jun 222009
 

I mars og april måned skrev jeg to innlegg på denne bloggen i forb. med et innlegg av Ola Tjørhom i Morgenbladet (og senere i St Olav) om konservative tendenser innen Den katolske Kirke. Kikk om nødvendig på disse innleggene:
“Nostalgisk betongkatolisisme er et klart blindspor” og Tjørhoms kritikk av Den katolske Kirke som ‘for lite moderne’ – også trykket i St Olav tidsskrift.

I siste nummer av St Olav (som kom i posten i dag) har Tjørhom tatt opp det jeg tidligere skrev på bloggen, og spesielt kommentarene til mine innlegg, og skrevet om KATOLSK BLOGGING. Redaktør Henrik Holm var så vennlig å gi meg tilsvar i samme nummer av St Olav. Her følger både Ola Tjørhoms innlegg og mitt svarinnlegg:

———————————————–

KATOLSK BLOGGING.
Av Ola Tjørhom

Blogging er den nye folkesporten. Nå har denne kommunikasjonsformen også fått nedslag i katolsk sammenheng. På Arnfinn Harams hjemmesider kan vi blant annet lese at en slektning av den gode pateren har vært ute og tatt et par øl med en felles bekjent. Olav Hovdelien, ihuga konvertitt og visstnok stipendiat i religionssosiologi, omtalte nylig Gunnar Stålsett som ”statsbiskop” på bloggen sin – forhåpentligvis uten å ane hvilke gruelige assosiasjoner slike karakteristikker kan gi. Og Oddvar Moi samler en trofast gruppe med betongkonservative gjengangere som pludrer ufortrødent i vei om likt og ulikt på pastorens ”katolske blogg”.

Ikke uten en viss overraskelse, har jeg registrert at det eksisterer et stort antall slike blogger og en veritabel hærskare av energiske ”katolske bloggere”. Jeg har bare foretatt sporadiske bloggvisitter og er derfor ikke i nærheten av å ha full oversikt over fenomenet. Mitt inntrykk er likevel at det finnes noen seriøse aktører: Sr. Anne Bente Hadland skriver kyndig om klosterlivet, mens pater Aage Hauken bruker bloggen sin til å formidle teologisk forskning. Samtidig merker en seg eksempler på at bloggere henfaller til slitsom narsissisme. Og aller verst er enkelte av de religiøse holdningene som flyter korrektivløst rundt her.

Jeg hadde knapt forestilt meg at jeg ville komme til å bruke tid på blogginga. Men i kjølvannet av en kronikk i Morgenbladet (13-20. mars) hvor jeg stilte kritiske spørsmål ved håndteringen av SSPX-saken og kirkens vilje til dialog med den moderne verden, ble jeg varslet om at jeg var et hett tema på flere av bloggene. Pastor Mois kritiske gjennomgang av kronikken min avstedkom hele 34 innlegg, samt fortsettelse i tilknytning til et annet tema. I minst ti av innleggene refereres det eksplisitt til min ringe person. Og jeg må vel få si at verken min lokale hyrde eller støttetroppene hans levner meg mye ære. Etter at kronikken ble trykket på ny i St. Olav nr. 2/09, forsøkte en til og med å få i stand en ønskereprise. Da hadde imidlertid lufta gått ut av ballongen; kun ti forholdsvis slappe meldinger rant inn.

Jeg har forståelse for at folk ønsker å ytre seg om saker som opptar dem. Den katolske kirke i Norge trenger dessuten en mer åpen – og mindre hysterisk – debattkultur. Men de kanskje litt narraktige bloggvisittene jeg avla, bidro slett ikke til at mine generelle betenkeligheter overfor denne type kommunikasjon ble mindre. For også på de katolske bloggene finnes det plagsomme eksempler på at vi overøses av informasjon om saker som vi ikke trenger å vite noe som helst om. Dette beror framfor alt på at skillet mellom det offentlige og det private viskes ut. Og mens den offentlige samtale fortsatt innbefatter grunnleggende krav til etterrettelighet og sunne kontrollmekanismer, glimrer slikt gjerne med sitt fravær blant bloggerne. Deler av den katolske blogginga bærer preg av at en pludrer hemningsløst i vei – innenfor rammen av et skjermet eller lukket rom, lullet inn i en pussig blanding av kunnskapsmangel og kullsviertro på egne hjemmestrikkede anskuelser.

