des 172009
 

Fra og med 17. desember forandrer adventstida seg; hver dag får enda klarere sine egne tekster og bønner i messen, vanlige helgendager kan ikke lenger feires, og de kjente å-antifonene brukes til vesper hver dag. Dette er sju antifoner som er blitt lest eller sunget som del av katolsk vesper i perioden 17. – 23. desember – i over 1.400 år.

Versene kalles «Å-antifonene», fordi de jo alle begynner med «Å». Og det er «Magnificat» (Marias lovsang) som disse kveldene rammes inn av disse antifonene, som uttrykker lengselen etter Jesu Kristi komme på en meget poetisk måte, med stadig større kraft når man nærmer seg jul.

O Sapientia = visdom

O Sapientia, quæ exore Altissimi prodisti, attingens a fine usque ad finem,
fortiter suaviter disponensque omnia: veni ad docendum nos viam prudentiæ.

Å Visdom, du evige Ord som Gud har talt. Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt. Kom, lær oss å leve klokt og rett.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Visdommen 7,26-29a
For visdommen er en avglans av det evige lys, plettfritt speiler den Guds virke og er et bilde av hans godhet. Den er bare én, men makter alt, den hviler i seg selv, men gjør alle ting nye. Fra slekt til slekt tar den bolig hos hellige mennesker og gjør dem til profeter og Guds venner, for Gud elsker bare den som bor i lag med visdommen. Ja, den er skjønnere enn solen, den overgår ethvert stjernebilde.

des 172009
 

Biskop Athanasius Schneider skrev for et par år siden ei bok som heter ‘Dominus est” (les mer om den her) som i stor grad handler om hvor viktig og korrekt det er å dele ut kommunion til de troende på tungen, mens de kneler. Biskopen var nylig i Estland, siden hans bok ble utgitt der, og forklarte ved pressekonferansen hvorfor håndkommunion var misforstått og hvordan han hadde sendt manuskriptet til boka til pave Benedikt (før det ble utgitt), og fått svært positiv tilbakemelding fra ham. Han hadde da bedt paven om å slutte å dele ut kommunion i håneden ved pavemesser, og ble forbløffet da paven gjorde akkurat dette noen få måneder senere! Fra bloggen Summorum (på estisk og engelsk):

In the book presentation the Bishop explained how the present form of hand communion has nothing to do with the practise of hand communion in the early centuries. The new way was adapted by some liberal priests in Holland directly from the Calvinists in 1965.

The Bishop ultimately decided to write a book defending the traditional way of receiving Holy Communion, and when the work was finished he gave a manuscript to the Holy Father. The Pope wrote back to the Bishop praising the work and his accuracy of knowledge of the patristics.

Bishop Schneider told he had also asked the Pope to stop distributing Communion in the hand in Papal Masses, and even if the Pope’s answer was supportive it was not certain that it would happen. But since only a few months later, all communicants have been asked to receive Holy Communion from the Pope only kneeling and on the tongue. A true miracle, says Bishop Schneider.

des 162009
 

Jeg leser nå Dom Alcuin Reids bok “The Organic Development of the Liturgy” – egentlig for første gang, siden jeg bare har lest noen deler av den tidligere. Jeg skal ta beskrivelsen av den amerikanske presten Martin Hellriegel (1890-1981) som eksempel på den liturgiske bevegelsens styrker og svakheter. REid finner mange svært postitive ting i denne prestens liturgiske arbeid, og mener vel at (bare) misforståelsen om at messefeiring ‘versus populum’ er misforstått.

Dessuten skriver Reid at den liturgiske bevegelsen gjorde en sterk liberal vending rett etter Vatikankonsilet, noe som først til mange av bevegelsens tidligere ledere ble svært skuffet. Hellriegels skuffelse er beskrevet i slutten av dette innlegget. Sitatene under er fra s 116-119 i Reids bok.

… Hellriegel introduced the dialogue Mass, “prepared the sisters to celebrate fully the solemn seasons of the church year”, and placed particular emphasis … on making the daily holy sacrifice, especially the Sunday high Mass, the greatest experience of all”. He also introduced the offertory procession.

Hellriegel helped the community of sisters to see itself in the light of the Church’s Tradition. The postulants and novices were carefully trained to find their spiritual life grounded in the Sacred Liturgy … The life of the religious was seen to be the flowering of the baptismal life and its growth always was in keeping with the life of the church.”

