mai 152007
 

På katolsk.no finnes (mot normalt) bare ei kortfatta fortelling om Hallvard, mens vi prester i tidebønnene har fått presentert en mye fyldigere historie om ham, som riktignok er noe usikker historisk. (Helt på slutten av denne posten kan man lese mer om det.)

Adam fra Bremen har en kort bemerkning om Alfwardus, han ”levde lenge et stille og fromt liv blant nordmennene, men så kunne han ikke lenger være ubemerket. For da han beskyttet en uvenn, ble han drept av venner». Videre forteller han at ved hans ”hvilested opplever folk den dag i dag store helbredelsesundre» (Bok 3, kap 54). Islandske annaler setter dødsåret til 1043, og Adam av Bremens beretning om Hamburg stift var ferdigskrevet i 1075 eller 1076, altså relativt kort tid etter Hallvards død.

(Den følgende tekst er et forsøk på å restituere Hallvardslegenden ved hjelp av det gammelnorske fragmentet (gno), Utrechtmanuskriptet (U), Oslomanuskriptet (O) og manuskriptet fra Västerås (V).)

Legenden om Hallvard den hellige.

(gno) Det var en mann som het Vebjørn. Han bodde i Lier i Vestfold øst i Vik, på den gården som heter Huseby. Han hadde en kone som het Torny. Noen sier hun var datter, andre at hun var datterdatter, av Gudbrand Pukkel, som var herse på Opplandene. Han var far til Åsta, som var mor til kong Olav den hellige og kong Harald Sigurdsson. Vebjørn og Torny hadde to sønner, den ene het Hallvard og den andre Orm. Vebjørn var en vennesæl og rik mann. Et kort stykke derfra bodde en annen mann som het Kolbjørn. Det heter Voll der han bodde. [Kolbjørn hadde tre sønner, Sigmund, Hallvard og Kjetil].

(U) Gutten Hallvard, sønn til Vebjørn, vokste opp hjemme hos sin far. Han var elsket av alle. Først og fremst var han en hengiven kristen, lydig mot sine foreldre, gavmild mot sine frender, kysk på legemet, utpreget ærlig og med sterk rettferdighetssans. Da St. Hallvard kom i ungdommen, begynte han å hjelpe sin far i familiens forretninger. Og det ble fortalt, og alle kjenner til det, at han alt i sin tidlige ungdom fikk laget seg to vektlodd. Fordi han aldri noensinne ville bedra noen, veide han opp til seg selv med det minste og til broren med det største.

En gang drog han til Gotland for å drive med handel. Da han begynte å handle, kom det en meget rik mann der fra stedet som het Botvid [eller Botmund, iflg. V]. Da han så de fremmede, gikk han bort til dem og spurte hvem de var og hvor de kom fra. De forklarte ham dette nøye. Han fikk øye på St. Hallvard og sa: ”Og hvem er så denne unge mannen?» De sa ham hva han het og hvilken ætt han kom av. Da mannen hørte det, sa han: ”Jeg ser at du har særlige ansiktstrekk, og at du har større ære enn alle de andre som her står. Jeg vet for sikkert og visst at du er eslet til stordåd engang i tiden, derfor innbyr jeg deg og dine felager til gjestebud.» St. Hallvard takket ja til dette. Mannen tok imot dem med stor vennlighet, stelte i stand gjestebud, kjøpte alt de hadde å selge og gav mye mer igjen. Da tiden kom da de skulle seile sin vei, gav han dem alt de trengte til reisen og lot dem dra bort i fred. Slik vendte den hellige mannen trygt og sikkert hjem igjen sammen med sine reisefeller.

