januar 2007

Forordet til pavens bok om Jesus

Katolsk, Teologi /

Pave Benedekts forord til boka om Jesus som skal utgis i vår er nå offentliggjort. Det har overskrifta «Min forståelse av Jeus person i Det nye testementet», er en nokså tydelig kritikk av miljøer innenfor moderne bibelvitenskp, og det begynner slik:

Jeg har skrevet denne boka om Jesus etter en lang indre reise. I min ungdom – i 30- og 40-åra – ble det utgitt mange fascinerende bøker om Jesus. Jeg husker nå navna på bare noen av forfatterne: Karl Adam, Romano Guardini, Franz Michel Willam, Giovanni Papini, Jean-Daniel Rops. I alle disse bøkene er Jesus omtalt slik han beskrives i evangeliene: Hvordan han levde på jorda, og hvordan han – selv om han var sant menneske – brakte Gud til menneskene, siden han var ett med Gud og Guds sønn. Slik ble Gud synlig, gjennom mennesket Jesus, og fra Gud kunne man se bildet av det rettferdige mennesket.

Beginning in the 1950’s, the situation changed. The rift between the “historical Jesus” and the “Christ of faith” became wider and wider; the one pulled away from the other before one’s very eyes. But what meaning can there be in faith in Jesus Christ, in Jesus the Son the of living God, if the man Jesus is so different from how the evangelists present Him, and from how the Church proclaims Him on the basis of the Gospels?
….. ….. ….. I felt the need to provide the readers with these indications of method because these determine the route of my interpretation of the figure of Jesus in the New Testament.

For my presentation of Jesus, this means above all that I trust the Gospels. Naturally, I take for granted what the Council and modern exegesis say about the literary genres, about the intention of various expressions, about the communitarian context of the Gospels and the fact that they speak within this living context. While accepting all this as much as possible, I wanted to make an effort to present the Jesus of the Gospels as the real Jesus, as the “historical Jesus” in the real sense of the expression.

I am convinced – and I hope that I can also make the reader aware of this – that this figure is much more logical, and from the historical point of view also more understandable, than the reconstructions we have had to confront in recent decades.

LES HELE FORORDET PÅ ENGELSK HER.

LES FORORDET PÅ TYSK HER.

Bryllupet i Kana

Liturgi /

Se dette fascinerende bildet av bryllupet i Kana. I gårsdagens preken om Jesu første ”tegn”, vinunderet, som Johannes forteller om i kapittel 2 av sitt evangelium, snakket jeg mye enklere (vi hadde barnemesse) om teksten i tre punkter:

1 – Familien er viktig

Det gir en hjelp til familien og ekteskapet at Jesus velger en slik setting for sitt første under. Og det er utvilsomt slik at Herren bryr seg om oss mennesker og de ulike, helt vanlige, livssituasjonene vi befinner oss i.

2 – Maria som forbeder og hjelper

Tidligere la jeg lite merke til Maria i denne teksten, men som katolikk ser jeg tydeligere at hun har en viktig (og sin typiske) rolle her. Hun observerer det som skjer, kanskje noen ber henne om hjelp, og så formidler hun disse spørsmålene videre til sin Sønn, som så ”ordner opp”. Også nå er det slik det foregår, og derfor ber katolikker gjerne Maria om hjelp og forbønn, siden hun står nærmere Jesus enn noen andre mennesker.

3 – Jesus viser sin herlighet gjennom underet, og vi kommer til tro på Ham

Denne teksten er interessant å høre/lese, og det kan være en fare for at vi begraver oss i detaljene i teksten og glemmer hovedpoenget. Som vanlig i fortellende tekster kommer de viktigste tingene i slutten av teksten: a) Dette var det første underet/tegnet Jesus gjorde, og Johannes forteller om flere sentrale tegn utover i evangeliet. b) Dette tegnet viser Jesu herlighet; at han er Guds Sønn som kommer med frelse til oss mennesker. c) Disiplene trodde på Ham, sier Johannes videre, og utfordringen går videre til oss som lever i dag, om vi også kommer til tro på Ham.

Forholdet mellom tro og gjerninger

Katolsk, Teologi /

Førstkommende søndag KL 19.00 inviterer Katolsk Forum i St Svithun menighet til temakveld om ”Forholdet mellom tro og gjerninger i katolsk perspektiv”. Det blir et foredrag ved Ola Tjørhom om temaet, og tid til samtale etterpå.