The agenda for liturgical reform he set himself as pastor at the 1940 Liturgical Week is impressive:

(1) We must do away with all slovenliness and routine. Sancta sancte, God’s things must be done in Gods way!

(2) Back, therefore, to a holier and worthier celebration of the Christlife-carrying and the Christ-life-imparting mysteries, the Holy Sacrifice, the sacraments and the sacramentals.

(3) Back to the Sunday High Mass, 52 times a year. It is the ideal way of celebrating the Lords death, particularly on the Lords day. Continue reading »

des 152009
 

Modestia vestra nota sit omnibus hominibus: Dominus enim prope est. Nihil solliciti sitis: sed in omni oratione petitiones vestrae innotescant apud Deum.

Vi feiret nylig gaudéte-søndagen, den mest gledefylte av de fire botssøndagene før jul, så gledefylt at til og med messeklærnes skiftet ut med noe mindre fiolett, menlig rosa. Inngangsverset og andre lesning denne søndagen er tatt fra Filipperbrevet og uttrykker dette temaet tydelig: “Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Slik lyder Herrens ord.”

Tekstene for søndagen kan leses HER (norsk, NO) og for TLM HER (latin, engelsk)

I St Hallvard kirke feiret jeg søndagens to første messer, og brukte en ganske fin rosa messehakel vi hadde hengende i kjelleren. Jeg lot den henge i sakristiet etter at jeg hadde brukt den (som en stille oppfordring), og var glad for å se at den ble brukt også i to andre messer i løpet av dagen (for i fjor brukte visst ingen rosa).

Bildet under viser at pave Benedikt bruker rosa på 4. fastesøndag i år.

des 122009
 

Jeg feiret i går, fredag, messen til minne om Den hellige pave Damasus, jeg skrev også litt om ham i fjor, på katolsk.no kan man lese mer om ham, og her er messebønna (novus ordo) på denne dagen: “Herre, den salige pave Damasus æret og elsket minnet om dine martyrer og priste deres seierrike liv og død. Vi ber deg: Hjelp oss, lik ham, aldri å glemme disse troens vitner, og la oss alltid leve i den tro de beseglet med sitt blod. Ved vår Herre Jesus Kristus … “

Selv feirer jeg i går messen etter gammel form, og da ble fellesmessen “Si diligis me” (om du elsker meg) brukt for det aller meste. Den brukes vanligvis når man feirer minnet om helligkårede paver, og har følgende inngangsvers: “Si diligis me, Simon Petre, pasce agnos meos, pasce oves meas. — Exaltabo te, Domine, quoniam suscepisti me, nec delectasti inimicos meos super me. V.: Gloria Patri et Filii et Spiritu Sancti. Sicut erat in principio, et nunc, et semper, et in saecula saeculorum. Amen. Si diligis me, Simon Petre, pasce agnos meos, pasce oves meas.”

Hele messen “Si diligis me” kan leses her på norsk og latin.

Spesielt for den tradisjonelle latinske messen er at man kan lese mer enn én kollektbønn, offertoriebønn og bønn etter kommunion, om det er en spesiell grunn til det. Dette skjedde å går, da disse tre bønnene da disse tre bønnene ble lest dobbelt; for minnedagen, og for advent. Jeg syns det er en styrke, og ikke en unødvendig dublett (som noe har sagt) at man minnes både en helgen og adventstida i samme messe. (Her er bønnene for adventsmessen.)

des 112009
 

For nesten et år siden ble det kjent at det var skrevet ei ny bok om Det andre Vatikankonsil, av erkebiskop Agostino Marchetto, og NLM-bloggen skriver nå at den er i ferd med å komme ut på engelsk: Den kommer ut i ferbuar 2010, er på 705 sider og koster 40 USD. Tittelen er: “The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council”, og den kan allerede forhåndsbestilles på britiske Amazon (og jeg har nettopp gjort det).

