disse kretser er det ikke tale om noe etårig katekumenat før dåp (opptak i fellesskapet). Her er det lett å komme inn, og vanskelig å slippe ut. Hadde sektene undervist sine katekumener (disse godtar ikke barnedåp som gyldig dåp) før de døpte dem, ville nok mange kunne bli reddet før skaden skjedde. Jeg tror de gamle etablerte og store kirkesamfunnene her bør kjenne sitt ansvar, bruke sin makt, innflytelse og kunnskap til å stoppe fremveksten av slike sekter. Her nytter det ikke med økumeniske samtaler, de godkjenner nemlig ikke de høykirkelige kirker som kristne. Videre bør man for all del ikke gå inn på å godta deres forkynnelse og praksis (ekstrem-karismatikk), da ender man bare i den samme fellen. Jeg har tro på at det beste for Kirken på lang sikt er å holde på den tradisjonelle trauste høykirkelige stilen, i høyden med litt tradisjonell rolig bedehusstil. Men for all del, hold ekstrem-karismatikkens villskap ute av Kirken!

  3. At Levende Ord er en sekt, og at det som foregikk der (er vel i ferd med å ryddes opp, eller at sekten snart er historie) virkelig er ille. Det er ingen lystig lesning du her innbyr til, men det som bekymrer med mest er: Hvilken innflytelse har Enevald Flåten og hans kompanjonger hatt på Pinsebevegelsen? Er forholdene der like ille som i Levende Ord? Jeg vet fra min tid i pinsebevegelsen at mange satte Flåten meget høyt, anså denne som en stor åndelig autoritet, og lyttet meget lydhørt til hans forkynnelse. Nå har pinsebevegelsen alltid vært karismatisk, men jeg følte at dette ble dratt ut til det ekstreme i årene etter tusenårsskiftet. Det at jeg kommer fra et miljø som i en slik grad er påvirket av denne sekten og dens ledere gjør meg bekymret, for hva da med dem som hørte til i samme menighet/samfunn som meg selv. Burde kanskje sagt bedre fra om ting og tang selv, men har ivertfall fått muligheten her, og håper at dette blir lest av noen pinsevenner og lignende.

  4. Hei!

    «….. håper at dette blir lest av noen pinsevenner og lignende.»

    Ja, det bli det!:o)

    Du er inne på mye som er galt i trosbevegelsen, men jeg vet ikke om det er noen god løsning at «de gamle etablerte og store kirkesamfunnene her bør kjenne sitt ansvar, bruke sin makt, innflytelse og kunnskap til å stoppe fremveksten av slike sekter.»

    Det høres litt ut som tilfeller jeg har hørt om fra Russland, der den ortodokse kirken forfølger/motarbeider andre kirkesafunn. Noe av det som har gjort pinsevenner og andre skeptiske/hatefulle mot katolisismen er at deres misjonærer opplever å bli motarbeidet av den katolske kirke, som er majoritet i noen av de landene der pinsevennene har misjon. Så kommer misjonærene hjem til Norge og forteller om hvor fæle katolikkene er og det går utover norske katolikker (som er snille og greie).

    Og hvis den katolske kirke holder all karismatikk nede, så vil jo de som lengter etter Den Hellige Ånd ha lettere for å finne veien til andre menigheter (eller sekter) der en kanskje har en gal forkynnelse om Ånden. (Og maktglade ledere osv. osv.) Svaret på misbruk (f.eks. av nådegaver) er ikke å forby bruk, men å vise riktig bruk.

    Rett kombinasjon av latin og tungetale vil funke bra!

  5. La oss ikke krangle med pinsevennene, men få faktainformasjon om hva som foregår på misjonsmarkene. Er det helbredelsesteologien som fenger så voldsomt ? Hvorfor kommer frafaldne katolikker nå tilbake i store mengder ? Er dette så utrolig usikre og umodne mennesker, som vandrer frem og tilbake mellom kirkesamfunnene ?
    Hvem vet noe om dette ?

  6. Den katolske kirke undrer seg noen steder (mest i Latin-Amerika) over hvorfor sa mange av dens medlemmer går over til protestantiske kirker – gjerne av den radikalt karismatiske typen. I mange tilfeller er disse katolikkene ikke blitt særlig kjent med Kristus, de har ikke kommet fram til en sterk, personlig tro. Det er klart at Kirkens arbeid her må styrkes, men Latin-Amerika har alltid hatt for få prester – det er en del av problemet.

