jul 312007
 

Pastor Johannes van der Burg utga i 1960 ei bok han kalte “KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom”. Kapittel III i denne boka handler om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det første av disse tre underpunktene:
§ 1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.

Evangeliene beretter oss at Jesus valgte ut blant sine disipler tolv, som Han gav det særlige navn ”apostler”. Sml. Luk. 6, 13: Og da det ble dag, kalte Han sine disipler til seg og Han valgte ut tolv av dem og gav dem navnet apostler”. Lukas sier at Jesus forberedte seg til denne viktige handling ved å ”tilbringe hele natten i bønn til Gud” (v. 12).

Apostlene dannet en gruppe for seg: ”de tolv”. (et uttrykk vi stadig møter i evangeliene). Ved å kalle dem ”apostler”, d. e. utsendinger, ville Jesus fremheve den særlige sendelse de fikk fremfor de øvrige disipler. Deres embete var ikke noe de kunne tilta seg selv. ”Han kalte til seg dem Han selv ville” (Mark. 3, 13; Ap. Gj. 1, 2; Joh. 15, 16).

Apostlene måtte ”forlate alt” (Matt. 4, 19 flg.; 19, 27) og ”være hos Jesus” (Mark. 3, 14) for at Han kunne innvie dem i ”Guds rikes hemmeligheter” og utdanne dem til deres gjerning.

Jesus vil ha utdannede prester. Selv utdannet Han sine apostler i flere år (helt fra begynnelsen av sitt offentlige liv). Den Hellige Ånd, som Han lovte apostlene, gjorde ikke undervisningen overflødig, men skulle minne dem om den undervisning de hadde fått (Joh. 14, 26). Apostlene skulle vitne sammen med den Hellige Ånd, ”fordi de fra begynnelsen av hadde vært med Jesus” (Joh. 15, 27). På samme måte skulle også apostlenes etterfølgere utdannes ved å la seg undervise av sine forgjengere.

Den sendelse som Jesus meddelte apostlene, var en delaktiggjøring i den sendelse Han selv hadde fått av Faderen. ”Likesom Faderen har sendt meg, sender også jeg dere” (Joh. 20, 21; 17, 18). Jesu egen sendelse var tredobbel, nemlig som profet (for å gi oss sin lære), som ypperste prest (for å gi oss sin nåde) og som konge (for å gi oss sine bud). Det er på grunn av disse tre verdigheter, som i den Gamle Pakt ble meddelt ved en salvelse, at Jesus kalles ”den Salvede” (”Kristus” på gresk; ”Messias” på hebraisk). Tilsvarende Jesu egen sendelse var også apostlenes sendelse tredobbel: nemlig til å lære, til å forvalte nådemidlene og til å styre de troende.

I – Jesus meddelte apostlene det ufeilbare kirkelige læreembete.

Det er nok sant at alle troende skulle være Jesu ”vitner” og hjelpe med til troens utbredelse. Men de tolv ”utsendinger”, som Han spesielt utvalgte ”for å forkynne ordet” (Mark. 3, 14), fikk et særlig læreembete, hvis autoritet hele trosforkynnelsen var underlagt.

Den egentlige overdragelse av læreembetet skjedde kort før Jesu himmelfart på et berg i Galilea, som Han på forhånd hadde utpekt til denne høytidelige handling. Sml. Matt. 28, 16 flg.: ”Men de elleve disiplene drog til Galilea, til det berget hvor Jesus hadde satt dem stevne. . . Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Meg er gitt all myndighet i himmelen og på jorden; gå derfor ut og undervis alle folkeslag, døp dem …. og lær dem å ‘holde alt liva jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende”.

Det læreembete Jesus meddelte apostlene, var ufeilbart. Dette forutsettes av den særlige bistand Han garanterte dem i utøvelsen av deres sendelse. Hvorledes ville de kunne preke hele den åpenbarte sannhet for folkene, dersom de selv ikke ble bevart mot villfarelser? Uten ufeilbarhet ville de heller ikke ha hatt autoritet nok til å pålegge menneskene alt det Jesus hadde lært og anordnet. Ufeilbarhet er uten tvil noe helt overmenneskelig, men det er også derfor at Jesus henviser til den allmakt , Han har fått både i himmelen og på jorden. For å garantere det apostoliske læreembetes ufeilbarhet lovte Jesus også den Hellige Ånds bistand. ”Sannhetens Ånd” skulle ”være hos dem bestandig” og ”minne dem om alt det Han hadde sagt dem” (Joh. 14, 16. 17. 26; 16. 13).