In his book, Marchetto critiques the so-called “Bologna School” which he says has done well in “monopolizing and imposing one interpretation” of the Second Vatican Council, presenting it as a kind of “Copernican revolution, the passing to… another Catholicism”. He further critiques their interpretation of the Council as an event or “spirit”, rather than looking at the Council through the lens of its actual documents. It is within this historical context that Marchetto argues for the hermeneutic of continuity, or reform in continuity, and against the hermeneutic of rupture. …

www.chiesa skrev noe om dette allerede i november 2007
, da erkebiskop Machetto holdt et foredag om Vatikankonsilet som ble gjengitt i L’Osservatore Romano, og bl.a. skriver:
Vatican II was colossal. The official proceedings alone fill 62 large volumes that provide a solid foundation for a correct assessment and interpretation. But many began to weave their interpretive web before the publication of the indispensable proceedings issued by the council’s ruling bodies, basing themselves instead upon private writings (personal diaries), contemporary newspaper reports and columns, although these were sometimes exceptional. I think, for example, of those of P. Caprile.

This already brings into question their judgment, their crosswise criticism, because even a superficial reading reveals discrepancies and a variety of attributions and “merits” (for some positions that in the end were “victorious”), an incomplete understanding with respect to the complexity of synodal affairs (a canvas of regulations, “pressure,” movements, “battles” against “conservatism” or the curia, or in defense of tradition or of the avant-garde, the teaching of the Magisterium, or pastoral-ecumenical interpretations of John XXIII). … …

des 112009
 

På et innlegg på Father Zuhlsdorfs blog kom det flere kommentarer som irriterte den amerikanske presten (tidligere lutheraner, av tysk avstamning). Bl.a. skrev en som het William at “lydige, troende, praktiserende katolikker vil bevege seg i retning av den gamle messen, mens de andre vil holde seg til Novus ordo, den nye messen.” Dette fikk Father Z. til å svare slik:

Not only do I think that it not true, I think it is unhelpful. Many faithful people attend the Novus Ordo and I don’t think it is quite right to imply that those who don’t chose the older form are therefore not faithful, disobedient, non-practicing, etc.

Over time, we shall see that the older form is exerting an influence on the newer form. Over an even longer period of time, we will see even more changes. But let’s keep a realistic perspective.

Litt senere skriver han også:
Personal Note: I came into the Catholic Church because of the impact the liturgy had on me when I discovered it. It was celebrated according to the Novus Ordo books, well, and with Gregorian chant and other polyphonic music.

I was ordained with the Latin edition of the book for ordinations. I am in these things somewhat an exception to the rule. I was lucky and graced. But my experience indeed points to the rule.

Don’t simply bash the experiences of people who have the Novus Ordo. Just don’t. Not around here.

Kan det være at noen som kommenterer på denne bloggen bør få den samme beskjeden?

des 092009
 

Jeg skal ikke trøtte leserne med mange flere sitater fra msgr Gambers bok om liturgien (se bl.a. HER, HER og HER), men skal avslutningsvis ta med hans hovedpunkter fra kapittelet: The Root Causes of the Debacle of Modern Liturgy. Der han først sier at selvsagt finner vi ikke årsakene til liturgiforandringene i det annet Vatikankonsil, og så går han 1200 år tilbake i tid, og nevner følgende punkter:

* Frankerne overtok Romas liturgi ca år 800 (etter eget ønske), og denne liturgien ble aldri fullt ut integrert i nord-Europas øvrige kultur og liv – så det ble skapt en permanent spenning i liturgien.

* Bruddet mellom øst og vest (dvs. Den ortodokse kirke) avskar Den katolske Kirke fra vesentlige deler av sin liturgiske tradisjon. De ortodokse var spesielt opptatt av å feire den himmelske liturgi på en storslått måte, mens den vestlige tradisjon var mer en minimalisme, som ikke var like fruktbar. (Gamber var svært godt informert om den østlige liturgiske tradisjon og vil knapt kalle liturger utdannede om de ikke har denne kunnskapen. Flere misforståelse på 20- til 60-tallet om den såkalt «oldkirkelige» liturgien kommer pga mangel på slik informasjon, mener han.)

* Den individualistiske fromhetstradisjonen som vokste fram fra 1200-tallet av var ikke heldig for den liturgiske utvikling.

* Salmesangen på morsmålet som etter hvert erstattet messens ledd som introitus, kommunionsvers etc – introdusert i Kirken før Luther, men spesielt sterkt utviklet i den lutherske tradisjon, var negativ for liturgien.

* Frysningen av liturgien under Pius V (etter Trent) var uheldig, fordi den stoppet en naturlig og kontinuerlig utvikling av liturgien.

* Barokkalderen skapte en del ubalanse og fjernet lekfolket fra liturgien på en uheldig måte.

* Opplysningstidas rasjonalisme var det aller mest ødeleggende for liturgien, og har fått stor betydning helt til vår tid.

