aug 022007
 

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det siste av disse tre underpunktene:
§ 3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Hvert rike, hvor styret skal gå over til etterfølgere, må ha sin grunnlov som bestemmer hvorledes suksesjonen i regjeringen skal foregå. Et rike uten grunnlov er like umulig som et rike uten styre, fordi det er fra grunnloven at øvrigheten får sin rett til å styre.

Spørsmålet om hvorledes suksesjonen i Kirkens styrelse skal foregå, er av så vesentlig betydning for Kirkens og kristendommens eksistens, at vi – så fremt vi holder Kristus for en fornuftig (for ikke å si guddommelig) person – må anta at Han har bestemt noe om dette. Når Jesus personlig innsatte Kirkens første styrere, for at det ikke skulle oppstå strid om ledelsen, og Han dessuten for enhetens skyld gjorde Peter til overhode, da kan vi ikke anta at Han for de senere tider har overlatt det til menneskenes eget forgodtbefinnende å ordne med Kirkens ledelse, noe som nødvendigvis ville føre til endeløs forvirring og strid.

Å bestemme Kirkens grunnlov tilkommer bare Kristus, den Nye Pakts konge, som all styremyndighet må gå ut fra. Og den grunnlov Han har fastsatt, er den apostoliske suksesjon, dvs. bare apostlene kunne overdra sine embeter til andre, og bare disse kunne overdra dem igjen til andre, så at den rettmessige kirkelige øvrighet til enhver tid bare er den som er bemyndiget av den forutgående rettmessige kirkelige øvrighet.

De forskjellige beviser vi vil gi for dette, kan kort sammenfattes på følgende måte:
1. Likesom apostlene selv må også deres etterfølgere få sin myndighet gjennom en synlig sendelse fra Kristus, og en slik sendelse finnes etter apostlenes tid bare i den apostoliske suksesjon.
2. Forkastelsen av den apostoliske suksesjon fører til oppløsning av Kirken og fornektelsen av enhver sakramental myndighet.
3. Jesus fremstiller apostlene som opptredende i sine etterfølgere inntil verdens ende. Dette forutsetter at disse må få sin myndighet gjennom den apostoliske suksesjon.
4. Apostlene praktiserte denne ordning.
5. Oldkirkens tradisjon erkjente nødvendigheten av den apostoliske suksesjon.

…. …. (Disse punktene beviser han så svært grundig – over ca 50 sider.)

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)