Med trussel om evig fortapelse krevde Jesus at enhver ubetinget skulle ta imot apostlenes lære (Sml. Mark, 16, 16). Også dette forutsetter deres ufeilbarhet.

Apostlene selv var seg sin ufeilbare autoritet fullt bevisst. Fra pinsedagen av da ”Peter stod frem med de elleve”, opptrådte de som Kirkens ledere, hvis undervisning de troende trolig måtte holde fast ved (Ap. Gj. 2, 42). De krevde at man betraktet deres avgjørelser som Guds avgjørelser. ”Den Hellige Ånd og vi har besluttet” (Ap. Gj. 15, 28). Hver tale de holdt, og hvert brev de skrev, vitner om den ufeilbare autoritet de tilkjente seg.

II – Jesus betrodde apostlene nådeforvaltningen (= makten til å forvalte sakramentene).

For å meddele den nåde Jesus har fortjent for oss på korset, har Han innstiftet bestemte hellige rituser, som vi kaller sakramenter. Sakramentenes egentlige forvalter er Jesus selv. Men dertil kreves at de mennesker Han betjener seg av, opptrer i kraft av en sendelse, som gjør deres ord til hans ord.

Av Bibelen fremgår at det var apostlene som fikk denne sendelse. Jesus ville at sakramentforvaltningen skulle tilkomme de samme personer som Han betrodde det kirkelige læreembete, for at disse samtidig kunne gi den rette lære om sakramentene.

Således var det bare til apostlene Han meddelte forvaltningen av nattverdens sakrament. Evangelistene sier ettertrykkelig at Jesus satte seg til bords med ”de tolv disipler” (Matt. 26, 20), ”de tolv” (Mark. 14, 17), ”apostlene” (Luk. .22, 14). De nøyer seg ikke med den generelle betegnelse ”disiplene” eller ”sine disipler”, som de ellers som oftest (også i de forutgående vers) bruker for å antyde apostlene med. Ved ordene ”Gjør dette til minne om meg” (Luk. 22, 19) gav Han dem makt til å gjøre det samme som Han selv nettopp hadde gjort, nemlig å konsekrere brød og vin til hans legeme og blod.

Jesus ville ikke gi denne makt til hvert menneske, for at ikke hans hellige legeme og blod unødvendig skulle bli utsatt for vanhelligelse, noe som uten tvil ville svekke vår respekt for og tro på det hellige Sakrament. Troen på Kristi virkelige nærvær i Alterets Sakrament og troen på at Alterets Sakrament bare kan forvaltes av bestemte innvidde personer, hører i den grad sammen, at de trossamfunn som ikke tror på et særlig prestedømme, mer og mer oppgir troen på Kristi virkelige nærvær.

Nattverdfeiringen hører til den offentlige kultus, som skal forene de troende (Sml. Ap. Gj. 2, 42; 70, 7; 1 Kor. 11, 20). Kristi naturlige legeme og hans mystiske legeme (Kirken) hører sammen. Bare i Kirken (dvs. gjennom den kirkelige øvrighet Han har innsatt) vil Jesus gi oss den gyldige nattverd for derved samtidig å styrke det kirkelige samband.

Apostlene alene fikk også makten til å forlate synder ved skriftemålets sakrament. Sml. Joh. 20, 22-23: ”Jesus åndet på dent og sa til dem: Motta den Hellige Ånd. Hvem dere forlater syndene, dem er de forlatt; hvem dere holder dem fast, dem er de fastholdt”. Jesus sa disse ord til sine utsendinger, apostlene, i likhet med de forutgående ord: ”Likesom Faderen har utsendt meg, så sender jeg dere. ”Makten til å forlate synder hørte til de ”oppdrag” Jesus før sin himmelfart ”hadde gitt ved den Hellige Ånd til de apostlene Han hadde utvalgt seg” (Ap. Gj. 1, 2). Dersom Jesus hadde gitt denne makt til enhver, hvorledes ville da syndene kunne bli fastholdt for noen? Det ville alltid være mulig å finne noen som var villig til å gi absolusjon. Hvor megen misbruk ville skriftemålets sakrament ikke ha vært utsatt for? … …

III – Jesus betrodde apostlene det kirkelige styreembete.