Jeg har stor respekt for Oddvar Mois tjeneste som prest. Hans erfaringsbakgrunn er unik innenfor kirken i Norge og derfor uhyre verdifull. Besøket på Mois blogg gjorde meg imidlertid temmelig grum i hu. Dette skyldes ikke at jeg utsettes for kritikk; det må en tåle. Men jeg reagerer med forskrekkelse på tonen og retningen i flere av innleggene. Her blir folk som forsvarer kirkens offisielle lære slik den kom til uttrykk på Det annet Vatikankonsil, stadig avfeid som håpløst ”liberale”. Noen ganger fraskrives de til og med enhver form for integritet og katolisitet. Bloggernes meningsmotstandere – som trolig bare unntaksvis er klar over hva som foregår – får dessuten så ørene flagrer. Jeg regner med at dette skiller seg fra pastor Oddvars egne synspunkter. En prest kan imidlertid ikke begrense seg til å opptre som passivt mikrofonstativ for denne type ytringer. Vi bør videre vokte oss for å bidra til at det skapes fritt rom for holdninger som oppfattes som massivt reaksjonære. En slags ”Nina Karin Monsen-gestalting” av Den katolske kirke vil kunne få uheldige følger på en rekke områder.

I forlengelsen av dette noterer jeg at Moi advarer mot det han kaller ”absoluttering” av Vaticanum II, til ovasjoner fra bloggerkoret. Velvillig lest kan denne påpekningen muligens ha en viss berettigelse. Men en bør avstå fra å si slikt innenfor en kontekst hvor konsilet i stor grad framstår som et hatobjekt og hvor kategorisk endimensjonalitet dominerer. Her er vi ved et hovedanliggende: Etter min mening er det pastor Mois oppgave å korrigere de hissige utfallene mot kirkens lære og gjeldende messeordning som hyppig dukker opp på bloggen hans. Han burde også forsøke å dempe bloggernes forakt for meningsmotstandere. Jeg tenker da ikke minst på nedsablingen av den legitime organisasjonen Også vi er kirken – noe som for øvrig utgjør en påfallende kontrast til lovprisningen av det fortsatt skismatiske SSPX på bloggerhold. Nå regner jeg vel med at det finnes tilfeller hvor Moi har prøvd å komme med korrigerende innspill. Jeg klarte imidlertid ikke å oppspore noen slike forsøk.

La meg ellers kort få bemerke at jeg undrer meg over enkelte av Oddvar Mois utsagn i tilknytning til Morgenblad-kronikken min. Han hevder blant annet at ”vekten på messen som tilbedelse og offerhandling bør gjøres tydeligere, mens fellesskapsaspektet … bør tones noe ned”. I denne sammenheng synes pastor Oddvar i utgangspunktet å operere med kon­struerte og misvisende motsetninger. Vårt fellesskap med den treenige Gud og med våre søsken i troen er dessuten et absolutt kjernepunkt i messefeiringen som slett ikke kan ”tones ned”. Dette står sentralt i konsilets lære så vel som den såkalte communio-ekklesiologien.

Nettopp nevnte kronikk førte ikke bare til at jeg ble utsatt for bloggernes vrede. Jeg har også mottatt et antall anonyme reaksjoner som best kan karakteriseres som katolsk hat-mail. Her dreier det seg om høyst alarmerende politiske ytringer som pakkes inn i blytung retorikk om ”Den hellige Fader” og glødende nostalgisk kjærlighet til en fortid som svært få av mail-skriverne kan ha opplevd. En bør vel ikke legge for stor vekt på slikt. Men blant annet et USA-opphold nylig kan tyde på at tilløp til ”hatsk katolisisme” med bastante sekteriske trekk er i ferd med å bli en trend innenfor deler av kirken. Også på hjemlig hold er det noen som fisker i dette ureine farvannet. Jeg kan ikke dy meg for å lure på om disse folkene skjønner hva de står overfor. Det ville i hvert fall være tragisk om kirken skulle fungere som en slags magnet i forhold til strømninger som er både grumsete og direkte skremmende.