* I Solesmes begynte den gamle liturgiske tradisjon å komme til live igjen på 1800-tallet, Romano Guardini og Pius Parsch startet 1900-tallets liturgiske bevegelse, og selv om de gjorde positive ting, hadde de for dårlig kjennskap til tidligere tiders liturgi og spesielt Parsch kjørte fram lekfolkets aktive deltakelse på en uheldig måte.

Nedenfor følger et udrag fra dette kapittelet i Gambers bok:
The question we need to ask is: What are the root causes of this liturgical debacle? Any reasonable person understands that these causes cannot be traced to the Second Vatican Council alone. The Constitution on the Sacred Liturgy of December 4, 1963 was but an interim step in a process set in motion long ago, and for many different reasons. In the following pages we will endeavor to identify and define these root causes, one by one; but our discussion will necessarily be limited to basic facts.

In contrast to the liturgies of the Eastern Church, which continued their development well into the Middle Ages, but remained fixed thereafter, the Roman liturgy, in its simple, even plain forms, which originated in early Christianity, has remained almost unchanged for centuries. There is no question that the Roman liturgy is the oldest Christian rite. Continue reading »

des 092009
 

Vårt Land skriver i dag at ca 60% av innvandrerne i Norge er kristne (eller kommer fra land der de fleste er kristne), og at bare 30% kommer fra muslimske land. Det er Kristent Interkulturelt Arbeid (Kia) som har gått gjennom tallene, og kommet fram til et litt overrraskende resultat – man trodde tydeligvis at tallet på mulsimer var høyere, og at kristne innvandrere utgjorde mindre enn 50%:

“Undersøkelsen slår fast at det er 422.595 innvandrere i Norge. Av disse har mer enn en kvart million 250.030 bakgrunn fra et der kristendommen er den støste religionen. Til sammenligning viser tallene at 119.662 innvandrere kommer fra land hvor islam er mest utbredt, 28.942 hvor buddhismen er størst og 7.224 fra land der hinduismen er den største religionen.”

De har også sett på hvor de kristne innvandrerne stort sett kommer fra: “Her er Polen i særklasse størst. 42.471 fra det katolske Polen bor i Norge. På det afrikanske kontinent, er Etiopia den største «leverandør» av innvandrere til Norge; 3.622. Når det gjelder Asia, er Filippinene størst med 11.033.”

Det de ikke (eller bare så vidt) har nevnt i artikkelen, er at veldig mange av disse kristne er katolikker. Det gjelder selvsagt Polen og Filippinene, men også fra Afrika kommer det svært mange katolikker.

Avslutningsvis bø man kanskje arrestere det KIA sier om seg selv: “Når tallene viser at en stor overvekt av innvandrerne har kristen bakgrunn, bør det også få konsekvenser for hvor de offentlige millionene fordeles, sier Erik Høidahl, som hevder at Kia er landets største organisasjon på «innvandrerfeltet». “ Dette kan nok være korrekt innenfor Den norske kirke, men Den katolske Kirke er jo suverent størst når det gjelder antall kristne innvandrere – uten at det har gitt noe særlig penger fra stat eller kommune så langt.

des 092009
 

I går ble følgende kommentar sendt inn til bloggen min, av Hans Bj.: “Hvis den normative regelen er å motta kommunion knelende og på tungen, hvorfor er da kommunionsbenkene (alterringen) fjernet fra våre kirker?”

Det syns jeg er et svært godt spørsmål, selv om jeg først må si at så langt jeg vet er disse to ting ikke obligatoriske noen/mange steder – selv om vi vet at pave Benedikt alltid deler ut kommunion slik.

Jeg skal illustrere dette med et eksempel fra fra Stavanger, der St Svithun kirke ble nybygget ca 1980. Da ble det bestemt at kirken ikke skulle ha knelebenker, for “det hadde Vatikankonsilet avskaffet”! (Det sa visst bl.a. datidens sognsprest.) Når folk forteller dette i dag, både prester og legfolk, er de hoderystende over hvor feil noen mennesker tenkte i 1980. Og så fikk kirken likevel knelebenker, enten da den var nye eller snart etter – Hans Bj. husker sikkert hvordan det gikk til.