Det blir interessant å høre hva den lærde Tjørhom vil si om dette viktige spørsmålet. Jeg regner med at han vil komme en hel inn på Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, som katolikker og protestanter sammen undertegnet i 1999. Jeg har hørt antydet fra Tjørhom (han er ofte å se i St. Svithun kirke) at det gjenstår en hel del uenighet mellom katolikker og protestanter i synet på tro og gjerninger. Jeg ser derfor fram til å høre hva han har å si.

For knapt fem år siden arbeidet jeg ganske mye med denne erklæringen om refferdiggjørelsen, og skrev en artikkel om den i Tidsskrift for Teologi og Kirke. ARTIKKELEN KAN LESES HER.

Siste bind av de norske tidebønnene er endelig kommet

Katolsk /

Det fjerde og siste bindet av Liturgia Horarum (Breviaret/Den katolske kirkes tidebønner) på norsk foreligger nå. De tre tidligere bindene komm for noen år siden og dekker advent, faste og påsketid – og så har vi ventet utålmodig på det siste bindet i flere år.

Det siste bindet dekker det alminnelige (grønne) kirkeåret, som begynner med den første presentasjonen av Herrens liv og lære. «Med disiplene følger vi hans undervisning og næres av Ordet mens vi med Åndens hjelp søker å trenge inn i Inkarnasjonens store mysterium,» skriver Norsk Katolsk Bisperåd i forordet.

LES HELE NYHETSMELDINGEN HER.

Forskjeller mellom katolsk og luthersk tro

Økumenikk /

Jeg fikk for noen dager siden flere spørsmål til min blog fra en som heter Elida. Det var mange og gode spørsmål angående katolsk/luthersk tro slik at jeg velger å svare på den i en ny post:

– Med din ikke-katolske, lutherske bakgrunn – var det mye som måtte endres da du ble katolikk, eller som endret seg fordi du ble katolikk?
Egentlig opplevde jeg det som nokså lite; det jeg merket mest var små detaljer om hvordan man oppfører seg i kirken. Det som endret seg etter hvert var at jeg begynte å delta/feire messen (nesten) daglig og å lese tidebønnene.

– Var det dogmer du måtte slutte å tro på og hva måtte du begynne å tro på?
Det var ingenting jeg måtte slutte å tro på, men enkelte ekstra læresetninger. Av disse kan jeg nevne synet på Marias ubesmittede unnfangelse og opptagelse til himmelen, samt synet på skjærsilden – som også får betydning for bønn for de avdøde og avlat.

– Ble opplevelsen av Gud annerledes? Det virker som den katolske Gud er mer opphøyd, hellig og fjern, mens den protestantiske er “nær og kjær”.
Gradvis førte messefeiringen – som først og fremst er tilbedende – til at Gud oppleves annerledes i liturgien; det veldig familiære og kanskje søtladne må vike plassen der. På andre områder av livet kan Gud fortsatt være ”nær og kjær”, men i messen er det heller Guds hellighet som står sentralt.

– Er Maria viktigere for deg enn før? I tilfelle hvorfor?
Ja, absolutt. Ganske enkelt fordi hun i protestantiske kretser blir nesten helt borte. Vi katolikker gir henne en større plass rett og slett, hun er tross alt Jesu mor.

– Har katolikker en annen måte å omgås på (sosialt/åndelig fellesskap)? Fungerer en katolsk menighet annerledes enn en luthersk?
Litt annerledes, kanskje, den tydeligste forskjellen er at Den katolske kirke (her i Norge) har medlemmer fra over 100 nasjoner, og de norske er i et nokså lite mindretall. Det fins noen andre forskjeller også, men ikke så store.

– Er prestens rolle annerledes?
På en måte er hans rolle annerledes; hans rolle i liturgien og sakramentsforvaltningen vektlegges mer, men man finner nok noe av det samme i høykirkelige lutherske menigheter. Ellers ligner hans rolle det man finner i andre kirker, i forb. med barne- og ungdomsarbeidet, barnedåp, dødsfall etc. (Jeg kan legge til at noen katolikker og katolske prester overdriver denne forskjellen, etter mitt syn.)

– Blir du møtt med mistensksomhet fordi du har vært protestant før?
Det har hendt. Spesielt i starten var det noen nokså liberale katolikker som var redd at jeg var for konservativ. Men det er flere år siden jeg har merket slike reaksjoner.