Alt i alt: Når en prest gir seg blogginga i vold, må det skje i rimelig samsvar med ordinasjonsløftet – og ikke med basis i redaktørplakaten eller andre, mer løselige motiver. Ytringsfriheten må selvsagt respekteres. Men dersom bloggerne krever helt fri flyt, får de pludre i vei for egen maskin – uten pastoral tilrettelegging. Jeg vil derfor oppfordre pastor Moi og øvrige bloggaktører til å sørge for orden i sysakene. Og jeg vil framfor alt understreke at behovet for supplerende og korrigerende perspektiver er akutt i denne forbindelse.

———————————————–

KATOLSK BLOGGING
Av pastor Oddvar Moi

Ola Tjørhom har besøkt bloggene til bl.a. undertegnede og til pater Arnfinn Haram. Han er blitt urolig over det han har sett, han har skrevet om det i et innlegg i dette nummer av St Olav tidsskrift, og jeg takker redaktøren for muligheten til å svare på hans innlegg i samme nummer.

Det første Tjørhom skriver, er at han ikke liker dette nye mediet noe særlig – han syns det blir for mye pludring, for mye uinteressant som skrives på blogger generelt, og kvalitetssikringen er for dårlig. Jeg har ikke noe problem med slike synspunkter; de som ikke liker blogger, katolske eller andre, må selvsagt få lov til å slippe å bruke tid på dem – og jeg er også enig i at blogger kan være av svært varierende kvalitet.

Likevel syns jeg at Tjørhom (og andre) vil gjøre klokt i å gjøre seg litt grundigere kjent med moderne nettmedier, siden disse får stadig større betydning. Å ikke like f.eks. blogger, og heller ikke sette seg inn i hvordan de kan brukes, vil jeg mene er lite framtidsretta – og det skaper også en del misforståelser på kort sikt. Et par misforståelser er at det ikke er forskjell på innlegg (skrevet av blog-eier) og kommentarer (skrevet av andre) på en blog – men her er forholdet det samme som mellom leserinnlegg og redaksjonelt stoff i en avis. Og en blog skal i praksis ha muligheten til å sende inn kommentarer, hvis ikke, er det knapt en blog.

Tjørhoms innlegg blir mer alvorlig når han kritiserer min aktivitet som blog-skriver svært så sterkt. Han går så lang som å antyde at mitt engasjement i dette mediet kommer i konflikt med min tjeneste som prest. Og en slik alvorlig anklage ønsker jeg her å forsvare meg mot – mer konkret i slutten av mitt svar.

Denne saken begynte med at Tjørhom skrev en kronikk i Morgenbladet 13. mars (senere også trykket i St Olav), der han i tillegg til å kommentere uroen rundt opphevelsen av ekskommunikasjonene av fire SSPX-biskoper, også mente at Den katolske Kirke er altfor konservativ på enkelte områder. Dagen etter kommenterte jeg dette på min weblog; jeg sa meg enig i noe av det han hadde skrevet, men uttrykte også klar uenighet på enkelte punkter. Her er litt av det jeg skrev:

Tjørhom skrev: Det må videre understrekes at Den katolske kirke ville ha vært i en håpløs situasjon uten konsilet og dets vedtak. Etter et hundreår med bastant antimodernisme, var kirken i ferd med å degenerere til dens absolutte motsetning – nemlig en verdens- og kulturfornektende sekt. …
Jeg svarte: Jeg kan ikke si meg enig i en slik absoluttering av andre Vatikankonsil. Mye godt skjedde under konsilet, men ingen vet hvordan moderniseringa av Kirken hadde skjedd uten konsilet.