(O) Kort tid etter drog han til bygder hvor det virket som han kunne få omsetning for varene han hadde ført med seg hjem og få betaling for dem innen rimelig tid. På vårparten forlot han farsgården for å besøke disse bygdene på nytt og kreve inn betalingen. Han gikk ned til en fjord som heter Drafn i nærheten av farsgården, og som er om lag [x mil] lang. Nede ved denne sjøen, eller fjorden, trakk han en liten båt ut av sivet. Da han var i ferd med å gå om bord, kom en svanger kvinne etter ham, skjelvende og andpusten. Da hun kom frem, [bad han henne sette seg] i båten og spurte henne hvem hun var og hvor hun hadde tenkt seg. Hun sa navnet sitt, og at hun gjerne ville bli satt over fjorden. Hun sa at da hun hadde sett en mann som gjorde seg i stand til å legge ut samme vel, hadde hun skyndt seg slik at hun ikke skulle komme for sent. Kvinnen satte seg i bakskotten, slik hun var blitt bedt om. Hallvard satte seg ved årene og begynte å ro. Da han med ett så opp, ble han var tre væpnede menn som kom halsende ned til stranden på den samme stien som konen hadde tatt. Da de kom frem, tok de en båt, hoppet om bord i den og kom fossroende etter dem. Da han så dette, sa han til konen: ”Kjenner du disse mennene, kone?» ”Ja,» svarte hun, ”det er Sigmund og brødrene hans, Hallvard og Kjetil.» Han sa: ”Det ser ut for meg som om de vil ha tak i deg. Fortell meg hva du har gjort!» Hun svarte og sa: ”Det er rett nok at de vil ha tak i meg. men jeg har ikke gjort det de beskylder meg for, for de gir meg tyvs sak.» Han sa: ”Kan du rense deg fra denne beskyldningen ved kokende vann eller ved gloende jern?» ”Jeg både kan og vil», svarte hun, «dersom de på slike betingelser vil skåne meg. Jeg er jo med barn.» – ”Gå og sett deg bak meg i forstavnen, du kone,» sa han. Hun så gjorde.

De andre rodde fortere og tok innpå dem. Da de kom innenfor hørevidde, ropte de med rasende stemme: ”Hvordan kan det ha seg, Hallvard, at en gild ungdom som du og med så gjeve foreldre, tar på deg å verge slik en ussel og skjendig kvinne? La oss få henne så vi kan ta livet av henne, for det har hun gjort seg skyldig til.» Han sa: ”Hva galt har hun da gjort, så hun er skyldig til å dø?» ”Fordi hun brøt seg inn i huset til Kjetil, bror vår, og stjal fra ham.» ”På hvilken måte brøt hun seg inn?» ,Hun røsket løs jernbøylen for dørslåen.» Han sa: ”Slikt er ikke kvinnfolkarbeid; til det trengs det en kraftig kar. Finnes det noen som kan gå god for at hun gjorde dette, eller har dere funnet noe hjemme hos henne som tilhører dere? Om saken er uviss, hvorfor skulle hun dø?

(U) Er det ikke rettere at hun får rense seg fra ugjerningen, om hun kan? Hvis ikke, får det skje med henne slik lovene sier, eller jeg betaler bot for henne slik at dere ikke dreper det barnet hun er svanger med. Dere får ta det med ro og ikke handle vettløst.» Til dette begynte de å banne og sverte. En av dem grep buen sin og spente den. Pilen gikk med stor kraft inn i martyrens bryst. Da han var død, drepte de kvinnen også og gravla henne i fjæren. De bandt en stein om halsen på St. Hallvard og senket ham ned i sjøen.

(V) Da sønnen ikke kom hjem, begynte Vebjørn å bli urolig og sendte drengene sine for å lete etter ham i de bygdene han hadde tenkt seg til. Men bygdefolket nektet for at han var kommet dit. Derimot fant de den lille båten ved stranden. Da de kom tilbake, fortalte de dette til faren som ble meget sorgfull.

Noen dager senere falt det seg slik at to guttunger og en gammel mann kom roende til det stedet hvor St. Hallvard var blitt drept. Den gamle mannen hadde bodd lenge på gården til Vebjørn. Han var meget glad i Hallvard og sørget derfor dypt over hans død. Da natten falt på, var de nær ved å forgå av sult og kulde på grunn av et voldsomt regnvær. Men plutselig fikk de se en lysende fakkel over fjorden. De undret seg stort over dette, gledet seg og sa: ”Måtte vår sjel være hos Faderen! For vi har sett et lys som skinner i mørket.» Og de fant en stein flytende, bundet til halsen på en mann, og utbrøt: ”Dette er et stort jærtegn. Dette er noen som er blitt senket i sjøen ved svik, for det viser den flytende steinen.» De drog liket opp i båten, og da de så ansiktet og klærne, så de at det var Hallvard. De sa til hverandre: ”Nå kommer faren til å bli glad, når vi forteller ham at vi har funnet liket etter Hallvard, sønnen hans.» Fakkelen fortsatte å skinne og loste dem inn til stranden. Der la de ned liket. På det stedet vellet det frem en klar kilde som senere ikke tørket ut, og stedet kalles Hallvardskilden. Den gamle mannen sa til guttene at de skulle gå og gi beskjed til Vebjørn slik at de kunne komme og hente liket. Midt på natten kom de derfor til gårds og banket på døren. Vebjørn stod opp og ropte om de bar godt nytt. De svarte at det gjorde de. ”Du har», sa de, ”en Gud som har åpnet den blindes øyne og fjernet den mektige fra jorden. Vi har funnet Hallvards lik. I brystet har han sår etter en pil som de har skutt ham med, og deretter har de senket ham i sjøen. Men en lysende fakkel viste oss vei og vi fant liket flytende med en stein.»

