sub tegumento manus suæ protexit me, et posuit me quasi sagittam electam. — Bonum est confiteri Domino: et psallere nomini tuo, Altissime. – Fra mors liv av har Herren kalt meg. Han har gjort min munn til et kvast sverd og skjult meg i skyggen av sin hånd. Han har gjort meg til en spiss pil og holder meg gjemt i sitt kogger. (Jesaja 49,1b-2a)
I formiddag feiret jeg messen (TLM) med min trofaste ministrant (Christian) på denne store høytidsdagen for døperen Johannes’ fødsel. Over kan man lese inngangsverset i den gamle messen – her har den nye messen valgt et annet vers: «Det var en mann, sendt fra Gud: hans navn var Johannes. Han kom for å vitne om lyset og forberede folket på Herrens komme.» (Joh 1, 6-7; Luk 1, 17). men ellers er det to messsene veldig like; f.eks. kollektbønn, første lesning, evangelium.
Kollektbønna lyder slik på latin og nosrsk:
Deus, qui præsentem diem honorabilem nobis in beati Ioannis Nativitate fecisti: da populis tuis spiritualium gratiam gaudiorum; et omnium fidelium mentes dirige in viam salutis æternæ. Per Dominum nostrum Iesum Christum, Filium tuum, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus, per omnia sæcula sæculorum.
Evige Gud, du sendte den salige Johannes Døperen for å berede ditt folk til å ta imot Kristus, vår Herre. Gi dine barn å glede seg ved dine gaver, og led alle troende på frelsens og fredens vei. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.
Det kjente evangeliet er fra Luk 1, 57-66. 80 (TLM hra vversene 57-68):
For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham. Men gutten vokste opp og ble full av åndskraft. Han holdt til i ødemarken, inntil den tid kom da han skulle stå frem for Israel.