mai 312009
 

Kom, o Hellig Ånd, hit ned! Lysets stråle til oss led fra din høye helligdom.

Veni pater pauperum / Veni dator munerum / Veni lumen cordium.
Far for slekt så arm og ring! Gode gavers giver, bring lys i våre hjerters rom.

Consolator optime. / Dulcis hospes animae / Dulce refrigerium.
Du, som vet å trøste best, sjelens venn og milde gjest, svale tilflukts åpne dør,

In labore requies / In æstu temeries / In fletu solatium.
hvile for hver tynget mann kjølig under solens brann, lindring når vårt hjerte blør.

O lux beatissima / Reple cordis intima / Tuorum fidelium.
Salighetens lys, treng inn! Fyll til dypest bunn hvert sinn som i tro mot deg er vendt.

Sine tuo numine / Nihil est in homine / Nihil est innoxium.
Uten lys fra guddoms vell eier ingen i seg selv noe som for deg er rent.

Lava quod est sordidum / Riga quod est aridum / Sana quod est saucium.
Avtvett urenhetens spor, kveg med dugg den tørre jord, rens og hel de syke sår.

Flecte quod est rigidum / Fove quod est frigidum / Rege quod est devium.
Bøy alt det som stivnet til, smelt det frosne ved din ild, led du den som veiløs går.

Da tuis fidelibus / In te confitentibus / Sacrum septenarium.
Skjenk hver sjel som på deg tror, hver som liter på ditt ord, dine gaver, syv i tall.

Da virtutis meritum / Da salutis exitum / Da perenne gaudium. Amen. Alleluia.
Kraft til enden du oss unn og en salig oppbruddsstund. Oss til evig glede kall! Amen. Alleluia.

(Sekvensen på pinsedag – latin og norsk.)

mai 312009
 

Herrens Ånd har oppfylt jordens krets, og han som omslutter alt, kjenner hvert tungemål, alleluja. (Visdommen 1, 7)

Slik lyder inngangsverset i pinsedagens messen, og slik messens bønner og antifoner:

KIRKEBØNN
Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, la Den Hellige Ånd som din Sønn lovet oss, åpenbare det skjulte i dette offer og nådig føre oss til sannhetens fylde. Ved Kristus. vår Herre.

PREFASJON (Pinsens mysterium)
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud.
Du har gjort oss til dine barn ved å gi oss arvelodd med din enbårne Sønn.
I dag skjenker du oss Den Hellige And, og således fullbyrder du påskens mysterium.
I Kirkens første tid innviet denne Ånd folkeslagene i kunnskapen om Gud
og forenet de ulike tungemål i bekjennelsen av den ene tro.
Derfor jubler all jorden i overstrømmende påskeglede.
Også himlenes krefter og englenes makter synger din herlighets pris,
idet de alle dager istemmer:

KOMMUNIONSVERS
Alle ble fylt av Den Hellige And og forkynte Guds store verk. Alleluja. (Apg 2, 4.11)

BØNN ETTER KOMMUNION
Barmhjertige Gud, du skjenker din Kirke himmelens gaver. Hold oss fast i din nåde, la din Hellige Ånd styrke oss og dette sakrament virke til vår evige forløsning. Ved Kristus, vår Herre.

Og her er messens tekster (for andre lesning og evangeliet er det også andre alternativer): Continue reading »

mai 302009
 

Dr. Alcuin Reid skriver i The Catholic Herald at kardinal Ratzinger på en måte talte mot muligheten for at han selv kunne ble valgt til ny pave, da han ved starten av konklaven i april 2005 var så tydelig antimodernistisk, og talte mot relativismens ødeleggende kraft. Likevel ble han valgt, fordi kardinalene kjente ham som noe mye mer enn den strenge håndheveren av dogmene. Etter hvert lærte også andre mennesker hans varme personlighet og pastorale sinnelag å kjenne, men i løpet av de siste månedene virker det som han har fått flere motstandere – fordi han gjør jobben sin!