– Har du fått negative reaksjoner fra dine frikirkelige venner?
Nei, nesten ingen. Jeg må også legge til at selv om jeg var medlem av Den Evangelisk Lutherske Frikirke i 11 år og pastor der i 6 år, så er jeg oppvokst i Den norske kirke, og har min familie og de fleste av mine venner der. Men verken fra statskirkelige eller frikirkelige miljøer møter jeg annet enn godvilje.

– Har du noen gang angret at du konverterte?
Nei. Ikke en eneste gang. Å bli katolikk var noe jeg bare måtte gjøre. Det var ikke slik at jeg hadde noen som helst tvil da min teologiske utvikling hadde kommet til en naturlig ende.

Jesus gjør vann til vin

Liturgi /

Denne søndagen har vi evangelieteksten fra Johannes; Jesus gjør sitt første under og begynner på den måten sitt virke. Men det han gjorde – forvandlet ca 500 liter vann til vin – har fått bl.a. jærbuer til å si noe motvillig: «Me vett det, men me liga det ikkje.»

I teksten leser vi: Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der, og Jesus og disiplene hans var også innbudt. Da tok vinen slutt, og Jesu mor sa til ham: «De har ikke mer vin.» … kjøkemesteren smakte så på vannet som var blitt til vin, men han visste ikke hvor den var kommet fra. Da bad han brudgommen komme og sa: «Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene er drukne, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.» Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på ham.

Johannes’ poeng med denne teksten er nok likevel ikke vinen, men det som str i siste vers: Sitt første tegn gjorde Jesus og åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på ham.

LES RESTEN AV TEKSTENE HER.

En “luthersk” katolsk prest?

Økumenikk /

Jeg fikk nylig en e-post der jeg ble omtalt som en «luthersk» prest, og det var tydeligvis noen som gledet seg over mine «lutherske» prekener. Jeg ble litt usikker over å bli omtalt på en slik måte, men det var tydelig positivt ment fra vedkommende. Hadde jeg rett og slett vært for luthersk (dvs. hengt opp i forståelsen fra min gamle kirke) eller var jeg ulik andre katolske prester både fordi jeg er norsk (som noskå få er), og fordi jeg har svært godt kjennskap til luthersk teologi og fromhetsliv?

Jeg husker at jeg møtte tidligere katolske domprost i Stockholm, Lars Cavallin, for åtte år siden, og hørte ham gi flere teologiske foredrag. Da jeg jeg slått av hvor «luthersk» han var; det var en klang i alt han sa fra den nordiske (dvs. lutherske) fromhetstradisjonen, som skinte gjennom uansett hvor katolsk både innholdet i det han sa var – og hvor katolsk settingen var. Dette var en samling av nordiske prestekandidater, og Cavallin hadde vel vokst opp i den lutherske kirke, men hadde vært katolikk i mange år på dette tidspunkt.

Dette er ikke tvil om at Den katolske kirke i Norge er svært internasjonal, og dette er både positivt og negativt. Det er positivt fordi alle disse menneskene fra hele verden finner sin naturlige plass i vår kirke, der de både kan bruke sine egne språk og tradisjoner til en viss grad, men også være sammen med alle andre i menigheten og feire messen på norsk. Men det kan også bli negativt hvis Kirken ikke klarer i knytte seg tydelig nok til det norske, både kulturelt og teologisk, slik at den blir en kirke som kan fungere skikkelig på norsk jord.

De siste årene har strømmen av nye mennesker vært så overveldende at vi så vidt «klarer å holde hodet over vannet», men vi må ikke gi opp å knytte enda sterkere til det norske samfunnet vi lever i.

Norske kvinner i 20-årene velger abort

Generelt /

Flere aviser skriver i dag om en undersøkelse som viser at blant norske kvinner under 25 år tar over halvparten abort når de blir gravide! Det var skuffende å lese dette rett etter at vi har hørt om høye fødselstall for 2006, og etter at aborttalene har vist en svak nedgang en del år.

Avisene diskuterer i hvilken grad økonomiske støtteordninger kan forklare noe av dette, samt forskjellen mellom etnisk norske kvinner og innvandrere, men det som er aller tydeligst er vel at fosterets menneskeverd er kommet ned på et sjokkerende lavmål, som det er vanskelig å begripe om man går 30-40 år tilbake. Og for katolikker (og andre kristne) er dagens avisartikler bare en bekreftelse på at vår abortpraksis er vårt lands aller største moralske problem.

