nov 152007
 

I Ratzingers interessante bok “Liturgien ånd”, sammenligner han i innledningen liturgien med en freske, den var (ca 1920) blitt bevart i uskadd form, men var nesten tildekket av en senere overmaling. Den liturgiske bevegelsen begynte å ta bort de tildekkende malingslagene, men kom etter hvert i fare for å ødelegge hele/ deler av det flotte kunstverket. Les hele innledningen til boka her:

Noe av det første Jeg leste da jeg begynte teologistudiet i begynnelsen av 1946, var Romano Guardinis lille debutbok Om liturgiens ånd (Vom Geist der Liturgie). Den kom til påsken 1918 som første bind i en skriftserie abbed Ildefons Herwegen utgav: Ecclesia orans (den bedende Kirke). Senere ble den trykket i stadig nye opplag. Dette lille arbeidet kan man vel med full rett betegne som selve oppbruddet for den liturgiske bevegelse i Tyskland. Det bidro helt vesentlig til at liturgien – i sin skjønnhet, i sin skjulte rikdom og i sin evne til å overskride tidsepokene – ble gjenoppdaget som det besjelende sentrum i Kirken og som et hovedpunkt i det kristne liv. Dette førte til at man bestrebet seg på å feire liturgien som noe «mer vesentlig» (Guardinis yndlingsuttrykk) enn det tidligere hadde vært vanlig. Ut fra dens indre form og krav ønsket man å forstå den som Kirkens bønn -utvirket og ledet av den Hellige Ånd selv. Gjennom den kan Kristus stadig på ny bli vår samtidige og gå inn i vårt liv.

Jeg våger å komme med en sammenligning som i likhet med alle andre sammenligninger ikke stemmer på alle punkter. Man kan si at datidens liturgi – i 1918 – i mange henseender lignet en freske. Den var blitt bevart i uskadd form, men var nesten tildekket av en senere overmaling. Idet han fulgte den store messeboken på alteret, feiret presten den gamle liturgien slik den var vokst frem ut fra sin opprinnelige skikkelse. Men for de troende var den i stor grad blitt skjult under private bønneanvisninger og bønneformer. Gjennom den liturgiske bevegelse, og definitivt gjennom Det annet Vatikankonsil, ble fresken igjen blottlagt. I en kort periode var vi virkelig fascinert av skjønnheten i dens farger og former. Men i mellomtiden er den igjen kommet i faresonen. Klimaet kan ha endret seg, og den er truet av allverdens restaureringer og rekonstruksjoner. Hvis det ikke hurtig blir gjort noe for å stanse disse skadelige innflytelsene, kan liturgien igjen være alvorlig i fare. Naturligvis må den ikke bli overmalt på ny. Men det trenges en ny ærefrykt i omgang med den, en ny forståelse for dens utsagnskraft og dens virkelighet. Ellers kan gjenoppdagelsen bli det første skrittet i retning av en endelig ødeleggelse.

Hensikten med denne boken som jeg herved legger frem for offentligheten, er å hjelpe de troende til en fornyet forståelse. I sine vesentlige intensjoner faller den gjennomgående sammen med det som Guardinis skrift i sin tid ville fremstille. Derfor har jeg med hensikt valgt en tittel som straks kan bringe tanken inn på denne klassikeren i den liturgiske teologi. Men Guardini skrev sin bok ved slutten av Den første verdenskrig, i en helt annen åndelig sammenheng. Denne boken må fremstille tingene ut fra nåtidens spørsmålsstillinger, håp og faremomenter. I likhet med Guardini tar heller ikke jeg opp vitenskapelige konflikter eller forskningsproblemer. «Liturgiens ånd» skal være en hjelp til å forstå troen og la den få sin rette fullbyrdelse i sin sentrale uttrykksform: liturgien. jeg håper at boken, i likhet med «den liturgiske bevegelse», kan gi impulser til forståelse for liturgien, og for riktig utførelse av den. Da er hensikten med denne boken i høy grad blitt oppfylt.

Joseph kardinal Ratzinger

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)