Knelebnekene forsvant altså i mange katolske kirke (men heldivis veldig sjelden i Norge), men kommunionsbenken forsvant nesten over alt. Hvorfor? Ville det ikke være naturlig å knele under messens mest hellige øyeblikk, når man mottar Kristus? Jeg forstår egentlig ikke hvorfor det ene forsvant, men ikke det andre – spesielt ikke når jeg ikke kjenner til kirkedokumenter som sa at noen av dem skulle bort.

Muligens er det rett og slett bare vanen som sier katolikker i dag, at det er naturlig og ønskelig å ha knelebenker i kirkene, men ikke kommunionsbenk.

des 082009
 

quia induit me vestimentis salutis: et indumento iustitiae circumdedit me, quasi sponsam ornatam monilibus suis. Slik starter inngangsverset fra Salme 29 (30),2 på dagens store fest for jomfru Marias uplettede unnfangelse.

Messens kollektbønn:
Deus, qui per Immaculatam Virginis Conceptionem dignum Filio tuo habitaculum praeparasti: quaesumus; ut qui ex morte eiusdem Filii tui praevisa, eam ab omni labe praeservasti, nos quoque mundos eius intercessione ad te pervenire concedas. Per eumdem Dominum nostrum, Iesum Christum, Filium tuum, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti Deus, per omnia saecula saeculorum.

Sequentia sancti Evangelii secundum Lucam. (1,26-28)
In illo tempore: Missus est Angelus Gabriel a Deo in civitatem Galilaeae, cui nomen Nazareth, ad Virginem desponsatam viro, cui nomen erat Ioseph, de domo David, et nomen Virginis Maria. Et ingressus Angelus ad eam dixit: Ave, gratia plena: Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus.

Gå HIT om du trenger hjelp med latinen – og vil se hele dagens messe (gammel form). Jeg har fridag i dag og ingen menighetsmesse, så jeg feirer den gamle messen i kveld kl 19.00 i St Hallvard kirke.

des 072009
 

Jeg har i det siste sett litt på BARNAS BØNNEBOK, utgitt på St Josephs institutt i 1958, med imprimatur fra biskop Mangers.

Jeg har skannet inn deler av boka; først en del bønner som barna bør lære: Det hellige korstegn, fadervår, Hill deg, Maria, Trosbekjennelsen etc. Her vil man kjenne igjen bønner som barna lærer også dag. Se disse bønnene her (pdf-fil).

Boka inneholder også seks ulike oppsett av den hellige messen, som skal hjelpe barna til å følge med i messen (husk at man den gang brukte den tradisjonelle messen på latin). Den første av disse messene kan man se her (stor pdf-fil).

TILLEGG:
Jeg er ikke så kritisk til dagens katekese som noen av kommentarene under; mange steder lærer barna nå bl.a. mange viktige bønner – det er faktisk blitt store forandringer fra 70- og 80-tallet.

Jeg er heller ikke helt tilfreds med at ordets del av messen på 50-tallet var på latin. Hvis den gamle messen virkelig skal komme tilbake til store grupper av katolikker, må det enkelte forandringer til – syns jeg. Og man må kunne skille mellom ordets del og selve offeret/canon; under den helligste delen må gjerne barn (og voksne) delvis meditere ved hjelp av egne bønner på morsmålet (som vi ser i barnas bønnebok), men det blir lite naturlig om en slik parallell-kjøring foregår under hele messen.

des 072009
 

Mitt innlegg om tradisjonalisme for et par dager siden har fått en hel del kommentarer, og jeg føler nå behov for å presisere litt mer hvem jeg syns bør kalles en tradisjonalist innen Den katolske Kirke. Konservative katolikker (om man kan bruke det ordet) øsnker å holde fast på Kirkens lære mht til dogmatikk, moral, ekklesiologi osv, og ønsker selvsagt å leve i lydighet overfor Kirkens læreembede på alle områder. Alt dette gjelder selvsagt også for de som blir kalt tradisjonalister, men jeg tror man for tradisjonalistene må legge til et ekstra punkt; at de er sterkt knyttet til Kirkens tradisjonelle liturgi (og bare motvillig deltar i den nye messen).

Av grupper innen Kirken som utelukkende feirer den gamle liturgien (mht messen og alle andre sakramenter) har vi FSSP/ Peters-broderskapet (som jeg kjenner best til) og ICK/ Kristus Kongen-instituttet. Begge disse to er fullt ut akseptert av Kirken, de arbeider hardt for Evageliets fremme i verden, og ingen katolikker har noen grunn til å være mot dem eller kritisere dem for noe som helst. Den katolske Kirke har som man vel vet et svært stort antall kloster, kommuniteter, institutter etc som arbeider etter sitt kall i enkeltbispedømmer eller over hele verden – alle godkjent av Kirkens magisterium.