Da slektninger og venner var kommet til, gav de ham en sømmelig gravferd. Men hans far fortsatte å sørge og hans mor gråt over å ha mistet sønnen. Kroppen hennes visnet hen av sorg og ble nesten livløs. Men da hun kom til seg selv igjen, sa hun: ”Dersom det har seg slik som dere sier, er det nok for meg å vite ham i Guds rike. Jeg skal ikke lenger gråte som over en død, over ham som jeg vet lever i helgenenes lysende skare.»

(gno) Senere oppsøkte de noen trofaste mennesker i Lier, da de hadde tatt vare på steinen og på de vidjekvistene som de hadde soknet etter ham med; og noen mennesker kunne fortelle at de blomstret i lang tid deretter. Noen tid senere ble den hellige Hallvard ført til Oslo, fremdeles med uskadet lik, og han hviler i hovedkirken i denne byen og er siden blitt æret av hele folket, som verdig er. Også mange andre steder har hans fortjenester og forbønner utvirket mangfoldige velgjerninger for de mennesker som ber om dem med sann tro på vår Herre Jesus Kristus, han som med Faderen og den Hellige Ånd lever og råder, én Gud i Treenigheten i all evighet. Amen.

——————

Fortellingen om Hallvard har overlevd i form av lesninger til matutin (legenda). Den lengste stammer fra et manuskript fra ca 1300 som tilhørte den Hellige Frelsers kirke i Utrecht. Det ble trykket av bollandistene i Acta Sanctorum 1 1680 (Mai, tomus III, side 401, under den 14. mai). Dette manuskriptet er senere gått tapt. De tre lesningene fra Breviarium Nidrosiense (1519) er en forkortet versjon av denne teksten. Et fragment på gammelnorsk, nedskrevet ca 1380, gir ytterligere opplysninger om hans slekt og den begynnende Hallvardskult. Disse tre kildene ble utgitt av C. R. Unger i Heilagra Manna Søgur (Christiania 1877, side 396 399) og utgjør det materiale Sigrid Undset benyttet seg av i sin fremstilling av Hallvardslegenden i Norske helgener (Oslo, 1937, s. 153 158). I ettertid er to viktige aktstykker kommet til. Et fragment som sannsynligvis stammer fra domkapitlet ved St. Hallvardskirken i Oslo, ble utgitt av Lilli Gjerløw i Ordo nidrosiensis ecclesiæ (Oslo, 1968, s.423 424, gammelnorsk fragment 98). Dette utgjør sannsynligvis den eldste versjonen av legenden. Et fragment fra et svensk lektionarium fra Västeras stift, utgitt av Oloph Odenius (Norsk) Historisk tidsskrift 41, Oslo 1961 62 (s. 321 331: Ett obeaktad fragment av S. Hallvards legend), stammer sannsynligvis fra Oslo officiet. Dette fragmentet er unikt fordi det forteller i detalj om foreldrenes sorg og hvordan liket ble funnet. Dessverre er manuskriptet i til dels svært dårlig forfatning. Den følgende tekst er et forsøk på å restituere Hallvardslegenden ved hjelp av det gammelnorske fragmentet (gno), Utrechtmanuskriptet (U), Oslomanuskriptet (O) og manuskriptet fra Västerås (V). På grunn av det siste manuskriptets fragmentariske tilstand må denne delen ansees som delvis hypotetisk.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)