The Pope is concerned that all aspects of the Church’s life are in clear continuity with her Tradition, without excluding legitimate development that does not break from her past – we can see why he acted so decisively on the older liturgy, why he does not fear to re-assert the Church’s unpopular but life-giving teaching on human sexuality, why he did not hesitate to show real paternal mercy to the SSPX bishops in the hope of reconciliation and why he does not shrink from substantial dialogue with other faiths, even when he may be misunderstood.

We also need to understand that the Pope has a pretty clear understanding of his role. As Cardinal Ratzinger he observed that «the Successor of Peter is the rock which guarantees a rigorous fidelity to the Word of God against arbitrariness and conformism: hence the martyrological nature of his primacy». Pope Benedict is prepared to suffer the price of misinterpretation and even ridicule in his battle against relativism. That’s his job.

mai 292009
 

«1. juni 1989 ankom pave Johannes Paul II Fornebu. Vel nede på norsk jord knelte han og kysset asfalten. Et like hektisk som historisk pavebesøk var innledet: For første gang gjestet en pave Norge, og i løpet av den tre dager lange visitten møtte han statsminister Gro Harlem Brundtland, han var i audiens på Slottet og hilste folkemengden fra balkongen sammen med kong Olav, han medvirket ved en gudstjeneste i Nidarosdomen i Trondheim og han besøkte Tromsø.»

Slik skriver Jon Magne Lund i dagens Vårt Land, og han nevner også at de fleste norske biskopene ikke ønsket å være med på gudstjenesten i Nidarosdomen (men nå har han fått et svar på verdibedatt.no som gir en annen forklaring på hvorfor mange lutherske biskoper gjorde andre ting 2. juni). Men i alle fall må vi gi Lund rett i at det har skjedd mye økumenisk på disse 20 åra. Og jeg husker at noen sa den gang, at paven ikke kunne ha kommet til Norge (i det hele tatt) fem år tidligere, og i alle fall ikke 10 år!

Jeg skrev nettopp følgende kommentar til Jon Magne Lunds artikkel: «Jeg husker at vi var sammen på Fredtun den dagen, Jon Magne, på Frikirkens predikantmøte. Jeg må si at jeg var ganske rørt da vi så paven i Oslo den 1. juni 1989 – det var kanskje et av de aller første tegn på at jeg noen år senere skulle bli katolikk.

Jeg husker også at Thomas Bjerkholt syntes det var litt dumt at han ikke kunne være med i Nidarosdomen dagen etterpå. Det hadde blitt bestemt av synodestyret at han skulle få representere Den Evangelisk Lutherske Frikirke ved denne store økumeniske anledning, men pga en hel del kritikk innad i kirkesamfunnet hade styret gjort om sitt vedtak.»

mai 292009
 

Erkebiskopen av Dublin, Diarmuid Martin, har uttalt seg vedrørende den nylig publiserte rapporten om fysisk og psykisk mishandling (The Ryan report) i irske katolske institusjoner. I en kronikk i avisen Irish Times, sier erkebiskop Martin at Kirken i Irland må legge bort «fornektelsen» og aldri bagatellisere ofrenes lidelser. Han advarer samtidig de skyldige ordener og slår fast at de nå står ovenfor en «siste sjanse» til å fornye sine særskilte kall.

Slik skrev katolsk.no i går, og de fortsetter: Erkebiskopen uttaler at dette ikke er situasjonen for de lettvindte unnskyldninger, men slår samtidig fast at «unnskyld» er det første ord som må ytres.

Martin skriver at rapporten har sjokkert, men ikke overrasket ham. Som student jobbet han selv i et internat for tidligere foreldreløse og vanskeligstilte elever ved katolske skoler i Dublin. Senere jobbet han også ved et senter for tidligere straffedømte i London, mange av disse tidligere elever ved de katolske institusjoner.