En tredje gruppe som arbeider for den tradisjonelle katolske liturgien er SSPX, som ligner en del på FSSP og ICK, men som altså ikke arbeider med Kirkens fulle velsignelse. Aller tydeligst ble det et brudd etter ordinasjonen av fire biskoper i 1988, direkte mot pave Johannes Pauls vilje. Det er nå begynt læresamtaler, og man håper at forholdet mellom Kirken som helhet og SSPX kan helbredes. (Dessverre, vil jeg legge til, er det SSPX som er mest kjent blant de lite orienterte, derfor forstår katolikker flest heller ikke hva en tradisjonalist egentlig er, eller bør være.)

Avslutningsvis vil jeg så si at vanlige katolikker, som går i en normal menighet i Norge eller et annet land, og en vanlig menighetsprest (som meg selv) vel knapt kan kalles, eller knapt bør kalle seg tradisjonalister – siden vi altså ikke hovedsakelig bruker Kirkens tradisjonelle/ gamle liturgier. Her vil sikkert noen være uenig med meg, men jeg syns i alle fall ikke det passer for meg å kalle meg en tradisjonalist, siden jeg i mesteparten av mitt arbeid bruker Kirkens nye liturgier.

Men i september 2007, da pave Benedikts regler om at alle prester kan bruke de tradisjonelle liturgiene trådte i kraft, oppstod det en nokså ny situasjon. Jeg oppfatter paven slik at han ønsker at de to tradisjonene skal få leve side ved side i Kirken, for å berike hverandre, og for å gi mennesker muligheten til å gjenoppdage den gamle tradisjonen. Denne nye muligheten har jeg selv ønsket å benytte meg av, og den gamle tradisjonen har lært meg mye – men renspikka “tradisjonalist” ønsker jeg altså ikke å kalles eller være.

des 042009
 

Det viser seg at det er litt over et år siden jeg leste denne boka sist, og da skrev jeg om at den nye liturgien ikke egentlig oppfylte Vatikankonsilets ønsker om liturgiske forandringer (SE HER) og om de mange uheldige konsekvensene av at presten nå oftest vender seg “versus populum” (SE HER).

Denne gangen har jeg enda tydeligere lagt merke til at Gamber er åpen for en hel del forandringer i messen; bl.a. at lesningene gjerne må leses direkte på folkspråket (og det gjelder også deler av kommunionsliturgien), at man gjerne må gjeninnføre folkets forbønner før offertoriet (men de må ikke være så banale som de noen ganger blir), at man gjerne kan ta med en ekstra lesning i messen fra GT (men at det var feil å rasere hele de gamle tesktrekkene), at folkets deltakelse i messen må understrekes (men at man ikke må lage et kunstig skille mellom ytre og indre deltakelse), at kirkeåret og helgendagene må revideres (men at forandringene i 1969 var altfor store, og ofte uheldige), etc.

Han spør i sin bok hvordan man kan gjenvinne det man tapte ved de unødvendig dramatiske forandringene i 1969, og svarer da at man må la de to messene leve side ved siden en stund, så vil det kunne ukrystalliseres hvordan en framtidig messe vil kune bli. Det er rett og slett påfallende hvor mange ting hos Gamber vi finner igjen i pave Benedikts “frigivelse” av den gamle messen – også punktet om at messens bibeltekster gjerne kan leses direkte på folkespråket.

Selv forsøker jeg som prest så godt som mulig å adlyde Kirkens regler, og feire messen så godt og verdig som mulig. Jeg har opplevd en stor berikelse ved å feire også den gamle messen (den lærer meg mye om messen og liturgien generelt), og jeg oppfordrer flere prester til å la seg berike på denne måten.

des 042009
 

Jeg snakket i dag med en god katolikk og dyktig teolog, som innrømmet at han ofte forbinder de såkalte tradisjonalister med “utilfredse katolikker med sans for høyreekstreme politiske standpunkter”. Og det virker som han forbinder mennesker i vårt bispedømme som er blitt glad i den gamle messen med tradijsonalister – i alle fall med en hel del tradisjonalistiske meninger. (Nå gjør jeg ham kanskje litt urett, ved å gjøre hans uttalelser ganske tydelige og lite nyanserte.)