Gjennom apostlene ville Jesus også utøve sin lovgivende myndighet. ”Sannelig sier jeg dere: Alt det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen; og alt det dere løser på jorden, skal være løst i himmelen” (Matt. 18, 18). Uttrykket ”å binde og løse” betyr etter jødisk språkbruk å erklære for påbudt og ikke påbudt (Sml. Matt. 23, 4)

Likesom ethvert annet samfunn trenger Kirken alle slags lover: således om menighetenes inndeling, ordning med gudstjenester og sakramentforvaltning, organisasjon av misjonsarbeidet, det karitative arbeide, prestenes utdannelse og anvisning av deres forskjellige virksomheter, deres underhold, straffebestemmelser mot forseelser, osv. Og til alt dette trenges en øvrighet.

Med full bevissthet om sin styremyndighet utstedte apostlene etter Jesu himmelfart lover, som de troende måtte adlyde som den Hellige Ånds bud (Sml. Ap. Gj. 15, 28-29). Deres brev er virkelige hyrdebrev, fulle av alle slags bestemmelser om menighetslivet, liturgien, det moralske liv, de forskjellige geistlige embeter, osv. Med dommermyndighet opptrådte de overfor de ”gjenstridige”, som de ekskommuniserte (1 Kor. 5, 5; 1 Tim. 1, 20). De administrerte også de kirkelige goder, som folket ”la for apostlenes føtter”. Hvilken ærefrykt vitner ikke dette gjentatte uttrykk om (Ap. Gj.4, 35. 36; 5, 2)?

Likesom de alminnelig troende i noen grad fikk del i trosforkynnelsen og nådeforvaltningen, således også i Kirkens styre. Apostlene rådførte seg med folket i forskjellige anliggender, f. eks. i valget av kandidatene til de geistlige embeter (Sml. Ap. Gj. 6, 23). På kirkemøtet i Jerusalem var det hele menigheten som valgte utsendingene til Antiokia for å bekjentgjøre ”de bud som var vedtatt” av apostlene og prestene, (Ap. Gj, 15, 22; 16, 4).

Vi har altså bevist det første punkt, nemlig at apostlene var innsatt som den første kirkelige øvrighet. De var Jesu fullmektige med særlige embeter som de alminnelige troende ikke hadde. De var ”husholdere som Herren hadde satt over sine tjenestefolk” (Luk. 12, 42)

Læren om det alminnelige Prestedømme – slik som den ofte hevdes av protestantene til benektelsen av at Kristus har innstiftet et særlig presteembete – er i strid med hele det Nye Testamente.

Når Bibelen sier at alle troende er ”offerprester” (hiereis – Åp. 1, 6; 5, 10) ”et hellig offerpresteskap” (hierateuma 2 Petr. 2, 5), menes det en presteverdighet i utvidet betydning, for så vidt de troende – således som Peter sier i samme vers – har til oppgave ”å frembære åndelige ofre som tekkes Gud ved Jesus Kristus” (dvs. lovprisning og et fromt liv – sml. Hebr. 13, 15; Rom. 12, 1; Es. 61, 6. 11). Det er på samme måte at de troende også kalles ”konger” (Åp. 1, 6; 5, 10), ”et kongelig offerpresteskap” (1 Petr. 2, 9), fordi de har del i Kristi seier, herredømme og dommermyndighet over verden. Det særlige (embetsmessige) presteskap betegnes overalt i det Nye Testamente (også i samme brev av Peter 5, 1) ved ordet ”presbyteroi”.

Uttrykket ”et kongelig offerpresteskap” har Peter tatt fra 2 Mos. 19, 6, hvor det blir anvendt på det israelittiske folk. Men hos jødene eksisterte det også et særlig embetsmessig presteskap.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)