Slik dekker bl.a. Aftenposten denne saken:
For første gang har forskere i Norge undersøkt forekomsten av fødsler og abort hos etnisk norske kvinner. Resultatene er oppsiktsvekkende. Aldri før er det vist så høye aborttall i enkelte grupper og aldri før er det vist så store forskjeller mellom hvem som tar abort og hvem som velger å fullføre svangerskapet.
Undersøkelsen blant etnisk norske kvinner i Oslo avdekker blant annet at: Over halvparten av gravide under 25 år velger abort.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Paven om Jesu dåp og vår dåp

Teologi /

I dag kl 12 snakket pave Benedikt om festen for Herrens dåp før ha ba angelus-bønnen på Petersplassen. Like før hadde paven (som bildet viser) døpt flere barn i det Sixtinske kapell.

I sin tale nevnte paven at den apostloliske/katolske forkynnelsen alltid hadde sett på Jesu dåp som en viktig handling, både som et uttrykk for det trinitariske mysterium, og som en profeti på Jesus blod-dåp på korset – og som et symbol på alle Frelserens sakramentale handlinger.

Deretter tok paven opp forholdet mellom vår dåp og Jesu dåp. Han sa: “In the Jordan the heavens opened (cfr Lk 3:21) to indicate that the Saviour had opened for us the way to salvation and we can walk down it precisely thanks to the new birth ‘of water and Spirit’ (Jn 3:5) that comes about in Baptism. In this, we are inserted in the mystical Body of Christ that is the Church, we die and resurrect with Him, we are covered by Him”. A responsibility and a commitment are born of this union with Christ: “ ‘listening’ to Jesus, that is, believing in Him and following him in docile manner and doing his will. It is in this way that each of us can tend towards holiness, an aim that, as the Second Vatican Council recalled, constitutes the vocation of all who are baptized.”

Festen for Jesu dåp

Liturgi /

Denne søndagen feirer vi festen for Herrens (Jesu) dåp. Evangelieteksten er fra Lukas 3, og sier:
Folket gikk nå i forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes døperen kanskje var Messias. Men da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer én som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.
Hele folket lot seg nå døpe, og Jesus ble også døpt. Da det var skjedd, og han stod og bad, åpnet himmelen seg, og Den Hellige Ånd kom ned over ham i skikkelse av en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg behag.»

LES ALLE TEKSTENE TIL DENNE SØNDAGEN HER.

Det er flere viktige poenger som jeg vil forsøke å peke på i dagens prekener (en på engelsk og en på norsk). Bl.a. at kristen dåp både er en rensende dåp (som også Johannes’ dåp var), der våre synder vaskes bort, men også en dåp der vi blir gitt/ utrustet av Den Hellige Ånd. Vår dåp viser også svært tydelig Guds kjærlighet til oss; på lignende måte som overfor Jesus sier Gud Fader til oss ved vår dåp at vi er hans barn, og at han har oss kjær. For katolikker er det også slik at dåpen ikke bare er noe som skjedde en gang i fortida, den er fortsatt grunnlaget for vårt liv som kristne i dag.

Jeg vil også prøve i trekke noen linjer mellom dåpen og omskjærelsen i Det gamle testamente. Vi feiret nemlig også nylig (1. januar) Jesu omskjærelse/ navnedag. Dåpen er paktstegnet i Det nye testamente slik omskjærelsen i det gamle, og begge tegnene begrenser oss på en måte og knytter oss til Gud. Dåpen er en død sammen med Kristus, men samtidig en oppstandelse til nytt liv sammen med ham.

Høytid for Herrens åpenbaring – Epifani

Liturgi /

I dag, 6. januar, feirer vi høytida for Herrens åpenbaring, en dag med flere navn, bl.a. hellige tre kongers fest, 13. dag jul o.a.

Evangeliet, fra Matteus 2, forteller følgende: Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.»

Noe av det viktigste på denne dagen er at gledesbudskapet om frelserens fødsel fortelles til flere mennesker enn jødene (som på en måte symboliseres ved hyrdene på Betlehemsmarka). Nå forkynnes budskapet til mennesker over hele jorda (symbolisert ved de tre vise menn), og som vi hører i dagens kollektbønn, dreier det seg også om at vi som allerede kjenner Kristus, får et stadig mer intimt forhold til ham:
Allmektige Gud, på denne dag lot du stjernen vise vei til din enbårne Sønn og åpenbarte ham for folkeslagene. Før i din nåde oss som allerede kjenner deg ved troen, helt inn i din herlighets glans.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

Mysterium

Liturgi /

I morgen feirer vi Herrens åpenbaring, og i min preken denne dagen har jeg tenkt å ta med et punkt om det mysteriet vi feirer i julen. Da passet det fint at jeg nettopp fant en helt nyskrevet julesalme på Eyvind Skeies blog, som nettopp heter Mysterium.