Jeg må innrømme at jeg selv ikke føler meg vel med eventuelt å bli kalt tradisjonalist; at jeg ønsker å sørge for at folk ikke tenker slik om meg. Jeg innrømmer at jeg står for tradisjonelle kristne standpunkter på moralske og dogmatiske spørsmål – og at jeg også finner mye verdifullt i den tradisjonelle latinske messen – med ordet “tradisjonalist” forbinder mage så mange uheldige ting med, at jeg ikke ønsker at det skal brukes om meg selv.

Kanskje vi må finne et nytt navn på en katolsk kristen som ønsker å stå for de gamle kristne, katolske verdiene, både på dogmatiske, etiske og liturgiske spørsmål?

des 032009
 

Det er nylig blitt kjent at en kirke i Groruddalen som kanskje ville bli overflødig, og dermed kunne leies ut etter selges til Den katolske Kirke, ikek lenger vil bli tilgjengelig. Oslo katolske bispedømme regner nå med å måtte bygge en ny kirke i dalen – noe som vil ta ganske lang tid, og koste svært mye penger – SE HER. Oslo lutherske biskop og andre kirkeledere i Oslo sier at de stadig vil hjelp katolikkene, men Vårt Lands sjefsredaktør ser ikke ut til å være fornøyd med innsatsen – spesielt ikke med politikernes mangel på bevilgninger. Han skriver i dag bl.a.:

“Mange innvandrere som kommer til Norge har katolsk bakgrunn. Når man kommer til et nytt land, er det ikke lett å finne seg til rette. Mange har fått hjelp ved å oppsøke katolske miljøer. Her treffer de folk som snakker samme språk, og de får delta i et menighetsmiljø som de kjenner seg igjen i. …

Norge bruker store økonomiske ressurser på å legge til rette for en vellykket integrering. Det viktige arbeidet som Den kaltolske kirke gjør i denne sammenhengen, koster Staten svært lite. … God integreringspolitikk er å utvikle de tiltakene som allerede viser seg å fungere godt. Selv om kirke- og integreringsspørsmål hører inn under ulike departementer, burde politikerne kunne greie å skjære gjennom for å få en helhetlig og troverdig politikk.

Katolikkenes problemer med å få skaffet seg flere kriker, er ikke en flau sak bare for politkerne. Den norske kirke har overkapasitet av gudshus. Det er vanskelig å skjønne hvorfor det dominerende kirkesamfunnet i Norge ikke makter å utvise mer raushet når goder skal deles.”

Les mer om dette på verdidebatt.no.

des 032009
 

Etter mange år i Bergen (og også noen år i Arendal) der Franciskus Xavierus-søstrene hatt arbeidet trofast siden 1901, husker jeg alltid festen for den hellige Frans Xaver, 3. desember. I Roma besøkte jeg også flere ganger Farns Xavers alter i Jesuittkirken Il Jesu – men i Goa har (der han er begravet) jeg dessverre aldri vært. Og den hellige Frans er i sannhet en viktig helgen; en av de aller største misjonærene Kirken har fostret (noen sier den størte etter Paulus) – les gjerne mer om ham her:

I dagens matutin-bønn leser følgende utdrag av et brev han skrev til den hellige Ignatius:

Ve meg, om jeg ikke forkynner Evangeliet!

Vi drog til landsbyene der de nyomvendte bor, de ble døpt for bare få år siden. I denne egnen finnes ingen portugisere, for den er meget gold og karrig. De innfødte kristne mangler prester. Alt de vet om kristendommen, er at de er kristne. Her er ingen som feirer sakramentene for dem, ingen som lærer dem trosbekjennelsen, Fader vår, Hill deg, Maria, eller budene.

Siden jeg kom hit, har jeg vært i uavbrutt virksomhet; jeg har vandret fra landsby til landsby. Alle barn som ikke allerede var døpt, har jeg vasket rene i det hellige bad. lik har jeg brakt forsoning til et stort antall små barn om ikke vet forskjell på høyre og venstre, som man sier. Barna ville verken la meg lese tidebønner eller spise eller sove før jeg hadde lært dem en bønn. Da begynte jeg å forstå at himlenes rike tilhører nettopp slike som dem. Det ville vært samvittighetsløst å avvise en så from anmodning. Derfor begynte jeg med bekjennelsen til Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd og innprentet dem den apostoliske trosbekjennelse, Fader vår og Hill deg, Maria. Jeg oppdaget at de var meget intelligente. Hadde de bare noen som kunne veilede dem i den kristne lære, er jeg overbevist om at de ville bli særdeles gode kristne.

