mar 302008
 

Mgr Ignacio Barreiro skriver for noen måneder siden om reaksjonen etter at pave Benedikt “frigjorde” den gamle messen; om katolikkers reaksjoner, om biskoper som gjør det lett eller vanskelig for prestene å følge pavens tillatelse, om flere ting som følger med den gamle messen (eks. knele ved kommunionen og motta i munnen).

We have witnessed different reactions among bishops, groups of bishops or individuals who have publicly commented on this fundamental new law of the Church. Some of these reactions have been very positive and encouraging, others have been restrictive and erroneous. I am not surprised at this problematic interpretation; many of us predicted that the implementation of the Apostolic Letter, Summorum Pontificum of 7 July 2007 was not going to be easy.

Father Z. viser nå til denne artikkelen og kommenterer den; han er enig i mye som står der, men ikke alt – og flere av leserne har skrevet interessante kommentarer. SE HER.

  One Response to “Hvordan er pavens Motu proprio blitt mottatt?”

  1. Interessant lesning fra Fr.Z!
    Msgr. Barreiros artikkel stod også å lese i Latin Mass magazine før jul. Interessant med de kirkejuridiske betenkningene som legges frem og som kommenteres.
    Jeg la særlig merke til Fr. Z’ påståtte legale vakuum, der Barreiro påstår at det fra et kanonisk synspunkt er ufornuftig å operere med et slikt vakuum, hvilket i sin konsekvens vil kunne bety at girm-reglene også gjelder TLM i fravær av egne retningslinjer.
    “[1] First, in the Motu Proprio we do not have a revival of a previous rite which had been derogated, but to the contrary, due to the explicit legally binding declaration contained in Article 1 of this law, we have the very strong affirmation that the Missal of 1962 had never been abrogated. As a consequence, all the norms that regulate the way in which it should be used, are now in force. The contrary opinion is not reasonable because it would mean that the Missal would be in existence without the necessary support of all the norms that regulate its use; it is tantamount to affirming that this Missal exists in a legal vacuum. It is abhorrent to any sane legal interpretation of any law to postulate that something should live in a legal vacuum. [A good argument. However, I am fully prepared to believe that that is indeed the case. There is, in fact, a vaccum!]”

    -Løsningen på denne tilsynelatende motstriden kan være at TLM de jure ikke er uten lovmessig støtte, men at dette de facto kan være tilfelle.
    Selv mener jeg at Fr. Z’s postulat om at det eksisterer et slikt vakuum ikke har samme tyngde som Msgr. Barreiros påstand om det motsatte.
    Dette av følgende grunner:
    “Frigjøringen” av TLM kom av 3 hovegrunner. 1) Den har aldri vært avskaffet de jure. 2) Liturgiens tilstand idag er desperat og N.O-liturgien er en avsporing iht hva konsilfedrene ønsket. Paven vet at maksimen “lex orandi, lex credendi” er gjeldende, slik at siden uttrykket for kirkens tro er utilstrekkelig, er også selve troen truet. Paven ønsker derfor å påvirke dette uttrykket slik at folkets tro ikke påvirkes av defektene. 3) Man ønsker, at ved å “innrømme” at TLM aldri har vært “forbudt” de jure, å få fred innen Kirken ved at interne strider med tradisjonelle grupper bilegges siden denne konflikten jfr pkt 1 har oppstått av et rettstridig forbud og har ført til intern splittelse.
    Å la NO’s reguleringer styre den ekstraordinære form er således i strid med lovgivers intensjon om MPSP’s helende virkning. Dessuten er disse reglene ikke tilpasset den ekstraordinære form.

    En ting det derimot er lett å være enig med Fr. Z i her, er at en klargjøring virkelig er på sin plass.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)