Tjørhom skrev: Paven er ikke alene om sitt ønske om forsoning med SSPX. Kirkeledelsen har også tidligere imøtekommet krav fra broderskapet og andre konservative grupper. Det gjelder ikke minst tillatelsen til at 1500-tallets tridentinske messe på ny kan benyttes. Samtidig står ettergivenheten overfor «høyreavvikere» i grell kontrast til den kontante behandlingen «venstresiden» er blitt utsatt for i flere tiår. …
Jeg svarte: Her beskrives Kirken som svært streng mot de liberale, men overstrømmende vennlig mot tradisjonalistene. Men en slik beskrivelse blir helt feil etter min mening, kanskje er faktisk det motsatte tilfelle. I alle fall på 70- og 80- tallet var det de konservative som ble skjøvet fra skanse til skanse, og delvis ble de svært dårlig behandla.

Tjørhom skrev: Dette korresponderer et stykke på vei med en praksis som innebærer at messefeiringen står i fare for å degenerere til gymnastiske øvelser med høy røkelsesfaktor, på bekostning av gudstjenestens fellesskapsdimensjon.
Jeg svarte: Her må jeg innrømme at jeg er skuffa over Tjørhoms synspunkter på liturgien, for det er jo ikke de ytre ting vi egentlig diskuterer. Pave Benedikt har gjort noen små og viktige grep mht sin feiring av messen, fordi han mener at vektlegginga må flyttes litt. Personlig er jeg enig i at vekten på messen som tilbedelse og offerhandling bør gjøres tydeligere, mens fellesskapsaspektet (som selvsagt må være med) bør tones noe ned.

Så langt debatten på bloggen min i mars måned. Her kan St Olav tidsskrifts lesere vurdere våre synspunkter opp mot hverandre og danne seg sin egen mening. Tjørhom mener bl.a. på bakgrunn av det jeg her skrev, at jeg ikke vil gi særlig plass til messen som et fellesskap av de troende, men jeg mener at det var han som på en uheldig måtte satte de ulike elementene i messen opp mot hverandre.

Men i alle fall; Tjørhom hadde skrevet noe for offentligheten, som så ble kommentert i et annen offentlig medium (for jeg er klar over at blogger er offentlige og kan leses av hvem som helst). Blogger er også åpne for kommentarer, og det er disse kommentarene som har opprørt Tjørhom aller mest. Knapt ti kommentarer til mitt innlegg kommenterte det Tjørhom hadde skrevet, av disse var ca 1/3 positive til hans synspunkter og 2/3 negative. (Om ønskelig kan alle mine synspunkter og alle kommentarene leses her: http://aomoi.net/blog/arkiv/1760)

Tjørhom ble “temmelig grum i hu” da han leste dette, og han “reagerer med forskrekkelse på tonelaget og retningen i flere av [kommentar]ene. Her blir folk som forsvarer kirkens offisielle lære slik den kom til uttrykk på Det annet Vatikankonsil, stadig avfeid som håpløst ”liberale.” …

Nå i ettertid vurderer jeg det slik at Tjørhom ikke ble særlig alvorlig angrepet eller karakterisert i denne debatten på min blog (litt må man tåle, og jeg hadde luka ut noen upassende personkarakteristikker, og noen innlegg jeg syntes var for skarpe). Derimot førte denne meiningsutvekslinga til at jeg vurderte enkelte av kommentarene som mer negative om Kirkens utvikling enn det jeg ville ha på trykk på min blog. Jeg er slik altså delvis enig med Tjørhom i hans kritikk, men det var noe jeg påpekte i kommenterer på bloggen allerede i mars måned.

Men min enighet med Tjørhom går vel ikke så veldig langt, for han skriver også: “Etter mitt syn er det pastor Oddvars oppgave å korrigere de hissige utfallene mot kirkens lære og gjeldende messeordning som hyppig dukker opp på bloggen hans.” Dette er ikke korrekt, for 95% av dem som har fått trykket kommentarer på min blog har aldri vært negative til Kirken eller Vatikankonsilet – langt mindre mot Kirken lære. Men de har hatt synspunkter på hvordan utviklinga har vært i Kirken etter 1970, på samme måte som Tjørhom har det (om enn med motsatt fortegn) – og en slik meningsutveksling syns jeg absolutt vi må akseptere (og kanskje til og med oppmuntre).