I dette landet er mange ikke kristne av den grunn at det i ikke er noen som forkynner kristendommen for dem. Svært ofte har jeg drømt om å løpe fra universitet til universitet i Europa, særlig til universitetet i Paris. og rope som en avsindig til alle som har mer lærdom enn kjærlighet: ”Tenk hvilket uhyrlig antall sjeler som ved deres skyld stenges ute fra himmelen og går i helvete!” Med samme glød som de ofrer seg for litteratur og vitenskap, burde de kunne avlegge regnskap til Gud for sin lærdom og for de talenter de har mottatt fra ham. Mange av dem ville kjenne en indre uro ved å tenke på dette. De ville grunne på troens sannheter og begynne å lytte til Herrens stemme i sitt indre. Dermed ville de si farvel til egen ærgjerrighet og til denne verdens gjøremål. Fullt og helt, og for all fremtid, ville de underkaste seg Guds vilje og bud. Ja, de ville rope fra hjertets innerste: ”Her er jeg, Herre; hva vil du jeg skal gjøre? Send meg hvor hen du vil, endog til det fjerne India.”

des 022009
 

Når biskop Kozon feirer denne pontifikale høymessen etter messens gamle form om en måned, blir det første gang dette skjer i Norden siden 1969, sier bloggen Rorate Cæli:

The St. Charles Borromeo Group in Copenhagen, Denmark, is pleased to announce that a Solemn Pontifical Mass at the Throne will take place in St. Ansgar’s Catholic Cathedral in Copenhagen at 16:30 hrs on Sunday, January 10th, 2010 (the Feast of the Holy Family according to the 1962 calendar).

The Celebrant will be the Bishop of Copenhagen, His Excellency Czeslaw Kozon. He will be assisted by clergy of the diocese and of the FSSP.

This will be the first Solemn Pontifical Mass according to the older liturgical books celebrated in Scandinavia since the liturgical reform of 1969. The event is rendered all the more significant by the fact that it will be celebrated by the Ordinary in his own cathedral.

Så langt har jeg ikke klart å finne disse nyhetene på dansk – her er Sankt Karl Borromæus-gruppens nettsider.

des 012009
 

Første søndag i advent innførte pave Paul VI den nye messen, Nous ordo, og dette har blitt kommentert en del de siste dagene. Bl.a. har det stått en artikkel i New York Times, som kommenterer denne tilbakekomsten av den gamle tradisjonen på en positiv måte: “Benedict understands that his younger priests and seminarians — most born after Vatican II — are helping lead a counterrevolution. They value the beauty of the solemn high Mass and its accompanying chant, incense and ceremony. Priests in cassocks and sisters in habits are again common; traditionalist societies like the Institute of Christ the King are expanding.

Chanting Latin, wearing antique vestments and distributing communion only on the tongues (rather than into the hands) of kneeling Catholics, Benedict has slowly reversed the innovations of his predecessors. And the Latin Mass is back, at least on a limited basis, in places like Arlington, Va., where one in five parishes offer the old liturgy.

Denne artikkelen er blitt kommentert (stort sett av menensker som ikke likte at New York Times trykte en artikkelen med slike tradisjonalistiske synspunkter) HER og HER.

Commonweal (første lenke) tar med en ekstra kommentar fra forfatteren til den opprinnelige artikkelen, de rhan sier: “I see the same, tired arguments by most others above: Vatican II is settled, the novus ordo is set in stone until the end of the world and anyone who dares remind us there was a Church before the mid-20th century will be maligned as an univited guest.

Like it or not, Benedict XVI is a fan of traditionalists. Two of his biggest actions thus far into the papacy have been the motu proprio Summorum Pontificum (essentially removing bishops from decisions regarding the traditional Latin Mass and all the pre-VII sacraments) and the un-excommunication of the four living SSPX bishops. Next up is to fully reconcile the SSPX.

Yet I see scoffing and Upper West Side-esque dismissal by those who (in my opinion) don’t want to face reality. The Church is swinging back to the right. You may not like that, and you are entitled to your opinion. But you ought to act a little less surprised and angry that a traditionalist viewpoint could be aired in the mainstream media.