feb 252009
 

Nå er pave Benedikts fastebudskap for 2009 oversatt til norsk av Den katolske Kirkes informasjonstjenesten og kan leses i sin helhet her. Her er starten av det:

BUDSKAP FRA DEN HELLIGE FAR BENEDIKT XVI TIL FASTETIDEN 2009

“Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten” (Matt 4,2)

Kjære brødre og søstre!

Ved begynnelsen av fastetiden, som er en tid for åndelig fordypning, anbefaler liturgien oss nok en gang tre botsøvelser som den bibelske og kristne tradisjon sterkt verdsetter: bønn, almisser og faste. Gjennom disse skal vi forberede og ruste oss til påskefeiringen og med det erfare Guds makt. I påskevigilien hører vi hvordan denne Guds makt “driver ondskap på flukt, renser for synd, gjenreiser den falnes uskyld og gir de sørgende gleden tilbake. Den jager hatet på flukt, skaper enighet og fred og bøyer mektige riker” ( Paschal Præconium).

I årets fastebudskap ønsker jeg spesielt å fokusere på fastens verdi og betydning. Fasten minner oss på de førti dager Vår Herre fastet i ørkenen, før han innledet sitt offentlige virke. I Evangeliet leser vi: “Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten” (Matt 4,1-2). Lik Moses som fastet før han mottok lovtavlene (jf. 2 Mos 34,28), og Elias` faste før møte med Herren på fjellet Horeb (jf. 1 Kong 19,8), forberedte også Jesus seg, gjennom bønn og faste, til sin sendelse, som slik ble innledet med en hard kamp mot Fristeren.

Vi kan lure på hvilken verdi og betydning det har for oss kristne å forsake noe som i seg selv er godt og gir kroppslig næring. Den hellige skrift og hele den kristne tradisjon lærer oss at fasten er til god hjelp for å unngå synd og alt som leder til den. Av denne grunn er frelseshistorien full av oppfordringer til faste. På de første sidene av Den hellige skrift forbyr Herren mennesket å forsyne seg av den forbudte frukt: “Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø” (1 Mos 2,16-17). Den hellige Basilios skriver i sin kommentar til dette påbudet fra Gud at “det første fastebud ble utstedt i paradisets have”, og videre: “det første påbud av denne art ble gitt til Adam”. Han konkluderer slik: “`Du må ikke spise` er et påbud om faste og abstinens” (jf. Sermo de jejunio: PG 31: 163, 98).

Siden vi alle er tynget av synden og dens konsekvenser, er fasten gitt oss som et redskap til å gjenopprette vennskapet med Gud. Dette innså Esra, som oppfordrer forsamlingen til å faste som forberedelse til reisen fra landflyktighet og til det lovede land – fordi “vi skulle ydmyke oss for vår Gud” (8,21). Den Allmektige hørte deres bønn og forsikret dem om sin nåde og beskyttelse. På samme vis utlyste folket i Nineve en faste som svar på Jonas formaning om omvendelse, idet de sa: “Kanskje Gud da vil endre sin plan og holde sin brennende vrede tilbake, så vi ikke går til grunne” (3,9). Også ved dette tilfelle så Gud deres bestrebelser og skånet dem. … …

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)