    Det er på ingen måte slik at Den katolske kirke holder karismatiske ytringer nede; de som har vært på internasjonale, karismatiske konferanser e.l. har i lang tid kunnet fortelle at det er svært mange katolkker med der. Paven har også tydelig anerkjent den den karismatiske bevegelsen innenfor Kirken.

    I vestlige sand syns jeg personlig at den karismatiske begelsen ikke har så veldig mye å tilføre oss, og at den har hatt vanskelig for å finne en god form, både mht lederstil og gudstjenestefeiring. (Jeg kjenner den godt fra ungdommen av.) I andre deler av verden har den tydelig større appell. Også katolske teologer har oppdaget dette og prøver å finne ut hvorfor karismatiske kirker har så stor framgang i deler av verden.

  7. Jeg har, som jeg skrev over, vært pinsevenn, og slik kjenner jeg disse sektene fra innsiden. Mye av grunnen til at jeg har søkt mot mer høykirkelige Kirker er nettopp en del av utslagene i den karismatiske bevegelsen. Paulus taler i 1Kor kap 12 om karismatikken. Jeg er således ikke motstander av tungetale prinsipielt, ei heller en moderat forkynnelse om helbredelse, slik denne blant annet fremkommer i den katolske kirkes sykesalvingssakrament. Hvordan den katolske kirkes karismatiske bevegelse virker og fortoner seg kjenner jeg ikke i detalj, men har fått vite at denne bevegelsen har liten eller ingen støtte blant norske katolikker. Det jeg her langer ut mot, det som får refomatoren frem i meg, er disse til dels svært grove misbrukene og utglidningene som finnes i disse bevegelsene. Å godta disse ville være det samme som å godta senmiddelalderens avlatshandel (som endog Trientkonsilet går i mot!). Jeg er for økumenisk arbeid, jeg er for samtaler mellom trossamfunn, men det er ei grense for hvor langt vi bør dra denne økumenikken også. Husk: Disse bevegelsene har heller lite felles med den katolske kirke, eller for den saks skyld med den lutherske. Når disse bevegelsene ikke selv klarer å ta et grundiog oppgjør med seg selv, når det ikke fremstår noen reformator blant dem som sier hva som er riktig, når evt. reformatorer ikke tør si ifra av frykt for sine hyrder, hvem skal da si ifra? Jeg kjenner ikke alle den katolske kirkes uttalelser og meninger på dette feltet, men jeg tror helt bestemt at den katolske kirke, sammen med for eks. den lutherske her kan uttale seg mer tydelig mot denne ekstrem-karismatikken.

    Elida, jeg kjenner argumentene dine fra Russland fra min egen tid i pinsebevegelsen. Dette dreier seg om trosfrihet, mangelen på tradisjon på dette feltet i Russland, og at den russisk-ortodokse kirke føler at dens trosmessige monopol er truet. Jeg er for trosfrihet, vi skal ikke forby ekstrem-karismatikerne. Men selv om vi gir dem rett til å drive sin virksomhet rent juridisk, om vi godtar at de kan tro og praktisere hva de vil, bør vi da bare gjemme oss bak økumenikken og godta at alt er like bra? Bør vi ikke, selv i vår økumeniske tid kunne si, at dette og det liker vi ikke, dette synes vi er feil, og at det og det etter vår mening og ut fra vår tro er å anse som vranglære?

  8. Joda, vi kan godt si ifra om ting vi ikke liker. Og si at vi tror noe er vranglære. Ofte vil nok ikke folk høre etter før de selv begynner å ane at noe i menigheten deres ikke stemmer. Men da er det jo greit at andre kirker har satt seg inn i hva disse menighetene tror og lærer, sånn at de kan hjelpe avhoppere.

    Jeg tror likevel at den katolske kirke (og andre gamle kirker) kan ha noe å lære av de nye. De bør se på hvorfor de vokser, hvordan de bygger menighet, hvilke behov de møter osv. Hvis katolikkene har sannheten og er Jesu sanne kirke, så bør de jo ikke være dårligere enn sektene til å misjonere.

  9. Svar på Elidas kommentar:
    Du har et poeng, de gamle kirker må lære av de nye, de må finne ut hva de står for, og hvorfor de vokser. Uten slik kunnskap kan de heller ikke hjelpe avhoppere. Her har du et godt poeng.

