jul 292008
 

Jeg skrev for noen dager siden om “Hvordan de troende deltok i messen i Norge før 1965”, og har fått noen svar.

Jeg fikk også tips om å ringe til en person som kjenner Kirken i Norge fra tidlig 50-tall, for å høre hva han kunne huske. Han sa for det første at dialogmessen var godt kjent i Norge fra rundt 1940, men at den ikke var så mye i bruk – det var mest når messene var beregna på ungdommer. Det var ulike grunner til at dialogmessen ikke ble så mye brukt; det var ikke noe tydelig ønske om det uttrykt fra lekfolket, og noen (ikke mange) prester leste messen så fort at lekfolket ikke ville kunne klare å følge med. (!!)

Søndagsmessene ble alltid sunget (det referees her til St. Olav i Oslo) og tanken var at alle skulle synge sammen med koret i Kyrie, Gloria etc., men oftest sang menigheten nokså halvhjerta. Koret hadde alltid øvd inn introitus og en hymne til kommunion, men noen ganger sang de graduale, offertorie- og kommunionsvers noe eklere (recto tono). Koret (og delvis menigheten) behersket 6-8 av de tradisjonelle gregorianske messesettingene ganske godt.

Når messen ble sagt/lest, var det tydeligvis ikke vanlig at folk deltok i disse messens faste ledd, og at folket tok del i Fadervår kunne min informant ikke huske i det hele tatt. Vedkommende liker også best i dag at hverdagsmessene er helt stille messer, uten noen dialogelementer.

Jeg har også spora opp et par personer her i Stavanger som kan fortelle om messene i Norge før 1965, men jeg tar fortsatt imot flere tips.

——–

OPPDATERING 30/8:
Jeg snakka nylig med en person som kjenner Kirken godt fra ca 1959 – St Paul kirke i Bergen fram til midten av 70-taller. De fleste stille messene i Bergen var dialogmesser i hele denne perioden, men folk kunne velge litt hvor mye de ville delta. (En ung prest insisterte på at alle skulle delta med svar i stille messer.)

Så vidt personen husker, ble latin ble skifta ut med norsk vinteren 65/66, Litt etter den tid ble også et bordalter plassert foran høyalteret (dette ble revet i 1972). Man hadde også slutta å bruke kommunionsbenken før denne ble tatt bort i 1972.

På en måte var det ikke én stor forandring ved innføringa av Novus Ordo, men det hadde til sammen kommet veldig mange forandringer utover 60-tallet.

Personen kom til Stavanger på midten av 70-tallet, og opplevde da St Svithun menighet som nokså gammeldags. Mange av de gamle tradisjonene som var borte i Bergen (som å tenne lys ved Maria-alteret) ble fortsatt praktisert i Stavanger. P. Alfons Wysiecki var I Stavanger fra 1964 til 1976, og er vel grunnen til konservatismen i Stavanger.

Personen husker også at trinnbønna ble forkorta tidlig på 60-tallet, og den falt helt bort, sammen med bønnene etter stille messe ved innføringa av NO.

Mht. musikk så skjedde det ikke så veldig store forandringer i disse menighetene – bortsett fra at Introitus ble erstattet med en salme og Vidi aquam nesten helt forsvant fra søndagsmessene. Det ble fortsatt sunget en del latinske messer ganske regelmessig. I Stavanger varte dette fram til 1978, da de amerikanske prestene kom, og innførte en ganske ny messefeiring.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)