«Anyone who had contact with ex-residents of Irish industrial schools at that time knew that what those schools were offering was, to put it mildly, poor-quality childcare by the standards of the time. The information was there», skriver erkebiskopen, og bemerker at en geistlig og enkelte journalister tidligere har forsøkt å skape oppmerksomhet rundt misbruket.

«The first thing the church has to do is to move out of any mode of denial. That was the position for far too long and it is still there».

Damian Thomson prøver også å finne ut hvorfor misbruk av barn og unge (seksuelt og på andre måter) var så spesielt stort i Irland: One of the most delicate questions surrounding the wicked child abuse by Irish Catholic clergy, brothers and nuns is this: how much of the abuse was Irish and how much of it was Catholic?

The question of Irishness has been hovering over the Catholic abuse scandals for years, ever since journalists noticed (but scarcely dared point out) that they seemed concentrated among the Irish Catholic diaspora of the United States, Canada and Australia. We always knew that terrible things happened in Ireland, too, though it was not until the publication of a 2,600-page report last week that we realised their extent. … …

I’ve just asked a well-informed commentator on Irish affairs about the respective influence of Irishness and Catholicism in this scandal. His reply was deliberately provocative: «The violence was Irish, the sex abuse was Catholic,» he said.

He explained that Ireland has for centuries tolerated levels of domestic violence and alcoholism that are much higher than those in other Catholic cultures. There’s no single, neat explanation for this – but the brutality of English colonial oppression certainly rubbed off on society. Rural Ireland until the 1970s was basically a Third World country; it still had a peasantry (thanks in part to the English) that was, by definition, very badly educated. We’ll never know for sure how many fathers of families were violent drunks, but the proportion was high compared to most of Europe. And this is the culturally and intellectually impoverished class from which many of the Christian Brothers were recruited.

It’s not just a liberal cliché to say that the cycle of violence works down the generations: the brothers from several Congregations were raised among violence and booze and behaved like their fathers, or their own abusive teachers, once they were in positions of authority themselves. Many of them were not particularly bright: if they had been, they might have become priests, though the chances of them joining the Jesuits – the main teaching order of priests – would have been slim. The Jesuits were middle-class and their discipline, although severe, was less purely sadistic and stupid than the corporal punishment handed out by the lay Congregations. … …

Les videre her.

mai 292009
 

I foredraget til Roma bispedømme, som jeg har nevnt et par ganger før, sier også pave Benedikt noe om hvor viktig det er at messen feires verdig og vakkert – siden den hjelper oss å forstå Kristi frelsesmysterium:

The centre of the life of the parish is, as I said, the Eucharist, and especially the Sunday celebration. If the unity of the Church is born from the encounter with the Lord, it is not secondary then that the adoration and the celebration of the Eucharist be very elegant, giving way to who participates in it to experience the beauty of the mystery of Christ. Since the beauty of the liturgy «is not mere aestheticism, but the concrete way in which the truth of God’s love in Christ encounters us, attracts us and delights us» (Sacramentum Caritatis n. 35), it is important that the Eucharistic celebration manifests, communicates through the sacramental signs, the divine life and reveals to men and women of this city the true face of the Church.

Fra NLM-bloggen
.

mai 292009
 

Jeg leste i dag tidlig flere referater av pave Benedikts tale til bispedømmet Roma sist tirsdag, og man skulle nesten tro at man refererer til et annet foredrag – for vektlegginga ligger på lekfolkets meddeltakelse. Slik skriver f.eks. Zenit:

The Pope called on the laity to become more aware of their role … «There should be a renewed becoming aware of our being Church and of the pastoral co-responsibility that, in the name of Christ, all of us are called to carry out,» the Holy Father said. This co-responsibility should advance «respect for vocations and for the functions of consecrated persons and laypeople,» he added.

The Pontiff acknowledged that this requires a «change of mentality,» especially regarding laypeople, shifting from «considering themselves collaborators of the clergy to recognizing themselves truly as ‘co-responsible’ for the being and action of the Church, favoring the consolidation of a mature and committed laity.»