    Videre, enda noe interessant du sier: Lære av dem. Jeg er av den klare mening at messen bør og skal være alle kristne menneskers sentrum. Messen er selve hovepulsåren i Kirkens legeme. Messen skal være for alle, den skal innkludere, lære opp i troen, være fellesskap. Men utenfor messen kan Kirken naturligvis ha et mangfold av aktiviteter. Vi kjenner blant annet rosenkransandakter og eukaristisk tilbedelse. Her tror jeg også karismatikken har sin plass. Den har sin rettmessige plass i Kirken, ikke som noe obligatorisk alle må delta i, men som et tillegg de som ønsker det kan øse av. Jeg tror, og mener, at rosenkransbønner ol som vi kjenner fra den katolske kirken kan bygge opp menneskers tro, og føre dem nærmere Gud. Det samme mener jeg om mer lavkirkelige bønne og gudstjenesteformer, tungetale ol. Men når en predikant lover helbredelse, et løfte som vedkommende ikke kan holde, da er streken nådd. Det er faktisk ikke så enkelt at bare man tror og blir bedt for, så er det bare å hente helbredelsens gave der foran podiet. Når mennesker som virkelig håper på å bli helbredet for kanskje en alvorlig sykdom, og disse benytter disse healernes tjeneste i et siste forsøk, og entatil blir lovet å bli helbredet (ikke hvis Gud vil, for Gud har allerede lovet deg det), blir bedt for, og intet skjer. Tenk for en skuffelse vedkommende sitter igjen med! Jeg har ikke samvittighet til å støtte slikt. Det er å føre folk bak lyset. Vanligvis vil slikt bli kalt for svindel! Dette leder ikke mennesker til Gud, men fra Gud! Derfor tar jeg sterk avstand fra det. Jeg støtter det som leder mennesker til Gud, og tar avstand fra det som leder dem bort fra Gud.

  10. Vedr. trosbevegelsens ledelse:
    Trosbevegelsens ledelsesstruktur er autoritær og ofte sentrert rundt en eller et fåtall enkeltpersoner. Der bjøllesauen (pastoren) går, følger hele saueflokken etter.

    I den katolske kirke har man et klart definert læreembede med biskoper, paver og konsiler. Disse utarbeider forpliktende lære alle kirkens medlemmer er forplitet til å følge. Strukturen er slik sett autoritær, men makten er mer spredt, på noen enkeltmennesker i nåtid, men på etter hvert svært mange mennesker i historiens løp. Husk her at konsilvedtak og ex cathedra uttalelser fra ulike paver forblir forpliktende og ufeilbarlige for all fremtid.

    Trosbevegelsen og den katolske kirke har således en ting felles: en autoritær ledelsesstruktur med en klart definert forpliktende lære. Men det er også en klar forskjell, nemlig at mens trosbevegelsens lære og praksis blir utformet på grunnlag av en, eller noen få menneskers, tanker, ideer, bibeltolkninger og visjoner, er den katolske kirkes lære og praksis noe som er blitt til i løpet av nesten 2000 år, og hvor en hel mengde mennesker i løpet av denne lange tiden har bidratt litt hver.

    Den som ikke liker autoritær lederstil eller Kirker med klar og entydig lære bør kanskje både skygge unna trosbevegelsen og den katolske kirke. Den som synes at en klart definert lære er mer oversiktlig og grei å forholde seg til, men som ikke liker at denne endres grunnleggende ved hvert lederbytte har derimot grunn til å kikke nærmere på den katolske kirke. Det som er hovedproblemet med trosbevegelsens lederstil er at så mye avhenger av lederen, og når denne skiftes ut, så må alt defineres fra grunn av igjen.

  11. Ja, noen trospredikanter blir litt breiale og det kan såre mennesker dypt. Har selv blitt bedt for i et sånt møte og ikke blitt frisk. Greit nok forsåvidt, for helbredelse kan komme gradvis etter mange bønner, men da er det ikke så gøy å bli beglodd av et helt vekkelsesmøte. Det er stort sett bare gøy hvis helbredelsen kommer momentant og man kan si «Gud gjorde meg frisk! Halleluja!» Forstår ikke helt hvorfor det alltid skal skje på podiet, med mikrofon og lyskastere og sånn. Å bli bedt for litt mer avsides oppleves mye tryggere og omsorgsfullt.

