nov 282006
 

Pave Benedikt reiser til Tyrkia i dag, på et tre dagers besøk. Det er først og fremst en åndelig reise, der møtet med patriarken av Konstantinopel, Bartolomeus I, er det viktigste.

Det har vært vanlig at Roma og Konstantinopel besøker hverandre henholdsvis på Peters fest i Roma, 29/6 og Andreas’ fest i Konstantinopel, 30/11. Oftest sender paven en representant for å feire apostelen Andreas, men i år reiser han selv.

Samtalene mellom Den katolske og Den ortodokse kirke er nylig blitt gjenopptatt, så det er visse håp om forbedrede forhold mellom de to kirkene – som teologisk står veldig nær hverandre, men der både følelsesmessige og politiske problemer har skapt vanskeligheter i 1000 år.

Politisk er det også et viktig besøk, det er første gang pave Benedikt besøker et muslimsk land, og forholdet mellom kristne og muslimer har blitt betraktelig vanskeligere etter 9/11. Aftenposten skriver i dag at den tyrkiske statsministeren likevel vil møte paven, Den katolske kirke i Norge har laget en samlesiden for nyheter om besøket, og den dyktige katolske korrespondenten John Allen kommer til å dekke besøket svært grundig.

  6 Responses to “Paven reiser til Tyrkia i dag”

  1. Viva Papis !

  2. Har lest at det er snakk om at den moskén som først var en Katolsk (ikke av romersk ritus) og som nå er et museum kanskje skal bli en kirke igjen. Har du hørt noe om dette. Høres ikke veldig sannsynlig ut. Jeg ber for at mange muslimer i Tyrkia velger å konvertere etter Pavens besøk

  3. Er det Hagia Sofia du mener? Jeg vet ikke hvor sannsynlig dette er, men det er i alle fall en gruppe som arbeider for det. Jeg mener å ha sett en underskriftskampanje for dette på nettet.

    Forresten er et besøk i Hagia Sofia å anbefale – å se mosaikken av Maria med barnet i apsisen sammen med sitater fra koranen er en svært spesiell opplevelse.

  4. Jeg var i Tyrkia i april. Det virket ikke som det var noen “bruksendring” på gang for Hagia Sofia. At den er museum nå er liksom et kompromiss, siden begge religionene har hatt Hagia Sofia og har historie knyttet til den.

    En kirke dere MÅ se er Polykarp-kirken i Izmir. (dvs. byen Smyrna fra Åpenbaringsboken). Den er utrolig vakker inni og er i bruk fortsatt. For øvrig er det ikke direkte lett å være kristen i Tyrkia. Nonnene i Izmir kunne ikke bevege seg utendørs i sin nonnedrakt, måtte gå i sivil for å ikke provosere. Mens mange muslimske jenter går i hijab og muslimsk fotsid drakt. Tyrkia er offisielt en sekulær stat, men Islam har tydelig forrang. Moskeer over alt, (og bønnerop fem ganger om dagen). Alle som skiller seg ut fra flertallet får trøbbel, enten de har en annen religion, eller de er en minoritet, slik som kurderne eller armenerne.

    Det er rart å tenke på at dette var kristendommens kjerneområde i de første århundrene etter Kristus. Det var der Paulus fartet omkring og skrev sine brev, det var også der de syv byene fra Johannes Åpenbaring lå. De ligger der forsåvidt fortsatt. Noen er blitt begravet i kriger og jordskjelv. Og noen er blitt moderne byer med støy og trafikk. Felles for de fleste av dem er at lysestaken er blitt flyttet. Det foregår utgravinger og der finner en mange spor etter kirkens første tid. Sterkt å sitte i kirker der oldkirkens konsiler foregikk, selv om det bare er ruiner igjen.

    Patriarkatet i Konstantinopel finne fortsatt (ett av de fem opprinnnelige). Men det består av ca 5000 sjeler som er en liten minoritet i millionbyen Istanbul.

  5. Dagens Tyrkia utgjorde størstedelen av det Bysantinske Riket, som oppstod med utgangspunkt i det østromerske riket, og som på mange måter videreførte den politiske arven fra Romerriket etter Romas (vestromerrikets) fall i 476 e.Kr. Hovedstaden i Det Bysantinske Riket var byen Konstantinopel, det nåværende Istanbul. Konstantinopel ble grunnlagt av keiser Konstantin tidlig på 300-tallet, og det var av militærstrategiske grunner gunstig å legge Romerrikets hovedstad hit, på grunn av at byen på denne tiden nærmest var uintakelig. Bortsett fra noen episoder under korsfarertiden forble Konstantinopel uintagelig frem til 1453, da tyrkerne, som var vandret inn fra Sentral-Asia (tyrkiske folk lever i dag i Turkmenistan, Usbekistan og andre sentralasiatiske land). Før tyrkerne nådde Lille-Asia (nåværende Tyrkia) var de blitt omvendt til Islam, og det vi har i stor grad tyrkerne å takke for at Islam ble en fundamentalistisk religion. Denne fundamentalismen lærte de for øvrig av middelalderens kristne. Tyrkia var slik sett et kristent land frem til 1453. Etter tyrkernes erobring ble de kristne enten fordrevet vestover, drept, eller flyktet. De opprinnelige innbyggerne var grekere. Vi kjenner denne konflikten også i dag mellom grekere og tyrkere (bl.a på Kypros).