The Bishop of Rome suggested that «there is still a tendency to unilaterally identify the Church with the hierarchy, forgetting the common responsibility, the common mission» of all the baptized.

….. On the other hand, he cautioned against a tendency to see the People of God from a «purely sociological» point of view «with an almost exclusively horizontal perspective that excludes the vertical reference to God.»

Her er det ikke med noe om den problematiske tolkningen av Vatikankonsilet, som paven tar opp i foredraget (se her).
Katolsk.no skriver også kort (men mer balansert) om dette
, slik: «I en tale den 26. mai i forbindelse med åpningen av en kongress i bispedømmet Roma, advarte Benedikt XVI mot tendensen til å identifisere Kirken eksklusivt med hierarkiet.

Den fire dager lange kongressen er viet til medansvar innad i Kirken, og Paven poengterte at legfolk «ikke kun skal være samarbeidspartnere med geistligheten», men fullt ut integrert med Kirkens misjon.

Pave Benedikt XVI minnet også om at Det annet Vatikankonsil erklærte et spesielt kall for legfolk til å forandre samfunnet gjennom Evangeliets kraft. Samtidig gjentok han en distinksjon tidligere påpekt flere ganger; Det annet Vatikankonsils lære bør tolkes og forstås i konteksten av tidligere katolsk tradisjon, og ikke som et brudd med kontinuiteten i Kirkens lære.»

Vatikanets informasjonstjeneste (VIS) skriver at bispedømmets konferanse hadde som hovedtema «Kirkemedlemsskap og pastoralt medansvar», som nok forklarer at paven tok dette temaet grundig opp i sitt innledningsforedrag, men VIS tar også med at paven tok opp den rette forståelsen av Vatikankonsilet:
In his address, the Pope called on ecclesial moments to work in harmony with the diocese, with «a true sense of belonging to the Church», and highlighted the need for a redoubling of commitment on the part of lay people, who are called «not merely to be collaborators of the clergy» but to shoulder their own specific responsibilities in the life of the Church.

He then dwelt on various erroneous tendencies such as that of tending to identify the Church with her hierarchy while forgetting that, in fact, everyone is part of her «from the Pope to the most recently baptised», or that of conceiving of the People of God in sociological and political terms, while overlooking the novelty of the Church.

In this context, Benedict XVI spoke of the good fruits of Vatican Council II, and rejected those forms of interpretation that consider the Council as a break in the continuity of Church tradition.

mai 282009
 

Bilder over viser paven mens han holder foredraget om Kirken som Guds folk, om en rett forståelse av vatikankosilet, om hvordan messen rett kan feires etc. i Laterankirken i Roma, tirsdag 26. mai. Han sier mye fint om sannhetene som ble uttrykt i konsilets tekster om Kirken som Guds folk. Men etter hvert nevner han også at noen har latt sin egen tolkning erstatte selve tekstene fra onsilet, bl.a. slik at skillet mellom Herrens tjenere (prestene) og hele Guds folk viskes ut, og slik at bildet av Guds folk blir nesten bare en sosiologisk og horisontal størrelse. (Jeg har hentet informasjon om dette fra NLM-bloggen, fra Rorate Cæli (der jeg syns kommentarene til innlegget var ubehagelig lesning, noen prøver å være mer katolske enn paven) – hele foredraget kan leses HER på italiensk.) Dette sa pave Benedikt bl.a.:

The Second Vatican Council, wishing to pass on the pure and integral doctrine on the Church, matured over the course of two thousand years, gave it «a more meditated definition», illustrating mostly its mysterious nature, that is, as «a reality imbued with the divine presence, and for this always capable of new and deeper explorations» (Paul VI, Opening Address to the Second Session, September 29, 1963).