Til slutt må jeg svare på en alvorlig kommentar fra Tjørhom: “Når en prest gir seg blogginga i vold, må det skje i rimelig samsvar med ordinasjonsløftet”, og for ham ser dette ut til å bli ekstra akutt siden jeg er prest i hans egen menighet. Jeg er enig i at en prest alltid må opptre så samlende som mulig, men betyr det at han aldri kan uttale seg om noe, eller gjøre noe, som enkelte oppfatter som kontroversielt? Så langt kan det umulig gå, etter mitt syn, for på alle områder i livet må alle personer av og til gjøre noe som andre vil mislike, det er ikke til å unngå.

Jeg har de siste tre år som prest vært ganske opptatt av hvordan messen best kan feires, og messen er jo en svært viktig del av prestens og menighetens liv. Denne interessen har også gitt seg utslag i at jeg skriver en del om dette på min “katolske weblog”, til glede for noen og til irritasjon for andre (tydeligvis). Kommentarer til bloggen tar jeg imot med glede, selv om jeg anser noen for å være mer interessante enn andre, og selv om jeg i blant er i tvil om jeg skal slippe enkelte av dem gjennom. Jeg skal la Ola Tjørhoms synspunkt her i St Olav være en oppfordring til å tenke gjennom enda grundigere hvordan jeg bør framstå som prest – også på Internett.

  7 Responses to “Debatt i St Olav tidsskrift om katolsk blogging”

  1. Hei, selv om jeg sikkert er enig i ett og annet av det Tjørholm mener om svært konservative (les: etter min mening reaksjonære) krefter innen Kirken, så synes jeg han i denne saken mangler nødvendig ydmykhet. Det virker ikke som han har noen problemer med å uttale seg negativt om konservative katolikker; men jeg er ikke riktig sikker på om han en og annen negativ omtale av den fløy innen Kirken han selv representerer. Men jeg synes du har en fin ydmyk grunntone i ditt innlegg, og jeg synes også du har vært flinkt til å signalisere trofasthet mot Vaticanum II. Jeg er overbevist om at din lesning av Vaticanum II er langt mer i harmoni med konsildokumentene og intensjonen bak dem enn radikale bevegelser som f.eks. Også vi er Kirken… Jeg håper du vil fortsette din blogg. Den er viktig, på mange måter. Og så viser den undertiden noe av mangfoldet i Kirken.

    Velkommen til Oslo!

  2. Takk for hyggelig tilbakemelding, Maria.
    Bor du i Oslo, forresten? (Jeg vet ikke noe annet om deg enn at du har tysk epost-adresse.)

  3. Interessant å sjå at Tjørhom vert indignert av kritikk, men ikkje ser noko galt i å karakteriserar sine meiningsmotstandarar med absurde og (etter mitt syn) uforståelege uttrykk. (Kva er eigentleg ein “betongkonservativ” person?)

  4. Ved gjennomgang av kommentarene på Oddvars blog, ser jeg at det er Ola Tjørhom som kommer med personkarakteristikker, og misliker Kirkens utvikling i fra det annet Vatkankoncil. Det taler jo også et tydelig språk.

  5. Det er en ting jeg lurer på: Hvorfor er Ola Tjørhom så utilfreds med “moderkirken”? Vår katolske kirke vil alltid være konserverende, aldri bli “demokratisk”, følge med tiden.. osv..

    Pastor Moi, du er modig og takk for en fin og spennende blogg ! Velkommen til Oslo!
    Sverre D.

  6. Denne advarselen mot internett og blogging, minner om det forste vatikankonsilets anti-modernisme. Og det er et stort paradoks……

  7. The hermeneutic of continuity har et interessant innlegg idag, der man kommenterer erkebiskop James Weisgerber av Winnipeg, Canada, som mener at bloggere ikke er en del av Kirken: http://bit.ly/6Gwh2

    Det er visst ikke bare i Norge at blogging er kontroversielt i katolske kretser!

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)