  12. Svar til Elida:
    Helbredelse kan skje på flere måter:
    – Gud bruker leger, sykehus, medisiner ol til å helbrede.
    – Gud kan gjøre et mirakel, såkalt mirakuløs helbredelse. Dette er metoden Jesus benyttet i Evangeliene.
    – Gradvis helbredelse. Vel, kanskje mulig om jeg ikke er så overbevist.

    Mirakuløs helbredelse benyttet Jesus til å vise hvem han var, at han virkelig var Gud, at han virkelig var Messias, den som profetene i GT hadde talt om. Ved å helbrede ved mirakler, et privilegium Bibelen forbeholder Gud, viste Jesus at han var den lovede Messias, at han virkelig var Gud.

    Jesus gav apostlene en særlig makt, nemlig å gjøre tegn og under i hans navn, deriblant å helbrede. Ved å helbrede på en mirakuløs måte ville apostlene således vise at de virkelig var utsendt av Kristus. Men for at helbredelsestegnet virkelig skulle være et tegn på at apostlene virkelig var utsendt av Ham de utgav seg for å være utsendt av måtte de virkelig vise dette klart og synlig. Jesus benyttet ikke gradvis helbredelse, apostlene gjorde det heller ikke. Helbredelse var virkelig helbredelse som skjedde der og da, og som ingen betvilte ektheten av. Drar vi dette så til vår tid må dette bety at dersom våre vekkelsespredikanter virkelig er utsendt av Gud, at de virkelig har fått denne apostoliske myndigheten, da må de faktisk helbrede synlig, og på en måte som ingen kan betvile. De gjør de faktisk ikke. Altså: Vi kan sette i tvil hvorvidt de faktisk er usendt av Gud.

    Nå vil jeg ikke her påstå at disse predikanter er utsendt av Satan, fulle av demoner osv. Men hadde de vist litt edruelighet her ville det for meg ikke vært noe problem. Hadde de bedt for de syke, bedt Gud om at den syke skulle bli frisk, bedt om helbredelse, omtrent som andre ville bedt om å få nadegaven å tale i tunger, så ville saken vært grei. Men å love at det bare er å komme opp og hente helbredelsen, og intet skjer, da fremstår de som svindlere og falske apostler (unnskyld den litt kraftige ordbruken, finner ikke bedre dekkende ord).

    Hørte et eksempel på radio nå i sommer om en mann som hadde vært blind hele livet, og som en kveld mens han ba sin aftenbønn alene ba Gud om å gi ham synet tilbake. Gud bønnhørte mannen, neste morgen så han! Her var det ingen predikant til stede, helbredelsen skjedde hjemme i mannens seng, ikke på et vekkelsesmøte. Hvis Gud vil, eller har en hensikt vi kanskje ikke fullt ut forstår, vil han helbrede selv om den bedende befinner seg hjemme og er alene. Gud trenger ingen predikanter eller prester, men predikanter og prester er helv avhengig av Guds hjelp, de kan ikke utføre et mirakel av seg selv.

    Det er sikkert gøy å bli helbredet på et vekkelsesmøte, og tenk på hvilken oppbyggelse for troen det er. Men hva med dem som tror og blir bedt for, og som ikke blir helbredet? Vil de synes det er like gøy? Er det like oppbyggelig for deres tro? Jeg tror ikke jeg kan forklare denne skepsisen min bedre. Jeg har møtt flere som oppriktig har søkt helbredelse, og som virkelig har vært oppriktige i sin tro, og som er blitt dypt skuffet. Mange har faktisk mistet troen sin på Gud på grunn av slike skuffelser! Det synes jeg er alvorlig. Vi som kristne skal være menneskefiskere, vi skal lede mennesker til Gud, føre dem til tro på Gud, ikke ta i fra dem den troen de hadde, og føre dem bort fra Gud og det kristne fellesskapet. Det er dette som opptar meg mer enn noe annet. Hvorfor forkynne det kristne budskap hvis vi ikke skal lede mennesker til troen på Gud, og ham han har utsendt, Jesus Kristus? Hvorfor misjonere når vi støter folk bort med vår praksis? Derfor er jeg så kritisk, derfor så avvisende, derfor er jeg så engasjert i dette. Min oppgave som kristen er å lede mennesker til tro!

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)