That is, the Church, which has her origin in the trinitarian God, is a mystery of communion. As a communion, the Church is not a solely spiritual reality, but lives in history, that is to say, in flesh and blood. The Second Vatican Council describes her «as a sacrament, or sign and instrument of the intimate union with God and of unity with the entire human race» (Lumen Gentium, 1). And the essence of the sacrament is exactly that [in it] the invisible is touched in the visible, that the touchable visible opens the door unto God himself. The Church, we said, is a communion, a communion of people who, through the action of the Holy Ghost, form the People of God that is, at the same time, the Body of Christ. Continue reading »

mai 282009
 

Luthersk domprost Knut Andresen i Trondheim skriver i forb. med at det 1. juni skal markeres at det er 20 år siden pave Johannes Paul II besøkte Nidaros domkirke – om hvilke andre viktige økumeniske gudstjenester som er bli arrangert i Nidarosdomen. Etter tre mislykkede forsøk – 1924, 1930, 1953 – har følgende viktige ting skjedd: (Messen i 1993 husker jeg godt, det var året før jeg ble katolikk, men biskop Schwenzers preken i 1980 hadde jeg ikke ført om. Teksten som følger er forkorta en del.)

1980 Den romersk-katolske biskop i Midt-Norge Gerhard Schwenzer holder prekenen i Nidaros domkirke 27.juli. Det er 950-årsjubileum for slaget på Stiklestad. Kongen og hele kongefamilien er til stede.

1989 Pave Johannes Paul II besøker Nidaros domkirke og deltar i den økumeniske forbønnsgudstjeneste 2. juni sammen med biskop Kristen Kyrre Bremer.

1993 Den første romersk-katolske messe etter reformasjonen feires i Nidaros domkirke til Olsok 29.juli kl. 18. (150 år etter at Den katolske kirke ble tillatt igjen i Norge.)

1995 og frem til i dag holdes den romersk-katolske messe på Olsokdagen kl. 08.

1997 Kardinal Edward I. Cassidy holder prekenen under den økumeniske gudstjeneste på Vestfrontplassen 29.juli kl.17. Trondheim by markerer 1000-årsjubileum.

1999 Biskop Georg Müller og biskop Finn Wagle holder dialogpreken fra prekestolen i forbindelse med markeringen av at den felles erklæring om rettferdiggjørelsen underskrives i Augsburg.

2003 Kardinal Walter Kasper holder prekenen fra prekestolen i Nidaros domkirke til Olsok 29.juli. Den økumeniske gudstjeneste feires i anledning 850-årsjubileum for Nidaros erkebispedømme. Liturg er biskop Finn Wagle.

2005 Biskop Georg Müller holder requiem-messe for Pave Johannes Paul II i Nidaros domkirke 6. april etter invitasjon av biskop Finn Wagle.

mai 272009
 

I går holdt pave Benedikt et innledningsforedrag ved en kirkelig kongress (Convegno Ecclesiale) i bispedømmet Roma, der han bl.a. uttalte seg om den rette forståelsen av Vatikankonsilet, og bl.a. sa:

«The Council was not a rupture which brought a new church into life, but a true and deep renewal of a single subject who develops.»

According to the Pope, the Council «yielded good fruits», but was distorted by «an interpretive current which, referring to a supposed ‘spirit of the Council’, intended instead to establish a discontinuity with the Tradition of the Church, confusing, for instance, the objetively existing boundaries between the hierarchy and the lay faithful, observing the Church accordinng to a horizontal cut which excluded the vertical reference to God, in open contrast with Catholic doctrine.»