    Ser vi på kartet (europeiske del av tidl. romerriket) over hvor befolkningen er overveiende katolsk og ortodoks vil vi se at skille nærmest helt går etter grensen mellom Vest- og Øst-romerriket. Skillet mellom katolikker og ortodokse kan altså føres helt tilbake til 300-tallet. Partriarken i Konstantinopel, en av de fem opprinnelige, partriarken av Roma (også kjent som paven) er en annen av disse, var grekernes partriark, slik paven var latinernes partriark. Partriarken i Konstantinopel ble den religiøse lederen for den greske Kirke (den gresk-ortodokse Kirke), som var det bysantinske rikets statsreligion. Mens man i vest fikk svake statsdannelser med svak og ustabil kongemakt var situasjonen annerledes i øst. Her fortsatte mye av det politiske systemet fra Romerrikets keisertid å leve videre, i en noe mer orientalsk form. Keiseren var eneveldig. Kirken i vest kunne utnytte denne situasjonen, og ble slik den sterkeste samfunnsmakten. I øst ble kirken nært knyttet til staten, omtrent slik vi senere har sett dette i protestantiske land. Jeg er av den klare oppfatning at splittelsen mellom den katolske og den ortodokse kirke finnes her. Denne politiske ulikheten fikk etterhvert utslag på teologien og på organiseringen av kirkens læreembede. I de fleste viktige spørsmål er katolikker og ortodokse enige, men når det blir tale om hvem som skal lede kirken skjærer det seg. Den ortodokse kirke er ingen enhetlig kirke, men en samling av nasjonale ortodokse kirker, akkurat på samme måte som vi finner igjen i den lutherske kirke. Hovedproblemet i det økumeniske arbeidet mellom katolikker og ortodokse ligger nettopp i dette hvem skal lede Kirken? I likhet med protestantene er de ortodokse ikke så opptatt av kirken som en synlig, fysisk organisasjon (Kristi mystiske legeme), men vektlegger mer Kirken som et symbolsk Kristi legeme, et åndelig fellesskap mellom de troende. Dette er ikke helt riktig, men riktig nok tror jeg til å få frem hovedforskjellen. Problemet ligger rett og slett i pavens primat, altså hvorvidt biskopen av Roma skal være den fremste av sine likemenn (fremste blant biskopene), og om hans rett til å lede konsilene. I de fleste av oldkirkens konsiler var det den bysantinske (øst-romerske) keiser som innkalte og ledet konsilene.

    Pave Benedikt XVI uttalte like etter at han ble valgt til pave at hans fremste mål var å føre de ulike kristne kirker sammen i en enhet. Det er et høyt mål paven her setter seg, men skal man lykkes med å samle de ulike Kirker må man som kjent ha høye mål. Pave Benedikt er uten tvil en meget ydmyk mann, som tar sitt høye kall på ramme alvor. Dette er paven som kalte seg “en vanlig arbeider i Herrens vingård”. Ingen høye tanker om seg selv, selv om han er Kirkens øverste leder. Når en så ydmyk mann, som tar sitt høye kall på et slikt alvor, da virkelig håper jeg at han lykkes! Jeg synes vi alle i denne stund skal be for vår pave, at hans arbeid med å samle den katolske og den ortodokse kirke til en Kirke skal lykkes. Jeg synes vi skal be om at hans samtaler med partriark Bartholomeus skal føre til at de to kirker kommer nærmere det vi alle lengter etter, den kirkelige enhet mellom oss og våre adskilte ortodokse kristne brødre og søstre.

  6. Å skrive “Tyrkia var slik sett et kristent land frem til 1453. Etter tyrkernes erobring ble de kristne enten fordrevet vestover, drept, eller flyktet.” blir altfor enkelt – faktisk er det helt feil. For det første var mesteparten av Anatolia erobret lenge før Konstantinopels fall i 1453. Dessuten ble ikke de kristne fordrevet vestover eller drept, i alle fall ikke etter 1453. Det bodde flere millioner kristne på Anatolia helt frem til 1900-tallet. Den største utvandringen vestover skjedd under den store befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Kemal Ataürks Tyrkia på 1920-tallet, og da som følge av nasjonalisme og grekernes feilslåtte erobringsforsøk av Tyrkia i 1920.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)