Mysterium! Jeg bøyer meg for menneske og Gud,
og tilber gåten som er skjult bak barnets tynne hud.
Slikt syn er aldri før blitt sett: Gud Sønn på jordens strå,
Han deler mildt Guds kjærlighet med alle jordens små.

LES HELE SALMEN PÅ EYVIND SKEIES BLOG.

Biskop Bernt Eidsvig har nylig bestemt at høytiden for Herrens åpenbaring (Epifani) skal feires på selve dagen, som er 6. januar, og ikke lenger flyttes til nærmeste søndag. Derfor feirer vi dagen med messe i Den katolske kirke i Stavanger kl 11.00.

Jesu hellige navn, eller høytid for Maria?

Liturgi, Teologi /

3. januar har Den katolske kirke nå en (valgfri) minnedag for Jesu hellige navn, og på www.katolsk.no kan vi lese om denne dagen: «Vi ærer Jesu hellige Navn fordi det minner oss om alle velsignelsene vi får gjennom vår Frelser. For å takke for disse velsignelsene ærer vi Det hellige Navn, på samme måte som vi ærer Kristi lidelse ved å ære hans Kors.»

Jeg leste for et par siden en diskusjon om hvor lurt det var å flytte denne dagen fra 1. januar, og også forandre navnet/ fokus fra Jesu omskjærelse til Jesu navn. Her ligger det dypere teologiske argumenter under, bl.a. er Jesu omskjærelse knyttet til Hans dåp – en fest vi feirer førstkommende søndag.

I alle tilfeller passer det seg å feire også Jomfru Maria i forbindelse med julen, noe som mange kirker har gjort i lang tid, men å feire henne 1. januar er ganske nytt. Vi leser om dette også på www.katolsk.no:

Høytiden for Guds hellige mor Maria, som siden 1969 feires den 1. januar, som også er oktavdagen for julen og begynnelsen på det nye året, ble trolig lagt til denne dagen på grunn av innflytelsen fra den bysantinske kirken, som feirer synapsen for den hellige Theotókos (eg. «Gud-føderske») den 26. desember. Dette er i samsvar med den østlige praksis med å feire den sekundære personen dagen etter hovedpersonen, i dette tilfelle Kristi fødsel. Den koptiske kirken feirer denne dagen den 16. januar, men i vest ble festen så tidlig som på 400-tallet feiret på søndag før jul, selv om den i Frankrike ble feiret den 18. januar og i Spania den 18. desember.

En kommentar til nyttårsfeiringa

Katolsk /

Etter at nyttårsfeiringa nettopp er over, var det interessant å lese hva pave Benedikt sa nyttårsaften, da han sammenlignet det vanlige og det kirkelige nyttåret. Muligens bruker han litt sterke ord når han karakteriserer nyttårsfeiringa som ”prega av underholdning ofte brukt som en flukt fra virkeligheten”. Les selv hva ha sa:

Denne kvelden, 31. desember, opplever vi to ting samtidig: Det ene er avslutninga av kalenderåret, det andre er høytida for Maria, Guds mor, som avslutter juleoktaven. Det første markers av alle, det andre er for de troende.

The first occasion, very suggestive, is linked to the dimension of time. In the final hours of the solar year, we assist at so many worldly ‘rites’ that are, in the present context, predominantly devoted to entertainment, and often lived as an escape from reality, almost as if to exorcise its negative aspects and to propitiate improbable good fortune.

How different should the attitude of the Christian community be!
The Church is called on to live these hours by taking on the sentiments of the Virgin Mary. Together with her, we are invited to look on the Baby Jesus – a new sun that has appeared on the horizon of humanity, and comforted by His light, urges us to present to Him ‘the joys and hopes, the sorrows and anguish of men today, especially the poor and all who suffer.»

Thus, two different valuations of the dimension ‘time’ confront each other – one quantitative, the other qualitative. On the one hand, the solar cycle, with its rhythms; on the other, that which St. Paul calls ‘the fullness of time’, that is, the culminating moment of the history of the universe and the human species, when the Son of God is born to the world. The time of promises is fulfilled, and when Mary’s pregnancy reaches term, «earth,» as a psalm says, «gave forth its fruit.»