Det er ikke mer enn et par dager siden jeg måtte presisere dette overfor et par (unge) kommentatorer på denne bloggen – at selve konsilet kan en katolikk ikke kritisere. Samtidig er det fortsatt mange katolikker (litt mer opp i årene oftest) som tenker at konsilet på en måte brøt med tidligere tendeser, tolkninger, tradisjoner etc. i Den katolske Kirke; synspunkter som paven her nok en gang klart avviser.

mai 272009
 

Liv Riser skriver i dag interessant i Vårt Land om moderne, og svært kreative liturgier, som ikke helt faller i smak. Jeg sier meg helt enig, og også vi katolikker må stadig være oppmerksomme på at det mest sentrale og faste i messen, og andre liturgier, alltid forblir det mest sentrale. Slik skriver Riser bl.a.:

«Det er jo bare surr!» Ordene falt fra en pensjonert prest og kirkeleder under en vanlig norsk høymesse et sted i Norge. Nå var det ikke bare surr under den aktuelle gudstjenesten. Tvert imot var det en gjennomarbeidet gudstjeneste full av god vilje og ekte omsorg for de tilstedeværende. Likevel skjønte jeg hvorfor han sukket, den gamle hedersmann. For her som så ofte var så mye som skulle være med! Temaer og kampsaker som slåss om plassen i gudstjenestene våre, et innslag der og et tillegg der – så de til slutt ikke blir til å kjenne igjen, ikke engang for oss som lommekjent i kirkens liturgi.

Hjertesukket kommer ikke bare fra gamlinger. I siste nummer av Kirke og Kultur, snakker forfatteren Bjørn Sortland om sin frustrasjon i forhold til liturgi og forkynnelse i Den norske kirke. Selv er han oppvokst i pinsebevegelsen, men presenterer seg som en som «alltid har grubla og gnura på dei store greiene» uavhengig av geografi og oppvekstmiljø. Forholdet til Den norske kirke karakteriserer han som «varmt, men anstrengt». «Eg er ein eks-pinsevenn med stor sans for liturgi. (…) Eg likar det faste, gjennomtenkte, gamle, levde, bestandige, usentimentale».

Et illustrasjonsfoto under har jeg tatt fra Vårt Lands nettsider. Gudstjenestedeltakerne velsignes her med vann i en miljøgudstjeneste – uten at dette knyttes til dåpen så vidt jeg forstår.

mai 262009
 

Dette kan vi i dag lese i Dagen Magazinet: «I fjor ble det opprettet en Vatikan-side på videonettstedet YouTube, og pave Benedict XVI har nå også fått egne profiler på Facebook og Twitter.

Målet er å spre den katolske kirkes budskap blant yngre generasjoner. Pavens Facebook-framstøt kommer samtidig med at Vatikanet lanserer den nye hjemmesiden Pope2you.net, melder NRK. Vatikanet har alltid vært offensiv med tanke på å bruke nettet som formidlingskanal. Hjemmesiden The Vatican channel ble etablert allerede i 1995 og har stor trafikk hver dag.»

mai 262009
 

Sist helg besøkte pave Benedikt Cassino der den hellige Benedikt levde. I den første videoen under snakker paven om hvordan Europa må verdsette sine kristne røtter – som bl.a. går tilbake til den hellige Benedikt. Den andre videoen er pavens budskap i forbindelse med søndagens Regina Cæli: «Kristus må ha første plass i vårt liv.»

mai 252009
 

Jeg leste nylig en noen dager gammel artikkel om Fransiskus-søstrene på Marias Minde. Jeg var der ofte og har mange gode minner derfra – søster Ellen, som avisa intervjuer, kjenner jeg godt.

Søster Ellen er hollandsk, heter Reith til etternavn og er en av de ti gjenlevende St. Franciskus Xaveriussøstrene som lever et stille liv i Ytre Sandviken. 85-åringen guider oss inn i dagligstuen i det store bygget.

– Jeg kom til Norge for 63, ja snart 64 år siden og vi var over hundre søstre den gangen. Først kom jeg til østlandet før jeg ble flyttet rundt om i hele Norge. Vi blir flyttet rundt for å gjøre bestemte oppgaver som å jobbe som sykepleier og for å misjonere. Vår lydighet til de foresatte er at vi gjør nettopp det. Offisielt kan vi motsi oss å flytte, men jeg har aldri skapt vanskeligheter. Der jeg har blitt flyttet har jeg også skapt mitt hjem. Det har ikke alltid vært like lett å dra fra en plass jeg har blitt glad i, men gjør man det man blir kalt til så blir man lykkelig, understreker hun.

