aug 012007
 

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det andre av disse tre underpunktene:
§ 2. Apostlene skulle etter Jesu vilje ha etterfølgere i sine embeter.

Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at de embeter Han betrodde apostlene, skulle forvaltes alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 18-20).

Nettopp fordi Jesus visste at verdens ende først ville komme etter en lang, tid, sa Han så ettertrykkelig (for å styrke vår tro) at Han med sin guddommelige bistand ville være med Kirken ”alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 20), og at ”dødsrikets porter ikke skulle få makt over den” (Matt. 16, 18).

Det var også med tanke på Kirkens langvarige eksistens at Jesus innstiftet pavedømmet (det overhyrdeembete Han betrodde Peter, og som ville være uforklarlig dersom det bare var bestemt for apost, enes levetid, fordi det da ikke trengtes så meget). Også innstiftelsen av Alterets Sakrment, som skulle bevare minnet om Kristi korsdød, siktet til en lang tid. Det samme kan sies om Jesu lovreformer (f. eks. hans strenge forskrifter om ekteskapets enhet og oppløselighet). Hvorfor ville Han ha brydd seg så meget om slikt, dersom verden snart skulle gå under? … … …..

Alltid skulle det være et ufeilbart kirkelig læreembete.

De skrifter som noen av apostlene har etterlatt, er ikke nok til å fortsette deres læreembete. Jesus befalte apostlene å ”gå ut” til alle folk (dvs. å undervise dem ved det levende ord) og dette levende læreembete lovet Han å være med til alle tider. Vi må derfor anta at det kirkelige læreembete som apostlene utøver gjennom sine etterfølgere, er like så ufeilbart som det de selv utøvde. Jesu løfte gjør ingen forskjell mellom den apostoliske tid og den etterapostoliske tid. ”Alltid” skulle ”sannhetens Ånd” bistå det kirkelige læreembete og ”minne det om alt det Jesus har sagt” (Joh. 14, 16. 17. 26; 16, 13)

Apostlene var seg bevisst at den kirkelige øvrighet de innsatte som sine etterfølgere, hadde del i den samme guddommelige bistand som var lovet dem selv. Både om seg selv og om prestene sa de: ”Den Hellige Ånd og vi har besluttet” (Ap. Gj. 15, :28; 16, 4). De krevde at de troende etter deres død fortsatt skulle underkaste seg den kirkelige øvrighet for å kunne bevare den rette tro (Sml. 2 Tim. 4, 2-4; Tit. 7, 15; Hebr. 13, 17; Ap. Gj. 20, 28-32).

Vi henviser forøvrig til det vi i Art. II har sagt om Kirkens ufeilbare læreembete, som ingen vranglære skulle få makt over, og som folkene måtte ”strømme hen til” for å kjenne Guds veier.

Innehaver av det ufeilbare kirkelige læreembete er ikke hver enkelt av apostlenes etterfølgere (biskopene), men det samlede episkopat og dessuten Kirkens øverste hyrde (paven).

Alltid skulle det være mennesker til å forvalte sakramentene.

Jesu dåpsbefaling ble gitt for alle folk ”inntil verdens ende” (Matt. 28, 19﷓20). Også nattverdens sakrament, må forvaltes ”inntil Jesu gjenkomst” (1 Kor. 11, 26). Som ”prest til evig tid etter Melkisedeks vis” (Salme 110, 4) vil Jesus fortsette å gjøre seg til en offergave i brøds og vins skikkelser gjennom ”de prester som Han vil ta seg også av hedningefolkene” (Es. 66, 21; sml. også Mal. 1, 11; 3, 3). Syndsforlatelse, som skriftemålets sakrament er innstiftet til, vil alltid være nødvendig. Også den Hellige Ånds gave, som meddeles ved fermingens sakrament, var bestemt for alle slekter (”dere og deres barn, og alle dem som er langt borte” – Ap. Gj. 2, 39). Sistnevnte sakraments vesentlige formål var ikke å meddele mirakuløse åndsgaver, som f. eks. tungetale, men å gi den Hellige Ånds kraft til tro, håp og kjærlighet (sml. 1 Kor. 13, 13; Rom. 5, 5; 8, 15; 15, 13; 1 Kor. 2, 12; Gal. 4, 6; 5, 27; 1 Tess. 4, 7. 8), som trenges av alle til alle tider.

Også det kirkelige styreembete som Jesus betrodde apostlene, skulle fortsettes inntil verdens ende.

Alltid må det i Kristi rike være en lovgivende myndighet som med virkelig autoritet kan gi de lover som trenges til de forskjellige tider og forhold. Kristus, ”hvis kongedømme det ikke skal være ende på” (Luk. 1, 33; 1 Krøn. 17, 14; Dan. 7, 14), fortsetter å styre sin Kirke gjennom ”de fyrster (= den kirkelige øvrighet) Han har innsatt på den hele jord” (Salme 45, 17 – sml. Jer 3, 15)

NB: Når vi sier at apostlenes embeter og den guddommelige bistand som var lovet dem, skulle gå over til etterfølgere, betyr dette ikke at disse også skulle arve alle de ekstraordinære nådegaver apostlene var utrustet med til Kirkens grunnleggelse. Til disse ekstraordinære charismer hørte den profetiske gave som kalles inspirasjon. Men om slike nådegaver er opphørt eller (som f. eks. miraklenes gave) blitt sjeldnere, er apostlenes embeter og den dertil knyttede embetsnåde aldri opphørt.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)