The coming of the Messiah, pre-announced by the prophets, is the event that is qualitatively the most important in history, on whom it confers its ultimate and full sense.

Den karismatiske eksplosjonen

Teologi /

Jeg har lenget grublet over og studert den karismatiske bevegelsen, som på en måte er sterk (spesielt i den tredje verden), samt har en viss kraft og inderlighet som vi kristne trenger, men som på den andre side skaper mange problemer, både teologisk pg praktisk (slik jeg selv ser det). I den siste av sine ekstra mega-trender, som jeg tok fram sist uke, skriver John Allen om dette:

As several readers pointed out, any list of Catholic mega-trends that overlooks the astonishing growth of Pentecostal and Evangelical forms of Christianity worldwide cannot be complete. A recent study by the Pew Forum on Religion and Public Life offers a comprehensive run-down of the numbers. According to the Pew research, today there are an estimated 500 million “revivalists” in the world, including members of stand-alone Pentecostal and Evangelical denominations as well as charismatics within established denominations. Revivalists now represent one-quarter of the total Christian population of two billion, compared with just 6 percent of the Christian total 30 years ago. The “Pentecostal wave” is the world’s fastest-growing religious movement, making especially strong inroads in the global South. At one level, this mega-trend means that Catholicism will be increasingly pushed in a charismatic direction, towards greater openness to the miraculous, the experience of healings and exorcisms, a more literal reading of Scripture, and more spontaneous styles of liturgical expression. In Brazil alone, the world’s largest Catholic country, almost half of the population describes itself as “charismatic,” with profound consequences for how the faith is taught, preached, and lived. At another level, the “Pentecostal wave” also creates new competition for Catholicism, given that a hefty percentage of the revivalists are defectors from the Catholic church. To take one example, a study commissioned in the late 1990s by CELAM, the Latin American Catholic bishops’ conference, found that 8,000 Latin Americans were deserting the Catholic church for Evangelical Protestantism every day. Among other things, this competition for souls promises to reshape the ecumenical conversation; in 1992, John Paul II used the phrase “ravenous wolves” to refer to Pentecostal and Evangelical “sects” in Latin America, a more aggressive language that hints at a shift from détente to apologetics in inter-Christian relations. In whatever fashion Catholicism chooses to approach the revivalists, including the growing number within its own fold, they are an unavoidable feature of the religious landscape.

Pavens fredsbudskap

Generelt, Katolsk /

Ved begynnelsen av det nye året vil jeg gjerne bringe ønsker om fred til ledere og regjeringer i alle land, og til alle mennesker av god vilje. Jeg ber spesielt til Herren om fred for alle som opplever lidelse og smerte, de som trues av vold og krig, de som ennå ikke har oppnådd menneskelig eller sosial frihet, og de som ikke behandles på en verdig måte. Jeg ber spesielt for barn, som gjennom sin uskyld beriker menneskeheten ved sin godhet og sitt håp, og gjennom sin lidelse tvinger oss til å arbeide for rettferdighet og fred. På grunn av denne omsorgen for barn, spesielt de barna som kan få sin framtid ødelagt ved de voksnes utnyttelse og ondskap, ønsker jeg å oppfordre alle til å tenke over temaet for årets fredsdag: ”Mennesket står i sentrum av fredsarbeidet”. Jeg er overbevist om at å vise respekt for mennesker avler fred, og at ved å bygge freden legges grunnlaget for en sann humanisme. På denne måten legges grunnlaget for en god framtid for kommende generasjoner.

Dette er innledningen til pavens fredsbudskap for året 2007. Jeg har oversatt deler av pavens (lange og interessente) budskap for å bruke det i messen nyttårsdag. De som ønsker å lese mer av min forkortede oversettelse, kan gjøre så nedenfor, og de som ønsker å les hele pavens fredsbudskap (på engelsk), kan gå til Vatikanets websider.

Mennesket og freden: Gave og oppgave

2. Den hellige skrift sier at ”Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, i Guds bilde skapte han dem, til mann og kvinne skapte han dem” (1. Mos 1:27). Som skapt av Gud har hvert eneste menneske den samme verdighet; han eller hun er ikke bare noe, en ting, men en person som er i stand til å lære å kjenne seg selv, styre sine egne handlinger, til å gi seg selv og til å oppnå fellesskap med andre. På samme tid er også hver person kalt til fellesskap med Skaperen, kalt til å gi ham respons gjennom tro og kjærlighet, noe ingen andre skapninger kan. …

Pavens fredsbudskapLes mer »

Skroll til toppen