Flere av søstrene som er igjen på Marias Minde er hollandske. Generalforstanderinnen, søster Mary, er fra Irland og en norsk søster er også blant de ti som lever livet sitt i lydighet. Vi lurer på om det alltid er like stille her.

– Nei, vi skravler mye egentlig, det er derfor vi ikke bruker platespilleren så mye, sier Ellen og ler forsiktig. Hun avslører også at nonnene er sportsinteressert.

– Vi ser på nyheter , men vi liker spesielt godt når det går internasjonal fotball på TV som VM og slikt, da følger vi med. Vintersport er det også flere av oss som ser på, forteller hun og gestikulererer store sirkler med den ene hånden

– Skøyterunder. Det liker vi, slår 85-åringen fast, men er rask med å understreke hva som er dagens høydepunkt.

– Det er messen.

mai 242009
 

En mann som vokste opp i Irland på 50-tallet skriver (i the New York Times) om hvordan Irland fra 1930 til ca 1990 ble styrt av en ‘salig’ blanding staten og den katolske Kirke. Etter lang tids undertrykkelse og en blodig frigjøringskamp fikk republikken Irland sin frihet (langt på vei) i løpet av 30-tallet. Men den irske staten var på en måte ikke ‘vanlig’, og slik forklares til en viss grad det uhyrlige som skjedde i landets barnehjem (og i Kirken):

Ireland from 1930 to the late 1990s was a closed state, ruled — the word is not too strong — by an all-powerful Catholic Church with the connivance of politicians and, indeed, the populace as a whole, with some honorable exceptions. The doctrine of original sin was ingrained in us from our earliest years, and we borrowed from Protestantism the concepts of the elect and the unelect. If children were sent to orphanages, industrial schools and reformatories, it must be because they were destined for it, and must belong there. What happened to them within those unscalable walls was no concern of ours. – We knew, and did not know. That is our shame today. … … …

Everyone knew. When the Commission to Inquire Into Child Abuse issued its report this week, after nine years of investigation, the Irish collectively threw up their hands in horror, asking that question we have heard so often, from so many parts of the world, throughout the past century: How could it happen?

Surely the systematic cruelty visited upon hundreds of thousands of children incarcerated in state institutions in this country from 1914 to 2000, the period covered by the inquiry, but particularly from 1930 until 1990, would have been prevented if enough right-thinking people had been aware of what was going on? Well, no. Because everyone knew. ……………

Amid all the reaction to these terrible revelations, I have heard no one address the question of what it means, in this context, to know. Human beings — human beings everywhere, not just in Ireland — have a remarkable ability to entertain simultaneously any number of contradictory propositions. Perfectly decent people can know a thing and at the same time not know it. Think of Turkey and the Armenians at the beginning of the 20th century, think of Germany and the Jews in the 1940s, think of Bosnia and Rwanda in our own time.

mai 242009
 

Herre, jeg roper til deg, vær meg nådig og gi meg svar! Mitt hjerte gjentar ditt ord: «Søk mitt åsyn!» Herre, jeg søker ditt åsyn. Alleluja. (SalME 27 (26), 7-9)

Slik lyder inngangsverset i dagens messe, 7. søndag i påskeoktaven (søndag i påskeoktiaven i den den gamle liturgen), og messens øvrige bønner er slik:

KIRKEBØNN
Herre, lytt i nåde til våre bønner. Vi som tror at menneskeslektens Frelser lever hos deg i herlighet, vi ber deg: La oss få erfare at han er med oss inntil tidenes ende, slik han selv har lovet, han som lever og råder …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot dine troendes bønner og offergaver, så vi ved disse hellige mysterier kan gå inn til himmelens herlighet. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Fader, jeg ber at de må være ett, likesom vi er ett. Alleluja. (Joh 17, 22)

BØNN ETTER KOMMUNION
Gud, vår frelse, bønnhør oss. Gi oss ved disse hellige mysterier trygg visshet om at det som er fullbyrdet i Kristus, Kirkens hode, også blir virkeliggjort i hele Kirkens legeme. Ved ham, Kristus, vår Herre.
Dagens tekster – Apostlenes gjerninger 1,15-17.20a.20c-26; 1. Johannes brev 4,11-16; Johannes 17,11b-19 – handler om 1) valget av Mattias som ny apostel (valget inspirert av Den hellige Ånd), 2) kjærligheten som er den av Den hellige Ånds gave, og 3) av Den hellige Ånd som hjelper disiplene og oss til å være ett, til å stå fast i sannheten og til å tåle motstand fra ‘verden’.

Bønner og tekster fra den gamle messen kan leses her.

mai 242009
 

Siden i går formiddag har jeg ikke kunnet sjekke e-posten min på katolsk.no – og jeg fikk i dag en sms-melding om at problemet sannsynligvis skyldes at man skifter ut linjer i Akersveien – til fiber. Jeg (og sikkert mange andre) håper at alt er på plass igjen ganske snart.
OPPDATERING: Det viser seg å være linjebrudd – utenfor ‘katolsk’ kontroll, og man håper alt skal være i orden igjen mandag formiddag.

Jeg ser at andre har søkt på nettet etter forklaring på problemet, og funnet min post fra oktober 2007.

mai 232009
 

Jeg må si at jeg ble overraska over at Frp i dag gjorde vedtak om å arbeide for aktiv døshjelp i Norge – som første parti i Norge. Siv Jensen og andre ldere i partiet stemte for, litt underlig ettersom de så ofte prøver i trekke til seg aktivt kristen velgere. Flere aviser skrive rom dette i dag, bl.a. Dagbladet og Vårt LandVL intervjuer også lutherske biskop Halvor Nordhaug om dette, og han sier:

– Jeg er opprørt og overrasket. Sett fra et kristent ståsted bryter en nå med den grunnleggende respekten for livet, at livet er i Guds hånd.

Frps motstand mot ekteskapsloven i fjor og dets positive holdning til Israel har gjort partiet populær i kristne velgerkretser. Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug stiller seg nå spørrende til hvor opptatt partiet egentlig er av de kristne hjertesakene.

– Vedtaket om å tillate aktiv dødshjelp viser at Frp i sin sjel er mer bundet til det liberalistiske grunnlaget enn den kristne tradisjon. Det hele setter partiets flørting med kristenfolket i et underlig lys. …

– Å avslutte behandling, såkalt terapeutisk resignasjon, er en ting, men aktiv dødshjelp er å ta liv. Dette er en grense ingen har lov til å krysse. … I denne saken er, meg bekjent, alle de store kirkesamfunnene i verden samstemt i sin grunnholdning til vern om menneskelivet, sier Nordhaug.

mai 222009
 

En svært høytidelig messe, så vidt jeg kan lese, med nydelig musikk bl.a. En kommentator skriver: During the entire installation and Mass the cathedral was flooded by sunlight and both within and without there was a crystal quality of light which made all shiny surfaces, whether marble, silver or jewels, gleam with reflected light. This symbolized and echoed the general feeling of optimism and good will towards Archbishiop Nichols at the start of his period of office. He has a demanding and difficult task as leader of the Catholic Church in England at a period of aggressive secularism but this was a day of and for the Church and nothing could have been accomplished better. It was magnificent and the essential clarity of the Roman Rite was performed in an exemplary form which demonstrated its qualities precisely and presented a model of how a Solemn Pontifical Mass should be accomplished. Above all, it was not merely a show but an occasion of profound spiritual significance for the Church in England. The Archbishop’s sermon was outstanding and offered hope for the future. There was silence before and throughout and only a ripple of applause at the end when the Archbishop left the cathedral. Few present will forget it.

Se mange flere bilder HER – og på flickr.com.